Prekenteksten for denne 15. søndag i treenighetstiden, finner vi i Lukas-evangeliet, i det 10. kapittel, fra vers 38 til 42; vi leser i Jesu navn:
«Da de dro videre, kom (Jesus) til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne».
Slik lyder Herrens ord!
Hjemme har vi et par malerier som viser kjente, bibelske scener.
Det er et der Jesus og disiplene går gjennom en åker, og det er ett som viser det scenarioet som vi også presenteres for å dagens tekst: Maria ved Jesus føtter, Jesus som underviser og i bakgrunnen Marta, som ser litt utålmodig ut.
Hun som har malt det, het Gunhild Bie, og var Gretas grandtante.
Maria ved Jesu føtter.
Det å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.
Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39).
Apostelen Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).
Det var fortellingen om Maria som lå i Mattias Orheims tanke og hjerte da han i 1908 skrev teksten til den sangen vi sang her tidligere i formiddag: «Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn».
Å sette seg ved Jesu føtter er å gjøre en prioritering.
Marias søster, Marta, syntes dette var å kaste bort verdifull tid.
Det var jo så mye som skulle ordnes!
«Ett er nødvendig», svarte Jesus. Og mange har nok erfart at en stund ved Jesu føtter også gir overskudd til det praktiske.
Marta og Maria var søstre, men de hadde også en bror.
Han het Lasarus.
Det kan virke som om hjemmet i Betania, der denne søskenflokken bodde, var et av de få – kanskje det eneste? – fristedene Jesus hadde.
At det var et nært vennskap mellom dem, ser vi blant annet av ordlyden i den meldingen Jesus fikk, og som vi finner i Joh 10, 3: «Herre, han som du er så glad i er blitt syk».
Og evangelisten Johannes skriver i den forbindelse: «Jesus var glad i Marta og hennes søster, og Lasarus».
De bodde i den vesle byen Betania, omtrent 15 stadier fra Jerusalem.
Det var nok gangavstand den gangen; strekningen tilsvarte drøyt tre kilometer. På wikipedia leste jeg at fordi Jesus besøkte disse vennene sine i Betania såpass ofte, er Betania blitt et navn som ofte brukes på bedehus og kristne forsamlingssteder.
Betania – stedet er Jesus og hans venner kunne møtes.
Noen har tolket Jesu ord til Marta som en form for refs; dette er kanskje den vanligste forståelsen av det han sier til henne.
Jeg er ikke sikker på om det er helt rettferdig, verken mot Jesus eller Marta.
Formaning?
Ja vel, men ikke refs.
Noen har tatt Marta i forsvar og ment at det var vel ikke bare Jesus som kom innom hjemmet i Betania, men hele disippelflokken; 12 voksne karer pluss Jesus.
Det var derfor hun ble litt stresset.
Nå står det ikke direkte at det var andre gjester denne dagen enn Jesus, men de fleste av oss har vel hatt såpass mye nærkontakt med husmødre at vi vet det ikke skal så mange gjester til før «stelle-i-stand» blir en greie.
Og kanskje kan Jesu ord til henne forstås som en vennlig henstilling?
«Slapp litt av, Marta! Ta deg tid til å lytte, du også!»
Noen betrakter Marta og Maria som eksempler på to typer kristne: Marta som den aktive, praktiske og handlende, med Maria som den reflekterte, meditative og kontemplative.
Og det er behov for begge deler i Guds rike og i den kristne kirke.
Det er rett og slett snakk om ulike tjenester; ulike nådegaver.
Marta og Maria.
Det er flere kvinner i Det nye testamente som heter «Maria».
Maria, Jesu mor, Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Joses, Maria, Klopas’ hustru og Maria fra menigheten i Roma.
Men det er bare én Marta.
Noen stusser kanskje litt over Jesu respons til Marta i dagens tekst.
Han var tross alt gjest, og Marta var da vertinne?
Men denne hendelsen fra samværet mellom Jesus og familien i Betania, er jo ikke det eneste vi leser om forbindelsen mellom dem og Mesteren fra Nasaret.
For hva vet vi om disse vennene?
Vi kan begynne med Lasarus, han som ikke er med i denne fortellingen.
Vi hører egentlig ikke om ham annet i forbindelse med at han blir syk og dør.
Og så kommer Jesus og vekker ham opp igjen.
Ifølge den kirkelige tradisjonen ble Lasarus biskop på Kypros etter pinsedagen.
Og den eneste gangen Jesus ga navn til en av personene i sine lignelser, ga han vedkommende navnet Larasrus.
I språket lever navnet videre i litt gammelmodige ord som «lasarett» og «lasaron».
Det er referanser til Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus – om Lasarus som var syk og fattig.
Lasarett er jo et gammelt ord for sykehus, og lasaron hadde i utgangspunktet ikke den odiøse og negative klangen som det senere fikk – og har fortsatt.
Marta – hun framstår som «propellen» i søskenflokken.
Hun var aktiv; hun tok initiativ.
Det var hun som eide huset der de tre bodde.
Det var hun som sendte bud på Jesus da Lasarus ble syk, og som møtte ham da han omsider kom: «Hadde du vært her, var min bror ikke død!»
Det var vel også en form for refs; en form for bebreidelse?
«What took you so long?»
Hadde du bare kommet før…
Det var hun som «var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand» da Jesus kom på besøk.
I en bok om Bibelens kvinner leste jeg at mange kvinnelige helse- og sosialarbeidere har, helt siden middelalderen, betraktet Marta som sin vernehelgen. Kanskje kunne hun være en vernehelgen for de travle husmødrene også?
Maria – det var hun som satte seg ved Jesu føtter.
Men det var også hun som salvet Jesu føtter etter at Lasarus var vekket opp fra de døde.
Vi leser i Johannes 12, vers 2 og 3: «Der gjorde de et måltid for ham, og Marta gikk til hånde; men Lasarus var en av dem som satt til bords med ham. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft».
For også Maria visste å ta grep når situasjonen krevde det.
Vi har alt nevnt salvingen av Jesu føtter, der hun brøt inn i selskapet og foretok en handling som nok fikk noen til å reagere.
Og da Jesus lå i graven var Maria - «vår» Maria - en av de kvinnene som gikk ut til graven for å salve Jesu legeme. Hun var en del av den flokken med kvinner som fikk meldingen: «Han er ikke her! Han er stått opp!»
«Ved Jesu føter» - for å lytte, men også for å tilbe.
Og for å reise seg opp for å gå ut og handle, gå ut og tjene.
Marta og Maria – to av Jesu kvinnelige disipler.
To av Jesu medarbeidere.
To av dem Jesus hadde – og har – bruk for.
De hadde ulike gaver og derfor også litt ulike tjenester.
Men de tjente den samme herre; de trodde på den samme Frelser.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar