Tvileren Tomas

Andakt på Fyrlyskorpset, Oslo
Søndag 7. april 2013


«Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene
da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20, 24 – 19).

«Jeg tror det ikke før jeg får se det!»
Det er et uttrykk vi har hørt mange ganger. Kanskje har vi sagt det selv også i ulike sammenhenger. «Har du hørt det-og-det?» - «Jeg tror det ikke før jeg får se det!»

Vi har akkurat feiret påske.
Noen få dager der det skjedde en masse; fra Jesu inntog i Jerusalem, pågripelsen i Getsemane, forhøret, korsfestelsen, begravelsen – og oppstandelsen. Deretter: Møtene mellom den oppstandne Jesus og disiplene hans: Maria Magdalena, Peter, alle de gjenværende disiplene; samtalen på Emmaus-veien. Ordet spredte seg «som ild i tørt gress», som vi sier iblant. «Har du hørt det?» - «Har du hørt det?»
«Jesus lever!» - «Jesus lever!» Han har stått opp fra de døde! Mange har møtt ham! Maria Magdalena har snakket med ham! Peter har møtt ham! Vi har møtt ham!
Ti stemmer i munnen på hverandre: «Vi har sett Herren!»
Alle disiplene unntatt to: Judas, som hadde tatt sitt eget liv, og Tomas, som ikke hadde vært til stede da Jesus åpenbarte seg.

Apostelen Tomas!
Hva vet vi om ham?
«Tvileren Tomas», kaller vi ham.
Han hadde fult Jesus i tre år; han som de andre.
Han hadde hørt ham tale.
Han hadde sett ham helbrede syke, vekke opp døde.
Men han hadde også sett ham bli arrestert, forhørt, torturert og korsfestet.
Han hadde sett ham bli begravd.
Og nå skulle han være stått opp igjen?

Det er gått en uke siden påskemorgen.
En uke siden de hadde kommet, den ene etter den andre, Peter, Maria Magdalena, de andre ti – alle kunne de si det samme: «Vi har sett Herren!»
Den eneste som ikke hadde sett ham, var Tomas. Kunne han ikke bare godta det de alle hadde sett? Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Jeg synes på mange måter det er et ærlig svar. Det var noe som stoppet opp for Tomas. Dette ble for sterkt, for utrolig. «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
«Da kan jeg ikke tro.»
Han sa ikke: «Da vil jeg ikke tro». Da kan jeg ikke – da får jeg det ikke til.
Jeg har møtt mennesker som har sagt til meg: «Jeg vil gjerne tro på dette med Jesus og frelsen, men jeg kan ikke tro at det er for meg». Jeg kan ikke tro det – jeg får det ikke til – det er ikke for meg; kanskje alle andre, men ikke for meg.
Men evangeliet er nettopp for – deg! For meg, for deg!
Jeg tror det var derfor Jesus åpenbarte seg denne dagen – åtte dager etter påske. De var der, alle disiplene, men det var Tomas Jesus ville møte.
Tvileren Tomas?
Like mye: Den fortvilte Tomas.
Like mye: Den kjempende Tomas.
Like mye: Den lengtende Tomas.
Hva var det som hadde utløst gleden hos Peter og de andre disiplene? Hva var det som hadde utløst jubelen hos Maria Magdalena? Hva var det som hadde fått de to Emmaus-vandrerne til å løpe tilbake til Jerusalem, i stedet for å bli i losjiet sitt?
De hadde møtt Herren!
De hadde sett Jesus!
Tomas var ikke noe annerledes enn dem.
Skulle han kunne tro, måtte han møte Jesus. Og Jesus møtte ham.
Hva vet vi om Tomas?
Vi leser ikke særlig mer om ham i Det nye testamente. Han nevnes en gang i Apostlenes gjerninger, i første kapittel, i en oppramsing av alle apostlene. Så blir det stille om ham. Men i tradisjonen lever han videre. Og i følge den, kom han helt til India og grunnla den kristne kirke der. Denne kirken levde i så fall i mange hundre år sitt eget liv, isolert fra den mer og mer vestlige kristenheten. Ifølge tradisjonen led apostelen Tomas martyrdøden i år 72 etter Jesu fødsel, stukket ned bakfra av et spyd eller en lanse.
Han som ba om å få legge hånden i Jesu side; kjenne i naglegapet med fingeren – han ble selv stukket ned. Han fikk ikke bare møte den oppstandne – han ga også livet for ham.
Mange kristne som sliter med det å tro «sterkt nok», har Tomas som sitt forbilde. Han kjempet seg gjennom tvilen. Ja, han gjorde det, men ikke ved hjelp av tanker og argumenter. Han møtte Jesus. Og han avla sin bekjennelse: «Min Herre og min Gud».

Amen

Jesu sju ord på korset

Preken i Arendal korps langfredag 29. mars 2013



Det er Golgata som står i fokus på langfredag.
Golgata.
Korset.
Og han som hang på korset.
Jesus fra Nasaret. Vi kjenner fortellingen om hans liv, fra krybben i stallen i Betlehem og fram til denne dagen. Korsdagen. Smertens dag. Lidelsens dag.

Og det som skjedde på Golgata, det skal vi lese om nå, først i en tekst fra Det gamle testamente. Vi leser i Jesu navn fra profeten Jesaia, kapittel 53, de ti første versene:

Tekst 1:
Hvem trodde det budskap vi hørte, for hvem ble Herrens kraft åpenbart? Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham. Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.
Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn. Gjennom trengsel og dom ble han revet bort. Men hvem i hans samtid aktet på det? Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse. De gav ham en grav blant ugudelige, hos en rik mann, da han var død, enda han ikke hadde gjort noen urett, og det ikke fantes svik i hans munn. Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang.


Han er såret for våre overtredelser…
Sammen med Salme 23 er dette kanskje den kjæreste teksten fra Det gamle testamente for kristne mennesker. «Evangeliet i Det gamle testamente» er dette verset fra Jesaia som vi har lest nå blitt kalt. Vi kan lese denne teksten og vite at den beskriver det som skulle skje på Golgata mer enn 500 år senere. Og samtidig, når vi leser den, er det nesten som å lese et referat av det som skjedde. Han er såret for våre overtredelser. Han er knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Evangeliet i Det gamle testamente.
En Golgata-tekst fra profeten Jesaia.
En langfredagsfortelling fra Det gamle testamente

Langfredag er regnskapets dag.
Golgata er regnskapets sted.
Langfredag er oppgjørets dag.
Golgata er oppgjørets sted.
Langfredag er dagen da prisen ble betalt. Den prisen ble betalt på Golgata! Den prisen heter korset.

La oss gå ut til Golgata. Vi gjør det, mens vi synger «Stille ut til Golgata».

Vi er kommet ut til denne høyden utenfor Jerusalem.
Det står tre kors her.
La oss stille oss rundt korset i midten. Det er der Jesus henger.
La oss betrakte hans lidelse.
La oss lytte til hans ord.
For han har noe på hjertet også i denne situasjonen. Det er ting han ønsker å formidle til oss. Sju ganger kommer han til å tale mens han henger på korset.
De sju ordene skal vi lytte til.
Jesu sju ord på korset.

Og vi skal høre den neste teksten – det første Jesus har på hjertet:

Tekst 2:
Luk 23, 32 – 35:
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst,» sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!»

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!»
Det er Jesu første ord på korset. En bønn for sine mordere. En bønn for de som håner og plager ham. «De vet ikke hva de gjør!»
Som regel hører vi argumentet brukt den motsatte veien. «Bevisstløs i gjerningsøyeblikket» er et uttrykk fra strafferettspleien. Kan din forsvarer argumentere med at du er eller var «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», og få gehør for det, kan du regne med redusert straff og kanskje tilmed frifinnelse.
- Jeg visste ikke hva jeg gjorde!
- Jeg forsto ikke hva jeg var med på!
- Vi fattet ikke konsekvensene av det vi holdt på med.

Alt dette er unnskyldninger og forklaringer vi har hørt, enten det var for å avdramatisere noe som kanskje ikke var så stort og viktig, eller det gjaldt noe som var alvorlig – skremmende – truende.

Men her er det ikke den eller de skyldige som sier det. Det er den som er gjenstand for volden – maktbruken – terroren. Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.
Jesus hadde vært gjennom timer med hån, smerte og tortur.
Han hadde ikke sagt et ord under hele denne tiden. Ikke svart. Ikke hånt tilbake. Ikke rast mot sine plageånder. Nå åpner han munnen. Nå taler han. Og det han sier, er en bønn for de mishandler ham.
En bønn om tilgivelse.
Vi kan ikke dekke oss bak at vi ikke vet hva vi gjør. Vi må tvert om konfronteres med det og ta ansvaret for det. Ja; slik er min skyld. Slik er mitt nederlag. Denne uretten har jeg begått, både mot Gud og mennesker. Vår vei til frelse er ikke å unngå ansvaret, men å be om tilgivelse. Tilgi oss, enda vi visste hva vi gjorde.

La oss så lytte til det neste Jesus har på hjertet:

Tekst 3:
Luk 23, 39 – 43:
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Hvem var de, disse to som ble korsfestet sammen med Jesus?
Det har vært spekulert i at de kan ha vært Barrabas sine medskyldige – det vet vi egentlig ikke noe om. Det vi vet om dem, er det som står i den teksten som nettopp er lest. Barabbas «var blitt fengslet for opptøyer og mord», skriver Lukas. Kanskje var det meningen at han og hans medsammensvorne skulle henrettes før påske, men nå ble Jesus korsfestet sammen med kameratene hans i stedet for ham. Opprøret må ha vært rettet mot romerne, for ellers ville de ikke blitt korsfestet. Det var en romersk straff - grusom og blodig – ikke en jødisk.
Per Lønning har sagt om disse to: «Den ene visste at han var en kjeltring – den andre viste at han var det.»
Kanskje er det litt billig å si det slik. Smertene var ikke noe mindre for de to forbryterne enn for Jesus. Dødsangsten var ikke annerledes for dem enn for ham. At man reagerer med aggresjon overfor smerter og frykt, er noe de fleste av oss vet.

De kom med hvert sitt ønske, disse to – kall det gjerne hver sin bønn.
I bunn og grunn ba de om det samme: De ba om å bli befridd. De ba om å bli frelst. De visste at foran dem lå timer med de frykteligste smerter, og deretter døden.
«Frels deg selv og oss!» Han som sa dette hadde hørt hva som var sagt av de som sto rundt. «Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse»! Og han utfordret Jesus: Vis dem nå! Vi hvem du er! Frels deg selv og oss!
Jesus svarte ikke på dette. Kanskje lød det som et ekko av noe han hadde hørt tidligere: «Er du Guds sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» «Er du Guds sønn, så kast deg utfor templet, og la englene berge deg!»
Som vi leste i den første teksten vi delte med hverandre: «...han åpnet ikke munnen».

Men til den andre bønnen hadde Jesus et svar: «Husk på meg når du kommer i ditt rike!» Og svaret: I dag skal du være med meg i Paradis.
Den andre røveren forsto at Jesus ikke var som han og kameraten hadde vært. Hadde han hørt snakk om Jesus? Eller bare forsto han det? Kanskje hadde de fått med seg det som hadde skjedd – at Barabbas var blitt «byttet ut» med denne profeten fra Nasaret? «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!»
Jo, han hadde nok hørt om Jesus – han hadde hørt navnet. «Tenk på meg når du kommer i ditt rike.»
Og Jesu svar: «I dag skal du være med meg i Paradis!»
Det er Jesus slik vi kjenner ham. Fra hans vandringer. Fra undervisningen han gav. Mens han hang på korset. Selv der. Ja, særlig der! Frelseren. Frelseren. Frelseren.
Vi kjenner kanskje uttrykket «å be frelsesbønn»?
Det er en enkel bønn. Den enkleste av dem alle, er den vi har lest her; fra røveren på korset. Den ble hørt. Den nådde fram.

Vi skal synge et vers sammen nå fra Hjalmar Hansens salme «Se, mengden til Golgata iler»

La oss lytte til det tredje Jesus har på hjertet:

Tekst 4:
Joh 19, 26 – 27
Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Noen av oss har kanskje vært i situasjoner der vi måtte tenke: Hva skjer med dem jeg har ansvaret for når jeg er borte? Hva med dem jeg er glad i når jeg er borte? Kanskje er det sykdom som gjør at vi tenker slik i en eller annen situasjon?
For de fleste av oss er det vel slik at ikke noe bånd til andre mennesker er så sterkt som båndet mellom foreldre og barn. Livet har lært meg at det å være far, er noe jeg aldri blir ferdig med. Det er et ansvar og en forpliktelse og et kall jeg aldri kan legge fra meg.
Når noen går bort, er det ikke bare de etterlatte som lider et tap.
Den som dør mister også kontakten med de som er rundt en og som en er glad i. Det er et tap, selv om man tror på og er forvisset om en bedre tilværelse og et bedre liv etter dette.
Dette tok Jesus på alvor.
Han som hadde sagt til disiplene at han ikke ville etterlate dem farløse, han etterlot ikke sin mor sønneløs.
Som Jesu venner, som Jesu etterfølgere er vi satt inn i et fellesskap. Vi tilhører noe mer enn oss selv. Vi er satt inn i en familie – inn i en menighet – inn i Herrens kropp her på jorden.

La oss lytte til det fjerde Jesus har på hjertet:

Tekst 5:
Joh 19, 28 – 29:
Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.

Vi sang: «Det var ved den niende time/et rop fra Golgata ble hørt; det kom fra en døendes lepper som nesten vansmektet av tørst…».
En av de reaksjonene som oppstår i en kropp som er hengt opp slik en korsfestet kropp er, er sterk tørste.
Når det henvises til at «Skriften skulle bli oppfylt», er det med referanse til Salme 22, 16: «Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen».

Hadde vi lest langfredagberetningen fra Matteus, ville vi sett at Jesus var blitt tilbudt drikke tidligere: Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke (Matt 27, 33b-34).
Dette var noe de ga fanger før de ble korsfestet, og som virket sløvende på dem. Det ga en form for rus. Det Jesus fikk drikke mens han hang på korset, var egentlig beregnet på soldatene, som en form for leskedrikk.
I sangen som vi synger, gjør Hjalmar Hansen denne tørsten til en form for liknelse: «Åja, dette bristende hjerte – det tørstet for sjeler å få!»
I trosbekjennelsen sier vi om Jesus at han var «virkelig og sant menneske», samtidig som han er «virkelig og sann Gud».
Som et virkelig og sant menneske kunne Jesus føle smerte, føle sult og føle tørst. Når Jesus roper «Jeg tørster!» fra korset, sier han samtidig: Jeg er et menneske! Jeg er et menneske som lider!
En av de som sto der – vi aner ikke hvem – oppfattet det ropet. Og han lot den døende Jesus om ikke annet, så få fukte leppene sine.
Jeg tørster!
Til oss som tror på ham, sier dette ropet: Et menneske som lider – men også Guds Sønn. Og som menneske lider jeg for din skyld. Jeg lider for at du skal kunne bli frelst.
Han glemte seg selv midt i døden
Han glemte sin tornfulle vei
Han så kun på menneskenøden.
Å, tenk – det var allting for meg.

La oss stanse et øyeblikk for disse soldatene – og denne ene som ga Jesus noe å drikke:
Om disse leser vi at «de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham».
Mange av oss har lest romanen «…men jeg så ham dø». Ved siden av «Quo vadis?» og «Ben Hur» er dette en av de mest kjente romanene med stoff fra tida rundt Jesu liv, og i alle tre er korsfestelsen en sentral scene i handlingen. Alle tre er også filmet; «Quo Vadis?» antakelig flest ganger, men også de andre. Filmversjonen av «…men jeg så ham dø» heter «Kappen» eller «The Robe», som også er originaltittelen på romanen. Hovedpersonen er den romerske soldaten Marcellus Gallio, som var til stede da Jesus ble korsfestet, og som var den som «vant» Jesu kappe. Det var nemlig noe helt spesielt ved denne kappen – vi skal lese en tekst om det:

Tekst 6:
Joh 19, 23-24
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen. Dette gjorde soldatene.

Jeg skal ikke gi noe ytterligere referat av en bok som flere sikkert har lest for mange år siden. Noen har kanskje også sett filmen, med Richard Burton i hovedrollen. Dette var også en del av langfredagsdramaet på Golgata.

Vi synger det andre og det tredje verset i Hjalmar Hansens sang.

La oss lytte til det femte Jesus har på hjertet:

Tekst 7:
Matt 27, 46 – 49:
Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»

Det er en stigning i dramaet på Golgata nå. Vi har lyttet til fem av de sju utsagnene Jesus kom med på korset. De tre første handlet om menneskene rundt Jesus. Han begynte med å be for soldatene og de som korsfestet ham. De som han menneskelig sett minst av alt hadde noen grunn til å be for. Han begynte med å be for dem.
Så oppmuntret og velsignet han røveren på korset ved siden av ham. Han som selv sa at han ikke fikk annet enn det han hadde fortjent. Men Jesus velsignet ham.
Så velsignet han de som hadde stått ham nær i livet. Sin mor. Den disippel han hadde hatt et særlig nært forhold til. Ba dem ta vare på hverandre.
Først da tenkte han et øyeblikk på seg selv. Jeg tørster!
Ved den sjette timen falt et stort mørke over landet, leser vi i bibelteksten. Og ved den niende timen er det Jesu rop lyder: «Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg!»

Evangelisten har gjengitt ropet slik det lød fra Jesu munn, på Jesu språk, som var arameisk. Og oversettelsen har beholdt den arameiske versjonen for å forklare oss den merkelige replikkveksklingen som kommer etterpå.
- Han roper på Elia, sa de til hverandre. Profeten Elia fra Det gamle testamente. Han spilte en sentral rolle i folkefromheten. Døperen Johannes var blitt sett på som en Elia-skikkelse. Og igjen leser vi at en ville fukte en svamp og gi Jesus å drikke. Kanskje ikke for å hjelpe denne gangen, men for å høre om han hadde mer å si. Og de som sto rundt, sa foraktelig: Nei, la oss se om Elia kommer for å redde ham!

Hva slags rop var det Jesus kom med?
Det var et rop fra den ytterste nød og den ytterste pine.
Vi som noen ganger kanskje snakker lettvint om «et gudsforlatt sted»; la oss huske at det har bare vært ett gudsforlatt sted i historien, og det var korset på Golgata. Der ble Jesus forlatt av Gud. Forlatt av Gud!

Det har lenge vært diskutert om ordet «helvete» skal tas ut av den norske bibeloversettelsen. Jeg kan saktens se gode grunner for det. Jeg er ikke sikker på at det er noe godt ord. Jeg er ikke sikker på om det kommuniserer den realiteten det er snakk om: Fortapelsen. For hva er fortapelse? Det er å være forlatt av Gud! Fortapelse er å være forlatt av Gud!
Da kan man ha både svovel og andre effekter for meg. Fortapelsen er å være forlatt av Gud.
Også dét måtte Jesus gjennomgå. Han gjorde det, for at du og jeg ikke skal behøve det. For at vi aldri skal behøve å si til Gud: Hvorfor har du forlatt meg?

La oss se på det sjette utsagnet fra Jesus der han henger på korset:

Tekst 8:
Luk 23, 44 – 46:
Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

Vi nærmer oss slutten på dramaet.
Men det har skjedd noe.
Gudsforlattheten er opphevet. Gud har igjen vendt sitt ansikt som Sønnen.
Jeg tror ikke det kan ha gått mange minuttene mellom Jesu fortvilte utrop der han spør hvorfor Gud har forlatt ham, og den tillitsfulle erklæringen han kommer med her.
Hva har skjedd?
Teksten forteller hva som skjedde i mellomtiden.
Forhenget i templet revnet etter midten.
Forhenget som skilte folket fra guddommen – det hadde revnet. Det var ikke noe hinder lenger.
I det samme øyeblikket visste Jesus at gudsforlattheten var opphevet, og han kunne si til Faderen: I dine hender overlater jeg min ånd.
Bare et øyeblikk senere var han død, men han rakk å si én ting til, og vi skal nå stanse for det sjuende og siste av de ord Jesus sa på korset:

Tekst 9:
Joh 19, 30:
Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.

Det er over!
Den kampen Jesus stred – alle smertene han led.
Nå er det over.
Han er død.
Han som skriver akkurat denne teksten – evangelisten Johannes – var både øyne- og ørevitne til det som skjedde. De andre evangelistene var ikke det. De har fått det referert. Om du leser alle evangelistenes beskrivelse av korsfestelsen og føler at her er det noen kronologiske uoverensstemmelser: Ja, det er det. Som det alltid er når fire personer skal fortelle fra den samme hendelsen, og bare en av dem faktisk var til stede. Selv ikke han som var til stede får med seg alle detaljene.
Men helheten stemmer. Og sluttsummen stemmer.
«Det er fullbrakt!»
Det er sluttsummen.
Det er svaret med to streker under til slutt: Det er fullbrakt. Det er fullbrakt! Det er fullbrakt!!
Knapt noe ord fra Jesu munn er sitert så ofte. Mange av oss har sterke minner om hvordan disse ordene var malt på frontveggen, for eksempel i det gamle Templet i Pilestredet 22.
Før et nytt bygg kan tas i bruk, må det ha en ferdigstillelsesattest.
Frelsesverket har fått en slik attest.
Det var de siste ordene Jesus sa på korset, og hele langfredagens evangelium kan oppsummeres i disse tre ordene: Det er fullbrakt!

Som avslutning skal vi synge den salmen dere har fått utlevert på arket:
«Vi meg ditt ansikt»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Når kongen kommer...

Andakt for palmesøndag - musikkgudstjeneste i Askim kirke 24. mars 2013



For halvannen uke siden var jeg i denne kirken. Arrangementet ble kalt en gospelkonsert, men for noen av oss fortonte den seg kanskje også som en musikkgudstjeneste? Temaet var «Amazing Grace – Elvis og gospel». Den siste sangen, da capo nummeret, var negro spiritualen «Swing low, sweet chariot». I en norsk oversettelse heter den «Himmelvogna». Den sangen baserer seg på fortellingen fra Det gamle testamente om hvordan profeten Elia avsluttet sin tjeneste: Han ble hentet i en vogn av ild. «Himmelvogna kommer nå», heter det i den norske versjonen.

I dag er det palmesøndag.
Palmesøndagen forteller også noe om en måte å reise på. Ikke å forlate noe, slik Elia gjorde, men innta noe. Jesu inntog i Jerusalem. Og vi leser fra profeten Sakarja, det niende kapittel og versene 9 og 10; i Jesu navn:

Bryt ut i jubel, datter Sion!
Rop av glede, datter Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg,
rettferdig og rik på seier,
fattig er han og rir på et esel,
på en eselfole.

Jeg skal gjøre ende på vognene i Efraim
og hestene i Jerusalem,
krigsbuen skal brytes i stykker.
Han skal forkynne fred for folkeslagene,
hans velde skal nå fra hav til hav,
fra Storelven til jordens ender.

Slik lyder Herrens ord!

«Se, din konge kommer til deg».
Ordet «konge» brukes ofte i forbindelse med Jesus i Det nye testamente. Et av de viktigste anklagepunktene mot ham da han sto for Pilatus, var nettopp dette: Han hadde sagt om seg selv at han var konge. Da Pilatus ville ha dette utdypet, svarte Jesus at hans rike ikke var av denne verden. Hadde det vært det, ville folkene hans ha kjempet for ham.
Mange som i utgangspunktet var interessert i å følge Jesus, følte seg nok «snytt» da det gikk opp for dem at Jesus ikke hadde til hensikt å gjøre seg til konge i et nytt «Davids-velde»; at han ikke hadde til hensikt å jage romerne ut av landet eller å ta den politiske makten i landet, slik makabeerne hadde gjort nesten 200 år før.

Inntoget i Jerusalem må ha fortont seg som det nærmeste man korn en «kongelig» framtreden fra Jesus side, sett med tilskuerøyne. Her lot han seg hylle av folkemengden, og enkelte lot seg kanskje forlede til å tro at dette var første skritt på veien til en politisk karriere for Jesus.
Men for noen skurret det nok. Var nå et esel, for ikke å si en eselfole, et særlig velvalgt framkomstmiddel for en som hadde tenkt å tre fram som konge? Da heller ildvognen! Da heller himmelvogna!
Og det var jo så improvisert, det hele. Ingen forberedelser, intet manifest. Han bare satte seg på eselfolen og begynte å ri i retning av byen. At disiplene hans klarte å få folkemengden med seg på jubelen, var jo imponerende, men det var sannelig også det eneste som var imponerende ved dette.

Helt uforberedt var det jo ikke.
Jesus hadde sendt disiplene inn i byen. Han hadde fortalt hvordan de skulle finne eselfolen. Han hadde sagt at det var en fole ingen hadde ridd på før. Når Matteus refererer denne hendelsen, siterer han profeten Sakarja litt annerledes enn Sakarja siterer seg selv: «Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole». Og i den bibeloversettelsen jeg vokste opp med står det tilmed «… på trældyrets fole».

En digresjon: For mange år siden var jeg redaktør for et lite søndagsskoleblad som het «Den unge soldat». Et år skrev jeg en fortelling til påsken om denne folen, og jeg gjorde det eselet som hadde fraktet Maria og Josef først fra Nasaret til Betlehem og deretter Josef, Maria og Jesus-barnet – ikke minst Jesus-barnet! - fra Betlehem til Egypt til denne eselfolens bestefar.
Det var den selvfølgelig ikke. Digresjon slutt. Esel var et vanlig transportmiddel i østen gjennom hundrevis av år.

«Se, din konge kommer til deg»

Jesu inntog i Jerusalem vitner mer enn noe annet om dette: Om hvor annerledes Jesus kongedømme er, sammenliknet med andre. Jesu kongedømme er et kongedømme som er grunnlagt i himmelen, og som gjelder menneskenes hjerter, og ikke et kongedømme som er grunnlagt på jorden, og som bare gjelder menneskenes kropp, eiendom og arbeidskraft.

Mange hundre år før inntoget i Jerusalem kom Israels folk til profeten Samuel. De ville ha en konge over seg, de også, slik de andre folkene hadde. Et slikt krav var nærmest et opprør mot Gud. Det var jo Gud som skulle være folkets konge! Men folket fikk det som de ville, selv om historien senere skulle bekrefte at det ikke bare var vellykket å ha en konge til å regjere over seg.

Jesus kongedømme er annerledes. Derfor er også den ekvipasje han velger når han gjør sitt inntog, annerledes. Det er ikke en ekvipasje som vitner om fysisk og politisk makt, men om hjertelag, ydmykhet og kjærlighet. Dette kongedømme blir man ikke borger av ved tvang eller ved andre fysiske midler. Det blir man borger av når man blir født på ny, gjennom troen på han som denne dagen gjorde sin entré på sant, kongelig vis.

«Se, din konge kommer til deg»

«Du kommer, Jesus, til meg inn – og så er solen tent». Slik synger vi i en sang.
I et av versene heter det:

«Du kommer, så er allting glemt
og godt hva enn som skjer.
Og trengslene som har meg skremt,
er ikke trengsler mer».

«Se, din konge kommer til deg».
Det er palmesøndag.
Det er påske.
Velsignet påske til hver enkelt av dere.

Amen

Jesus ber for oss

Preken i Askim korps tredje søndag i faste, 3. mars 2013

Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Lukas, i det 22. kapittel, fra vers 28 til 34; i Jesu navn:

Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

Slik lyder Herrens ord!


Vi er inne i påskedramaet; inne i Jesu store kamp.

Dagens tekst faller i to deler. I den første delen henvender Jesus seg til hele disippelflokken og han drar opp de lange linjer. Han snakker om at disiplene – de 12 apostlene – som skal spise og drikke ved Jesu bord i Jesu rike og trone som dommere over Israels 12 stammer.
I den andre delen snakker han direkte til Simon Peter, og her snakker han om de korte linjene; det som skal skje i de nærmeste timene. Det er denne delen av teksten vi skal konsentrere oss om i formiddag.
Jesus og Peter!
Det er blitt sagt og skrevet mye om forholdet mellom disse to.
Peter er den i disippelflokken som vi hører både mest om og oftest om. Han tar stor plass, for å si det slik. Han tar ofte ordet, han spør, han kommenterer og han tar tilmed på seg å korrigere Jesus. «Dette må aldri skje deg», sa han ved en anledning.
Og det er ikke noen av de andre disiplene der vi har så mange referater av samtaler med Jesus som nettopp Peter. Tenk bare på samtalen mellom Jesus og Peter i Matteus 17 om det å betale skatt til templet: «(Jesus og disiplene) kom til Kapernaum, og de som krevde inn tempelskatten, gikk bort til Peter og spurte: «Betaler ikke mesteren deres skatt til tempelet?» «Jo», svarte Peter. Da han kom hjem, spurte Jesus før han rakk å si noe: «Simon, hva mener du om dette: Hvem er det jordens konger krever toll eller skatt av? Er det av barna sine eller av de fremmede?» «Av de fremmede», svarte han. Da sa Jesus: «Så går jo barna fri! Men for at vi ikke skal støte dem, så gå ned til sjøen og kast ut et snøre! Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en sølvmynt. Den skal du gi til dem for meg og deg.»
Det er en underlig fortelling, men den sier noe om det nære fellesskapet det var mellom Jesus og Peter. Peter var en av de tre i den innerste disippelkjernen: Peter, Jakob og Johannes. De var med opp på Tabor; de var med inn i Getsemane.

«Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!»
Det er noe intenst i det Jesus sier her. Måten han henvender seg til Peter på. Innholdet i det han sier: «Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete».
Det må ha vært en eller annen form for dialog mellom Jesus og satan der satan har krevd å få «sikte dere som hvete». Det står ikke noe noen steder om hva denne dialogen gikk ut på eller når den har foregått. Den eneste gangen vi leser om en direkte konfrontasjon mellom Jesus og satan, er da Jesus ble fristet av djevelen etter å ha fastet i ørkenen i 40 dager og 40 netter. Det leser vi om i Matteus 4, etter fortellingen om Jesu dåp.
I Jobs bok leser vi også om en slik dialog. «Det bodde en mann i landet Us. Job var navnet hans. Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt. Han fikk sju sønner og tre døtre. Han hadde en buskap på sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundre eselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var den største blant folkene i øst.
Jobs sønner pleide å feste hos hverandre på omgang. De inviterte de tre søstrene sine til å spise og drikke sammen med dem. Når dagene med festing var over, sendte Job bud for å hellige dem. Han sto tidlig opp om morgenen og bar fram brennoffer for hver enkelt. For, som Job sa: «Kanskje har barna mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte.» Slik gjorde Job alltid.
Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» og han svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.» Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.» Men Anklageren svarte: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.» Da sa Herren til Anklageren: «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!» Så gikk Anklageren bort fra Herren» (Job 1, 1-12).

Jeg synes det er en forbindelse mellom fortellingen om Job og dagens tekst. «Satan krevde å få sikte dere som hvete.»
Fortellingen om Job er en dramatisk fortelling som lenge dessuten er en vond fortelling. Når det gjelder fortellingen om Peter, får vi ikke vite annet enn dette: At Jesus ba for ham, at hans tro ikke måtte svikte. Slutter den der? Eller har den også en fortsettelse? Er fortsettelsen det som Jesus forteller Peter helt mot slutten av teksten: «Før hanen galer, skal du tre ganger ha nektet for at du kjenner meg!» Hva gikk Jesu forbønn for Peter ut på? «...at din tro ikke måtte svikte», sier Jesus. Når skulle den ikke svikte? Mens han var sammen med Jesus? Eller i løpet av påskedramaet; som når han tre ganger skulle nekte for at han kjente Jesus.

En gammel kristen spurte en gang en prest: «Har du noen gang skuffet Gud, pastor?»
Det måtte presten innrømme at han hadde.
Det ville vel vi si også, om vi fikk et slikt spørsmål.
Men den gamle mannen svarte: - Nei, du har ikke skuffet Gud, for han kjenner deg fullt ut.

Vet ikke om jeg ville sagt det samme. Men la oss holde fast ved det svaret likevel og sette det inn i den sammenhengen som vår tekst innebærer: Jesus kjente Peter fullt ut. Derfor ba han for ham – ba om at hans tro ikke måtte svikte.
«Satan krevde å få sikre DERE som hvete», sier Jesus. Da må det kravet ha omfattet alle disiplene. Ikke bare Peter. Også Jakob, Johannes, Andreas – også Judas. Og i denne siktingen har satan sett at det var to disipler han kunne få grep om. Den ene var Peter. Den andre var kanskje Judas? Peter fordi han var så impulsiv – Judas; kanskje fordi han var så grådig? Fordi han ikke var helt ærlig?
Ba ikke Jesus for Judas også? Det er jeg helt sikker på at han gjorde. Men igjen dette: Han kjenner oss fullt ut. Derfor sier han til Peter: «Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!»

Bruk den erfaringen du har når du skal styrke dine brødre! Erfaringen fra nederlaget – men også den at troen ikke svikter, til tross for dette nederlaget. Det var ikke uten grunn at det ble gjort en presisering i budskapet til disiplene etter oppstandelsen: «Si til hans disipler – og til Peter! – at han vil møte dem i Gallilea».

Judas Iskariot er på mange måter den store gåten i evangeliefortellingene. Det svarte fåret i disippelflokken. Gang på gang finner vi denne tilføyelsen ved hans navn: «Han som forrådet ham.»
Jeg har hørt de som på ramme alvor har ment at Judas var forutbestemt til fortapelse. Jeg tror ikke det. Hele Jesu forkynnelse, all Jesu gjerning forteller det motsatte. Selvsagt kunne også Judas ha blitt frelst. Selvsagt ville han ha blitt tilgitt om han hadde kommet til Jesus og bedt om tilgivelse, slik Peter gjorde.

«Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte.»

«Å, Jesus, åpne du mitt øye, så jeg kan se hvor rik jeg er…»
Hva består denne rikdommen i?
Blant annet dette:
«Jeg har en broder ved Guds side
som alltid treder fram for meg.
Jeg har en nådestrøm så vide
som himlens hvelving strekker seg…»



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Kampen i Getsemane

Søndagsbetraktning for første søndag i fastetiden

«Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forl5ot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender»
(Matt 26, 36 – 45).

Getsemane-fortellingen forbinder vi gjerne med påsken og skjærtorsdag. Det er fortellingen om den bønnekampen Jesus kjempet før han ble arrestert. Det var en bønnekamp som mange har forsøkt å skildre, men som bare én har kjempet. Det var Jesus selv. Det var en bønnekamp som ikke bare handlet om Jesu liv, men om hele årsaken til hvorfor han var på jorda. Hvorfor han var blitt født, hvorfor han hadde undervist om at Guds rike var kommet nær, hvorfor han hadde helbredet og hvorfor han hadde vekket opp døde.
I en kjent julesang synger vi om Jesus som kom hit til jorden «hvor man deg intet annet bød/enn stall og krybbe, kors og død». Den strofen sier noe om den smerte Jesus var villig til å tåle for at menneskene skal bli frelst. Ikke fordi barn ikke er blitt født under verre villkår enn stallen i Betlehem; ikke fordi mennesker ikke har lidd mer, i fysisk forstand, enn det Jesus led. Det fortelles om mennesker som kunne henge på korset i dagevis før de døde; Jesus hang der i noen timer. Det som gjør Jesu lidelseshistorie så spesiell, er ikke volumet av smerte og lidelse, men hvem det var som bar dem: Guds egen sønn. Han som ikke visste av verken synd eller sykdom, ble gjort til både synd og sykdom for vår skyld. Dette er ikke bare påskebudskapet, men det er Evangeliet med stor e. Det er dette det hele handler om: At Jesus bar den straff vi skulle ha båret.
Det er særlig ett punkt i Jesu Getsemane-kamp som mange er opptatt av. Det er når Jesus to ganger ber til sin himmelske far om det er mulig at han ikke behøver å gå gjennom disse lidelsene: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Det er vanskelig – rettelse: umulig! - å sette seg inn hva som foregikk i Jesu hode mens han ba denne bønnen. Hva om han hadde trukket seg unna? Han kunne ha vendt tilbake til den himmlske tilværelsen, og alle ville sagt: «Det gikk ikke. Menneskene kan ikke frelses.» Mennesket Jesus; mannen Jesus, kjente på angsten og smerten. Fysisk fryktet han det som ville komme. Men han visste også at dersom menneskene skulle bli frelst, måtte han gå gjennom dette. Derfor oppsummerte han som han gjorde: « Men ikke som jeg vil, bare som du vil!»
Som kristne bruker vi nok denne setningen i våre bønner noen ganger. Særlig når vi ber for andre. Bruker vi den også når vi ber for oss selv? Når det er vårt liv det gjelder?
Jesus gjorde det. Og han gikk smerten i møte. Stunden var kommet da han skulle overgis i synderes hender. Slik slutter bibelteksten. Slik sluttet Getsemane-kampen. Og kanskje kan vi si: Slik begynner evangeliet.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 16. februar 2013

Den faste Herren ønsker - en andakt for askeonsdag

Andakt på formiddagstreff
i Halden korps
onsdag 13. februar 2013




Det er askeonsdag i dag, og andaktsordet henter vi fra en av lesetekstene for denne dagen, fra profeten Jesaia, kapittel 58, versene 5 til 8; i Jesu navn:
5 Er dette den fasten jeg har valgt,
          en dag da mennesket plager seg selv,
          bøyer hodet som et siv
          og legger seg i sekk og aske?
          Kaller du dette for faste
          og en dag etter Herrens vilje?
          
    6 Nei, dette er fasten jeg har valgt:
          å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket,
          sette undertrykte fri
          og bryte hvert åk i stykker,
          
    7 å dele ditt brød med sultne
          og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham,
          du skal ikke snu ryggen til dine egne.
          
    8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
          brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg
          og Herrens herlighet følge etter deg.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er inne i fastetiden.
Sist søndag var det fastelavn – da spiste vi boller med krem og syltetøy. Mandagen blir ofte kalt «blåmandag». Jeg hørte en gang at det var fordi alle som var blitt slått med fastelavnsriset dagen før hadde blåmerker denne dagen; det er nok ikke den forklaringen som står seg best i et kulturhistorisk perspektiv. Men fiolett – som mange har oppfattet som blått – er den liturgiske fargen for fastetiden, og dette skal ha vært forklaringen på hvorfor dagen har fått et slikt navn.
Tirsdagen kalles for «feitetirsdag»; det var liksom dagen for de siste utskeielsene i matveien før fastetiden satte inn, og det gjør den i dag. Askeonsdag er første dag i fastetiden. Bibelteksten vi har lest, er prekentekst for denne dagen.

Mine sønner gikk på katolsk skole i Oslo; Sta. Sunniva skole; en fin skole som det var et fint fjernsynsprogram om for et par uker siden. Når de kom hjem fra skolen denne dagen, hendte det vi kunne se et lite merke i panna deres. Det var fordi presten ved skolen, en fin prest som het Roland Hölcher, opprinnelig nederlender, under skolegudstjenesten hadde tegnet et kors i panna på alle elevene – et kors, tegnet med aske. Dette var – og er – en gammel tradisjon i den katolske kirke. Det skulle være et tegn på botferdighet. I riktig gammel tid kom man til kirken denne dagen iført botsklær og med aske i håret – det er herfra vi har uttrykket om å kle seg «i sekk og aske».
I mellom- og sør-Euorpa var asken man brukte fra palmegrener som hadde vært brukt på palmesøndag året før, men som nå var blitt brent opp og så ble denne asken brukt på denne måten. Budskapet i handlingen, og som presten sa, var dette: «Memento homo, quia pulvis es, et in pulverem reverteris» (Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv). Presten kunne også si: «Vend om, og tro på evangeliet».

Askeonsdag er egentlig 46 dager før første påskedag, men fordi søndagene ikke ble regnet med som en del av fastetiden, regnet man at askeonsdag var 40 dager før første påskedag. Og «40 dager» er et viktig signal i den jødisk-kristne arven. I 40 dager var Jesus i ørkenen og fastet og bad, før han ble fristet av djevelen. Og i 40 år vandret Israels folk omkring i ørkenen på vei fra Egypt til det lovede landet.

Fastetiden i kirkeåret er en forberedelsestid fram mot påske. I oldkirken og middelalderen var det nokså strenge bestemmelser for hva som var tillatt og ikke tillatt i fastetiden. Men man skulle også holde faste på bestemte dager året gjennom. Onsdag og fredag var slike dager, for man mente i oldkirken at onsdag var den dagen da Judas Iskariot gikk til det høye råd og tilbød seg å forråde Jesus, og fredag var jo den dagen Jesus ble korsfestet. Selv i dag er det mange som praktiserer kristen faste ved å ha perioder med bønn og stillhet. Den troende holder seg da unna underholdning, nytelse og fest. I stedet bestreber man seg på å leve enkelt og gi av sitt overskudd til de som trenger det. Noen ganger kan fasten være preget av bot, men langt viktigere er det at fasten er en åndelig forberedelse og meditasjon; refleksjon. Det er ulike måter å markere fasten på. Noen gir penger til gode formål; disse legger de på fastebøsser i fastetiden. Andre velger bort fjernsyn i fastetiden – man forsaker noe. Spiser ikke dessert, for eksempel. Det er den samme tanken som ligger bak den gamle praksisen i Frelsesarmeen med en «selvfornektelsesuke» hver høst.
I 1886 hadde nemlig William Booth utfordret alle frelsesoffiserene i aktiv tjeneste til å gi en trosgave i forbindelse med at man var i ferd med å starte arbeid i en lang rekke land. Norge ville være ett av disse. Men en offiser, major John Carleton, hadde ikke noe å gi. Han hadde solgt forretningen sin da han ble frelsesoffiser, og hadde også solgt gulluret sitt og gitt alt dette til armeen allerede. Så han skrev på kupongen der hver enkelt ble bedt om å definere sitt trosløfte: «Ved å la være å spise pudding hver dag i ett år, regner jeg med å kunne gi 50 shilling til dette formålet». William Booth mente at offiserene trengte den maten de kunne få, og foreslo i stedet at man skulle innføre en årlig «selvfornektelsesuke» der man kunne legge litt til side for et eget formål. Dette ble en tradisjon, og først mange år senere fortalte major John Carleton at jo, i ett år hadde han latt være å spise pudding for å spare et lite beløp hver dag til Frelsesarmeens selvfornektelsesfond.

«Den faste Herren ønsker»
Ordet «solidaritet» dukker opp hos meg. Faste som en solidaritetshandling med de som trenger nettopp solidaritet, som trenger at noe stiller opp for dem.
Formålet med fasten er ikke å plage seg selv, men å stemme sinn og tanker til andakt og tilbedelse. Men det er også en måte å vise solidaritet med andre på: Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.

En slik faste er det knyttet løfter til: Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.

God og velsignet faste til hver enkelt av dere!Amen!

Tabors lys og glans...

Preken for Kristi Forklarelsesdag, søndag 3. februar 2013, Frelsesarmeen, Askim

Dagens prekentekst henter vi fra Lukas-evangeliet, det niende kapittel, fra vers 28 til 36; i Jesu navn:

«Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok (Jesus) med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.»

Slik lyder Herrens ord!

«Kongepurpurs gylne glans og prakt, akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og den stråler som en glorie om hans trinn...».


Dette er ett av de versene i «I den stille, klare morgen» som vi vanligvis ikke synger. Jeg synes det er et flott vers, både som poesi betraktet og fordi det tolker noe av den – ja: herlighet! - som Jesus-skikkelsen formidler.
Begivenheten det fortelles om, er godt kjent. Det er der hvor disiplene får se Jesu herlighet. I de gamle bibeloversettelsene sto det at Jesus «ble herliggjort for deres øyne» - nå leser vi at han fikk et annet utseende, og at klærne hans ble blendende hvite. Alle de tre synoptiske evangeliene forteller om dette, både Matteus, Markus og Johannes, og i Peters andre brev refereres det til denne hendelsen. I lesningen fra Det gamle testamente hørte vi om da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Herren, og at det strålte av ansiktet hans. Og Moses var en av de to som åpenbarte seg sammen med Jesus mens dette skjedde.

Moses – og Elia. Hva har de til felles? Om Moses leser vi at «Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land, slik Herren hadde sagt. Han (altså: Herren) gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er» (5 Mos 34, 5-6). Og om Elia leser vi at mens han gikk og snakket med han som skulle overta profetkappen etter ham, Elisja, skjedde dette: «Mens de gikk der og snakket sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen» (2 Kong 2,11). Så det var kanskje ikke tilfeldig at det var akkurat disse to som viste seg sammen med Jesus der på fjellet. Hvis det manglet noen, måtte det være Henok fra urhistorien; Enok ble han kalt i de tidligere oversettelsene. For om ham leser vi: «Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham til seg» (1 Mos 5, 24).

La oss holde oss på Tabor, det fjellet der dette etter manges mening skjedde. Navnet Tabor nevnes ikke i denne teksten, og heller ikke i de andre evangeliene. Fjellet navngis ikke, og Tabor er et navn vi bare kjenner fra Det gamle testamente, for eksempel profeten Jeremia:
«Så sant jeg lever, sier Kongen – Herren over hærskarene er hans navn:
Som Tabor blant fjellene kommer han, som Karmel ute ved havet» (46, 18).
Karmel var fjellet der profeten Elia kjempet sin kamp mot Ba’als profeter, mens Tabor altså var – tror man! – fjellet der disiplene fikk se Jesu herlighet.
Det var først i det tredje århundre – altså etter år 200 – at man lokaliserte denne begivenheten til dette fjellet Tabor, som ligger i Gallilea, om lag 18 km fra Genesaretsjøen. Mange kaller det da også «Forklarelsens berg», og det er bygget en kirke her, «Forklarelseskirken», med egne områder for henholdsvis katolikker og ortodokse. Kirken som står der i dag er bygget på 1920-tallet, og i middelalderen var det tre kirker her, en for hver av de hyttene Peter ville bygge.

La oss se på fortellingen, litt punkt for punkt.
For det første: Det var ikke et tilfeldig «gutta på tur»-opplegg Jesus tok de tre disiplene med på. De hadde et konkret prosjekt; et ærend. De gikk opp i fjellet for å be.
Det var heller ikke en tilfeldig gruppe han tok med seg, det var Peter, Jakob og Johannes. De samme tre som han senere skulle ta med seg i Getsemane, også den gang for å be; de skulle kjempe sammen med Jesus i bønn.
Mens Jesus bad, skjedde det noe med ham: «..ansiktet hans (fikk) et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Da hadde disiplene sovnet, akkurat som de gjorde i Getsemane senere. Men i Getsemane var det Jesus som vekket dem; her våknet de av seg selv. Var det fordi de hørte stemmer? Eller var det noe annet?

La oss se litt på profeten Elia når det gjelder dette med Guds herlighet. Det er en fortelling om ham, og jeg tenker: Det var nok ikke tilfeldig at det var akkurat han som viste seg sammen med Jesus og Moses denne gangen. Elia hadde flyktet fra dronning Jesabel og søkt tilflukt «på Guds fjell Horeb». Der skjer dette: «Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen» (1 Kong 19, 9-13).

«Lyden av skjør stillhet»?
Var det den som vekket disiplene? Mange av oss husker Simon&Garfunkel sin slager fra begynnelsen av 1960-tallet: «The sound of Silence». En lyd av stillhet. Lyden av en skjør stillhet. Det var gjennom den at Herren fikk profeten i tale. Hva skal vel han med storm, jordskjelv eller ild? Han har lyden av skjør stillhet...
Disiplene våknet, og de så og hørte det som skjedde foran dem. Jesus som var blitt så forandret. Moses og Elia som var sammen med ham. Sto de rett opp ned? Satt de? Gikk de omkring?
«(De) fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa», leser vi.
Men i stedet for at øyeblikket varte enda lenger, skjedde det noe: Det «kom det en sky og skygget over dem (altså Moses og Elia), og da de kom inn i skyen, ble de (disipkene) grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.»
Denne hendelsen kunne det skrives avhandlinger om.
For det første: Røsten fra himmelen, eller fra skyen i dette tilfellet.
«Dette er min Sønn» - altså er det Gud selv som taler. Det finnes noen slike tekster i evangeliene der det fortelles om at Guds røst lød.
Tekstene om Jesu dåp, for eksempel. Røsten som lød da Jesus steg opp av vannet. Ånden falt ned over ham som en due, og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Eller i opptakten til påskedramaet, der Jesus roper i en slags desperasjon: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen» (Joh 12, 27-28).

Nå lød den igjen. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»
Faktisk er det ikke så veldig mange eksempler, verken i Det gamle eller nye testamente på at Guds røst lød slik at den nådde det menneskelige øret. Men det er noen. Og noen husker vi kanskje bedre enn andre? Som den med gutten Samuel, han som moren hadde gitt til Herren, og som var medhjelper for den gamle presten Eli. Vi husker fortellingen om Samuel som lå og sov, og så ble vekket av en stemme som ropte navnet hans.
Tre ganger trodde han det var den gamle mannen som ropte, og først tredje gang forsto presten Eli hva som var i ferd med å skje. «Neste gang skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører», sa han, og det gjorde Samuel.
I en av de andre fortellingene om stemmen fra himmelen, leser vi at noen trodde det hadde tordnet. Men denne gangen – på Tabor – forsto disiplene hvem det var som talte. De forsto at det var Herren. De forsto det når han omtalte Jesus som sin sønn.

Men det står også noe mer, noe som er vesentlig her i denne teksten: «Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.» Hvordan skal det forstås?
Hvem var Moses? Det var han som kom med loven.
Hvem var Elia? Han var en av profetene, og en av de virkelig viktige profetene. En fornyer.

Men var det ikke noe med Moses og et ansikt som strålte? Vi hørte om det i leseteksten fra Det gamle testamente; ja, i begge lesetekstene. «Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt», skriver Paulus. Og så tilføyer han: «Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort!»

Hva er det røsten formidler?
Jeg tror det kan være dette: Sløret er tatt bort! Lovens tid er til ende. Profetenes tid – i den gammeltestamentlige forstand – er til ende. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Den utvalgte. Den salvede. Messias. «Hør ham!»

Moses og Elia var forløpere. Døperen Johannes var også en forløper, og han ble sammenliknet med profeten Elia.
Men nå hadde forløperne gjort sin innsats. Deres oppgave var fullført. De hadde pekt fram mot han som skulle komme. Og nå var han kommet.
«Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.»

Vi snakker om en ny pakt. Vi snakker om en ny tidsalder.
Andre religioner peker stort sett framover.
En gang skal det skje – en dag skal Guds rike komme – en dag.
Hva sier kristentroen?
Det har skjedd! Guds rike er kommet. Frelseren er kommet. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»

Det er Kristi Forklarelsesdag. Dagen da disiplene så Jesu herlighet. «En herlighet som den en sønn har fra sin Far», skriver Johannes. Den herlighet som han har åpenbart for oss. Som han åpenbarte på korset. Som han åpenbarte med den tomme graven. Som han åpenbarer i sitt ord og i fellesskapet med ham.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!