Mannen ved Betesda-dammen

Preken for søndag 3. februar 2019 i Arendal korps
«Diakonidagen» i Frelsesarmeen

Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Johannes, i det femte kapittel og vi leser de 15 første vers, i Jesu navn:
«Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk».

Slik lyder Herrens ord!

I Frelsesarmeens årsprogram er denne dagen markert som «Diakoniens dag».
Betegnelsen «diakoni» er hentet fra urmenigheten, der det tidlig ble behov for å gjøre en fordeling av tjenestene i menigheten. Vi kan lese i Apg 6: «De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem».
Sju menn som fikk denne oppgaven.
Stefanus hører vi jo mer om senere i det samme kapitlet.
Men det var ikke bare menn som var diakoner: I Rom 16 gir Paulus en varm anbefaling av en kvinnelig disippel, og sier om henne: «Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere, hun er en diakon fra menigheten i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren slik det sømmer seg for de hellige. Gi henne den hjelp hun måtte trenge av dere, for hun har selv tatt seg av mange, også meg».

I Frelsesarmeen har den diakonale tjenesten alltid vært høyt vurdert og regnet som viktig. Ikke bare fordi urmenigheten viste dette, men fordi Jesus selv viste det ved sitt eksempel.

Og der er vi i dagens tekst.
Eller er vi det?
Er dette en tekst om diakoni? Hva kan vi lære om diakoni ut fra denne teksten?

Det er en kjent tekst; la oss starte der.
En kjent fortelling.
Mange har trolig hørt den på søndagsskolen.
Men den er ikke uten utfordringer. Det skal vi komme tilbake til.

Dammen Betesda lå ved Fåreporten i den nord-østlige delen av Jerusalem.
I forbindelse med utgravinger er funnet spor etter en dam der, en dam omgitt av fem bueganger. Jeg har selv vært der og sett det området der denne dammen skal ha vært. Navnet betyr «Barmhjertighetens hus» eller «Nådens hus». Navnet brukes fortsatt som betegnelse på bedehus og frikirkelokaler.

«Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre», leste vi i teksten.
Når denne dammen var blitt en slikt samlingssted, hadde det en bestemt årsak: «De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde».

Noen av dere vil kanskje kunne se at i den Bibelen dere har, er vers 4 i teksten merket på en spesiell måte. Noen utgaver har en klamme rundt det som står om engelen, andre markerer det på annen måte.
Grunnen til det skal være at mange, selv såkalt konservative teologer, er usikre på om dette er noe Johannes skrev, eller om det er føyd til senere, som en slags forklaring.
Det skal vi ikke gå så dypt inn i her, men jeg tror mange har litt problemer med akkurat dette.
Det blir liksom et slags lotteri, det som skjer her. «Første mann til mølla», på en måte.
Rent sjelesørgerisk er det problematisk.

Det er ikke problematisk at vannet kom i bevegelse.
Det er et naturfenomen man har sett andre steder.
Det er heller ikke problematisk at vannet, når det var i bevegelse, kunne ha en kortvarig, helbredende effekt som så ga seg. Det finnes det også eksempler på. Rundt Dødehavet har det vokst fram en hel industri som handler om dette. Fra Island fortelles det om det samme.
Så dette med engelen kan rett og slett ha vært en måte å tolke dette på som har fått vokse fram i folkemeningen eller folketroen.

Men fortellingen om Betesda-dammen er ikke en fortelling om et naturfenomen eller om en engel som opprørte vannet. Det er heller ikke fortellingen om en som fikk snike i køen, om vi kan si det slik.

Fortellingen om det som skjedde ved Betesda-dammen, er en fortelling om en frelser som ser den enkelte.
Og det er diakoni-perspektivet i dagens tekst: Jesus ser den enkelte.
Jesus ser det behovet den enkelte har.

I samtalen mellom Jesus og mannen kan det virke som om mannen hadde resignert. Vi leste i teksten: «Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.»

- Vil du bli frisk? spurte altså Jesus, men det svarte ikke mannen på. I stedet hadde han en forklaring på hvorfor han ikke var blitt frisk, og hvorfor han antakelig aldri ville bli det heller. Nå hadde han ligget der i 38 år, og hver gang vannet var blitt opprørt, var han blitt skuffet.
Noen andre hadde kommet foran ham.

Igjen: Jesus så denne mannen.
Han så ønsket hans, lengselen hans; ja, drømmen hans om å bli frisk.
Der og da så Jesus den ene. Han så den enkelte. Og han grep inn – han hjalp den enkelte.

Ikke ved å ordne køen og så sørge for at vannet ble opprørt igjen, men ved å gripe inn direkte. «Stå opp, ta båren din og gå!»
En messiansk handling, men også en diakonal handling. Rettet mot et enkeltmenneske.

Diakoni er å hjelpe enkeltmennesker.
Jeg besøkte nylig Sandvika korps i Bærum.
Sommeren 1982 flyttet vår familie til Sandvika der kona mi skulle være leder for korpset. Det ble tre år med mange erfaringer, blant annet denne: Å møte enkeltmennesker som hadde behov for diakoni; for ulike former for hjelp: Ei matpakke, et klesplagg.

I år er det 35 år siden vi startet ei varmestue der i korpset.
Den er i drift fremdeles.
Jeg møtte noen av dem som går der da jeg var i Sandvika, og fikk vite at varmestua fortsatt betyr mye for mange.
Mange enkeltpersoner.
Ikke en gruppe – «uteliggerne i Sandvika»; men enkeltpersoner.
Jeg husker ennå navnene på noen av dem: En Frode, en Erik, ei May, ei Linda. Enkeltpersoner.

Slik også med det diakonale arbeidet i vår menighet; i vårt korps.
De som er engasjert i omsorgstjenesten ser ikke «gruppen» eller «brukerne».
De ser den enkelte.

Jesus fokuserte ikke på gruppen som lå langs Betesda-dammen; han så den ene.
I den grad han så mengden, så han dem som enkeltpersoner.

For noen år siden oversatte jeg ei bok for Frelsesarmeen. Den heter «Sammen i tjeneste».
Omslaget på den boka er et bilde av Jesu ansikt.
Men ser vi nøye på ansiktet, oppdager vi at det er satt sammen av mennesker.
Det er et fint kunstverk, og det har et bibelsk innhold.
Som kristne utgjør vi Kristi kropp; som kristne er det vi som skaper det bildet av Kristi ansikt som omgivelsene våre ser.

Den svenske forfatteren Barbro Karlén skrev i en av sine bøker: «Mange spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud bare ser».
Det han ser er enkeltmennesker. Barn og voksne; kvinner og barn.

I Lukas 4 sier Jesus noe merkelig med tanke på dette med den enkelte: «Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman» (v. 25-27).
«Alle i synagogen ble rasende da de hørte dette», står det videre i teksten.
Det kan man kanskje forstå. Og kanskje var det mange som lå rundt Betesda-dammen denne dagen som også ble rasende.
Eller skuffet.
Eller provosert.
«Hei, Jesus! Hva med oss? Vi har også ligget her lenge!»

Det står det ingenting om.
Derimot står det noe om en reaksjon fra noen andre: Fariseerne! Påpasselige, som alltid. «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.»
Nesten litt smålig. Nesten litt snurt.
Og litt urimelig.
For det forbudet det ble henvist til gjaldt ikke det å bære noe og så punktum, men det gjaldt det å bære noe som det var unødvendig å bære der og da, eller for å gjøre en jobb.
Forbudet gjaldt kommersialisering – for å bruke et moderne ord – av sabbaten.
Derfor har jeg veldig sans for den plakaten som Fretex i Lyngdal har satt opp, der de opplyser om sine åpningstider: «Søndag er det stengt! Det har sjefen bestemt!»

Jesus ble flere ganger kritisert for at han helbredet noen på sabbaten.
Da kunne han svare som han gjorde i en av tekstene for forrige søndag: «Løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?» (Luk 13, 15).

Det diakonale perspektivet. Blikket for den enkelte.

Betyr det at Jesus er blind for mengden? At han ikke ser de mange?
Jo, han ser de mange – men han ser dem enkeltvis.
Han ser oss enkeltvis.

«Gud ser ikke ut. Gud bare ser», skrev Barbro Karlén.

La oss vende tilbake til Betesda-dammen.
«Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre», leser vi.
De lå der og de ventet og de håpet.
Det var mengden.
Men vi leser videre: «Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge».

Han ventet nok også, men det virker ikke som han håpet lenger.
Ham var det Jesus så.
Ham var det Jesus helbredet.

Jesus ser oss ikke som mengde.
Han ser oss som enkeltmennesker.
Slik er den diakonale utfordringen fremdeles.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Sorg og glede - liv og død

Preken i Arendal korps andre søndag i advent, 9. desember 2018

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel og vi leser fra vers 21 til 24 i Jesu navn:
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen».

Slik lyder Herrens ord!

«Sorg skal bli til glede», kan man sette som overskriften til denne teksten.
«Sorg og glede» er det ene ordparet denne teksten innbyr til.
«Liv og død» er det andre.

Jesus tar utgangspunkt i den mest grunnleggende av alle menneskelige situasjoner, nemlig fødsel.
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet», sier Jesus.
Slik er det i dag, og slik var det enda mer på Jesu tid.
En fødsel i dag kan være smertefull; helt fram til vår egen tid kunne den også være livsfarlig, og er det i mange land ennå. Gjennom århundrene har barnefødsler vært den vanligste dødsårsak blant kvinner. Ofte døde barnet også. I dag skjer det sjelden, i hvert fall i vår del av verden.
Kombinasjonen smerte og fødsel er like gammel som menneskeslekten selv.
Allerede i utfortellingen, i 1 Mos, kan vi lese at Herren sa til kvinnen: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde» (3, 16).
Jo, Jesus satte derfor ord på en erfaring mange av dem som lyttet til ham kjente godt til: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet».

Som mann har jeg ingen førstehåndserfaring med denne smerten.
Bare med spenningen, forventningen og glede når fødselen er over, barnet er velskapt og det første skriket har fått lyde.
Også dette satte Jesus ord på: «Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».

Prekenteksten denne søndagen er hentet fra den delen av Johannes-evangeliet som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
I en avskjedstale er det alltid et element av sorg.
Man går mot et oppbrudd og en adskillelse, enten denne er midlertidig eller permanent.
Jesus er den som skal forlate disiplene; disiplene er de som skal bli igjen.
Likevel er Jesus den som trøster.
Han vet hva som venter, også bortenfor døden og graven. Han skal stå opp fra de døde. Han skal seire over døden.
Sorg skal bli til glede. Død skal bli til nytt liv.
Adskillelsen skal bli til gjenforening, og denne gjenforeningen skal være for evig. «Hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere», sier Jesus, før han legger til et løfte om den fullmakten disiplene, og alle vi som tror, skal få: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen».

Sorgen blir til glede.
Døden blir til liv.
Avmakt blir til trosvisshet, glede og bønnesvar.

Advent er å vente på at Guds løfter skal bli oppfylt i Jesus Kristus.
Det er for å minne hverandre på dette at vi tenner lys i adventstida.

Vi har tent to lys her i formiddag, og vi har sunget to vers i den «lys-salmen» som vi gjerne bruker:
«Vårt første lys vi tenner
og stirrer mot det blå.
Vårt første lys vi tenner,
Guds sønn vi venter på.

Vårt andre lys vi tenner,
for Jesus gjør vi det.
Vårt andre lys vi tenner,
snart får vi stjernen se.»

Guds sønn vi venter på – snart får vi stjernen se.
Desember er kjent som den mørkeste tiden på året. Det er på denne tiden av året at behovet for lys er størst og sterkest. Derfor er det så meningsfullt og riktig at det er på denne tiden vi tenner lys, synger om lys og lengter etter lys.

For noen år siden gjorde jeg som andre har gjort før meg: Skrev fire vers om lysene i adventstida.
De to første er slik:

«Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot natt.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om lysets dyre skatt.

Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot nød.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om seier over død.»

Om seier over død.

Det er der vi er, med prekenteksten denne andre søndagen i advent:
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere».

Andre søndag i advent blir også kalt «forventningens søndag» i adventtida.
Vi hørte om det i lesetekstene i begynnelsen av gudstjenesten.

Profeten Jesaia: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme», og konklusjonen: «Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!»

Eller fra Hebreerbrevet: «For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye».

Forventningens søndag!
Forventningen om lyset som skal komme.

I Johannes-prologen leser vi: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Glede og sorg – liv og død – lys og mørke.

Tre ordpar som hører med i adventstida.

Tre ordpar som hører med til det å leve.

Jesus oppsummerer det hele slik:
«Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!

«Med olje på lamper og kar»

Preken for Kristi kongsdag/Domssøndagen
Holdt i Nersten Bedehus onsdag 21. november 2018

Prekenteksten for kommende søndag finner vi i Matteus-evangeliet, det 25. kapittel og de 13 første versene, i Jesu navn:

«Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!» Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: «Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.» «Nei», svarte de kloke, «det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!»
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: «Herre, herre, lukk opp for oss!» Men han svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke».
Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen».

Slik lyder Herrens ord!


Det er et sangvers som melder seg når man leser denne bibelteksten:

«Vi må ferdige stå,
brudedrakten ha på
og med olje i lampe og kar.
Snart så lyder det bud:
Du skal møte din Gud,
Du skal se ham som sonoffer var!»

Det er det andre verset i en sang av predikanten og sangforfatteren Ole Brattekaas (1863 – 1916). Den mest kjente sangen hans er nok «Ren og rettferdig, himmelen verdig». Jeg refererer ofte til den som «en lovsang i moll» - det går på tonen, ikke teksten.
Sangen verset jeg nevnte er hentet fra, har tre vers i alt. Jeg synes nok dette verset er det beste av de tre.

«Olje i lamper og kar» - de ordene er på mange måter kjernen i denne lignelsen som Jesus fortalte. Lignelsen om brudepikene. Den går inn i en slags syklus med lignelser og undervisning som Jesus gir om det vi kan kalle «de siste tider». Dette utgjør kapittel 24 og 25 i Matteus-evangeliet, og her finner vi blant annet lignelsen om fikentreet, om huseieren og tyven, om den tro og utro tjener og den om talentene. Den, sammen med denne, er nok de mest kjente av disse.

Lignelsen om brudepikene, altså.
Jeg har lest mange bibelkommentarer, blant annet om denne lignelsen, og noen av dem går veldig langt i detaljer om hva slags funksjon brudepikene hadde ved et bryllup; hva det ble forventet av dem og så videre. Jeg vil ikke gå inn i noe av dette, men heller prøve å si noe om kjernen i denne lignelsen.

Når Jesus fortalte lignelser, hentet han sitt materiale fra folks hverdagsliv. Fra såmannsarbeid, fra fiske, fra handel, fra husarbeid.
Om et bryllup ikke er en hverdagshendelse for de fleste av oss, sånn for vår egen del, er det noe som skjer såpass ofte at vi har et forhold til det. Et bryllup involverer gjerne mange. Enda mer var det slik på Jesu tid, da et bryllup var noe som engasjerte hele lokalmiljøet. Så når Jesus fortalte en lignelse som tok utgangspunkt i et bryllup, snakket han om noe som tilhørerne kjente til; noe de var fortrolige med. De kjente kodene. De kjente rollene.
Men det er altså en lignelse. Det er en fortelling som skal si noe om noe annet.

«Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker…».
Lignelsen skal si noe – ikke om det å arrangere bryllup, men om himmelriket. Og rammen rundt den undervisningen Jesus gir i disse kapitlene er hva som skal skje når alle ting går mot sin avslutning.
I teologien er det et begrep som kalles «brudemystikken». Det er når man arbeider med tekster som beskriver den kristne menighet som en brud og Kristus selv som brudgom. Dette er en av de tekstene.
Og et viktig punkt både i denne og andre tekster innenfor det samme tekstuniverset, om vi kan bruke det ordet, er dette: Å være våken når brudgommen kommer.

Vi leste i teksten:
«Men ved midnatt lød et rop:- Brudgommen kommer! Gå og møt ham!»
Ingen av de ti brudepikene var våkne da dette ropet lød. De hadde sovnet. Brudgommen drøyde; kanskje tenkte de at han somlet. Og så sovnet de.

Noen av oss har nok hørt: Vi må være våkne, som de fem kloke brudepikene.
Men ingen av dem var våkne. Alle sov. Og alle ble vekket opp av det samme ropet: «Brudgommen kommer!»
Forskjellen mellom de fem kloke og de fem ikke fullt så kloke lå altså ikke i at den ene gruppen sov og den andre var våken.
De sov alle ti!
Og alle ti ble vekket av det samme ropet.

Forskjellen lå i at mens fem av dem fremdeles hadde olje på lampene sine og derfor kunne tenne den fakkelen de skulle møte brudgommen med, hadde de andre fem ikke denne oljen. Deres lamper lot seg ikke tenne. De sloknet.
Og der møter vi en ny utfordring med denne teksten.

Hvordan skal dette med oljen forstås?
Jeg har hørt dette forklart med at «oljen er et bilde på Den Hellige Ånd».
Ja vel?
Blir teksten noe enklere av det?
Betyr det at halvparten av de som kaller seg kristne, fem av ti, ikke har del i Den Hellige Ånd?
Det er kanskje de som vil si det, men jeg er ikke en av dem. For det å være en kristen, er da vitterlig å være født på ny - ved Den Hellige Ånd?

Jesus fortalte flere lignelser om det vi i dag tenker på som det kristne fellesskapet.
Han fortalte om fiskenoten, og om hvordan den gode fisken og den dårlige ble skilt fra hverandre etter at noten var dratt på land.
Han fortalte om ugresset i åkeren der god sæd og dårlig sæd fikk vokse opp sammen, og ved innhøstingen ble ugresset skilt fra den gode grøden og ugresset ble brent opp.

Disse lignelsene skiller seg likevel ut fra lignelsen om brudepikene.
For mens lignelsene om fiskenoten og ugresset i åkeren kan, om man vil, åpne for en slags forståelse om at det er tilfeldighetene som avgjør hva som skiller det ene fra det andre; for ugresset kan jo ikke hjelpe for at det er ugress og ufisken kan ikke hjelpe for at den er ufisk, åpner lignelsen om brudepikene for noe helt annet.
Den handler om det å være forberedt.
Det ser vi også i den formaningen som lignelsen avsluttes med: «Våk da! For dere kjenner ikke dagen eller timen!»
Lignelsen om brudepikene handler altså om å være forberedt. Om å være forberedt på at Jesus skal komme igjen.

Jeg leste en gang om en kvinne som hadde vært til et møte der taleren hadde snakket om dette at Jesus skal komme igjen. Etter møtet spurte hun ham: - Betyr det du sa i talen at Jesus kan komme igjen i morgen?
- Nei, svarte taleren. – Det betyr at han kan komme igjen i kveld.

Den kristne kirke har alltid ventet på Jesu gjenkomst.
Paulus ventet på Jesu gjenkomst; han var sikker på at det ville skje i hans levetid. Senere har generasjon etter generasjon ventet på Jesu gjenkomst. Det har vært kristne som har regnet ut nesten på dagen når dette skulle skje.

Det har vært skrevet tykke og bindsterke verk om «Tegnene i tiden».
Jeg leste i en periode noen av dem, men jeg har lagt dem vekk. Jeg er mer og mer kommet til dette: Han får komme når han kommer!
Jeg er ikke opptatt av når han kommer, men jeg tror at han kommer.

Men på et tidspunkt kommer ropet til å lyde: Brudgommen kommer! Gå ham i møte!

«Se, han kommer!
Jesus kommer!
Fikentreet står i blommer!
Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn…»

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Offiseren og hans tjener

Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden, 23. september 2018

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det åttende kapittel, fra vers 5 til 13; i Jesu navn:
«Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.»
Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund».

Slik lyder dagens evangelium!

For mange år siden leste jeg en artikkel som het «En dag i Kapernaum». Den handlet om at Jesus hadde en travel dag, denne dagen i Kapernaum. Han møtte mange mennesker og han helbredet mange syke. Kapernaum var Peters hjemby. Det var en relativt liten fiskelandsby som lå på den nordlige bredden av Genesaretsjøen. Ifølge Matteus 4 bodde også Jesus i Kapernaum – i den grad man kan si han bodde noe sted i de årene han vandret omkring i Israel.

En sang jeg husker fra søndagsskolen var slik:
«Himlens fugler har vel sine reder
revene i skogens huler bor.
Verdens Frelser hadde ingen steder
som han kalte for sitt hjem på jord.
Halm og høy, det var hans krybbeleie
verdens ørk, det var hans hvilested.
Han som jord og himmel har i eie
vandret hjemløs om på jorden ned.»

For 15-16 år siden var jeg faktisk der hvor man mener apostelen Peters hus var. Og da er vi tilbake til denne dagen i Kapernaum.

I Matteus 8 og 9 kan vi lese om undre Jesus gjorde. Mange av de mest kjente fortellingene fra Jesu liv er i disse to kapitlene. Dagens tekst er om en av disse, men før evangelisten nevner den, har han også fortalt om en spedalsk mann som kom og kastet seg ned foran Jesus. «Herre, om du vil, kan du rense meg!», sa han. Og Jesus rakte ut hånden, rørte ved mannen og sa: «Jeg vil! Bli ren!». Og i samme øyeblikk ble den spedalske mannen frisk.

Så gikk Jesus inn i byen, og nå kom «en offiser» bort til ham og ba om hjelp.
La oss stanse litt for denne offiseren.

Ordet for «offiser» er «kenturion». Vi som kan vår Asterix og Obelix har vært borti det ordet før: «centurion».
En kenturion var en romersk offiser av forholdsvis lav rang. Han førte befalet over en forholdsvis liten gruppe menn, mellom 80 og 100 i alt. Men han representerte altså okkupasjonsmakten og han var en fremmed i landet.

Hva har så den spedalske som Jesus hadde helbredet like før og denne romerske offiseren til felles?
De sto begge utenfor det jødiske fellesskapet.
Begge var «urene», om enn på ulike premisser. Den ene på grunn av sin sykdom; den andre på grunn av sin bakgrunn. Når den spedalske sa til Jesus «om du vil, kan du rense meg», var det fordi han visste at det var slik.
Jesus, som jøde, kunne holde den spedalske på lang avstand, og ha både loven og folkemeningen i ryggen. Men han ikke bare svarte «jeg vil», han rørte ved den syke; tok på ham, og sa: «Bli ren!»
Det var et signal.
Det var et sterkt signal.

Og så kom denne fremmede.
En okkupant.
Men om han var aldri så fremmed og aldri så mye okkupant, var han i en sårbar situasjon. Så sårbar at han ikke engang kom med en konkret bønn; han bare la fram en situasjon: «Herre, tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter».
Og igjen ga Jesus et sterkt signal: «Jeg skal komme og helbrede ham!»
Ja da, jeg vet du er en fremmed. Jeg vet du representerer okkupasjonsmakten. Men jeg skal komme og helbrede tjenestegutten din.
Et veldig sterkt signal!
Så skjer det noe uventet.
Den romerske offiseren blir brydd ved tanken på at Jesus skal komme inn under hans tak. Han var ikke verdig til det. «Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.»

Offiseren var klar over hva Jesus nær sagt risikerte ved å bli med ham hjem.
Jesus hadde allerede rørt ved en spedalsk. Etter datidens oppfatning gjorde han seg uren ved den berøringen. Men han ville bli enda mer uren om han gikk inn i huset hos en hedning. Det visste offiseren. Men samtidig hadde han så sterk tro på makten i Jesu ord at han tenkte: Jesus trenger ikke å komme hjem til meg. Han kan helbrede tjeneren min bare ved å si et ord.

I Matteus 9 kan vi lese om en kvinne som hadde vært syk i 12 år. Hun hadde hatt blødninger i alle disse årene, og det var også en lidelse som gjorde vedkommende uren. Hun våget ikke å spørre Jesus direkte, men hun tenkte: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk» (v. 21). Og det skjedde.

På samme måte som Jesus anerkjente denne kvinnens tro, hun som rørte ved kappen hans, anerkjente han offiserens tro. Ja, mer enn anerkjente den; han holdt den fram som et eksempel: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».

Og da er vi der hvor kanskje det viktigste budskapet i dagens tekst kommer fram: Den inkluderende Jesus!

Tidligere i gudstjenesten ble det lest en tekst fra Det gamle testamente. Det var fra den bønn kong Salomo ba da Templet i Jerusalem ble innvidd. Salomo bad slik:
«Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset, da må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne, og de skal frykte deg slik ditt folk Israel gjør, og vite at navnet ditt er nevnt over dette huset som jeg har bygd» (1 Kong 8, 41-43).
«Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne».

Ikke bare Israels folk.
Ikke bare det norske folk heller, for den sakens skyld. «Alle folk på jorden».

Denne romerske offiseren! Han hadde hørt om Jesus. Han hadde hørt om hans makt.
Og Jesus kunne si: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».

Dette har vi allerede sunget om i dagens gudstjeneste.
«De kommer fra øst og vest,
de kommer fra sør og nord.
Skal sitte til bords med Jesus en gang
og høre hans velkomstord».

Til Frelsesarmeens verdenskongress i 1978, da det skulle markeres at det var gått 100 år siden «Den kristne misjon» endret navn til Frelsesarmeen, laget John Gowans og John Larsson en musikal som het «The Blood of the Lamb» - Lammets blod.
Musikalen bygde på et kjent dikt av den amerikansk forfatteren Vachal Lindsday: «General William Booth enters Heaven» - «William Booth dreg inn i himlen».

Diktet begynner slik, i Sigmund Skards oversettelse:
Booth gjekk i brodden og hans dustromme skrall –
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Himmelfolket smilte: «Det er hit han skal.»
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Først kom dei spedalske, rad på rad,
Så kom fark og fusse frå allan stad,
Bakgate-skjøkjer og narkotikavrak,
Andletsgrå av lyster som langsamt slepper tak,
Makketne heilagmenn med muggen pust
Uvaska hopane med kyrkjegardsgust –
(Er du tvetta i Lammets blod?)

Fra denne musikalen har vi fått en sang som nå står i vår sangbok.
Det er flere sanger fra disse musikalene som gjør det, men den som er aktuell ut fra dagens tekst er denne:

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest,
og ta plass i Guds rike en gang.
Både fattig og rik skal som kongelig gjest
få ta plass i Guds rike en gang.
Det spørres ei om stand og makt
men om den hvite bryllupsdrakt.
De skal komme fra øst, de skal komme fra vest
og ta plass i Guds rike en gang.»

Menn og kvinner fra alle verdenshjørner – de skal få sitte til bords i Guds rike, sammen med alle som har blitt renset i Gudslammets blod.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Å salve en konge

Preken for Palmesøndag, 25. mars 2018, Frelsesarmeen, Arendal

Dagens prekentekst og evangelium henter vi fra Matteus-evangeliets 26. kapittel, versene fra 6 til 13; i Jesu navn:

«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Slik lyder Herrens ord!


Det er palmesøndag.
Når man hører det ordet, tenker man automatisk på Jesu inntog i Jerusalem; eselfolen, palmegreiner og kapper på veien.
Så også for den som skal preke denne søndagen.

Så slår man opp dagens tekst i kirkeårets tekstrekke, og så handler den om noe helt annet. Ikke om inntoget i Jerusalem, men om et selskap der Jesus er gjest og hvor en kvinne kommer inn og gjør en mer eller mindre oppsiktsvekkende handling.
Men vi er fremdeles på palmesøndagen, og denne fortellingen ser ut til å være noe som skjedde etter at Jesus hadde gjort sitt inntog i Jerusalem – kanskje på ettermiddagen eller kvelden den samme dagen?

Alle de fire evangelistene har en fortelling om at Jesus er gjest hos noen, og der skjer det noe litt spektakulært.
Samtidig er det helt tydelig at det er snakk om i hvert fall to forskjellige hendelser.

Den mest kjente er nok den vi finner i Lukas-evangeliet, der det fortelles om en kvinne som hadde levd et klanderverdig liv, og som dukket opp mens Jesus var gjest hos fariseeren Simon.
Hun ble stående og gråte der Jesus satt, så bøyde hun seg ned, vasket føttene hans med tårene sine, kysset dem og tørket dem med sitt eget hår.
Dette skjedde i Gallilea, og det er en alminnelig oppfatning at kvinnen det er snakk om, var Maria Magdalena.

Men det er ikke denne fortellingen som er dagens tekst.

Hendelsen som refereres i dagens tekst skjedde i Betania; denne lille byen like ved Jerusalem der Jesu venner bodde, Lasarus og de to søstrene hans: Marta og Maria.

Alle de tre andre evangelistene bortsett fra Lukas, har med denne fortellingen.
Johannes gir oss den mest detaljerte versjonen. Ikke så rart, kanskje; han må ha vært til stede da dette skjedde.
Også i denne fortellingen, i dagens tekst, er Jesus gjest hos en som heter Simon.
Evangelistene Markus og Matteus kaller ham begge for «Simon den spedalske». Det betyr mest sannsynlig at Simon har hatt en hudsykdom – han kan ha vært spedalsk, det kan ha vært noe annet – og at Jesus hadde helbredet ham fra denne lidelsen.
Nå var Jesus hans gjest.

Og igjen skjedde noe uventet.
En kvinne dukket opp og hun gikk «bort til (Jesus) med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords».
Jeg sa at vi finner denne samme fortellingen hos tre av evangelistene: Matteus, Markus og Johannes. Hos Matteus og Markus er de så å si identiske, men Johannes har en del detaljer de andre ikke har.

Hos Johannes er festen hjemme hos Lasarus, Marta og Maria. Hendelsen skjer etter at Lasarus er blitt vekket opp fra de døde, men før inntoget i Jerusalem.
Kanskje var det en fest som skulle vise gleden over at Lasarus var stått opp fra de døde?

Marta gjør som hun pleier, hadde jeg nær sagt, hun serverer Jesus. Lasarus ligger til bords, sammen med Jesus.
Og så er det Maria som kommer inn med alabastkrukken. Og hos Johannes heller ikke hun ikke salven over Jesu hode og kropp, som hos Matteus og Markus; hun salver føttene hans med den.
Men hos alle tre evangelistene er omgivelsenes reaksjon den samme: De blir forarget, kanskje tilmed sinte: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Hos Matteus er det disiplene som blir forarget, hos Markus «noen som var der».

Igjen er Johannes mest detaljert: Han presiserer at det var Judas Iskariot som satte ord på irritasjonen.
«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»
Og så føyer evangelisten til: «Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den».

Tre hundre denarer.
Var det mye penger?
En dagslønn var én denar. Salven Maria brukte var med andre ord verd en hel årslønn.
Så har Markus en detalj de to andre ikke har. Han skriver at kvinnen, som han ikke gir noe navn, «brøt krukken» - hun knuste den, med andre ord. Markus opererer også med et beløp på 300 denarer, men sier samtidig at de som kritiserte kvinnen var «noen som var der» - ikke nødvendigvis disiplene.

En alabastkrukke var også en kostbar gjenstand.
Kvinnen – la oss kalle henne Maria, da – brukte altså ikke bare salve for en formue i sin gest overfor Jesus, men hun knuste samtidig en kostbar krukke for å få gjort dette.

Hva slags handling var det denne kvinnen gjorde?
I den gamle pakt var det å salve noen en handling man gjorde mot konger, mot prester og profeter.

Profeten Samuel salvet først Saul og siden David til konger i Israel.

I historisk tid, faktisk helt fram til vår egen tid, har en slik handling vært en del av kroningsritualet i eksempelvis England.

I 2 Mos kan vi lese at Moses salvet Aron til yppersteprest.

I Jakobs brev brukes salve som en del av ritualet rundt forbønn for syke.

I sum kan vi si det slik: I Bibelen er salve et symbol på Guds velsignelse og på Den Hellige Ånd.

Når en avdød skulle begraves, salvet man både kroppen og likklærne rundt den døde.
Den praktiske hensikten med dette handlet nok dette om å nøytralisere lukten fra den døde, men det var også en kjærlighetshandling, slik som det er når man vasker en som er gått bort også i vår tid.
Jesus kommenterte at denne handlingen blir kritisert: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd», sa han.

Han gjennomskuet motivet som lå bak kritikken.
Det var en smålig kritikk, det de kom med.

Det er – og vil alltid være – nok av anledninger til å stille opp for de fattige.
Det handler bare om vilje.
Det handler bare om å ha kjærlighet.

Når Johannes gjengir denne hendelsen, skriver han at duften fra nardus-salven fylte hele huset.
Slik kan også kjærlighets-handlinger oppleves.
De fyller et helt rom.
De fyller et helt hus.
De fyller et helt liv.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg», sa Jesus, og så legger han til: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».

Vi er tilbake i dagens tekst.
Vi er i Betania. Jesus har ridd inn i Jerusalem og er blitt hyllet av menneskemengden.

Jesus visste hva som lå foran ham.
Joda, folkemengden hadde hyllet ham.
Men Jesus visste at om få dager skal det være helt andre rop som skulle lyde.
Ikke «Hosianna», men «Korsfest».
Ikke «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», men «Gi oss Barabbas fri».
Ikke hyllest, men svik: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».

Jesus visste hva som lå foran, og i denne situasjonen var det Maria dukket opp.
I hendene hadde hun en kostbar krukke med en enda mer kostbar salve i. Den helte hun over Jesus.

Det de andre så på som en litt bisarr handling, så Jesus på som en kjærlighetshandling.
En omsorgshandling.
Men også en profetisk handling.

Ennå kunne død og grav virke langt borte. Ennå var den der, duften av nardus, ekkoet fra jubelropene og palmesuset.

Men Jesus visste og kanskje Maria ante at det var noe mer enn jubel som ventet.
Jesus ble ikke bare salvet til konge, han ble salvet til sin gravferd.

Maria kjente Jesus.
Hun hadde sittet ved Jesu føtter og tatt imot hans undervisning.
Hun hadde møtt ham ansikt til ansikt da Lasarus var død.
Han hadde gitt henne verdighet og trøst.
Nå trengte han hennes styrke. Han fikk den gjennom det mest dyrebare hun eide.

Dette var ikke sløseri.
Dette var profetisk omsorg som styrket ham da han trengte det mest.
Slik at duften av nardus skulle kunne fornemmes selv gjennom det som skulle komme; piskeslag, blod og hånsord.

Til fortellingen om Jesu død hører også fortellingen om hans oppstandelse.
Det er den som samler oss om en uke, på påskedagen.

Fordi Jesus døde rett før sabbaten satte inn, kunne man ikke rekke å salve ham nær sagt på forskriftsmessig måte før han ble gravlagt.
Det var derfor kvinnene hadde det så travelt på påskemorgen – de ville ut til graven og salve ham slik han skulle salves.

Men da de kom dit, var han ikke lenger.
Det var ikke lenger behov for å salve den døde Jesus.
I stedet var han blitt salvet som konge og Messias av Maria.

Og Jesus fikk rett: Historien om Marias narduskrukke blir fortsatt fortalt overalt hvor evangeliet forkynnes, og den vil bli det – så lenge evangeliet fremdeles blir forkynt.

Det er Palmesøndagens evangelium i år: Ikke først og fremst hylingsrop og suset av palmegreiner, men duften av nardus og av Herrens velsignelse.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Det første glimt av evangeliet

Preken i Arendal korps andre søndag i fastetiden – 25. februar 2018

Prekenteksten for denne andre søndag i fastetiden finner vi i 1 Mos 3, 8 – 15, og vi leser i Jesu navn:

«Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
Da sa Herren Gud til slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

Slik lyder Herrens ord!

Vi er inne i fastetiden.
I dag markerer vi andre søndag i faste.
Fastetiden startet på askeonsdag og går fram til påske.
Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.

Dagens prekentekst er hentet fra det som gjerne kalles «ur-historien»; «historien før historien», kan man kanskje si, om skapelsen av himmel og jord, og om livet på jorden og til slutt: Mennesket. Og mennesket ble plassert i det vi gjerne kaller «Edens hage».

Til urhistorien hører også fortellingen om syndefallet, og syndefallets konsekvenser.
Men også med det første glimt av evangeliet.

Der er det vi er med denne søndagens prekentekst.
Hva er konsekvensene av syndefallet?
Går vi ett vers bakover, før teksten vår begynner, kan vi lese: «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet».
Slangen hadde sagt til Eva at det å spise av frukten fra treet midt i hagen, ville gi menneskene «kunnskap».
Fram til da hadde de levd i en tilstand av det vi kan kalle «uvitende uskyld». Det at de var nakne er et symbol på dette. Nå ble denne nakenheten noe de skammet seg over. Det «løste» de ved å dekke seg til.
Men de møtte også en annen utfordring: Utfordringen til å ta ansvar for egne handlinger.
Det klarte de ikke å løse. I stedet skjøv de ansvaret over på andre. Mannen på kvinnen og kvinnen på slangen.

Vi kjenner sikkert igjen dette behovet for å redusere/bortforklare/ufarliggjøre ting vi har sagt og gjort. I den såkalte «metoo»-debatten er dette blitt gjentatt gang på gang: «Det var ment som en spøk» - «Det var ikke ment slik det ble oppfattet» - «Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen».

Mennesket levde i Edens hage. Gud hadde skapt dem som mann og kvinne.
Verset som innleder dagens prekentekst blir gjerne tolket som en beskrivelse av et fellesskap og vennskap som var mellom Gud og menneskene, og at Gud hver kveld kom ned i hagen, vandret omkring sammen med menneskene og samtalte med dem. Sånn kan det gjerne ha vært.

Men denne kvelden ble annerledes enn de andre kveldene.
Det hadde skjedd noe siden sist Herren gikk omkring i hagen sammen med menneskene.
«Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen», leste vi.

La oss stanse et øyeblikk der, ved bildet av Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.
Det bildet får meg til å tenke på en begivenhet som ennå la både hundrevis og tusenvis av år fram i tid: En profet som står på et fjell og venter på at Herren skal tale til ham: «Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen.
Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» (1 Kong 19, 11 – 13).

«Lyden av en skjør stillhet» - i den bibeloversettelsen jeg vokste opp med sto det «lyden av en stille susen».

De første menneskene hørte «lyden av Herren Gud som vandret omkring i den svale kveldsbrisen».
Lyden av Herren Gud som vandret i hagen – igjen et bilde vi kjenner fra vår egen sangskatt: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».

Lyden av Herrens trinn; lyden av Herren Gud som vandret omkring i den svale kveldsbrisen.
Det var ikke ukjente lyder for de første menneskene.
De hørte dem hver kveld. Jeg vil tro det var en lyd som pleide å få dem til å løpe ham i møte. Men nå gjemte de seg. Noe hadde skjedd. Noe var blitt ødelagt. Bildet som mennesket var blitt skapt i, Guds bilde som mann og kvinne – det bildet var skadet.

Og det bildet lot seg ikke rette opp.
Det lot seg ikke reparere.
Det lar seg ikke reparere.

Og den skaden rammet ikke bare de to menneskene i Eden.
I Frelsesarmeens trosartikler heter det i den femte artikkelen: «Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede».
Tidligere sto det til med: «..og således med rette gjenstand for Guds vrede».

Skaden gikk i arv.
Den ble en del av menneskeslektens arv.
Synden er ikke noe vi kan bli ferdig med gjennom å ta oss sammen.
Hvor mange ganger har vi ikke hørt, og kanskje sagt selv også: «Jeg lover å skjerpe meg!»
Man sier det.
Man mener det.
Man prøver det.
Men nytter det?

Bibelen har en annen oppskrift; en annen medisin.
Jesus sa det slik, i sin samtale med Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3).
Nikodemus var en lærd mann. Han var fariseer. Han kjente Skriften.
Det gjorde også han som det fortelles om i en av dagens lese-tekster.
Han het Simon.
Han var også fariseer.
Og han hadde Jesus som gjest.
Og så skjer det noe som ikke sto på programmet.
En kvinne – tilmed en kvinne med et dårlig rykte – dukker opp. Hun har med seg «en alabastkrukke med fin salve. Hun stiller seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråter.
Så begynner hun å fukte føttene hans med tårene og tørke dem med håret sitt. Hun kysser føttene hans og smører dem med salven» (Luk 7, 36-37).

Simon ble brydd på Jesu vegne.
Og han ble irritert.
Visste ikke Jesus hva slags kvinne dette var?

Selvsagt visste han det.
Det var for slike som henne han var kommet til verden.
For syndere.
Både de som vet de er det, og de som ikke har oppfattet det ennå.
Både for de som er beryktet for livet de lever, og for de som får ros for det.
Derfor kunne han si til henne: «Syndene dine er tilgitt» og «Din tro har frelst deg».

Hva var utgangspunktet for at mennesket ble til?
At Gud sa: «La oss skape mennesket i vårt bilde».
Etter at dette bildet var ødelagt, måtte det en ny, guddommelig handling til: Det falne mennesket måtte bli født på ny.
Det falne mennesket måtte få sine synder tilgitt. Det falne mennesket kan bare bli frelst ved tro.
Så er vi tilbake i Edens hage, og det er blitt kveld.

Gud var bedrøvet over det mennesket hadde gjort.
Men den han refset, var fristeren; slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

«Fristeren», ja.
La oss bruke noen øyeblikk på ham også.
Det finnes flere navn på ham.
Djevelen, Satan, Motstanderen, Fristeren. I denne teksten kalles han bare «slangen».

Forrige lørdag – 17. februar – var dette den teksten Bibelleseplanen minnet oss om: «Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død» (Jak 1, 12-15).

Hvordan skal vi møte fristelser?
Hvordan skal vi møte Fristeren?

Skriften gir oss bare ett råd her, og det finner vi også i Jakobs brev: «Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4, 7).
Slik var det Jesus vant over fristelsene han møtte etter å ha fastet i 40 dager og 40 netter. Etter den fasten var han sulten, kan vi lese i Lukas-evangeliet.
«Da sa djevelen til ham: - Er du Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød» (Luk 4,3).
Men Jesus avviste ham, og han gjorde det med et bibelord. Slik svarer han på alle fristelsene, før han til slutt setter fristeren ettertrykkelig på plass, med et bibelord: «Det er sagt: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve» (v. 12).
«Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid», leser vi i vers 13, som avslutter denne fortellingen.

Stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere, skrev Jakob.
Som Martin Luther sier i sin kjente salme:

Om verden full av djevler var/som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har/den mann som dem kan true.
Er verdens fyrste vred/og vil oss støte ned,
han ingenting formår,/fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.

En av dagens tekster, den såkalte fortellingsteksten, handler om Josef, og om Potifars hustru, som forelsket seg i den unge mannen og ville at han skulle ligge med henne.
En slags «metoo»-fortelling fra Det gamle testamente.
Igjen ser vi løsningen var nettopp dette: «Stå djevelen imot».

Slik fikk Josef seier.
Slik fikk Daniel seier da hans fiender fikk kongen til å utstede et påbud om at man i så-og-så lang tid bare skulle tilbe kongen. Men Daniel var lydig og sto djevelen imot.
Adam og Eva gjorde ikke det.
Derfor slutter dagens tekst så dramatisk som den gjør, med Herrens fordømmelse, ja, forbannelse over slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

Jeg nevnte innledningsvis at denne teksten rommer det første glimtet av evangeliet som vi får i Bibelen.
Det glimtet er det vi leste her helt til slutt.

I teologien blir dette bibelverset omtalt som «den første Messias-profeti».
Her skildres Golgata-dramaet for første gang, det som i bibeloversettelsen fra 1930 er beskrevet slik: «(Kvinnens ætt) skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl».
Jeg sjekket i noen andre bibeloversettelser jeg har, og språket er stort sett mer dramatisk enn i den vi har lest fra her.
I New English Bible står det at kvinnens ætt – som jo peker hen på Jesus – skal knuse slangens hode, men slangen skal hugge Jesus i hælen.
Da Jesus ble korsfestet, ble naglene blant annet slått gjennom vristen og inn i hælen.

Den første Messias-profetien.
Det første glimtet av evangeliet.

Allerede på syndefallets dag var planen for frelsesverket klart.

Syndefallet fikk konsekvenser.

Mennesket måtte forlate Eden.
Synd, sykdom og smerte ble deler av menneskets erfaringer.
Men prisen var det Gud selv som betalte ved at han sendte sin sønn og han måtte lide og dø for vår skyld.
Som Paulus skrev til de kristne i Rom, og som det heter i den andre av denne dagens lesetekster: «Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige» (Rom 5, 18-19).

Slik er evangeliet – dette evangelium som vi får et første glimt av på syndefallets dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Oppgjørets dag

Preken i Arendal korps domssøndagen 26. november 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn:
«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham.
Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Slik lyder Herrens ord!


«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet…».
Det står en hel del om Jesu gjenkomst i Bibelen. Jesus selv sier noe om det; Paulus skriver om det og Johannes Åpenbaring forteller om det. Det hørte vi i den ene tekstlesningen i begynnelsen av gudstjenesten vår.
En av de fineste sangene Johnny Cash har laget, handler om dette. Han laget en rekke sanger om de siste tider og Jesu gjenkomst, men dette er den jeg setter høyest. Den heter «When He comes» - «Når han kommer». «Hvert øye skal se det – hvert øre skal høre det – når han kommer. Alle knær skal bøye seg – alle tunger skal bekjenne at han er Herre – når han kommer. Han skal sette sine føtter på fjellet, og jeg skal være med i den første oppstandelsen.» Når han kommer.

Men Jesu gjenkomst har også en annen side. Gjenkomstens dag er også oppgjørets dag.
Og det er oppgjøret som fyller de meste av denne søndagens prekentekst.
Domssøndagen. Kristi kongedag. Oppgjørets dag.

For en tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i det anklagen gjaldt. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene?

Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen.
Det er den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for «doms-søndagen» eller «Kristi kongedag».
Om en uke er det første søndag i advent. Da begynner et nytt kirkeår. Kjernen i adventstiden budskap er dels julen og Jesu fødsel, men enda mer er det en tid der vi fokuserer på Jesu gjenkomst. Et kvartal lenger opp i veien her ligger Adventistkirken her i byen. Det kirkesamfunnet fikk sitt navn, ikke først og fremst fordi man var opptatt av jula, men fordi man fokuserte på Jesu gjenkomst.

I dag markerer vi domssøndagen. Teksten handler den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: «Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff».

Dommens dag – oppgjørets dag.
Dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper.

Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk.

Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.

Hva er det som utløser enten refselsen eller anerkjennelsen?

Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.

Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?

Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.

Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil».
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske.
Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.

Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide.
Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.

Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen.
Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om «Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg».

Jeg har alt nevnt Johnny Cash. En av de mange kristne sangene han har spilt inn heter «Would you recognize Jesus». Ville du kjent igjen Jesus?
Ville du kjent igjen Jesus dersom du møtte ham ansikt til ansikt? I skikkelse av en som sultet? Av en som frøs? Av en som trengte en hjelpende hånd? Hvis du aldri hjelper slike, hjelper du heller ikke ham, heter det i sangen.

Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.

Eller H.A. Tandberg:
Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer..

Eller Jesus selv:
Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham.
De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det.
De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.

For Dommen har en dobbelt utgang.
Den handler om frelse eller fortapelse.
Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster.
Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene.
Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom.
Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.

Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse.
Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er «å likne med». Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke et referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene kommer til å falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domscenen.
Jeg har brukt ordet «dom» mange ganger i denne talen. Fra min egen opplevelse som meddommer i tingretten og videre gjennom tankene fra Guds ord.
Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er «dømmende». Men budskapet på domsøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.

Noen av dere leste kanskje intervjuet med Øyvind Åleskjær i Agderposten nylig. Han er sønn av Åge Åleskjær, men han har ikke fulgt i foreldrenes eller brødrenes spor med tanke på troen. Noe av det han syntes var vanskelig som gutt, var forkynnelsen om helvete og fortapelsen. Jeg har ikke oppfattet Åge Åleskjær som noen helvetespredikant, men også i hans forkynnelse snakker man om det som ofte kalles «den dobbelte utgang» - at det finnes både frelse og fortapelse. Det er nødvendig, kristen forkynnelse, slik jeg også ser det.

Øyvind Åleskjær er ikke den eneste som har slitt med det mange har oppfattet som en altfor sterk fokusering på synd, dom og fortapelse. Det er flere som har skrevet om dette, og jeg har lest flere slike bøker: Levi Fragell – «Vi som elsket Jesus»; Tor Edvin Dahl og hans bror Håkon: «Vi som ikke kommer til himmelen» - bare for å nevne noen.

Jeg ser ikke for meg annet enn at jeg vokste opp med de samme bibelske fortellingene som disse, men av en eller annen grunn var det fortellingene om Jesus som ble stående.
Ikke først og fremst fortellingene om helvete, men fortellingene om himmelen.
Det er et evangelium også i budskapet om dommen.
Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag.

Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien.
Et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime.
En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.

Oppgjørets dag er også Frelsens dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen