«Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke, skystøtte vær meg når dagen er het»

Preken for 12. søndag i treenighetstiden, 31. august 2014, i Arendal korps

Dagens prekentekst finner vi i Nehemjas bok, i det niende kapittel, fra vers 19 til 21; og vi leser i Jesu navn:

«Men i din store barmhjertighet
forlot du dem ikke i ørkenen.
Skysøylen vek ikke fra dem om dagen,
men førte dem på veien;
og ildsøylen vek ikke fra dem om natten,
men lyste opp veien de skulle gå.

Du ga dem din gode Ånd
for at de skulle få visdom.
Du nektet dem ikke manna til mat
og ga dem vann mot tørsten.

Du sørget for dem i førti år,
i ørkenen manglet de ikke noe.
Klærne deres ble ikke utslitt,
og føttene hovnet ikke opp».

Slik lyder Herrens ord!

Dagens prekentekst finner vi i ett av de gammeltestamentlige skriftene som vi nok ikke leser så ofte, verken til vår andakt eller i gudstjenester.

Nehemjas bok…
Det er en av de historiske bøkene i Det gamle testamente. Det er flere grupper skrifter i denne delen av Bibelen. Det er urhistorien, som Mosebøkene, det er visdomslitteraturen, som Salmene, høysangen og klagesangene; det er den profetiske litteraturen; tre store og 12 små profeter; Obadja er en av dem, med ett kapittel. Og det er de historiske bøkene: Josva, Dommerne, Samuelsbøkene, kongebøkene, Esras bok, Esters bok – og Nehemja.


Hvem var så Nehemja?
Han er en av heltene i den gammeltestamentlige fortellingen. Han var en Josva-skikkelse, mange hundre år etter Josva. Som Josva førte han folket tilbake til landet de var blitt lovet. Men der Josva var den som ledet erobringen og gjenoppbyggingen av landet etter de mange årene i Egypt, var Nehemja den som bygget opp igjen Jerusalems murer etter eksilet i Babylon. Nehemjas bok har noe selvbiografisk over seg. Boka åpner med at han forteller hvordan han fikk sitt kall: «Ord av Nehemja, sønn av Hakalja. Det var i måneden kislev i det tjuende året, mens jeg var i borgen Susa. Da kom Hanani, en av brødrene mine, og noen menn fra Juda. Jeg spurte dem ut om de judeerne som hadde sluppet unna fangenskapet, og om Jerusalem. De svarte: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.» Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud» (Neh 1, 1-4).
Så bestemmer han seg for å bygge opp igjen murene, og han søker kongen i Babylon om tillatelse til å reise hjem og gjøre dette. Og den tillatelsen får han. Og dermed er det hele i gang.

Historien om Nehemja. Historien om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer.
Jeg nevnte parallellen til Josva. Det er ikke bare jeg som har sett den. Nehemja selv så den. Derfor har han referanser til vandringen fra Egypt i det som vi har lest.
Han minner folket om at de har vært i liknende situasjoner før. De har vært bortført før. De har vendt tilbake også før. Han minner dem om dette i form av en lovsang; en bønn: «Men i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, men førte dem på veien; og ildsøylen vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien de skulle gå».
Nehemja kunne sitt folks historie. Og folket selv kunne den. De visste hva han refererte til. Vi kan lese fra 2 Mos 13, 21-22: «Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt. Skysøylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten».
Lina Sandell kunne også sin bibelhistorie. Derfor har vi allerede sunget her i formiddag: «Lysende ildstøtte vær meg i mørke; skystøtte vær meg når dagen er het.»

Hva handler denne teksten om?
Hva handler ørkenfortellingen om?
Det handler om Guds trofasthet. Den handler om Guds omsorg
Men hvorfor dette behovet for å bli minnet om Guds trofasthet og omsorg?
«Det trenger vi alltid å bli minnet om», kan det være fristende å svare. Et tilsynelatende fromt svar, men det er ikke der behovet ligger denne søndagen. Vi har ikke lest denne teksten bare for å bli minnet om selvfølgeligheter. Vi har lest den fordi det er noe Herren vil si oss.

Nehemja var en helt. Han var sin tids Josva. Han sto midt i en formidabel oppgave, praktisk, men også politisk.
I Norge har vi markert 200-årsjubileet for den norske grunnloven i år. Det var nok verken Josva eller Nehemja-dimensjoner over de 112 som samlet seg på Eidsvoll, men det var et dristig prosjekt de ga seg i kast med. «Grunnlov» - eller «Konstitusjon» - var et forholdsvis nytt begrep. Det var noe man hadde fått i Amerika 40 år før, og det hadde ført til en krig med England. Det var noe de hadde fått i Frankrike 20 år før – det hadde ført til en revolusjon. Det var ikke gitt at de europeiske stormaktene bare ville sitte og se på dette.
Det kunne derfor komme godt med, det rådet en skyss kar skal ha gitt en av Eidsvollsmennene, Georg Sverdrup, på vei til dette møtet: «Hva dere enn rår prinsen til, så husk at Gud er attåt».

Nehemja kunne minne både folket og seg selv om Guds trofasthet fordi både han og de visste: Dette har vi erfart før! Herren hadde sørget for folket før. «Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom. Du nektet dem ikke manna til mat og ga dem vann mot tørsten. Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp».
Sang vi ikke også: «Vis du meg kilden i ørkenens tørke/hvorom ei verden det ringeste vet»?

Det finnes en anekdote om Martin Luther og hans Katarina.
Luther var en mann som kunne bekymre seg. Og en gang han var i en slik bekymringsfase kom hans kone Katarina til frokostbordet, kledd i sørgeklær. Martin ble forskrekket. – Er det noen som er død? spurte ham.
- Jeg tror Gud er død, svarte Katarina.
- Sånn må du ikke snakke, sa Martin Luther, både forskrekket og sint i stemmen. – Du vet da godt at Gud ikke kan dø!
- Men hvorfor oppfører du deg som om han er død, da? spurte Katarina.
Det går an å bli så bekymret at vi blir helt handlingslammet. Jeg tror de fleste av oss har brukt en del energi på det å bekymre oss. Som regel var det ingen grunn til det.

Det finnes en liten fortelling om denne teddybjørnen med det han selv kaller «en passe stor forstand», nemlig Ole Brumm. En dag som han går gjennom Hundremeterskogen sammen med Kristoffer Robin, sier han plutselig: - Tenk om det falt et tre over oss akkurat nå?
- Men tenk om det ikke gjorde det, svarte Kristoffer Robin.

Hvorfor oppfører du deg som om Gud er død? spurte Katarina Luther sin mann. Tenk om det ikke falt ned noe tre, sa gutten til den vesle bamsen.

Israelsfolket hadde bekymret seg der ute i ørkenen.
Tenk om Faraos soldater innhenter oss!
Hvor skal vi få mat fra? Hvor skal vi få drikke fra? Hvor skal vi søke ly for sola? Hvordan skal vi klare oss i nattemørket?

«Vis du meg kilden i ørkenens tørke
hvorom ei verden det ringeste vet.
Lysende ildstøtte vær meg i mørke,
skystøtte vær meg når dagen er het.»

Fortellingen om israelsfolkets vandring fra Egypt kunne ha vært en fortelling om en lang og håpløs vandring der en hel generasjon døde der ute i ørkenen. For det skjedde! Men i stedet levde den videre som en fortelling om at Gud som tok seg av sitt folk, som ikke vek fra dets side, som gav trøst og trygghet den gang og til mennesker siden. Minnet om Guds omsorg ble en trøst i dagens situasjon.
Den Gud som var på Josvas tid – han var den samme på Nehemjas tid. Han er den samme i dag.

Vi har lest to andre tekster i denne gudstjenesten. Vi har lest Jesu ord fra Bergprekenen om at ingen kan tjene Gud og Mammon, og om at man ikke skal bekymre seg, men tro på Jesus. Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at Mammon er en gud for bekymringer.
Og vi har lest en tekst fra Hebreerbrevet: «La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?»

Er alt sagt med det?
I disse dager jages kristne i Irak og Syria fra hus og hjem, de frykter for sine liv fordi noen vil drepe dem. Hvem av oss tør å si til dem – fra vårt trygge Norge! – at de ikke skal bekymre seg; at de bare skal stole på Gud så vil det nok ordne seg?
Vi skal ikke ta lett på andre menneskers frykt for eget liv, enten det nå er vold eller sykdom som truer med å ta det fra oss.
Det er helt legitimt å være glad i livet. Det er helt legitimt å ønske å leve videre – fullføre oppgaver; se barn og barnebarn vokse opp; følge med dem enda en tid.
Fatalisme og kristendom er ikke det samme. Hvorfor helbredet Jesus syke? Hvorfor vekket han opp døde? Hvor søker syke mennesker forbønn?
Fordi livet er kjært. Fordi livet er en gave. Men i denne gaven ligger også en visshet og en kunnskap for den kristne: Vissheten og kunnskapen om en evig frelse hjemme hos Herren.
Vi kan stole på Gud, både fordi vi tror han har omsorg for oss mens vi lever her nede, men også fordi vi vet han har en omsorg som strekker seg ut over dette livet.
Når mørket faller på rundt oss: Herren vil lyse for oss!
Når heten steker: Herren vil gi oss ly!

For ikke så lenge siden så jeg et opptak med Martin Luther King jr. på youtube. Jeg har sett opptaket mange ganger før, og det gjør like sterkt inntrykk hver gang. Det var fra den siste kvelden han levde og viste den siste talen – eller appellen – som han holdt.
Han var 39 år gammel. Han hadde vært truet på livet mange ganger. Men denne kvelden var han full av mot. «Kanskje skal jeg ikke være med dere så mye lenger», sa han. «Som alle mennesker, ønsker jeg et langt liv. Men det betyr ikke noe for meg i dag. For jeg har stått på fjellet og sett inn i det lovede landet».
Og så avsluttet han med å sitere en sangstrofe som alle amerikanere kjenner, åpningslinjen til det som kalles «The Battle Hymn of the Republic»: «My eyes have seen the glory of the comming of the Lord!»
Mine øyne har sett herligheten av Herrens komme!

Moses, der han sto på fjellet og så inn i det lovede landet.
Gamle Simon, der han sto i templet og holdt et lite barn i armene sine.
Nehemja, der han ledet et folk som bygde opp igjen Jerusalem med murerskjeen i den ene hånden og sverdet i den andre.
Gjenskinnet av Herrens herlighet når han kommer.

«Lysende ildstøtte vær meg i mørke – skystøtte vær meg når dagen er het»!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Når Jesus sier «kom»…

Preken i Risør Frikirke 9. søndag etter treenighet, 10. august 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 11. kapittel, fra vers 28 til 30; i Jesu navn:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Slik lyder Herrens ord!

Jeg tror det første verset i dagens tekst var ett av de første bibelversene jeg lærte utenat. Kanskje kunne jeg «den lille bibel» fra før; kanskje kunne jeg «la de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører sådanne til». Slik lærte vi det tidlig på 1960-tallet. Men så kom dette: «Kom til meg, allerede som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile». Igjen siterer jeg slik det står i hukommelsen til en som har passert 60 år.

Et kjent vers. Kanskje ett av de mest kjente og mest siterte vers i hele evangeliet.
Og derfor også et krevende vers å preke over. Kanskje ikke et «vanskelig» vers, men et krevende. For hva kan jeg vel si om dette verset som ikke er blitt sagt mange ganger før? Hvilke tanker kan jeg vel dele med noen ut fra dette verset, som ikke er blitt delt mange ganger før, og med mange mennesker?
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder…»

Hva er det med dette Jesu «kom» som gjør at vi gjentar det gang på gang, både for oss selv og for hverandre?

Det er en innbydelse.
Innbydelser setter vi som regel pris på. Det betyr at noen gjerne vil ha oss i vårt selskap; i sin nærhet. Enten det en innbydelse til en enkel kopp kaffe, en middag for to, et lite selskap eller en stor anledning; et bryllup.

En av Jesu mest kjente lignelser handler om dette: Innbydelse til et bryllup. Ikke et hvilket som helst bryllup, men «Kongesønnens bryllup». Fra den lignelsen husker vi kanskje hvordan det gikk med ham som møtte opp uten å være innbudt. I en annen lignelse forteller Jesus om «det store gjestebudet», der mange av dem som var innbudt, ikke kom, og derfor gikk tjenerne til verten ut og nødet folk til å komme, slik at vertens hus kunne bli fullt.
Den innbydelsen vi leser om i dagens tekst, er en innbydelse som gjelder alle. Ordet «alle» er adressaten for Jesu innbydelse. «Kom – alle».

Men hvem omfattes av «alle»? Jesus sier at «alle», det er «alle dere som strever og bærer tunge byrder». Dermed retter han innbydelsen mot den eller dem som innbydelsen gjelder. Han sier ikke «alle de», men «alle dere». Så er det kanskje et element av utelukkelse også i Jesu «kom». Hans «kom» er for dem – oss! – som trenger ham. Og kriteriet for at vi trenger ham, er at vi «strever og bærer tunge byrder».

Dette «kom»-motivet kjenner vi også fra den kristne sangskatten. «Kom til din Frelser, oppsett det ei», heter det i en slik sang. I en annen kjent sang, skrevet av T.B. Barratt, og tydelig inspirert av dagens tekst, heter det: «Kom hit, hver tørstig sjel, og drikk av livets vann. Du lenge nok har drukket der hvor tørsten ei slukkes kan.»

En siste «kom»-sang skal jeg nevne: Da H.A. Tandberg var leder for Frelsesarmeens arbeid blant barn rundt 1904 hadde han et møte der ei lita jente kom fram til forbønn. Og Tandberg gikk ned for å snakke med henne, og høre hva hun ville. «Hvorfor er du her, lille venn?» spurte han. «Fordi Jesus har bedt meg å komme», svarte jenta. Og slik ble sangen «Jesus har bedt oss å komme» født.

«Kom til meg!»
«Jesus har bedt oss å komme!»
Jesu innbydelse.

Selv i døden var det innbydelsen som kjennetegnet Jesus.
Han ble drept som en forbryter, men selv mens han hang på korset, innbød han en av dem som døde sammen med ham. «I dag skal du være med meg i Paradis», sa Jesus til den røveren som ba ham om en tanke.
Armene hans var strakt ut mot alle der han hang på korset.
De fleste som dør fordi myndighetene har dømt dem til å dø, er gjerne bakbundet eller bundet på annen måte.
Jesus var naglet til korset, men armene hans var strakt ut.

Utstrakte armer! De fleste av oss oppfatter det som en innbydelse. En invitasjon.
Til et barn.
Til en vi er glad i.
Til den vi elsker.

Kom til meg, sier Jesus. Kom til meg – og få hvile. Jeg vil gi deg hvile.

Men det er et ord til i denne teksten vi må snakke om.
Det er ordet «byrde».

En gammel kone gikk langs veien med en stor bør på ryggen. En bonde kom forbi med hest og kjerre. Han innbød den gamle kona til å sette seg i kjerra, og hun klatret takknemlig opp og satte seg, fremdeles med børa på ryggen.
– Men sett nå fra deg børa, da, sa bonden.
- Å nei, sa den gamle kona. – Det er ille nok at du skal kjøre meg. Børa mi får jeg bære sjøl.

Om ikke historien er sann, er nok erfaringen det.
Man kommer til Jesus, men fortsetter å bære på børa.
Men legg merke til en ting: I denne teksten sier faktisk ikke Jesus at vi ikke skal bære byrder mer. I stedet sier han noe om hvordan byrdene skal håndteres. «Ta mitt åk på dere og lær av meg», sier han.

«Åk» er et ord vi ikke liker. Åk er det samme som byrde, har vi lett for å tenke.
Men et åk er faktisk et hjelpemiddel for den som har byrder – åket gjør det enklere å håndtere byrden.
Fra min barndom husker jeg en reklame for et meieriprodukt, der man så ei blond budeie med en melkebøtte i hver hånd. Over skuldrene hennes lå et trestykke, og i hver enda av det var det en snor og en krok.
Det var et åk. Åket gjorde det lettere for budeia å bære melkebøttene. Det fjernet ikke byrden, men gjorde den mer håndterbar.

«Mitt åk er lett», sier Jesus, og som følge av dette: «Min byrde er lett».

Jesu åk – kan det være noe annet enn den kjærlighet han viste? Den tilgivelse og forsoning som han brakte til veie for oss?

Jesu åk gjør at det vi kaller «syndebyrden» blir kunnskapen om at syndene er tilgitt.
Den kunnskapen er lettere å bære, enn vissheten om uoppgjort synd.

Jesu åk gjør at vi tar på oss et ansvar for våre medmennesker, ikke fordi vi synes vi må, men fordi Jesu åk gjør at vi elsker dem.
Da blir det mindre av en byrde og mer av en glede. En forrett. Et privilegium.

I min ungdom hadde popgruppa «The Hollies» stor suksess med en sang som het «He ain’t heavy; he’s my brother».
Bakgrunnen for sangen skal ha vært et svar ei jente ga da noen kommenterte at den vesle gutten hun bar på; han måtte da være en altfor stor byrde for henne? «Han er ingen byrde», sa jenta. «Han er broren min!»
Kanskje er det en vandrehistorie; varianter av den kan spores bakover til 1800-tallet. Men det er en klokskap i den som tåler tidens tann.

Min byrde er lett, sier Jesus.
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov», skrev Paulus til de kristne i Galatia.
Bær hverandres byrder – i vissheten om at den største og tyngste byrden var det en annen som bar. Det var han som sier «Kom til meg».

For 45 år siden var jeg elev ved Sauda Gymnas. I klassen min var det en gutt som het Bjørn. Jeg husker nok det klassefellesskapet bedre enn han gjør.
Da Bjørn var sykehusprest på Lier, skulle han holde en preken for pasientene der. Kort tid før gudstjenesten skulle begynne, skrev han en sang som siden er blitt folkeeie, og som står i sang- og salmebøker. Den heter «Eg ser».
Denne «eg» som ser, er Jesus selv. Teksten kjenner vi nok til:

«Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg vil grina med deg.
eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.

Eg ser at du e redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjer død til liv for deg,
eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg.»

Ja, i sannhet: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Slik lyder Herrens ord!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!

«Ett i vesen, like i makt og ære»

Preken for treenighetssøndagen 15. juni 2014 i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og vi leser fra vers 16 til 20, i Jesu navn:
«Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Slik lyder Herrens ord!
Hellige Far! Hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen


Denne søndagen har et bestemt navn: Den kalles «treenighetssøndagen». De neste søndagene i kirkeåret vil bli nummerert som «første søndag etter treenighet», «andre søndag..» og så videre. Noen av oss husker kanskje at uttrykket «første søndag etter trefoldighet», og går vi enda lenger tilbake i tid snakket man om denne søndagen som «trinitatis»-søndagen. Da jeg arbeidet ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo, gikk jeg hver dag fordi Trefoldighetskirken. Og her i Arendal finnes også en kirke med det navnet. Også i mange andre land og byer er det kirker med slike navn. «Holy Trinity Church».

Treenigheten! Den hellige treenighet. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
Vi leste Frelsesarmeens trosartikler tidligere i denne gudstjenesten. I den tredje av disse, er treenigheten omtalt: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære».

Læren om treenigheten, det at Gud er tre personer i ett guddomsvesen, og at disse tre er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, er et sentralt begrep i den kristne lære. Den er noe «alle» - i hvert fall så å si alle – kristne trosretninger er enige om hovedinnholdet i.
Samtidig kan vi ikke si at det finnes noen klart utformet lære om treenigheten i Bibelen. Ordet «treenighet» finnes ikke der. Men det er noen få eksempler i Det nye testamente på det som kalles «trinitariske formler», der Faderen, Sønnen og Den hellige ånd nevnes sammen. Dagens tekst er det første eksemplet på dette. Et annet er den apostoliske velsignelsen, som vi finner i 2 Kor 13, 13. Her avslutter Paulus sitt brev på denne måten: «Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!»
Det er en formulering vi kjenner igjen fra mange gudstjenester, vil jeg tro!

Læren om treenigheten har aldri vært noen «enkel» læresetning å forholde seg til.
Læren om Gud som skaper, er mye «enklere». Man behøver ikke være kristen eller troende for å ane/forstå/godta at det finnes en skapende intelligens bak alt det skapte.
Mange vil tenke på samme måte om Jesus. Læren om Jesus som frelser og forsoner kan også forstås logisk, i hvert fall et stykke på vei.
Å forklare Den Hellige Ånd er langt mer komplisert. Det er ikke for ingenting at mange vil kjenne seg igjen i den gutten som skulle svare på hvem de tre personene i guddommen er, og som svarte: «Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd».

Og skal man forklare treenigheten, blir det skikkelig krevende.

Vi har lest Frelsesarmeens trosartikler sammen her i dette møtet. Om treenigheten heter det i disse: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Disse er ett i vesen, like i makt og ære.»
Det er en kortfattet sammenfatning av hva læren om treenigheten handler om.
Som jeg alt har nevnt, er læren om den treenige Gud noe de aller fleste kirkesamfunn står sammen om: Katolske, ortodokse og protestantiske. Den er nedfelt i alle de tre bekjennelsene vi kjenner fra oldkirken, den apostoliske, den nikenske og den med det litt vanskelige navnet: Den athanasianske, fra 400-tallet.

I Frelsesarmeens håndbok i troslære, som kom i ny utgave i 2013, er alle disse bekjennelsene gjengitt, og den athanasianske er kanskje den mest pedagogiske når det gjelder læren om treenigheten. Her heter det:

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.

Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.
Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.
Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.
På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.

Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.
For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer.
Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født.
Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født.
Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.
Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.

Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten.»

En forholdsvis ordrik tekst, kanskje, for å beskrive det som våre egne trosartikler oppsummerer slik: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære».

Ett i vesen, like i makt og ære!

Dette er første søndag etter pinse.

På andre pinsedag, var prekenteksten hentet fra Joh 16, 5 – 11. Her heter det, og det er Jesus som taler: «Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ For sorg har fylt hjertet deres fordi jeg har sagt dere dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

Faderen – Skaperen.
Sønnen – Frelseren.
Ånden – Tolken eller Fortolkeren. Pedagogen.

«Og når han (Talsmannen; Ånden) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

Ett i vesen; like i makt og ære.

Vi kan beskrive treenigheten som «et team». Treenigheten viser oss at Gud i sitt vesen er fellesskap.
Faderen – Frelseren – Fortolkeren – de utgjør et fellesskap.

Og dette er det frelsen også handler om: Vi blir invitert inn i den treenige Guds fellesskap.
Når apostelen Johannes skriver i sitt første brev at «Gud er kjærlighet», sier han også at Gud er fellesskap. Fellesskap er en forutsetning for kjærlighet. Det kan ikke vokse fram kjærlighet dersom det ikke er fellesskap. Det gjelder i forhold – som ekteskapet. Det gjelder i familien. Det gjelder i menigheten.
Det finnes en enkel, liten barnesang som sier noe om hva treenigheten er og hvordan vi kan tenke om den. Kanskje kan vi kalle den «en trinitatisvise»?

Denne «trinitatisvisen» sier også noe om fellesskap.
Visen er slik:

Fader, du har skapt meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg. Bruk meg

Jesus, du har frelst meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg bruk meg.

Hellig Ånd, kom, styrk meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg bruk meg.

Ett i vesen – like i makt og ære.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Korset er Guds adresse

Andakt ved pasjonsmøte i Arendal korps langfredag 18. april 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:

Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».

Slik lyder Herrens ord!


Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i kveld. ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.

Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i kveld.
Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent.
Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent.
Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til pasjonsmøte på Frelsesarmeen i kveld.

Vi er samlet til «pasjonsmøte».
Ordet er kanskje litt uvant. Pasjon kan bety lidenskap. Men det kan også bety lidelse.

I år er det 400 år siden den islandske presten og salmedikteren Hallgrimur Péturson ble født.
Han hadde et omskiftelig liv, blant annet som smed og huslærer. Etter mange år på kontinentet, kom han hjem til Island igjen og ble etter hvert prest. Etter at han hadde blitt syk av spedalskhet skrev han 50 såkalte pasjonssalmer der han reflekterte over Jesu lidelser.
Salmene er fremdeles ett av de mest kjente verk i islandsk litteratur, og hvert år blir disse tekstene lest i radio av noen av Islands mest kjente skuespillere.

Pasjonsmøte. Pasjonssalmer. Hallgrimur Péterson. Men også vår egen Hjalmar Hansen. Korset. Lidelsen. Langfredag.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.

Og derfor har jeg valgt å bruke en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: «Korset – Guds adresse».

Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.

Korset – Guds adresse.

En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
«Navn og adresse», sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
Da jeg flyttet hit til Arendal for ikke fullt et år siden, måtte jeg melde flytting til både offentlige kontorer og private kontakter. Jeg måtte lage nye visittkort og et nytt stempel. Navn og adresse henger sammen.

Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.

Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.

Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.

Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Jeg har vært i Egypt også. Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke. Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp to tusen år. Samlet seg. Undret seg. Bedt og takket. De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin. De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby. I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by. Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten. Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse. Han kalles fremdeles «Jesus fra Nasaret».

Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.

Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde.
Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles «Gordons Golgata», det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet.
Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder.
Takket Gud for Golgata.
Takket Gud for frelsesverket.
Takket Gud for det som skjedde på Golgata.
Takket Gud for korset.

Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1 Kor 1, 16), og fortsetter: «… men vi forkynner en korsfestet Kristus» (v. 22).

Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre.
Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium.
Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset.
Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium.

Korset er evangeliets kjennetegn.

Korset er evangeliets adelsmerke.

Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.

Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.

Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.

Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Det er der – og bare der – vi ser ham som han virkelig er.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen

Hvem skal vi gå til?

Preken i Arendal korps søndag 9. februar 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det sjette kapittel, fra vers 63 til 69, og det er Jesus som taler:
«Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige».
Slik lyder Herrens ord!

«Mange av disiplene trakk seg unna», leste vi. De trakk seg unna fordi Jesus ble litt for kontroversiell for dem. Kanskje fordi han berørte noen ømme punkter? «Det er noen av dere som ikke tror».
De trakk seg unna. «Det var gøy, så lenge det varte», er et uttrykk man iblant hører når noen trekker seg unna, enten fordi det ikke er «gøy» lenger, eller kanskje rett og slett fordi det blir for krevende. Fordi det koster noe.
Dette var bakgrunnen for denne kjente replikkvekslingen mellom Jesus og Peter. Det er nesten som om Jesus tester ut «de tolv»; kjernen i den flokken som hadde fulgt ham til nå. «Vil også dere gå bort?»
Det var Peter som svarte; det var gjerne det. «Herre, hvem skal vi gå til?» spurte han. «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Nylig offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå oversikten over de mest populære navnene på barn født i 2013. Blant guttene dominerte de bibelske navnene, med Filip på topp, og med Lukas på tredje, Mattias på fjerde og Jakob på femte plass. På tiende plass kom Isak. I en del sør-europeiske og søramerikanske land er det også mange gutter som får navnet Jesus.
Jeg husker at jeg som medarbeider på Krigsropet rundt 1980 leste om en søramerikansk divisjonssjef i Frelsesarmeen – han var major og het Jesus Santos.
I Norge er det bare 25 menn som heter Jesus, og de er nok ikke norske. Vi har stor respekt for Jesus-navnet her i Norge. Det er et unikt navn. «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige», sa Simon Peter.
Ingen andre å gå til. Ingen andre steder å gå.
Også de tolv hadde den muligheten at de kunne gå. De andre gikk jo. De andre trakk seg unna. Det står ikke noe om hvor de gikk. Kanskje ble de bare der de var? De sluttet å følge Jesus. Det står ikke noe om at de fulgte noen andre. Den muligheten hadde også de tolv.
Den gang døperen Johannes pekte på Jesus og sa «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd», leser vi at disiplene til Johannes forlot ham og fulgte Jesus. Det var Johannes fornøyd med; det var slik han ville det skulle være. Hans oppgave var å være forløperen for Jesus. Disiplene hans hadde gått i en slags forberedelsesklasse hos Johannes, men nå var Jesus kommet, og da skulle de følge ham. En av de disiplene var Andreas, bror til Simon Peter. Det var ham Andreas hadde oppsøkt. «Vi har funnet Messias», sa han den gang.
Nå satte Peter ord på det de alle tenkte: «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi vet at du er Guds hellige.» De hadde funnet Messias.

I en annen situasjon leser vi at Jesus spurte disiplene sine: «Hvem sier folk at jeg er?»
Og folk sa så mangt. Elia, kanskje – en av profetene.
«Og dere?» spurte Jesus. «Hvem sier dere at jeg er?»
Igjen var det Peter som svarte: «Du er Messias, den levende Guds sønn!»

Vi har funnet Messias! Hvem skulle vi vel kunne gå til? Du har det evige livs ord, og vi vet at du er Guds hellige.
Og så la jeg merke til noe da jeg leste teksten:
Peter sa ikke: «Hvor skal vi gå?» Han sa: «Hvem skal vi gå til?»
Vi synger i en sang: «Hvor han går, jeg følger – følger for hver dag. Hvor han går, jeg følger, følger Jesus for hver dag». Poenget er altså mindre hvor vi går, og mer hvem vi går sammen med. Og da kan det kanskje være på sin plass med enda en salmestrofe: «Og hvor din Frelser utestenges, der må ei heller du ta inn.»
Det blir en sammenheng mellom hvor vi går og hvem vi går sammen med.
Det har i årenes løp vært mange diskusjoner om både hvor man kan gå som en kristen og hvem man kan være sammen med. Man har nok ikke alltid vært like klok i slike diskusjoner, verken i argumentasjon eller konklusjon.

Da jeg bodde i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet, frekventerte jeg nokså regelmessig et par Oslos mest «brune» steder; først og fremst et sted på Grønland som het «Olympen». Det ble gjerne kalt «Lompa». Der var jeg nesten hver uke – for å selge Krigsropet. Og en av de erfaringene jeg gjorde, og som jeg har sett enda bedre i ettertid, var at jeg har vært mange «penere» steder enn «Lompa» der det var mye vanskeligere å snakke naturlig om Jesus enn det var der.
Det handler ikke så mye om hvor man går, som hvem man går sammen med. Jeg tror kanskje Jesus var mer velkommen på «Lompa» enn på «Speilen».

«Hvor skulle vi gå?» spurte Peter.
Det blir iblant hevdet at det er «mange veier til Gud».
Hvis man med det mener: Det er mange veier til Jesus; så er jeg nok enig. Jesus møter menneskene i mange situasjoner og mange slags situasjoner. Gjennom bibelordet; gjennom vitnesbyrdet; gjennom enkeltmennesker. Men når det gjelder veien til frelse og tilgivelse, finnes det bare én vei. Det er den veien Jesus gikk, den veien han gjorde klar, den veien han viser. Derfor kunne Jesus si: «Jeg er veien, sannheten og livet – ingen kommer til Faderen uten ved meg».
I Johannes-evangeliet leser vi også at Jesus sier: «Tro på Gud og tro på meg». Det sier han i samme sammenheng der han sier «I min Fars hus er det mange rom». Det betyr – som vi snakket om for noen uker siden – at det er god plass.
Men disse versene kan ikke leses slik at det er så god plass at det er det samme hva man tror eller hvem man tror på. Kriteriet er at man tror på Gud og at man tror på Jesus.

La oss vende tilbake til Peter: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord! Du er Guds hellige!»
Hva bygget Peter på da han sa dette?
Han hadde vært vitne til mange av Jesu undergjerninger. Sist søndag var det fortellingen om mannen som ble firt ned gjennom taket der Jesus var som var prekentekst. Hva sa Jesus til ham: «Dine synder er deg forlatt!» Du er tilgitt! Og for å vise at han hadde fullmakt til å tilgi synder, sa han også: «Stå opp, ta sengen din og gå!»
Det er andre fortellinger om Jesu undergjerninger. Mannen ved Betesda dam; kvinnen med blødninger, kvinnen som var krumbøyd av revmatisme – «en sykdomsånd fra satan», sier teksten. Alle fikk høre: Din tro har frelst deg! Dine synder er tilgitt! Bli frisk!
Gang på gang hadde Peter vært vitne til dette. Jo, han kunne saktens si: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige!»
Det er ingen andre å gå til.
Men det er én å gå til.
Det er han som selv kom til oss, til vår jord og våre liv, for at han skulle kunne ta oss med hjem til seg når den dagen kommer.
Peter og de andre disiplene ønsket ikke å gå bort fra Jesus.
Hvem skulle de gå til? De var allerede sammen med ham som har det evige livs ord, og de ikke bare trodde, men visste at han – Jesus – er Guds hellige.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Skapt i Guds bilde

Preken for tredje søndag i åpenbaringstiden, 19. januar 2014, i Arendal korps

Prekenteksten for denne tredje søndag i åpenbaringstiden finner vi i Første mosebok, det første kapittel, fra vers 26 til 31, og vi leser i Jesu navn:

«Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»

Slik lyder Herrens ord!

Vi er i den delen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Det er en tid hvor Guds herlighet skal åpenbares for oss gjennom Jesus Kristus. Teksten vi har lest, er en del av skapelsesberetningen. En av andre tekstene for denne søndagen beskriver nær sagt den andre ytterligheten: Apostelen Johannes sin visjon om en ny himmel og en ny jord. Og evangelieteksten handler om Jesu første mirakel, bryllupet i Kana der han gjorde vann til vin.
Vi kan altså se en tråd i disse tekstene, som på ulike måter sier noe om hvordan Gud åpenbarer seg i skaperverket: Da det ble til, når det skal gjenopprettes, og at han er herre over det da, men også mens det finnes i sin nåværende form.
Vi er i åpenbaringstiden, og vi skal stanse for hvordan Gud åpenbarer seg i skaperverket. Teksten som vi leste er hentet fra siste del av skapelsesberetningen. Etter å ha skilt lys og mørke, etter å ha skapt himmel og jord, blomster og trær, dyr, fugler og fisk, er det som om Skaperen tar ett skritt tilbake, og så sier han: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
Og så gjorde han det. Vi leste: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.»

Jeg leser dette som en fundamental og eksistensiell tekst: Vi er skapt i Guds bilde.
Jeg vet ikke hva Gud så for seg da han skapte alt det andre: Planter, dyr, fugler og fisk. Om han hadde noen «modell» for det han gjorde, eller om han bare lot kreativiteten blomstre, flomme, utfolde seg. Om han improviserte. Noen ganger kan improvisasjoner være det som skaper den vakreste kunsten, de vakreste bildene, den vakreste musikken. Jeg improviserer sjelden. Da barnebarna var små, hendte det jeg improviserte små viser for dem mens vi spiste eller skiftet bleie eller noe slikt. Det var koselig, men ikke kunst og det ble aldri skrevet ned. Eller jeg kan improvisere små kjærlighetsviser til kona mi. Men de er også bare øyeblikkets kunst, øyeblikkets tekst, og de får bare det ene minuttets levetid der og da.
Den guddommelige improvisasjonen er sikkert annerledes, akkurat som den guddommelige planleggingen var det og er det. For er det noe som preger skaperverket den dag i dag, er det nettopp dette mangfoldet, og hvordan de mange detaljene som vi ikke ser betydningen av, faktisk er veldig viktige og har en funksjon. I planteriket. I dyreriket. I havet.

«La oss lage mennesker i vårt bilde», sa Gud.
Her har han hatt en plan; en arbeidstegning: Sitt eget bilde.
Vi som har barn, uansett alder, har både hørt og selv deltatt i samtaler om hvem barnet og barna «ligner». De fleste av oss har med oss trekk fra våre biologiske foreldre: Kroppsbygning, farger på øynene, evner og anlegg – noe av det er biologisk betinget, annet kan være sosialt betinget. Et barn som vokser opp i et hjem med mange bøker blir selv glad i å lese – sannsynligvis. Vi er – et stykke på vei – skapt i våre foreldres bilde.
Mine foreldre var hvite – derfor er jeg hvit. Jeg fikk barn med en hvit kvinne, derfor er mine barn også hvite.
Men da Gud skapte mennesket i sitt bilde, skapte han dem ikke bare hvite; han skapte oss – som vi synger med ungene – «rød og gul og hvit og svart». Guds bilde er mangfold. Å være skapt i Guds bilde, er å være skapt i og med mangfold. «Rød og gul og hvit og svart, er det samme, har han sagt».

Vi er skapt i mangfold. Guds bilde er mangfold. «What colour is God’s skin?» het det i en sang som var en del av min ungdomstid. Det var bevegelsen «Up with people» som lanserte den. Teksten forteller om en far som skal si god natt til sin lille sønn, og i det han skal bre over ham, sier gutten: «Pappa, hva er Guds hudfarge?»
Faren svarer: «It's black, brown, yellow, it is red, it is white
Every man's the same in the good Lord's sight».

«Men hvorfor sloss de forskjellige rasene da?» spør gutten, og faren svarer at det er en del av den lidelsen menneskene bærer på, men nå er man i ferd med å lære…
Sangen er fra 1968 – mange av oss tenker nok at den læringskurven har vært slak. Fremdeles er det nok de som lurer på hva som er Guds hudfarge. Men svaret er det samme.

Vi er skapt i Guds bilde, og det er et bilde som viser mangfold. Det presiseres også i bibelteksten. Vi har lett for å tenke i mannlige kategorier når vi ser for oss Gud. Men når Gud skulle skape mennesket i sitt eget bilde, var det ikke nok med det mannlige bildet. Vi leste: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem». For å skape mennesket i sitt bilde, var det ikke nok å skape mannen. Han skapte kvinnen også. Bare slik kunne mennesket i Guds bilde være korrekt; bare slik var det fullstendig.

Skapt i Guds bilde; et bilde i mangfold; et bilde som omfatter både mann og kvinne.
Men tekster sier noe mer. Den forteller om et oppdrag. Vi leste: «Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik».

Dette er det vi kaller «forvalteroppdraget».
Gud har overlatt forvaltningen av skaperverket til mennesket. Han har delegert det ansvaret til oss.
Dere har kanskje hørt historien om bonden som fikk besøk av presten. Bonden viste ham jordene sine, åkre og eng, alt det som skulle gi grøde og høst.
- Ja, her har Gud gitt deg meget, Ola, sa presten litt høytidelig.
- Åja, sa Ola, - men du skulle sett hvordan det var mens han drev her alene.

Bonden hadde et godt poeng. Det poenget heter «forvalteroppdraget».

Forvalteroppdraget har også et nytestamentlig perspektiv, beskrevet gjennom lignelsen om talentene. Den forteller oss at mennesket en dag skal stå til regnskap for hvordan forvalteroppdraget ble utført og gjennomført. Det gjelder alle sider ved forvalteroppdraget: Naturen og dens ressurser, men også de menneskelige ressursene – menigheten, menneskene i den, menneskene rundt oss; og det gjelder de åndelige ressursene: Gavene vi fikk, anledningene vi fikk og viktigst av alt: Budskapet vi fikk. Evangeliet. Hvordan forvaltet vi det?

Forvalterskap.
Hva forutsetter det?
Først og fremst dette: Vi eier ikke det vi er satt til å forvalte. Vi låner det. Det er betrodd oss.

I gamle dager snakket man om «gudslånet». Det var maten eller grøden som ble omtalt slik. Maten var «et gudslån» - et lån fra Gud til den enkelte. Gudslånet skulle behandles med respekt. Ikke sløses med. Ikke misbrukes. Forvaltes. Låner man noe, vil man helst levere det tilbake i like god stand som da man fikk det. Eller bedre.
Maten – grøden – livet. Det er lån.

Jeg tenker ofte på den bønnen som brukes i kirken i forbindelse med offerhandlinger. Det er en sterk bønn. Der heter det: «Din er jorden og alt som fyller den. Av ditt eget gir vi deg tilbake.»

Gudslån-tanken. Forvalteransvaret.
Fordi vi er skapt i Guds bilde, er vi også betrodd å være forvaltere over det han har skapt. «Av ditt eget gir vi deg tilbake.»

Vi er på skapelsens sjette dag i dagens prekentekst. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»
Skaperverket er fullført og det er fullkomment. Gud har skapt all natur og alt liv, og han har skapt mennesket i sitt bilde og satt mennesket til å forvalte skaperverket.
Det neste som skjer i frelseshistorien er syndefallet. Skaperverket er fremdeles fullkomment. Mennesket er fremdeles skapt i Guds bilde. Men noe fremmed er kommet inn. Noe skjer med mangfoldet i det gudsbildeskapte mennesket. Noe skjer med forvalterskapet. Noe skjer med skaperverket.

Men det fullkomne idealet er der fremdeles, og Herren bestemmer seg for å gjenopprette det.
Derfor har vi fått evangeliet.
Derfor kom Jesus.
Derfor kan vi si:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Preken for tredje søndag i advent, Arendal korps 15. desember 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 11. kapittel, fra vers to til 11; i Jesu navn:

«I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:
Se, jeg sender min budbærer foran deg,
han skal rydde veien for deg.
Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.»

Slik lyder Herrens ord!

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg vet ikke hvor mange av dere som var med om Frelsesarmeens årskongress i 1972? Det var en av de siste gangene denne ble holdt i Njårdhallen, og hovedtaler var kommandør Kaare Westergaard. I møtet søndag kveld var det denne bibelteksten det ble talt over: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Og taleren hadde tre «knagger» for sitt budskap, nemlig dette: Han kom – han kommer igjen – han er her nå.
Jeg skal ikke prøve å kopiere Kaare Westergaard, verken i stil eller innhold, men når jeg husker akkurat dette, mer enn 40 år senere, må det jo være fordi talen – kanskje også taleren? – gjorde inntrykk.

Det er tredje søndag i advent i dag.
Den kristne adventsforventningen har alltid hatt to parallelle løp. Det har både sett fram mot Jesu første komme – julebudskapet – og mot hans andre komme, ved verdens ende.
«Når kommer Jesus igjen?»
Det er et spørsmål den kristne kirke har stilt seg i to tusen år. Og svaret har vært det samme i to tusen år: Jesus kommer snart! De siste setningene i Det nye testamente handler om dette: «Han som vitner om dette, sier: «Ja, jeg kommer snart.» Og svaret fra menigheten er «Amen. Kom, Herre Jesus!». Og så setter apostelen Johannes strek med en velsignelse til alle kristne til alle tider: «Herren Jesu nåde være med alle!»
Når kommer Jesus igjen?
Han kommer snart!
Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Hvem er det som stiller dette spørsmålet?
Det var en som hadde god grunn til å stille det. Døperen Johannes. Forløperen. Han som hadde fått en kall til å være røsten som ropte i ørkenen før Messias skulle komme. Han som selv var blitt spurt om han var Messias. Vi kan lese i det første kapitlet hos evangelisten Johannes: «Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da?» spurte de. «Er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke», svarte han. «Er du profeten?» «Nei», sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett,som profeten Jesaja har sagt» (v. 19 – 23).

Døperen Johannes var han som hadde pekt på Jesus og sagt: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd!»
Jeg tror Johannes hadde vært trygg i sitt kall. Han hadde vært trygg på at Jesus var den som var lovet. Men nå satt Johannes i fengsel. Ble han hjemsøkt av tvil? Eller måtte han bare ha en bekreftelse? Han forsto nok at han ikke kom levende ut fra dette fengslet. Han forsto at hans tid snart var ute. Men var oppdraget virkelig fullført? Det måtte han ha visshet om. Derfor sendte han et bud til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg tror Johannes ble beroliget da han fikk Jesu svar. «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

Jeg nevnte kongressen i 1972. Det var i kongressen det året jeg fikk min første ordre som frelsesoffiser: Som assistent til Rjukan korps. I løpet av det året – og særlig månedene på Rjukan - hørte jeg mer snakk om Jesu gjenkomst enn jeg har hørt i resten av mitt liv til sammen. Mye av det var direkte usunt. Mye av det var mest egnet til å skape angst, ikke trøst. Men når Paulus skriver om at Jesus skal komme igjen, er det med denne konklusjonen: «Trøst da hverandre med disse ord.» Disse forventningene var særlig knyttet an til politiske begivenheter den høsten her i Norge. At Jesu gjenkomst skulle være styrt av en politisk debatt i Norge er jo unektelig en spesiell form for tilnærming, men jeg skal la det ligge.
Det ble snakket mye om Jesu gjenkomst, og for en 19 år gammel frelseskadett var det mange ting å komme til rette med. Og en kveld skjedde det noe.
Jeg har ikke for vane å høre stemmer eller få åpenbaringer. Men en kveld «hørte» jeg en stemme. Ikke fysisk, men den talte til mitt indre. Og det stemmen sa, var dette: «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer.»
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg tror svaret Johannes fikk, var et svar til trøst. Det var et svar til oppmuntring: «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige».
Svaret jeg fikk – svaret på et spørsmål jeg egentlig ikke hadde stilt! – var også til trøst. Og til hjelp. «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer.»

Det har alltid vært noen som skulle «regne ut» dagen for Jesu gjenkomst. Det skjedde allerede i urkirken. Peter skriver i det tredje kapittel i sitt første brev: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: - Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av». Og litt lenger ute i samme kapittel: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset».

For et par år siden var det en amerikansk pastor som hadde regnet ut at Jesus skulle komme igjen søndag 22. mai 2010. Dette fikk stor oppmerksomhet, blant annet i media. På fredag ble sekretæren hans spurt hva hun tenkte om dette. «Jeg regner med å komme på jobb til mandag som vanlig», svarte hun. Jeg har sans for den sekretæren. Hun står i en lang og sindig, kristen tradisjon der man ikke lar seg affisere av finurlige regnestykker, men i stedet forholder seg til det Jesus selv sa om saken: «Men den dagen og timen kjenner ingen» (Matt 24, 36).
Martin Luther sa noe liknende: «Selv om jeg fikk vite at Herren skal komme igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag».

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Han kom en gang.
Han skal komme igjen en gang.
Men han er her nå. Er her for å frelse. Er her for å helbrede. Er her for å åpenbare sin herlighet og sin vilje. Er her for at evangeliet fortsatt skal forkynnes for alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen