Jordens salt og verdens lys

Søndagsbetraktning for Alle Helgens Dag:
”Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen” (Matt 5, 13 – 16)!

Det er en innholdsmettet tekst som møter de kristne på Alle Helgens Dag. Det er to korte lignelser som begge, hver for seg, kan gi stoff til mange og lange prekener. I en avisandakt må man derfor gjøre et nesten brutalt valg. Hva skal man gi videre og hva skal man legge til side?

Saltet først!
Jeg er neppe den eneste som på ett eller annet tidspunkt i sin kjøkkenkarriere har tatt feil av to ting som har en overfladisk likhet med hverandre, nemlig salt og sukker.
Resultatet er alltid ille. Enten du har tatt sukker der du skulle hatt salt, eller salt der du skulle hatt sukker, er konsekvensen den samme: Retten er ødelagt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte det som et bilde på kirken og de kristne. Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse. Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel. Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.
Det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både som enkeltkristne og menighet er det lignelsen nesten ubehagelig nærgående. Er vi salt i dagens verden? Som kirke? Som troende? Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen? Er vi – salt eller sukker?

Den andre liknelsen er det nok lettere å bli lyrisk over. Lys er noe positivt. Spre mørket! Det er oss, det! Skinne for menneskene!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende. For lyset avslører. Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker. ”En by som ligger på et fjell kan ikke skjules,” sier Jesus – den er den samme effekten.
I mange år var Frelsesarmeens uniform mitt arbeidsantrekk. Jeg hadde på meg den hver eneste dag, enten jeg var i byen, satt på toget eller sto på plattformen. Det er vel litt pompøst å si at man dermed var ”en by på et fjell”, men uansett innebar antrekket at alle så hvem man representerte og hva man sto for – sånn noenlunde, da. Det førte til mange kontakter og samtaler – noen gode og verdifulle, og noen man godt kunne vært foruten.

I vår protestantiske verden er Alle Helgens Dag den dagen da vi minnes de som er døde; de som ”gikk foran oss”. Man fokuserer ofte på himmelen på en slik dag. Denne teksten fokuserer på livet her nede – på det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker. Kallet til å være lys i verden. Utfordringen til å være salt.

Nils-Petter Enstad
Frelsesarmeen, Askim
Søndagsbetraktning for lokalavisa i Askim,
publisert lørdag 6. november 2010

DEN TRANGE DØR

Preken på Frelsesarmeen i Hokksund søndag 31. oktober 2010 (Bots- og bededag)

Dette hellige evangelium for bots- og bededag finner vi hos evangelisten Lukas, det 23. kapittel, fra vers 23 til vers 30; i Jesu navn: ”Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husets herre først har reist seg og lukket døren, og dere blir stående utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!' – da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.' Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Slik lyder Herrens ord!

Bot og bedring!
Vi kjenner uttrykket, og det er ikke et begrep som vi har noen entusiasme for. Det har noe nederlagsdømt i seg: Å love bot og bedring. I moderne språkbruk snakker man heller om ”å skjerpe seg”, men innholdet er det samme. Det forteller om at det er et område i livet der man har bommet. Eller flere. Og så skal man ”skjerpe” seg. Man lover ”bot og bedring”.

Å ”gjøre bot” i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg i forhold til det eller de områder der man har sviktet. ”En botsøvelse.”

”Bots- og bededag er en dag viet til bønn og syndserkjennelse”, leser vi på nettleksikonet Wikipedia. Det er en dag der vi skal fokusere på vår egen frelse. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange port,” sier Jesus.
Jesaia sa noe av det samme, flere hundre år før Jesus. Det er også en av tekstene for denne søndagen: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til Herren, så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse” (kap. 55, 6-7).

Utgangspunktet for det Jesus sier om den trange dør, er et spørsmål han får: Er det få som blir frelst? Svarer Jesus egentlig på det spørsmålet? Slik jeg leser teksten, gjør han ikke det. I stedet flytter han fokus fra en litt sånn akademisk tilnærming til en personlig. Er det få som blir frelst? Ikke tenk så mye på det, svarer Jesus. Tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Kontrasten mellom den smale vei og den brede vei, er godt kjent fra Bibelen. Vi kjenner den fra Bergprekenen, når Jesus sier det slik: ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Mange av oss har sikkert hørt de to sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide synge: ”To veier ligger foran deg, på en må du gå! Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!”

Den smale vei – den trange port. Det er flere slike bilder i Bibelen. Nåløyet er et slikt; det er jo gått inn i dagligspråket vårt – ”passere nåløyet”. Det er ikke et generelt bilde på hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike, men har én bestemt bakgrunn: Jesu møte med den rike, unge mannen; han som holdt alle budene, og alltid hadde gjort det, og som likevel bar på dette brennende spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
- Du skal gi avkall på alt det andre som binder deg svarte Jesus. – Du skal gi avkall på rikdommen din.
Men da gikk den unge mannen bedrøvet bort ”for han var meget rik”. Vi kan ta det med oss, det som avrunder den fortellingen: «Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 23 – 26).

Er det få som blir frelst?
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør. Velg den smale vei.
Det er forholdsvis sterke uttrykk Jesus bruker i denne teksten. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!” ”Mange skal prøve og ikke klare det.” Og han snakker om hvordan det skal være gråt og tenners gnissel blant de ufrelste.
Hadde denne teksten vært ”siste ordet”, eller hadde den endt med dette, kunne vi mistet motet noen hver. Men teksten munner ikke ut i gråt og tenners gnissel; den munner ut i det store gjestebudet: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Hva ligger det så i dette at døra er trang?
Jeg leste på bloggen til en prest noen punkter der han delte noe tanker rundt dette. Han hadde tre slike. Og det første punktet hans var dette: Himmelens dør er trang fordi det bare er én som kan passere om gangen.
Jeg tar toget to ganger hver dag – til og fra jobb. Når toget åpner dørene sine, for eksempel på Oslo S, ”flommer” folk ut, eller de presser seg inn. Det kan være både trangt og ubehagelig. Å gå inn én og én kan nok også oppleves trangt, men det er samtidig noe trygt ved det. Noe godt. Lapp-Lisa hadde en sang der det het: ”Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg.”
Når vi går inn den trange dør, går vi alene, men vi vet at det er en som står innenfor og tar imot oss.
Det andre punktet denne presten nevner, er at døra er trang – fordi de første skal bli de siste.
Det er et rart utsagn. Hvordan skal det forstås? Vi er vant til at den møter først opp, slipper først inn. Jeg vet ikke hvordan himmelkøen skal ordnes. Men jeg tror kanskje vi får noen overraskelser der. At noen slipper inn som vi ikke har tenkt oss skulle det. At noen ikke slipper inn som alle trodde bare kunne seile inn. De første skal bli de siste.
Det tredje punktet han nevner i bloggen sin er at døra er trang for at ingen skal ta med seg bagasje inn.
Flyreiser – begrensninger. Ett kolli håndbagasje.
Her: Ikke det en gang.
Alt må stå igjen. Alt vi har samlet. Alt vi har høstet. Alt vi har oppnådd.
Det må stå igjen.
Inger Hagerup skriver om dette – om enn i en annen sammenheng – i diktet om ”Våre små søsken”, om de ”med mindre håndbagasje/enn vi er utstyrt med”.
Her skriver hun:
”Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all baggasje stå”.

Døra er trang. Du får ikke med deg verken koffert eller ryggsekk.

Nå snakker du om døden, sier kanskje du?
Ja, jeg gjør kanskje det. Og bibelteksten vår handler ikke om døden. Den handler om Guds rike. Den handler om å komme inn i Guds rike. Om å bli Guds barn. Om å bli frelst.
Men punktene fra prestebloggen gjelder også da.
Om at det å ta imot Jesus som vår frelser er vårt eget, selvstendige valg.
Om at det ikke finnes rangordninger i Guds rike – de første blir de siste og omvendt.
Om at vi ikke kan ta oss med noe inn; vi må komme ”som vi er”, som det ofte blir sagt i forkynnelsen: Nakne, fattige, syndige – men som blir tatt imot av en himmelsk far, av Frelseren selv.

”De kommer fra øst og vest
de kommer fra sør og nord,
skal sitte til bords
med Jesus en gang
og høre hans velkomstord.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

JESUS ELSKER ALLE BARNA…

Preken i Askim korps
søndag 17. oktober 2010

Dette hellige evangelium leser vi hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel, fra vers 13 til 16; i Jesu navn: ”De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”
Slik lyder Herrens ord!

”Jesus elsker alle barna;
alle barna på vår jord.
Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.”
Dette er den første litterære teksten jeg er meg bevisst at jeg lærte utenat. Jeg vet ikke hvor jeg plukket den opp; kanskje var det på Frelsesarmeens søndagsskole i Holmestrand. Det har versert en historie i familiemytologien om at jeg skal ha stått på en stol – også det i Holmestrand – og sunget ”Guds ark, den kommer denne vei”. Det har jeg i så fall fortrengt. Men teksten om at Jesus elsker alle barna; den festet seg.

Og jeg var heller ikke så veldig gammel – 12 år kanskje? – da jeg oppdaget at dette kan være en tekst med sprengkraft i. Jeg hadde lest om land der folk ble forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Det var nok mer sørstatene i USA enn Sør-Afrika jeg hadde hørt om, men i den sammenhengen oppdaget jeg for første gang noe av den sprengkraften som ligger i evangeliet.
”Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt – Jesus elsker alle barna på vår jord.”

Dagens prekentekst er også en av de eldste fortellingene jeg kan huske både at jeg hørte og lærte. Fortellingen om den inkluderende Jesus. Fortellingen om en som ikke bare så de voksne, men som så barna. Som ikke bare så dem, men som var opptatt av dem. Som velsignet dem.
”…for Guds rike hører sådanne til”. Slik lød ordene i den versjonen av fortellingen som jeg hørte og husket. Kanskje var ordet litt vanskelig – ”sådanne” – men budskapet var til å begripe. Det bidro til å løfte en opp. Guds rike hører barna til. Ja, enda mer: ”Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.”

Vi tenker gjerne: Tar imot like tillitsfullt som et lite barn. Like betingelsesløst som et lite barn. Like betingelsesløst som et barn strekker armene ut mot en voksen som de enten vet eller har grunn til å tro vil dem godt.
”Guds rike hører barna til – og jeg får være med!”
Her popper de opp – tekstene vi lærte som barn. Tekster som sier noe om barnevennen Jesus.

I forrige uke leste jeg en bok. Den heter ”Vi som elsket Jesus”, og er skrevet av Levi Fragell. Han forteller om sin oppvekst i et predikanthjem innen pinsebevegelsen, sin ungdomstid som predikant og hvordan han så fjernet seg fra kristendommen. I fjor leste jeg en nær sagt tilsvarende bok, nemlig en Margaret Skjelbred skrev om sin oppvekst. Den heter ”Mors bok”. Det er mange paralleller i de to fortellingene – en oppvekst i et kristent, kanskje litt sekterisk hjem, og et brudd med den tro de vokste opp med.
”Vi som elsket Jesus”? Kanskje den like gjerne skulle hett ”Vi som fryktet Jesus”? For hva slags fortellinger er det de husker fra oppveksten?
Det er de dramatiske fortellingene – det er de dramatiske bildene. Kanskje hadde man et annet pensum på de søndagsskolene jeg gikk. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus barna. Jeg ser for meg flanellografbildet av Jesus som sitter på en stein mens mange barn står rundt ham, henger over ham, sitter på fanget hans og hører på at han forteller.
La de små barn komme til meg – for Guds rike hører slike til.

Denne søndagen kalles iblant for ”Familiesøndagen” i Kirkeåret. Lesetekstene, både fra 1. Mosebok – fra urhistorien! – og fra brevene – fra urmenigheten! – handler om familie og ekteskap. Forholdet mellom mann og kvinne – forholdet mellom foreldre og barn. Og så sier Paulus noe i slutten av teksten fra Efeserbrevet; han beskriver dette fellesskapet som ”et mysterium”, og han sammenlikner det med forholdet mellom Kristus og den kristne kirke. At kirken er ”Kristi brud” er et uttrykk vi har hørt før. Og skal vi holde oss i det bildet, om så bare for et øyeblikk, er det naturlig å tenke at barn er en naturlig konsekvens av dette mysteriet, av samlivet mellom mann og kvinne.

Og da er vi tilbake i prekenteksten: La de små barna komme til meg. Guds rike tilhører barna.
Jeg nevnte Levi Fragells bok.
For et par år siden var jeg invitert til et møte som ble arrangert av Human-Etisk Forbund i Indre Østfold. Vi var på Askim kulturhus. Jeg husker ikke hva temaet var, men det var samtale etterpå. En av dem som tok ordet, var veldig opptatt av at man ikke skulle velge for ungene, at de skulle få velge selv, for eksempel dette med tro. Derfor var det feil å døpe barn, mente han – da ble de jo medlemmer i kirka og foreldrene hadde valgt for dem.
Jeg ba ham se det fra den andre synsvinkelen: Hvis man ikke lar barna for eksempel gå på søndagsskolen eller høre om Jesus – da treffer man også et valg. Som foreldre er det for så vidt både vår rett og plikt, men det er altså det vi gjør.
Vi gir dem en ballast med, en bagasje, som de så må forholde seg til.
Eller vi lar være å gi dem det, og så må de i neste omgang klare seg uten.

Det blir mye boksnakk nå, men det får våge seg. Jeg vil nevne en bok jeg ikke har lest også. Den er skrevet av Nina Karin Monsen; kjent filosof, kjent samfunnsdebattant; en dame som er glad i de store bokstavene. Hun har også kommet med en bok i år. Der forteller hun om sin oppvekst. Det var ikke i et kristent hjem, men et humanetisk. Ikke barnedåp, ikke søndagsskole, borgerlig konfirmasjon. Boka heter ”Inn i virkeligheten”, og her forteller Nina Karin Monsen om sin barndom og oppvekst i en familie der moren som humanetiker bestemte familiens livssynsmessige fundament. Gjennom hendelser, erfaringer og refleksjoner blir barnet mer og mer utilfreds med de svar – eller mangel på svar – som hun fikk. Det ble starten på en vandring som både innebar et oppbrudd og en oppdagelsesreise inn i en ny virkelighet der troen på Gud spilte en større og viktigere rolle.

Det er ikke noe galt i å treffe valg på barnas vegne. Det er vår oppgave som foreldre. Men i denne prosessen er det at Jesu ord når oss. Som et råd, som en befaling.

”La de små barna komme til meg.”
Hvem sier han det til?
Til disiplene, selvsagt.
Men også til de voksne som sto rundt. De som hadde kommet til ham med barna for at han skulle velsigne dem.
De fikk et anerkjennende ord fra Jesus – slik leser jeg det han sier til disiplene.
Og så skal ikke vi deles opp i noen grupper her i formiddag. Mange av oss er foreldre, mange av oss er disipler. Vi møtes med den samme utfordringen fra Jesus: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Men han gjorde mer enn det. ”Han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

REGNBUEN OG KORSET

Preken i Tønsberg korps søndag 10. oktober 2010

Prekenteksten for denne 20. søndag etter pinse henter vi fra 1 Mos 9, 8-17, der vi leser i Jesu navn:
”Så sa Gud til Noah og sønnene hans: «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
Og Gud sa: «Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for de kommende ætter i alle tider: Jeg setter min bue i skyene; og den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. Når jeg samler skyer over jorden, og buen blir synlig i skyene, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og dere og hver levende skapning. Aldri mer skal vannet bli til en storflom som ødelegger alt liv. Buen skal komme i skyene; jeg skal se den og minnes den pakten som alltid skal bestå mellom Gud og hver levende skapning, alt som lever på jorden.»
Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Slik lyder Herrens ord!

Det er ikke mange dagene siden jeg så en flott regnbue. Jeg fotograferte den, og det ble et brukbart bilde av det. Samtidig vet jeg at regnbuen egentlig er et optisk bedrag. Regnbuen ”finnes” ikke i fysisk forstand. Den oppstår når sollys og vann brytes – for eksempel etter et regnvær.

Få naturfenomener har appellert så sterkt til fantasien som regnbuen. Mange av oss har sikkert hørt at dersom man finner enden av regnbuen, vil man bli rik. Der vil det ligge en gryte som er full av gullmynter. Men ingen har selvsagt funnet enden av regnbuen, for den ”ender” ikke noe sted. Regnbuen ”finnes” ikke som fysisk tilstand – bare som optisk fenomen.

Teksten vi har lest er hentet fra urhistorien. Forut for denne teksten kan vi lese om den store flommen – ”syndfloden”, kalles den gjerne. Vi har lest om Noa og sønnene hans. Vi har lest om den store arken som ble bygget, der ett par av alle verdens dyr ble ført inn for at de skulle berges fra den store ødeleggelsen.
Da flommen var over, da Noa, familien hans og alle dyrene var kommet ut igjen, må Gud ha sagt til seg selv: Dette gjør jeg ikke en gang til.
Det formidlet han videre til Noa og sønnene hans: ”Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.” Og som et tegn på dette, viste Gud dem regnbuen. ”Paktens bue”.

Regnbuen som naturfenomen hadde selvsagt eksistert også før storflommen. Regnbuen viser seg når sollys og vann brytes. Men etter storflommen må regnbuen ha vært spesielt synlig. Denne pekte Gud ut for menneskene, og så sa han: Dette er tegnet på den pakt vi har inngått. Gud skulle ikke flere ganger sende en slik katastrofe som straff for menneskenes synd. Det har vi hans løfte på. Det skal regnbuen minne oss om.

Hva forbinder vi så med en bue?
De av oss som hadde Robin Hood som en av våre helter i guttedagene, er fortrolige med buen. Jeg har ikke tall på alle de buer jeg laget i guttedagene – alle de kvistene jeg har bøyd og bundet en tråd i – en buestreng. Det var en leke, men en leke med en alvorlig opprinnelse. For buen var et våpen. Bueskytterne var viktige i et slag eller en krig. Da Einar Tambarskjelves bue brakk under slaget ved Svolder, spurte Olav Tryggvasson: Hva brast så høyt?
- Norge av din hånd, svarte bueskytteren. Kongen ga ham sin egen bue i stedet. Men den dudde ikke: - For veik, for veik er kongens bue…

Buen var et våpen man brukte både i krig og på jakt. Nå ga Gud den også en annen funksjon. Den ble et symbol, ikke på død, men på liv. Den ble en påminning om den pakten Gud opprettet med menneskene. Aldri mer skulle Gud sende en slik ødeleggelse over menneskene.

Aldri mer?
Hvor var så Gud romjulen 2004 da den såkalte tsunamien rammet store deler av Asia, og 300.000 mennesker mistet livet?
Hadde han glemt regnbuepakten? Og hvor var han alle de andre gangene mennesker ble rammet av jordskjelv, oversvømmelser og naturkatastrofer?
Flommen i Bangladesh på 1970-tallet?
Jordskjelvet på Haiti for mindre enn et år siden?

Jeg blar tilbake i Bibelen; jeg finner fortellingen om storflommen og – jo: Det står der ennå: ”Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.”

Hvordan skal dette forstås?
Holder Gud oss for narr? Har han ombestemt seg?

Slik jeg leser denne teksten, er den en forsikring fra Guds side om at det ikke er han som står bak når ulykker eller naturkatastrofer rammer.

Hva er det jeg prøver å si?
Jeg prøver å si: Jeg tror ikke på en Gud som straffer!
Jeg tror ikke på en Gud som sender naturkatastrofer.
Jeg tror ikke på en Gud som straffer med sykdom.
Jeg tror ikke på det, for Jesus sier oss at slik er ikke Gud.
Jeg nevnte tsunamien. Etter den katastrofen var det forkynnere som gikk ut og sa: Ja, Gud måtte jo sende noe slikt over et område der det er så mye synd – vedkommende nevnte Thailand spesielt – og hedenskap.
Etter jordskjelvet på Haiti hørte vi det samme: Gud måtte jo straffe et land der det er så mye okkultisme og trolldom.
De av oss som leser Vårt Land, har i den siste uka lest noe av det samme: Sykdom skyldes synd. Får noen et funksjonshemmet barn, skyldes det synd hos foreldrene.
Jeg vil si det så sterkt jeg kan: Slik er ikke Gud.
Og jeg behøver ikke engang å si det med mine ord; jeg kan velge Jesu ord. En av lesetekstene for denne søndagen, Joh 7, 1-7 er helt klar og tydelig på dette: ”Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.”

Slik lyder Herrens ord!
Er det noe som er ”gudsens sannhet”, er det dette: ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.”

Jeg tror ikke på en hevngjerrig og straffende Gud. Jeg tror på en Gud som kan gråte med de gråtende. Jeg tror på en Gud som kan sørge med de sørgende. Jeg tror på en Gud som kan lide med de lidende – og som gjør det!

Hvorfor sendte han Jesus? For at vi skulle bli frelst! Det er derfor korset er et så viktig vitnesbyrd for den kristne kirke.
Korset, ja!
Er det en sammenheng mellom regnbuen og korset?
Er det en forbindelse mellom regnbuen og korset?

Buen – krigssymbolet som ble fredssymbol.
Hva var korset?
Et enda verre symbol. Ikke et våpen, men et torturredskap.
En pil fra en bue dreper vanligvis raskt og effektivt.
Korset representerte den verste og groveste pine et menneske kunne utsettes for.Men ved sin lidelse og død ga Jesus korset et nytt innhold, en ny betydning.
Vi tror ikke på en Gud som straffer, men på en Gud som frelser.
Vi tror ikke på en Gud som forkaster, men en Gud inkluderer – som berger.
Regnbuen og korset forteller oss det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

STERKERE ENN DØDEN

Preken i Askim korps 17. søndag etter pinse, 17. september 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel og fra det ellevte til det syttende vers; i Jesu navn:
Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.
Slik lyder Herrens ord!


Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle ”håpløse tilfeller”. Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.

De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra.
De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.

Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene. Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at ”frøken” kunne hengde dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kropsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.

Den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus. Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Men Jesus ble likevel ved hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet. Det var den første gangen. En død pike ble vekket til live mens hun lå på likstrå.
Den neste beretningen er den som er dagens tekst – fortellingen om enkens sønn i Nain. Den skal vi gå grundigere inn i etter hvert, men la meg også nevne den tredje fortellingen; det er fortellingen om Lasarus.
Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken.
”Herre! Han du elsker, er blitt syk.” Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med. ”Herre, han som du er så glad i er blitt syk.”
Det er en sterk fortelling. En fortelling om vennskap; vennskapet mellom Jesus og de tre søskenene i Betania. Det er Marta og Maria vi hører mest om. Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre. Jeg har stor sympati for Lasarus. Jeg kan identifisere meg med ham. En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro. Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre. Dødens overmann.

De to andre fortellingene i denne gruppen er annerledes.
De er annerledes, blant annet ved det at Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er annerledes gjennom georgrafien. Jairus bodde i Jeriko . Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel. Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet. Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.
Endelig er de annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tre gang hadde den døde ligget flere dager i graven.

Behøver det å bety noe? Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem? Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke. Men vi som kjenner vår Bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp. Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble. Han brøt gravens segl selv. De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – ”prøveballonger” er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: ”Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.” Det lot seg ikke gjøre. Livskreftene i Jesus var for sterke. ”Helvete bever” – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen ”Påskemorgen slukker sorgen”.

La oss gå litt inn under huden på den fortellingen som er dagens tekst.
Jesus og disiplene hans kom til en liten by som het Nain. Det var en liten by. Nærmest en landsby. Den lå om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag. Den lå pent til og med vakker utsikt.
Hit kom Jesus og disiplene. Jeg vet ikke om Nain lå naturlig i Jesu reiserute, eller om det var en omvei. Men da de kom hit, møtte de et følge. En ung mann som skulle følges til graven. En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne. En enke. En mor. En mor som hadde mistet sitt eneste barn. Sin eneste sønn. En ung mann. En gutt. En som burde ha livet foran seg. Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen.

Dette var en kvinne som hadde vært i sorg før.
Hun var enke – det vil si at hun hadde mistet sin mann. Han hun skulle dele livet med, var dødd fra henne. Men han hadde gitt henne en sønn. Var det hennes eneste barn? Teksten sier det ikke rett ut, men det er vel naturlig å lese den slik: Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke.
Jeg minnes en replikkveksling fra romanen ”Kristin Lavransdatter” – romanen som ga Sigrid Undset Nobelprisen i litteratur. Da Kristin hadde fått enda en av sine mange sønner, var det en som kommenterte dette: - Du har mange sønner nå, Kristin!
- Men jeg har ingen å miste, svarte Kristin da – nokså skarpt.
Vi kjenner oss igjen i den følelsen, vi som har barn. Tapet vil være uopprettelig, uansett hvor mange barn man har.

En enke som hadde mistet sitt eneste barn.
En tragisk fortelling, men ikke enestående. Mange enker har opplevd det samme. Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Hun fikk sønnen sin tilbake. Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.

Likevel sitter vi med noen spørsmål etter å ha lest denne fortellingen – og de andre fortellingene om mennesker som Jesus vekket opp fra de døde.
Disse spørsmålene kan være omtrent slik:
Når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?
Det må være lov å stille slike spørsmål. Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.

Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.
Det skjer ikke – det vet vi alle sammen. Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden ”for bestandig”. Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
For en del år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet ”Ordet” av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk. Jeg var og så det skuespillet. Det er en sterkt drama. Det er et underlig drama. Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel. Dramaet er et slags svar på Bjørnstjerne Bjørnssons drama ”Over Ævne”, der temaet nettopp er at mirakler ikke skjer. Men i Kaj Munks drama skjer et mirakel. Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite ”rar”, går inn til den døde – og hun står opp igjen. Slik slutter stykket. Kaj Munk ønsket å tro på mirakler. Jeg tror også på mirakler. Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene? Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster? Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.
Jeg har nevnt noe om progresjonen i disse fortellingene: Det som gikk på geografi og det som gikk på tid.
En jente i Jeriko, kalt tilbake til livet fra den samme sengen som hun nettopp har dødd i.
En ung mann i Nain som kalles tilbake til livet fra båren han ligger på mens han blir ført til graven.
En mann i Betania som kalles ut av graven der han alt har ligget i flere dager.

Alt dette peker fram mot den begivenheten der han som kalte dem ut av graven selv går ut av graven. Da Lasarus kom ut av graven, var det andre som måtte rulle steinen til side. Da Jesus gikk ut av graven, var det oppstandelseskraften selv om veltet stenen til side.

Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.
Det er Jesus vi setter vår lit til. Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede. Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.

Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Mer enn mange spurver

Preken på fellesmøte i Askim korps søndag 18. juli 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det tiende kapittel, fra vers 28 til 31; i Jesu navn:
”Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver”.
Slik lyder Herrens ord!

To av de tekstene vi har delt med hverandre her i kveld handler om trøst. Teksten fra profeten Jesaia, som vi hørte lest tidligere, er en slik tekst. Den er egentlig satt opp som prekentekst for denne søndagen, men jeg har valgt å la evangelieteksten være utgangspunktet for de tankene vi skal dele sammen. Dere vil antakelig forstå hvorfor, etter hvert som prekenen går videre.

Men noen ord om Jesaia-teksten også:
Profeten Jesaia, slik han framstår fra kapittel 40 og utover, kalles for ”Trøsteprofeten” i Det Gamle Testamente. Jeg skal ikke bruke mye tid på dette skriftets tilblivelseshistorie – det er et spennende felt, og det er skrevet flere doktoravhandlinger om det. Det vi må kunne si, er at fra og med kapittel 40 hos profeten Jesaia, skjer det en forandring i dette skriftet. Domsprofeten blir trøsteprofeten. Budskapet får et annet perspektiv over seg – det blir en annen himmel over det, kan vi godt si.
Det lyder en annen tone. Domstonen erstattes med den trøstende tonen. For kapittel 40 begynner med et trøstens ord: ”Trøst, trøst mitt folk, sier Herren!” Han trøster folket – han forsikrer dem om at han har ikke forlatt dem. Ja, de har vært trassige. Ja, de har gått sine egne veier. Men de er hans folk. De er hans barn. De hører ham til. Denne trøsten lyder i den teksten vi har lest tidligere i møtet.

Og det er den samme trøsten Jesus vil gi i det som jeg har valgt å bruke som prekentekst. Bakgrunnen for teksten er at Jesus sender ut disiplene. De skal forkynne at Guds rike er kommet. Og samtidig advarer Jesus disiplene: Det er ikke alle som vil være glade for dette budskapet. Og her er det at trøstens ord kommer inn: For Herren ser disiplene, uansett hvordan situasjonen deres er. Det er ikke sykdom og død som er den største trusselen mot Jesu Kristi kirke, eller mot hans disipler. Skaperverket er hans eiendom. Kirken er hans eiendom. Disiplene tilhører ham. Dette er det Jesus vil si til disiplene. Dette er det Jesus vil si til oss.

Men dette har vi da hørt før, alle sammen?
Dette har vi da sagt før, enhver av oss som måtte ha stått på en talerstol en eller flere ganger?
Men når vi går ned fra prekestolen, når vi går ut i livet, da er det vi møter de utfordringene som disse tekstene representerer.
Erfaringens utfordringer.
Troens utfordringer.
Livets utfordringer.

En slik utfordring har jeg selv møtt denne sommeren:
En venn gjennom mange år, tidligere kollega, setter seg på sin motorsykkel. Hun skal, sammen med venner og likesinnede, delta på en samling for kristne MC-ere på Island, der hun bor og arbeider. Dagen før har hun og mannen vært ute og feiret deres 33-års bryllupsdag. En time tidligere har hun lagt ut en hilsen på sin facebookside; en filmsnutt med en sang om det kristne håpet.
Underveis skjer det så. En bilist som ikke overholder vikeplikten. Et sammenstøt. En livstråd som klippes over. En tjeneste – langt fra fullført – avsluttes.

Ikke en spurv til jorden?
Jeg vokste opp med bibeloversettelsen fra 1930. Den oversettelsen som har ligget under huden min når det gjelder teksten om spurven til jorden, er denne: ”Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke en av dem faller til jorden uten at eders Fader vil”.
Men det var ikke det som ble lest i begynnelsen av prekenen.
Det som ble lest, var dette: Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far ER der.
Og det er til det jeg kan si med frimodighet: ”Slik lyder Herrens ord!”
Vi skal få slippe å tro at det er Guds vilje som kommer til uttrykk når det meningsløse skjer. Men vi kan tro – og vi kan vite – at han er til stede når det meningsløse skjer. Han ser det. Han vet om det.
Slik lyder Herrens ord! Slik er Gud. Slik er evangeliet.
Min gamle klassekamerat Bjørn Eidsvåg har skrevet en salme som fanger opp dette. Den heter ”Eg ser”. Der synger han, på Sauda-dialekt:
Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg - Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
men eg vil grina med deg - Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
men eg vil leva med deg- Eg vil leva med deg
Ser at du er redd
men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg - Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg

Ikke en spurv til jorden – uten at han ser det. Uten at han er der.

En annen salmist - Ingeborg Prytz Fougner - sier det slik:
Ikke en spurv til jorden
uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.

Ikke en spurv til jorden – dere er mer enn mange spurver.

Spurven er en del av Guds skaperverk. Den ble skapt med omhu, med kjærlighet og med plan, akkurat som alt annet i skaperverket, fra det enkleste, encellede dyr og til det mest avanserte. Jeg tror Gud hadde det gøy da han skapte verden. Tenk bare på giraffen! Vitner ikke den om skaperglede? Om humor?
Jeg kan ikke nok om biologi til å hevde at mennesket er det mest avanserte Gud har skapt. Det kan saktens være andre skapninger som er mer avanserte, mer teknisk finurlige enn mennesket er. Men det er bare om mennesket Gud sa: La oss skape det i vårt bilde.
Verken spurven eller giraffen er skapt i Guds bilde, men det er mennesket. Derfor kunne Jesus si: Dere er mer verd enn mange spurver.

Hva er det så som har skjedd når verden er blitt som den er blitt, når livet er blitt som det er blitt, med sykdom, lidelse og død som en del av livet? Mennesket er skapt i Guds bilde. Er det slik Gud er? Krig? Drap? Overgrep?
Vi vet hva både troen og teologien sier om dette, som forklaring: Det skjedde noe. I Frelsesarmeens troslære, den femte trosartikkel, sies det slik: Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede.
Syndefallet. Noe skjedde som gjorde at bildet av Gud i oss ble forkludret. Det ble skadet. Det ble ødelagt.
Men det var noe som ikke ble forkludret: Guds kjærlighet til det han hadde skapt. Guds omsorg for det han hadde skapt. Ikke en spurv til jorden uten at Gud ser det. Dere er mer verd enn mange spurver.
Sangene i denne gudstjenesten har handlet om å være trygge i Gud; om Guds omsorg for oss.

Lina Sandells kjente tekst:
Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.

La du merke til ordvalget her? Ikke ”trygg FOR fare” eller ”FRA fare”, men I fare.
I det tredje verset gjentas dette poenget: Herren er der når noe skjer; det gode eller det smertefulle:
Ingen nød og ingen lykke
skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blandt venner,
sine barns bekymring kjenner.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er der, uten at Gud ser det. Dere er mer enn mange spurver.

Men det kristne håpet og den kristne troen stanser ikke med en litt uklar tanke om at Guds øye ser oss og at Gud er til stede sammen med oss når livet er vanskelig. Det har også en annet og større mål. Et høyere mål. Gjenopprettelsen.

En ny himmel og ny jord.
En ny himmel og en ny jord der ingen spurv skal falle til jorden. En ny himmel og en ny jord der løven og lammet skal hvile side om side. En ny himmel og ny jord der vi alltid skal være sammen med Jesus.
Skal vi der få svar på alle de spørsmålene vi hadde her nede?
Jeg tror heller det vil være slik at vi ikke har noen spørsmål lenger. Svaret er å være sammen med Jesus. ”Jesus er svaret”, som var et uttrykk vi brukte i min ungdom –noen gang fulgt opp med ”hva var spørsmålet?”.

Evangelieteksten denne søndagen er en hilsen til en kristen kirke i kamp. Det er ikke en tekst for koseprat. Det er en tekst for de tøffeste utfordringene vi kan møte, både som menighet og som mennesker. I disse utfordringene er det en som står og sier til oss: ”Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver”.

Ja, i sannhet: Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen

Se også tekster på bloggen "Tro og tanke"

Hvem sier vi Jesus er?

Søndagsbetraktning for sjette søndag etter pinse - «Aposteldagen»

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias (Matt 16, 13 – 20).

Mange bibeltekster er kjent gjennom de overskrifter man har gitt dem.
Slike overskrifter gir gjerne essensen i det som er bibelteksten, men samtidig kan slike overskrifter gjøre at en del nyanser blir borte.
Det gjelder også denne teksten, som gjerne omtales som «Peters bekjennelse».
Teksten forteller nemlig om mer enn at Peter avla en bekjennelse og så hvem han trodde Jesus var. Ikke minst forteller den om de visjoner Jesus hadde for den disippel som var den mest synlige i disippelflokken, og kanskje den som sto ham nærmest: «Salig er du, Simon - du er Peter, og på denne klippe skal jeg bygge min menighet».

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»
Dette var spørsmålet Jesus stilte.
Vi kjenner oss sikkert igjen i dette spørsmålet: Et behov for å vite hva folk mener og synes om oss som mennesker, om det vi står for, om det vi representerer. Hva synes folk om meg? Hva sier de om meg? Hva synes de om jobben jeg gjør? Hva sier de om den?
«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»
Det var ulike meninger om Jesus også mens han levde her nede, men alle de meningene som disiplene refererte for Jesus tilsa at Jesus ikke var noen hvemsomhelst.
"Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en annen av profetene."
Folk hadde grepet fatt i at Jesus måtte være en lærer fra Gud.
Allerede Nikodemus hadde sagt det til Jesus da han oppsøkte ham sent en kveld, en natt: "Vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham."
Om det så var en foraktet og utstøtt samaritansk kvinne, så forsto hun dette: "Herre, jeg ser at du er en profet!"
"Men dere," sa Jesus til disiplene. "Hvem sier dere at jeg er?"
Da er det Simon Peter tar ordet, og taler, kanskje på alles vegne, og i hvertfall på egne: "Du er Messias, den levende Guds Sønn."

Du er Messias!
Troen på Messias var noe reelt og virkelig for en jøde. Messias var den frelser og redningsmann som Gud hadde lovet å sende, og som jødene hadde ventet på i hundrevis av år.
Messias-forventningene hadde fått forskjellige former, fra en åndelig redningsmann som skulle frelse folket fra deres synd, til en politisk redningsmann som skulle kaste okkupantene i landet - i den aktuelle situasjonen var det romerne som skulle kastes ut. Det var denne forestillingen som dominerte på Jesu tid.
"Men hvem sier dere at jeg er?" spurte Jesus.
Peter så ikke bare at han så på Jesus som en messias-skikkelse, men som Messias - Den levende Guds sønn.
"Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i Himmelen," utbrøt Jesus. Dette har du ikke tenkt ut på egen hånd, Simon! Dette er ikke noe din forstand har vist deg! Dette er blitt åpenbart for deg ved Den Hellige Ånd.

Man kan ikke lese denne beretningen uten å gripes av den begeistringen Jesus legger for dagen. Det er åpenbart at han fryder seg over Peters svar. Med sin bekjennelse satte Peter som den første i disippelflokken ord på dette: Jesus er Messias. Peter, anføreren i disippelflokken, var den første i flokken som så dette.

Disippelen sa noe om Mesteren - Mesteren sa noe om disippelen: "Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden skal være bundet i himmelen og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen."

Disse to utsagnene henger nøye sammen.
Peters bekjennelse og Peters utnevnelse kan ikke ses isolert fra hverandre.
De hører sammen.
Hadde ikke Peter bekjent sin tro på Jesus som Messias, kunne ikke Jesus sagt at han - Peter - skulle bli den klippe han ville bygge sin menighet på.
Når Jesus kalte Peter en klippe, var det langt mer enn et ordspill. Ordet "Peter" betyr nemlig "Klippe". Jesus ga Peter en lederrolle i urmenigheten og i kirkens historie. Vi kan si det slik: Simon Peter var den første av disiplene som ble utnevnt til apostel, pionértjenesten i Guds rike, de som Gud kaller til helt spesielle oppgaver, de som går foran når Guds rike er i vekst.
Teksten sier også noe om hvordan Jesus ser på de som følger ham og tror på ham.
Han ser de kvaliteter som bor i et slikt menneske.
Han ser ikke bare hva du ER, men hva du kan BLI.
Som Simon.
Litt skrytete, litt brautende. Snar til å ta ordet. Litt for snar, noen ganger.
Slik ble han nok oppfattet av mange. Jesus så lenger enn dette. Skapte deg, Simon - dannet deg, Peter.
Hvem sier vi at Jesus er?
Har vi svart på det spørsmålet, vil han kunne si oss hvem og hva han vil at vi skal være.

Publisert i Smaalenenes Avis 3. juli 2010