«Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn»

Preken i Arendal korps og Kristiansand korps søndag 19. februar 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 17. kapittel, fra vers 1 til vers 9; i Jesu navn:
«Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: - Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde».
Slik lyder Herrens ord!

«Kongepurpurs gylne glans og prakt, akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og den stråler som en glorie om hans trinn...».


Dette er ett av de versene i «I den stille, klare morgen» som vi vanligvis ikke synger.
Jeg synes det er et flott vers, både som poesi betraktet og fordi det tolker noe av den – ja: herlighet! - som Jesus-skikkelsen formidler.
Begivenheten det fortelles om i denne teksten, er godt kjent.
Det er der hvor disiplene får se Jesu herlighet.
I de gamle bibeloversettelsene sto det at Jesus «ble herliggjort for deres øyne» - nå leser vi at han «ble forvandlet for øynene på dem». Videre heter det: «Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset».
Det fortelles om dette i alle de tre synoptiske evangeliene, Matteus, Markus og Lukas, og i Peters andre brev refereres det til denne hendelsen.

I en av lesetekstene for denne søndagen, fra Johannes’ Åpenbaring, forteller Johannes om hvordan Jesus åpenbarte seg for Johannes på Patmos: «Jeg vendte meg om for å se ham som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i fotsid kjortel og med et belte av gull rundt brystet. Hans hode og hår var hvitt som ull eller som snø, og øynene som flammende ild…» (Åp 1, 12-14).
Og han fortsetter: «Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende…» (v. 17-18).

«Frykt ikke!»
Kanskje Johannes kjente igjen denne hilsenen fra opplevelsen på fjellet?
Opplevelsen der Jesus åpenbarte seg, sammen med Moses og Elia?

Moses, ja!
I Det gamle testamente kan vi lese at Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Herren, strålte det av ansiktet hans. Det er den andre av lesetekstene for denne søndagen. Og Moses var en av de to som åpenbarte seg sammen med Jesus mens dette skjedde.
Den andre var profeten Elia.

Moses og Elia. Hva har de til felles?
Om Moses leser vi at «Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land, slik Herren hadde sagt. Han (altså: Herren) gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er» (5 Mos 34, 5-6).
Og om Elia leser vi at mens han gikk og snakket med han som skulle overta profetkappen etter ham, Elisja, skjedde dette: «Mens de gikk der og snakket sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen» (2 Kong 2,11).

Så det var kanskje ikke tilfeldig at det var akkurat disse to som viste seg sammen med Jesus der på fjellet.
Hvis det manglet noen, måtte det være Henok fra urhistorien; Enok ble han kalt i de tidligere oversettelsene. For om ham leser vi: «Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham til seg» (1 Mos 5, 24).

La oss holde oss på Tabor, det fjellet der dette etter manges mening skjedde.
Navnet Tabor nevnes ikke i denne teksten, og heller ikke i de andre evangeliene. Fjellet navngis ikke, og Tabor er et navn vi bare kjenner fra Det gamle testamente, for eksempel profeten Jeremia: «Så sant jeg lever, sier Kongen – Herren over hærskarene er hans navn: Som Tabor blant fjellene kommer han, som Karmel ute ved havet» (46, 18).

Tabor og Karmel!
Karmel var fjellet der profeten Elia kjempet sin kamp mot Ba’als profeter, mens Tabor altså var – tror man! – fjellet der disiplene fikk se Jesu herlighet.
Det var først i det tredje århundre – altså etter år 200 – at man lokaliserte denne begivenheten til dette fjellet Tabor, som ligger i Galilea, om lag 18 km fra Genesaretsjøen. Mange kaller det da også «Forklarelsens berg», og det er bygget en kirke her, «Forklarelseskirken», med egne områder for henholdsvis katolikker og ortodokse.
Kirken som står der i dag er bygget på 1920-tallet, og i middelalderen var det tre kirker her, en for hver av de hyttene Peter ville bygge.

La oss se på fortellingen, litt punkt for punkt.
For det første: Det var ikke et tilfeldig «gutta på tur»-opplegg Jesus tok de tre disiplene med på.
De hadde et konkret prosjekt; et ærend. De gikk opp i fjellet for å be.
Det var heller ikke en tilfeldig gruppe han tok med seg.
Det var Peter, Jakob og Johannes.
De samme tre som han senere skulle ta med seg i Getsemane, også den gang for å be; de skulle kjempe sammen med Jesus i bønn.
De var en slags indre kjerne i disippelflokken; et «arbeidsutvalg», kan man kanskje si?

Mens Jesus bad, skjedde det noe med ham: «Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham».
I Lukas-evangeliets versjon av denne hendelsen står det også Moses og Elia snakket med Jesus om: «De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem».

Lukas forteller også at disiplene falt «i dyp søvn», mens Matteus skriver at de kastet seg til jorden, «grepet av stor frykt».

La oss se litt på profeten Elia når det gjelder dette med Guds herlighet.
Det er en fortelling om ham i Det gamle testamente, og jeg tenker: Det var nok ikke tilfeldig at det var akkurat han som viste seg sammen med Jesus og Moses denne gangen.
Elia hadde flyktet fra dronning Jesabel og søkt tilflukt «på Guds fjell Horeb». Der skjer dette: «Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen» (1 Kong 19, 9-13).

«Lyden av skjør stillhet»?
Var det den som vekket disiplene?
Mange av oss husker Simon & Garfunkel sin slager fra begynnelsen av 1960-tallet: «The sound of Silence».
En lyd av stillhet.
Lyden av en skjør stillhet.
Det var gjennom den at Herren fikk profeten i tale.
Hva skal vel han med storm, jordskjelv eller ild? Han har lyden av skjør stillhet...

Moses og Elia snakket med Jesus, og nå tok også Peter ordet: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia». Igjen har Lukas en detalj som Matteus ikke har. Han skriver om Peter at «han visste ikke selv hva han sa».
Så kom den lysende skyen som skygget over de tre, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»

Røsten fra himmelen!
Det er et tema det kunne skrives avhandlinger om.
«Dette er min Sønn» - altså er det Gud selv som taler.
Det finnes noen slike tekster i evangeliene der det fortelles om at Guds røst lød.
Tekstene om Jesu dåp, for eksempel.
Røsten som lød da Jesus steg opp av vannet. Ånden falt ned over ham som en due, og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Eller i opptakten til påskedramaet, der Jesus roper i en slags desperasjon: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen» (Joh 12, 27-28).

Også i verdenslitteraturen finnes det i hvert fall ett slikt eksempel på en røst som lyder fra himmelen.
Sluttreplikken i Ibsens drama «Brand». Når raset går og fyller hele dalen, og presten Brand står alene der på fjellet og blir tatt med i raset. Da roper han:
«Svar meg, Gud, i dødens slug;
gjelder ei et frelsens fnug
manneviljens qvantum satis?»

«Qvantum satis» er latin og betyr «passende mengde».
Jeg har lest at det var et uttrykk Ibsen kunne ha lært den gang han var apotekerlærling i Grimstad og skulle blande medisiner utfra resepter. Dette uttrykket lar han Brand gripe til «i dødens sluk».
Så er det rollefiguren «En røst» trår til; det er den eneste replikken denne rollen har i det lange dramaet: «Han er deus caritatis»! Han er nådens Gud!

Knapt noen replikk i verdenslitteraturen har vært analysert så ofte som denne. Den er komplisert og enkel på samme tid. Når vi mennesker har anstrengt oss til det maksimale, og mer enn det. Når man, som Brand, har ofret både kone og barn på pliktens alter; hva kan vi da påberope oss?
«Han er Deus Caritatis» - han er nådens Gud!

Nå lød røsten for disiplene: «Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede. Hør ham!»

Faktisk er det ikke så veldig mange eksempler, verken i Det gamle eller nye testamente på at Guds røst lød slik at den nådde det menneskelige øret.
Men det er noen.

Og noen husker vi kanskje bedre enn andre?
Fra Det gamle testamente husker vi kanskje hendelsen med gutten Samuel, han som moren hadde gitt til Herren, og som var medhjelper for den gamle presten Eli?
Vi husker fortellingen om Samuel som lå og sov, og som så ble vekket av en stemme som ropte navnet hans.
Tre ganger trodde han det var den gamle mannen som ropte, og først tredje gang forsto presten Eli hva som var i ferd med å skje. «Neste gang skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører», sa han, og det gjorde Samuel.

I en av de andre fortellingene om stemmen fra himmelen, leser vi at noen trodde det hadde tordnet.
Men denne gangen – på Tabor – forsto disiplene hvem det var som talte.
De forsto at det var Herren.
De forsto det når røsten omtalte Jesus som sin sønn.

Og de kastet seg ned, med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. «Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.»

Dette gjentas også hos de to andre evangelistene som forteller om dette: Da de så opp, så de ingen andre en Jesus. Verken Moses eller Elia var å se.
Moses - han som kom med loven.
Elia – profeten som ble oppfattet som en slags forløper; en som Døperen Johannes sammenliknet seg selv med.

I 2 Kor 3 skriver Paulus om da Moses hadde sett Herren ansikt til ansikt. Det er en lang tekst, så jeg leser bare noen utdrag, fra vers 2: «For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod (…). Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hugget i stein, var omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt (…). Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt (…). Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort».

I en sang heter det: «Sløret dro han fra mitt øye, viste meg sin skjønnhets glans. Dette nådens store under overgår all jordisk sans.

Røsten fra himmelen; røsten som talte ut fra skyen.
Hva er det den formidler?
Jeg tror det kan være dette: Sløret er tatt bort!
Lovens tid er til ende.
Profetenes tid – i den gammeltestamentlige forstand – er til ende.
«Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede. Hør ham!»
Den utvalgte.
Den salvede.
Messias.
«Hør ham!»

Moses og Elia var forløpere.
Døperen Johannes var også en forløper, og han ble sammenliknet med profeten Elia.
Men nå hadde forløperne gjort sin innsats.
Deres oppgave var fullført. De hadde pekt fram mot han som skulle komme. Og nå var han kommet.
«Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»
Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.

Vi snakker om en ny pakt. Vi snakker om en ny tidsalder.

Kristen tro handler ikke først og fremst om at Guds rike skal komme en dag, men om at det allerede er kommet.
Det har skjedd!
Guds rike er kommet.
Frelseren er kommet.
«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»

Det er Kristi Forklarelsesdag.
Dagen da disiplene så Jesu herlighet. «En herlighet som den en sønn har fra sin Far», skriver Johannes.
Den herlighet som han har åpenbart for oss.
Som han åpenbarte på korset.
Som han åpenbarte med den tomme graven.
Som han åpenbarer i sitt ord og i fellesskapet med ham.
Som han åpenbarer den dagen han kommer igjen.

Det er noe – hvilket ord skal man bruke? – «veldig» ved å være vitne til at Guds herlighet åpenbares. Det kan være sterkt. Det kan være – vidunderlig. Og det kan være skremmende.

Profesten Jesaia ble skremt. «Det er ute med meg!» utbrøt han. «Jeg er en mann med urene lepper og jeg bor midt blant et folk med uredde lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud!»

«Da falt jeg som død til jorden», skrev apostelen Johannes. Men Jesus svarte: «Frykt ikke!»

For mange år siden skrev jeg en liten tekst; du kan kanskje kalle det et dikt. Den het «På fjellet».
«Jeg vil være her
på fjellet med deg»,
sa jeg til Jesus.
«Jeg har en bedre idé.
Jeg blir heller med deg
ned i dalen igjen,»
svarte han.

Der er vi nå.

I dalen, men sammen med Jesus. Og vi lytter etter lyden av hans trinn…

For:
«Se, han kommer, Jesus kommer!
Fikentreet står i blommer!
Vår forløsningstime kommer!
Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!