Korset er Guds adresse

Preken i Arendal korps langfredag 7. april 2023

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».

Slik lyder Herrens ord!

Det er langfredag i dag.
Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret.
Den er begivenhetsrik.
De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre.
Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i kveld ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.

Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i kveld.
Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent.
Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent.

Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste på Frelsesarmeen i kveld.
Noen ganger blir denne typen samlinger annonsert som «pasjonsmøte» eller «pasjonsgudstjeneste».
Ordet er kanskje litt uvant.
Pasjon kan bety lidenskap. Men det kan også bety lidelse.

Neste år er det 350 år siden den islandske presten og salmedikteren Hallgrimur Péturson døde.
Han hadde et omskiftelig liv, blant annet som smed og huslærer.
Etter mange år på kontinentet, kom han hjem til Island igjen og ble etter hvert prest.
Etter at han hadde blitt syk av spedalskhet skrev han 50 såkalte pasjonssalmer der han reflekterte over Jesu lidelser.
Salmene er fremdeles ett av de mest kjente verk i islandsk litteratur, og hvert år blir disse tekstene lest i radio av noen av Islands mest kjente skuespillere.

Pasjonsmøte. Pasjonssalmer. Hallgrimur Péterson.
Men også vår egen Hjalmar Hansen. Frelsesoffiseren som ble kalt «Korsets sanger».
Korset.
Lidelsen.
Langfredag.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke.
Nå kan nok dette sies om flere av dagene i kirkeåret.
Det kan sies om juledagen.
Det kan sies om påskedagen.
Det kan sies om pinsedagen.
Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem.
Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.

Jeg har valgt å bruke en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste.
Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata.
Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i kveld; tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: «Korset – Guds adresse».

Overskriften er egentlig ikke min.
Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden.
Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen: Korset – Guds adresse.

En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
«Navn og adresse», sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger.
Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
Da jeg flyttet hit til Arendal for snart ti år siden, måtte jeg melde flytting til både offentlige kontorer og private kontakter. Jeg måtte lage nye visittkort og et nytt stempel.
Navn og adresse henger sammen.

Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.

Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn.
Stallen var Jesus-barnets adresse.

Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen.
Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort det samme som jeg gjorde: Kjent på den.
Den er blitt glatt som den glatteste marmor.
Jeg har kjent på den og blitt grepet.
Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.

Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt.
Herodes ville drepe barnet.
Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept.
2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt.
Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.

Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Jeg har vært i Egypt også.
Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke.
Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp mot to tusen år.
Samlet seg - undret seg.
Bedt og takket.
De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin.
De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby.
I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by.
Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten.
Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
Jeg har vært der også.
I denne byen vokste Jesus opp.
Her gikk han på skole.
Her lekte han med kameratene sine.
Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.
Han kalles fremdeles «Jesus fra Nasaret».

Vi er kommet til den voksne Jesus.
Vandringsmannen Jesus.
Den Jesus som sa om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).

Var det bare en talemåte?
Vi har ingen grunn til å tro det.
Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide.
Vi har kanskje hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde.
Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.

Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset.
Korset på Golgata.
Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde.
Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå.
Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag.
Men det finnes også et sted som kalles «Gordons Golgata», der en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet.

Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder.
Takket Gud for Golgata.
Takket Gud for frelsesverket.
Takket Gud for det som skjedde på Golgata.
Takket Gud for korset.

Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes.
I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus.
Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1 Kor 1, 16), og fortsetter: «… men vi forkynner en korsfestet Kristus» (v. 22).

Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre.
Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium.

Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset.
Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium.
Korset er evangeliets kjennetegn.
Korset er evangeliets adelsmerke.

Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.

Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset.
For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol.
Et torturinstrument.
Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for.
En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.

Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset.
Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.

For 110 år siden satt en amerikansk frelsesoffiser og kjempet sitt livs troskamp.
Han het George Bennard.
Korset hadde alltid stått sentralt i hans forkynnelse.
Han skrev også sanger, og en dag fikk han inspirasjon til enda en sang:
«On a Hill far away
stood an old, rugged Cross
And I love that old cross where the Dearest and Best
For a world of lost sinners was slain».

Teksten har to norske oversettelser.
Vi kjenner best den som begynner slik:
«I det fjerne jeg skuer et underfullt syn
som griper mitt hjerte med makt…»

Men det finnes også en norsk oversettelse som er mer i pakt med det som George Bennard følte:
«På en høyde langt borte stod en gang et kors,
symbolet på smerte og skam.
Hvor all verdens misgjerning og skjensel og dom
ble lagt på Guds hellige Lam».

Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Det er der – og bare der – vi ser ham som han virkelig er.

Og flere dager etter at disse tankene var ferdig nedskrevet, var det et ord som kom til meg, fra Bibelens aller siste bok, og jeg følte de bekreftet de tankene jeg har forsøkt å dele med dere.
Vi leser i Åpenbaringen 21, 3: «Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Et Guds ord kan ham binde

Preken i Arendal korps 1. søndag i fastetiden; 26. februar 2023

Dette hellige evangelium står i Matteus’ evangelium, det fjerde kapittel, de 11 første vers; i Jesu navn:
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Da tok djevelen ham med til den hellige by, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg. Og de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er kommet inn i fastetiden.
Den begynte sist onsdag, som var onsdag i den syvende uken før første påskedag.
Fastetiden er da de kommende 40 dagene, med unntak av søndagene.

Tallet 40 hørte vi i bibelteksten, og fastetiden skal da også minne oss om de 40 dagene og 40 nettene som Jesus fastet i ørkenen.
Tallet 40 møter vi også i andre sammenhenger, for eksempel når vi leser om Israels vandring i ørkenen etter utgangen fra Egypt. Den varte, som vi husker, i 40 år.
Moses levde et liv i tre 40-årsbolker: 40 år ved Faraos hoff, 40 år som gjeter for sin svigerfar Jetro og 40 år som leder for folket.
Da han ga folket de ti bud var han først på Sinai-fjellet i 40 dager og netter.
Profeten Jona ga folket i Ninive en frist på 40 dager før byen skulle ødelegges, og Jesus var sammen med disiplene sine i 40 dager etter sin oppstandelse og fram til hans himmelfart.

«Jesus ble så ført ut i ødemarken».
Slik innledes prekenteksten vår.
Hva gikk forut for dette «så»?
Det var Jesu dåp.
Møtet mellom Jesus og døperen Johannes der ved Jordans bredd.
Forvirringen Johannes følte da Jesus kom og ville døpes han også.
Her hadde Johannes sagt til folket at han bare kunne døpe med vann, men etter ham selv skulle han komme som døpte i Den hellige ånd og ild.
Og så står han foran ham og vil bli døpt han også!

Jeg kan ikke lese den fortellingen om Jesu dåp annerledes enn at dette var Jesu anerkjennelse av Johannes – Døperen Johannes var forløperen, han som gikk foran og beredte veien for Messias.
Men nå var Messias kommet. Dette ble bekreftet av stemmen som lød fra himmelen: «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»

Messias var kommet!
Det får meg til å tenke på en fortelling fra Det gamle testamente; fra Josvas bok, det femte kapittel: «En gang Josva var ved Jeriko, så han opp og fikk øye på en mann som sto framfor ham med løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: «Er du med oss eller med fiendene våre?» Mannen sa: «Nei, jeg er føreren for Herrens hær. Nå er jeg kommet.» (vers 13 og 14).
Høvdingen over Herrens hær var på plass!
Messias var kommet!

Og dermed er vi over i dagens tekst: Jesus ble så ført ut i ødemarken.
Med røsten fra himmelen ennå i hodet, i tanken og i øret ble han ført i ødemarken.
Ja, mer enn det: Han ble ført av Ånden ut i ødemarken, og han ble ført dit av en eneste grunn: Han skulle møte fristelser.
Han skulle møte fristeren.
«Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen», leste vi.

Jesus hadde ennå ikke begynt sitt offentlige virke.
Det er som om det er noen brikker som må på plass først.
Møtet med Johannes.
Dåpshandlingen.
Røsten fra himmelen – bekreftelsen, kan vi godt kalle det; salvelsen.
Og nå: Fristelsen.
«Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.»
La oss se på hvem det er Jesus møter først.
«Djevelen» kaller Matteus ham. Ordet som brukes kan enten bety anklager eller mostander.
La oss velge det siste her.
Jesu motstander.
Jesu fiende.
Han som skal sette Jesus på prøve.

Skulle vi lest denne teksten helt bokstavelig, som er referat av et hendelsesforløp, ser jeg nesten for meg en scene fra den første Star Wars-filmen, der Jesus og djevelen farter rundt i ørkenen og djevelen peker på den ene fristelsen etter den andre.
Jeg tror kanskje ikke det var akkurat slik det foregikk.
Jeg tror fristelsene – og samtalen – foregikk på det indre planet.

Jesus hadde fastet i 40 dager og 40 netter.
Han var sulten.
Han var tørst og han var alene.
«Da kom fristeren til ham», leste vi.
Han visste at Jesus var sulten. Derfor satte han støtet inn der: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Når vi leser denne fortellingen, ser vi hvordan møtet mellom Jesus og djevelen, mellom Frelseren og fristeren, forløper.
Det som er interessant, er at begge bruker skriftsteder.
Etter at Jesus hadde avvist den første fristelsen med et bibelord, kommer Fristeren med et nytt forslag – og denne gangen gir han det en bibelsk begrunnelse.
Men Jesus svarer med et annet skriftsted.
«Det står skrevet» - men «det står også skrevet».

Vi har hørt uttrykket «som fanden leser Bibelen».
Det er et gammelt uttrykk.
Første gang det dukker opp, eller i hvert fall betydningen av det, er i Shakespeares skuespill: «Kjøpmannen i Venedig». «The devil can cite scripture for his purpose», skrev Shakespeare, eller «Djevelen kan sitere Bibelen som det passer ham» – slik Fanden leser Bibelen.
Shakespeare kjente sin bibel.
Han kjente også denne fortellingen.

La oss se på hvordan djevelen argumenterte overfor Jesus.
To av de tre framstøtene hans begynner slik: «Er du Guds Sønn…».
Det var ikke bare Jesus som hadde hørt røsten fra himmelen da han ble døpt.
Johannes hadde hørt den.
Folket hadde hørt den.
Djevelen hadde hørt den.
Alle hadde hørt stemmen som sa: «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»


Ingen var i tvil om hvem det var som hadde talt.
Men kanskje det kunne skapes litt tvil om hva som var blitt sagt? Eller hvem det ble sagt til eller om?
Det var dette djevelen prøvde på. «Er du Guds Sønn så si at disse stenene skal bli til brød.»
Det var en strategi han hadde lyktes med før.
Går vi helt tilbake til syndefallsberetningen, ser vi hvordan slangen argumenterte der. «Har Gud virkelig sagt?»
Nå prøvde han seg igjen: «Er du Guds Sønn…».

Dette spørsmålet skulle Jesus møte flere ganger.
Da han sto for Rådet i påsken leser vi: «Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer» (Matt 26, 63-64).
Og da han hang på korset: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»

Men legg merke til at Jesus svarer aldri på dette spørsmålet.
Han behøver ikke det. For det var erklært en gang for alle – gjennom røsten fra Himmelen! – at «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»

Vi husker den fortellingen som gjerne kalles «Peter konfirmasjon».
Når Jesus spurte disiplene hvem folk sa han var, fikk han forskjellige svar.
Døperen Johannes; profeten Elia; en av profetene.
–Men dere? spurte Jesus. – Hvem sier dere at jeg er?
Da svarte Peter: «Du er Messias – den levende Guds Sønn».

Han stilte ikke noe spørsmål ved det – han erklærte det; slo det fast; bekjente det. «Du er Messias – den levende Guds Sønn».

I dagens tekst har vi lest om tre forsøk på å friste Jesus.
Det første gikk på de basale behovene: Mat.
Det neste gikk på, skal vi kalle det «de strategiske behovene»?
Hvordan skulle Jesus klare å sette dagsorden?
Hvordan skulle folket bli oppmerksom på ham?
Å kaste seg ut fra toppen av templet og bli berget av engler; det måtte være en vekker? En øyeåpner?
I den siste prøven kastet djevelen masken.
Nå var det ikke spørsmål om Jesus var Guds Sønn; nå handlet det om hvem som skulle være herre. «Gå over på min side! Da skal jeg gi deg alt dette!»

Skal vi ta en liten snartur innom Star Wars igjen?
Der er det også to krefter som kjemper.
Det er «The Force» – «Kraften».
Og det er «The Dark Side» – den mørke siden.
Den spede Luke Skywalker mot den store Lord Vader.
David mot Goliat?
Igjen avviste Jesus fristelsen, og igjen brukte han Skriftens ord. «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»

Dette «Bort fra meg, Satan!» er sterke ord i Jesu munn.
Vi leser bare en gang til at han bruker et slikt uttrykk, og da er det Peter han sier det til. Det kan vi lese i Matteus 16; det samme kapitlet der Peter har stått til konfirmasjon, ja, faktisk i det neste avsnittet: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.
Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.»
Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.»

Hørte Jesus et ekko fra opplevelsen i ødemarken gjennom Peters ord?
Den gang hadde han møtt denne fristelsen etter sin dåp og den erklæring som Gud hadde gitt gjennom røsten fra ørkenen.
Nå hadde han nettopp hørt – og frydet seg over! – Peters bekjennelse.
Men i neste øyeblikk sier Peter noe som vil være ødeleggende for hele den tjeneste han har stått i: Å være verdens Frelser.
«Vik bak meg, Satan!»

I bibelleseplanen for den uka vi har lagt bak oss var dette med fristelser tema i bibelteksten for fredag.
Jakobs brev, noen vers i det første kapitlet: «Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen» (v. 12-13).

Fristelsene kommer aldri fra Gud.
Tvilstanker kommer aldri fra Gud.
Det er ikke Gud som vil sette oss på prøve dersom vi fristes eller tviler.
Også den kampen har Jesus tatt på våre vegne.
I Jakobs brev finner vi derfor også den formaningen som – etter hva jeg har lest og forstått – skal være den eneste «kuren» mot fristelser: «Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4, 7).

Det fører oss over til det vi straks skal synge: Martin Luthers kjente salme: «Vår Gud, han er så fast en borg».
«Reformasjonens kampsalme» er den blitt kalt.
Luther skrev den i 1529, og den er inspirert av Salme 46 i Bibelen. Her heter det i vers 2: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss», og senere: «Herren, Allhærs Gud, er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg.»

I det tredje verset av denne salmen synger vi, i tråd med apostelen Jakobs råd:
«Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred;
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Er du den som skal komme?

Andakt på formiddagssamling i Grimstad korps, onsdag 14. desember 2022

Andaktsordet for denne samlingen har jeg hentet fra Matteus-evangeliets 11. kapittel, fra vers 2 til 11; det er prekenteksten for 3. søndag i advent:

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»
Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Slik lyder Herrens ord!

En ansatt i en misjonsorganisasjon var blitt sendt ut på flyplassen for å møte en gjest fra et annet land. Ingen kjente denne gjesten eller visste hvem han var, så de bestemte seg for å lage en plakat med navnet hans på, og så håpet de han ville se den når han kom fram bak sperringene.
Navnet hans?
Det viste seg å være Jesus.
Så sto han som skulle ta imot gjesten på flyplassen med en plakat der det sto «Jesus».
Hver gang en ny gruppe dukket opp, løftet han den og holdt den fram.
Til slutt skal en eldre dame han sagt høflig til misjonsmedarbeideren: – Det ser visst ikke ut til at han kommer i dag, du!

Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
I sommer var det 50 år siden jeg fikk min første ordre som frelsesoffiser.
Den lød til Rjukan, der jeg skulle være assistent ved Frelsesarmeens korps.
I år er det også 50 år siden de norske velgerne skulle avgjøre om Norge skulle gå inn i det mange ennå kalte «Fellesmarkedet» eller EEC. Etter hvert ble det EF og så EU.
Jeg var akkurat ett år for ung til å avlegge stemme det året, men jeg fikk jo med meg debatten, for ikke å si debattene.
For det var flere debatter. En av dem handlet om nettopp dette: Når skal Jesus komme igjen? Hadde en slik utvidelse noe å si med tanke på Jesu gjenkomst?
Mange trodde det i 1972.
På Rjukan var det veldig mange som trodde det, og jeg merket at alt dette fokuset på Jesu gjenkomst og tidenes ende gjorde noe med meg, og det var ingen god følelse.
Tidligere i høst skrev jeg en artikkel om dette i Vårt Land: «Han kom ikke likevel».

Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Det var Jesus som fikk dette spørsmålet, og den som spurte var hans egen slektning: Døperen Johannes.
Det var mange som ventet på Jesus før han kom første gang. Døperens foreldre var to av dem.
Også i dag er det mange som venter på at Jesus skal komme, men de – eller vi - venter på at han skal komme for andre gang.
Mange har også ment å kunne identifisere Messias – Frelseren – Jesus, og ment de kunne bestemme tidspunktet for når han kommer. Det er oppstått hele bevegelser med et slikt formål; vi kaller dem ofte for «sekter».

Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Døperen Johannes mente at han kunne være trygg i sin sak den dagen han sto ved Jordans bredd og pekte: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1, 29).
Men nå satt han fengslet, og fengslet ble han usikker.
Derfor sendte han bud og Jesus og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Teksten gir oss Jesu svar, men vi vet ikke hvordan Johannes reagerte på svaret.
Trolig ble han glad og lettet. Jo, Jesus var den lovede Messias!

Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
For noen år siden var det en amerikansk pastor som mente han hadde fått vite når Jesus skulle komme igjen. Det skulle skje på en bestemt søndag.
Sekretæren hans ble spurt hva hun tenkte om det. «Jeg tenker at jeg kommer på jobb på mandag som vanlig», svarte hun.
Jeg liker det svaret!
Vi vet at Jesus kommer, men ikke når han kommer.
Når det skjer, vil vi kjenne ham igjen.
Han kom den gangen for to tusen år siden.
Han skal komme igjen en dag.
Men i spennvidden mellom disse to kan vi si til hverandre: Ja, han kom; jo han kommer igjen, men han er her nå.
Sammen med oss.
Sammen med alle som tror på ham.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Huset med de mange rom

Andakt på adventsamling i Arendal korps,
2. søndag i advent, 4. desember 2022

Denne andaktsteksten finner vi hos evangelisten Johannees, i det 14. kapittel og de fire første versene; i Jesu navn:
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Slik lyder Herrens ord!

I
Mange rom!
For mer enn 20 år siden besøkte jeg Gravkirken i Jerusalem.
Der var det også mange rom; både små og store.
Ett av de små, kanskje det aller minste, tilhørte en liten, koptisk retning som jeg for min del aldri hadde hørt om.
De hadde fått seg tildelt dette vesle kapellet.
Her søkte vi inn, en liten gruppe norske kristne som var sammen om dette besøket.
Og mens vi sto der, begynte en av oss å synge et vers av «Navnet Jesus blekner aldri».

Det var mye lyd i den store kirken; mange folk som både snakket, bad og kanskje sang også.
Som vi gjorde.
Et lite rom i en stor kirke.
I Herrens hus er det mange rom, både små og store, på samme måte som kristne samles i store og små kirker.
Men i dem alle er det mennesker med det samme vitnesbyrdet: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann».

II
Mange rom!
Jeg leste en gang om en mann bygde et hus med sju rom.
Seks av dem overlot han til en hjemløs familie på betingelse av at de alltid holdt det sjuende klart for huseieren, og holdt det rent og ordentlig.
Lenge holdt de denne avtalen, men så begynte de å bruke det sjuende rommet selv, og til slutt nektet de huseieren adgang dit.
Det er en legende, men som alle legender har den i seg en kjerne av sannhet.
De fleste – alle? – kulturer deler sin tid inn i tidsbolker á sju dager.
Bibelens skapelsesberetning gir sin forklaring på hvorfor det er slik; andre har kanskje andre forklaringer.
Det skal ha vært forsket på at fordelingen 6:1 faktisk er en sunn rytme for arbeid og hvile.
Presten og forfatteren Karsten Isachsen sa på 1970-tallet at mange har sluttet å helligholde hviledagen, i stedet hvileholder de helligdagen.
Nå gjør mange ingen av delene.
Hviledagen/helligdagen er blitt en dag som alle andre.
Huseieren nektes adgang til det sjuende rommet.

III
Mange rom!
Det er en barndomsopplevelse som sitter i hukommelsen: Vi hadde flyttet fra ett rom og kjøkken i Vika til fem rom og kjøkken på Frogner. Med ganger, bad og kjøkken var det i alt 12 rom i den store, men nedslitte leiligheten; god plass til en familie på fem.
Så jeg vokste opp i et hjem med mange rom!
Vi bodde der på Frogner i ti år.
Men samtidig: Jeg bor der ennå - i Fars hus, huset med de mange rom.

Jeg leser Jesu ord om de mange rom som en tekst om mangfoldet i Guds rike.
Jeg leser det som et vitnesbyrd om at det er plass til alle i Guds rike – «i min Fars hus».
Men for å finne veien dit, må man slå følge med han som sier han er veien dit.
Det er Jesus selv.
Jeg tror det er mange veier til «Fars hus» i den forstand at noen av oss vokste opp med troen på Jesus, mens andre har møtt ham på forskjellige stadier i livet og i forskjellige sammenhenger.
Men veien heter Jesus, enten man slår inn på den fra en sidevei, et veikryss eller tenker at han har vært veien hele tiden.

IV
Mange rom!
I engelske oversettelser er det ikke bare mange rom i Fars hus, men «mansions».
Det oppdaget jeg første gang da jeg som tenåring hørte Elvis synge «In my Father’s House are many Mansions».
Da snakker vi hus.
Noen norske oversettelser bruker ordet «boliger» i stedet for rom.

Jesus snakket om Fars hus og de mange rom inn i en kultur der «fars hus» rommet hele storfamilien, og hvor huset ble utvidet etter hvert som svigerbarn og barnebarn kom til.
Her er også en nøkkel til å forstå denne teksten: Jesus snakker ikke om kjernefamilien, men om hele slekten.
Ikke bare den kristelige kjernefamilien i betydningen den menigheten eller bevegelsen som akkurat jeg tilhører, men hele den kristne slekten; kall det gjerne «den universelle kirke».

Guds rike har alltid vært en mangfoldig hage.
Dette mangfoldet er en berikelse.
Hele skaperverket forteller om mangfold.
Den kristne kirke er ikke noe unntak.
Jeg ser ikke på de mange ulike kirkesamfunnene som noe problem – jeg ser på det som en ressurs.
Jeg ser på det som et uttrykk for mangfold, et uttrykk for romslighet.
Ja, i sannhet: I vår Fars hus er det mange rom!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet!

Amen

Sterkere enn døden

Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden, 2. oktober 2022

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det femte kapittel, fra vers 35 til 43; vi leser i Jesu navn:
«Mens (Jesus) ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.»

Slik lyder Herrens ord!

Jairus’ datter!
La oss starte der. De av oss som har denne fortellingen i bevisstheten tenker gjerne på den som «fortellingen om Jairus´ datter».
Hadde hun ikke et navn selv?
Maria?
Rebekka?
Lea?
Det er mange flotte jentenavn som fremdeles brukes og som har sin opprinnelse i det bibelske språket.
Men det er vel fremdeles slik at mange blir identifisert like mye ut fra hvem foreldrene deres er, som hvem de selv er.
I Island, der jeg bodde to viktige år i yngre dager, lærte jeg noe om dette. Om noen presenterte seg – «Jón heiter ég» - kunne responsen være: «Hvers són ertu?» Hvem er du sønn av?
Jesus selv opplevde dette: I Johannes-evangeliet kan vi lese at jødene spurte seg imellom: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo både faren og moren hans» (6, 42).

Jairus´ datter, altså.
Fortellingen om henne går inn i en serie fortellinger som alle handler om at Jesus gjør mirakler, at han helbreder og at han demonstrerer sin makt – skal vi si «allmakt»? – over destruktive krefter.
Dette kapitlet hos Markus begynner med fortellingen om mannen fra gravhulene. Han hadde en uren ånd i seg, leser vi – i dag ville vi vel sagt at han led av en psykisk sykdom. Når han fikk anfallene sine, ga det seg helt ekstreme utslag, også med tanke på fysisk styrke.
Men han ble helbredet av Jesus, leser vi – de som kjente mannen fikk rett og slett litt noia da de så ham sitte og snakke fornuftig med Jesus.

Når synagogeforstanderen Jairus har lagt fram sitt ærend for Jesus, blir Jesus rett og slett litt heftet.
For det neste som skjer, er at en kvinne som har vært syk i 12 år våger å nærme seg Jesus. Hun tør ikke kontakte ham direkte, men hun tenker: -Kan jeg bare røre ved kappen hans, vil jeg bli frisk.
Og det skjer!
Men mens Jesus snakker med henne, får Jairus denne grusomme beskjeden: Du behøver ikke hefte Jesus lenger. Datteren din døde nå nettopp.

Under arbeidet med denne prekenen leste jeg at det finnes en god, gammel tradisjon der denne søndagen omtales som «høstsemesterets påskedag». Alle tekstene for denne søndagen peker fremover mot Jesu egen oppstandelse fra de døde.
Da vant han seier over død og grav. Og i kraft av den seieren skal alle troende døde også stå opp på Herrens dag.
Fortellingen om Jairus´ datter henger med andre ord sammen med det kristne oppstandelsesbudskapet.

Tre ganger leser vi at Jesus vakte opp døde: Jairus´ datter; enkens sønn i Nain og Lasarus fra Betania. De av oss som bruker bibelleseplanen som andaktsbok fikk vel med oss at fortellingen fra Nain var gårsdagens tekst i denne.

De tre eksemplene har en slags progresjon i seg: Jairus’ datter lå ennå i sin seng, mens enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven. Lasarus lå allerede i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Men alle tre ble vekket tilbake til livet.
Og neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Fortellingene om Jesus som vekker opp døde kan være vanskelige å høre i situasjoner der man selv er i sorg.
De skaper spørsmål som kan melde seg – og med full rett! - når vi mister noen vi er glad i.
Og vi kommer ikke til rette med disse spørsmålene bare ved å si at vi må be mer og tro mer.
Det er spørsmål vi bare må leve med.

Det er fortellingen om Jairus’ datter som er dagens tekst, men jeg kan ikke lese den fortellingen uten å tenke på de to andre fortellingene om det samme; den om enkens sønn og den om Lasarus.

Det er noen forskjeller ved de tre fortellingene.
For eksempel var både Jairus’ datter og enkens sønn i Nain helt ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er også annerledes gjennom geografien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.

Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: For som alt nevnt: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.

En detalj som bare er i denne fortellingen, er når Jesus sier at jenta må få mat.
Det minner om Jesu første møte med disiplene etter hans oppstandelse: Han ba dem om mat (Luk 24, 42).
Slik ville han vise at oppvekkingen av den døde jenta, og senere hans egen oppstandelse, var realiteter, ikke illusjoner.

For om lag 25 år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet «Ordet» av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk.
Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Kaj Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel.
Han skrev det som et slags svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnsson hadde skrevet i 1883: «Over Ævne».
Bjørnssons budskap var at det skjer ikke mirakler. Men i Kaj Munks drama skjer det et mirakel.
Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.

Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser bare ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?

Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Jairus´ datter, den unge mannen i Nain, Lasarus fra Betania – alle disse døde senere. Ikke så med Jesus.
Han sto opp, og han lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.

Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast».
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» - slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen»
Vi kan minne hverandre om den strofen på «høstsemesterets påskemorgen».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

Et nytt hjerte

Preken ved gudstjeneste i Arendal korps 2. søndag etter pinse 19. juni 2022

Prekenteksten for denne andre søndagen i pinse finner vi hos profeten Esekiel, i det 36. kapittel, versene fra 25 til 29, og vi leser i Jesu navn:
«Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult».

Slik lyder Herrens ord!

Vi skrev desember 1967.
Til min 14-årsdag et halvt år før hadde foreldrene mine kjøpt en reiseradio til meg, en Kurér, og den lyttet jeg ofte på om kvelden før jeg la meg til å sove, og om morgen, mens jeg gjorde meg i stand til å gå på skolen.

Denne morgenen, jeg vil tro datoen var 3. desember, handlet den første og viktigste nyhetsmeldingen om at det dagen før, 2.desember, var blitt foretatt en hjertetransplantasjon ved et sykehus i Johannesburg i Sør-Afrika. Sykehuset het tilmed «Den gode samaritans sykehus».
Man hadde hørt om nyretransplantasjoner, men hjerter var noe helt nytt.
Den første pasienten døde etter noen få uker, men den neste levde i over et år, og i dag er hjertetransplantasjoner blitt en forholdsvis vanlig operasjon. Den første transplantasjonen ved et norsk sykehus skjedde i 1982, og den pasienten – en ung kvinne – levde fortsatt 20 år senere, og lever for alt jeg vet den dag i dag – 40 år senere.

Et nytt hjerte!

Mange av oss vokste opp med fortellingen «Mio, min Mio», enten det var gjennom hørespill i lørdagsbarnetimen eller vi leste – eller fikk lest av andre - Astrid Lindgrens bok fra 1954.

«Mio, min Mio» er fortellingen om gutten den svenske gutten Bosse som vantrivdes så fælt i fosterhjemmet der han bodde, men som så fikk vite at egentlig var han en prins; han var sønn av kongen i Landet i det fjerne. Da han kom dit, måtte han kjempe mot den onde ridder Kato; herskeren som hadde et hjerte av stein.
Å ha «et hjerte av stein» er et uttrykk vi kjenner igjen fra ordtakenes verden. Da handler det om å ha et hardt, ufølsomt hjerte, et hardt, ufølsomt sinn.

Vi leste i bibelteksten; det er Herren som sier gjennom profeten: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet».

Fortellingen om Mio er breddfull av bibelsk symbolikk.
Om den onde ridder Kato, som bokstavelig talt hadde et hjerte av stein, heter det at det bare er en som selv er av kongelig ætt som kan overvinne ham. Det er derfor det er så viktig å hente prins Mio tilbake til Landet i det fjerne. Som kongesønn var han den eneste som kunne overvinne den onde ridderen.
Evangeliet handler også om en kongesønn som vant over ondskapens herre!

Fra litteraturen til den virkelige verden:
Min mor var sykepleier, og arbeidet blant annet ved barneklinikken på Rikshospitalet. Her hadde hun en opplevelse hun ofte kom tilbake til:
En av pasientene hennes var en lite gutt.
Han hadde gjennomgått en alvorlig hjerteoperasjon, og da han under legevisitten fikk vite at her sto mannen som hadde operert ham, var det én ting han måtte få rede på: Om legen hadde sett Jesus i hjertet hans.
De andre i legevisittfølget holdt kanskje pusten noen øyeblikk. Hva svarer en medisiner på et slikt spørsmål?

Men legen var en klok lege som forsto at et barnehjerte er langt mer enn bare en muskel.
Om han hadde sett Jesus i guttens hjerte? -Ja, det gjorde jeg, sa han.

Teksten enda en gang: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem».

Et nytt hjerte!
En ny ånd!

Rodney Smith het en gutt av sigøynerslekt som vokste opp i England. Da han var 16 år gammel ble han omvendt. Da han ble spurt hvordan han kunne vite at han var blitt født på nytt, svarte han: -Hjertet mitt ble så varmt!
Jeg vet ikke hvordan hjertet hans – i overført betydning - hadde vært før, men da han tok imot Jesus, skjedde det noe i hans indre.
Rodney Smith ble en verdenskjent evangelist. I kirkehistorien er han kjent som «Gypsy Smith» - sigøyneren Smith. Han vant tusenvis av mennesker for Kristus gjennom sin forkynnelse.
Det begynte med en erfaring av at hjertet hans ble så varmt.
Ikke alle opplever det på samme måte. Men de som har følt at det skjedde noe i hjertet deres, har i hvert fall ikke følt at det ble kaldt eller hardt. Og dersom hjertet var kaldt og hardt fra ført, fikk de et nytt hjerte da de tok imot Jesus.

Vi kjenner vel denne sangen:
«Da Jesus i hjertet kom inn
ble det liv i min sjel, nå er all ting blitt vel
for Jesus i hjertet kom inn.»

I brevet til Hebreerne leser vi: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde» (3, 7).
I den forrige bibel-oversettelsen het det: «I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter».
«Forherdelse» er et ord som vi må kunne si er gått ut av bruk. Det hørte hjemme i det kristelige språket, og det handlet om det som vi har snakket om nå: Å lukke sitt hjerte for Guds ord; stenge Guds ånd ute, være hard og uforsonlig, det være seg mot andre mennesker eller mot Gud selv.
Men Herren ønsker å ta bort det hjertet som har forherdet seg.
Han ønsker i stedet å gi et lydhørt hjerte, et varmt hjerte, et hjerte som både kan motta og gi videre kjærlighet og tilgivelse.

Et nytt hjerte!
En ny ånd!

Profeten Esekiel er ikke den eneste i Det gamle testamente som er opptatt av hjertet.
I Ordspråksboka 4 leser vi: «Min sønn, lytt når jeg taler, vend øret til mine ord! Slipp dem aldri av syne, bevar dem dypt i ditt hjerte» (v. 20-21). Og videre: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (v. 23).

Vi har den sterke bønnen fra kong Davids i Salme 51:
«Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!
Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din Hellige Ånd!»

Jeg gikk inn på bibel.no og søkte på ordet «hjerte».
Noe nøyaktig antall treff fikk jeg ikke vite, bare at det var over tusen.
Så søkte jeg på Det gamle testamente alene; her var det også over tusen treff.
Først da jeg kun søkte på Det nye testamente, fikk jeg et håndterbart antall treff: 188
.
Bibelen er jo ingen lærebok i kardiologi; de mer enn tusen treffene handler alle – eller de aller fleste – om hjertet som metafor, om hjertet som stedet for følelser, men også for vilje og forstand.

I Frelsesarmeen har vi en sang: «Hjerter er det verden trenger, rene hjerter, døpt med ild»; vi har sunget den i gudstjenesten vår allerede.
Han som skrev den het John Lawly. Senere i år er det 100 år siden han døde. Han var en av William Booths nære medarbeidere. Blant annet ble han brukt som solist i generalens møter.
Men han skrev også sanger selv, og dette er en av dem: «Wanted: Hearts baptized with Fire» heter den på engelsk.
H.A. Tandberg oversatte den til norsk.
Man skal ha slitt litt med å finne en god melodi til denne sangen, helt til Klaus Østby, Frelsesarmé-musikkens «far», oppdaget at den kunne jo synges til den tonen Beethoven hadde laget til Schillers tekst «Ode til gleden», og som var en del av den siste satsen i Beethovens niende symfoni.
«Hjerter er det verden trenger,
rene hjerter, døpt med ild.
Hjerter som ei «jeg»-et stenger, som sin Mester tjene vil».

Et nytt hjerte.
Et hjerte, døpt i ild.

«Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem».

I sannhet: Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet.

Talsmannen - advokaten

Andakt på årsmøtet til Sørlandet krets av Kristne Arbeidere, søndag 29. mai 2022

Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?»
Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?
Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.
Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Vi skal lese det som er dagens tekst, denne søndag før pinse:
«Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av» (Joh 15, 26 – 27).
Slik lyder Herrens ord!

Svenske Lina Sandell var en produktiv salmedikter som skal ha skrevet om lag to tusen salmetekster, sanger og dikt.
Uten henne hadde vi ikke hatt tekster som «Blott en dag» eller «Å, Jesus, åpne du mitt øye» i våre sangbøker.
Den siste av disse skrev hun i 1861. Da var hun 29 år gammel. Tre år tidligere hadde hun vært øyenvitne til at hennes far, som hun var sterkt knyttet til, hadde falt over bord fra en ferge og druknet.
Denne hendelsen slapp aldri taket i henne, og bønnen om å få øynene åpnete for rikdommen i troen levde alltid i henne.
Ett av versene er slik:
«Jeg har en talsmann tro i nøden, en trøster og en hjelper god.
Jeg har et evig liv i døden, en evig fred i Jesu blod».

En talsmann defineres gjerne som en som taler noens sak eller fører ordet for en andre; en eller flere.
I en rettssal er det partenes advokater som er talsmann for dem, enten man er saksøkt, tiltalt eller saksøker.
Å være talsmann for en upopulær sak, eller for en omstridt person, kan medføre mye ubehag, men han eller hun gjør en viktig og nødvendig jobb.
En som ofte har fått merke dette er min gode venn Brynjar Meling. Han var jo aktiv i Frelsesarmeen i mange år, samtidig som han var advokat for Mullah Krekar.
Jeg synes han illustrerer veldig godt Jesu poeng: Behovet for en talsmann. Behovet for en forsvarer.
I Bibelen er «talsmann» eller «talsmannen» stort sett et annet uttrykk for Den Hellige Ånd.
I 1 Joh 2 brukes det om Jesus, og i 2 Pet 2 om Noa.

Dagens prekentekst er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
Her advarer han dem om all den motstand de kommer til å møte: Kritikk, løgn, hat og bakvaskelse. Alt fordi de tror på Jesus og følger ham.
I den situasjonen vil de trenge en god advokat; en talsmann.
Det vil de få i han som Jesus kaller «sannhetens Ånd».
Om ham hadde Jesus allerede sagt at han «skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (14, 6).
Talsmannen vitner om Jesus og han underviser om Jesus.

En ung jente hadde hatt en åndelig opplevelse som hadde endret på mange ting for henne.
Hun ble gladere, og hun ble tryggere.
Selv sa hun det slik: - Jeg trodde på Gud før også. Men etter dette tror jeg mer på Gud.
Talsmannen hadde vært i virksomhet!

Å tro på Gud vil aldri være et spørsmål om å produsere en trosmengde eller om å prestere.
Jesus bruker sennepsfrøet som et bilde på troen: «Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster» (Matt 13, 32).
Om troen er liten, kan den vokse.
Apostelen Peter minner om det i sitt andre brev: «Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (3, 18).
Da Jesus lovte å sende Den Hellige Ånd, skulle dette være en av Talsmannens oppgaver: Å «lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 21).

Ånden lærer oss å tro mer på Gud, som den unge jenta erfarte.
Som gutten jeg nevnte tidligere sa det: Ånden gjør det lettere å være kristen, tenker jeg!
Ha en velsignet pinse!
Amen