JESU PROGRAMERKLÆRING

Andakt for første søndag i advent
”(Jesus) kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn (Luk 4, 16 – 22a).

La oss begynne med begynnelsen. Det er et råd man ofte får, og som er klokt å følge. Det er første søndag i advent – det kirkelige nyttår. Og prekenteksten handler om Jesu første offentlige framtreden. Det vi leser om her var begynnelsen til Jesu offentlige virke.
Alle de tre synoptiske evangeliene forteller om det som vår tekst forteller, men det er Lukas som har den mest detaljerte fortellingen om Jesu besøk i Nasaret. Matteus og Markus forteller helt kort, i notisform, om hendelsen.
Teksten Jesus leste var fra profeten Jesaia, og deretter sier han: "I dag har dette gått i oppfyllelse mens dere hørte på". Jesaia-teksten var en profeti om Messias. Når Jesus sier at teksten er oppfylt, sier han også at det er han som er Messias.
Han kommer rett og slett med en programerklæring. Og Jesu program er å forkynne et gledesbudskap, å forkynne evangeliet, å sette syndens fanger fri og gjøre menneskene seende igjen. Og han avrunder med å proklamere ”et nådens år” for Herren. Det er en messiansk proklamasjon. Nå er Messias kommet til verden og Guds nåde skal utøses over menneskene.
Spenningen må ha vært til å ta og føle på, der i synagogen. Teksten var kjent, men Jesu erklæring må ha kommet som et sjokk. Jesus sa om seg selv at han var oppfyllelsen av de gamle løftene Gud hadde gitt folket. En slik erklæring kan bare leses på to måter: Enten som galskap eller rett og slett sannhet.
Vi har lagt bak oss en høst med mange programerklæringer. Når politikere blir valgt, når en regjering tiltrer, når et nytt styre overtar, da er det aktuelt med programerklæringer. Jesu program, ved innledningen til kirkeåret, er dette, fordelt på tre ”prioriterte områder” som en politiker ville si.
Det første er dette: Å rope ut at fanger skal settes fri! Ordet ”fanger” får oss til å tenke på fengsler. Jeg har holdt andakt i fengsler noen ganger. Jeg er kanskje litt forsiktig med å bruke uttrykk som ”sette i frihet” og slikt når jeg er der. Det kan kanskje oppleves som at man gnir salt i såret. Men fangenskap er så mange ting. Det kan være frykt for ting – fobier. Mørkredd. Redd for hunder. Redd for torden og uvær. Man kan være fanget av sitt eget humør, sitt temperament. Man kan være fanget av sykdom, man kan være fanget av sorg, man kan være fanget av synd. Det er disse Jesus taler til når han sier at fanger skal få frihet!
Det andre punktet i Jesu programerklæring er: Å rope ut at blinde skal få syn. Mange av oss kjenner organisasjonen Kristent Arbeid Blant Blinde – den holder til i vårt eget nærmiljø. ”Blinde skal få syn,” sier Jesus. Da snakker han ikke om helbredelse fra fysisk blindhet. Han snakker om å kunne se Gud, se Guds lys, se Guds vilje.
Det tredje punktet er at undertrykte skal settes fri. Er det noen forskjell mellom det å være fange, og det å være undertrykt? Jeg tror vi skjønner at det er en forskjell. Et fangenskap kan være noe vi har ført oss selv inn i, men undertrykkelse er noe andre påfører oss. Andre mennesker. Andre strukturer. Andre maktforhold. Jesus har et ord til de undertrykte. De skal settes fri! Gud er ingen undertrykkende Gud, han er en frigjørende Gud. Evangeliet er ikke et budskap om undertrykkelse, det er et budskap om frigjøring.
Dette kan skje fordi Jesus roper ut et nådens år fra Herren! Et nytt kirkeår – ja. Et nytt kaldenderår om noen uker – ja til det også. Men først og sist dette: Et nådens år fra Herren! Det er her sprengkraften og dynamikken i evangeliet ligger.
Evangeliet er et ord om nåde. Det er sprengkraften! Den sprengkraft som kan bryte opp fengselsmurer. Den sprengkraft som kan fjerne mørke og blindhet. Den sprengkraft som fjerne undertrykkende strukturer. Den sprengkraften heter nåde.
Jesus roper ut et nådens år fra Herren.
Jesus legger fram sitt program og han oppfyller det.
Han leverer! Nådeåret er her!

(Avisandakt i Smaalenenes Avis lørdag 28. november 2009)

En sangtekst basert på denne bibelteksten finnes på bloggen "Nye dikt" her på dette området.

FADEREN, SØNNEN OG DEN HEMMELIGE ÅND

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (Joh 14, 15 – 21).

Han skulle svare på hvem de tre personene i guddommen er, en gutt på åtte-ni år. Han visste svaret: Det er Faderen, Sønnen og Den Hemmelige Ånd, kunne han fortelle.
Som så ofte ligger det også her en dyp sannhet og en spennende erkjennelse i det som i første omgang virker som en forsnakkelse eller en misforståelse. Det er mange som har problemer med å forklare hvem og hva Den hellige Ånd, den tredje personen i guddommen eller i treenigheten, er eller hva hans oppgave er. ”Det med Faderen og Sønnen er greit, men det med Ånden får jeg ikke tak på.” Jeg er neppe den eneste som har dels tenkt slik selv, dels hørt andre dele slike tanker med seg. Uttrykket ”Den hemmelige ånd” treffer kanskje bedre enn vi tenker i øyeblikkets litt skjeve smil over en liten gutts fonetiske misforståelse.
Den Hellige Ånd og pinsefestens dag er uløselig knyttet sammen. I julen fokuserer vi på Jesus i barnets skikkelse, i påsken på hans lidelse og død. Pinsen er Den Hellige Ånds høytid og hans fest. Da Den Hellige Ånd kom, ble det fellesskapet disiplene utgjorde til en kristen kirke. Fram til da hadde det vært bare ett av flere liknende fellesskap rundt en rabbi eller lærer. Når rabbien døde, gikk fellesskapene i oppløsning. Men med fellesskapet rundt Jesus ble det annerledes. For Jesus ikke bare døde, men han sto opp igjen, og han fór opp til himmelen. Og før han forlot disiplene, ga han dem et løfte: De skulle få ”en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn”. Og litt lenger ut i den samme talen sier han: ” Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere” (v 26).
Den Hellige Ånd er en hjelper og veileder. Han hjelper den kristne til kjenne det rette og leve rett. Han minner oss om de ord Jesus hadde sagt, han underviser og han gir kraft til å være vitner. Han gir utrustning gjennom sine gaver – nådegavene; Åndens gaver, som de også kalles. Den Hellige Ånd er kjennetegnet på de kristne. Han er den kristnes identitetsbevis. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen. Han ville ikke etterlate disiplene farløse og hjelpeløse.
Den Hellige Ånd kan ikke ”bevises”, men han kan erfares, gjennom bønnen, gjennom bibellesningen, gjennom fellesskapet med andre kristne. En hemmelig ånd? Kanskje, men først og fremst en kraft og en ressurs til alle som tror på Jesus som sin frelser.

Søndagsbetraktning i lokalavisa 22. mai 2010

Va det du, Jesus?

Betraktning for fjerde søndag i advent
”Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei,» sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt.» Noen av de utsendte var fariseere. De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for» (Joh 1, 19-27)

”Å, va det du Jesus? Va det dæ vi mista igjen? Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen?”
Det er Åge Aleksandersen som stiller dette spørsmålet i en av sine sanger. Spørsmålet går rett i det som døperen Johannes sier i denne søndagens prekentekst: ”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Å kjenne Gud, eller å kjenne Jesus er en viktig del av kristentroen. Slik er det også i mellommenneskelige forhold. Det er viktig å kjenne hverandre, enten man er foreldre/barn, mann/kone eller rett og slett venner. Å kjenne hverandre, er noe annet og mer enn å kjenne til hverandre. Det er noe mer enn å ha hørt om hverandre. Det er noe mer enn å vite om hverandre. Å kjenne noen, er langt mer enn å vite hvem vedkommende er.
Jeg har i det jeg skriver dette 421 venner på Facebook. Det er en forholdsvis eksklusiv gjeng – det er de som har tusenvis av slike venner. Noen av dem er svært nære venner. Noen er slike som jeg kjente for mange år siden, og var venn med da, og så har ”boka” gjenopprettet kontakten. Det har for det meste vært hyggelig. Men kjenner vi hverandre, selv om vi er venner på Facebook? Eller om vi arbeider sammen? Eller om vi vet om hverandre?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner”, sa døperen Johannes til fariseerne. Mannen han snakket om, er kjent i historien som Jesus fra Nasaret. Det er et navn de fleste av oss har et forhold til – på godt og vondt, kan man kanskje si iblant. Vi forbinder stort sett bare én person med navnet Jesus. Men faktum er at det er ett av de mest brukte mannsnavn i verden. Selv her i Norge er det 52 menn som heter Jesus til fornavn; 15 av dem har bare det ene navnet som fornavn, ifølge Statistisk Sentralbyrå. På Facebook finner jeg ikke mindre enn to som heter Jesus Hansen – jeg er riktignok ikke venn med noen av dem.
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Hva vil det si å kjenne Gud? Hva vil det si å kjenne Jesus? Profeten Hoesa i Det gamle testamente var opptatt av det: ”La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Han kommer like visst som lyset om morgenen. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden”(Hos 6,3).
Så er det én måte å kjenne Gud på: Kjenne ham gjennom skaperverket – ”det klassiske gudsbevis”, som det ofte kalles.
Andre synes de kjenner ham – eller aner noe om ham – gjennom gode gjerninger. ”De gode gjerninger frelser verden” – det var tittelen på et dikt Bjørnstjerne Bjørnson begynte å skrive på i Paris våren 1910. Han kom aldri lenger enn til tittelen. Kjenne Gud gjennom de gode gjerninger? Det er en krevende tanke. Luther sa det slik: ”Gode gjerninger gjør ikke en mann god, men en god mann gjør gode gjerninger.”
Å kjenne Jesus er først og fremst å vite om å tro på det som er kjernen i all kristen tro: At han er menneskenes frelser. At han ved sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse åpnet veien til Gud for alle som tror på ham.
Frelsesoffiseren H.A. Tandberg skrev en lang rekke sanger som synges i kristne kirker og forsamlinger over hele landet: ”Jeg er en seiler på livets hav”, ”I den stille, klare morgen”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen”.
Han ble en gammel mann, og alderen for hardt fram med ham. Mot slutten av sitt liv kjente han ikke noen.
Men da en spurte ham om han kjente Jesus, lyste han opp: - Skulle jeg ikke kjenne Jesus? Han er jo min beste venn!
Va det du, Jesus?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.” Men han ønsker å bli kjent med oss.

Planer om å drepe Jesus

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham (Joh 11, 45 – 53).

Prekenteksten denne søndagen står i forlengelsen av fortellingen om da Jesus vekket sin venn Lasarus fra de døde. Det er en dramatisk fortelling. Ikke bare hadde Lasarus vært død, han var også lagt i graven, og hadde ligget der i tre dager. Som hans søster Marta sa da Jesus ba dem rulle steinen foran graven til side: Det lukter allerede av ham!

En så dramatisk hendelse bare måtte bli en ”snakkis”, og mange av de som hadde vært vitner til den, begynte å tro på Jesus. Så kom det fariseerne for øret, og de likte ikke det de hørte. De innkalte til det man må kunne beskrive som et ”krisemøte”.
Diskusjonen i dette møtet handlet imidlertid ikke om de religiøse eller teologiske utfordringene knyttet til det Jesus hadde gjort. Det handlet om politikk. Det handlet om ikke å irritere fienden, eller i dette tilfellet: okkupasjonsmakten.
- Får han ture fram slik, risikerer vi at romerne kommer ”og tar både det hellige sted og folket vårt”, sa de til hverandre. Dette hadde Israels folk historiske erfaringer med. Både var Jerusalem og de hellige stedene blitt lagt øde, og folket ført bort i fangenskap.
Da er det ypperstepresten Kaifas taler. Som politisk analyse er det han sier kynisk inntil det hjerterå. ”Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket skal gå til grunn,” sier han. Det er mange eksempler på slik kynisme i verdenshistorien. Dreyfuss-saken fra 1890-tallets Frankrike er kanskje den mest kjente. Såpass oppsiktsvekkende var denne uttalelsen at evangelisten føler behov for å gå inn i fortellingen og forklare sammenhengen for den som leser eller hører dette: ”Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring,” skriver han.
Kaifas var ikke klar over det selv, men utsagnet hans pekte både bakover, mot syndefallet, og framover, mot forsoningen. Fordi mennesket hadde syndet mot Gud, måtte Gud selv sende den som kunne forsone ham og menneskeslekten. Den som fikk det oppdraget, var Jesus fra Nasaret. Og i det oppdraget lå det at han måtte lide og dø for menneskenes skyld – og deretter stå opp igjen fra de døde. ”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Det de betraktet som en kynisk, politisk vurdering, var i virkeligheten et ledd i Guds plan for å frelse menneskene. Alternativet til Jesu død ville vært at hele menneskelekten gikk fortapt.
”Det er bedre at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne,” sa Kaifas. Fortellingen om Jesus fra Nasaret, og hans lidelse, død og oppstandelse er det eneste eksemplet i historien der vi kan våge å si at det stemmer. Ikke fordi en kynisk politiker har sagt det, men fordi Gud selv ville det slik – som den eneste redningen for en fortapt og syndig menneskeslekt.
”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Men den setningen åpner han døra inn til påskens fortellinger, med all sin gru og lidelse, men også med den kjærlighet, nåde og seier som den fortellingen rommer.

Søndagsbetraktning for 5. søndag i faste, 10. april 2010 - publisert i Smaalenenes Avis

Fra Babel til Betel - en preken for 1. pinsedag

Preken i Askim korps søndag 27. mai 2007

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden (1 Mos 11, 1 – 9).

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2, 1 – 11)

Slik lyder Herrens ord!

To tekster om språk. Det er utgangspunktet for prekenen denne pinsedagen her i Askim. Kanskje ikke noe unaturlig valg med tanke på hvem som er bedt om å preke? Språket har vært mitt viktigste arbeidsredskap i hele mitt voksne liv. Jeg er opptatt av språk. Språk er makt. Språk er nøkler. Språket lager broer – eller avgrunner. Språket definerer. Derfor er språket viktig. Det er viktig, for at vi skal forstå hverandre og vite hva vi snakker om.

To tekster om språk.
Den ene er en tekst om språket som avgrunn, den andre en tekst om språket som brobygger.
Men det er mer enn to tekster om språk som – skal vi si: lingvistisk øvelse? Som lingvistisk vitenskap? Det er to tekster om språk som Guds verktøy.

La oss se på de to fortellingene!
Den ene er en fortelling om menneskets hovmod.
Den andre er en fortelling om Guds verk.

Fortellingen om Babels tårn er en del av urhistorien. Urhistorien i Bibelen dekker perioden fra skapelsesberetningen og fram til syndfloden og Noas ark. Skapelsen – Edens hage – syndefallet. Det er første fase i urhistorien, mens beretningen om syndfloden er den siste. Og mellom disse to har vi noen små fortellinger. Vi har fortellingen om Enok, som vandret med Gud, og vi har fortellingen om Babels tårn.
Det går en linje fra syndefallet til syndfloden, og fortellingen om Babels tårn er en del av denne linjen.
Hva var så galt med dette Babelprosjektet?
Mennesket ønsket å bygge et tårn som rakk helt til himmelen. De ville nå fram til Gud ved hjelp av egne anstrengelser.
Mange har lest Babel-fortellingen som en advarsel mot moderne teknologi der mennesket ”leker Gud”, eller prøver å gå Gud i næringen. Det mangler ikke på aktuelle problemstillinger som gjør denne tanken relevant, men jeg skal la det ligge her og nå.
La oss heller holde fast ved dette: Mennesket som tror det kan bygge seg inn i himmelen, ”vokse seg inn i himmelen”, er et uttrykk vi kjenner.
Det var dette prosjektet Herren stanset.
Gud kunne ikke tillate – og ville ikke tillate – at mennesket gjorde seg selv til Guds like.
Og han slo menneskene med forvirring.
De ble atspredt – de forsto ikke lenger hverandre.
Det ambisiøse prosjektet ble ikke fullført. Hovmodet som prosjektet var preget av, slo tilbake på dem selv. ”Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden”, leste vi.

Denne teksten er egentlig en av lesetekstene for denne pinsedagen. Jeg har valgt å bruke den som prekentekst, eller som en del av prekenteksten. For jeg har også valgt å bruke kontrasten til denne fortellingen som prekentekst. Babelfortellingens antitese: Fortellingen om Åndens komme til verden. Åndens komme til disiplene. Åndens komme til kirken.

Jeg har satt en overskrift på denne prekenen: ”Fra Babel til Betel”. Ordet Betel er hebraisk og betyr "Guds hus". Første gang vi leser det, er i fortellingen om Jakob, etter at han hadde drømt om stigen som gikk opp til himmelen, og hvor engler gikk opp og ned.
Fra Babel – forvirringens sted, hovmotets sted – til Betel, Guds hus, bønnens sted, åpenbaringens sted, kraftens sted.

Jeg har vært i det huset, i det rommet der man tror disiplene var da Den Hellige Ånd falt over dem. Det var som et hvilket som helst rom i et hvilket som helst hus. Det var ikke noe særlig ved selve rommet, slik jeg opplevde det. Men det som skjedde der! ”Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne”.

Så er vi tilbake ved språket.
Ved Babel brukte Gud språket for å spre menneskene, forvirre dem, vise dem at han ikke akseptere deres hovmot.
Men nå er vi ikke lenger ved Babel – vi er i Betel, vi er i Guds hus. Og her bruker Gud språket for å binde menneskene sammen. Han bruker språket for å åpenbare seg for dem. Åpenbare sin kraft. Åpenbare sin herlighet.
Dette åpenbarte han ved at Guds storverk ble forkynt på alle tungemål. Uansett hvilket språk de snakket, de som var i Jerusalem denne dagen, så hørte de forkynnelsen om Guds storverk, om Guds herlighet, om Guds frelse – de hørte det forkynt på sitt eget tungemål.

Jeg har ikke tenkt å si noe om tungetale som nådegave her i formiddag. Denne teksten handler ikke om det. Det har vært mange diskusjoner ned gjennom kirkehistorien om det som skjedde her, om det var et taleunder eller et høreunder, det som skjedde.
Det er ikke viktig.
Det som er viktig, er dette: De hørte forkynnelsen om Guds storverk på sitt eget språk. De hørte lovprisningen på sitt eget språk. Det var Åndens språk som lød. Og han brukte et språk som alle forsto. De som lyttet, var ikke lenger skilt fra hverandre på grunn av språket – de ble ført sammen i Den Hellige Ånd.

For mange år siden leste jeg en bok som het ”Med Guds ord gjennom jernteppet”. Den var en klassiker, tror jeg – en av de mest leste, kristne bøkene på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Den var skrevet av en hollender som gikk under navnet ”Broder Andreas”. Han fikk en visjon, et kall: Han skulle smugle bibler inn til landene bak jernteppet.
Fra en av disse reisene forteller han om en opplevelse fra Romania.
Han spurte resepsjonisten på hotellet etter en kirke. Resepsjonisten ville vite hva han skulle der; han kunne jo ikke språket og ville ikke forstå noe som helst av det som ble sagt. - Vet du ikke at kristne har et eget språk? spurte Broder Andreas.
Nei, det visste ikke resepsjonisten. - Jo, det heter agape, fortsatte Broder Andreas.
Et par dager senere fikk han kontakt med en kristen leder. Det var bare de to, Broder Andreas kunne ikke rumensk og rumeneren kunne verken engelsk eller tysk. Men Broder Andreas tok fram sin bibel, slo opp på 1 Kor 16, 20 og viste den andre: ”Alle brødre sender sin hilsen! Hils hverandre med et hellig kyss!”
Da lo den andre og slo opp på Ordspråkene 25, 25: ”Som friskt vann for den trette er gode tidende fra et fjernt land.”
Broder Andreas svarte med å slå opp på brevet til Filemon: ”Jeg takket alltid min Gud når jeg tenker på deg i mine bønner, for jeg hører om den kjærlighet og tro du har til Herren Jesus”.
Og rumeneren pekte på et par vers lenger ned: ”For det har vært en stor glede og trøst for meg, kjære bror, å høre hvordan du med din kjærlighet har vært til hjelp og glede for de hellige.”

Slik fortsatte de en lang stund og snakket sammen ved hjelp av bibelvers.
Da Broder Andreas kom tilbake til hotellet den kvelden, møtte han den samme resepsjonisten som han hadde snakket med før. - Jeg slo opp ordet ”agape” i leksikonet, sa han. – Det er ikke noe språk. Det er bare et gresk ord for kjærlighet.
- Jeg vet det, svarte broder Andreas. – Men det er et språk også. Jeg har snakket det i hele kveld.

Vi hører dem tale om Guds storverk på vårt eget språk!
Det finnes ingen forkynner som Den Hellige Ånd.
Det finnes ingen lærer som Den Hellige Ånd.
Det finnes ikke noe bedre språk enn det som Ånden taler.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Bryllupet i Kana

Preken i Risør korps tredje søndag i åpenbaringstiden, 18. januar 2026

Teksten for denne søndagen finner vi hos evangelisten Johannes, i det andre kapittel og de 11 første versene. Vi leser i Jesu navn:
«Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.»

Slik lyder Herrens ord!

Fortellingen om bryllupet i Kana er samtidig fortellingen om det første under, det første mirakel, som Jesus gjorde i løpet av sin tjeneste her på jorden. Det er en beretning som på mange mater skiller seg fra de andre undrene Jesus gjorde.

Rammen rundt fortellingen kjenner vi fra før: Det er bryllup.
Jesu mor er invitert, og Jesus og disiplene hans kommer også. Et bryllup i Midtøsten den gang var en gigantisk «happening» - det varte i flere dager, og folk kom og gikk hele tiden. At et følge på 10 - 12 ekstra gjester dumpet innom, var ikke noe uvanlig.
Men så skjedde det noe; Man slapp opp for vin!
Krise!
I hvert fall pinlig!
Men så trådte Jesus til, og han løste problemet ved å gjøre vann om til vin.

Det er i grunnen hele fortellingen. Men det er en underberetning som skiller seg ut fra de andre underberetningene vi leser om i Det nye testamente.
Så vidt jeg kan se, finnes det ikke en eneste parallell fortelling til denne i noen av evangeliene.
To ganger leser vi at Jesus skaffet mat til tusenvis av mennesker, men det går ikke an å sette noen form for likhetstegn mellom den beretningen vi har som tekst i dag, og beretningene om de to bespisningsundrene vi leser om i evangeliene.
De fleste under som Jesus gjorde handlet om helt andre ting: Han helbredet syke, han vekket opp døde, han temmet naturkreftene.
Så hvordan skal vi oppfatte beretningen om bryllupet i Kana i dag?
Hva kan denne fortellingen si oss, hva formidler den av åndelig lærdom, av velsignelse, av kunnskap?

Jeg tror de fleste predikanter synes det er en tekst som det ikke er helt lett å «få tak på», og mange velger å gripe til det som på en måte er fortellingens avslutningsord, eller den fortellingen som slutter av den aktive handlingen, når kjøkemesteren sier til brudgommen: «Men du har gjemt den gode vin til nå».
Det er en replikk som på mange måter kan oppsummere hele kristenlivet.
Det beste er det vi får til slutt. En salig og forsonet avslutning på livet - en frelst sjel - en evig himmel.
«Du har gjemt den gode vin til nå».

Det beste kommer til slutt.
Og det er sant.
Det er slik.
Som kristne tror vi det.
Som kristne vet vi det.
Og det er mange tekster i Bibelen som forteller om dette.
Men er det dette denne teksten handler om?

Det er også ofte blitt snakket om hvor pinlig det var for brudefolket at man slapp opp for vin, og hvor bra det var at Jesus var i nærheten og kunne 1øse det problemene.
«Kom til Jesus med dine problemer».
Det er også sant.
Det er noe vi vet.
Det er noe vi har lest.
Det er noe vi har erfart.
Men er det dette denne teksten handler om?

Hva står det i teksten selv?
«Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet og hans disipler trodde på ham.»

Det er den oppsummeringen Johannes gir når han forteller dette.
Når Jesus gjorde vann til vin, var det ikke for å løse et problem for en som hadde invitert til fest.
Det var ikke for å gi oss et godt bilde av himmelen, og det som venter oss der.
Det var et tegn. Jesus ville vise noe gjennom denne handlingen.
Hvem var «målgruppe»- for å bruke et såkalt moderne ord - for dette underet?
Det var ikke brudgommen.
Det var ikke kjøkemesteren eller gjestene.
Ja, slik teksten er skrevet, ser det ut til at ingen av disse visste hva som hadde skjedd eller at de forsto noe av det.
«Han – Jesus - åpenbarte sin herlighet - og disiplene trodde på ham».
Det var disiplene som var målgruppe for dette Jesu første under.
Jesus åpenbarte sin herlighet - ikke for gjestene, ikke for brudgommen og ikke for kjøkemesteren.
Han åpenbarte den for - disiplene.

Jeg tror det denne teksten skal lære oss, knytter seg til tre ting.
Det første knytter seg til Jesu ord.
Vi leser at Maria sa til tjenerne: «Det han sier, skal dere gjøre». Og da Jesus ba tjenerne helle vann i karene som sto der, gjorde de det. Og da de helte opp fra karet, var vannet blitt til vin.
Hvorfor skjedde dette?
Fordi noen handlet på Jesu ord.
Fordi noen gjorde det Jesus sa - gjorde det han ba dem gjøre.

Jeg tror de fleste av oss har hørt uttrykket «Guds ord er velsignet i seg selv».
Det fører til velsignelse å fø1ge Guds bud, enten man er klar over at det er Guds bud eller ikke.
Mot slutten av Johannes-evangeliet kan vi lese en fortelling som bekrefter dette.
Det er i fortellingen om Peters fiskefangst.
Disiplene hadde vært ute og fisket hele natten, men ikke fått noe.
Om morgenen sa de en mann stå ved strandbredden, og han spurte om de hadde fatt fisk.
Nei, ingenting.
«Kast garnet ut på den høyre siden», sier mannen.
Disiplene kjente ennå ikke igjen mannen, og var ikke klar over at det var Jesus. Likevel kastet de, og nå ble nota sa full at de nesten ikke fikk halt den inn.
Da oppdaget – innså! - disiplene at dette var Jesus! «Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham» - enda en gang.

De fulgte Jesu ord.
Å fø1ge Jesu ord gir velsignelse.
Det gir velsignelse til det enkelte menneske og det gir velsignelse til de som er omkring dette menneske.
Det får ringvirkninger.
Velsignelsen brer seg, slik den gjorde i Kana og slik den gjorde ved Tiberiassjøen.

Den andre lærdommen knytter seg til karene som sto der.
«Det sto noen vannkar der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse», leser vi.
Det var mange renselsesritualer en jøde måtte være oppmerksom på.
De hadde et hygienisk, sunnhetsmessig perspektiv, og var både viktige og riktige på den måten.
Men de hadde også et religiøst innhold. De symboliserte noe, rent religiøst.

Nå brukte Jesus disse karene på en annen måte.
Han brukte dem på en måte som tilsa at tiden for de gamle renselsesritualene var over.
Nå var det en annen renselse som gjaldt, en indre renselse, en hjertets renselse.
Den tid var over da vannet i karet var det som skulle rense mennesket også i religiøs forstand - vannet ble noe annet enn vann. Vannet ble vin.

Og det er den tredje lærdommen. Hva skjedde med vannet?
Det ble vin.
Og hva er vin? Jo, det er saften fra vindruene.
Jeg vet ikke mye om det å lage vin, men såpass som dette vet jeg: Vin er ikke noe som kan lages i et laboratorium. Det er- dypest sett - et naturprodukt.
Det som skjedde i disse karene var altså en skapelsesakt.

Paulus skriver i ett av sine brever om at på fruktene skal treet kjennes.
Man ser ikke etter epler på et fikentre, skriver han.
Du får ikke eplesaft av appelsiner, ville kanskje vi si.
Sånn også med vannet.
Vann er vann. Det finnes godt vann og det finnes dårlig vann, men vann er vann.
Mer her skjedde det noe med vannet. Det ble til vin.
Det finnes ingen prosess som gjør vann til vin.
Så hva skjedde da?
Det skjedde en skapelsesakt.
Og hvem er det som utfører skapelsesakten?
Det er Gud selv.
Jesus viste disiplene sin herlighet - ikke ved å 1øse et problem for en litt uheldig vert, men ved å gjøre en skapelsesakt. Ved å gjøre vann til vin.

Hva var det som utløste denne skapelsesakten?
Jesus talte - mennesker handlet.
Har vi en parallell til dette i våre egne liv og vår tjeneste? Jeg tror det.
Parallellen er den Paulus beskriver slik i Romerbrevet: «Så kommer troen av forkynnelsen og forkynnelsen av Guds ord.»
Guds ord blir talt - forkynnelsen lyder- det skjer en skaperakt også der.
Den skjer ved at det blir skapt tro.
«Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Mannen i veikanten

Preken i Arendal korps 22. søndag i treenighetstiden,
9. november 2025

Prekenteksten vår denne søndagen finner vi hos evangelisten Lukas, i det tiende kapittel, fra vers 25 til 37; og vi leser i Jesu navn:

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?»
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»
Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi.
Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han».

Slik lyder Herrens ord!

Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte.
Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime.
Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.
Kanskje kan den også leses som et debattinnlegg?

I en tid der «utenforskap» og «integrering» er hete temaer i samfunnsdebatten, kommer Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan inn som en lyskaster. Lignelsens tema er nettopp disse tingene. Jesus går rett inn i det som var betente spørsmål også i hans samtid og samfunnet både han og tilhørerne levde i med denne fortellingen.

De som hørte fortellingen første gang forsto at mannen som var på reise, var en jøde.
Det var også de to første som passerte mannen etter overfallet. Først en prest, så en levitt.
To jøder, begge med en tjeneste i templet. Om begge sier Jesus at de så han som var blitt overfalt. Den ene gikk utenom, den andre gikk rett forbi.
Den tredje som kom, var ikke jøde.
Han tilhørte en etnisk og religiøs minoritet i landet.
En mislikt minoritet.
En som helt sikkert ville forstått ordet «utenforskap».
Han så at det de andre to vek unna for: Her lå det et medmenneske.
Det han måtte ha hatt av planer for resten av dagen ble satt på vent. Han stanset, ga mannen førstehjelp og sørget for at han fikk pleie og stell. «Jeg tar regningen», sa han.

Jeg nevnte verdenslitteraturen og kjente noveller.
En novelle som helt opplagt hører med i kategorien «verdens beste», er russiske Leo Tolstojs fortelling om den gamle skomakeren.
En natt drømmer han at Jesus sier han vil komme og besøke ham neste dag, og han våkner med forventning i sitt hjerte idet han lager sin enkle frokost og setter jeg til å arbeide.
Dagen går, og mange kommer innom: En gammel mann, en fattig kone, en mor og hennes barn.
Så kommer kvelden, og når Jesus sier at i dag hadde han besøkt skomakeren, blir denne nesten fortvilet: Han hadde ikke lagt merke til det.
Da svarte Jesus at han hadde vært der som den gamle mannen, den fattige kona og som moren med barnet.

Så er altså dagens tekst lignelsen om den barmhjertige samaritan enda en gang?
Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema?

Eller?
Nei, søndagens tekst er ikke «bare» liknelsen om den barmhjertige samaritan.
Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan.
For den liknelsen er bare en del av teksten.
Den egentlige teksten, ramme-fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer.

Han «ville sette Jesus på prøve», leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Vi leser også om andre som stilte det spørsmålet.
En av dem kaller vi gjerne «Den rike unge mann». For ham var spørsmålet eksistensielt, for fariseeren i vår tekst var det nok mer intellektuelt.
Jesus svarte da også nærmest etter boka.
Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det.
Han «ville rettferdiggjøre seg selv», heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på.
Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!

Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner, litt som samtalen med Nikodemus, som vi leser i Johannes 3.
Spørsmålsrekka blir slik: «Hvem er min neste?» – «Hvem er det som egentlig er min neste?»

Da er det Jesus svarer med å fortelle om mannen som ble overfalt og ranet, om de to som bare lot ham ligge og om han som stanset opp og – antakelig ikke helt risikofritt hjalp ham – berget livet hans.
En samaritan!
Akkurat det må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til Moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.

Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som «helten» i sin fortelling?
Var det for å provosere?
Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet?

Lukas-evangeliet er på mange måter «samaritaner-evangeliet» i Det nye testamente.
Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby «fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem».
Disiplene ville hevne en slik fornærmelse, men Jesus satte dem på plass: «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby» (kapittel 9, v. 54-56).
Det er også Lukas som gir oss fortellingen om de ti spedalske som ble helbredet – og den ene som kom tilbake og takket – en samaritan.
Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (kapittel 17, v. 18 – 19).
Og det er Lukas som gir oss liknelsen om den barmhjertige samaritan!
Han er gått inn i språket vårt som prototypen på et medmenneske; en som tar ansvar, en som viser omsorg.
I helsetjenesten I nORGE hadde man i sin tid såkalte samarittkurs, et kurs som ga grunnopplæring i sykepleie og helsestell – inspirert av fortellingen om nettopp den barmhjertige samaritan.

La oss vende tilbake til ham nå.
Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det gjerne negativt ment.
Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe.
Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?»
Samaritan var et skjellsord, på samme måte som «jøde» har vært et skjellsord senere i historien. Eller «tater». Men Jesus holder ham fram som et eksempel.

Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen.
Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse.
Det behøvde han ikke.
De var jøder.
De kjente loven.
De tilhørte majoritetsbefolkningen.
Ja, ikke bare det: De var begge knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.
Han som var blitt overfalt, var også jøde.
Han var en av dem.
Han var en av deres egne.
Men de stanset ikke opp.
Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi.
Den som ikke gikk forbi var samaritanen.
Den fremmede.
Den foraktede.
Den utstøtte.

Kjente han loven?
Det vet vi ingenting om.
Men han handlet i pakt med lovens forventninger.
For han kjente til hjertets lov; medmenneskelighetens lov, nestekjærlighetens lov.
Derfor stilte han opp for et menneske i nød.
Han så ikke til rase eller religion.
Han så bare et menneske.
Han så bare et menneske som led.
Han så bare et menneske som hadde lidd overlast.
Derfor stilte han opp.
Derfor tok han ansvar.

Det er på mange måter hele fortellingen.
Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan.
Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik.
Ingen henvisninger til loven.
Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, men også en fortelling om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg.
Men enda mer en fortelling om medmenneskelig ansvar fra en kant man kanskje ikke skulle ventet det.

Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»
Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto.
Jesus hadde avslørt ham.
«Hvem ER min neste?» var det litt akademiske spørsmålet han hadde stilt.
«Hvem VISTE seg som en neste?» er Jesu motspørsmål.
Jo, fariseeren var nok brydd.
Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. «Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham.»

Så er vi ved veis ende med prekenteksten denne søndagen.
Hva er budskapet fra Guds ord i vår gudstjeneste?
At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut?
At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?

Jo, slik kan liknelsen leses.
Det er en del av Jesu budskap.
Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker.
Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.

Noen av oss husker kanskje denne sangstrofen fra vår ungdom:
«Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

Hvem er så min neste
Spør heller: Hvem er det som ikke er min neste?
«Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen