Å være salig

Preken for Allehelgensdag i Arendal korps, 1. november 2020

Prekenteksten for denne Allehelgensdag er en av de mest kjente bibeltekstene som finnes. Det er saligprisningene fra Matteus 5; de 12 første versene. Vi leser i Jesu navn: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5, 1-12).

Slik lyder Herrens ord!

En av mine første kulturopplevelser var da vi så Fjernsynsteaterets framføring av Johan Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt». Boka kom ut i 1923 og innspillingen skjedde i 1960. Vi fikk ikke fjernsyn før i 1964, så forestillingen må ha blitt sendt som reprise den gang.
En sterk forestilling for en 11-åring, som jeg var da.
En kulturopplevelse.
Noen år senere hadde vi boka som tema i norsk-undervisningen på realskolen, så da leste jeg boka.
Vi hadde Bokklubbens utgave av den stående i hylla hjemme.

«Den fjerde nattevakt» er fortellingen om presten Benjamin Sigesmund som kom til Bergstaden for å være prest; vi er tidlig på 1800-tallet. Noe av det første den nye presten blir bedt om, er å komme i sognebud til en ung, samisk kvinne som ligger for døden. Han drar og tar med seg klokkeren Ol’Kanelsla som kjentmann. De kommer fram og den døende får sakramentet av presten.
Før hun dør, sier hun: - Æ hørre englan som søng...
Mannen hennes, som er mye eldre enn henne, virrer litt rundt, og når han forstår at det er slutt, sier han til klokkeren: - Vart 'a salig?
Klokkeren svarer: -Ho hørd’ englan som søng…
Mannen blir nesten forskrekket: - Hørd ‘a englan? Å jø, å jø….
Slik slutter den delen av fortellingen.

«Vart ‘a salig?» - Ble hun frelst?

Ordet «salig» går igjen i den teksten vi har lest.
Det er ikke et ord som vi bruker i det daglige – i hvert fall ikke i den betydningen det brukes her.
Vi snakker kanskje om «en salig blanding» eller «et salig rot», men «salig» i religiøs sammenheng?

Da jeg flyttet til Askim i 1985 var det ennå noen som husket et felleskristelig kor de hadde hatt der i byen.
Det het «Salig blanding» og besto av medlemmer fra alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i Askim og omegn.
I Norsk Synonymordbok står det mange ord som regnes som synonym til ordet «salig».
Jeg kom fram til 25: Det er ord som animert, begeistret, blid, ellevill, fornøyd, frydefull, glad, gledesstrålende, henrykt, i godlag/godlyne, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds, ubekymret.
Det var nok ikke i en slik betydning Jesus brukte det.

Vi kjenner også ordet fra salmeskatten. Hver eneste påske synger vi en salme der ordet «salig» er sentralt: «Å, salige stund uten like».

Vi kjenner ordet fra Salmenes bok i Bibelen.
Salme 112, 1: «Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud».
– Salme 33, 12: «Salig er det folk som har Herren til Gud» eller Salme 32, 1-2: «Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd».

«Vart’a salig?» spurte den gamle samen på vidda utenfor Røros.
Det greske ordet for «salig» er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet.
Hadde vi lest dagens tekst fra en engelsk bibeloversettelse, hadde ordet som gikk igjen sannsynligvis vært dette: «Blessed».
Velsignet!
Da jeg bodde på Island lærte jeg at den vanlige måten å hilse hverandre på når man møttes, er denne: «Komtu sæll og blessaður».
«Vær salig og velsignet». Ikke bare et «mår’n, mår’n», men en velsignelse.

Jeg husker hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da vi på fjernsynet i 1978 kunne se og høre den hilsen president Jimmy Carter ga til statsminister Menachim Begin og president Anwar Sadat etter undertegnelsen av den såkalte «Camp David»-avtalen mellom Israel og Egypt.
En kristen president hilste de to statslederne, den ene muslim og den andre jøde, med et ord av Jesus: «Blessed are the peacemakers. They shall be called The Children of God».
Velsignet er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn.

«Vart ‘a salig?» spurte den gamle samen presten og klokkeren der ute på vidda.
Dagens tekst handler ikke om hvem som blir salige, men om hvem som er det.
Jesus har åtte – skal vi kalle dem «punkter»? – når han presenterer saligprisningene.
De fire første har en slags negativ klang: De fattige i ånden, de sørgende, de ydmyke, de som hungrer og tørster etter rettferdighet – de som savner noe; men de skal få det de trenger, lover Jesus.
De fire siste saligprisningene er mer offensive; mer på hugget: De barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred, de som blir forfulgt for rettferdighets skyld.

Stillingen blir 4:4, kan vi kanskje si? Fire ydmyke egenskaper og fire offensive.
Ikke at de opphever hverandre; de supplerer hverandre.

Når vi hører snakk om «Jesu bergpreken», ser vi fort for oss et slags folkemøte; en stor skare samlet rundt Jesus.
Jeg har vært på det stedet i Israel der man mener Jesus holdt denne prekenen; det er et stort område. Og kanskje har vi tenkt: Hvordan kunne så mange mennesker bli nådd med Jesu ord når han holdt denne talen?
Men dersom vi leser teksten nøye – behøver ikke være så veldig nøye, heller! – ser vi fort at det ikke nødvendigvis var så veldig mange der.

For hva leser vi? Jo: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham».
Jesus trakk seg unna folkemengden, men disiplene hans; kanskje bare de 12; kanskje de rundt 70 som vi leser om i andre sammenhenger at de fulgte Jesus.
Denne egentlig nokså oversiktlige gruppen var det Jesus underviste.
Og når Jesus bruker et pronomen som «dere» i hele talen, men kanskje særlig i det som er dagens tekst, er det disiplene han snakker til.
Det er de som er målgruppe for denne undervisningen.
Etter å ha snakket om de åtte saligprisningene, er det som om Jesus spisser det litt til; han blir målrettet i hvem det er han henvender seg til: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Seks ganger bruker han det personlige pronomenet – andre person, flertall: Dere.
Dette er ikke en henvendelse til et folkemøte; dette er en henvendelse til en relativt liten og oversiktlig gruppe: Disiplene.

Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus ga viktig undervisning i små grupper.
Johannes 3 – samtalen med Nikodemus; kanskje en av de viktigste samtalene som er referert i hele Det nye testamente: én tilhører.
Samtalene med Peter – noen av dem skjedde nok i «plenum», men de fleste var på tomannshånd. Som når Jesus sier til Peter: Jeg bad for deg, at din tro ikke måtte svikte.
Det er ikke noe man sier i manges påhør; det sier man i enerom.

-Vart ‘a salig? spurte den gamle samen i Falkbergets flotte fortelling.

Hvem er salig? Kanskje kan vi snu litt på spørsmålet og si: Hvem er hellig?
Hvem er de salige? Hvem er de hellige?
I flere av Paulus sine brever leser vi at han henvender seg «til de hellige» - til disiplene i menigheten; i byen, på stedet.
For mange år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
Det sto ikke noe navn på konvolutten; bare dette: «Til den hellige på Krokstadelva».
Postkontoret visste hvem som skulle ha brevet. For på Krokstadelva bodde en pensjonert slumsøster som het Lydia Monsen; elsket av alle.
«Den hellige på Krokstadelva»!
En disippel.
En som tjente Herren!
Hvem er de hellige? Hvem er de salige?
Johannes fikk svar på dette:
«En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre», svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. Og solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (Åp 7, 13 – 17).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

«Fordi vi er verd det..»

Preken i Arendal korps Vingårdssøndagen 6. september 2020

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 20. kapittel, og vi leser fra vers 1 til 16; i Jesu navn:

«For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt 20, 1 – 16).

Slik lyder Herrens ord!

Enda en gang forteller Jesus en liknelse om Guds rike.
«Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin».
Derfor kalles denne søndagen Vingårdssøndagen.

En av salmene for denne søndagen er den vi sang tidligere i gudstjenesten: «Arbeid før natten kommer». For vingårdsfortellingen, slik vi leser den her, er en fortelling om arbeid.
Dette illustrerer Jesus gjennom en lignelse – slik han ofte gjorde.

Jesus fortalte mange lignelser og vi ser flere ganger hvordan han brukte det samme motivet for å illustrere litt ulike poenger.
Han brukte såmannsmotivet på den måten, og han brukte vingårdsmotivet på den måten.
Liknelsen om vintreet går inn i denne «kretsen», som vi godt kan kalle det. I den sier Jesus om seg selv at han er stammen, disiplene er grenene «og min far er vingårdsmannen».

Denne liknelsen, dagens tekst, er mer konkret i sin tilnærming; mer hverdagslig.
Den handler om det daglige brød – om det å ha et arbeid å gå til, og det å få lønn for det arbeidet man gjør.

La oss starte der!
Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle.
Det gjenspeiler seg i språket vårt. «En arbeider er sin lønn verd» - «Lik lønn for likt arbeid» - «Det skal lønne seg å jobbe».
Hvordan kommer denne fortellingen ut i møtet med den typen erklæringer?

Vi leser om flere «skift» eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer.
De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt.
Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.

Så var det et skift som jobbet i ni timer – ett som jobbet i seks timer – ett som jobbet i tre og ett som bare jobbet i én time.

Det kan virke som om denne jordeieren hadde et ubegrenset behov for arbeidskraft.
Han spurte ikke etter kompetanse; han spurte ikke etter fagbrev.
Han spurte etter hender; han spurte etter armer og bein.
«Hvorfor står dere her?» spurte han den siste gruppen han leide inn.
- Fordi ingen har leid oss, svarte de. – Ingen har spurt etter oss.

Vi leser ikke om noen «lønnsforhandlinger» der jordeieren gikk og hentet inn stadig nye medarbeidere.
Med den første gruppen avtalte han en lønn – de skulle få én denar.
Det var en vanlig dagslønn.
Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var.
Til de siste sa han ikke det engang.

Så skulle lønningene utbetales, og Jesus forteller at de som hadde kommet sist, fikk lønn først.
Det er et dramaturgisk grep i denne fortellingen; det er med på å bygge opp en forventning.
Når de som har arbeidet i 12 timer ser at de som har jobbet én time får det samme som de var lovet, tenker de at de kommer nok til å få mer.
«Kanskje var det ikke dagslønn han snakket om – én denar? Kanskje det var timelønn?»

Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde.
«De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.»

Er det ikke som å høre et ekko fra en annen lignelse?
Er det ikke en tone av det samme i den fortellingen vi kjenner som «Den fortapte sønn»?
Der sa den hjemmeværende broren noe av det samme: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!»

Ikke la oss gjøre oss bedre enn vi er: Vi forstår den eldste broren!
Og vi forstår de skuffede arbeidsmennene.

Men da må vi se hva disse liknelsene egentlig handler om.
Dagens tekst åpner med ordene: «For himmelriket er likt en jordeier som...».
Vi leste ikke: «For arbeidslivet er likt en jordeier som…».

Det samme gjelder liknelsen om den fortapte sønn.
Dette er liknelser om Guds rike; liknelser som sier noe om hvordan Gud er.

Så dersom dagens tekst skal bli noe annet enn en litt teit fortelling om en jordeier som gjør som han vil – det sier han jo rett ut han gjør; må vi løfte den opp på den planet der fortellingen hører hjemme.

Dette er ikke en fortelling om arbeidslivet – det er en fortelling om Guds rike.
Vingården er et bilde på Guds rike – jordeieren et bilde på Gud og arbeiderne, det er oss.

Hva sier så denne fortellingen om Gud?

Den sier at han holder det han lover.
Gud holder det han lover – den som arbeider for ham, får den lønn som er lovet.
Ikke «en denar», men en evighet.
Guds nåde og Guds tilgivelse.
Det er det vi er lovet.

Lønn?
Ikke i den vanlige betydningen av lønn, nemlig den at en arbeidsgiver har kjøpt min tid og mine krefter, og betaler meg for det.
Paulus skriver til de kristne i Rom: «Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror» (Rom 4, 1 – 5).

Gud blir ikke noen noe skyldig.
Den setningen har vi hørt mange ganger.
Har vi fått arbeide i hans vingård, er det nåde.
Jo lenger vi har arbeidet, jo større er nåden.
«Mer nåde han gir når vår byrde blir større – når arbeidet vokser, mer kraft han da gir».
Vi kjenner sangen – kanskje har vi også gjort et snev av erfaringen?

Hvem er de så, disse ulike arbeidslagene som hentes inn utover dagen?
Er det fortellingen om kirkens utbredelse vi har lest?
Er dette fortellingen om det Jesus beskrev slik: «…dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender» (Apg 1,8)?

De som ble leid inn ved daggry – er det ur-menigheten; de jødekristne; de første menighetene i Midtøsten – landet der kirken er eldre enn Bibelen?
De som ble leid inn på formiddagen – er det de første menighetene i Europa, i Roma, i Hellas, i Nord-Afrika?
De som kom midt på dagen, de som kom tidlig på kvelden – er det de Jesus snakker om som «helt til jordens ender». De som kom om kvelden; innhøstingen i de siste tider?

Skal lignelsen leses slik?

Den kan nok leses slik også – jeg synes det er en vakker måte å lese den på, og den ivaretar at Herren holder det han lover; han blir ikke noen skyldig noe.

Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det «lønn», da; den samme gave, den samme nåde og den samme frelse.

Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er «fordi jeg fortjener det»; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være.
Men i den opprinnelige versjonen av det slagordet heter det ikke «fordi jeg fortjener det», men «because I’m worth it» – fordi jeg er verd det.

Det har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verd det.

Hva sier Guds ord om et menneskes verdi?
Guds ord sier at ett enkelt menneske, en enkelt sjel, «er mer verd enn himmel og jord».
Frelsen er ikke noe vi har fortjent – den er noe vi får fordi vi er verd det.
Verd det, fordi vi er skapt i Guds bilde.
Verd det, ikke fordi vi er ansatt, men fordi vi er arvinger.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

«Han som svarer med ild»

Preken for andre søndag i treenighetstiden, 14. juni 2020, i Arendal korps

Dagens prekentekst henter vi fra 1 Kongebok, det attende kapittel, og vi leser fra vers 21 til 24; i Jesu navn:
«Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!»
Men folket svarte ham ikke et ord.
Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.»
Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!»

Slik lyder Herrens ord!

Det er en lang og dramatisk fortelling vi har lest fra her.
De fleste av oss har hørt om profeten Elia og hvordan han sto som den siste på skansen i en periode da frafallet var stort i folket og mørket var dypt.
Det er sikkert de som vil trekke paralleller mellom den tida Elia levde i og den tida vi lever i, men det skal jeg la ligge.
Det er ikke derfor jeg har valgt denne teksten i dag.
Det har jeg gjort på grunn av denne ene setningen i den talen profeten holdt til folket, der han sa: «Den guden som da svarer med ild, han er Gud».

Han som svarer med ild!

Jeg vet ikke hvorfor det er blitt slik, men denne setningen – og denne fortellingen – er den bibelteksten som definerer pinse for meg.
Han som svarer med ild – «den guden som da svarer med ild, han er Gud».

Søndagen i dag er andre søndag i treenighetstiden.

Treenighetstiden – den starter med pinse. Treenighetstiden er også den lengste «bolken» i kirkeåret – mer enn 20 søndager har denne betegnelsen: Søndag sånn-og-sånn i treenighetstiden.
Men treenighetstiden er ikke bare x antall søndager i kirkeåret, uansett hvor mange de er.
Treenighetstiden er den tiden vi som kristen kirke lever i, og vil leve i helt til den dagen Jesus kommer igjen.

Ilden, eller ildtunger, blir ofte brukt som symbol på Den hellige ånd.
Pinsen er «ildens høytid» i kirkeåret.

Til jul ser vi for oss stall, krybbe eller stjerne som symboler for det som skjedde.
I påsken er det korset og den tomme graven.
I pinsen er det ilden.

Vi har allerede lest bibeltekster om ilden her i formiddag.
Døperen Johannes sine ord om Jesus, om ham som døper med Den hellige ånd og ild.
Fortellingen fra ørkenvandringen, om hvordan Herren førte folket i skikkelse av en skystøtte, men også en ildstøtte.
Vi har sunget Lina Sandells sang: «Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke/skystøtte vær meg når dagen er het», og vi har sunget John Lawlys flotte sang: «Hjerter er det verden trenger! Rene hjerter! Døpt med ild».

Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle forklare hva som skjedde da han ble omvendt, sa han: «Det ble så varmt i hjertet mitt».

Noen annen forklaring hadde han ikke.
Noen annen forklaring trengte han ikke.
Han hadde tatt imot Jesus – og det ble så varmt i hjertet hans.

Han som svarer med ild!

På veggen i dette lokalet, i Frelsesarmeens emblem, kan du se tre ord: «Blod og ild».
Mange synes det høres så dramatisk ut – hvordan skal de forstås?
De peker på to helt sentrale ting i vår tro: Jesu blod og Den hellige ånds ild.

På mange metodistkirker kan du se emblemer med den samme symbolikken: Et kors og en flamme.

Han som døper med Den hellige ånd og ild – han som svarer med ild!

Fra dagligtalen kjenner vi uttrykket «ilddåp» - det bruker vi gjerne om en særlig tøff prøve som man kan bli utsatt for.

I Lukas 12 leser vi at Jesus sa til disiplene: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført» (v. 49-50).

Men ilden har to funksjoner, både i dagens tekst og i Det nye testamente: Dåpen i ild utruster til tjeneste, men ilden er også det som fjerner alt rusk og rask; alt som ikke kan bli stående.

La oss vende tilbake til den bibelteksten vi har lest.
Det er bare et bruddstykke av en forholdsvis lang og dramatisk fortelling.
Profeten Elia hadde sitt virke i det som ble kalt «Nord-riket» eller «Ti-stammeriket» etter at Davids kongedømme raknet under hans sønnesønn Rehabeam.
Elia levde omkring 850 år før Jesu fødsel, og han som var konge i Samaria på den tiden var Ahab, eller «Akab», som vi sa før. Han var gift med den fønikiske prinsessen Jesabel; den kanskje mest hatede kvinneskikkelsen vi finner omtalt i hele Bibelen; verre enn Dalila, Herodias og Salome til sammen.
En viljesterk dronning og en svak, ettergivende konge.
Dette fikk blant annet som konsekvens at avgudsdyrkelsen blomstret i Nordriket, og at troen på den sanne Gud – Jahve – ble motarbeidet og forfulgt.

Og der er vi med dagens tekst og den fortellingen som den er en del av.
Mens avgudene Ba’al og Astarte hadde 450 prester i riket, var det bare én profet som tjente Jahve, og det var Elia.
Han hadde vært på flukt; han hadde gått i dekning, men nå konfronterte han både kongen og avgudsdyrkerne. Han utfordret dem nærmest til en duell.

Hvordan begynte teksten vår?
«Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord.» Og profeten fortsatte: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.»

Han som svarer med ild!

I 1915 ga lyrikeren og predikanten Edin Holme ut en diktsamling som heter «Ildprofeten».
Tekstene i den samlingen handler om profeten Elia.
Ett av diktene heter «På Karmel». Det er et langt dikt; det går over 16 sider i den minneutgaven jeg har av Edin Holmes diktsamlinger.
Dramatikken er hvert fall ikke noe mindre i Holmes dikt enn i bibelteksten, og vi kan se det for oss.

Utfordringen til kongen:
«Rapp deg, kong Ahab! Jag dine gangere.
Vi møtes på Karmel, ved Kisoms dal.
Folket skal velge: Jahve eller Baal!»

Responsen over hele landet når det ryktes at profeten er tilbake:
«Det går over landet som knitrende ild:
Elia er kommet! – De sløve vekkes,
enkelte gleder seg, andre forskrekkes;
men alle som kan, kvinner som menn,
strømmer i hast til Karmel hen!»

Så er de der, og spenningen er høy:
«Plutselig går der et rykk gjennom massen:
På den eldgamle offerhøy midt på plassen,
en mann treder frem, hans grove drakt
betegner hans stilling og viser hans makt.
Ensom og rolig for folket han står.
Profeten Elia! Over berget det går
som et dempet hvin – han løfter staven
og på Karmel med ett er det tyst som i graven».

Han som svarer med ild!

De fleste av oss kjenner resten av fortellingen.
Vi husker hvordan de 450 baalprofetene ropte og skrek fra morgen til kveld; hvordan Elia kommenterte at Baal kanskje var på reise, eller at han lå og sov.
Til slutt ga de opp, og det var Elia sin tur.
Han helte vann over veden, over offeret og i grøfta rundt alteret.
Så ba han – og så falt ilden.
Herren hadde svart!
Han svarte med ild!

«Etter meg», sa Johannes, «kommer han er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild».

Det går flere tråder fra profeten Elia til døperen Johannes.
Johannes sa om seg selv at han var «en røst som roper i ørkenen» - men det ble også sagt om profeten Elia.
Johannes levde ute i ødemarken, men også Elia dro ut i ødemarken og gikk i dekning.
Johannes kritiserte kong Herodes for måten han levde på – på samme måte som Elia refset kong Ahab og dronning Jesabel.
Johannes pekte på ham som døper i ild – Elia slo fast at det er han som svarer med ild som er Gud.

For to søndager siden sang vi en sang av William Booth: «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn, send din ild». På engelsk har denne sangen litt flere vers enn den har på norsk.
Ett av de versene som ikke er med i den norske sangboka, er slik, i en oversettelse som Jostein Nielsen har gjort:

«Elias Gud, se på vår nød!
Send din ild!
Vi trenger den i liv og død!
Send din ild!
Den renser bort hvert syndespor,
den bringer lyset fra ditt ord,
forvandler livet her på jord.
Send din ild.»

Jeg nevner det, ikke fordi jeg mener vi skal ha med flere vers i den sangen, men fordi jeg tror at denne koblingen mellom profeten og ilden fra Herren faktisk er viktig.

Han som døper i ild – han som svarer med ild.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!

Mellom himmelfart og pinse

Preken for søndag før pinse, 24. mai 2020, Frelsesarmeen Arendal

Prekenteksten denne søndag før pinse henter vi fra Apostlenes gjerninger, første kapittel, og vi leser fra vers 12 til vers 14, i Jesu navn:
«Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans».

Slik lyder Herrens ord!

Vi befinner oss mellom Kristi himmelfartsdag og pinsedag. Det er en slags «hvit flekk» på ti dager som vi i grunnen ikke vet noe særlig om. Vi vet lite om hva som skjedde, utover det teksten vår forteller: Disiplene og noen til «holdt trofast sammen i bønn».

Det er noen slike tidsspenn i Det nye testamente; perioder der vi vet lite og ingenting om hva som skjedde.
I Jesu barndom er det en slik periode: Fra fortellingen om flukten til Egypt, og deretter hjemkomsten, er fortellingen om Jesus som 12-åring i templet det eneste glimtet vi har fra hans barndom.
Tida i Egypt fortelles det ingenting om. Trolig var det en periode over i hvert fall et par år. Viktige år i gutten Jesus sin oppvekst.
Den neste «hvite flekken» er de 40 dagene mellom oppstandelsen og Jesu himmelfart.
Litt vet vi; fortellingen om Peters konfirmasjon ligger der, møtet i Emmaus, noen av de gangene Jesus viste seg for disiplene.
Og så er vi kommet dit hvor vi er nå – de ti dagene mellom Kristi himmelfartsdag og pinsedagen.

Vi har én fortelling fra denne perioden også; disse ti dagene.
Den kommer rett etter det vi har lest som prekentekst.
Det er fortellingen om da Mattias ble valgt som apostel i stedet for Judas Iskariot.
Apostelen Mattias er på mange måter en spennende skikkelse. Han kunne fortjent sin egen preken – og får det kanskje en dag.
Han ble ikke bare trukket opp som et navn av en hatt; de andre apostlene hadde noen bestemte kriterier som de så etter. Peter sier i vers 21 og 22 i dette samme kapitlet: «Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp».

De to som nær sagt ble nominert var en som het Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba apostlene om Guds ledelse i dette, og så trakk de lodd.
Det var lange tradisjoner for å bruke loddtrekning med tanke på å finne ut hva som var den guddommelige vilje, både i Israel og i antikken generelt. Ville apostlene gjort det på en annen måte om de hadde ventet noen dager med å utpeke etterfølgeren til Judas?
Det vet vi ikke, men det er slett ikke sikkert de ville gjort det. Loddtrekning hadde lange tradisjoner i denne typen valg og prosesser, også i Bibelen.

Nok om de «hvite flekkene»!

De som var samlet disse dagene var de 11 gjenværende apostlene, sammen med «noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans», leste vi. Et sted mellom 15 og 20 mennesker. De brukte tida til å be, leser vi også i dagens tekst. Dette gjorde «på den salen hvor de pleide å holde til», leste vi.
Denne salen var trolig blitt et samlingssted for Jesus og disiplene. Det er en utbredt oppfatning at det var her Jesus og disiplene hadde vært samlet for å spise påskemåltidet den siste påsken. Antakelig var det her disiplene var samlet i angst og uro etter at Jesus var død og begravet. Det var hit Maria Magdalena kom løpende for å fortelle at hun hadde sett Jesus. Det var i denne salen Tomas hadde sagt at med mindre han fikk ta på sårene i siden og hendene til Jesus, kunne han ikke tro. Og det var her Jesus åpenbarte seg – også for Tomas.
Det lå mye historie i veggene til dette rommet. Mye historie, mye angst, mye bønn – men også mye velsignelser. Hvordan brukte Jesus disse 40 dagene? Jeg tror han brukte dem til å undervise disiplene. Minne dem på ting han hadde sagt og som de ikke hadde forstått tidligere. Vi leser jo flere steder i evangeliene om nettopp det: Dette forsto de ikke før etter at Jesus var blitt herliggjort; det vil si før etter hans oppstandelse.

Vi er mellom Kristi himmelfart og pinse.
Disiplene var samlet på «den øvre sal» nok en gang. Men forrige gang de hadde trukket inn hit etter dramatiske begivenheter, var de samlet i frykt.
Nå var de samlet i forventning.

Jeg synes salmedikteren Grundtvig har formulert dette veldig godt i sin kjente pinsesalme: «Apostlene satt i Jerusalem og biet på Herrens time».
De ventet på Herrens time.
De var i forventning.
De hadde sett Jesus bli løftet opp fra dem, og de hadde sett englene fra himmelen som hadde fortalt dem at slik som han ble løftet opp skulle han også komme igjen. Det er i dagens tekst vi blir fortalt at det var fra Oljeberget Jesu himmelfart skjedde. Av evangelistene er det bare Markus og Lukas som nevner at Jesus ble hentet til himmelen. I Markus leser vi: «Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte» (Mark 16, 19-20).

Og Lukas, som jo også skrev Apostlenes gjerninger, forteller: «Så førte (Jesus) dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud» (Luk 24, 50-53).

Men før de skiltes, hadde Jesus gitt disiplene en instruksjon om hvordan de skulle forholde seg de neste dagene: De skulle vente i Jerusalem på at Ånden skulle komme. Deretter skulle de begynne arbeidet, og de skulle begynne i Jerusalem.

Den teksten vi har lest i dag tar altså opp igjen den tråden fra Lukas-evangeliet.
Da jeg arbeidet med denne talen oppdaget jeg at mens det i prekenteksten står at mens de gikk til salen der de pleide å holde til og «holdt trofast sammen i bønn» - underforstått: på den salen, står det i Lukas-evangeliet at de var «stadig i tempelet og lovpriste Gud».
Nå er det ingen motsetning mellom disse to beskrivelsene. Både for apostlene og de rundt dem var templet det hellige stedet – stedet der man tilbad – og slik var det faktisk i lang tid også etter pinse.
At pinsen er «den kristne kirkes fødselsdag» fikk ikke noen organisasjonsmessige konsekvenser på lenge ennå – det var ikke slik at apostlene «stiftet» en kristen kirke etter pinse. I hvert fall fram til man begynte å evangelisere også i Europa, var den kristne menighet egentlig en variant av jødedommen – og ble både betraktet som det og akseptert som det.

Vi er i tida mellom Kristi himmelfart og pinse.
De som hadde fulgt Jesus og som hadde trodd på ham, og trodde fortsatt på ham, samlet seg dels i templet, dels på «den øvre sal».
Blar vi så fram til det neste kapitlet i Apostlenes gjerninger, og til fortellingen om pinsedagen, leser vi at «Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted» (2, 1).
Dette stedet var den øvre salen.
I jødedommen ble – og blir – pinse feiret til minne om at Moses hadde tatt imot loven på Sinaifjellet.
Den kristne kirke feirer for å markere at Den Hellige Ånd kom, som en oppfyllelse av Jesu løfte.

Mellom himmelfart og pinse.
Det er nesten som en form for adventstid.
En forventningstid.
En tid de vi venter på at Herren skal oppfylle sitt løfte til sitt folk; en tid der vi venter på at han skal etablere sin kirke.
En tid der vi vet at han vil komme med sin kraft og nåde – en tid da han vil fornye og gjenopplive sitt folk.
'
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

Intet annet navn

Andakt på eldrefest i Grimstad korps lørdag 4. januar 2020

Vi er i den fasen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Den begynner på nyttårsdag, med det som kalles «Jesu navnedag», og så går den utover fram til faste. Vi skal lese den teksten som er satt opp i bibelleseplanen for denne dagen, og den finner vi i Apg 4, fra vers 8 til 12; og vi leser i Jesu navn:

«Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket! Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet, så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. Han er steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

Slik lyder Herrens ord!

«Intet annet navn».
Vi har mange sanger i sangboka vår om dette navnet.
Bernhard Fjærestrand har skrevet «Hans navn skal kalles Jesus»; David Welander har gitt oss «Navnet Jesus blekner aldri»; vi har omkved som «Å, jeg kjenner et navn, det er Jesus», «Navnet over alle navn er Jesus» - og slik kunne vi fortsette.

Et navn er ofte en nøkkel til mange ting.

Det kan være nøkkelen til kunnskap, det kan være det som gir fullmakt til å åpne dører.
«Hvem skal jeg hilse fra?» er et spørsmål vi iblant enten får eller stiller selv.

Moses stilte det spørsmålet da Herren kalte ham til å gå til Israels folk som var i fangenskap i Egypt.
Navnet er nøkkelen til å forstå hvem man er og hvem man representerer.
Fra litteraturen kjenner vi uttrykk som «i kongens navn» eller «i lovens navn».

Når Jesus møtte mennesker og helbredet dem eller tilsa dem syndenes forlatelse, var dette en reaksjon som kom gang på gang: Hvilken myndighet har han til å si dette? I hvilket navn er det han taler og handler?

Et navn er ofte et kvalitetsstempel eller en merkevare.
Jeg hørte nylig om en godt voksen misjonskvinne som var glad i å lese, men ville at bøkene skulle oppmuntre og velsigne henne.
Når hun ble spurt hva hun ønsket seg til jul eller fødselsdag, svarte hun gjerne: – En god bok fra Lunde Forlag.
At en bok var gitt ut på dette kristne forlaget, var et kvalitetsmerke i seg selv, mente hun.
I markedsføringsarbeidet snakker man gjerne om å «bygge en merkevare».
Det kan være et klesmerke, et bilmerke eller et forlagsnavn.
Navnet i seg selv borger for god kvalitet.

Noen ganger kan merkevaren være et navn som andre setter.
I Bibelen kan vi lese: «Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt ‘kristne’» (Apg 11, 25).
Betegnelsen er avledet av «Kristus», han som disiplene forkynte om.

Mange har stor respekt for dette merkevarenavnet – de vet ikke om de tør bruke det om seg selv.
Men tror du på Kristus, er du en kristen.
Da kan du bruke merkevarenavnet.

Der var Peter og Johannes i den teksten vi har lest. De kunne erklære: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4, 12).
De snakket om navnet Jesus.
De handlet i det navnet.
Navnet som er over alle navn.
Derfor er det noe fint og riktig ved dette at et år begynner med at vi markerer Jesu navnedag – navnet som er over alle andre navn.

Amen!

Jesus - Ordet - Lyset

Preken 1. juledag 2019 i Frelsesarmeen, Arendal
Dagens evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det første kapittel og de 14 første vers; i Jesu navn:

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord!

Den teksten vi har lest, og som er prekentekst denne første juledag, kalles «Johannes-prologen».
Det er en av de mange poetiske tekstene vi har i Bibelen; ikke bare i de bøkene som gjerne kalles «de poetiske»: Salmenes Bok, Klagesangene eller Høysangen.
Spredt rundt, både i profetbøkene og i brevene finner vi slike tekster som helt åpenbart har hatt en liturgisk funksjon, først i synagogene, senere i urmenigheten.
Men i evangeliene finner vi få slike tekster; jeg kan i farten ikke komme på andre enn denne.
«Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13, kan ha vært en slik tekst.
Mange betrakter det som en av de flotteste tekstene i Det nye testamente, ja, kanskje i hele Bibelen.

Min favoritt er ikke apostelen Paulus; det er evangelisten og apostelen Johannes.
Det er den teksten vi nettopp har lest:
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud».
Og videre: «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til».
Og dessuten dette: «Han var i begynnelsen hos Gud».

I begynnelsen!
La oss kaste et lite blikk tilbake til skapelsesberetningen; til nettopp begynnelsen.
Der leser vi «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jord».

Hvordan skjedde det? Hva var Guds verktøy når han skapte?
Det var ordet.
Tar du for deg 1 Mos 1 vil du finne 11 vers som begynner med ordene «Gud sa».
Det er versene 3, 6, 9, 11, 14, 20, 22, 24, 26, 28 og 29.

Denne kunnskapen om at det var når Gud talte at ting skjedde, den satt dypt i Israels folk.
Derfor kunne salmisten si det slik: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salme 33, 9).

I begynnelsen var Ordet!
Det er første juledag i dag.
I mange land er det denne dagen som er den egentlige juledagen.
Det er da gavene deles ut, og det skjer om morgenen.
Tradisjonene er ulike, men kjernen i julebudskapet er den samme: Fortellingen om at Jesus ble født; fortellingen om at Gud sendte sin sønn; fortellingen om at Guds egen sønn steg ned til oss, ble en av oss; ikke som en av oss, som vi kanskje sier iblant, men faktisk ble en av oss.
Det er fortellingen om at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.
«Vi så hans herlighet», skriver Johannes.

Et nyfødt barn på et primitivt leie, i et primitivt husvære.
Kanskje var det ikke såpass som et husvære en gang.
Vi snakker gjerne om krybben i stallen, og krybben står nevnt i jule-evangeliet, men ikke stallen.

I Selma Lagerlöfs fortelling om «Den hellige natten» var stallen en grotte.
Kanskje var det ikke en grotte, engang. Kanskje ble Jesus-barnet født under åpen himmel.
Han var sikkert ikke det eneste barnet som ble født i Betlehem den natten.
Kanskje var han ikke den eneste som ble født i en stall, eller i en grotte eller under åpen himmel heller.
Jeg synes Jakob Sande har fanget inn dette bildet på en fin og troverdig måte:
«Han låg der med høy til pute
og gret på si ringe seng,
men englane song der ute
på Betlehems aude eng».

Et barn som mange andre.
Et barn som trengte tørr bleie – var det derfor han gråt?
Eller var han sulten? Og den unge Maria måtte ta ham opp og legge ham til brystet.

Den svenske artisten Carola har laget et julealbum som heter «Jul i Betlehem».
En av sangene på dette heter «Himlen i min famn», og teksten er hennes egen.
Den skrev hun etter at hun selv var blitt mor, og i teksten prøver hun å sette seg inn i Marias situasjon der hun sitter med det nyfødte Jesus-barnet i armene.

Omkvedet er slik:
«Är du en av tusen små?
Är du han de väntar på?
Du mitt lilla barn
En ängel givit namn
Är du jordens dolda skatt
Jag fått skydda denna natt?
Är det själva himlen
Som jag gungar i min famn?»

Dette barnet som hun skriftet bleie på og som var avhengig av henne for å få mat – var det selve himlen?
Selve himmelen – selve guddomen – her i Marias fang?
Julaftens budskap er på en måte enkelt og greit – et barn blir født, omstendighetene er som de er. Juledag kan virke mer krevende. Da er vi over i det som kalles inkarnasjonen. Mysteriet i julen; underet – Gud ble menneske.
Ordet ble menneske og tok sin bolig blant oss.

«Vi så hans herlighet», skriver Johannes.
Ordet var blitt menneske og hadde tatt bolig i blant oss.

Men ikke bare i skikkelse av Ordet.
Han kom også i skikkelse av lyset.

«Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» og dessuten: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden».

Lys er noe vi forbinder med julen.
På Lucia-dagen ble jeg intervjuet av Sørlandssendinga om Lucia-tradisjonen og om bakgrunnen for tradisjonen med lyskransen rundt hodet som er en del av vårt Lucia-bilde.
Dersom den tradisjonen har en historisk bakgrunn, er den kanskje av det praktiske slaget: En av Lucia-fortellingene er at hun kom med mat til de kristne som skjulte seg i katakombene. For å kunne ha to hender å bære med, laget hun en krans med lys som hun satte på hodet, ikke ulikt de hodelyktene mange bruker når de er ute en mørk vinterkveld i vår tid.

Men hun representerte lyset. Navnet Lucia betyr lys.

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» - «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden».

Lyset og Ordet.
Vi har et omkved i sangboka vår; det er en tekst av Herbert Booth:
«Ordets lys, ordets lys har bragt dag i min sjel,
det har fjernet min synd og min skam.
Nå jeg frykter ei mer, kun på Jesus jeg ser,
all min salighet eier jeg i ham».

Ordet og Lyset – Lyset og Ordet.
Ordet er Lyset.

Natt til 1. januar 1953; det er 67 år siden om noen dager, var countrysangeren Hank Williams på vei fra en konsert til en annen. Han skal ha vært god og full, og hadde fått en ung gutt til å kjøre seg. Selv sov han i baksetet på bilen. Så ble de stanset av en politikontroll og da politimannen prøvde å få liv i han som sov i baksetet, oppdaget de at han var død. Hank Williams – 29 år gammel.

Hvorfor nevner jeg ham nå?
Det er fordi at en av de sangene han huskes best for, handlet nettopp om Lyset. Den heter «I saw the light», og er blitt sunget inn av mange artister.
Han skal ha skrevet sangen i 1947, og bakgrunnen skal ha vært at han var på vei hjem fra en konsertturné. Det var moren som kjørte, og Hank sov i baksetet på bilen denne gangen også. Så våknet han et øyeblikk og lurte på om det var langt igjen. – Nei, svarte moren, - I just saw the light.
Hun hadde sett lyset fra et eller annet kjennemerke som tydet på at nå var de snart framme.
Hun hadde sett lyset fra målet. Dette inspirerte sønnen til å skrive denne sangen; en sang om at han hadde vandret rundt mer eller mindre på måfå. Men så hadde Jesus vist seg for ham: «Praise the Lord; I saw the light».
Sangen er blitt et slags minnesmerke over Hank Williams, enten det er bøker som er skrevet om ham eller filmer som er blitt laget. De heter stort sett «I saw the light».

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».
Det er mye man kan si om Hank Williams liv og skjebne. Ikke alt får en til å tenke på lyset. Men det er en sang om lyset som først og fremst lever etter ham.

Jeg nevnte Lucia og lyset.
Det er en annen del av julefortellingen som også handler om lys.
Det er fortellingen om vismennene som kom fra et land langt borte og ville hylle og tilbe Jesus-barnet. Det skjedde nok ikke i sånn umiddelbar tidsnærhet av Jesu fødsel; de hadde lang vei. Vi hører gjerne at det var tre vise menn som kom – vi vet egentlig ikke antallet, men det er heller ikke viktig.

Hvordan hadde de funnet fram?
Og igjen er det lyset som er nøkkelen. De hadde sett en stjerne vise seg. Alf Prøysen synger om den stjerna – «hu er så snill, den stjerna, ho blonke, kæin du sjå?» Vi kjenner den visa, noen hver: «Å såmå å som hender er stjerna like stor – du ser a over taket der a jordmor-Matja bor».

«Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys», skrev evangelisten. Hvor skulle vel stjernen som fortalte dette stanse, om ikke over taket der hun bodde som hadde hjulpet så mange inn i livet? For det var jo stjerna som hadde vist vei for de vise mennene – «så ingen ta dem gikk bort seg og aille tre fekk sjå».

Lyset som viste vei. Lyset som viser vei.
Lyset og Ordet – de to i fellesskap.

Derfor kan vi synge:
«Se, himlen ligger og hviler
på jordens gule strå,
vi står rundt krybben og smiler,
for vi er fremme nå».

Ja, vi er framme nå.
Lyset har vist oss vei.
Ordet har vist oss vei.

Da er det godt å kunne stå her, rundt krybben, og vite dette: At vi er fremme nå.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Huset med de mange rom - og mye mer

Preken i Arendal korps søndag 8. desember 2019 – 2. søndag i advent

Dette hellige evangelium står hos evangelisten Johannes, i det 14. kapittel; de 11 første vers:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»

Slik lyder Herrens ord!

Den teksten vi har lest sammen, er ikke prekenteksten for denne søndagen, men fortellingsteksten.
Og samtidig er de fire første versene i teksten det som er satt opp som prekentekst.
Hadde vi nøyd oss med å lese disse fire versene, kunne vi for eksempel satt som overskrift for de tanker vi skal dele med hverandre: Huset med de mange rom.

Når vi leser hele teksten blir perspektivet utvidet til å gjelde mye mer.
Nå gjelder det ikke bare huset som sådan og rommene som sådan, men også om hvordan vi finner fram til dette huset og hvem det er som bor der.
Og utgangspunktet for det hele er en kjent setning som er både en trøst og en formaning: «La ikke hjertet bli grepet av angst…».

Teksten vår er hentet fra det som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
Det er en lang tekst, den går over tre kapitler i Johannes-evangeliet.
Og den begynner med det vi har lest nå. Og den begynner med dette: «La ikke hjertet bli grepet av angst…».

Hvis noen begynner en samtale eller en meddelelse med å si «nå må ikke du bli redd, altså», eller «nå må ikke du bli sint»; da er vi på vakt.
Hva kommer nå?
Og det Jesus har å melde, er dette: Han skal forlate dem. Men likevel sier han: Bli ikke redde. Stol på meg. Stol på Gud og stol på meg.

Jesus bruker «hjertet» her på en måte vi sikkert kan kjenne oss igjen.
Vi tenker at hjertet er et slags senter for både tanker og følelser.
Rent medisinsk stemmer nok ikke det.
Hjertet er en knyttnevestor muskel som sitter midt i brystkassa vår, om enn litt til venstre, som har til oppgave å frakte blodet vårt rundt i resten av kroppen.
Men det gjør jo at hjertet er en viktig del av hele maskineriet.
Det er – nåvel: «hjertet» - i menneskekroppen.
De bibelske forfatterne tok dette på alvor.
Derfor heter det i visdomslitteraturen: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).
Og hos profeten Esekiel heter det: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (36, 26).

Noen av oss husker kanskje Astrid Lindgrens barnebok-klassiker «Mio, min Mio», der prins Mio skal kjempe mot den onde ridder Cato?
Og hva er det som gjør at denne Cato er så ond?
Det er fordi han har et hjerte av stein – bokstavelig talt.

Vi tenker på hjertet som et sete for kjærligheten.
Men det kan også være et sete for angsten.
Jesus vil ikke at det skal være det.
«La ikke hjertet bli grepet av angst!»
Slik innleder han denne talen til disiplene der han forbereder dem på det som skal komme.

Og så er vi over i dette neste han sier: «I Fars hus er det mange rom».
Mange har tenkt at denne setningen er en erklæring om mangfoldet i Guds rike, og det tror jeg det godt kan være.

For snart 20 år siden var jeg i Jerusalem.
En av de kirkene vi besøkte, var Gravkirken.
En stor kirke, men mange flotte kapeller.
Noen store og noen små.
Ett av dem, kanskje det aller minste, tilhørte en liten, koptisk retning som jeg ikke tror man finner utenfor Jerusalem.
Da alle de andre retningene i kristenheten fikk tildelt sine områder, ble dette vesle kapellet «til overs».

Her søkte vi inn, en gruppe norske kristne som var sammen om dette besøket.
Et lite rom, men med god akustikk, virket det som.
Og uten at jeg hadde tenkt over det eller planlagt det, foreslo jeg at vi skulle synge et vers av «Navnet Jesus blekner aldri».
Og det gjorde vi.
Det var mye lyd i den store kirken; folk snakket og de bad.
Og vi sto der, en gruppe på 10-12 norske, og sang: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann».

«I min Fars hus er det mange rom» - «Tro på Gud og tro på meg».
Mange mener at Gravkirken står på det stedet der Jesus ble gravlagt.
De tror dermed at det også var herfra han sto opp igjen fra de døde.
Her passet det å synge: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann!»

«I min Fars hus».
I den eneste beretningen vi har fra Jesu barndom, som skjedde 20 år tidligere enn denne begivenheten, bruker også Jesus uttrykket «min Fars hus».
Vi kjenner den fortellingen – Jesus som 12-åring i templet; gutten som ble igjen da foreldrene dro hjemover igjen til Nasaret etter å ha feiret påske i Jerusalem.
Da de fant ham, var Maria oppskjørtet. Hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Vi har jo lett etter deg!
Og Jesus som svarte, som det var den selvfølgeligste ting i verden: Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?

«Min Fars hus» - det er en henvisning til templet, men også til den himmelske bolig, eller kanskje vi kan si «de himmelske boliger».
Der hvor Jesus i følge vår norske bibelutgave snakker om «rom», bruker andre bibeloversettelser ord som tilsvarer «bolig» eller kanskje tilmed «hus».
Og når Jesus nå måtte forlate disiplene, var det for å gå i forveien og gjøre i stand «et sted for dere» - et rom; en bolig. «Og dit jeg går, vet dere veien».

«Vet du veien?» er et spørsmål vi enten har stilt eller blitt stilt, de fleste av oss.
Man avtaler å møtes «der og der» - «vet du veien?»
Å ta feil av veien kan få dramatiske konsekvenser noen ganger; og iblant er det at man blir forsinket den minste av disse.
Kanskje kommer vi rett og slett ikke fram.

«Dit jeg går, vet dere veien», sa Jesus.
Da reagerte Tomas. «Å? Gjør vi det?» spurte han. «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Og så er det Jesus gir dette svaret som vi kjenner så godt: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

Hvordan kan en person være en vei?
I tidligere oversettelser het det at ingen kommer til Far uten «gjennom Jesus» - «ved meg; ved Jesus» er en bedre formulering.
Jesus viser oss veien – ved å følge ham finner vi veien.

Igjen en opplevelse mange av oss har hatt.
Vi er på et ukjent sted; i en ukjent by.
Så spør vi noen etter veien dit vi skal, og så viser vedkommende oss den.
Noen ganger sier de kanskje tilmed: «Jeg skal samme veien selv».

Når noen følger en, er det mye lettere å finne fram enn om de sier «tre gater den veien, første kryss til venstre, tredje kryss til høyre og så rett fram…».

Vi sang tidligere i gudstjenesten:
«Der du går skal din vei/åpnes for deg/ Steg for steg».

Dit jeg går, sier Jesus, vet dere veien.
Denne første delen av Jesu avskjedstale til disiplene er mer en samtale enn en tale eller monolog.
Nå melder Filip seg på.
«Behøver det å være så komplisert, da?» kan det virke som om han har tenkt. «Vis oss Far», foreslår han. Det vil være nok.
Og Jesus svarer at den som har sett ham, har også sett Far.

Den som vil vite hvordan Gud er, får vite det ved å på Jesus.
Når Jesus taler, er det Gud som taler.
Når Jesus handler, er det Gud som handler.
Når Jesus viser vei, er det Gud som viser vei.

I en av de eldste, kristne trosbekjennelsene som finnes, den nikenske, heter det:
«Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen».

«Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud» – når Jesus taler og når han handler, er det Gud som taler og det er Gud som handler.

Jesus er «Gud av Gud» - «Jeg er i Far og Far i meg».

Så er det nærliggende å tenke at dette er en tekst for påske.
Og det er det vel.
Men det er også en tekst for advent.
Det er en tekst for den tida da vi forbereder oss på at Jesus skal bli født – på hans komme.

Men det er også en tekst for den tida vi lever i nå, da vi ikke bare skal se bakover mot det som skjedde i Betlehem, men vi skal se framover mot det som skal skje når Jesus kommer igjen; når boligene og rommene i Fars hus er gjort klare og han skal hente sine for at de – vi! – skal få være sammen med ham.

Det lover han i dagens tekst: «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen