Vitnesbyrdet og gjerningene

Preken i Askim korps
3. søndag i advent
– 16. desember 2012

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det femte kapittel, fra vers 31 til 36; i Jesu navn:
«Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.»
Slik lyder Herrens ord!

Det har skjedd en del forandringer når det gjelder tekstrekkene som skal brukes i norske gudstjenester. Vi har fått en tekstrekke til. Noen vil kanskje si: Vi har fått tilbake en tredje tekstrekke, slik det var tidligere.

Når jeg fyller 60 år om et halvt års tid, er det samtidig 50 år siden jeg fikk min første bibel. Jeg har den ennå, og bakerst i den sto alle tekstene for kirkeåret. Og det var tre tekstrekker. Nå har det i mange år vært to rekker, men fra og med det kirkeåret som vi nå har gått inn i, er det igjen tre rekker. Det betyr at det er blitt mange flere bibeltekster som er prekentekster. Og man kommer jo ikke utenom at flere bibeltekster gir – eller har i hvert fall alle forutsetninger for å gi – mer bibelkunnskap. Kanskje tilmed til predikantene? For plutselig oppdager man at man må arbeide med – sette seg inn i – bibeltekster man ikke har jobbet med på denne måten før.

Dagens tekst er en slik tekst. Den var ikke med i noen av de tidligere tekstrekkene. Det er en utfordring. Det er en kilde til økt kunnskap og økt innsikt – i hvert fall for den som skal forsøke å tolke teksten. Teksten «tema» - forholdet mellom Døperen Johannes og Jesus – er kjent fra før. Men det som Jesus sier her, akkurat denne teksten, er av de tekstene denne predikant i hvert fall ikke har jobbet med før nå.

Vi er i adventstiden.
På latin heter denne perioden «Adventus Domini» - det betyr «Herrens komme».
Da Jesus ble født, var det nok en del mennesker i Det Hellige Land som ventet på Herrens komme. Men det var nok ikke mange. Bibelen forteller oss om noen av dem. Maria og Josef var to av dem; Jesu foreldre. Elisabeth og Sakarja var to andre – de vi kjenner som foreldrene til Døperen Johannes. Gamle Simon i Templet. Anna Fanuelsdatter – disse to som dukket opp da Jesus-barnet ble omskåret. Flere vet vi ikke om; det er de som tror det ikke var flere enn disse. Seks personer som ventet på Herrens komme. Sodoma og Gomorra gikk under i sin tid fordi det ikke var så mange som ti som levde rett for Herren.

Jeg nevnte Døperen Johannes. Denne underlige skikkelsen i kamelhårskappe og med den sære menyen – gresshopper og honning. Han som sto fram og forkynte: «Rydd Herrens vei; gjør hans sier rette». Johannes-evangeliet sier det slik, og jeg siterer det slik det står i den bibelutgaven jeg fikk for snart 50 år siden: «Det fremstod en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes; han kom til vidnesbyrd, for å vidne om lyset, forat alle skulde komme til troen ved ham. Han var ikke lyset, men han skulde vidne om lyset» (Joh 1, 6-8).
I den teksten vi har lest, snakker Jesus om de to sentrale skikkelsene i adventstida: Det er Døperen Johannes og det er Jesus selv. Jesus snakker om ham som skulle forberede Frelserens komme – og om Frelseren selv; han som kom. Jesus selv. Han snakker om ham som pekte fram mot Messias – og han snakker den Messias som det ble pekt på: Jesus selv.

I de adventstekstene vi kjenner fra før, er det gjerne slik at Johannes snakker om Jesus. Men i dagens tekst er det Jesus som snakker om Johannes. Han snakker om Johannes for å minne om at Johannes hadde snakket om ham. Det Johannes sa, var sant, er Jesu poeng. Sa han ikke at Messias skulle komme? Vel, nå er jeg kommet! Sa han ikke «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd»? Nå står jeg her. Det Johannes sa om meg var sant, sier Jesus.
Det er på en måte et juridisk argument Jesus bruker; en argumentasjon hentet fra rettssalen. I en rettssal er det ikke alltid nok at noen sier «jeg gjorde det» eller «jeg gjorde det ikke» for å dømt eller frifunnet. Det trengs flere vitner. Dette var nedfelt i Moseloven og er bekreftet i Det nye testamente: «Etter to vitners utsagn eller etter tre vitners utsagn skal en sak stå fast», heter i 5 Mos 19,15, og blir gjentatt – og bekreftet – både av Jesus og Paulus: Matt 18,16 og 2 Kor 13,1. Her henviste Jesus til ett vitne: Døperen Johannes. Men samtidig henviste han til mange andre vitner, nemlig hans egne tilhørere. «Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg», sier Jesus i denne teksten.

Det empiriske argumentet, erfaringen, er enda sterkere enn det juridiske. Det kjenner vi også fra andre sammenhenger i Bibelen. Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn. Hun som sprang inn til byen og sa: «Kom å se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort.» Vi leser fra Joh 4 – kapitlet før det vi henter dagens tekst fra: «Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser» (v. 39 – 42).

La oss se litt mer på sammenhengen Jesus sier dette i. Kapittel 5 åpner med fortellingen om den syke ved Betesta dam. Et eller annet skjedde ved den dammen. Fra tid til annen ble vannet opprørt, og da hadde det en helbredende kraft, men bare for den første som kom ut i. Mannen i fortellingen hadde ligget ved dammen i 38 år og ventet på at det skulle bli hans tur; at noen skulle velte ham ut i vannet som den første. Så kom Jesus, og mannen ble helbredet. Men fordi dette skjedde på en sabbat, ble det diskusjon rundt dette og vi får en tekst om «Sønnens fullmakt».

Vitnesbyrdet fra Johannes – gjerningene Jesus gjorde. De to «bevisene», for å holde oss til rettsspråket, var det Jesus la fram.

«Dere sendte bud på Johannes», minner Jesus dem om. Hvorfor gjorde de det? Fordi han var så rar? Eller var det fordi han traff noe hos dem med sin forkynnelse? At han traff noe hos dem ved å peke på ham som skulle komme? At han traff noe ved å minne dem på at de måtte omvende seg? «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg», sier Jesus.
«Disse gjerningene» som Jesus nevner – hva er de? Det er å helbrede sykdom; tilgi synd, reise opp igjen de som har falt; gi utslåtte og utstøtte mennesker nytt mot, ny tro på seg selv. «De friske trenger ikke til lege,» sa Jesus. «Dere som synes dere er gode nok som dere er – dere trenger ikke meg. Men det gjør de som vet at de ikke er gode nok; de som ikke tror at de kan frelse seg selv gjennom gode gjerninger. De gode gjerningene er de jeg gjør, sier Jesus: helbrede sykdom, tilgi synd, reise opp mennesker.»

«Kom og se en som har sagt meg alt om meg selv!»
«Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Det går en tråd – for ikke å si: en lenke! - fra innbyggerne i Sykar tilbake til gamle Simon i templet. Med Jesus-barnet i armene kunne han si: «Med egne øyne har jeg sett din frelse.» De sa: «Vi har selv hørt ham!»

Advent og lys hører sammen.
Vi har tent tre lys i dag. Det med å tenne adventslys er en forholdsvis ny skikk – om lag 100 år gammel. Det er en skikk som skal ha kommet fra Tyskland, der også skikken med juletre – som er en del eldre – og julekalender stammer fra. Jeg har lest at skikken med adventslys oppsto da en tysk dame ville lage en kalender for sin funksjonshemmede sønn fordi han gledet seg så sterkt til jul. Så laget hun en adventstake, eller kanskje var det en adventskrans, der hun tente lys for å telle ned til jul. Ett lys når det var fire uker igjen, to lys når det var tre, og så videre.
Kanskje var det slik det skjedde? Jeg ønsker egentlig at det var slik; jeg synes det er en vakker fortelling. Men slike skikker oppstår jo ikke i et vakuum. Det ligger en tanke bak. En erfaring. Og lys er en slik tanke og erfaring, ikke minst med tanke på julen; ikke minst med tanke på advent. Hva sa Jesus: «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.»

Johannes-prologen: «I ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».

Vitnesbyrdet lyser. Men også gjerningene lyser.
Krybben i stallen lyser – men det gjør også korset på Golgata.
Det lyser fra den tomme graven – og det lyser fra løftet om Herrens gjenkomst.

«Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»
Slik lyder Herrens ord!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.