VED SØNDAGSSKOLESJØEN

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting. Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere fått noe, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei,» svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,» sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen. Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk,» sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde (Joh 21, 1-14).

Det fortelles at da Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander hadde besøkt Israel for første gang, ble han spurt om hva som hadde gjort sterkest inntrykk på ham. - Att se min söndagsskolasjö, svarte han. Sjøen han snakket om var Genesaretsjøen; sjøen der Jesus vandret på bølgene. Sjøen der Jesus stillet stormen. Sjøen der Peter gjorde sin store fiskefangst. Søndagsskolesjøen. Kanskje en av de mest omtalte innsjøer i hele verden?
En sommerdag for snart ti år siden svømte jeg i søndagsskolesjøen. Det var sommer, det var varmt og jeg husker vannet som svært behagelig. Etter svømmeturen satt vi en gruppe på stranden og sang kristne sanger. En av dem var ”I den stille, klare morgen”, og jeg fikk et lite flashback til en av min barndoms første fonetiske opplevelser: Jeg var overbevist om at man i ett av versene skulle synge: ”Jeg har hørt hans trette trinn på Gallileas fjell og vann…”.
Jeg var ved sjøen der Jesus hadde vandret, hvilt og undervist. Jeg var ved søndagsskolesjøen.
Denne søndagens tekst er fortellingen om da Jesus åpenbarte seg for disiplene for tredje gang etter at han var stått opp fra de døde. Vi vet ikke noe mer nøyaktig om når det skjedde, men det må ha vært en stund etter påske – litt ut i perioden på 40 dager mellom påske og Kristi Himmelfart. Jesus kan ikke ha vært fysisk sammen med disiplene i hele denne perioden – ”døgnet rundt”, for så si det slik. Han åpenbarte seg for dem – først én gang, så en gang til, og så denne tredje gangen. Disiplene var samlet ved sjøen. Flere av dem hadde vært fiskere før de møtte Jesus, og nå er det plutselig som om Peter vil gjenoppfriske gamle kunnskaper: ”Jeg drar ut og fisker,” sier han. ”Vi blir med deg,” sa de andre. ”Men den natt fikk de ingenting,” sier teksten.
Neste morgen sto Jesus på stranden, men de kjente ham ikke igjen. Likevel gjorde de som han sa da han ga dem det litt meningsløse rådet om å kaste ut garnet på den andre siden. Kanskje var det noe i stemmen hans som vakte til live minner om en annen opplevelse; noe som var blitt sagt dem i en liknende situasjon? ”Følg meg, og jeg vil gjøre dere til menneskefiskere.”
Fortellingen om Peters fiskefangst blir gjerne tolket symbolsk. Den blir lest som et frampek mot det som skulle bli både Peters og kirkens kall og oppgave framover: Å være menneskefiskere. Å vinne mennesker for Guds rike. Det er skapt mye god metaforbruk rundt dette, og det er et mye brukt tema i kristen sang og musikk.
For disiplene var nok opplevelsen med fiskefangsten først og fremst en bekreftelse på at Jesus var stått opp fra de døde, at han var i virksomhet og at han fremdeles var den de hadde fulgt gjennom tre år og som de hadde sett helbrede syke, bryte brødet, vekke opp døde og undervise om Guds rike. De behøvde ikke spørre hvem han var – de visste det. De kjente ham igjen. De var ved søndagsskolesjøen.

Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis for første søndag etter påske

TENK, DET VAR ALLTING FOR MEG

Preken i Askim korps langfredag 2. april 2010

Vi er kommet til langfredag. Denne begivenhetsrike, komprimerte dagen som på mange måter er kjernen i vår tro. Den, sammen med påskedagen. Disse to dagene som henger så nøye sammen, med alle sine kontraster. Uten langfredag, ingen påskemorgen. Men uten påskemorgen – seierens dag! - ville langfredagen vært nederlagets dag. Vi skal lese noe av det som er prekenteksten for denne langfredagen. I utgangspunktet er det en svært lang tekst som er dagens tekst, men jeg har valgt å lese et utsnitt. Kanskje vi kan reise oss mens teksten blir lest:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, det 15. kapittel, fra 6. til 15. vers; i Jesu navn:
”Hver høytid pleide Pilatus å gi en fange fri, den folket ba om. En som gikk under navnet Barabbas, satt fengslet sammen med de opprørerne som hadde begått et drap under opprøret. Da mengden møtte opp og begynte å be Pilatus gjøre som han pleide, svarte han: «Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?» For han visste at det var av misunnelse overprestene hadde utlevert Jesus. Men overprestene egget opp folkemengden, så de ba ham gi Barabbas fri i stedet. Pilatus tok på ny til orde: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?» «Korsfest ham!» skrek de tilbake. Pilatus spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Korsfest ham!» Pilatus ville gjerne gjøre mengden tilfreds. Han ga dem Barabbas fri, men lot Jesus bli pisket og overga ham til å bli korsfestet.”
Slik lyder Herrens ord!”

Jeg har satt en overskrift på det jeg har tenkt å dele med dere her i formiddag. Overskriften vil nok si noe om hva som er prekenens tema. Det er et kjent tema en langfredag på Frelsesarmeen. Det er hentet fra en sang vi allerede har sunget: ”Se mengden til Golgata iler.” Igjen og igjen lød disse ordene mens sangen ble sunget: ”Tenk, det var allting for meg.”

Sangen er skrevet av brigadér Hjalmar Hansen – en av Frelsesarmeens pionerer som levde fra 1873 til 1952. Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. ”Møt ham hver en morgen” er en av dem. ”Herligste navn som er uttalt på jord” er en annen. Men den aller første sangen han skrev, ble også den mest kjente: ”Se, mengden til Golgata iler”. Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo. Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene. Dette ble veldig alvorlig for løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove. Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham? ”Ja, Herre”, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir. I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: ”Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord”. Det er ikke noe vers i Bibelen som lyder slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: ”Å, tenk det var allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg.” Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger. Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død. Han ble Golgata-sangeren framfor noen, ikke bare i Frelsesarmeen, men i norsk kristenhet.

Tenk det var allting for meg!
William Booth ble en gang spurt: Hva er det sentrale i Frelsesarmeens teologi? Og han svarte med fire korte ord: ”Det blødende Guds Lam”.
Den amerikanske lyrikeren Vachel Lindsay leste i en avis i 1912 at William Booth var død. Han satte seg og begynte å skrive et dikt: ”General William Booth enters into Heaven”. Det er oversatt til norsk av Sigmund Skard: ”William Booth dreg inn i himlen”. Gjennomgangstemaet i dette diktet er en sangstrofe: ”Er du ren i hans blod? Er du renset i Gudslammets blod?”

Det blødende Guds lam!
Tenk, det var allting for meg!
Hva var så dette ”allting”? Hva innebar en korsfestelse? Hva innebar hudstrykingen? Hva innebar det å bli kronet med en tornekrone?
Jeg har ikke tenkt å gå altfor detaljert inn på det. Det er ikke relevant. Det er ikke volumet av fysisk smerte som gjør at Jesu lidelse og død er til menneskenes frelse. Det er ikke piskeslagene, tornekronen, timene på korset, tørsten, angsten – verken sammen eller hver for seg er det disse tingene som frelser menneskene. Rent nøkternt vurdert er det helt sikkert mennesker som har lidd mer enn det mennesket Jesus fra Nasaret gjorde. Den amerikanske predikanten Moody skal ha sagt det slik: ”Det er mange som lidd mer enn Jesus led, men de var ikke den Jesus var.”
Hvem var Jesus?
Guds enbårne sønn, sier vi i bekjennelsen. ”Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen”, heter det i en av de eldste trosbekjennelsene kirken har – den nikenske. ”Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd”, heter det i en annen, oldkirkelig bekjennelse, nemlig den athanasianske.
”Han som ikke visste av synd, har han (Gud, Faderen) gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet”, skriver Paulus til menigheten til Korint.

”Tenk, det var allting for meg!”

Jeg skal ikke spørre hvor mange av dere som har lest krim i påsken, eller har sett krim på fjernsyn. Krim og påske er en norsk greie som aldri er blitt fullt ut forklart, tror jeg. Noen har tenkt at det er fordi påskebudskapet også kan leses som et kriminaldrama. Det kan det vel egentlig ikke, men et rettsdrama – ja! Den tilfangetatte Jesus som slepes fra Pilatus til Herodes og tilbake til Pilatus. Dommen som avsies. Dommen som fullbyrdes.

Kanskje er det kombinasjonen kriminalmysterium og livsmysterium som fengsler slik? For det er jo et mysterium, at det faktisk kunne skje. At Jesus lot det skje. At Gud lot det skje. At Jesus ikke bare avbrøt det hele. Det kunne han ha gjort. At ikke Gud grep inn. Det kunne han ha gjort. ”Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi,” ba Jesus. Men den gikk ikke forbi. Jesus tømte den, og han tømte den til bunn.
Tenk, det var allting for meg!
Biskop Per Lønning ble en gang spurt: ”Hvem er egentlig skurken i påskedramaet?” -Det er meg, det, svarte biskopen.
Tenk, det var allting for meg.

Skurken i påskedramaet?
En av de mest tragiske ting som har skjedd i kirkehistorien stemplingen av jødene som ”Kristi mordere” – at det var jødene, som folk, som drepte Jesus. Det var menneskeslektens synd som drepte Jesus. ”Tenk, det var allting for – meg!” For deg! For hver enkelt av oss!
I år er det 90 år siden Johan Falkberget skrev sin novelle ”Naglene – eller jernet fra Norden”. Det er en sterk og gripende fortelling om smeden Ela fra Jerusalem. Han har en vissen arm, og den gjør at han ikke lenger er i stand til å utføre arbeidet sitt. Så møter han profeten fra Nasaret, og han helbreder armen til Ela. ”Gå tilbake til din smie og gjør din gjerning”, sier han til ham. To år går. Ela har glemt profeten som helbredet armen hans. En dag står han og arbeider med et materiale som det er nesten umulig å få så varmt at han kan bearbeide det. Han får høre hvor det kommer fra – det er jern fra Norden, fra et land der det alltid er is og snø. Men Ela gir seg ikke, og omsider har han fått laget det han skulle: Noen lange, grove nagler. Og Ela slår inn sitt buemerke på naglene.
Samme påske blir Jesus fra Nasaret korsfestet. Også Ela er i folkemengden. Da det hele er over, blir Jesus tatt ned fra korset. Naglene han var korsfestet med blir trukket ut og slengt til side. Ela ser, som den fagmann han er, at det er fine nagler – godt håndverk. Han tar dem opp. Og han kjenner igjen sitt eget buemerke. Det er naglene han smidde av jernet fra Norden. Han smidde dem med den hånden som Jesus helbredet. Og han husker hva Jesus sa til ham.
”Tenk, det var allting for meg!”

Har jeg sagt noe om bibelteksten vår så langt?
I det enorme, bibelske persongalleriet, er Barabbas en av dem som virkelig fascinerer. Han er blitt symbolet på Jesu stedfortredende død. Det er laget filmer om ham. Den svenske forfatteren Pär Lagerkvist skrev en av sine mest kjente romaner om ham. Hva vet vi om ham? Praktisk talt ikke noe som helst. Men fortellingen om ham står sterkt – han nevnes i alle de fire evangeliene. Det fortelles at han var en opprører, men Lukas legger til: Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord. Og Johannes, som er den av evangelistene som var nærmest inn på begivenhetene i tid; ja, som var til stede da dette skjedde, skriver bare at Barabbas var en røver.
Man kan sikkert trekke noen paralleller til moderne opprørere og deres arbeidsmetoder – det er både ran og mord der også! – men her og nå skal vi nøye oss med det vi i hvert fall vet: Barabbas skulle ha vært den som hang på korset i midten, men i stedet hang Jesus der.
Ingen historisk person har som Barabbas konkret opplevd og sett det som er kjernen i evangeliet: Jesu stedfortredende død. At han led og døde for det enkelte menneskes skyld. ”Å, tenk, det var allting for meg!”
Det er en alminnelig oppfatning at Barabbas var en opprører, og at de to som ble korsfestet sammen med Jesus var Barabbas sine medskyldige. Jesus hang der Barabbas skulle hengt!
Da jeg var på påskeleir på Flesberg for mange år siden ble det vist en film som het ”Barabbas”. Den var laget med tanke på evangelisering, og munnet ut i at Barabbas selv kom til den konklusjon at ”Jesus døde for meg – da må jeg leve for ham.”
Vi hører ikke mer om den bibelske Barabbas, om det var slik han konkluderte. Vi vet mer om de to som skulle dødd sammen med ham. ”Røverne på korset”, som vi ofte kaller dem.
Men det er da heller ikke så viktig å vite hva som skjedde med Barabbas og hvordan han konkluderte. Viktigere er det å vite hva vår egen konklusjon blir. Han døde for meg – da må jeg leve for ham. Da må jeg tro på ham.
For tenk, det var all ting for meg.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Røsten fra himmelen

Preken i Tønsberg korps
Søndag før faste, 14. februar 2010

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal igjen herliggjøre det.» Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide (Joh 12,24-33).

Slik lyder Herrens ord!

Få replikker fra et skuespill er blitt så gjennomdiskutert og så gjennom-analysert som sluttreplikken i Henrik Ibsens skuespill ”Brand”. Det er en dramatisk sluttscene der et snøras fyller hele dalen. Hovedpersonen i dramaet – presten Brand – har hele livet vært en streng og kompromissløs prest, men har ikke klart å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt ”viljens evangelium”. ”Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller”, er et sitat som er hentet fra dette dramaet.
Idet raset går, roper Brand ut: ”Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?” (Det betyr ”tilstrekkelig mengde”). Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!
I tankene mine vender jeg gang på gang tilbake til denne dramatiske slutten på et av Ibsens mest kjente skuespill.
Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.
En Gud som lar sin røst lyde fra himmelen! Guds røst! Guds stemme!

Vi leser om det i Bibelen. I skapelsesberetningen, slik vi kjenner den fra Bibelens aller første blad, leser vi at Gud talte, og så skjedde det. Var det en røst fra himmelen? En røst som runget ut over all dentomhet, all den intethet som må ha vært?
”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet.  Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag” (1 Mos 1, 1-5).
Gud sa! Gud talte!
Og så skjedde det. Og slik fortsetter skapelsesberetningen. ”Gud sa” – ”Gud sa”. Røsten fra himmelen.
Hvorfor tror jeg det må ha lydt en røst over den intetheten som må ha rådet? Fordi jeg tror det er en skaper-kraft i det uttalte ordet. En kreativ kraft – eller en destruktiv kraft. Men en kraft. En makt. Det uttalte ordet uttretter noe – det fører til noe. Derfor skriver Paulus til menigheten i Roma om troen: ”Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner” (10, 8).
Også i evangeliene leser vi om røsten fra himmelen. Tre ganger leser vi om denne røsten, og hver gang er det i situasjoner rundt Jesus. Det er ikke sånn at Guds røst lyder fra himmelen ”i tide og utide”, hadde jeg nær sagt. Vanligvis bruker Gud mennesker som sine talerør – et par ganger leser vi om de himmelske utsendingene som vi kaller engler. Ved Maria bebudelse. Da Jesus var stått opp. Da Jesus hadde fart opp til himmelen.
Men tre ganger leser vi i evangeliene at Herren lot sin egen røst lyde.
Den første gangen var etter at Jesus var blitt døpt av Johannes. Den andre gangen var i forbindelse med den sterke – kanskje litt merkelige? – fortellingen som vi gjerne kaller ”forklarelsen på berget”, der Peter, Jakob og Johannes så Jesus tale med Moses og Elia. Så kom en sky og dekket dem, og en røst lød ut fra skyen. Den tredje gangen er ved den anledningen vi har lest om her. Hver gang sa stemmen omtrent det samme: ”Dette er min sønn!” Røsten fra himmelen pekte på Jesus som Guds sønn.

La oss vende tilbake til dagens tekst: Det hadde skjedd mye forut for det vi leser om i teksten. Jesus hadde vakt opp Lasarus fra de døde. Han hadde gjort sitt inntog i Jerusalem. Så er det en gruppe grekere som oppsøker Jesus, og han taler med dem og til dem. Han forteller liknelsen om hvetekoret. ”Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det bare med det ene kornet.”
Men så er det som om noe går opp Jesus – kan vi si det slik? Et alvor. Et drama. Og han blir grepet av angst. Ja, han blir grepet av angst; det er jo det han sier selv. Og han roper til sin far i himmelen: ”La ditt navn blir herliggjort!”
Da er det svaret lyder. ”Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det!”Jeg er herlighetens Gud. Jeg er all herlighets Gud!
Ibsen - for å vende tilbake til ham – kjente disse bibelske fortellingene. Han kjente sin bibel. I perioder av livet var Bibelen det eneste han leste – ”den er sterk og klar”, skrev han til Bjørnson ved en anledning: ”Nu leser jeg bare i Bibelen – den er sterk og klar.”
Den finnes to motpoler i Ibsens forfatterskap. Det er Peer Gynt og det er Brand. Ibsen selv skal ha sagt at Peer Gynt var ham selv i hans verste stunder, og Brand i hans beste. Selv har jeg mer sans for Peer Gynt enn for Brand. Peer Gynt er litt som apostelen Peter. Han er mer slik jeg selv er. Litt glad i de store ordene – litt rask på labben.
Brand er bare streng. Han er konsekvens. ”Det du er – vært det fullt og helt, ikke stykkevis og delt.” Man kan kanskje beundre en type som Brand, men det nytter ikke å like ham.
Denne konsekvente, strenge mannen er som står der på fjellet og skjønner at hans liv straks er slutt. Raset kommer til å innhente ham. Og han roper til Gud: Har ikke den sterke viljen min, strengheten, den konsekvente linja jeg har stått for – har den ikke bidratt en liten smule til min frelse?
Røsten fra himmelen sier noe annet: Han er Deus Caritatis! Han er nådens Gud!
Røsten fra himmelen. Når Ibsen – kanskje den største dramatiker som noen gang har levd – skulle gjøre et så uvanlig teaterteknisk grep som å la en overnaturlig røst lyde på scenen, var det dette en slik røst måtte formidle: Han er nådens Gud! Han er Deus Caritatis!

I dag er det søndag før faste, eller fastelavnssøndag, som vi også sier. Åpenbaringstiden i kirkeåret er slutt – vi er på vei inn i fastetiden – nedtellingen mot påske. En nedtelling mot tiden da hvetekornet skal legges i jorden og dø, for så å stå opp igjen og skape nytt liv.
Liknelsen om hvetekornet, er en liknelse om Jesu lidelse og død. Det var et bilde fra naturen som alle som hørte var fortrolige med. Det skjer noe når et frø, et korn eller en frukt blir lagt i jorden, blir plantet, slik at det skal gi ny vekst, nytt korn eller nye busker og trær. De av oss som har vært med og tatt opp poteter, har sett hva det er igjen av den første poteten – settepoteten – den som ble ”mor” til kanskje åtte, ti andre poteter under det samme riset.
Jesus brukte dette som en liknelse på det han nå gikk i møte.
- Nå er min sjel fylt av angst, sier han så. Og vi følger de kvalene han gjennomgår. Skal han be om å få slippe unna denne smerten, lidelsen, utslettelsen? Nei, det er jo derfor han er kommet.
Og ut fra denne erkjennelsen er det ropet stiger opp til hans himmelske Far: - Herliggjør ditt navn! Far! La ditt navn bli herliggjort!
Og så lyder røsten fra himmelen!
En røst fra himmelen – det var ikke hverdagskost. Ikke for folkemengden. Ikke for disiplene. Ikke for Jesus selv en gang!Og folkemengden reagerte på forskjellige måter. Noen trodde det var torden.Andre trodde det var en engel som hadde talt.De hørte en røst, men skjelnet de ordene? Noen må ha gjort det, for ellers ville vi ikke fått dem referert.
Jeg får assosiasjoner til da Jesus skrev i sanden, i fortellingen om kvinnen som var grepet i hor. Jeg er vel ikke den eneste som har gått og tenkt: Hva var det han skrev? Hva var det han skrev, som gjorde at alle de selvrettferdige trakk seg unna? Kanskje var det de samme ordene som han sa høyt: ”Den som er ren, kast den første stein!”
Det kan vi bare spekulere på i den fortellingen. Men her vet vi hva som ble sagt. Og Jesus lar det ikke råde noen tvil, verken om hvem som talte, eller hvorfor det ble talt: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»
Det er som Jesus vil si: Nå er det alvor! Nå har Herren talt. Nå er frelsesverket i ferd med å bli virkeliggjort. Nå er tiden inne for å gjøre et valg.

Herren har talt!
Guds røst har lydt. Den lød fra skyene. Den lød gjennom Jesu virke.
Hvordan lyder den i dag? Hvordan taler Gud i dag? For røsten fra himmelen er ikke blitt taus.
Taler han gjennom forkynnelsen?
Det er den store utfordringen for oss som stiller oss opp på en talerstol, åpner en bibel og sier: Slik lyder Herrens ord! At det skal være Herrens ord som lyder, og ikke bare våre egne.
Taler han gjennom bibelordet?
Det er vel vår bønn og vårt ønske når vi åpner bibelboka – at han skal tale til oss gjennom det vi leser.
Taler han til oss gjennom det kristne fellesskapet? Gjennom andre mennesker? Gjennom den måten han leder oss på i hverdagen?
Herren taler på utallige måter, og vi kan få be denne bønnen: ”Tal om igjen, Gud. Jeg vil lytte til din røst. Tal til meg igjen, Gud” (820 i Frelsesarmeens sangbok).
Han taler. Ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Røsten fra himmelen lyder fremdeles.
Vi må lytte. Ikke for hans skyld, men for vår egen skyld. For Guds rikes skyld. Det er derfor røsten fra himmelen lyder.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

FRA JA MEN TIL AMEN

Andakt over Joh 4, 5 - 26
”(Jesus kom) til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer,» sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg».

Vi er i den tiden av kirkeåret som kalles ”åpenbaringstiden”. Forrige søndag handlet prekenteksten om den erklæring døperen Johannes ga om Jesus: Se det Guds lam som bærer verdens synd. Denne søndagen er prekenteksten fortellingen om ”kvinnen ved Sykars brønn”, fortellingen om en kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv, en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre. For brønnen var et viktig, sosialt møtested. Fra vår egen skjønnlitterære historie kjenner vi en boktittel som spiller på dette, nemlig Knut Hamsuns roman ”Konerne ved Vandposten” fra 1920.
Johannesevangeliet refererer flere av de samtalene Jesus hadde med enkeltmennesker. Samtalen med Nikodemus er kanskje best kjent, med denne som en god nummer to. Det er store forskjeller på de to samtalene. Nikodemus kom om natten – kvinnen ved Sykars brønn kom ved høylys dag. Nikodemus var en respektert mann i samfunnet – kvinnen ved Sykars brønn var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Men samtalen mellom henne og Jesus og Jesus og Nikodemus har noen felles trekk. Begge hadde de noen innvendinger til det Jesus sa. Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var. Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer – kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.
Først når Jesus sier noe om henne som han – en fremmed – umulig kunne vite på forhånd, forstår hun at det er ingen hvem som helst som har satt seg ved brønnen denne dagen. Det er en Guds mann. ”Herre, jeg ser at du er en profet!” Og en profet må kunne svare på det spørsmålet som mer enn noe annet skilte jøder og samaritanere: Hvor er det riktig å tilbe? I Jerusalem eller på fjellet Garizim?
Men Jesus lar seg ikke lure av et slikt spørsmål. Det er ikke stedet som er avgjørende. Det er hjertet. Troende mennesker har alltid vært flinke til å sette opp slike ”problemer”: Hvor er det riktig å tilbe? Hvordan skal man stå? Hvordan skal man sitte? Det er spørsmål som nok kan ha vært fromme i utgangspunktet, men som i realiteten skygger for det som all fromhet skulle rette seg mot: Troen på Jesus Kristus som Frelser og Herre. Det er spørsmål som sier ”ja men” i stedet for ”amen”.
Denne fortellingen har en epilog som ikke er med i søndagens prekentekst: Da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen. Teksten forteller tilmed uttrykkelig at hun lot vannkrukka stå. Hun som hadde gått til brønnen ved høylys dag for å unngå andre mennesker, løp nå inn i byen og fortalte de som bodde der hvem hun hadde møtt: ”Han skulle vel ikke være Messias?” Han som Gud skulle sende, og som skulle fortelle hele sannheten: Han satt ved brønnen utenfor byen, og hadde snakket med henne.
Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er.
”Ja men” blir til ”amen”.

AMEN

Mannen på taket

Søndagsbetraktning for 20. søndag etter pinse

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: 'Dine synder er tilgitt', eller: 'Stå opp, ta båren din og gå'? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett» (Mark 2,1-12).

Fortellingen om den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket og plassert foran Jesu føtter, er en klassiker fra søndagsskolen. Det er en fortelling som har ”alt”: Drama, spenning, overraskelser og en god slutt.
Dette skjedde i Jesu hjemby, Kapernaum i Galilea. Jesus var født i Betlehem og vokste opp i Nasaret, men det er Kapernaum som kalles for hjembyen hans. På Jesu tid var det en stor by, og en viktig by, der den lå ved nordenden av Genesaretsjøen. Det var denne sjøen Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander hadde i tankene da han ble spurt om hva som hadde gjort sterkest inntrykk på ham da han besøkte Israel første gang: - Att se min søndagsskolesjø, svarte han.
I denne byen var det altså det skjedde: Huset der Jesus talte, var så stappfullt at det var umulig å komme inn. Og der sto disse fire vennene med femtemann mellom seg. Han som lå på båren. Han som var lam. Men denne venneflokken var ikke tapt bak en vogn, for ikke å si en folkemengde. De gikk opp på taket, laget et hull i det og firte mannen ned.
Fortellingen om mannen på taket rommer to drama: Et menneskelig og et åndelig. Det menneskelige drama er det som handler om at mannen ble helbredet. Det er sterkt nok, men samtidig nokså likt mange andre av fortellingene om de helbredelser Jesus gjorde. Men fortellingen formidler også et annet drama. Det utspiller seg i ordvekslingen mellom Jesus og de skriftlærde. Det dramaet begynner når Jesus sier til den syke: - Sønn, dine synder er tilgitt!
Det fikk de skriftlærde til å reagere. Dette var blasfemi i deres ører. Det er bare Gud kan tilgi synd, og så står denne Jesus og deler ut syndstilgivelse sånn uten videre?
Både teologisk og sjelesørgerisk synes jeg fortellingen om mannen på taket er en krevende fortelling. Den er utfordrende. Den er utfordrende fordi den kan leses som om det er en sammenheng mellom sykdom og uoppgjort synd. Da er det lett å feilkoble, og tenke at sykdom skyldes synd. Det var en vanlig måte å tenke på, også på Jesu tid. Disiplene spurte en gang Jesus direkte om hva som var årsaken til at en mann var født blind: Var det han selv eller foreldrene som hadde syndet? Ingen av dem, svarte Jesus. Det svaret står seg fremdeles.
”Dine synder er deg forlatt!” Det er det viktigste budskapet Jesus kom med til menneskene. Kristendom handler ikke først og fremst om å bli helbredet fra sykdommer, eller om ikke å være syk. Kristendom handler om å bli frelst. Kristendom handler om å få sin synd tilgitt. At sykdom og lidelse er en konsekvens av syndefallet, er det liten uenighet om blant kristne. Men det skyldes ikke individuell synd – det skyldes at hele menneskeslekten lever med konsekvensene av syndefallet. Derfor blir det like meningsløst å tro at de sykdommer og smerter den enkelte møter, skyldes individuell synd, som at en god helse og fravær av sykdom i et liv, betyr at vedkommende lever under en særlig velsignelse og nåde.
Så selv om jeg tror at Gud også helbreder sykdom, og tror at det skjer også ved troende menneskers forbønn, tror jeg først og sist at han tilgir synd. Det gjør han fordi Jesus har levd, har dødd og sto opp igjen.
Slik er evangeliet.

DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN

Preken på Frelsesarmeen i Askim søndag 6. september 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel, fra vers 25 til 37; i Jesu navn:
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:
"En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".
Slik lyder Herrens ord!

Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte. Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime. Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.
Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema. Eller?
For søndagens tekst er ikke bare liknelsen om den barmhjertige samaritan. Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan. For den liknelsen er bare en del av teksten. Den egentlige teksten, den egentlige fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer. Han ”ville sette Jesus på prøve”, leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. ”Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?”
La oss gjøre et lite opphold her.

Er det ikke noe kjent med det spørsmålet? Har vi ikke hørt det før, i forbindelse med Jesus? Er det ikke en annen fortelling om en som stiller dette spørsmålet? Jo da, og den står i Lukas-evangeliet, den også. Den er fortellingen om ham som vi gjerne kaller ”den rike, unge mann”. Vi leser fra Lukas 18:
”Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Hedre din far og din mor.» Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du enda: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud» (v.18 – 26).

En lovkyndig – et medlem av rådet. To menn med det samme spørsmålet. To menn fra den samme gruppen; landets og folkets elite. Men to ulike måter å spørre på. Den lovkyndige i dagens tekst spør fordi han vil sette Jesus på prøve – medlemmet av rådet i den andre teksten spør fordi han føler seg selv satt på prøve. Hos den ene er dette et intellektuelt spørsmål – hos den andre er det eksistensielt.
Begge spør, og begge får svar som er hentet fra loven.

Så vender vi tilbake til det som er dagens tekst:
Slik jeg leser denne første delen av samtalen, bærer den preg av å være lite mer enn en intellektuell øvelse. Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det. Han ”ville rettferdiggjøre seg selv”, heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på. Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!

Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner. Hvis seminarer kunne frelse verden, er jeg sikker på at både sult og sykdom hadde vært utryddet for lengst.
”Hvem er min neste? – Hvem er det som egentlig er min neste?”
Da er det Jesus svarer med liknelsen om den barmhjertige samaritan. Og i denne liknelsen legger han inn det som må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.

For hvem var samaritanene?
De var betraktet som Israels skamplett. Etter delingen av riket under kong Rehabeam dannet ti av de 12 stammene et eget kongerike nord i landet. Dette riket fikk byen Samaria som hovedstad. Men i 722 f.Kr. ble nordriket erobret av assyrerne, og folket ble ført vekk. De ti stammene forsvant rett og slett fra jordens overflate; ett av de eldste og mest effektive eksempler på etnisk rensning som historien kan fortelle om. Men noen ble igjen, og noen fra andre folkeslag ble ført inn i landet, og slik oppsto folket samaritanene. Et blandingsfolk med en blandingsreligion.
Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som ”helt” i sin fortelling? Var det for å provosere? Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet? Jeg tror vi vet svaret.
”Rød og gul og hvit og svart,
er det samme har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.”

Lukas-evangeliet er på mange måter ”samaritansevangeliet” i Det nye testamente. Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby ”fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem”. Vi kan ta med litt av den fortellingen: ”Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby (kap. 9, v. 54-56).

Men det er også her vi finner fortellingen om de ti spedalske – og den ene som kom tilbake og takket: ”På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (kap 17, v. 11 – 19).

Og det er her vi finner liknelsen om den barmhjertige samaritan!

La oss vende tilbake til ham nå.
Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det negativt ment. Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe. Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?» Samaritan var et skjellsord. Men i Jesu liknelse holdes han fram som et eksempel.

Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen. Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse. Det behøver han ikke. De var jøder. Ja, ikke bare det, men de var knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.
De var begge jøder. De kjente begge loven. De var en del av det religiøse establishment; en prest og en levitt. Han som var overfalt, var også jøde. Han var en av dem. En av deres egne. Men de stanset ikke opp. Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi. De så ham, men de gjorde ikke noe.
Den gjorde derimot den tredje. Samaritanen. Den fremmede. Den foraktede. Den utstøtte.
Kjente han loven? Det vet vi ingenting om. Men han handlet i pakt med lovens forventninger. Han stilte opp for et menneske i nød. Han så ikke til rase eller religion. Han så bare et menneske. Han så bare et menneske som led. Han så bare et menneske som hadde lidd overlast. Derfor stilte han opp. Derfor tok han ansvar.
Det er på mange måter hele fortellingen. Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan. Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik. Ingen henvisninger til loven. Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg, men også om medmenneskelig ansvar fra en kant man ikke skulle vente det.

Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: ”Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?”
Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto. Jesus hadde avslørt ham. ”Hvem ER min neste?” var spørsmålet han hadde stilt. ”Hvem VISTE seg som en neste?” er Jesu motspørsmål. Jo, han var nok brydd. Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. ”Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham."
Så er vi ved veis ende.
Hva er budskapet fra Guds ord denne søndagen? At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut? At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?
Jo, slik kan liknelsen leses. Det er en del av Jesu budskap. Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker. Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.

La meg fortelle en liten anekdote. Etter en naturkatastrofe i en walisisk gruvelandsby, ble man enige om å organisere hjelpearbeidet etter de forskjellige menighetene i byen. Den anglikanske presten tok hånd om sine får, metodistpresten om sine, pateren om sine. Men da alle hadde gått til sine ”flokker”, sto det fremdeles en nokså stor gruppe igjen. Da skal en liten, kvinnelig frelseskaptein ha stilt seg opp: - Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Hva var det hun sa? Selv om du ikke tilhører en gruppe, hører du til i Guds rike. Dere som ikke hører til noe sted – jeg vil gjerne tilhøre dere. For vi tilhører alle Gud og Guds rike.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

FARISEEREN OG TOLLEREN - TO MENNS BØNN

Preken for søndag 23. august 2009 på Frelsesarmeen i Askim


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 9 til 14; i Jesu navn:
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Slik lyder Herrens ord!


"Toller og fariseer" - "tollere og syndere". Det er ordpar som har gått inn i språket vårt og som er like naturlige som "Knoll og Tott", som "Per og Pål". De er blitt som ordtak, disse begrepsparene. Opprinnelsen til disse ordparene er, som veldig mange andre språklige verktøy, fra Bibelen, fra Det nye testamente, fra Jesu liknelser. Det finnes mange slike. "Sluke kameler" er ett av dem, "bjelken i øyet" er en annen.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu liknelser. I denne liknelsen setter Jesus opp to kontraster. To ytterpunkter i folks anseelse. Fariseeren - den lærde, den respekterte, den fromme. Tolleren - skurken, medløperen, den uærlige.
Vår oppfatning av fariseerne er nok langt på vei bestemt av hvordan de stilte seg til Jesus fra Nasaret. De var imot ham, de var kritiske til ham, de konspirerte mot ham. Ordet ”fariseer” har overlevd i språket helt til i dag, og er blitt et annet ord for ”hykler” eller for en som mer opptatt av det ytre enn av det indre livet.
Som en generell beskrivelse av fariseerne, er nok dette litt urettferdig. Mange fariseere var oppriktig interessert i Jesus – de var fascinert av ham og de trodde på ham.
Nikodemus var en slik fariseer. Han som kom til Jesus om natten og snakket med ham.
En annen av disse fariseerne het Simon. Han innbød Jesus hjem til seg. Det var en gest. Han kunne nok å ha vært en bedre vert; det var mens Jesus og vennene hans var hjemme i fariseeren Simon at en kvinne som hadde levd et syndig liv – noen tror det var Maria Magdalena – kom og vasket Jesu føtter med håret sitt.
Og i det samme kapitlet som denne teksten er hentet fra, leser vi om en som også må ha vært fariseer, et medlem av jødenes råd. Vi kjenner ham som ”den rike, unge mann”; han med spørsmålet: - Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Men som gruppe var nok ikke fariseerne kollektivt innmeldt i Jesu tilhengerskare. De var kritiske til Jesus – de var negative til ham – de motarbeidet ham.
Tollerne hadde et minst like dårlig ord på seg i samtiden som det fariseerne har fått i ettertiden. Og for tollernes vedkommende var nok dette fortjent. De sto mellom folket og okkupasjonsmakten. De var okkupasjonsmaktens tjenere, og de utnyttet folket. De tok avgifter i nokså stor grad etter skjønn, og overskuddet puttet de i egen lomme. De skapte seg formuer på den måten. Vi leser om en slik toller i Luk 19. Han het Sakkeus, og han var svært rik, leser vi.
Vi leser om en annen toller også – han kalles både Levi og Matteus, og er identisk med ham som ga oss Matteus-evangeliet. Han var en av Jesu disipler. At Jesus kalte en toller med i disippelflokken, må ha gjort inntrykk. Vi leser om dette kallet i tre av de fire evangeliene, og det er interessant å se hvordan de presenterer dette kallet. Det gjør de litt forskjellig. Den ene evangelisten sier at Jesus så ”en toller”. Den andre sier at han så ”en mann”. Men den tredje sier at han så – Levi; han så mannen, han så mennesket. Ikke bare en toller, ikke bare en mann, men ett bestemt, konkret menneske.

De som gikk forbi tollboden, så nok først og fremst tolleren. Men Jesus så individet.
Det gjorde han nok i møtet med fariseere også; som for eksempel i møtet med Nikodemus eller i møtet med Simon. Eller i møtet med ”den rike, unge mann”. Om ham står det tilmed at ”Jesus så på ham, og fikk ham kjær”.
Så når det ble sagt om Jesus at han ”spiste med tollere og syndere”, må det i sannhetens navn legges til at han spiste med fariseere også.

Så mye om bakgrunnen. Så mye om tollere og fariseere sånn i stort. Nå skal vi se på teksten. En tekst – en fortelling, en liknelse – om én konkret toller og én konkret fariseer. En oppdiktet toller og en oppdiktet fariseer. Jesus bruker dem som eksempler. Lukas forteller oss hva hensikten var med å bruke disse eksemplene: ”Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen”.
Slik ble fariseerne betraktet av den første, kristne menighet, og det inntrykket har holdt seg. Jeg sjekket ordet ”fariseer” på wikipedia, og der sto det at ”ordet «fariseer» er i dag brukt om en som er en hykler. Dette kommer av at Jesus mente fariseerne var mer opptatt av ytre renhet enn av kjærlighet til Gud og mennesker - det som virkelig var viktig”.

Med denne liknelsen skisserer Jesus med noen raske pennestrøk to mennesketyper. Og nå skal vi se bort fra at den ene var en toller og den andre en fariseer. La oss ta utgangspunkt bare i den første setningen i Jesu liknelse: ”To menn gikk opp til templet for å be”.
To menn. To personer. To mennesker. De kunne ha vært fariseere begge to, de kunne vært tollere, begge to, eller de kunne ha vært hva som helst annet, begge to.
To menn gikk opp i templet for å be.

Vi husker fortellingen om da Jesus kalte evangelisten og apostelen Matteus, og hvordan evangelistene beskriver dette. Var det en toller som satt der? Var det en mann? Eller var det Levi?

To menn gikk opp i templet for å be.
Så hopper vi over den neste setningen, og vi dropper titlene. Hva står vi da igjen med? Vi står med den samme fortellingen og den samme lærdommen.

Den ene ”stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”.

Man behøver ikke være fariseer for å be slik. En slik bønn sier ikke noe om hva yrket ditt er eller hva tittelen din er. Men den sier noe om hva slags person du er. Den sier noe hjertet ditt, slik vi ofte bruker hjertet som en beskrivelse på troen.
Det var den ene.

Den andre?
Han ”sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!”
Igjen: Du behøver ikke være toller for å be en slik bønn. Det holder lenge med å være et menneske som har forstått hvordan ens egen stilling er overfor Gud: Jeg er en synder som trenger nåde! Jeg har ikke noe å komme med selv, som vi ofte sier i kristne sammenhenger.

Vi kjenner vel sangen der det heter i omkvedet: ”Jesus, meg selv jeg deg bringer”. Det er det eneste jeg har å komme med. ”Er det noe å ha da?” kunne det være fristende å spørre. Vil Jesus ha det? Vil Jesus kunne bruke det?

Vi kjenner svaret.
Hele evangeliet er et rungende ja til de spørsmålene. Ja, mer enn det: Det er ikke noe annet Jesus vil ha. Herren trenger ikke mennesker som stiller seg opp og forteller både ham og menigheten at de er så mye bedre enn alle andre – i hvert fall er de bedre enn de fleste. De kan han ikke bruke. Og hva mer er: Ved å be slik, forteller de at de egentlig ikke trenger ham heller.
Det var den store forskjellen mellom fariseeren og tolleren. Derfor ble Jesu konklusjon som den ble: ”Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen


Hva skal jeg gi til min Frelser?
Hva kan jeg gjøre for ham?
Røkelse, myrra, juveler.
Ei kan forslå til Guds Lam.

Hva skal jeg gi til min Frelser?
Lepper som priser hans navn,
Føtter som går på hans stier,
Dyrtkjøpte sjeler til gavn.

Hva skal jeg gi til min Frelser?
Evig jeg tjene ham vil,
Elske ham, følge ham, leve,
For hva han kaller meg til.

Kor:
Jesus, meg selv jeg deg bringer,
Legger meg ned for din fot,
At du meg evig skal eie,
Jeg er jo kjøpt med ditt blod.