DET DU HAR TRO FOR

Preken for 18. søndag etter pinse
Frelsesarmeen, Askim, søndag 4. oktober 2009

Prekenteksten for denne søndagen finner vi i apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Roma, kapittel 14, versene 1 til 8; i Jesu navn:
Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.
Slik lyder Herrens ord!

- Du skal gjøre det du har tro for!
Jeg husker situasjonen meget godt. Den unge frelsesoffiseren sto ved et veikryss i livet, og hadde vel også gjort et valg. I kongressens offisersmøter la jeg merke til at den ene etter den andre snakket med henne, argumenterte med henne, prøvde å overbevise henne.
Jeg tror ikke om meg selv at jeg har som gave eller kall å skulle gå bort til alle og enhver og meddele dem hva som er Guds vilje. Men akkurat der og da kom det veldig sterkt for meg: Du skal gi henne en hilsen fra meg. Du skal gi henne et ord fra Herren.
Jeg kan ikke si jeg kjente henne, og hun kjente vel ikke meg heller, men begge visste hvem den andre var. Og jeg gjorde som jeg hadde kjent meg minnet om. Jeg gikk bort til henne og sa: - Kan jeg få gi deg et ord fra Herren?
Og ordet jeg ga henne var dette: Du skal gjøre det du har tro for!
Og jeg kunne se at den hilsenen sank inn i henne. Den gjorde at hun senket skjoldet. Jeg tror den setningen løste noe i henne. Til sjuende og sist er det deg og ditt forhold til Gud det handler om. – Du skal gjøre det du har tro for!

Det er mange år siden dette hendte, men denne opplevelsen dukket opp i minnet mitt da jeg satte meg ned og begynte å arbeide med denne prekenen. På en eller annen måte føler jeg den opplevelsen oppsummerer prekenteksten; ja, alle tekstene som er satt opp for denne søndagen.

Jesaia-teksten: Krass, streng, formanende. Kom ikke til meg med de fromme øvelsene deres, sier Herren til folket. Kom til meg med hjertene deres. Kom til meg med syndene deres, og la meg få rense dere.

Markus-teksten: Mennesket ble ikke til for sabbatens skyld, men sabbaten ble til for menneskets skyld.

Og nå prekenteksten: Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham.

Hva har de felles, disse tekstene?
Den fellesnevneren jeg ser, er det som Herren sa til profeten Samuel da han skulle salve en av Isais sønner til ny konge over Israel. Vi husker historien: Isai hadde åtte sønner; her var det nok å ta av, for å si det slik. Vi kan lese fortellingen om dette i 1 Sam 16. Vi skal bare ta med hva som skjedde da den eldste av disse åtte sønnene trådte fram for profeten: Da de kom, og han(Samuel) fikk se Eliab, tenkte han: «Her står den Herren vil salve, foran Herren.» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (v. 6-7).
Fortellingen fortsetter, og til slutt måtte Isai hente den yngste av alle sønnene sine, gjetergutten David, fra markene der han gjette sauene sine. Han var den utvalgte. Han var den Herren ville sette til konge over Israel. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.

Vi har lagt bak oss en valgkamp. Ett av de innslagene i den valgkampen som jeg synes det var vanskelig å forholde seg til, uaktet om man var enig i sak eller ikke, var det som ei gruppe som kalte ”Kristenfolket.no” sto for. De ønsket å kartlegge hva kandidater fra ulike partier sto for – det er en naturlig prosess i en valgkamp. Men de forlangte svar som ikke ga noe rom for den fleksibiliteten som også er en del av politisk arbeid, og de stemplet som ikke troverdige politikere som prøvde å ha to tanker i hodet samtidig.
Og man opplevde også at noen på bakgrunn av disse svarene gikk ut og erklærte at den-og-den eller de-og-de politikerne var ikke skikkelig kristne, for de ga ikke nøyaktig det svaret som de selv ville ha gitt, eller som de ønsket å høre.

Og dermed er vi tilbake i prekenteksten og den historiske bakgrunnen for at Paulus skrev som han gjorde.
Bare så det er sagt: Paulus skrev ikke om den norske valgkampen i 2009. Derimot skrev han om en debatt som gikk blant de kristne i Roma rundt år 60.
Bakgrunnen var at det hadde vokst fram en praksis blant en del av de troende med en asketisk livsførsel. Blant annet spiste de ikke kjøtt, og de drakk ikke vin. De var vegetarianere, og de drakk kun vann.
Det er ikke noe galt i å være vegetarianer. Det er ikke noe galt i at man bare drikker vann. Det er heller ikke noe galt i en asketisk livsførsel. Alt dette kan argumenteres for, og argumenteres godt for. Men dette askesepartiet i menigheten gikk lenger enn bare å leve slik selv. De gjorde disse spørsmålene til salighetssak. De ble gjort til troens lakmustester. De som ikke levde som dem, ble stemplet som mindreverdige kristne. Askesen var ikke begrunnet med hygiene eller med sunnhet. Den ble gjort til salighetssak. En kristen som spiste kjøtt, var ikke rett kristen. En kristen som drakk vin, var ikke rett kristen. De var ”svake” – det var ordet som ble brukt om dem, og denne beskrivelsen var det Paulus tok fatt i. Men han snur den på hodet, i forhold til hvordan den ble brukt innad i menigheten: ”Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham”, skriver han.

Som jøde og skriftlærd var Paulus godt kjent med de jødiske spisereglene: Ikke spise svin, ikke spise blod, ikke spise noe som er kvalt. Dette er regler som millioner av jøder praktiserer den dag i dag. De er en del av den gamle loven. Men nå er lovens tidsalder forbi. Vi lever i nådens tidsalder. Vi lever i nådens husholdning; et uttrykk som passer særlig godt til dagens tekst.

Hva er det så dagens tekst dypest sett handler om?
Den handler ikke å føre renslige debatter. Den handler heller ikke om kosthold. Den handler om dette dyrebare: Den kristne frihet!
Da jeg arbeidet med denne teksten, fant jeg fram en bok jeg har stående i hylla mi: Øyvind Andersens kommentar til Romerbrevet fra en bokserie som heter ”Bibelverket”. Han skriver: ”Formaningen i dette verset rammer en farlig tendens hos oss kristne. Det er å kreve at andre kristne skal ha det samme syn på tingene som vi selv har. Og hvis de ikke har det, er fristelsen der, enten til å ringakte dem, eller til å dømme dem.” Og så kommer det: ”Men i alle spørsmål der Guds ord verken påbyr eller for noe, kan det være kristen frihet.”
Men, skriver Øyvind Andersen videre: Paulus nøyer seg ikke med å konstatere dette. Han understreker at både de som er sterke og de som har svake, har et gjensidig ansvar for hverandre, og i dette ansvaret er det den kristne kjærligheten skal praktiseres.
Ikke den kristne kritikken!
Ikke den kristne fordømmelsen!
Heller ikke det kristne hovmodet!
Men den kristne kjærligheten.
”Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe”, skriver apostelen.

Vi har kanskje hørt det bli sagt i denne typen diskusjonen kristne imellom: ”Men problemet er ikke at du er uenig med meg. Problemet er at du er uenig med Gud!”
Jeg tror Gud vil ha seg frabedt slike støtteerklæringer!

Den kristne frihet, praktisert innenfor rammen av den kristne kjærligheten.
Den kristne kjærlighet, praktisert innenfor rammen av kristen frihet.
Der hvor Guds ord verken påbyr noe eller forbyr noe, der skal den kristne friheten råde.

”Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.”

Du skal gjøre det du har tro for!
Jo, jeg tror faktisk det var et ord fra Herren jeg fikk nåde til å gi den gangen for mange år siden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen

PÅ DEN HØYRE OG VENSTRE SIDE

Preken i Sandvika korps søndag 22. november 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn: "Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»
Slik lyder Herrens ord!


For kort tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domsstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i de fleste av anklagepunktene. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene.
Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen. Den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for ”domssøndagen”. Prekenteksten er en tekst om dommens dag. Men lesetekstene, som vi også har hørt, peker ut over dommen. De taler om alle tings gjenopprettelse – en ny himmel og en ny jord.
Domssøndagen. Den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: ”Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff.”
Dommens dag – den dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper. Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk. Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.

Hva er det som utløser enten refsen eller anerkjennelsen?
Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.
Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?
Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.

Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: ”Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil.”
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske. Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.
Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide. Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.
Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen. Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om ”Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.

Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.

Eller H.A. Tandberg:
”Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer…”

Eller Jesus selv: Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham. De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det. De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.
For Dommen har en dobbelt utgang. Den handler om frelse eller fortapelse. Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster. Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene. Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom. Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.
Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse. Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er ”å likne med”. Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke er referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene vil falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domsscenen.
Jeg har brukt ordet ”dom” mange ganger i denne talen. Det begynte med min egen opplevelse som dommer i tingretten på Mysen, og det har fortsatt gjennom tankene fra Guds ord. Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er ”dømmende”. Men budskapet på domssøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.
For ikke så lenge siden leste jeg en bok som det har vært sagt og skrevet en del om: ”Mors bok” av forfatteren Margaret Skjelbred. Hun skriver om sin oppvekst i et vestfoldsk haugianerhjem i etterkrigstiden. Der fikk hun med seg mange av de bibelske fortellingene. Men det var fortellinger fra Det gamle testamente – om da Abraham ofret Isak, om konflikten mellom Isak og Ismael, om Davids kamp mot Goliat.
Jeg vokste også opp med de bibelske fortellingene, men det var fortellingene om Jesus. Ikke med fortellingene om helvete, men om himmelen. Det er et evangelium også i budskapet om dommen. Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag er i Norge. Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien. For et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime. En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.
Det er siste søndag i kirkeåret. Neste søndag er første søndag i advent. Et nytt kirkeår begynner. Et nytt nådens år fra Herren.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen

JESU PROGRAMERKLÆRING

Andakt for første søndag i advent
”(Jesus) kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn (Luk 4, 16 – 22a).

La oss begynne med begynnelsen. Det er et råd man ofte får, og som er klokt å følge. Det er første søndag i advent – det kirkelige nyttår. Og prekenteksten handler om Jesu første offentlige framtreden. Det vi leser om her var begynnelsen til Jesu offentlige virke.
Alle de tre synoptiske evangeliene forteller om det som vår tekst forteller, men det er Lukas som har den mest detaljerte fortellingen om Jesu besøk i Nasaret. Matteus og Markus forteller helt kort, i notisform, om hendelsen.
Teksten Jesus leste var fra profeten Jesaia, og deretter sier han: "I dag har dette gått i oppfyllelse mens dere hørte på". Jesaia-teksten var en profeti om Messias. Når Jesus sier at teksten er oppfylt, sier han også at det er han som er Messias.
Han kommer rett og slett med en programerklæring. Og Jesu program er å forkynne et gledesbudskap, å forkynne evangeliet, å sette syndens fanger fri og gjøre menneskene seende igjen. Og han avrunder med å proklamere ”et nådens år” for Herren. Det er en messiansk proklamasjon. Nå er Messias kommet til verden og Guds nåde skal utøses over menneskene.
Spenningen må ha vært til å ta og føle på, der i synagogen. Teksten var kjent, men Jesu erklæring må ha kommet som et sjokk. Jesus sa om seg selv at han var oppfyllelsen av de gamle løftene Gud hadde gitt folket. En slik erklæring kan bare leses på to måter: Enten som galskap eller rett og slett sannhet.
Vi har lagt bak oss en høst med mange programerklæringer. Når politikere blir valgt, når en regjering tiltrer, når et nytt styre overtar, da er det aktuelt med programerklæringer. Jesu program, ved innledningen til kirkeåret, er dette, fordelt på tre ”prioriterte områder” som en politiker ville si.
Det første er dette: Å rope ut at fanger skal settes fri! Ordet ”fanger” får oss til å tenke på fengsler. Jeg har holdt andakt i fengsler noen ganger. Jeg er kanskje litt forsiktig med å bruke uttrykk som ”sette i frihet” og slikt når jeg er der. Det kan kanskje oppleves som at man gnir salt i såret. Men fangenskap er så mange ting. Det kan være frykt for ting – fobier. Mørkredd. Redd for hunder. Redd for torden og uvær. Man kan være fanget av sitt eget humør, sitt temperament. Man kan være fanget av sykdom, man kan være fanget av sorg, man kan være fanget av synd. Det er disse Jesus taler til når han sier at fanger skal få frihet!
Det andre punktet i Jesu programerklæring er: Å rope ut at blinde skal få syn. Mange av oss kjenner organisasjonen Kristent Arbeid Blant Blinde – den holder til i vårt eget nærmiljø. ”Blinde skal få syn,” sier Jesus. Da snakker han ikke om helbredelse fra fysisk blindhet. Han snakker om å kunne se Gud, se Guds lys, se Guds vilje.
Det tredje punktet er at undertrykte skal settes fri. Er det noen forskjell mellom det å være fange, og det å være undertrykt? Jeg tror vi skjønner at det er en forskjell. Et fangenskap kan være noe vi har ført oss selv inn i, men undertrykkelse er noe andre påfører oss. Andre mennesker. Andre strukturer. Andre maktforhold. Jesus har et ord til de undertrykte. De skal settes fri! Gud er ingen undertrykkende Gud, han er en frigjørende Gud. Evangeliet er ikke et budskap om undertrykkelse, det er et budskap om frigjøring.
Dette kan skje fordi Jesus roper ut et nådens år fra Herren! Et nytt kirkeår – ja. Et nytt kaldenderår om noen uker – ja til det også. Men først og sist dette: Et nådens år fra Herren! Det er her sprengkraften og dynamikken i evangeliet ligger.
Evangeliet er et ord om nåde. Det er sprengkraften! Den sprengkraft som kan bryte opp fengselsmurer. Den sprengkraft som kan fjerne mørke og blindhet. Den sprengkraft som fjerne undertrykkende strukturer. Den sprengkraften heter nåde.
Jesus roper ut et nådens år fra Herren.
Jesus legger fram sitt program og han oppfyller det.
Han leverer! Nådeåret er her!

(Avisandakt i Smaalenenes Avis lørdag 28. november 2009)

En sangtekst basert på denne bibelteksten finnes på bloggen "Nye dikt" her på dette området.

FADEREN, SØNNEN OG DEN HEMMELIGE ÅND

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (Joh 14, 15 – 21).

Han skulle svare på hvem de tre personene i guddommen er, en gutt på åtte-ni år. Han visste svaret: Det er Faderen, Sønnen og Den Hemmelige Ånd, kunne han fortelle.
Som så ofte ligger det også her en dyp sannhet og en spennende erkjennelse i det som i første omgang virker som en forsnakkelse eller en misforståelse. Det er mange som har problemer med å forklare hvem og hva Den hellige Ånd, den tredje personen i guddommen eller i treenigheten, er eller hva hans oppgave er. ”Det med Faderen og Sønnen er greit, men det med Ånden får jeg ikke tak på.” Jeg er neppe den eneste som har dels tenkt slik selv, dels hørt andre dele slike tanker med seg. Uttrykket ”Den hemmelige ånd” treffer kanskje bedre enn vi tenker i øyeblikkets litt skjeve smil over en liten gutts fonetiske misforståelse.
Den Hellige Ånd og pinsefestens dag er uløselig knyttet sammen. I julen fokuserer vi på Jesus i barnets skikkelse, i påsken på hans lidelse og død. Pinsen er Den Hellige Ånds høytid og hans fest. Da Den Hellige Ånd kom, ble det fellesskapet disiplene utgjorde til en kristen kirke. Fram til da hadde det vært bare ett av flere liknende fellesskap rundt en rabbi eller lærer. Når rabbien døde, gikk fellesskapene i oppløsning. Men med fellesskapet rundt Jesus ble det annerledes. For Jesus ikke bare døde, men han sto opp igjen, og han fór opp til himmelen. Og før han forlot disiplene, ga han dem et løfte: De skulle få ”en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn”. Og litt lenger ut i den samme talen sier han: ” Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere” (v 26).
Den Hellige Ånd er en hjelper og veileder. Han hjelper den kristne til kjenne det rette og leve rett. Han minner oss om de ord Jesus hadde sagt, han underviser og han gir kraft til å være vitner. Han gir utrustning gjennom sine gaver – nådegavene; Åndens gaver, som de også kalles. Den Hellige Ånd er kjennetegnet på de kristne. Han er den kristnes identitetsbevis. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen. Han ville ikke etterlate disiplene farløse og hjelpeløse.
Den Hellige Ånd kan ikke ”bevises”, men han kan erfares, gjennom bønnen, gjennom bibellesningen, gjennom fellesskapet med andre kristne. En hemmelig ånd? Kanskje, men først og fremst en kraft og en ressurs til alle som tror på Jesus som sin frelser.

Søndagsbetraktning i lokalavisa 22. mai 2010

Va det du, Jesus?

Betraktning for fjerde søndag i advent
”Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei,» sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt.» Noen av de utsendte var fariseere. De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for» (Joh 1, 19-27)

”Å, va det du Jesus? Va det dæ vi mista igjen? Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen?”
Det er Åge Aleksandersen som stiller dette spørsmålet i en av sine sanger. Spørsmålet går rett i det som døperen Johannes sier i denne søndagens prekentekst: ”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Å kjenne Gud, eller å kjenne Jesus er en viktig del av kristentroen. Slik er det også i mellommenneskelige forhold. Det er viktig å kjenne hverandre, enten man er foreldre/barn, mann/kone eller rett og slett venner. Å kjenne hverandre, er noe annet og mer enn å kjenne til hverandre. Det er noe mer enn å ha hørt om hverandre. Det er noe mer enn å vite om hverandre. Å kjenne noen, er langt mer enn å vite hvem vedkommende er.
Jeg har i det jeg skriver dette 421 venner på Facebook. Det er en forholdsvis eksklusiv gjeng – det er de som har tusenvis av slike venner. Noen av dem er svært nære venner. Noen er slike som jeg kjente for mange år siden, og var venn med da, og så har ”boka” gjenopprettet kontakten. Det har for det meste vært hyggelig. Men kjenner vi hverandre, selv om vi er venner på Facebook? Eller om vi arbeider sammen? Eller om vi vet om hverandre?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner”, sa døperen Johannes til fariseerne. Mannen han snakket om, er kjent i historien som Jesus fra Nasaret. Det er et navn de fleste av oss har et forhold til – på godt og vondt, kan man kanskje si iblant. Vi forbinder stort sett bare én person med navnet Jesus. Men faktum er at det er ett av de mest brukte mannsnavn i verden. Selv her i Norge er det 52 menn som heter Jesus til fornavn; 15 av dem har bare det ene navnet som fornavn, ifølge Statistisk Sentralbyrå. På Facebook finner jeg ikke mindre enn to som heter Jesus Hansen – jeg er riktignok ikke venn med noen av dem.
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Hva vil det si å kjenne Gud? Hva vil det si å kjenne Jesus? Profeten Hoesa i Det gamle testamente var opptatt av det: ”La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Han kommer like visst som lyset om morgenen. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden”(Hos 6,3).
Så er det én måte å kjenne Gud på: Kjenne ham gjennom skaperverket – ”det klassiske gudsbevis”, som det ofte kalles.
Andre synes de kjenner ham – eller aner noe om ham – gjennom gode gjerninger. ”De gode gjerninger frelser verden” – det var tittelen på et dikt Bjørnstjerne Bjørnson begynte å skrive på i Paris våren 1910. Han kom aldri lenger enn til tittelen. Kjenne Gud gjennom de gode gjerninger? Det er en krevende tanke. Luther sa det slik: ”Gode gjerninger gjør ikke en mann god, men en god mann gjør gode gjerninger.”
Å kjenne Jesus er først og fremst å vite om å tro på det som er kjernen i all kristen tro: At han er menneskenes frelser. At han ved sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse åpnet veien til Gud for alle som tror på ham.
Frelsesoffiseren H.A. Tandberg skrev en lang rekke sanger som synges i kristne kirker og forsamlinger over hele landet: ”Jeg er en seiler på livets hav”, ”I den stille, klare morgen”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen”.
Han ble en gammel mann, og alderen for hardt fram med ham. Mot slutten av sitt liv kjente han ikke noen.
Men da en spurte ham om han kjente Jesus, lyste han opp: - Skulle jeg ikke kjenne Jesus? Han er jo min beste venn!
Va det du, Jesus?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.” Men han ønsker å bli kjent med oss.

Planer om å drepe Jesus

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham (Joh 11, 45 – 53).

Prekenteksten denne søndagen står i forlengelsen av fortellingen om da Jesus vekket sin venn Lasarus fra de døde. Det er en dramatisk fortelling. Ikke bare hadde Lasarus vært død, han var også lagt i graven, og hadde ligget der i tre dager. Som hans søster Marta sa da Jesus ba dem rulle steinen foran graven til side: Det lukter allerede av ham!

En så dramatisk hendelse bare måtte bli en ”snakkis”, og mange av de som hadde vært vitner til den, begynte å tro på Jesus. Så kom det fariseerne for øret, og de likte ikke det de hørte. De innkalte til det man må kunne beskrive som et ”krisemøte”.
Diskusjonen i dette møtet handlet imidlertid ikke om de religiøse eller teologiske utfordringene knyttet til det Jesus hadde gjort. Det handlet om politikk. Det handlet om ikke å irritere fienden, eller i dette tilfellet: okkupasjonsmakten.
- Får han ture fram slik, risikerer vi at romerne kommer ”og tar både det hellige sted og folket vårt”, sa de til hverandre. Dette hadde Israels folk historiske erfaringer med. Både var Jerusalem og de hellige stedene blitt lagt øde, og folket ført bort i fangenskap.
Da er det ypperstepresten Kaifas taler. Som politisk analyse er det han sier kynisk inntil det hjerterå. ”Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket skal gå til grunn,” sier han. Det er mange eksempler på slik kynisme i verdenshistorien. Dreyfuss-saken fra 1890-tallets Frankrike er kanskje den mest kjente. Såpass oppsiktsvekkende var denne uttalelsen at evangelisten føler behov for å gå inn i fortellingen og forklare sammenhengen for den som leser eller hører dette: ”Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring,” skriver han.
Kaifas var ikke klar over det selv, men utsagnet hans pekte både bakover, mot syndefallet, og framover, mot forsoningen. Fordi mennesket hadde syndet mot Gud, måtte Gud selv sende den som kunne forsone ham og menneskeslekten. Den som fikk det oppdraget, var Jesus fra Nasaret. Og i det oppdraget lå det at han måtte lide og dø for menneskenes skyld – og deretter stå opp igjen fra de døde. ”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Det de betraktet som en kynisk, politisk vurdering, var i virkeligheten et ledd i Guds plan for å frelse menneskene. Alternativet til Jesu død ville vært at hele menneskelekten gikk fortapt.
”Det er bedre at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne,” sa Kaifas. Fortellingen om Jesus fra Nasaret, og hans lidelse, død og oppstandelse er det eneste eksemplet i historien der vi kan våge å si at det stemmer. Ikke fordi en kynisk politiker har sagt det, men fordi Gud selv ville det slik – som den eneste redningen for en fortapt og syndig menneskeslekt.
”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Men den setningen åpner han døra inn til påskens fortellinger, med all sin gru og lidelse, men også med den kjærlighet, nåde og seier som den fortellingen rommer.

Søndagsbetraktning for 5. søndag i faste, 10. april 2010 - publisert i Smaalenenes Avis

Fra Babel til Betel - en preken for 1. pinsedag

Preken i Askim korps søndag 27. mai 2007

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden (1 Mos 11, 1 – 9).

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2, 1 – 11)

Slik lyder Herrens ord!

To tekster om språk. Det er utgangspunktet for prekenen denne pinsedagen her i Askim. Kanskje ikke noe unaturlig valg med tanke på hvem som er bedt om å preke? Språket har vært mitt viktigste arbeidsredskap i hele mitt voksne liv. Jeg er opptatt av språk. Språk er makt. Språk er nøkler. Språket lager broer – eller avgrunner. Språket definerer. Derfor er språket viktig. Det er viktig, for at vi skal forstå hverandre og vite hva vi snakker om.

To tekster om språk.
Den ene er en tekst om språket som avgrunn, den andre en tekst om språket som brobygger.
Men det er mer enn to tekster om språk som – skal vi si: lingvistisk øvelse? Som lingvistisk vitenskap? Det er to tekster om språk som Guds verktøy.

La oss se på de to fortellingene!
Den ene er en fortelling om menneskets hovmod.
Den andre er en fortelling om Guds verk.

Fortellingen om Babels tårn er en del av urhistorien. Urhistorien i Bibelen dekker perioden fra skapelsesberetningen og fram til syndfloden og Noas ark. Skapelsen – Edens hage – syndefallet. Det er første fase i urhistorien, mens beretningen om syndfloden er den siste. Og mellom disse to har vi noen små fortellinger. Vi har fortellingen om Enok, som vandret med Gud, og vi har fortellingen om Babels tårn.
Det går en linje fra syndefallet til syndfloden, og fortellingen om Babels tårn er en del av denne linjen.
Hva var så galt med dette Babelprosjektet?
Mennesket ønsket å bygge et tårn som rakk helt til himmelen. De ville nå fram til Gud ved hjelp av egne anstrengelser.
Mange har lest Babel-fortellingen som en advarsel mot moderne teknologi der mennesket ”leker Gud”, eller prøver å gå Gud i næringen. Det mangler ikke på aktuelle problemstillinger som gjør denne tanken relevant, men jeg skal la det ligge her og nå.
La oss heller holde fast ved dette: Mennesket som tror det kan bygge seg inn i himmelen, ”vokse seg inn i himmelen”, er et uttrykk vi kjenner.
Det var dette prosjektet Herren stanset.
Gud kunne ikke tillate – og ville ikke tillate – at mennesket gjorde seg selv til Guds like.
Og han slo menneskene med forvirring.
De ble atspredt – de forsto ikke lenger hverandre.
Det ambisiøse prosjektet ble ikke fullført. Hovmodet som prosjektet var preget av, slo tilbake på dem selv. ”Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden”, leste vi.

Denne teksten er egentlig en av lesetekstene for denne pinsedagen. Jeg har valgt å bruke den som prekentekst, eller som en del av prekenteksten. For jeg har også valgt å bruke kontrasten til denne fortellingen som prekentekst. Babelfortellingens antitese: Fortellingen om Åndens komme til verden. Åndens komme til disiplene. Åndens komme til kirken.

Jeg har satt en overskrift på denne prekenen: ”Fra Babel til Betel”. Ordet Betel er hebraisk og betyr "Guds hus". Første gang vi leser det, er i fortellingen om Jakob, etter at han hadde drømt om stigen som gikk opp til himmelen, og hvor engler gikk opp og ned.
Fra Babel – forvirringens sted, hovmotets sted – til Betel, Guds hus, bønnens sted, åpenbaringens sted, kraftens sted.

Jeg har vært i det huset, i det rommet der man tror disiplene var da Den Hellige Ånd falt over dem. Det var som et hvilket som helst rom i et hvilket som helst hus. Det var ikke noe særlig ved selve rommet, slik jeg opplevde det. Men det som skjedde der! ”Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne”.

Så er vi tilbake ved språket.
Ved Babel brukte Gud språket for å spre menneskene, forvirre dem, vise dem at han ikke akseptere deres hovmot.
Men nå er vi ikke lenger ved Babel – vi er i Betel, vi er i Guds hus. Og her bruker Gud språket for å binde menneskene sammen. Han bruker språket for å åpenbare seg for dem. Åpenbare sin kraft. Åpenbare sin herlighet.
Dette åpenbarte han ved at Guds storverk ble forkynt på alle tungemål. Uansett hvilket språk de snakket, de som var i Jerusalem denne dagen, så hørte de forkynnelsen om Guds storverk, om Guds herlighet, om Guds frelse – de hørte det forkynt på sitt eget tungemål.

Jeg har ikke tenkt å si noe om tungetale som nådegave her i formiddag. Denne teksten handler ikke om det. Det har vært mange diskusjoner ned gjennom kirkehistorien om det som skjedde her, om det var et taleunder eller et høreunder, det som skjedde.
Det er ikke viktig.
Det som er viktig, er dette: De hørte forkynnelsen om Guds storverk på sitt eget språk. De hørte lovprisningen på sitt eget språk. Det var Åndens språk som lød. Og han brukte et språk som alle forsto. De som lyttet, var ikke lenger skilt fra hverandre på grunn av språket – de ble ført sammen i Den Hellige Ånd.

For mange år siden leste jeg en bok som het ”Med Guds ord gjennom jernteppet”. Den var en klassiker, tror jeg – en av de mest leste, kristne bøkene på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Den var skrevet av en hollender som gikk under navnet ”Broder Andreas”. Han fikk en visjon, et kall: Han skulle smugle bibler inn til landene bak jernteppet.
Fra en av disse reisene forteller han om en opplevelse fra Romania.
Han spurte resepsjonisten på hotellet etter en kirke. Resepsjonisten ville vite hva han skulle der; han kunne jo ikke språket og ville ikke forstå noe som helst av det som ble sagt. - Vet du ikke at kristne har et eget språk? spurte Broder Andreas.
Nei, det visste ikke resepsjonisten. - Jo, det heter agape, fortsatte Broder Andreas.
Et par dager senere fikk han kontakt med en kristen leder. Det var bare de to, Broder Andreas kunne ikke rumensk og rumeneren kunne verken engelsk eller tysk. Men Broder Andreas tok fram sin bibel, slo opp på 1 Kor 16, 20 og viste den andre: ”Alle brødre sender sin hilsen! Hils hverandre med et hellig kyss!”
Da lo den andre og slo opp på Ordspråkene 25, 25: ”Som friskt vann for den trette er gode tidende fra et fjernt land.”
Broder Andreas svarte med å slå opp på brevet til Filemon: ”Jeg takket alltid min Gud når jeg tenker på deg i mine bønner, for jeg hører om den kjærlighet og tro du har til Herren Jesus”.
Og rumeneren pekte på et par vers lenger ned: ”For det har vært en stor glede og trøst for meg, kjære bror, å høre hvordan du med din kjærlighet har vært til hjelp og glede for de hellige.”

Slik fortsatte de en lang stund og snakket sammen ved hjelp av bibelvers.
Da Broder Andreas kom tilbake til hotellet den kvelden, møtte han den samme resepsjonisten som han hadde snakket med før. - Jeg slo opp ordet ”agape” i leksikonet, sa han. – Det er ikke noe språk. Det er bare et gresk ord for kjærlighet.
- Jeg vet det, svarte broder Andreas. – Men det er et språk også. Jeg har snakket det i hele kveld.

Vi hører dem tale om Guds storverk på vårt eget språk!
Det finnes ingen forkynner som Den Hellige Ånd.
Det finnes ingen lærer som Den Hellige Ånd.
Det finnes ikke noe bedre språk enn det som Ånden taler.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Bryllupet i Kana

Preken i Risør korps tredje søndag i åpenbaringstiden, 18. januar 2026

Teksten for denne søndagen finner vi hos evangelisten Johannes, i det andre kapittel og de 11 første versene. Vi leser i Jesu navn:
«Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.»

Slik lyder Herrens ord!

Fortellingen om bryllupet i Kana er samtidig fortellingen om det første under, det første mirakel, som Jesus gjorde i løpet av sin tjeneste her på jorden. Det er en beretning som på mange mater skiller seg fra de andre undrene Jesus gjorde.

Rammen rundt fortellingen kjenner vi fra før: Det er bryllup.
Jesu mor er invitert, og Jesus og disiplene hans kommer også. Et bryllup i Midtøsten den gang var en gigantisk «happening» - det varte i flere dager, og folk kom og gikk hele tiden. At et følge på 10 - 12 ekstra gjester dumpet innom, var ikke noe uvanlig.
Men så skjedde det noe; Man slapp opp for vin!
Krise!
I hvert fall pinlig!
Men så trådte Jesus til, og han løste problemet ved å gjøre vann om til vin.

Det er i grunnen hele fortellingen. Men det er en underberetning som skiller seg ut fra de andre underberetningene vi leser om i Det nye testamente.
Så vidt jeg kan se, finnes det ikke en eneste parallell fortelling til denne i noen av evangeliene.
To ganger leser vi at Jesus skaffet mat til tusenvis av mennesker, men det går ikke an å sette noen form for likhetstegn mellom den beretningen vi har som tekst i dag, og beretningene om de to bespisningsundrene vi leser om i evangeliene.
De fleste under som Jesus gjorde handlet om helt andre ting: Han helbredet syke, han vekket opp døde, han temmet naturkreftene.
Så hvordan skal vi oppfatte beretningen om bryllupet i Kana i dag?
Hva kan denne fortellingen si oss, hva formidler den av åndelig lærdom, av velsignelse, av kunnskap?

Jeg tror de fleste predikanter synes det er en tekst som det ikke er helt lett å «få tak på», og mange velger å gripe til det som på en måte er fortellingens avslutningsord, eller den fortellingen som slutter av den aktive handlingen, når kjøkemesteren sier til brudgommen: «Men du har gjemt den gode vin til nå».
Det er en replikk som på mange måter kan oppsummere hele kristenlivet.
Det beste er det vi får til slutt. En salig og forsonet avslutning på livet - en frelst sjel - en evig himmel.
«Du har gjemt den gode vin til nå».

Det beste kommer til slutt.
Og det er sant.
Det er slik.
Som kristne tror vi det.
Som kristne vet vi det.
Og det er mange tekster i Bibelen som forteller om dette.
Men er det dette denne teksten handler om?

Det er også ofte blitt snakket om hvor pinlig det var for brudefolket at man slapp opp for vin, og hvor bra det var at Jesus var i nærheten og kunne 1øse det problemene.
«Kom til Jesus med dine problemer».
Det er også sant.
Det er noe vi vet.
Det er noe vi har lest.
Det er noe vi har erfart.
Men er det dette denne teksten handler om?

Hva står det i teksten selv?
«Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet og hans disipler trodde på ham.»

Det er den oppsummeringen Johannes gir når han forteller dette.
Når Jesus gjorde vann til vin, var det ikke for å løse et problem for en som hadde invitert til fest.
Det var ikke for å gi oss et godt bilde av himmelen, og det som venter oss der.
Det var et tegn. Jesus ville vise noe gjennom denne handlingen.
Hvem var «målgruppe»- for å bruke et såkalt moderne ord - for dette underet?
Det var ikke brudgommen.
Det var ikke kjøkemesteren eller gjestene.
Ja, slik teksten er skrevet, ser det ut til at ingen av disse visste hva som hadde skjedd eller at de forsto noe av det.
«Han – Jesus - åpenbarte sin herlighet - og disiplene trodde på ham».
Det var disiplene som var målgruppe for dette Jesu første under.
Jesus åpenbarte sin herlighet - ikke for gjestene, ikke for brudgommen og ikke for kjøkemesteren.
Han åpenbarte den for - disiplene.

Jeg tror det denne teksten skal lære oss, knytter seg til tre ting.
Det første knytter seg til Jesu ord.
Vi leser at Maria sa til tjenerne: «Det han sier, skal dere gjøre». Og da Jesus ba tjenerne helle vann i karene som sto der, gjorde de det. Og da de helte opp fra karet, var vannet blitt til vin.
Hvorfor skjedde dette?
Fordi noen handlet på Jesu ord.
Fordi noen gjorde det Jesus sa - gjorde det han ba dem gjøre.

Jeg tror de fleste av oss har hørt uttrykket «Guds ord er velsignet i seg selv».
Det fører til velsignelse å fø1ge Guds bud, enten man er klar over at det er Guds bud eller ikke.
Mot slutten av Johannes-evangeliet kan vi lese en fortelling som bekrefter dette.
Det er i fortellingen om Peters fiskefangst.
Disiplene hadde vært ute og fisket hele natten, men ikke fått noe.
Om morgenen sa de en mann stå ved strandbredden, og han spurte om de hadde fatt fisk.
Nei, ingenting.
«Kast garnet ut på den høyre siden», sier mannen.
Disiplene kjente ennå ikke igjen mannen, og var ikke klar over at det var Jesus. Likevel kastet de, og nå ble nota sa full at de nesten ikke fikk halt den inn.
Da oppdaget – innså! - disiplene at dette var Jesus! «Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham» - enda en gang.

De fulgte Jesu ord.
Å fø1ge Jesu ord gir velsignelse.
Det gir velsignelse til det enkelte menneske og det gir velsignelse til de som er omkring dette menneske.
Det får ringvirkninger.
Velsignelsen brer seg, slik den gjorde i Kana og slik den gjorde ved Tiberiassjøen.

Den andre lærdommen knytter seg til karene som sto der.
«Det sto noen vannkar der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse», leser vi.
Det var mange renselsesritualer en jøde måtte være oppmerksom på.
De hadde et hygienisk, sunnhetsmessig perspektiv, og var både viktige og riktige på den måten.
Men de hadde også et religiøst innhold. De symboliserte noe, rent religiøst.

Nå brukte Jesus disse karene på en annen måte.
Han brukte dem på en måte som tilsa at tiden for de gamle renselsesritualene var over.
Nå var det en annen renselse som gjaldt, en indre renselse, en hjertets renselse.
Den tid var over da vannet i karet var det som skulle rense mennesket også i religiøs forstand - vannet ble noe annet enn vann. Vannet ble vin.

Og det er den tredje lærdommen. Hva skjedde med vannet?
Det ble vin.
Og hva er vin? Jo, det er saften fra vindruene.
Jeg vet ikke mye om det å lage vin, men såpass som dette vet jeg: Vin er ikke noe som kan lages i et laboratorium. Det er- dypest sett - et naturprodukt.
Det som skjedde i disse karene var altså en skapelsesakt.

Paulus skriver i ett av sine brever om at på fruktene skal treet kjennes.
Man ser ikke etter epler på et fikentre, skriver han.
Du får ikke eplesaft av appelsiner, ville kanskje vi si.
Sånn også med vannet.
Vann er vann. Det finnes godt vann og det finnes dårlig vann, men vann er vann.
Mer her skjedde det noe med vannet. Det ble til vin.
Det finnes ingen prosess som gjør vann til vin.
Så hva skjedde da?
Det skjedde en skapelsesakt.
Og hvem er det som utfører skapelsesakten?
Det er Gud selv.
Jesus viste disiplene sin herlighet - ikke ved å 1øse et problem for en litt uheldig vert, men ved å gjøre en skapelsesakt. Ved å gjøre vann til vin.

Hva var det som utløste denne skapelsesakten?
Jesus talte - mennesker handlet.
Har vi en parallell til dette i våre egne liv og vår tjeneste? Jeg tror det.
Parallellen er den Paulus beskriver slik i Romerbrevet: «Så kommer troen av forkynnelsen og forkynnelsen av Guds ord.»
Guds ord blir talt - forkynnelsen lyder- det skjer en skaperakt også der.
Den skjer ved at det blir skapt tro.
«Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Mannen i veikanten

Preken i Arendal korps 22. søndag i treenighetstiden,
9. november 2025

Prekenteksten vår denne søndagen finner vi hos evangelisten Lukas, i det tiende kapittel, fra vers 25 til 37; og vi leser i Jesu navn:

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?»
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»
Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi.
Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han».

Slik lyder Herrens ord!

Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte.
Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime.
Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.
Kanskje kan den også leses som et debattinnlegg?

I en tid der «utenforskap» og «integrering» er hete temaer i samfunnsdebatten, kommer Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan inn som en lyskaster. Lignelsens tema er nettopp disse tingene. Jesus går rett inn i det som var betente spørsmål også i hans samtid og samfunnet både han og tilhørerne levde i med denne fortellingen.

De som hørte fortellingen første gang forsto at mannen som var på reise, var en jøde.
Det var også de to første som passerte mannen etter overfallet. Først en prest, så en levitt.
To jøder, begge med en tjeneste i templet. Om begge sier Jesus at de så han som var blitt overfalt. Den ene gikk utenom, den andre gikk rett forbi.
Den tredje som kom, var ikke jøde.
Han tilhørte en etnisk og religiøs minoritet i landet.
En mislikt minoritet.
En som helt sikkert ville forstått ordet «utenforskap».
Han så at det de andre to vek unna for: Her lå det et medmenneske.
Det han måtte ha hatt av planer for resten av dagen ble satt på vent. Han stanset, ga mannen førstehjelp og sørget for at han fikk pleie og stell. «Jeg tar regningen», sa han.

Jeg nevnte verdenslitteraturen og kjente noveller.
En novelle som helt opplagt hører med i kategorien «verdens beste», er russiske Leo Tolstojs fortelling om den gamle skomakeren.
En natt drømmer han at Jesus sier han vil komme og besøke ham neste dag, og han våkner med forventning i sitt hjerte idet han lager sin enkle frokost og setter jeg til å arbeide.
Dagen går, og mange kommer innom: En gammel mann, en fattig kone, en mor og hennes barn.
Så kommer kvelden, og når Jesus sier at i dag hadde han besøkt skomakeren, blir denne nesten fortvilet: Han hadde ikke lagt merke til det.
Da svarte Jesus at han hadde vært der som den gamle mannen, den fattige kona og som moren med barnet.

Så er altså dagens tekst lignelsen om den barmhjertige samaritan enda en gang?
Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema?

Eller?
Nei, søndagens tekst er ikke «bare» liknelsen om den barmhjertige samaritan.
Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan.
For den liknelsen er bare en del av teksten.
Den egentlige teksten, ramme-fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer.

Han «ville sette Jesus på prøve», leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Vi leser også om andre som stilte det spørsmålet.
En av dem kaller vi gjerne «Den rike unge mann». For ham var spørsmålet eksistensielt, for fariseeren i vår tekst var det nok mer intellektuelt.
Jesus svarte da også nærmest etter boka.
Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det.
Han «ville rettferdiggjøre seg selv», heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på.
Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!

Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner, litt som samtalen med Nikodemus, som vi leser i Johannes 3.
Spørsmålsrekka blir slik: «Hvem er min neste?» – «Hvem er det som egentlig er min neste?»

Da er det Jesus svarer med å fortelle om mannen som ble overfalt og ranet, om de to som bare lot ham ligge og om han som stanset opp og – antakelig ikke helt risikofritt hjalp ham – berget livet hans.
En samaritan!
Akkurat det må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til Moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.

Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som «helten» i sin fortelling?
Var det for å provosere?
Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet?

Lukas-evangeliet er på mange måter «samaritaner-evangeliet» i Det nye testamente.
Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby «fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem».
Disiplene ville hevne en slik fornærmelse, men Jesus satte dem på plass: «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby» (kapittel 9, v. 54-56).
Det er også Lukas som gir oss fortellingen om de ti spedalske som ble helbredet – og den ene som kom tilbake og takket – en samaritan.
Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (kapittel 17, v. 18 – 19).
Og det er Lukas som gir oss liknelsen om den barmhjertige samaritan!
Han er gått inn i språket vårt som prototypen på et medmenneske; en som tar ansvar, en som viser omsorg.
I helsetjenesten I nORGE hadde man i sin tid såkalte samarittkurs, et kurs som ga grunnopplæring i sykepleie og helsestell – inspirert av fortellingen om nettopp den barmhjertige samaritan.

La oss vende tilbake til ham nå.
Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det gjerne negativt ment.
Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe.
Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?»
Samaritan var et skjellsord, på samme måte som «jøde» har vært et skjellsord senere i historien. Eller «tater». Men Jesus holder ham fram som et eksempel.

Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen.
Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse.
Det behøvde han ikke.
De var jøder.
De kjente loven.
De tilhørte majoritetsbefolkningen.
Ja, ikke bare det: De var begge knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.
Han som var blitt overfalt, var også jøde.
Han var en av dem.
Han var en av deres egne.
Men de stanset ikke opp.
Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi.
Den som ikke gikk forbi var samaritanen.
Den fremmede.
Den foraktede.
Den utstøtte.

Kjente han loven?
Det vet vi ingenting om.
Men han handlet i pakt med lovens forventninger.
For han kjente til hjertets lov; medmenneskelighetens lov, nestekjærlighetens lov.
Derfor stilte han opp for et menneske i nød.
Han så ikke til rase eller religion.
Han så bare et menneske.
Han så bare et menneske som led.
Han så bare et menneske som hadde lidd overlast.
Derfor stilte han opp.
Derfor tok han ansvar.

Det er på mange måter hele fortellingen.
Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan.
Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik.
Ingen henvisninger til loven.
Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, men også en fortelling om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg.
Men enda mer en fortelling om medmenneskelig ansvar fra en kant man kanskje ikke skulle ventet det.

Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»
Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto.
Jesus hadde avslørt ham.
«Hvem ER min neste?» var det litt akademiske spørsmålet han hadde stilt.
«Hvem VISTE seg som en neste?» er Jesu motspørsmål.
Jo, fariseeren var nok brydd.
Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. «Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham.»

Så er vi ved veis ende med prekenteksten denne søndagen.
Hva er budskapet fra Guds ord i vår gudstjeneste?
At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut?
At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?

Jo, slik kan liknelsen leses.
Det er en del av Jesu budskap.
Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker.
Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.

Noen av oss husker kanskje denne sangstrofen fra vår ungdom:
«Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

Hvem er så min neste
Spør heller: Hvem er det som ikke er min neste?
«Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

«All you need is love»

Preken i Arendal korps 15. søndag i treenighetstiden, 21. september 2025

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 15. kapittel, fra vers 9 til vers 12; i Jesu navn:

«Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder m
ine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere».

Slik lyder Herrens ord!

Vi som vokste opp med The Beatles og deres mange sanger, husker sikkert også denne, fra 1967: «All you need i love».
Denne setningen gjentas gang på gang i løpet av sangen, og munner ut en liten omstokking på det som er hovedbudskapet: «All you need is love» - «love is all you need».
Det eneste du trenger er kjærlighet – kjærlighet er det eneste du trenger.

Sangen er jo på mange måter en klassiker – stort sett lett å nynne på, og mesteparten av teksten er også lett å ta fatt i.
Sangen dukket opp i hukommelsen både da jeg leste dagens prekentekst og da jeg leste de andre tekstene for denne søndagen.
Teksten fra Det gamle testamente er fortellingen om Rut, som forlot sitt land og sin slekt for å følge med svigermoren tilbake til det landet hun opprinnelig kom fra. Leseteksten fra brevene i Det nye testamente er det vi gjerne kaller «Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13.

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere», leste vi i prekenteksten.

Det er skrevet mange sanger om kjærlighet; både den, skal vi kalle det «menneskelige kjærlighet», mellom kjærestepar og ektefeller, mellom foreldre og barn, mellom søsken og mellom venner.
Og så er det skrevet mange sanger og salmer om kjærligheten fra Gud til oss, fra oss til Gud, fra Gud til hele skaperverket.
«Kjærlighet fra Gud, som en yndig brud, kommer smykket til oss ned» - «Guds kjærleik er som stranda og som graset» - og mange flere.
En jeg er veldig glad i begynner slik: «Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan».
Den har bare to vers og det andre verset er slik:
«Om alle hav med blekk ble fylte,
var himmelens hvelv av pergament,
og var en penn hvert strå på jorden,
hver mann med skrivekunsten kjent.
Å skildre rett Guds kjærlighet
vil tømme alle hav.
Og himmelens hvelv fra bryn til bryn,
ei plass til skriften gav».

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere», leste vi i bibelteksten.

Er det noe man savner i dagens mediebilde, er det nettopp vitnesbyrd om kjærlighet. Mye vold, mye konflikt, mye lidelse og død.
I en slik situasjon utfordres vi av Jesu ord: «Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere».

Martin Luther King skal ha sagt noe á la dette: «Herren sier jeg skal elske alle mennesker, men han sier ikke at jeg skal like alle mennesker».

Kan det ligge noe der?
Det er minst 50 år siden jeg hørte utsagnet første gang, men har fremdeles ikke klart å komme helt til rette med, helt forstå hva det betyr og hvordan det skal forstås. Jeg er ikke engang helt sikker på om han faktisk sa noe slikt, selv om det nær sagt kunne likne ham å si det.

I bibelleseplanen denne uka, jeg tror det var på fredag, var dagens tekst Davids sørgesang etter at Saul og Jonatan, hans sønn, begge var falt. Han sørget over dem begge to. Jonatan var hans kjæreste venn – det kan vi forstå. Men Saul var hans dødsfiende. Og likevel sørget David også over ham. Elske alle, men ikke nødvendigvis like dem. Martin Luther King eller ei: Kan det ligge noe der?

Jeg nevnte «Kjærlighetens høysang» - 1 Kor 13.
I det siste verset der finner vi denne formuleringen som mange av oss er så glad i, den om at de blir stående, disse tre, tro, håp og kjærlighet, «men størst blant dem er kjærlighet».
Under arbeidet med denne prekenen kom jeg også over et sitat fra en tsjekkisk, katolsk prest, Tomas Halík.
Han sier det slik:
«Vi må gjenoppdage troen, håpet og kjærligheten, slik at vi kan skille tro fra religiøs overbevisning, håp fra optimisme og kjærlighet fra følelser».

Jeg nevnte de tre tekstene som er satt opp denne søndagen.
Et forholdsvis langt avsnitt fra Ruts bok, en kjent, men også omfattende tekst fra «Kjærlighetens høysang», og så Jesu ord i prekenteksten. Fellesnevneren i disse tekstene er nettopp «kjærlighet».

Det Jesus sier i dagens tekst kan på mange måter beskrives som en kjedereaksjon.
Det som starter kjede-reaksjonen er det faktum at Gud elsket verden, slik vi kan lese i «Den lille bibel», i Joh 3,16. Gud elsker hele sitt skaperverk og han elsker sin sønn Jesus Kristus.
Dette utløser et nytt ledd i kjedereaksjonen: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere».
Dermed blir disiplene knyttet sammen til et kjærlighetens søskenfellesskap. En av de som var til stede da Jesus sa dette, var han som i kirkehistorien har fått navnet «Kjærlighetens apostel» - den ung Johannes; den yngste i disippelflokken, ifølge tradisjonen.
Han skriver i ett av sine brev: «Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» (1 Joh 1, 7-9).

Dette siste blir vi minnet om hver gang vi synger om å vandre i lyset, slik vi har gjort i formiddag.
Og apostelen sier videre, i kapittel fire, vers 9 og 10:
«Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Ting kan tyde på at disse to versene ikke bare noe apostelen skrev der og da, men at det er en tekst som menigheten han skrev til kjente fra før; en salme eller hymne som var i bruk i gudstjenestene.
Også i Paulus-brevene kan vi finne slike sitater.

Johannes avrunder dette avsnittet med en formaning:
«Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss».

Jesu kjærlighet til disiplene er også et uttrykk for Gud Faderens kjærlighet til dem, og dermed til oss, vi som er Jesu disipler og etterfølgere i dag, to tusen år senere.

Å «bli i» denne Jesu kjærlighet er å ha sin trøst og glede i den.
Det er jo ved den vi har fått full tilgivelse for alle syndene våre, som Paulus skriver i Ef 1,7. Det er ved den vi har fått evig liv, som Joh 3,16 forteller.

Jesus hadde gitt disiplene sine bud. Og disiplene hadde holdt fast på dem.
Med bud mener han ikke bare krav og forventninger, men også budskap, altså selve frelsesbudskapet; selve evangeliet.
Jeg åpnet visst med The Beatles.
Jeg ble aldri noen ihuga Beatles-fan. Mange gode sanger og melodier, og «All you need is love» har en viss appell.
Men jeg avrunder heller med omkvedet i den sangen jeg siterte tidligere, den om Guds kjærlighet.
Her heter det:
«Guds kjærlighet, hvor rik og stor, –
hvor høy og dyp – og lang!
Den priser evig englers kor, –
og alle frelstes sang.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen

I min Fars hus er det god plass

Andakt ved Elvis-arrangement i Frelsesarmeen i Drammen 27. august 2025

Vi leser fra evangeliet etter Johannes, det fjortende kapittel og de fire første vers; i Jesu navn:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Slik lyder Herrens ord!

I januar i år ville Elvis Presley ha fylt 90 år.
Han kom imidlertid ikke halvveis til den alderen. Da han døde I 1977, var han bare 42 år gammel.

Jeg har noen ganger sagt at «lydsporene» i min oppvekst var to sangere som begge het noe på «P»: Alf Prøysen og Elvis Presley.
Jeg har skrevet en bok om hver av dem og om deres forhold til kristentroen og til Jesus. De var – og er kanskje fremdeles – viktige «lydspor» i mitt liv. Prøysen-sporet ble lagt i barneårene – Presley-sporet i ungdomsårene.

I dag er det Elvis vi har snakket om, og hans forhold til kristen sang og musikk; «gospelmusikk», som vi gjerne sier.
Og det var et sterkt forhold!
Dette var den musikken han vokste opp med. Dette er den musikken som betydde mest for ham, og i ettertid er det mange som oppfatter ham som en større gospelsanger enn rockesanger.

En av disse sangene har en klar kobling til den bibelteksten vi nettopp har delt.
Sangen heter: «In my Father’s House», og oversatt til norsk, er teksten omtrent slik:
I min Fars hus er det mange rom (hus)
Var ikke det sant, ville han vært nødt til å si det
For han har reist for å bo i den lyse staden
Der gjør han i stand «a mansion» for meg, jeg vet.

Jesus døde på et kors for å bære min sorg
Døde frivillig for at sjeler som du skulle få et nytt liv
Men jeg vet at snart kommer en lys morgendag
der verden er fri all synd og alt slit

Så ikke forkast Frelserens kjærlighet der oppe fra,
for da vil ikke du komme dit for å synge med i lovsangen
I min Fars hus er det mange rom
Er du tro, skal du garantert nå dette landet.

Vi kjenner jo igjen bildebruken fra bibelteksten, og han som skrev denne sangen har koblet Jesu ord i teksten sammen med det som er kjernen i evangeliet: Det at Jesus døde på et kors nettopp for å åpne adgangen til dette huset.
Hadde det ikke vært slik, ville jeg selvsagt ha sagt det, sier Jesus i teksten – og det gjentas i sangen.
«La ikke hjertet bli grepet av angst! – I min fars hus er det mange rom!»

Hva ligger det i dette uttrykket «mange rom»?
I eldre, engelske bibeloversettelser sto det tilmed «many mansions».
Og «mansion» betyr ikke bare rom; det betyr hus og det betyr faktisk et fint hus.
Så hva er det Jesus forespeiler oss?
Et rom eller et hus? En hybel eller en villa?
Faktisk ikke noen av delene.

For det ordet som er brukt i grunnteksten betyr rett og slett «god plass».
I min Fars hus er det god plass, sier Jesus.
Det er flere bibeltekster som sier noe om denne himmelske romsligheten.
Det ser vi ikke minst i lignelsen om det store gjestebudet i Lukas 14.
Den begynner slik: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange…».

Jeg kjente i sin tid en mann som het Gotthard Staveland.
Han hadde vært frelsesoffiser i sin ungdom; han var på mange måter en skrue. En original.
På sine eldre dager ble han katolikk, og Kjeld Arild Pollestad har skrevet et fint portrett av ham i en av sine bøker.
Og det er Pollestad som har fortalt det jeg nå skal fortelle:
Da Gotthard Staveland fylte 50 år, hadde han sendt ut en åpen invitasjon til en «mottagelse». Mat og drikke, kaffe og kaker.
Han trodde han hadde mange venner, men så kom det ikke en eneste.

Og fra den dagen innbød han aldri til selskap for seg selv, men for alle andre. For enslige. For ensomme. For eldre.
Han var et raust menneske.

Jeg undret meg lenge over hvorfor han var så overstrømmende hver gang jeg møtte ham eller så ham, for vi hadde egentlig ikke noe med hverandre å gjøre.
Han kunne rope på meg fra den ene enden av Egertorget til den andre i pur gjenkjennelsesglede.
I hans hjerte var det god plass.
Han visste noe om ensomhet, men også noe om vennskap, noe om felleskap og tilhørighet.
I hans hjerte var det god plass.

Jesus sier det slik: «I min Fars hus er det god plass!»
Guds rike er et mangfoldig rike.
Det er en mangfoldig storfamilie som holder til i «min Fars hus» - «påskevenner, pinsevenner, frie venner, indre misjon», som det vel het i en sang av Bjarte Leithaug en gang.

I dette huset med så god plass skal mangfoldet få råde.
Et mangfold som er knyttet til dette: Det er en som har gjort i stand et sted for oss, «og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er», sier Jesus.
Dette er Herrens ord.
Dette er Herrens løfte.
Der han er, skal vi også få være, for i hans – og vår! - fars hus er det god plass.

Amen

Veilederen

Preken i Arendal korps søndag før pinse, 1. juni 2025

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 12 til 15; i Jesu navn:

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».

Slik lyder Herrens ord!

Om noen måneder nå, 31, desember 2025, er det 40 år siden jeg hadde min siste arbeidsdag som offiser i Frelsesarmeen. Det ble innledningen til en litt rastløs periode i mitt yrkesliv, der jeg skiftet jobb hvert år. Blant annet var jeg forlagsredaktør i det kristne forlaget Ansgar en kort tid.
Det var på dette forlaget bøkene til den hollandsk-amerikanske evangelisten og forfatteren Corrie ten Boom kom ut. Den første, og mest kjente, er den som heter «Skjulestedet»; den ble det også laget en film av. Boka kom i 1971, filmen i 1975.
I denne boka forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen:
Hun kom fra en kristen familie, De var kalvinister, for øvrig slik også min hollandske mormor var, og da jødeforfølgelsene begynte å ta seg opp under krigen, åpnet hun, faren og søsteren hjemmet sitt for jøder og skjulte dem.
Dette ble oppdaget, og alle tre ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer.
De to søstrene ble sendt til Ravenbrück; en stor fangeleir for kvinner.
Faren døde kort etter arrestasjonen, og søsteren Betzy døde også der i leiren.
Ved juletider i 1944 ble Corrie, nærmest ved en tilfeldighet, sluppet fri og sendt tilbake til Holland. Få uker senere ble alle kvinner på hennes alder og eldre sendt i gasskammeret. Selv var hun 52 år da dette skjedde.

Da krigen var slutt, begynte Corrie å reise som evangelist, hun flyttet til USA og hun skrev flere bøker. «Skjulestedet» er den mest kjente.
I den forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen som dukket opp i tankene hennes mens hun var i Ravensbrück.
Som et forholdsvis lite barn hadde hun spurt sin far om noe som barn ikke har – eller ikke bør ha – greie på.
«Hva er det?» spurte hun.
I stedet for å svare, ba faren henne hente kofferten hans; han var akkurat kommet fra en reise og kofferten sto i entreen.
Hun gikk for å hente den, men klarte ikke å rikke den. Den var altfor tung.
– Du skjønner det, jenta mi, sa faren: - Akkurat som denne kofferten er for tung til at et barn kan løfte den, så finnes det kunnskaper som et barn ikke kan bære. Det du spør om, er en slik kunnskap. Men når du blir eldre, da kan du bære det.

Jesus sier i dagens tekst: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Denne søndagen kalles «søndag før pinse».
Påsketiden er over.
Vi har markert Kristi Himmelfartsdag.
Pinsen står for døren.
I dag markerer vi søndag før pinse; søndag før det vi kaller «kirkens fødselsdag».

På denne søndagen er det dette som er Jesu hilsen til oss: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Ikke nå, sier Jesus – jeg tror han mener «ikke ennå».
For hva sier han mer? «Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».
Dagens tekst er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
I avsnittene før har Jesus snakket om at han snart skal forlate disiplene, men at han skal sende dem Talsmannen.
Men for at Talsmannen skal kunne komme, må Jesus lide, dø, stå opp og fare opp til himmelen.
Derfor sier Jesus: «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt» (v. 5 – 11).

Og så er vi over i dagens tekst, og da er det nesten som om Jesus vil komme disiplene i forkjøpet; og før de får spurt hva han mener, sier han dette: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (v. 12-13).
Det er som om Jesus vil si: Enkelte ting må på plass. Når de er på plass, da vil dere forstå. Da vil dere være i stand til å bære det.

Talsmannen!
Jesus kunne også brukt et annet ord: Veilederen!
Skal man levere et akademisk arbeid – en masteroppgave, en doktoravhandling – får man en veileder som skal være en ressurs for studenten eller kandidaten.
Hva betyr det så, når Jesus sier at Talsmannen skal veilede disiplene – apostlene; kirken – til «hele sannheten»?
Betyr det at Den Hellige Ånd skal åpenbare for de troende noe mer og noe annet enn det Jesus allerede hadde sagt?

Det er ikke det Jesus selv sier.
Han sier om Ånden at «han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere», og han sier: «For han (Ånden) skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme». Hva er det altså Talsmannen skal vise og åpenbare?
Jo, dette: «Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Lyrikeren Olav H. Hauge skriver i ett av sine dikt:
«Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med havet for min tørste
Kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjon
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
Og vinden eit korn av salt».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Apostelen Peter skriver det slik, i sitt andre brev:
«Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham være ære, nå og til evighetens dag! Amen» (3, 18)!

Jeg begynte med Corrie ten Boom og vil slutte med Corrie ten Boom.
Da krigen var over, ga hun Gud et løfte: «Jeg vil reise overalt hvor du sender meg».
Men i sitt hjerte tok hun et forbehold: «Bare ikke til Tyskland!»
Hun begynte å reise som forkynner, og besøkte flere land, men hørte hele tiden en stemme som sa at hun også skulle besøke Tyskland.
Men dette avviste hun.

Så ble hun oppsøkt av en mann et sted hvor hun hadde vært.
Hun kjente ham igjen: Han hadde vært en av fangevokterne i Ravensbrück.
Brutal og ond, slik hun kjente ham.
Han ba om å få snakke med henne, fortalte henne om sin bakgrunn og la til at han nå var blitt en kristen.
Han ville be om tilgivelse.

Det ble en prosess og det ble en kamp, men så kunne hun rekke ham hånden og si at hun hadde tilgitt ham, og ønsket ham Guds velsignelse.
Etter det kunne hun også besøke Tyskland.
«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå», sa Jesus.

Herren lar oss ikke møte mer enn det vi kan bære.
Han har gitt oss en veileder – Talsmannen – Den Hellige Ånd.
Han åpenbarer det for oss, alt det vi trenger å vite; alt det vi kan makte å bære.
Han åpenbarer det steg for steg; trinn for trinn.

«Der du går skal din vei
åpnes for deg
steg for steg, steg for steg»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Pilatus' dilemma

Preken i Arendal korps, langfredag,18. april 2025

Vi skal lese fra Johannes-evangeliet, det 19. kapittel og versene fra 16 til 24, og vi leser i Jesu navn:
«Da overga (Pilatus) Jesus til (overprestene) for at han skulle korsfestes.
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»
Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: «Jødenes konge», men skriv: «Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge».»
Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: «De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen». Dette gjorde soldatene».

Slik lyder Herrens ord!

Pilatus likte ikke den situasjonen han var kommet opp i.
Jødenes påske var krevende nok for landshøvdingen som den var. Mange folk, mange følelser. Og nå kom de slepende med denne Jesus fra Nasaret for å få ham henrettet før helligdagene satte inn.
Joda, han hadde skapt litt turbulens på tempelplassen for noen dager siden. «Mitt hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule», hadde han sagt. Pilatus syntes sant å si at han hadde et poeng. Det var mye kommers rundt pengeveksling og duesalg.

At overprestene hisset seg opp over at Jesus ble kalt «jødenes konge» tok han med ro. Han visste godt at det ikke var der den egentlige årsaken lå. Men ville de absolutt ha noen henrettet, skulle han gi dem det. De kunne få tre stykker, for godt mål. Både Barabbas og de to karene hans; de var dessuten skyldige og skulle dø uansett.
De kunne jo få velge: Tradisjonen tilsa at en dødsdømt fange skulle frigis i høytiden.
Nå kunne de velge mellom Jesus fra Nasaret og Barabbas.
Det var der regnestykket ikke gikk opp: Overprestene ville ha Barabbas fri

Og samtidig kom det en melding til Pilatus fra hans kone: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»
Hvem var så hun, denne kona til Pilatus? Hun er bare nevnt denne ene gangen – i Matt 27. Tradisjonen sier hun var jødisk, og i de østlige, ortodokse kirkene æres hun som en helgen. Tradisjonen har gitt henne navnet Procula.

Nei, Pilatus likte seg ikke.
Han forsøkte å skyve hele problemet over til Herodes; Herodes Antipas, sønn av den Herodes vi møter i juleevangeliet.
Men Herodes sendte ham bare tilbake til Pilatus, selv om det står en litt underlig opplysning om dette i Lukas 23, 12: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre».
Det endte med at Pilatus lot overprestene få det som de ville.
Men før han sendte de tre fangene avgårde, fikk han laget et skilt til Jesu kors: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».
På bilder av korsfestelsen er dette ofte forkortet slik: «I.N.R.I» - Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum, som det heter på latin.
Men teksten sto også på gresk og hebraisk, og mange leste den.
De irriterte overprestene. Men da de ville at Pilatus skulle endre den, gikk han litt i vranglås.
«Det jeg skrev, det skrev jeg», sa han.

Det er ikke noe særlig gloriøst over Pilatus sin opptreden denne dagen. Heller litt feigt og stakkarslig.
Han lot seg drive fra skanse til skanse. Han prøvde å skape sympati for denne merkverdige skikkelsen som han nok verken likte eller hadde sans for, men kanskje respekt for, tross alt.

«Se dette menneske», sa han ifølge Johannes-evangeliet etter at Jesus var blitt pisket og hadde fått en tornekrone presset ned over panna si.
«Ecce homo», heter det på latin. «Se dette menneske! Har han ikke lidd nok nå?»

Når han til slutt ga etter for overprestenes krav, gjorde han det med en gest som senere er blitt et ordtak: Han toet sine hender. «Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak» (Matt 27, 24).
Det var en politikers handling; en politiker som vet med seg selv at dette er feil, men som ikke vil sloss for en sak han uansett har tapt.

Pilatus har ingen stor plass, verken i påskelitteraturen eller i salmelitteraturen.
Og likevel er han, ved siden av Jomfru Maria, den eneste personen som er nevnt i trosbekjennelsen. Der sier vi om Jesus at han er «født av jomfru Maria – pint under Pontius Pilatus». Noen har ment at det kom med i trosbekjennelsen for å plassere hendelsene historisk. Pontius Pilatus var landshøvding i Judea i 11 år - fra år 25 til 36.
Det er litt som når det i juleevangeliet pekes på det året da Kvirinius var landshødving i Syria.

Jakob Sande nevner Pilatus i den teksten han selv bare kalte «Salme», og som vi kjenner som «Du som låg i natti seine».
Det første verset handler om Getsemane.
Det andre verset handler om det vi her har snakket om:
«Du som spotta vart og banna,
kront med klungerkrans om panna
medan augo brann i sorg.
Du som stod i namnlaus pine,
skild frå dei du kalla dine,
einsam i Pilati borg».

Så overlot han Jesus til overprestene, leste vi, men det var jo ikke overprestene som gjennomførte korsfestelsen. Det hadde de ikke mandat til. Korsfestelse var en romersk straffemåte; den måtte romerske soldater gjennomføre. Og de gjorde som de fikk beskjed om.
Så nå sto de tre korsene der.
Soldatene som var på jobb måtte få tida til å gå. Klærne til de dødsdømte tilfalt etter tradisjonen soldatene på vakt. Det delte de seg imellom. Det kan se ut som Jesus var den eneste som hadde noe som det var bryet verd å fordele. Det ble ett plagg til hver. Men så var det kappen, da. Den var vevd i ett stykke. Å dele den på fire var det samme som å ødelegge den. Så den spilte de terning om.
For snart 80 år siden romanen «The Robe» - «Kappen» - kom ut.
På norsk heter den «…men jeg så ham dø», skrevet av den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas.
Det er en av de mest kjente og leste «kristne» romanene som er gitt ut.
Hovedpersonen i denne fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Det er han som vinner loddtrekningen om Jesu kappe.
Det er bare motvillig han har deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske. Her er det nok fortellingen om kvinnen som rørte ved Jesu kappe, som vi leser om i Markus 5, som ligger bak: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk».
Da romanen ble film i 1953, spilte Richard Burton hovedrollen, og ble nominert til Oscar for sin tolkning.

Så er det er de fremmede som vært i fokus for de tankene vi har delt denne langfredagen.
Pilatus og hans soldater.
Evangeliet om Jesu død er også for dem.
Det er også for oss.
Men evangeliet slutter ikke med døden.
Fortsettelse følger!
Derfor feirer vi påske.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen