Preken i Risør Frikirke, fastelavnssøndag, 27. februar 2022
Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 31 til 34, og vi leser i Jesu navn:
«(Jesus) tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa».
Slik lyder Herrens ord!
Fortellingen om Jesus er i ferd med å nå sitt klimaks. Men den eneste som er klar over dette, er Jesus selv.
For disiplene handler dette med å dra opp til Jerusalem om en årlig begivenhet som skulle skje enda en gang. En stor religiøs høytid som det var viktig å delta i, men som mest sannsynlig ville gå inn en rekke av liknende, årlige hendelser.
Religiøse høytider – årvisse, viktige begivenheter i en kirke eller en organisasjon.
Med den bakgrunn jeg har, har Frelsesarmeens årskongress vært en slik begivenhet.
Den blir gjerne holdt ved St. Hans-tider. Man leide i mange år idrettshaller i Oslo; Njårdhallen eller Ekeberghallen. Senere er Oslo Kristne Senter blitt brukt. Lokaler med forholdsvis stort uteområde, der man kunne mingle, ha sosialt fellesskap, sette opp campingbord; kanskje grille.
Jeg vokste opp i Oslo, der det var mye frelsesarmé.
I det miljøet var kongressen noe vi tok for gitt. Og jeg undret meg over de som bodde andre steder og kunne fortelle at nei, kongess, det hadde de aldri vært på, eller det er mange år siden.
Min farmor var fra ei øy i Sunnfjord.
Der var det én skole, én kirke og ett bedehus. Det kunne gå år mellom hver gang Frelsesarmeen fra Florø besøkte det bedehuset.
Men i 1961 var Besta på besøk hos oss i Oslo, og fikk blant annet være med på Frelsesarmeens årskongress det året – i Njårdhallen.
Da hun lå på det siste, tre år senere, sa hun til min far: - Det var som en forsmak på himmelen! Og nå skal jeg dit!
Hun husket det som en stor begivenhet, som en religiøs høytid, som en festreise. Møtene i Njårdhallen ble som en forsmak på himmelen.
«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Enten vi tilhører Frikirken, Frelsesarmeen, pinsebevegelsen, Misjonssambandet eller hva den kan være: Jeg tror vi alle har slike møtepunkter og slike minner. Kanskje har vi vært på mange slike, men det vil alltid være en eller noen som stikker seg ut; som står fastere og sterkere i minnet enn mange andre.
Som den kongressen da jeg ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser.
Neste år er det 50 år siden den kongressen.
Eller den kongressen da vi kom hjem etter å ha vært stasjonert i Island, på små steder, med få kjente, enda færre salvasjonister. På kongress kunne man nærmest svømme i kjentfolk og uniformer.
Jesus og disiplene var på vei til Jerusalem, og Jesus begynte å forberede disiplene på hva som ventet både han og dem.
I første omgang forsto nok disiplene Jesu ord dithen at nå var det på tide å bevege seg mot den byen som var – og er – så viktig for jødene: «Vi går opp til Jerusalem». Men så sa han noe som de nok stusset over, og i hvert fall ikke forsto: Hva som skulle komme til å skje akkurat denne påsken.
Men faktisk hadde Jesus gjennom hele sitt virke forberedt dem på dette: At han skulle lide og dø, men også stå opp igjen fra de døde.
Veien til Jerusalem var ikke noe som begynte med at Jesus ga det vi kan kalle et signal til oppbrudd i denne teksten: «Se, vi går opp til Jerusalem».
Jesus hadde vært underveis mot Jerusalem, i betydningen underveis mot korset, hele livet, fra fødselen i Betlehem, flukten til Egypt, oppveksten i Nasaret og de tre årene da han vandret på kryss og tvers i landet. De brukte han til å forkynne, til å undervise, til å hjelpe og til å helbrede. Slik brukte han også dagene og ukene på vei mot Jerusalem denne siste gangen. Det var i denne fasen Jesus møtte både den rike, men ulykkelige Sakkeus og med den blinde tiggeren Bartimeus.
«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Fastelavnssøndag er også en markering av at kirkeåret går mot et høydepunkt.
De neste ukene er alle en del av fastetiden, helt til vi kommer fram til påskehøytiden.
Fastetiden er kirkens vandring mot Jerusalem, det er den troendes vandring mot Jerusalem.
Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste kan være noe man gjennomfører i fellesskap med noen, eller man gjør det i ensomhet.
Faste kan være noe man gjør med glede, eller det kan være noe man gjør mer av sur plikt enn ut fra et oppriktig ønske om å bli mer i harmoni med seg selv, sine verdier og sin Gud.
Profeten Jesaia i Det gamle testamente sa om dette: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne» (Jes 58, 5-7).
En siste måte å markere faste på som jeg vil nevne, er å bruke mer tid på bibellesning og bønn i fastetiden enn man ellers gjør.
Lese ett kapittel mer; dele en andaktsstund mer.
«B&B» står det på skilt man kan se når man er på reise.
Det er forkortet for «bed and breakfast» eller «seng og frokost». Det er gjerne et tilbud av den enkle og rimelige sorten, men det dekker behovet der og da.
Bed and breakfast.
Losji og mat.
Hvile og næring.
Også i kristenlivet kan «B&B» være en god kode å ta med seg, og en god kode å kunne «knekke».
Da er det forkortet for «Bibel og bønn». Til en viss grad kan man si at det handler om det samme som reiselivets «B & B»: Hvile og næring.
En av Bibelens mest kjente tekster, Salme 23, er en slik «B&B».
David sier her om Herren at «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile» (v. 2) og at han «dekker bord for meg, like foran mine fiender», slik at «mitt beger renner over» (v. 5).
Akkurat som vi har forskjellige frokostvaner, kan vi også tillate oss å ha ulike «B&B»-vaner i kristenlivet, bare vi har dem med oss. Og kanskje særlig i fastetiden.
I stedet for å avstå fra visse typer fysisk næring kan det være en måte å markere fasten på at man tar til seg mer av den næringen vi får gjennom bønnen, gjennom det kristne fellesskapet, gjennom bibellesning og andakt.
Jeg hørte en gang om en som fortalte at han brukte én time i bønn hver dag, unntatt når han hadde det travelt.
- Hvor mye bruker du da? ble han spurt.
- Da bruker jeg to timer, svarte han.
Jeg for min del bruker nok verken én eller to timer i bønn til daglig, men jeg tenker at i et faste-perspektiv er det noe riktig ved den anekdoten, som dette vel er.
I fastetiden, som er en oppkjøring mot påsken, mot Jesu lidelse og død, men også hans oppstandelse; la oss ikke glemme det; trenger vi den ekstra «booster-dosen» som det gir å fokusere ekstra på «B&B» - bønn og bibel.
«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Fastetiden er en vandring «opp til Jerusalem»; en vandring mot påske.
La oss bruke den til å følge Jesus og disiplene hans på denne vandringen, og la oss be om en velsignet fastetid!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
søndag 27. februar 2022
torsdag 16. september 2021
Sterkere enn døden
Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden - 19. september 2021
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel og fra det ellevte til det syttende vers; i Jesu navn:
Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.
Slik lyder Herrens ord!
Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle «håpløse tilfeller».
Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.
De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra.
De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.
Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene.
Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at «frøken» kunne henge dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kroppsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.
Den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus.
Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Likevel ble Jesus med hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet.
Det var den første gangen.
En død pike - et barn - ble vekket til live mens hun lå på likstrå.
Den neste beretningen er den som er dagens tekst – fortellingen om enkens sønn i Nain. Den skal vi gå grundigere inn i etter hvert, men la meg også nevne den tredje fortellingen; det er fortellingen om Lasarus.
Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken.
«Herre! Han du elsker, er blitt syk.»
Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med.
I dagens bibelutgaver heter det «Herre, han som du er så glad i er blitt syk.»
Det er en sterk fortelling.
En fortelling om vennskap; vennskapet mellom Jesus og de tre søskenene i Betania.
Det er Marta og Maria vi hører mest om.
Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre.
Jeg har stor sympati for Lasarus.
Jeg kan identifisere meg med ham.
En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro.
Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre.
Dødens overmann.
De to andre fortellingene i denne gruppen er annerledes.
De er annerledes, blant annet ved det at Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er annerledes gjennom georgrafien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.
Endelig er de annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tredje gangen hadde den døde ligget flere dager i graven.
Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår Bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.
Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble.
Han brøt gravens segl selv.
De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – «prøveballonger» er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.»
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen».
La oss gå litt inn under huden på den fortellingen som er dagens tekst.
Jesus og disiplene hans kom til en liten by som het Nain.
Det var en liten by.
Nærmest en landsby.
Den lå om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag.
Den lå pent til og med vakker utsikt.
Hit kom Jesus og disiplene.
Jeg vet ikke om Nain lå naturlig i Jesu reiserute, eller om det var en omvei.
Men da de kom hit, møtte de et følge.
En ung mann som skulle følges til graven.
En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne.
En enke.
En mor.
En mor som hadde mistet sitt eneste barn.
Sin eneste sønn.
En ung mann.
En gutt.
En som burde ha livet foran seg.
Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen.
Dette var en kvinne som hadde vært i sorg før.
Hun var enke – det vil si at hun hadde mistet sin mann.
Han hun skulle dele livet med, var dødd fra henne.
Men han hadde gitt henne en sønn.
Var det hennes eneste barn?
Teksten sier det ikke rett ut, men det er vel naturlig å lese den slik: Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke.
Jeg minnes en replikkveksling fra romanen «Kristin Lavransdatter» – romanen som ga Sigrid Undset Nobelprisen i litteratur.
Da Kristin hadde fått enda en av sine mange sønner, var det en som kommenterte dette: - Du har mange sønner nå, Kristin!
- Men jeg har ingen å miste, svarte Kristin da – nokså skarpt.
Vi kjenner oss igjen i den følelsen, vi som har barn.
Tapet vil være uopprettelig, uansett hvor mange barn man har.
En enke som hadde mistet sitt eneste barn.
En tragisk fortelling, men ikke enestående.
Ikke i vår tid og ikke på Jesu tid.
Mange enker har opplevd det samme.
Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Hun fikk sønnen sin tilbake.
Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.
Likevel sitter vi med noen spørsmål etter å ha lest denne fortellingen – og de andre fortellingene om mennesker som Jesus vekket opp fra de døde.
Disse spørsmålene kan være omtrent slik:
Når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?
Det må være lov å stille slike spørsmål.
Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.
Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.
Det skjer ikke – det vet vi alle sammen.
Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden «for bestandig».
Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
For en del år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet «Ordet» av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk.
Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel.
Han skrev det som et slags svar på et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnsson. Det heter «Over Ævne», og hans tema er nettopp er at mirakler ikke skjer.
Men i Kaj Munks drama skjer et mirakel.
Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Og mens Kaj Munks «Ordet» fremdeles blir satt opp og spilt, er det lenge siden Bjørnsons «Over Ævne» ble det.
Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.
Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.
Jeg har nevnt noe om progresjonen i disse fortellingene.
Det som gikk på geografi og det som gikk på tid.
En jente i Jeriko, kalt tilbake til livet fra den samme sengen som hun nettopp har dødd i.
En ung mann i Nain som kalles tilbake til livet fra båren han ligger på mens han blir ført til graven.
En mann i Betania som kalles ut av graven der han alt har ligget i flere dager.
Alt dette peker fram mot den begivenheten der han som kalte dem ut av graven selv går ut av graven.
Da Lasarus kom ut av graven, var det andre som måtte rulle steinen til side.
Da Jesus gikk ut av graven, var det oppstandelseskraften selv om veltet stenen til side.
Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.
Det er Jesus vi setter vår lit til.
Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede.
Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.
Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel og fra det ellevte til det syttende vers; i Jesu navn:
Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.
Slik lyder Herrens ord!
Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle «håpløse tilfeller».
Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.
De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra.
De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.
Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene.
Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at «frøken» kunne henge dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kroppsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.
Den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus.
Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Likevel ble Jesus med hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet.
Det var den første gangen.
En død pike - et barn - ble vekket til live mens hun lå på likstrå.
Den neste beretningen er den som er dagens tekst – fortellingen om enkens sønn i Nain. Den skal vi gå grundigere inn i etter hvert, men la meg også nevne den tredje fortellingen; det er fortellingen om Lasarus.
Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken.
«Herre! Han du elsker, er blitt syk.»
Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med.
I dagens bibelutgaver heter det «Herre, han som du er så glad i er blitt syk.»
Det er en sterk fortelling.
En fortelling om vennskap; vennskapet mellom Jesus og de tre søskenene i Betania.
Det er Marta og Maria vi hører mest om.
Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre.
Jeg har stor sympati for Lasarus.
Jeg kan identifisere meg med ham.
En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro.
Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre.
Dødens overmann.
De to andre fortellingene i denne gruppen er annerledes.
De er annerledes, blant annet ved det at Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er annerledes gjennom georgrafien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.
Endelig er de annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tredje gangen hadde den døde ligget flere dager i graven.
Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår Bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.
Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble.
Han brøt gravens segl selv.
De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – «prøveballonger» er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.»
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen».
La oss gå litt inn under huden på den fortellingen som er dagens tekst.
Jesus og disiplene hans kom til en liten by som het Nain.
Det var en liten by.
Nærmest en landsby.
Den lå om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag.
Den lå pent til og med vakker utsikt.
Hit kom Jesus og disiplene.
Jeg vet ikke om Nain lå naturlig i Jesu reiserute, eller om det var en omvei.
Men da de kom hit, møtte de et følge.
En ung mann som skulle følges til graven.
En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne.
En enke.
En mor.
En mor som hadde mistet sitt eneste barn.
Sin eneste sønn.
En ung mann.
En gutt.
En som burde ha livet foran seg.
Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen.
Dette var en kvinne som hadde vært i sorg før.
Hun var enke – det vil si at hun hadde mistet sin mann.
Han hun skulle dele livet med, var dødd fra henne.
Men han hadde gitt henne en sønn.
Var det hennes eneste barn?
Teksten sier det ikke rett ut, men det er vel naturlig å lese den slik: Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke.
Jeg minnes en replikkveksling fra romanen «Kristin Lavransdatter» – romanen som ga Sigrid Undset Nobelprisen i litteratur.
Da Kristin hadde fått enda en av sine mange sønner, var det en som kommenterte dette: - Du har mange sønner nå, Kristin!
- Men jeg har ingen å miste, svarte Kristin da – nokså skarpt.
Vi kjenner oss igjen i den følelsen, vi som har barn.
Tapet vil være uopprettelig, uansett hvor mange barn man har.
En enke som hadde mistet sitt eneste barn.
En tragisk fortelling, men ikke enestående.
Ikke i vår tid og ikke på Jesu tid.
Mange enker har opplevd det samme.
Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Hun fikk sønnen sin tilbake.
Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.
Likevel sitter vi med noen spørsmål etter å ha lest denne fortellingen – og de andre fortellingene om mennesker som Jesus vekket opp fra de døde.
Disse spørsmålene kan være omtrent slik:
Når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?
Det må være lov å stille slike spørsmål.
Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.
Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.
Det skjer ikke – det vet vi alle sammen.
Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden «for bestandig».
Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
For en del år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet «Ordet» av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk.
Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel.
Han skrev det som et slags svar på et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnsson. Det heter «Over Ævne», og hans tema er nettopp er at mirakler ikke skjer.
Men i Kaj Munks drama skjer et mirakel.
Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Og mens Kaj Munks «Ordet» fremdeles blir satt opp og spilt, er det lenge siden Bjørnsons «Over Ævne» ble det.
Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.
Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.
Jeg har nevnt noe om progresjonen i disse fortellingene.
Det som gikk på geografi og det som gikk på tid.
En jente i Jeriko, kalt tilbake til livet fra den samme sengen som hun nettopp har dødd i.
En ung mann i Nain som kalles tilbake til livet fra båren han ligger på mens han blir ført til graven.
En mann i Betania som kalles ut av graven der han alt har ligget i flere dager.
Alt dette peker fram mot den begivenheten der han som kalte dem ut av graven selv går ut av graven.
Da Lasarus kom ut av graven, var det andre som måtte rulle steinen til side.
Da Jesus gikk ut av graven, var det oppstandelseskraften selv om veltet stenen til side.
Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.
Det er Jesus vi setter vår lit til.
Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede.
Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.
Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.
lørdag 4. september 2021
Ved Jesu føtter
Preken i Arendal korps 15. søndag i treenighetstiden, 5. september 2021
Prekenteksten for denne 15. søndag i treenighetstiden, finner vi i Lukas-evangeliet, i det 10. kapittel, fra vers 38 til 42; vi leser i Jesu navn:
«Da de dro videre, kom (Jesus) til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne».
Slik lyder Herrens ord!
Hjemme har vi et par malerier som viser kjente, bibelske scener.
Det er et der Jesus og disiplene går gjennom en åker, og det er ett som viser det scenarioet som vi også presenteres for å dagens tekst: Maria ved Jesus føtter, Jesus som underviser og i bakgrunnen Marta, som ser litt utålmodig ut.
Hun som har malt det, het Gunhild Bie, og var Gretas grandtante.
Maria ved Jesu føtter.
Det å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.
Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39).
Apostelen Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).
Det var fortellingen om Maria som lå i Mattias Orheims tanke og hjerte da han i 1908 skrev teksten til den sangen vi sang her tidligere i formiddag: «Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn».
Å sette seg ved Jesu føtter er å gjøre en prioritering.
Marias søster, Marta, syntes dette var å kaste bort verdifull tid.
Det var jo så mye som skulle ordnes!
«Ett er nødvendig», svarte Jesus. Og mange har nok erfart at en stund ved Jesu føtter også gir overskudd til det praktiske.
Marta og Maria var søstre, men de hadde også en bror.
Han het Lasarus.
Det kan virke som om hjemmet i Betania, der denne søskenflokken bodde, var et av de få – kanskje det eneste? – fristedene Jesus hadde.
At det var et nært vennskap mellom dem, ser vi blant annet av ordlyden i den meldingen Jesus fikk, og som vi finner i Joh 10, 3: «Herre, han som du er så glad i er blitt syk».
Og evangelisten Johannes skriver i den forbindelse: «Jesus var glad i Marta og hennes søster, og Lasarus».
De bodde i den vesle byen Betania, omtrent 15 stadier fra Jerusalem.
Det var nok gangavstand den gangen; strekningen tilsvarte drøyt tre kilometer. På wikipedia leste jeg at fordi Jesus besøkte disse vennene sine i Betania såpass ofte, er Betania blitt et navn som ofte brukes på bedehus og kristne forsamlingssteder.
Betania – stedet er Jesus og hans venner kunne møtes.
Noen har tolket Jesu ord til Marta som en form for refs; dette er kanskje den vanligste forståelsen av det han sier til henne.
Jeg er ikke sikker på om det er helt rettferdig, verken mot Jesus eller Marta.
Formaning?
Ja vel, men ikke refs.
Noen har tatt Marta i forsvar og ment at det var vel ikke bare Jesus som kom innom hjemmet i Betania, men hele disippelflokken; 12 voksne karer pluss Jesus.
Det var derfor hun ble litt stresset.
Nå står det ikke direkte at det var andre gjester denne dagen enn Jesus, men de fleste av oss har vel hatt såpass mye nærkontakt med husmødre at vi vet det ikke skal så mange gjester til før «stelle-i-stand» blir en greie.
Og kanskje kan Jesu ord til henne forstås som en vennlig henstilling?
«Slapp litt av, Marta! Ta deg tid til å lytte, du også!»
Noen betrakter Marta og Maria som eksempler på to typer kristne: Marta som den aktive, praktiske og handlende, med Maria som den reflekterte, meditative og kontemplative.
Og det er behov for begge deler i Guds rike og i den kristne kirke.
Det er rett og slett snakk om ulike tjenester; ulike nådegaver.
Marta og Maria.
Det er flere kvinner i Det nye testamente som heter «Maria».
Maria, Jesu mor, Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Joses, Maria, Klopas’ hustru og Maria fra menigheten i Roma.
Men det er bare én Marta.
Noen stusser kanskje litt over Jesu respons til Marta i dagens tekst.
Han var tross alt gjest, og Marta var da vertinne?
Men denne hendelsen fra samværet mellom Jesus og familien i Betania, er jo ikke det eneste vi leser om forbindelsen mellom dem og Mesteren fra Nasaret.
For hva vet vi om disse vennene?
Vi kan begynne med Lasarus, han som ikke er med i denne fortellingen.
Vi hører egentlig ikke om ham annet i forbindelse med at han blir syk og dør.
Og så kommer Jesus og vekker ham opp igjen.
Ifølge den kirkelige tradisjonen ble Lasarus biskop på Kypros etter pinsedagen.
Og den eneste gangen Jesus ga navn til en av personene i sine lignelser, ga han vedkommende navnet Larasrus.
I språket lever navnet videre i litt gammelmodige ord som «lasarett» og «lasaron».
Det er referanser til Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus – om Lasarus som var syk og fattig.
Lasarett er jo et gammelt ord for sykehus, og lasaron hadde i utgangspunktet ikke den odiøse og negative klangen som det senere fikk – og har fortsatt.
Marta – hun framstår som «propellen» i søskenflokken.
Hun var aktiv; hun tok initiativ.
Det var hun som eide huset der de tre bodde.
Det var hun som sendte bud på Jesus da Lasarus ble syk, og som møtte ham da han omsider kom: «Hadde du vært her, var min bror ikke død!»
Det var vel også en form for refs; en form for bebreidelse?
«What took you so long?»
Hadde du bare kommet før…
Det var hun som «var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand» da Jesus kom på besøk.
I en bok om Bibelens kvinner leste jeg at mange kvinnelige helse- og sosialarbeidere har, helt siden middelalderen, betraktet Marta som sin vernehelgen. Kanskje kunne hun være en vernehelgen for de travle husmødrene også?
Maria – det var hun som satte seg ved Jesu føtter.
Men det var også hun som salvet Jesu føtter etter at Lasarus var vekket opp fra de døde.
Vi leser i Johannes 12, vers 2 og 3: «Der gjorde de et måltid for ham, og Marta gikk til hånde; men Lasarus var en av dem som satt til bords med ham. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft».
For også Maria visste å ta grep når situasjonen krevde det.
Vi har alt nevnt salvingen av Jesu føtter, der hun brøt inn i selskapet og foretok en handling som nok fikk noen til å reagere.
Og da Jesus lå i graven var Maria - «vår» Maria - en av de kvinnene som gikk ut til graven for å salve Jesu legeme. Hun var en del av den flokken med kvinner som fikk meldingen: «Han er ikke her! Han er stått opp!»
«Ved Jesu føter» - for å lytte, men også for å tilbe.
Og for å reise seg opp for å gå ut og handle, gå ut og tjene.
Marta og Maria – to av Jesu kvinnelige disipler.
To av Jesu medarbeidere.
To av dem Jesus hadde – og har – bruk for.
De hadde ulike gaver og derfor også litt ulike tjenester.
Men de tjente den samme herre; de trodde på den samme Frelser.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Prekenteksten for denne 15. søndag i treenighetstiden, finner vi i Lukas-evangeliet, i det 10. kapittel, fra vers 38 til 42; vi leser i Jesu navn:
«Da de dro videre, kom (Jesus) til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne».
Slik lyder Herrens ord!
Hjemme har vi et par malerier som viser kjente, bibelske scener.
Det er et der Jesus og disiplene går gjennom en åker, og det er ett som viser det scenarioet som vi også presenteres for å dagens tekst: Maria ved Jesus føtter, Jesus som underviser og i bakgrunnen Marta, som ser litt utålmodig ut.
Hun som har malt det, het Gunhild Bie, og var Gretas grandtante.
Maria ved Jesu føtter.
Det å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.
Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39).
Apostelen Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).
Det var fortellingen om Maria som lå i Mattias Orheims tanke og hjerte da han i 1908 skrev teksten til den sangen vi sang her tidligere i formiddag: «Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn».
Å sette seg ved Jesu føtter er å gjøre en prioritering.
Marias søster, Marta, syntes dette var å kaste bort verdifull tid.
Det var jo så mye som skulle ordnes!
«Ett er nødvendig», svarte Jesus. Og mange har nok erfart at en stund ved Jesu føtter også gir overskudd til det praktiske.
Marta og Maria var søstre, men de hadde også en bror.
Han het Lasarus.
Det kan virke som om hjemmet i Betania, der denne søskenflokken bodde, var et av de få – kanskje det eneste? – fristedene Jesus hadde.
At det var et nært vennskap mellom dem, ser vi blant annet av ordlyden i den meldingen Jesus fikk, og som vi finner i Joh 10, 3: «Herre, han som du er så glad i er blitt syk».
Og evangelisten Johannes skriver i den forbindelse: «Jesus var glad i Marta og hennes søster, og Lasarus».
De bodde i den vesle byen Betania, omtrent 15 stadier fra Jerusalem.
Det var nok gangavstand den gangen; strekningen tilsvarte drøyt tre kilometer. På wikipedia leste jeg at fordi Jesus besøkte disse vennene sine i Betania såpass ofte, er Betania blitt et navn som ofte brukes på bedehus og kristne forsamlingssteder.
Betania – stedet er Jesus og hans venner kunne møtes.
Noen har tolket Jesu ord til Marta som en form for refs; dette er kanskje den vanligste forståelsen av det han sier til henne.
Jeg er ikke sikker på om det er helt rettferdig, verken mot Jesus eller Marta.
Formaning?
Ja vel, men ikke refs.
Noen har tatt Marta i forsvar og ment at det var vel ikke bare Jesus som kom innom hjemmet i Betania, men hele disippelflokken; 12 voksne karer pluss Jesus.
Det var derfor hun ble litt stresset.
Nå står det ikke direkte at det var andre gjester denne dagen enn Jesus, men de fleste av oss har vel hatt såpass mye nærkontakt med husmødre at vi vet det ikke skal så mange gjester til før «stelle-i-stand» blir en greie.
Og kanskje kan Jesu ord til henne forstås som en vennlig henstilling?
«Slapp litt av, Marta! Ta deg tid til å lytte, du også!»
Noen betrakter Marta og Maria som eksempler på to typer kristne: Marta som den aktive, praktiske og handlende, med Maria som den reflekterte, meditative og kontemplative.
Og det er behov for begge deler i Guds rike og i den kristne kirke.
Det er rett og slett snakk om ulike tjenester; ulike nådegaver.
Marta og Maria.
Det er flere kvinner i Det nye testamente som heter «Maria».
Maria, Jesu mor, Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Joses, Maria, Klopas’ hustru og Maria fra menigheten i Roma.
Men det er bare én Marta.
Noen stusser kanskje litt over Jesu respons til Marta i dagens tekst.
Han var tross alt gjest, og Marta var da vertinne?
Men denne hendelsen fra samværet mellom Jesus og familien i Betania, er jo ikke det eneste vi leser om forbindelsen mellom dem og Mesteren fra Nasaret.
For hva vet vi om disse vennene?
Vi kan begynne med Lasarus, han som ikke er med i denne fortellingen.
Vi hører egentlig ikke om ham annet i forbindelse med at han blir syk og dør.
Og så kommer Jesus og vekker ham opp igjen.
Ifølge den kirkelige tradisjonen ble Lasarus biskop på Kypros etter pinsedagen.
Og den eneste gangen Jesus ga navn til en av personene i sine lignelser, ga han vedkommende navnet Larasrus.
I språket lever navnet videre i litt gammelmodige ord som «lasarett» og «lasaron».
Det er referanser til Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus – om Lasarus som var syk og fattig.
Lasarett er jo et gammelt ord for sykehus, og lasaron hadde i utgangspunktet ikke den odiøse og negative klangen som det senere fikk – og har fortsatt.
Marta – hun framstår som «propellen» i søskenflokken.
Hun var aktiv; hun tok initiativ.
Det var hun som eide huset der de tre bodde.
Det var hun som sendte bud på Jesus da Lasarus ble syk, og som møtte ham da han omsider kom: «Hadde du vært her, var min bror ikke død!»
Det var vel også en form for refs; en form for bebreidelse?
«What took you so long?»
Hadde du bare kommet før…
Det var hun som «var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand» da Jesus kom på besøk.
I en bok om Bibelens kvinner leste jeg at mange kvinnelige helse- og sosialarbeidere har, helt siden middelalderen, betraktet Marta som sin vernehelgen. Kanskje kunne hun være en vernehelgen for de travle husmødrene også?
Maria – det var hun som satte seg ved Jesu føtter.
Men det var også hun som salvet Jesu føtter etter at Lasarus var vekket opp fra de døde.
Vi leser i Johannes 12, vers 2 og 3: «Der gjorde de et måltid for ham, og Marta gikk til hånde; men Lasarus var en av dem som satt til bords med ham. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft».
For også Maria visste å ta grep når situasjonen krevde det.
Vi har alt nevnt salvingen av Jesu føtter, der hun brøt inn i selskapet og foretok en handling som nok fikk noen til å reagere.
Og da Jesus lå i graven var Maria - «vår» Maria - en av de kvinnene som gikk ut til graven for å salve Jesu legeme. Hun var en del av den flokken med kvinner som fikk meldingen: «Han er ikke her! Han er stått opp!»
«Ved Jesu føter» - for å lytte, men også for å tilbe.
Og for å reise seg opp for å gå ut og handle, gå ut og tjene.
Marta og Maria – to av Jesu kvinnelige disipler.
To av Jesu medarbeidere.
To av dem Jesus hadde – og har – bruk for.
De hadde ulike gaver og derfor også litt ulike tjenester.
Men de tjente den samme herre; de trodde på den samme Frelser.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
søndag 30. mai 2021
Jesu jubel
Preken i Arendal korps for treenighetssøndagen, 30. mai 2021
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det tiende kapittel, fra vers 21 til 24; i Jesu navn: «I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det».
Slik lyder Herrens ord!
Forrige søndag feiret vi pinse. Denne søndagen kalles «treenighetssøndagen», og med den begynner treenighetstiden i kirkeåret. De neste søndagene, helt fram til Allehelgensdag, vil bli benevnt med utgangspunkt i dette. Det kan være både 20 og 21 søndager i treenighetstiden.
Og pinsedagen er altså startskuddet til denne rekken av søndager i treenighetstiden.
Jeg mener å huske at man tidligere snakket om «den-og-den» søndagen «etter pinse», men i virkeligheten handler det om «den-og-den» søndag i pinse.
For pinse er ikke noe som «har vært»; pinse er noe som er; pinse er noe som varer.
Hverdagen innhentet nok apostlene også for to tusen år siden.
Men de levde i pinsen, som også vi gjør det. Hele kirkens historie, fra pinsedag og til Jesus kommer igjen, er en sammenhengende pinsefortelling.
«Å pinse» er et uttrykk som iblant brukes om når noen blir veldig begeistret over noe og uttrykker dette, enten verbalt eller med kroppsspråk.
Se bare på en fotballkamp når noen klarer å score et mål!
Da «pinses» det over en lav sko!
Prekenteksten vår åpner med at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
Han «pinset», kan vi godt si.
Hvordan artet det seg når Jesus jublet?
Hoppet han opp og ned? Viftet han med armene?
Løp han rundt som en propell?
Jeg vet ikke hvilke bilder du får når det står om Jesus at han «jublet i Den hellige ånd», men det var uansett det som skjedde. Og det er den eneste gangen vi leser om en slik reaksjon fra Jesu side.
Det er også en annen følelsesmessig reaksjon fra Jesu side som vi bare leser om én gang.
Det er i forbindelse med at han vekket opp Lasarus. Da står det i Johannes-evangeliet et vers på bare to ord; det korteste verset i Bibelen: «Jesus gråt».
Men her jublet han.
Her frydet han seg.
Hva var bakgrunnen for denne jubelen?
I versene forut for vår tekst fortelles det om utsendelsen av de 72 disiplene, og at disse kom tilbake og gledet seg over det de hadde fått oppleve. Syke som ble helbredet; plagede som ble satt fri.
Og Jesus ga dem rett: Dette var virkelig noe å glede seg over.
Men så gjorde han en tilføyelse: «Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!»
Deretter, etter at han hadde minnet dem om dette, var det at Jesu jubel brøt fram. Han minnet disiplene om det; kanskje minnet han også seg selv om det?
Navnene deres er blitt innskrevet i himmelen
Treenighetssøndag!
Og i det første verset av dagens tekst står vi midt i treenighetens kraftfelt: Jesus jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen.
Faderen – Sønnen – Den hellige ånd.
Det er dette kraftfeltet – treenighetens kraftfelt – som dagens tekst plasserer oss i.
Man kan fort komme til å snuble i paradoksene dersom man skal «forklare» treenigheten.
For mange – kanskje de fleste? – er dette med Faderen og Sønnen forholdsvis begripelig.
Far og sønn – det kan vi forholde oss til. Vi er alle sønn eller datter av noen; vi har, eller har hatt, en far og en mor.
Men Den hellige ånd?
Mange av oss kan nikke litt gjenkjennende til ordene fra en liten gutt som skulle fortelle hvem de tre personene i guddommen er: Det er Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd, svarte han.
Troen på treenigheten er forankret i alle de kjente, kristne trosbekjennelsene.
I våre egne trosartikler, i Frelsesarmeen, heter det: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen; like i makt og ære».
Slik jeg forstår det Jesus sier i denne teksten, er det med navnene som er skrevet opp i himmelen noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster som sier noe om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom», heter det i Salme 19,8.
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som fikk kallet, som han
skriver til de kristne i Korint (1 Kor 1, 26).
Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.
Røveren på korset erfarte det.
Den etiopiske hoffmannen erfarte det.
Millioner av enkeltmennesker har erfart det, og erfarer det stadig.
Jeg har derfor stor sans for den kvinnelige frelsessoldaten som stilte et spørsmål til en såkalt «fin mann»: - Er du frelst?
Mannen skal ha sett på henne og svart, med en viss verdighet: - Jeg har da en doktorgrad i teologi!
- Å, men du kan bli frelst for det, skjønner du, skal frelsessoldaten ha svart.
Jesus jublet i Den hellige ånd. Og hans jubel var knyttet til dette: At budskapet hans hadde nådd fram. At de som trodde på ham – vi som tror på ham! – har fått våre navn skrevet opp i himmelen.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette, og det var slik som dette jeg lærte det: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På dette bibelverset har min kristentro kunnet hvile i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere bibelvers enn dette, kunne jeg likevel jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus, over at mitt navn er innskrevet i himmelen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen<
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det tiende kapittel, fra vers 21 til 24; i Jesu navn: «I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det».
Slik lyder Herrens ord!
Forrige søndag feiret vi pinse. Denne søndagen kalles «treenighetssøndagen», og med den begynner treenighetstiden i kirkeåret. De neste søndagene, helt fram til Allehelgensdag, vil bli benevnt med utgangspunkt i dette. Det kan være både 20 og 21 søndager i treenighetstiden.
Og pinsedagen er altså startskuddet til denne rekken av søndager i treenighetstiden.
Jeg mener å huske at man tidligere snakket om «den-og-den» søndagen «etter pinse», men i virkeligheten handler det om «den-og-den» søndag i pinse.
For pinse er ikke noe som «har vært»; pinse er noe som er; pinse er noe som varer.
Hverdagen innhentet nok apostlene også for to tusen år siden.
Men de levde i pinsen, som også vi gjør det. Hele kirkens historie, fra pinsedag og til Jesus kommer igjen, er en sammenhengende pinsefortelling.
«Å pinse» er et uttrykk som iblant brukes om når noen blir veldig begeistret over noe og uttrykker dette, enten verbalt eller med kroppsspråk.
Se bare på en fotballkamp når noen klarer å score et mål!
Da «pinses» det over en lav sko!
Prekenteksten vår åpner med at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
Han «pinset», kan vi godt si.
Hvordan artet det seg når Jesus jublet?
Hoppet han opp og ned? Viftet han med armene?
Løp han rundt som en propell?
Jeg vet ikke hvilke bilder du får når det står om Jesus at han «jublet i Den hellige ånd», men det var uansett det som skjedde. Og det er den eneste gangen vi leser om en slik reaksjon fra Jesu side.
Det er også en annen følelsesmessig reaksjon fra Jesu side som vi bare leser om én gang.
Det er i forbindelse med at han vekket opp Lasarus. Da står det i Johannes-evangeliet et vers på bare to ord; det korteste verset i Bibelen: «Jesus gråt».
Men her jublet han.
Her frydet han seg.
Hva var bakgrunnen for denne jubelen?
I versene forut for vår tekst fortelles det om utsendelsen av de 72 disiplene, og at disse kom tilbake og gledet seg over det de hadde fått oppleve. Syke som ble helbredet; plagede som ble satt fri.
Og Jesus ga dem rett: Dette var virkelig noe å glede seg over.
Men så gjorde han en tilføyelse: «Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!»
Deretter, etter at han hadde minnet dem om dette, var det at Jesu jubel brøt fram. Han minnet disiplene om det; kanskje minnet han også seg selv om det?
Navnene deres er blitt innskrevet i himmelen
Treenighetssøndag!
Og i det første verset av dagens tekst står vi midt i treenighetens kraftfelt: Jesus jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen.
Faderen – Sønnen – Den hellige ånd.
Det er dette kraftfeltet – treenighetens kraftfelt – som dagens tekst plasserer oss i.
Man kan fort komme til å snuble i paradoksene dersom man skal «forklare» treenigheten.
For mange – kanskje de fleste? – er dette med Faderen og Sønnen forholdsvis begripelig.
Far og sønn – det kan vi forholde oss til. Vi er alle sønn eller datter av noen; vi har, eller har hatt, en far og en mor.
Men Den hellige ånd?
Mange av oss kan nikke litt gjenkjennende til ordene fra en liten gutt som skulle fortelle hvem de tre personene i guddommen er: Det er Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd, svarte han.
Troen på treenigheten er forankret i alle de kjente, kristne trosbekjennelsene.
I våre egne trosartikler, i Frelsesarmeen, heter det: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen; like i makt og ære».
Slik jeg forstår det Jesus sier i denne teksten, er det med navnene som er skrevet opp i himmelen noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster som sier noe om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom», heter det i Salme 19,8.
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som fikk kallet, som han
skriver til de kristne i Korint (1 Kor 1, 26).
Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.
Røveren på korset erfarte det.
Den etiopiske hoffmannen erfarte det.
Millioner av enkeltmennesker har erfart det, og erfarer det stadig.
Jeg har derfor stor sans for den kvinnelige frelsessoldaten som stilte et spørsmål til en såkalt «fin mann»: - Er du frelst?
Mannen skal ha sett på henne og svart, med en viss verdighet: - Jeg har da en doktorgrad i teologi!
- Å, men du kan bli frelst for det, skjønner du, skal frelsessoldaten ha svart.
Jesus jublet i Den hellige ånd. Og hans jubel var knyttet til dette: At budskapet hans hadde nådd fram. At de som trodde på ham – vi som tror på ham! – har fått våre navn skrevet opp i himmelen.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette, og det var slik som dette jeg lærte det: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På dette bibelverset har min kristentro kunnet hvile i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere bibelvers enn dette, kunne jeg likevel jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus, over at mitt navn er innskrevet i himmelen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen<
søndag 7. mars 2021
«Jeg tror – hjelp min vantro!»
Preken for tredje søndag i faste, 7. mars 2021
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det niende kapittel, fra vers 17 til 29; i Jesu navn:
«En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: - Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: - Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste».
Slik lyder Herrens ord!
Dagens tekst er blant de bibeltekster der det største problemet kan se ut til å være: Hvor skal man begynne og hvor skal man slutte? Hva skal man gå inn i og hva skal man la ligge?
Er dette en tekst om demoner og onde ånder? Er det en tekst om sykdom og helbredelse? Eller er det en tekst om noe helt annet?
Jo, det kan leses som en tekst om åndskrefter.
Det kan leses som en tekst om sykdom og helbredelse.
Og det kan leses som en tekst om – noe helt annet.
De som levde på Jesu tok på alvor at det fantes – finnes? – onde krefter i tilværelsen. Sykdom i sin alminnelighet og psykisk sykdom i særdeleshet ble oppfattet som bevis på dette. Slik sykdom var det onde åndsmakter som sto bak.
Slik tenker vi ikke om noen form for sykdom i dag, selv om mange av oss fremdeles tror på at Gud kan gripe inn i sykdomsperioder. Det kan skje både ved at han helbreder sykdom – den syke blir frisk! – og ved at han hjelper den som er syk gjennom sykdomsperioden.
Hva feilte det denne gutten som vi leser om i teksten?
Faren sa det slik: - Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.
I en bibelkommentar som jeg slo opp i da jeg skulle arbeide med denne teksten, står det gutten led av epilepsi.
Det kan høres riktig ut, i hvert fall ut fra det lille jeg vet om denne sykdommen.
Som 15-åring var jeg på en lagsleir der en av de andre deltakerne fikk et epileptisk anfall.
Det var skremmende å se på. Men vi forsto at gutten var syk, og lege ble tilkalt.
I Matteus-evangeliet kan vi lese den samme beretningen, og der brukes ordet «månesyk» om guttens tilstand. Det er en gammel betegnelse på nettopp epilepsi.
Jeg ønsker ikke å gå inn i tematikken «demoner» og «onde ånder» her i formiddag.
Det har vært altfor mye usunn opptatt av dette i mange kristne miljøer.
Jeg var ung frelsesoffiser da debatten om og oppmerksomheten rundt dette «raste» rundt 1980; jeg kjenner mennesker som fikk troslivet sitt ødelagt av misforstått nidkjærhet rundt dette den gang.
Handler så teksten vår om helbredelse ved bønn? Og i så fall også dette: Hvorfor er det noen som ikke blir helbredet?
Jeg tror på helbredelse ved bønn.
Jeg har selv vært med og bedt for syke, og opplevd at personer kom etterpå og fortalte at de var blitt kvitt det som plaget dem. Men jeg har også opplevd at sykdommen gikk sin gang også etter at vedkommende var blitt bedt for.
Jeg sier ikke at «det ikke skjedde noe», for jeg tror det skjer noe når vi ber for hverandre, men det var ikke det vi håpet på som skjedde.
Da jeg skulle forberede denne prekenen, brukte jeg mye tid på å tenke rundt de delene av teksten som jeg har nevnt så langt: Åndskrefter, helbredelse.
Men teksten handler jo om mer!
Og da er vi framme ved Jesu ord, omtrent midtveis i fortellingen: «Alt er mulig for den som tror».
Det er en sterk ytring.
Sterk, og ikke minst fortvilet, er også utsagnet fra faren i denne teksten: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»
Og Jesus svarer: Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror!
I noen av de bibelkommentarene jeg har lest i under forberedelsene til denne prekenen, heter det at Jesus «refset» vantroen han møtte.
Men Jesu svar til denne faren har ingenting med «refs» å gjøre.
Det er ikke Jesu måte å «refse» de som kommer til ham, verken med sin sorg eller sin fortvilelse.
Heller ikke refser han den som kommer til ham med sine problemer med å tro.
Og det er det denne faren gjør!
Han kommer med et utbrudd som nærmest er blitt et ordtak: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» I den bibeloversettelsen vi bruker nå heter det «hjelp meg i min vantro».
«Tvil» og «vantro» er to ord som ikke klinger så godt i kristelig språkbruk.
En av Jesu apostler fikk betegnelsen «tvileren» knyttet til navnet sitt. «Tvileren Tomas» blir han ofte omtalt som.
Det er ikke bibelteksten som har gitt ham det navnet.
Når en annen av disiplene, Judas Iskariot, blir nevnt, er det alltid med tilføyelsen «han som forrådte ham».
Ikke så med Tomas.
Utenom i navnelistene over Jesu disipler, leser vi tre ganger om ham i evangeliene.
Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i forbindelse med at Jesus sier om seg selv at han er veien og dit han går, skal også disiplene gå. Men Tomas stusser: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Tredje gang er i forbindelse med påsken og disiplenes møte med den oppstandne Jesus.
Det var etter dette han fikk betegnelsen «Tvileren Tomas».
Jeg hørte en gang en som skulle forklare forskjellen mellom tvil og vantro. Han sa det slik: «Tvil er at man ikke kan tro; vantro er at man ikke vil tro!»
Jeg tror ikke det er så enkelt!
«Jeg tror, hjelp min vantro» - «jeg tror, hjelp meg i min vantro».
Jeg har en del forskjellige bibeloversettelser i hyllene mine, og sjekket noen av dem, hvordan de har oversatt dette utbruddet fra faren.
En dansk oversettelse: «Kom min vantro til hjelp!»
En engelsk: «Jeg har tro, men ikke nok!»
En annen engelsk oversettelse: «Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!»
Ikke «nok» tro – Jesus opererer ikke med noen mengdebetegnelser på vår tro. Han bruker sennepsfrøet som målestokk på troen! Da er det kanskje lettere å kjenne seg igjen i den oversettelsen som snakker om at «troen kommer til kort»?
Så er det tro som er tema for teksten vår denne tredje søndagen i faste.
Vi er kommet halvveis i fastetiden.
Fasten er en tid da vi forbereder oss til påsken som snart kommer.
Vi innstiller sinn og tanker mot det budskapet som er påskens evangelium; om han som led og døde for vår skyld, men som også sto opp igjen fra de døde.
Faste og tro hører sammen – faste og bønn hører sammen.
En god venn av meg, Emil Skartveit, sendte meg for noen år siden en liten tekst – et dikt – han hadde skrevet om det å tro. Det sto på trykk i et blad jeg redigerte. Jeg måtte finne det fram igjen under arbeidet med denne prekenen:
Troen min
De kommer med
store bæreposer
av tro.
Handlet på åndelige
supermarkeder
med velfylte hyller.
Smilende lesser de
bagasjerommet fullt.
Troen min er en liten matpakke
godt nede i veska mi.
Sennepsfrøet!
Matpakka er god nok, den – men av og til kan det vel hende at den noen ganger trenger et supplement.
Det var der denne faren var da han møtte Jesus.
Jeg tror, sa han – hjelp min vantro.
Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!
Så skjedde miraklet! Så skjedde underet! Gutten ble frisk!
Teksten vår slutter med et spørsmål, men jeg er ikke sikker på at spørsmålet får et svar.
«Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: - Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: - Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste».
Det er ikke alle som blir friske.
Det er ikke alle bønner som får det svaret vi ønsker oss eller håper på.
Hvorfor ikke?
Jeg tror det nærmeste vi kommer et svar, er dette: Det vet vi ikke.
Det vi da har å gripe til, er farens respons: Jeg tror, hjelp meg i min vantro!
«Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det niende kapittel, fra vers 17 til 29; i Jesu navn:
«En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: - Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: - Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste».
Slik lyder Herrens ord!
Dagens tekst er blant de bibeltekster der det største problemet kan se ut til å være: Hvor skal man begynne og hvor skal man slutte? Hva skal man gå inn i og hva skal man la ligge?
Er dette en tekst om demoner og onde ånder? Er det en tekst om sykdom og helbredelse? Eller er det en tekst om noe helt annet?
Jo, det kan leses som en tekst om åndskrefter.
Det kan leses som en tekst om sykdom og helbredelse.
Og det kan leses som en tekst om – noe helt annet.
De som levde på Jesu tok på alvor at det fantes – finnes? – onde krefter i tilværelsen. Sykdom i sin alminnelighet og psykisk sykdom i særdeleshet ble oppfattet som bevis på dette. Slik sykdom var det onde åndsmakter som sto bak.
Slik tenker vi ikke om noen form for sykdom i dag, selv om mange av oss fremdeles tror på at Gud kan gripe inn i sykdomsperioder. Det kan skje både ved at han helbreder sykdom – den syke blir frisk! – og ved at han hjelper den som er syk gjennom sykdomsperioden.
Hva feilte det denne gutten som vi leser om i teksten?
Faren sa det slik: - Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.
I en bibelkommentar som jeg slo opp i da jeg skulle arbeide med denne teksten, står det gutten led av epilepsi.
Det kan høres riktig ut, i hvert fall ut fra det lille jeg vet om denne sykdommen.
Som 15-åring var jeg på en lagsleir der en av de andre deltakerne fikk et epileptisk anfall.
Det var skremmende å se på. Men vi forsto at gutten var syk, og lege ble tilkalt.
I Matteus-evangeliet kan vi lese den samme beretningen, og der brukes ordet «månesyk» om guttens tilstand. Det er en gammel betegnelse på nettopp epilepsi.
Jeg ønsker ikke å gå inn i tematikken «demoner» og «onde ånder» her i formiddag.
Det har vært altfor mye usunn opptatt av dette i mange kristne miljøer.
Jeg var ung frelsesoffiser da debatten om og oppmerksomheten rundt dette «raste» rundt 1980; jeg kjenner mennesker som fikk troslivet sitt ødelagt av misforstått nidkjærhet rundt dette den gang.
Handler så teksten vår om helbredelse ved bønn? Og i så fall også dette: Hvorfor er det noen som ikke blir helbredet?
Jeg tror på helbredelse ved bønn.
Jeg har selv vært med og bedt for syke, og opplevd at personer kom etterpå og fortalte at de var blitt kvitt det som plaget dem. Men jeg har også opplevd at sykdommen gikk sin gang også etter at vedkommende var blitt bedt for.
Jeg sier ikke at «det ikke skjedde noe», for jeg tror det skjer noe når vi ber for hverandre, men det var ikke det vi håpet på som skjedde.
Da jeg skulle forberede denne prekenen, brukte jeg mye tid på å tenke rundt de delene av teksten som jeg har nevnt så langt: Åndskrefter, helbredelse.
Men teksten handler jo om mer!
Og da er vi framme ved Jesu ord, omtrent midtveis i fortellingen: «Alt er mulig for den som tror».
Det er en sterk ytring.
Sterk, og ikke minst fortvilet, er også utsagnet fra faren i denne teksten: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»
Og Jesus svarer: Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror!
I noen av de bibelkommentarene jeg har lest i under forberedelsene til denne prekenen, heter det at Jesus «refset» vantroen han møtte.
Men Jesu svar til denne faren har ingenting med «refs» å gjøre.
Det er ikke Jesu måte å «refse» de som kommer til ham, verken med sin sorg eller sin fortvilelse.
Heller ikke refser han den som kommer til ham med sine problemer med å tro.
Og det er det denne faren gjør!
Han kommer med et utbrudd som nærmest er blitt et ordtak: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» I den bibeloversettelsen vi bruker nå heter det «hjelp meg i min vantro».
«Tvil» og «vantro» er to ord som ikke klinger så godt i kristelig språkbruk.
En av Jesu apostler fikk betegnelsen «tvileren» knyttet til navnet sitt. «Tvileren Tomas» blir han ofte omtalt som.
Det er ikke bibelteksten som har gitt ham det navnet.
Når en annen av disiplene, Judas Iskariot, blir nevnt, er det alltid med tilføyelsen «han som forrådte ham».
Ikke så med Tomas.
Utenom i navnelistene over Jesu disipler, leser vi tre ganger om ham i evangeliene.
Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i forbindelse med at Jesus sier om seg selv at han er veien og dit han går, skal også disiplene gå. Men Tomas stusser: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Tredje gang er i forbindelse med påsken og disiplenes møte med den oppstandne Jesus.
Det var etter dette han fikk betegnelsen «Tvileren Tomas».
Jeg hørte en gang en som skulle forklare forskjellen mellom tvil og vantro. Han sa det slik: «Tvil er at man ikke kan tro; vantro er at man ikke vil tro!»
Jeg tror ikke det er så enkelt!
«Jeg tror, hjelp min vantro» - «jeg tror, hjelp meg i min vantro».
Jeg har en del forskjellige bibeloversettelser i hyllene mine, og sjekket noen av dem, hvordan de har oversatt dette utbruddet fra faren.
En dansk oversettelse: «Kom min vantro til hjelp!»
En engelsk: «Jeg har tro, men ikke nok!»
En annen engelsk oversettelse: «Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!»
Ikke «nok» tro – Jesus opererer ikke med noen mengdebetegnelser på vår tro. Han bruker sennepsfrøet som målestokk på troen! Da er det kanskje lettere å kjenne seg igjen i den oversettelsen som snakker om at «troen kommer til kort»?
Så er det tro som er tema for teksten vår denne tredje søndagen i faste.
Vi er kommet halvveis i fastetiden.
Fasten er en tid da vi forbereder oss til påsken som snart kommer.
Vi innstiller sinn og tanker mot det budskapet som er påskens evangelium; om han som led og døde for vår skyld, men som også sto opp igjen fra de døde.
Faste og tro hører sammen – faste og bønn hører sammen.
En god venn av meg, Emil Skartveit, sendte meg for noen år siden en liten tekst – et dikt – han hadde skrevet om det å tro. Det sto på trykk i et blad jeg redigerte. Jeg måtte finne det fram igjen under arbeidet med denne prekenen:
Troen min
De kommer med
store bæreposer
av tro.
Handlet på åndelige
supermarkeder
med velfylte hyller.
Smilende lesser de
bagasjerommet fullt.
Troen min er en liten matpakke
godt nede i veska mi.
Sennepsfrøet!
Matpakka er god nok, den – men av og til kan det vel hende at den noen ganger trenger et supplement.
Det var der denne faren var da han møtte Jesus.
Jeg tror, sa han – hjelp min vantro.
Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!
Så skjedde miraklet! Så skjedde underet! Gutten ble frisk!
Teksten vår slutter med et spørsmål, men jeg er ikke sikker på at spørsmålet får et svar.
«Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: - Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: - Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste».
Det er ikke alle som blir friske.
Det er ikke alle bønner som får det svaret vi ønsker oss eller håper på.
Hvorfor ikke?
Jeg tror det nærmeste vi kommer et svar, er dette: Det vet vi ikke.
Det vi da har å gripe til, er farens respons: Jeg tror, hjelp meg i min vantro!
«Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!
søndag 3. januar 2021
Gutten i templet
Preken i nyttårsgudstjeneste i Arendal korps søndag 3. januar 2021 – «Kristi åpenbaringsdag»
Prekenteksten denne «Kristi åpenbaringsdag», og teksten for det vi har valgt å kalle vår nyttårsgudstjeneste, finner vi hos evangelisten Lukas, i det andre kapitlet og versene fra 40 til 52; i Jesu navn:
«Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.»
Slik lyder Herrens ord!
Når man leser biografier over mennesker som har levd, er det veldig forskjellig hvor mye plass den som skriver biografien bruker på barndommen til hovedpersonen.
Noen skriver veldig mye om barndommen, andre skriver nesten ingenting, eller de skriver slett ingenting.
Når det gjelder personene i Bibelen, får vi nesten ikke vite noe om barndommen til noen av dem.
Profeten og dommeren Samuel er ett av de ytterst få unntakene i Det gamle testamente, ja, i hele Bibelen.
Fortellingen i dagens tekst er et annet unntak.
Det er det eneste glimtet vi har fra Jesu barndom der han var aktivt handlende.
I julefortellingen er han sentral, slik den nyfødte alltid er sentral, men ikke som en aktiv deltaker.
Det samme gjelder omskjæringen, da han ble båret fram i synagogen, flukten til Egypt og da familien vendte tilbake fra Egypt.
Gutten Jesus var sikkert som alle andre gutter i Nasaret.
Han gikk på skole, han lekte med de andre, han hadde sikkert oppgaver hjemme, slik eldstemann ofte har.
Men vi vet ikke noe om årene mellom tilbakekomsten fra Egypt og fram til den fortellingen som er dagens tekst – og egentlig vet vi også veldig lite om årene fra denne fortellingen og fram til Jesus sto fram og han ble døpt av Johannes.
Dagens tekst slutter med en oppsummering: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker».
Det var slik vi avsluttet skolestiler den gang vi skrev slike.
Dette tomrommet av informasjon har appellert til mange.
Det har trigget fantasien.
Rundt år 1000 dukket det opp en tekst som kalles «Tomas' barneevangelium», som tilsynelatende forteller om hendelser fra Jesu barndom.
Forfatteren skal være apostelen Tomas, og det finnes tilgjengelig på norsk, men som kilde til kjennskap om Jesu barndom har det ingen verdi.
Så vi må nøye oss med denne ene fortellingen som er dagens tekst, og som er en tekst til Kristi åpenbaringsdag – søndagen som innleder åpenbaringstiden i kirkeåret.
Sammen med mange andre hadde altså Josef, Maria og Jesus reist fra Nasaret, der de bodde, til Jerusalem, for å feire påske.
Da de sju høytidsdagene var over, skulle de vende hjem igjen.
Mange mennesker – flere tusen – som la på hjemvei.
Når så mange beveget seg til fots eller ved hjelp av ridedyr, sier det seg selv at man ikke kan fullstendig oversikt over alle til en hver tid.
Gutten Jesus ble igjen i Jerusalem, leser vi, mens foreldrene trodde han var i reisefølget. Derfor gikk det en hel dagsreise før de begynte å lete etter ham.
«En dagsreise» på Jesu tid er anslått til å være en strekning på om lag tre norske mil.
Reisen fra Nasaret til Jerusalem har vært beregnet til å være mellom fem og seks dagsreiser – og selvfølgelig like lang tilbake.
Nå var den første dagreisen unnagjort.
Men hvor var Jesus?
Josef og Maria begynte å spørre rundt.
«Har du sett Jesus?»
Noen trodde kanskje de hadde det; andre svarte bare at de ikke hadde det.
De lette etter ham blant slektninger og venner, men når de ikke fant ham, vendte de nesa mot Jerusalem igjen.
En dagsreise til.
Når det står at de først fant ham etter tre dager, er jeg usikker på om det betyr at de løp rundt i Jerusalem og lette. Det er vel like sannsynlig at det betyr at de først fant Jesus på den tredje dagen etter avreise fra Jerusalem. Det får være som det vil; i hvert fall fant de ham, og de fant ham i templet.
Og der hadde han vært hele tiden!
«Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte».
Han spurte klokt og han svarte klokt.
Det står at Josef og Maria ble slått av forundring, og Maria var den som måtte gi både forundringen - og kanskje frustrasjonen? – luft: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.»
Mange har undret seg over hva Jesus mente med svaret han ga: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Ordene som er brukt i grunnteksten kan oversettes på flere måter.
I en dansk oversettelse heter det: «der min Far er» - visste dere ikke at jeg må være der min far er?
I en engelsk oversettelse er «min Fars hus» oversatt med «my Father’s buisness».
Min fars hus!
Disse ordene minner oss om en annen tekst i Bibelen.
Det er ikke en tekst fra Jesu barndom, men fra slutten av hans tjeneste.
I Joh 14, Jesu avskjedstale til disiplene, leser vi fra vers 1: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien».
Min Fars hus!
«I min Fars hus er det mange rom» og videre: «Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien».
Jeg synes jeg ser en tråd fra den 12 år gamle gutten i templet i Jerusalem til den kanskje 30 år eldre mannen som sitter et annet sted i den samme byen og skal spise påskelammet sammen med disiplene sine.
Både gutten og mannen snakker om det samme: Fars hus!
Også denne jula har mange sunget, eller hørt, Eivind Skeies julesalme «En stjerne skinner i natt».
Her heter det i ett av versene:
«Se, himlen ligger og hviler
på jordens gule strå.
Vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå».
Vi er fremme nå!
Var det slik den 12 år gamle Jesus tenkte?
Jeg er framme nå!
Det er her jeg hører til!
Og var det slik den voksne Jesus tenkte, der han satt rundt påskebordet med disiplene og forberedte dem på det skulle skje de neste dagene?
Vi er fremme nå – vi er ved målet nå.
Jeg går i forveien, men «når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Men bekymre dere ikke: «Dit jeg går, vet dere veien».
Vi skal ikke behøve å være redde for å finne fram.
Vi har den beste veiviseren som finnes: Jesus selv.
«Dit jeg går, vet dere veien.»
«Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Uansett: «Dit jeg går, vet dere veien».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!
Prekenteksten denne «Kristi åpenbaringsdag», og teksten for det vi har valgt å kalle vår nyttårsgudstjeneste, finner vi hos evangelisten Lukas, i det andre kapitlet og versene fra 40 til 52; i Jesu navn:
«Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.»
Slik lyder Herrens ord!
Når man leser biografier over mennesker som har levd, er det veldig forskjellig hvor mye plass den som skriver biografien bruker på barndommen til hovedpersonen.
Noen skriver veldig mye om barndommen, andre skriver nesten ingenting, eller de skriver slett ingenting.
Når det gjelder personene i Bibelen, får vi nesten ikke vite noe om barndommen til noen av dem.
Profeten og dommeren Samuel er ett av de ytterst få unntakene i Det gamle testamente, ja, i hele Bibelen.
Fortellingen i dagens tekst er et annet unntak.
Det er det eneste glimtet vi har fra Jesu barndom der han var aktivt handlende.
I julefortellingen er han sentral, slik den nyfødte alltid er sentral, men ikke som en aktiv deltaker.
Det samme gjelder omskjæringen, da han ble båret fram i synagogen, flukten til Egypt og da familien vendte tilbake fra Egypt.
Gutten Jesus var sikkert som alle andre gutter i Nasaret.
Han gikk på skole, han lekte med de andre, han hadde sikkert oppgaver hjemme, slik eldstemann ofte har.
Men vi vet ikke noe om årene mellom tilbakekomsten fra Egypt og fram til den fortellingen som er dagens tekst – og egentlig vet vi også veldig lite om årene fra denne fortellingen og fram til Jesus sto fram og han ble døpt av Johannes.
Dagens tekst slutter med en oppsummering: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker».
Det var slik vi avsluttet skolestiler den gang vi skrev slike.
Dette tomrommet av informasjon har appellert til mange.
Det har trigget fantasien.
Rundt år 1000 dukket det opp en tekst som kalles «Tomas' barneevangelium», som tilsynelatende forteller om hendelser fra Jesu barndom.
Forfatteren skal være apostelen Tomas, og det finnes tilgjengelig på norsk, men som kilde til kjennskap om Jesu barndom har det ingen verdi.
Så vi må nøye oss med denne ene fortellingen som er dagens tekst, og som er en tekst til Kristi åpenbaringsdag – søndagen som innleder åpenbaringstiden i kirkeåret.
Sammen med mange andre hadde altså Josef, Maria og Jesus reist fra Nasaret, der de bodde, til Jerusalem, for å feire påske.
Da de sju høytidsdagene var over, skulle de vende hjem igjen.
Mange mennesker – flere tusen – som la på hjemvei.
Når så mange beveget seg til fots eller ved hjelp av ridedyr, sier det seg selv at man ikke kan fullstendig oversikt over alle til en hver tid.
Gutten Jesus ble igjen i Jerusalem, leser vi, mens foreldrene trodde han var i reisefølget. Derfor gikk det en hel dagsreise før de begynte å lete etter ham.
«En dagsreise» på Jesu tid er anslått til å være en strekning på om lag tre norske mil.
Reisen fra Nasaret til Jerusalem har vært beregnet til å være mellom fem og seks dagsreiser – og selvfølgelig like lang tilbake.
Nå var den første dagreisen unnagjort.
Men hvor var Jesus?
Josef og Maria begynte å spørre rundt.
«Har du sett Jesus?»
Noen trodde kanskje de hadde det; andre svarte bare at de ikke hadde det.
De lette etter ham blant slektninger og venner, men når de ikke fant ham, vendte de nesa mot Jerusalem igjen.
En dagsreise til.
Når det står at de først fant ham etter tre dager, er jeg usikker på om det betyr at de løp rundt i Jerusalem og lette. Det er vel like sannsynlig at det betyr at de først fant Jesus på den tredje dagen etter avreise fra Jerusalem. Det får være som det vil; i hvert fall fant de ham, og de fant ham i templet.
Og der hadde han vært hele tiden!
«Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte».
Han spurte klokt og han svarte klokt.
Det står at Josef og Maria ble slått av forundring, og Maria var den som måtte gi både forundringen - og kanskje frustrasjonen? – luft: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.»
Mange har undret seg over hva Jesus mente med svaret han ga: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Ordene som er brukt i grunnteksten kan oversettes på flere måter.
I en dansk oversettelse heter det: «der min Far er» - visste dere ikke at jeg må være der min far er?
I en engelsk oversettelse er «min Fars hus» oversatt med «my Father’s buisness».
Min fars hus!
Disse ordene minner oss om en annen tekst i Bibelen.
Det er ikke en tekst fra Jesu barndom, men fra slutten av hans tjeneste.
I Joh 14, Jesu avskjedstale til disiplene, leser vi fra vers 1: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien».
Min Fars hus!
«I min Fars hus er det mange rom» og videre: «Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien».
Jeg synes jeg ser en tråd fra den 12 år gamle gutten i templet i Jerusalem til den kanskje 30 år eldre mannen som sitter et annet sted i den samme byen og skal spise påskelammet sammen med disiplene sine.
Både gutten og mannen snakker om det samme: Fars hus!
Også denne jula har mange sunget, eller hørt, Eivind Skeies julesalme «En stjerne skinner i natt».
Her heter det i ett av versene:
«Se, himlen ligger og hviler
på jordens gule strå.
Vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå».
Vi er fremme nå!
Var det slik den 12 år gamle Jesus tenkte?
Jeg er framme nå!
Det er her jeg hører til!
Og var det slik den voksne Jesus tenkte, der han satt rundt påskebordet med disiplene og forberedte dem på det skulle skje de neste dagene?
Vi er fremme nå – vi er ved målet nå.
Jeg går i forveien, men «når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Men bekymre dere ikke: «Dit jeg går, vet dere veien».
Vi skal ikke behøve å være redde for å finne fram.
Vi har den beste veiviseren som finnes: Jesus selv.
«Dit jeg går, vet dere veien.»
«Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Uansett: «Dit jeg går, vet dere veien».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!
lørdag 31. oktober 2020
Å være salig
Preken for Allehelgensdag i Arendal korps, 1. november 2020
Prekenteksten for denne Allehelgensdag er en av de mest kjente bibeltekstene som finnes. Det er saligprisningene fra Matteus 5; de 12 første versene. Vi leser i Jesu navn: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5, 1-12).
Slik lyder Herrens ord!
En av mine første kulturopplevelser var da vi så Fjernsynsteaterets framføring av Johan Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt». Boka kom ut i 1923 og innspillingen skjedde i 1960. Vi fikk ikke fjernsyn før i 1964, så forestillingen må ha blitt sendt som reprise den gang.
En sterk forestilling for en 11-åring, som jeg var da.
En kulturopplevelse.
Noen år senere hadde vi boka som tema i norsk-undervisningen på realskolen, så da leste jeg boka.
Vi hadde Bokklubbens utgave av den stående i hylla hjemme.
«Den fjerde nattevakt» er fortellingen om presten Benjamin Sigesmund som kom til Bergstaden for å være prest; vi er tidlig på 1800-tallet. Noe av det første den nye presten blir bedt om, er å komme i sognebud til en ung, samisk kvinne som ligger for døden. Han drar og tar med seg klokkeren Ol’Kanelsla som kjentmann. De kommer fram og den døende får sakramentet av presten.
Før hun dør, sier hun: - Æ hørre englan som søng...
Mannen hennes, som er mye eldre enn henne, virrer litt rundt, og når han forstår at det er slutt, sier han til klokkeren: - Vart 'a salig?
Klokkeren svarer: -Ho hørd’ englan som søng…
Mannen blir nesten forskrekket: - Hørd ‘a englan? Å jø, å jø….
Slik slutter den delen av fortellingen.
«Vart ‘a salig?» - Ble hun frelst?
Ordet «salig» går igjen i den teksten vi har lest.
Det er ikke et ord som vi bruker i det daglige – i hvert fall ikke i den betydningen det brukes her.
Vi snakker kanskje om «en salig blanding» eller «et salig rot», men «salig» i religiøs sammenheng?
Da jeg flyttet til Askim i 1985 var det ennå noen som husket et felleskristelig kor de hadde hatt der i byen.
Det het «Salig blanding» og besto av medlemmer fra alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i Askim og omegn.
I Norsk Synonymordbok står det mange ord som regnes som synonym til ordet «salig».
Jeg kom fram til 25: Det er ord som animert, begeistret, blid, ellevill, fornøyd, frydefull, glad, gledesstrålende, henrykt, i godlag/godlyne, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds, ubekymret.
Det var nok ikke i en slik betydning Jesus brukte det.
Vi kjenner også ordet fra salmeskatten. Hver eneste påske synger vi en salme der ordet «salig» er sentralt: «Å, salige stund uten like».
Vi kjenner ordet fra Salmenes bok i Bibelen.
Salme 112, 1: «Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud».
– Salme 33, 12: «Salig er det folk som har Herren til Gud» eller Salme 32, 1-2: «Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd».
«Vart’a salig?» spurte den gamle samen på vidda utenfor Røros.
Det greske ordet for «salig» er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet.
Hadde vi lest dagens tekst fra en engelsk bibeloversettelse, hadde ordet som gikk igjen sannsynligvis vært dette: «Blessed».
Velsignet!
Da jeg bodde på Island lærte jeg at den vanlige måten å hilse hverandre på når man møttes, er denne: «Komtu sæll og blessaður».
«Vær salig og velsignet». Ikke bare et «mår’n, mår’n», men en velsignelse.
Jeg husker hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da vi på fjernsynet i 1978 kunne se og høre den hilsen president Jimmy Carter ga til statsminister Menachim Begin og president Anwar Sadat etter undertegnelsen av den såkalte «Camp David»-avtalen mellom Israel og Egypt.
En kristen president hilste de to statslederne, den ene muslim og den andre jøde, med et ord av Jesus: «Blessed are the peacemakers. They shall be called The Children of God».
Velsignet er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn.
«Vart ‘a salig?» spurte den gamle samen presten og klokkeren der ute på vidda.
Dagens tekst handler ikke om hvem som blir salige, men om hvem som er det.
Jesus har åtte – skal vi kalle dem «punkter»? – når han presenterer saligprisningene.
De fire første har en slags negativ klang: De fattige i ånden, de sørgende, de ydmyke, de som hungrer og tørster etter rettferdighet – de som savner noe; men de skal få det de trenger, lover Jesus.
De fire siste saligprisningene er mer offensive; mer på hugget: De barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred, de som blir forfulgt for rettferdighets skyld.
Stillingen blir 4:4, kan vi kanskje si? Fire ydmyke egenskaper og fire offensive.
Ikke at de opphever hverandre; de supplerer hverandre.
Når vi hører snakk om «Jesu bergpreken», ser vi fort for oss et slags folkemøte; en stor skare samlet rundt Jesus.
Jeg har vært på det stedet i Israel der man mener Jesus holdt denne prekenen; det er et stort område. Og kanskje har vi tenkt: Hvordan kunne så mange mennesker bli nådd med Jesu ord når han holdt denne talen?
Men dersom vi leser teksten nøye – behøver ikke være så veldig nøye, heller! – ser vi fort at det ikke nødvendigvis var så veldig mange der.
For hva leser vi? Jo: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham».
Jesus trakk seg unna folkemengden, men disiplene hans; kanskje bare de 12; kanskje de rundt 70 som vi leser om i andre sammenhenger at de fulgte Jesus.
Denne egentlig nokså oversiktlige gruppen var det Jesus underviste.
Og når Jesus bruker et pronomen som «dere» i hele talen, men kanskje særlig i det som er dagens tekst, er det disiplene han snakker til.
Det er de som er målgruppe for denne undervisningen.
Etter å ha snakket om de åtte saligprisningene, er det som om Jesus spisser det litt til; han blir målrettet i hvem det er han henvender seg til: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Seks ganger bruker han det personlige pronomenet – andre person, flertall: Dere.
Dette er ikke en henvendelse til et folkemøte; dette er en henvendelse til en relativt liten og oversiktlig gruppe: Disiplene.
Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus ga viktig undervisning i små grupper.
Johannes 3 – samtalen med Nikodemus; kanskje en av de viktigste samtalene som er referert i hele Det nye testamente: én tilhører.
Samtalene med Peter – noen av dem skjedde nok i «plenum», men de fleste var på tomannshånd. Som når Jesus sier til Peter: Jeg bad for deg, at din tro ikke måtte svikte.
Det er ikke noe man sier i manges påhør; det sier man i enerom.
-Vart ‘a salig? spurte den gamle samen i Falkbergets flotte fortelling.
Hvem er salig? Kanskje kan vi snu litt på spørsmålet og si: Hvem er hellig?
Hvem er de salige? Hvem er de hellige?
I flere av Paulus sine brever leser vi at han henvender seg «til de hellige» - til disiplene i menigheten; i byen, på stedet.
For mange år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
Det sto ikke noe navn på konvolutten; bare dette: «Til den hellige på Krokstadelva».
Postkontoret visste hvem som skulle ha brevet. For på Krokstadelva bodde en pensjonert slumsøster som het Lydia Monsen; elsket av alle.
«Den hellige på Krokstadelva»!
En disippel.
En som tjente Herren!
Hvem er de hellige? Hvem er de salige?
Johannes fikk svar på dette:
«En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre», svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. Og solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (Åp 7, 13 – 17).
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen
Prekenteksten for denne Allehelgensdag er en av de mest kjente bibeltekstene som finnes. Det er saligprisningene fra Matteus 5; de 12 første versene. Vi leser i Jesu navn: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5, 1-12).
Slik lyder Herrens ord!
En av mine første kulturopplevelser var da vi så Fjernsynsteaterets framføring av Johan Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt». Boka kom ut i 1923 og innspillingen skjedde i 1960. Vi fikk ikke fjernsyn før i 1964, så forestillingen må ha blitt sendt som reprise den gang.
En sterk forestilling for en 11-åring, som jeg var da.
En kulturopplevelse.
Noen år senere hadde vi boka som tema i norsk-undervisningen på realskolen, så da leste jeg boka.
Vi hadde Bokklubbens utgave av den stående i hylla hjemme.
«Den fjerde nattevakt» er fortellingen om presten Benjamin Sigesmund som kom til Bergstaden for å være prest; vi er tidlig på 1800-tallet. Noe av det første den nye presten blir bedt om, er å komme i sognebud til en ung, samisk kvinne som ligger for døden. Han drar og tar med seg klokkeren Ol’Kanelsla som kjentmann. De kommer fram og den døende får sakramentet av presten.
Før hun dør, sier hun: - Æ hørre englan som søng...
Mannen hennes, som er mye eldre enn henne, virrer litt rundt, og når han forstår at det er slutt, sier han til klokkeren: - Vart 'a salig?
Klokkeren svarer: -Ho hørd’ englan som søng…
Mannen blir nesten forskrekket: - Hørd ‘a englan? Å jø, å jø….
Slik slutter den delen av fortellingen.
«Vart ‘a salig?» - Ble hun frelst?
Ordet «salig» går igjen i den teksten vi har lest.
Det er ikke et ord som vi bruker i det daglige – i hvert fall ikke i den betydningen det brukes her.
Vi snakker kanskje om «en salig blanding» eller «et salig rot», men «salig» i religiøs sammenheng?
Da jeg flyttet til Askim i 1985 var det ennå noen som husket et felleskristelig kor de hadde hatt der i byen.
Det het «Salig blanding» og besto av medlemmer fra alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i Askim og omegn.
I Norsk Synonymordbok står det mange ord som regnes som synonym til ordet «salig».
Jeg kom fram til 25: Det er ord som animert, begeistret, blid, ellevill, fornøyd, frydefull, glad, gledesstrålende, henrykt, i godlag/godlyne, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds, ubekymret.
Det var nok ikke i en slik betydning Jesus brukte det.
Vi kjenner også ordet fra salmeskatten. Hver eneste påske synger vi en salme der ordet «salig» er sentralt: «Å, salige stund uten like».
Vi kjenner ordet fra Salmenes bok i Bibelen.
Salme 112, 1: «Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud».
– Salme 33, 12: «Salig er det folk som har Herren til Gud» eller Salme 32, 1-2: «Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd».
«Vart’a salig?» spurte den gamle samen på vidda utenfor Røros.
Det greske ordet for «salig» er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet.
Hadde vi lest dagens tekst fra en engelsk bibeloversettelse, hadde ordet som gikk igjen sannsynligvis vært dette: «Blessed».
Velsignet!
Da jeg bodde på Island lærte jeg at den vanlige måten å hilse hverandre på når man møttes, er denne: «Komtu sæll og blessaður».
«Vær salig og velsignet». Ikke bare et «mår’n, mår’n», men en velsignelse.
Jeg husker hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da vi på fjernsynet i 1978 kunne se og høre den hilsen president Jimmy Carter ga til statsminister Menachim Begin og president Anwar Sadat etter undertegnelsen av den såkalte «Camp David»-avtalen mellom Israel og Egypt.
En kristen president hilste de to statslederne, den ene muslim og den andre jøde, med et ord av Jesus: «Blessed are the peacemakers. They shall be called The Children of God».
Velsignet er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn.
«Vart ‘a salig?» spurte den gamle samen presten og klokkeren der ute på vidda.
Dagens tekst handler ikke om hvem som blir salige, men om hvem som er det.
Jesus har åtte – skal vi kalle dem «punkter»? – når han presenterer saligprisningene.
De fire første har en slags negativ klang: De fattige i ånden, de sørgende, de ydmyke, de som hungrer og tørster etter rettferdighet – de som savner noe; men de skal få det de trenger, lover Jesus.
De fire siste saligprisningene er mer offensive; mer på hugget: De barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred, de som blir forfulgt for rettferdighets skyld.
Stillingen blir 4:4, kan vi kanskje si? Fire ydmyke egenskaper og fire offensive.
Ikke at de opphever hverandre; de supplerer hverandre.
Når vi hører snakk om «Jesu bergpreken», ser vi fort for oss et slags folkemøte; en stor skare samlet rundt Jesus.
Jeg har vært på det stedet i Israel der man mener Jesus holdt denne prekenen; det er et stort område. Og kanskje har vi tenkt: Hvordan kunne så mange mennesker bli nådd med Jesu ord når han holdt denne talen?
Men dersom vi leser teksten nøye – behøver ikke være så veldig nøye, heller! – ser vi fort at det ikke nødvendigvis var så veldig mange der.
For hva leser vi? Jo: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham».
Jesus trakk seg unna folkemengden, men disiplene hans; kanskje bare de 12; kanskje de rundt 70 som vi leser om i andre sammenhenger at de fulgte Jesus.
Denne egentlig nokså oversiktlige gruppen var det Jesus underviste.
Og når Jesus bruker et pronomen som «dere» i hele talen, men kanskje særlig i det som er dagens tekst, er det disiplene han snakker til.
Det er de som er målgruppe for denne undervisningen.
Etter å ha snakket om de åtte saligprisningene, er det som om Jesus spisser det litt til; han blir målrettet i hvem det er han henvender seg til: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Seks ganger bruker han det personlige pronomenet – andre person, flertall: Dere.
Dette er ikke en henvendelse til et folkemøte; dette er en henvendelse til en relativt liten og oversiktlig gruppe: Disiplene.
Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus ga viktig undervisning i små grupper.
Johannes 3 – samtalen med Nikodemus; kanskje en av de viktigste samtalene som er referert i hele Det nye testamente: én tilhører.
Samtalene med Peter – noen av dem skjedde nok i «plenum», men de fleste var på tomannshånd. Som når Jesus sier til Peter: Jeg bad for deg, at din tro ikke måtte svikte.
Det er ikke noe man sier i manges påhør; det sier man i enerom.
-Vart ‘a salig? spurte den gamle samen i Falkbergets flotte fortelling.
Hvem er salig? Kanskje kan vi snu litt på spørsmålet og si: Hvem er hellig?
Hvem er de salige? Hvem er de hellige?
I flere av Paulus sine brever leser vi at han henvender seg «til de hellige» - til disiplene i menigheten; i byen, på stedet.
For mange år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
Det sto ikke noe navn på konvolutten; bare dette: «Til den hellige på Krokstadelva».
Postkontoret visste hvem som skulle ha brevet. For på Krokstadelva bodde en pensjonert slumsøster som het Lydia Monsen; elsket av alle.
«Den hellige på Krokstadelva»!
En disippel.
En som tjente Herren!
Hvem er de hellige? Hvem er de salige?
Johannes fikk svar på dette:
«En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre», svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. Og solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (Åp 7, 13 – 17).
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen
Abonner på:
Innlegg (Atom)





