«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Preken for tredje søndag i advent, Arendal korps 15. desember 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 11. kapittel, fra vers to til 11; i Jesu navn:

«I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:
Se, jeg sender min budbærer foran deg,
han skal rydde veien for deg.
Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.»

Slik lyder Herrens ord!

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg vet ikke hvor mange av dere som var med om Frelsesarmeens årskongress i 1972? Det var en av de siste gangene denne ble holdt i Njårdhallen, og hovedtaler var kommandør Kaare Westergaard. I møtet søndag kveld var det denne bibelteksten det ble talt over: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Og taleren hadde tre «knagger» for sitt budskap, nemlig dette: Han kom – han kommer igjen – han er her nå.
Jeg skal ikke prøve å kopiere Kaare Westergaard, verken i stil eller innhold, men når jeg husker akkurat dette, mer enn 40 år senere, må det jo være fordi talen – kanskje også taleren? – gjorde inntrykk.

Det er tredje søndag i advent i dag.
Den kristne adventsforventningen har alltid hatt to parallelle løp. Det har både sett fram mot Jesu første komme – julebudskapet – og mot hans andre komme, ved verdens ende.
«Når kommer Jesus igjen?»
Det er et spørsmål den kristne kirke har stilt seg i to tusen år. Og svaret har vært det samme i to tusen år: Jesus kommer snart! De siste setningene i Det nye testamente handler om dette: «Han som vitner om dette, sier: «Ja, jeg kommer snart.» Og svaret fra menigheten er «Amen. Kom, Herre Jesus!». Og så setter apostelen Johannes strek med en velsignelse til alle kristne til alle tider: «Herren Jesu nåde være med alle!»
Når kommer Jesus igjen?
Han kommer snart!
Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Hvem er det som stiller dette spørsmålet?
Det var en som hadde god grunn til å stille det. Døperen Johannes. Forløperen. Han som hadde fått en kall til å være røsten som ropte i ørkenen før Messias skulle komme. Han som selv var blitt spurt om han var Messias. Vi kan lese i det første kapitlet hos evangelisten Johannes: «Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da?» spurte de. «Er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke», svarte han. «Er du profeten?» «Nei», sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett,som profeten Jesaja har sagt» (v. 19 – 23).

Døperen Johannes var han som hadde pekt på Jesus og sagt: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd!»
Jeg tror Johannes hadde vært trygg i sitt kall. Han hadde vært trygg på at Jesus var den som var lovet. Men nå satt Johannes i fengsel. Ble han hjemsøkt av tvil? Eller måtte han bare ha en bekreftelse? Han forsto nok at han ikke kom levende ut fra dette fengslet. Han forsto at hans tid snart var ute. Men var oppdraget virkelig fullført? Det måtte han ha visshet om. Derfor sendte han et bud til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg tror Johannes ble beroliget da han fikk Jesu svar. «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

Jeg nevnte kongressen i 1972. Det var i kongressen det året jeg fikk min første ordre som frelsesoffiser: Som assistent til Rjukan korps. I løpet av det året – og særlig månedene på Rjukan - hørte jeg mer snakk om Jesu gjenkomst enn jeg har hørt i resten av mitt liv til sammen. Mye av det var direkte usunt. Mye av det var mest egnet til å skape angst, ikke trøst. Men når Paulus skriver om at Jesus skal komme igjen, er det med denne konklusjonen: «Trøst da hverandre med disse ord.» Disse forventningene var særlig knyttet an til politiske begivenheter den høsten her i Norge. At Jesu gjenkomst skulle være styrt av en politisk debatt i Norge er jo unektelig en spesiell form for tilnærming, men jeg skal la det ligge.
Det ble snakket mye om Jesu gjenkomst, og for en 19 år gammel frelseskadett var det mange ting å komme til rette med. Og en kveld skjedde det noe.
Jeg har ikke for vane å høre stemmer eller få åpenbaringer. Men en kveld «hørte» jeg en stemme. Ikke fysisk, men den talte til mitt indre. Og det stemmen sa, var dette: «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer.»
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg tror svaret Johannes fikk, var et svar til trøst. Det var et svar til oppmuntring: «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige».
Svaret jeg fikk – svaret på et spørsmål jeg egentlig ikke hadde stilt! – var også til trøst. Og til hjelp. «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer.»

Det har alltid vært noen som skulle «regne ut» dagen for Jesu gjenkomst. Det skjedde allerede i urkirken. Peter skriver i det tredje kapittel i sitt første brev: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: - Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av». Og litt lenger ute i samme kapittel: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset».

For et par år siden var det en amerikansk pastor som hadde regnet ut at Jesus skulle komme igjen søndag 22. mai 2010. Dette fikk stor oppmerksomhet, blant annet i media. På fredag ble sekretæren hans spurt hva hun tenkte om dette. «Jeg regner med å komme på jobb til mandag som vanlig», svarte hun. Jeg har sans for den sekretæren. Hun står i en lang og sindig, kristen tradisjon der man ikke lar seg affisere av finurlige regnestykker, men i stedet forholder seg til det Jesus selv sa om saken: «Men den dagen og timen kjenner ingen» (Matt 24, 36).
Martin Luther sa noe liknende: «Selv om jeg fikk vite at Herren skal komme igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag».

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Han kom en gang.
Han skal komme igjen en gang.
Men han er her nå. Er her for å frelse. Er her for å helbrede. Er her for å åpenbare sin herlighet og sin vilje. Er her for at evangeliet fortsatt skal forkynnes for alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

I min Fars hus er det god plass

Preken for andre søndag i advent,
8. desember 2013, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjortende kapittel og de fire første vers; i Jesu navn:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Slik lyder Herrens ord!

For noen uker siden var jeg med om en gospelkonsert i Eidsberg kirke i Østfold. Konserten hadde tittelen «Amazing Grace – a gospel tribute», og alle sangene i konserten var gospelsanger som Elvis Presley hadde spilt inn. Jeg var en slags konferansier og knyttet de forskjellige avdelingene sammen ved å fortelle om bakgrunnen for dem, og om Elvis Presley sitt forhold til gospelmusikk.
Og det var et sterkt forhold! Dette var den musikken han vokste opp med. Dette er den musikken som betydde mest for ham, og i ettertid er det mange som oppfatter ham som en større gospelsanger enn rockesanger.
Når jeg leste denne søndagens tekst, var det en av Elvis sine gospelsanger som dukket opp i tanken min. Den sto ikke på programmet i denne konserten, og jeg – under sterk tvil! – kommet til at jeg ikke skal synge den for dere her. Men jeg vil nevne den, og la den være en slags vei inn i dagens tekst.
Sangen heter: «In my Father’s House», og oversatt til norsk, er den omtrent slik:

I min Fars hus er det mange rom (hus)
Var ikke det sant, ville han vært nødt til å si det
For han har reist for å bo i den lyse staden
Der gjør han i stand «a mansion» for meg, jeg vet.

Jesus døde på et kors for å bære min sorg
Døde frivillig for at sjeler som du skulle få et nytt liv
Men jeg vet at snart kommer en lys morgendag
der verden er fri all synd og alt slit

Så ikke forkast Frelserens kjærlighet der oppe fra,
for da vil ikke du komme dit for å synge med i lovsangen
I min Fars hus er det mange rom
Er du tro, skal du garantert nå dette landet.

Vi kjenner jo igjen bildebruken fra dagens tekst, og han som skrev denne sangen har koblet Jesu ord i teksten sammen med det som er kjernen i evangeliet: Det at Jesus døde på et kors nettopp for å åpne adgangen til dette huset. Hadde det ikke vært slik, ville jeg selvsagt ha sagt det, sier Jesus i teksten – og det gjentas i sangen.
«La ikke hjertet bli grepet av angst!»
Slik innleder Jesus dette avsnittet av det som er hans avskjedstale til disiplene. Rett før han sier dette, har det vært en litt dramatisk episode. En av de 12 – Judas Iskariot – har forlatt selskapet etter at Jesus hadde sagt noe litt kryptisk om at en av dem skulle forråde ham. Deretter hadde han sagt – med rene ord! – til Peter at han skulle fornekte ham tre ganger innen få timer.
Og så sier han dette: «La ikke hjertet bli grepet av angst!»

Ordet som er oversatt med «angst» er et forholdsvis sterkt og dramatisk ord; Jesus sier ikke bare «la oss roe oss litt ned, gutter». Ordet han bruker betegner nærmest en rystelse; et sjokk.
Judas kunne jo ikke høre dette, men Peter var der fremdeles; litt satt ut etter å ha hørt hva Jesus sa til ham. Men Jesus begrunner hvorfor disiplene ikke skal la seg gripe av angst: «Tro på Gud og tro på meg!»

Ja ha? Og så da?
Det neste Jesus sier er det som blir hovedsaken i denne prekenen. Det er når han snakker om at i hans fars hus «er det mange rom» - slik også gospelsangen jeg nevnte til å begynne med handler om.
Hva ligger det i dette uttrykket «mange rom»?
I eldre, engelske bibeloversettelser sto det tilmed «many mansions». Og «mansion» betyr ikke bare rom; det betyr hus og det betyr faktisk et fint hus.

Så hva er det Jesus forespeiler oss?
Et rom eller et hus?
En hybel eller en villa?
Faktisk ikke noen av delene.
For det ordet som er brukt i grunnteksten betyr rett og slett «god plass». I min Fars hus er det god plass, sier Jesus. I min Fars hus er det plass til alle. Det kan også bety «hvileplass». Jeg leste I forbindelse med at jeg forberedte denne talen at i antikken var en fars hus stedet der hele familien bodde – generasjonsbolig, ville vi si i dag, og dette huset ble utvidet i takt med at familien vokste. Så når Jesus sier han vil gjøre i stand plass til disiplene, kan det være dette han refererer til.

Men la oss holde fast ved dette med «god plass». I min Fars hus er det god plass, sier Jesus.
Det er flere bibeltekster som sier noe om denne himmelske romsligheten. Det ser vi ikke minst i lignelsen om det store gjestebudet i Lukas 14. Den begynner slik: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange…».

Innbyr man mange, har man god plass. Et gjestebud i Midtøsten på Jesu tid omfattet nesten pr. definisjon mange. Så et stort gjestebud må ha omfattet veldig mange. Men hvorfor ikke? «I min Fars hus er det god plass!»

Hvordan gikk det så med dette gjestebudet? La oss lese videre:
«Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: - Kom, for nå er alt ferdig!
Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: -Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.
En annen sa: - Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.
Og en tredje sa: - Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.
Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: - Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.
Tjeneren kom tilbake og sa: - Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.
Da sa herren til tjeneren: - Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.»

«I min Fars hus er det god plass!» Og det er som om han som innbyr til gjestebudet – som er et bilde på Gud selv; på Jesu Far – sier: «Nei så men! Jeg vil ha huset fullt når jeg innbyr til gjestebud! Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn!»

«I min Fars hus er det god plass!»
En parentes: Jeg kjente en gang en mann som het Gotthard Staveland.
Han hadde vært frelsesoffiser i sin ungdom; han var på mange måter en skrue. En original. På sine eldre dager ble han katolikk, og Kjeld Arild Pollestad har skrevet et fint portrett av ham i en av sine bøker. Og det er Pollestad som har fortalt det jeg nå skal fortelle: Da Gotthard Staveland fylte 50 år, hadde han sendt ut en åpen invitasjon til en «mottagelse». Mat og drikke, kaffe og kaker. Han trodde han hadde mange venner.
Så kom det ikke en eneste.
Og fra den dagen innbød han aldri til selskap for seg selv, men for alle andre. For enslige. For ensomme. For eldre. Et raust menneske. Jeg undret meg lenge over hvorfor han var så overstrømmende hver gang jeg møtte ham eller så ham. Han kunne rope på deg fra den ene enden av Egertorget til den andre i pur gjenkjennelsesglede. I hans hjerte var det god plass. Han visste noe om ensomhet, men også noe om vennskap, noe om felleskap og tilhørighet. I hans hjerte var det god plass. Parentes slutt.

For nå er vi kommet til det som er Jesu løfte i denne teksten: «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Det er dette løftet som gjør dette til en tekst for adventstida. For adventstida er ikke bare en tid der vi forbereder oss på jul og på det at Jesus kom som et lite barn. Advent handler også om å forberede seg på at Jesus skal komme igjen. For som han sier: «Når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Dette skal vi snakke mer om neste søndag, så dere må komme igjen da!

Gjestebud!
I Matteus-evangeliet bruker Jesus et annet bilde på dette. Der sammenlikner han himmelens rike med en konge som stelte i stand til bryllup for sin sønn. Og så skjedde det samme som i lignelsen om gjestebudet: Folk kom ikke! De takket nei! Og igjen sendte verten ut tjenerne sine og nærmest høstet inn folk fra både hovedveier og sideveier.
«I min Fars hus er det god plass!»
Guds rike er et mangfoldig rike. Det er en mangfoldig storfamilie som holder til i «min Fars hus» - «påskevenner, pinsevenner», som det het i en sang en gang.
Noen har nok trodd at i disse mange rommene «i min Fars hus» skal de ulike menighetene få hvert sitt rom og drive med sine ting. Det eneste rommet der det ikke er noen, blir kanskje Frelsesarmeen sitt, for de er ute og holder friluftsmøter, alle sammen…
Jeg tror ikke det blir slik.
I dette huset med så god plass skal mangfoldet få råde. Et mangfold som er knyttet til dette: Det er en som har gjort i stand et sted for oss, «og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er», sier Jesus.
Dette er Herrens ord.
Dette er Herrens løfte.
Der han er, skal vi også få være, for i hans – og vår! - fars hus er det god plass.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Trenger vi helgener?

Preken i Arendal korps Alle Helgens Dag,
søndag 3. november 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjette kapittel, fra vers 20 til 23; i Jesu navn:
«Da løftet (Jesus) blikket, så på disiplene sine og sa: «Salige er dere fattige, Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd, stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.»
Slik lyder Herrens ord!


Hver gang jeg er i Roma, er det en kirke jeg må innom. Den heter Santa Maria Sopera Minerva. Den ligger rett bak Panteon. Det er en vakker kirke, men det er én bestemt grunn til at jeg oppsøker denne kirken. Her ligger min venninne i Roma begravet. Hun har ligget der siden 1380 – altså i godt over 700 år, og er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena. Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være Europas skytshelgen. Hun ble bare 33 år, og fikk stor politisk betydning mens hun levde.
Er jeg i Roma, unner jeg meg selv noen minutter ved hennes grav. Og jeg går alltid ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet: For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid? For det andre: Har vi råd til å la det være?

Det er Alle Helgens Dag i dag.
Vi i Frelsesarmeen har – i likhet med de andre protestantiske kirkene - ikke den samme oppfatningen av dette med helgener som de katolske og ortodokse kirkene har.
Men vi tror på hellighet i Frelsesarmeen også. Vi tror at det finnes helliggjorte mennesker; vi tror at det er mulig å leve et hellig liv.
«Min natur er ilden», sa Den hellige Katarina om seg selv. Det kan vi kjenne oss igjen i, vi som har «Blod og ild» som motto; vi som forkynner om dåpen i ild, vi som gjerne synger William Booths sang: «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn: Send din ild! Oppfyll ditt løfte nå, Guds Sønn: Send din ild.»

Alle Helgens Dag. Det er en dag med lange tradisjoner. Den har sin opprinnelse helt tilbake til 300-tallet, da man begynte å feire Alle martyrers dag, etter de store kristendomsforfølgelsene. Senere fikk dagen navnet Alle helgeners dag, og på 800-tallet ble den en felles minnedag for alle de helgener som ikke har en egen minnedag, og etter hvert en dag til minne om alle døde. Etter reformasjonen på 1500-tallet ble den i protestantiske land feiret som en dag der man mintes alle de som var døde i troen på Jesus. Der er vi nå. Dette er en dag for ettertanke. Det er en dag for minner. Det er en dag da vi alle har en eller flere graver som vi besøker, enten ved å møte opp eller ved å gå dit i tanken. Foreldre. Venner. Ektefelle, kanskje? Barn? Å sørge er prisen vi alle betaler for å ha vært glad i noen.

Men dagens prekentekst er ikke en tekst om de som har gått bort.
Det er en tekst om oss som lever. Det er en tekst til oss som lever.
Vi kjenner teksten som «saligprisningene». Saligprisningene finner vi to steder i Det nye testamente. Vi finner dem hos Matteus og vi finner dem hos Lukas. Hos Matteus sier Jesus «Salige er de…», og så nevner han disse som vi også har lest om nå: De fattige, de sultne, de gråtende, de utstøtte. Men i Matteus-teksten snakker Jesus om «de» - i Lukas-teksten sier han «dere». Han snakker ikke til en stor, uspesifisert folkemengde der ute et sted; han snakker til disiplene, til sin egen, nærmeste krets.
Han snakker til sine etterfølgere.
Han snakker til oss.

Så vi finner ikke bare saligprisningene to forskjellige steder i evangeliene, vi finner dem også i to forskjellige utgaver. Er den ene «riktigere» enn den andre? Jeg tror ikke det. Jeg tror begge er like «riktige».
Mange teologer mener det er snakk om to forskjellige prekener av Jesus. «Bergprekenen» er den utgaven vi finner hos Matteus, der det er ni saligprisninger, mens teksten hos Lukas kalles «Sletteprekenen», og der er det fire saligprisninger. Og disse fire finner vi alle igjen også i Matteus-teksten: Fattigdom, gråt, sult, forfølgelse.
Det er i disse dager kommet en bok til i Tor Bomann-Larsens serie om kong Haakon. Den tar for seg fire måneder i 1940 – mai til august. Det var i denne perioden statsminister Winston Churchill sa de berømte ordene i parlamentet: «Jeg vil si til dette hus, som jeg har sagt til dem som er gått med i regjeringen: Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette (blood, toil, tears and sweat).» Ikke bare blod, svette og tårer, men også slit.
Det Jesus sier til disiplene er ikke så veldig annerledes. Hva er det han lover? Han lover fattigdom. Han lover sult. Han lover tårer. Han lover utestengelse og forakt. Men han lover også salighet.

Han lover ikke salighet fordi fattigdommen, sulten, tårene og utestengelsen i seg selv gir frelse og salighet; at de er en slags belønning for disse tingene – uansett. Hvem er adressat for disse ordene fra Jesus? Det er disiplene. De 12, eventuelt de 70, men det er disiplene. Derfor sier Jesus «dere».
I «Bergprekenen» (Matteus) snakket han også om disiplene, men da snakket han til flere, så da sa han «de». Men «kriteriet» for saligheten er den samme: Det er at man lider dette fordi man tror på Jesus. «Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!»

Dette er med andre ord en tekst som går mer inn på utgangspunktet for markeringen av denne dagen: Martyrene, de som har lidd for evangeliets skyld; blitt fengslet; blitt drept; blitt forfulgt.
Det skjer fremdeles, men det skjer nok ikke rundt oss. Og Jesu ord er da heller ikke å forstå slik at vi er nødt til å lide og bli forfulgt for å bli frelst. Frelst blir vi gjennom troen på Jesus Kristus.

Jeg har en facebookvenn som heter Marie Willermark. Hun ble jeg kjent med for mange år siden i forbindelse med et besøk til Sverige. Da var hun løytnant og ungdomssekretær i Smålands divisjon. Senere har vi møttes fra tid til annen. I dag er hun kommandør og leder for Frelsesarmeen i Sverige. I forrige uke la hun ut en link til sin blogg, der hun kommenterte en radioandakt der en svensk prest hadde sagt, slik jeg husker det og refererer det nå, at bare man gjorde så godt man kunne, ble man frelst. Dette argumenterte kommandør Marie mot, og jeg er enig med henne. Jeg skrev da også på Facebooksiden hennes at «kristendom er ikke å gjøre så godt man kan; det er å sette sin lit til Jesus og hans forsoningsverk», med henvisning til hva William Booth en gang sa: «Den sentrale i Frelsesarmeens teologi er det blødende Guds Lam».
Frelst blir vi gjennom troen på Jesus Kristus og hans forsoningsverk. Noen annen vei til frelse finnes ikke.
Men det å tro på dette forsoningsverket; det å ha tatt imot denne frelsen; det kan ha sin pris. Derfor martyrene. Derfor blodsvitnene. Kirkehistorien har mange av dem. Frelsesarmé-historien har også noen av dem.
Men også: Derfor de mange som har gått seirende hjem; som har sovnet inn i denne samme troen. De mange som trofast gjorde sin tjeneste der hvor de var satt.
Dikterpresten Anders Hovden besøkte ei gammel kone som lå på det siste. Hun var kommet i anfektelse. Hun følte at hun ikke hadde fått gjort noe for sin Frelser i livet. Hun hadde slitt på denne vesle gården der hun og mannen hadde oppdratt en stor flokk unger.
- Kva kan vel eg syne Meisteren? spurte hun.
- Du kan syne han hendene dine, svarte presten.
Kanskje har ikke vi heller noe annet å vise Mesteren den dagen enn et par slitte hender; hender som har kjempet i bønn, øyne som har grått, knær som har knelt.
Men han vil se dem og han vil kjenne dem igjen.

Trenger vi helgener?
Trenger vi mennesker som lever et hellig liv? Et liv innvidd til ham; et liv innvidd til tjeneste?

Ja, vi trenger slike mennesker.
Ja, vi er kalt til å være slike mennesker.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Den fortapte sønn...

Bibeltekst: Luk 15, 11 – 32

Har det eksistert noen større forteller enn Jesus fra Nasaret? Mange av de lignelsene han fortalte er gått inn blant verdenslitteraturens «perler» og på mange måter strukket kjølen for både romaner og noveller som senere er blitt skrevet. Det gjelder også denne søndagens tekst. I moderne bibeloversettelser kalles fortellingen «Sønnen som kom hjem»; de fleste av oss kjenner den som «Den fortapte sønn».

Teksten går inn i en slags fortellingssyklus av tre lignelser som alle handler om det samme: At det som var tapt, blir funnet igjen. En sau, en mynt – og en sønn. Men der hvor sauen og mynten er i ro på et sted til den blir funnet, gjør sønnen noe aktivt. Han innser sin egen situasjon og vender tilbake, dit han kom fra. Sånn sett blir det en progresjon i fortellingene.
Lignelsen om den fortapte sønn er den lengste av de tre; ja, det er en av de lengste tekstene vi har når det gjelder Jesu lignelser. Den tar utgangspunkt i en etablert situasjon, forteller om et oppbrudd, og derfra følger den ham som brøt opp, og som en dag finner seg selv i den mest ynkverdige situasjon som kunne tenkes for en jøde: Han er blitt grisepasser.
Alf Prøysen skriver både i viser og prosa om det å være grisekokk – den som lager mat til grisene. Det var så langt nede på den sosiale rangstigen som man kunne komme på Prøysens tid. Men den fortapte sønn kom enda lenger ned.
Det er liten tvil om at faren i denne fortellingen er et bilde på Gud selv. At Gud er vår far, erkjenner vi hver gang vi ber den bønnen Jesus lærte sine disipler: «Vår Far, du som er i himmelen…». Sønnen blir da et bilde på menneskene som gjør opprør mot Gud, men som også kan få lov til å vende tilbake til ham.
Så er det en tredje person i dette scenariet: Broren som hadde vært hjemme hele tiden. Han var ikke noe glad da den fortapte sønn vendte tilbake. Han likte ikke at faren tok imot ham med åpne armer og stor gjestfrihet. De fleste av oss er ikke så begeistret for denne eldste broren. Men kanskje minner han mer om oss selv enn vi liker å tenke på. Det er så greit med det vante. Det uvante forstyrrer.
Lignelsen om den fortapte sønn er en av Jesu måter å fortelle oss dette på: Dere har godt av å bli forstyrret. Det uvante er sunt. La derfor de fortapte sønner og døtre føle seg velkomne når de vender tilbake til Fars hus.

Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 26. oktober 2013 - med denne betraktningen ble et langt medarbeiderskap i avisa som Frelsesarmeens faste andaktsskribent avsluttet.

Når Jesus vil....

Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden,
søndag 22. september 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det første kapittel, fra vers 40 til 45; i Jesu navn:

«En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.»

Slik lyder Herrens ord!


«Jeg vil – bli ren!»
«Jeg vil» er en sterk ytring. I den engelskspråklige verden, svarer ikke et brudepar bare «ja» når vigselsmannen eller kvinnen spør; man svarer «I will». Jeg vil.
«Om du vil…», sa den spedalske. Og Jesus svarte: «Jeg vil!»
For om lag 40 år siden hadde Frelsesarmeen i Norge et motto: «…men Gud kan!» Det var først mottoet for ett år, og det slo så godt an at det ble forlenget for ett år til: «…men Gud kan». Mottoet var inspirert av Paulus hilsen til menigheten i Efesos, slik man leste det i den bibeloversettelsen man brukte den gang: «Men ham som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, efter den kraft som ter sig virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennem alle slekter i alle evigheter! Amen» (3, 20-21).

I den oversettelsen vi bruker nå, heter det:
«Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen».

Gud kan!
Det er noe vi alle vet. Gud kan!
Men i dagens tekst kobles dette sammen med en forutsetning til. Ikke bare at han kan, men også at han vil.
Legg merke til måten mannen henvendte seg til Jesus på.
Han sa ikke: «Jeg vet det er din vilje å rense meg; gjør det nå!»
Han sa: «Dersom du vil…» Og da kom Jesu svar: Ja, jeg vil!

Dersom du vil!
Livet har lært meg at er det noe man skal være varsom med, er det å være kategorisk på hva som er Guds vilje.
Et eksempel fra historien: For snart tusen år siden talte en pave til et kirkemøte. Paven het Urban II. Han talte til et kirkemøte i den franske byen Clermont i året 1095. Han var opptatt av Jerusalem var på «de vantro» sine hender, som han sa; muslimene hadde erobret Det Hellige Land. Han oppfordret de konger og fyrster og riddere som var til stede å dra ut og gjenerobre landet, byen og de hellige stedene, blant annet stedet der Jesus hadde ligget begravd. Gjorde de det, skulle de berge sine sjeler, lovte paven, for «Deus vult!» Gud vil det!
Dette ble slagordet for korstogene som i de neste par hundre år krevde titusenvis av menneskeliv og skapte enorme lidelser. Hvorfor? Fordi en mann som mange lyttet til gjorde seg til talsmann for Gud selv og en forvalter av hans vilje.
Spurte han noen gang Gud om dette var hans vilje?
Det får vi aldri vite. Men historien ga svaret på sin måte. Det kan umulig ha vært Guds vilje at så mange skulle dø for ingenting.

Om du vil, kan du rense meg, sa den spedalske mannen til Jesus.
Dette var en tid da enkelte sykdommer ble betraktet som Guds straff. Vi husker fortellingen om den blindfødte mannen, og disiplenes spørsmål til Jesus: «Er det han eller hans foreldre som har syndet, siden han ble født blind?»
Jesus avviste hele problemstillingen. «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham», svarte Jesus. Og mannen fikk synet tilbake (Joh 9, 2ff).
«Om du vil…». Nå kunne Guds gjerninger bli åpenbart også på den spedalske mannen. «Jeg vil – bli ren!»

Jeg har hørt mange fortellinger om mennesker som er blitt helbredet gjennom forbønn. Jeg har møtt mennesker som har fortalt at de er blitt helbredet ved at noen ba for dem.
Men jeg har også hørt mange fortellinger om mennesker som ikke ble helbredet, selv om noen ba for dem, og jeg har møtt mennesker som ikke ble helbredet, selv om noen ba for dem.
Derfor: Er det én ting jeg ikke kommer til å gjøre i denne prekenen, er det å så mye som antyde at det finnes en slags automatikk mellom hva som er Guds vilje med den enkelte av oss, og at vi skal bli helbredet fra alle slags sykdommer. I utgangspunktet var verken sykdom, lidelse eller død en del av Guds fullkomne skaperverk. Men med syndefallet ble det fullkomne forkludret. Både sykdom, lidelse og død ble en del, ikke bare av den menneskelige erfaring, men av hele skaperverkets erfaring. Nettopp derfor forespeiler Gud oss det Johannes så da han fikk sin åpenbaring: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer» (21, 1).

La oss vende tilbake til fortellingen: «En mann som var spedalsk, kom til (Jesus), falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.»
Legg merke til språkbruken!
Han sa ikke: «Om du vil, kan du gjøre meg frisk!» Han sa ikke: «Om du vil, kan du helbrede meg!» Han sa: «Om du vil, kan du gjøre meg ren!»

Hvorfor ren? Jo, fordi en som var spedalsk ble betraktet som uren i datidens samfunn. Slik var det i Israel og slik var det i landene omkring. Slik har det vært helt opp mot vår egen tid. Den som var spedalsk, ble isolert fra resten av samfunnet, ble stengt ute, ble holdt i egne kolonier – langt borte fra andre. I Moseloven var det foreskrevet at når en spedalsk nærmet seg andre mennesker, eller de nærmet seg den spedalske, skulle denne rope ut: «Uren! Uren!»
Spedalskhet er en smittsom sykdom, men det finnes mange sykdommer som er langt mer smittsomme. Det er ikke sånn at man blir spedalsk selv bare fordi om man har vært i nærheten av en spedalsk person én enkelt gang. Men det er en sykdom som vekker både skrekk og vemmelse fordi den – når den får utvikle seg – gir så skremmende utslag. Vond lukt – væskende sår – forkrøpling.
I våre dager kan denne sykdommen behandles etter at en norsk lege på 1800-tallet, Armeuer Hansen, oppdaget hva den skyldes: Den såkalte lepra-basillen. På Jesu tid fantes ikke noen slik behandling, og sykdommen ble sett på som en guddommelig straff eller forbannelse – man var uren.

«Om du vil, kan du rense meg!»
Hvordan visste den spedalske dette?
Det var en dristig bønn. Helbredelse eller rensing av spedalske var ikke hverdagskost. I hele Det gamle testamente leser vi om én slik begivenhet. Det var da den syriske hærføreren Na’aman ble helbredet av profeten Elisja, som vi leser om i 2 Kong 5. Og Jesus henviser til ham i Lukas 4: «Det var mange spedalske på profeten Elisjas tid, men bare én ble renset: syreren Na’aman.»
Og vi leser heller ikke om så mange andre spedalske som ble renset av Jesus. Men i Lukas 17 leser vi om de ti spedalske som kom Jesus i møte da han nærmet seg en landsby: «De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» (Jesus) så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham.

Denne mannen var en samaritan» - det er mye interessant å få ut av forholdet mellom Jesus og samaritanere. Vi har liknelsen om den barmhjertige samaritan, møtet med den samaritanske kvinnen og her beretningen om den takknemlige samaritan.
Han måtte ha hørt om Jesus, den spedalske vi leser om i dagens tekst. Han måtte ha forstått at her var det en som kunne hjelpe ham – rense ham fra denne lidelsen. Og Jesus ville rense ham. Han ville det – og han gjorde det.

Som vi synger i en sang:
«Hva ingen andre
på jorden kunne,
det både ville og kunne han.»

Vi husker kanskje hele omkvedet?
«Ja, jeg har prøvet
å tro på Jesus,
og jeg har funnet at det går an.
Hva ingen andre
på jorden kunne,
det både ville og kunne han.»

I det korte perspektivet er dette en fortelling om en av dem Jesus helbredet. Vi leser mange slike fortellinger i evangeliene, og om mange ulike sykdommer.
I det lange perspektivet peker denne fortellingen lenger enn til det faktum at vi kan be for hverandre i sykdom. Den peker mot en annen renselse, mot den tilgivelse fra synd som vi kan få gjennom troen på Jesus Kristus.
Det er dette som skal være i fokus i avslutningssangen her i kveld; en lovsang i moll:

«Ren og rettferdig,
himmelen verdig
er jeg i verdens Frelser alt nu.
Ordet forkynner
at mine synder
kommer han aldri mere i hu...».


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Kvinnen ved brønnen

Preken for 12. søndag i treenighetstiden,
11. august 2013, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, fra vers 27 til 30 og fra vers 39 til 43; i Jesu navn:
«I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham. (…) Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.»

Slik lyder Herrens ord!


Artisten Inger Lise Rypdal har i flere år besøkt norske kirker med en forestilling som heter «Kvinnen ved brønnen». Det er en forestilling der hun presenterer fortellingen fra evangeliene, sett fra et kvinneperspektiv, om møter mellom Jesus og mennesker. Utgangspunktet er den fortellingen som vår tekst er en del av, om kvinnen som opplevde å møte en mann som «har fortalt meg alt jeg har gjort» – men uten å stemple henne; uten å fordømme henne.

Jeg har sett denne forestillingen en gang i Askim kirke. Det var en fin, lavmælt og respektfull framføring av de bibelske fortellingene. Det er tøffe kvinneskjebner hun presenterer: Den utstøtte kvinnen med det frynsete ryktet. Den urene kvinnen som har hatt blødninger i 12 år. Den handikappete kvinnen som har gått tvekroket i 18 år. Den unge jenta som blir gravid etter et besøk av en engel – hvem vil vel tro på en slik forklaring? Den gamle ufruktbare konen som etter et langt ekteskap plutselig venter sitt første barn. Den dødsdømte, hun som ble tatt på fersk gjerning i utroskap. Den grenseløse «synderinnen» - «offentlig fruentimmer», sa man tidligere - som gråter og kysser Jesu føtter, som vasker dem med sine tårer og tørker dem med sitt hår. De stigmatiserte, de som har mistet fasadene, de som lever på kanten av det aksepterte, de som lider under folkemeningen, de som ikke har holdt mål.

Vår «kvinne ved brønnen» er kanskje ikke den verst stilte i dette selskapet?
Teksten vi har lest, er et utdrag av fortellingen om møtet mellom henne og Jesus. Det er en lang fortelling. Johannes-evangeliet har i hvert fall to slike forholdsvis lange referater av samtaler som Jesus hadde på tomannshånd med personer han møtte: Nikodemus er én, den samaritanske kvinnen en annen.

Men Nikodemus var en skriftlærd. Samtalen mellom ham og Jesus fulgte kjente, formelle lover. Kvinnen ved brønnen var en helt vanlig kvinne, ikke spesielt skolert.

Nikodemus nærmet seg Jesus med ærbødighet; kvinnen ved brønnen svarte ham egentlig litt nebbete da han ba om vann. En jøde som ba en samaritansk kvinne om vann? Jødene betraktet jo samaritaner som urene – pr. definisjon. Jesus gikk inn i dette kompliserte forholdet mellom jøder og samaritaner med sin liknelse om den barmhjertige – ja, nettopp: samaritan. En prest og en levitt gikk forbi; den ene stanset tilmed og kikket på voldsofferet som lå langs veien. Men det var en samaritan som stanset og hjalp ham…

Kvinnen ved brønnen hadde nok ikke hørt denne lignelsen. Hun visste ikke noe om Jesus og hvem eller hva han var på dette tidspunktet. Hun visste bare at han var en jøde som ba henne om vann, og hun reagerte med å gå i forsvarsposisjon. «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»

Teksten vår går inn mot slutten av fortellingen. Innledningsvis forteller Johannes at Jesus og disiplene hans var på vei fra Gallilea til Judea. Da måtte de reise gjennom Samaria. Eller – måtte... De kunne gått utenom. Mange gjorde det. Samaria var ikke et strøk de gjerne dro gjennom. Men i dette tilfellet gjorde Jesus og disiplene det.
De reiste gjennom Samaria. De kom til byen Sykar. Der var en brønn som hadde historiske røtter helt tilbake til patriarken Jakob. Her satte Jesus seg ned, mens disiplene skulle ordne mat. Jesus var sliten og det var midt på dagen. Så kommer denne kvinnen til brønnen.

Nå var ikke midt på dagen det beste tidspunktet å gjøre den typen arbeid på. Det var da sola sto på det høyeste. Vann hentet man når det gikk mot kveld. Men kanskje syntes «vår» kvinne at det var best å gjøre det på et tidspunkt da hun ikke risikerte å treffe så mange andre. Men så satt det en der likevel…

Samtalen mellom Jesus og kvinnen ved brønnen er ikke en del av teksten vår i dag. Men den må nevnes. Det kan minne litt om den samtalen Jesus hadde med Nikodemus. Der snakket Jesus om behovet for å bli «født på nytt». Her snakker han om «det levende vann». Og så – tilsynelatende helt ut av den blå luft – ber Jesus henne hente mannen sin. «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Men du har hatt fem menn», sa Jesus. «Og han du har nå, er ikke din mann.» Ingen bebreidelse i dette, bare en konstatering av fakta.

Var det derfor hun kom til brønnen på dette underlige tidspunktet? Fordi hun ville unngå folkesnakket? Hvisking bak ryggen, borende blikk, halvkvedede viser? Hun var en livet hadde rotet seg til for. Hun hadde satset gang på gang, og blitt skuffet, enten det var fordi disse mennene hadde dødd eller de hadde forlatt henne på andre måter.

Og så er vi inne i teksten vår:
Disiplene kommer tilbake og ser at Jesus er i samtale med en kvinne. De kommenterer det ikke, og kvinnen lar krukka stå og går tilbake til byen: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»
Jeg vet ikke hvor logisk de andre i byen syntes denne koblingen var.
Kvinnens litt frynsete rykte var vel ikke en spesielt godt bevart hemmelighet?

Men for kvinnen selv var den logisk. Jesu ord hadde truffet henne på en spesiell måte. Han hadde snakket om levende vann. Han hadde snakket om vann som gjorde at man ikke tørstet mer. Han hadde snakket om at det skulle komme en tid der tilbedelsen av Gud verken skulle skje i Jerusalem eller på Garizim, men i ånd og sannhet. Spørsmålet var ikke hvor tilbedelsen skulle skje, men hvordan den skjedde. Alt dette gjorde at hun først forsto at Jesus var en profet – ja, det begynte å ane henne at han var mer enn det: «Han skulle vel ikke være Messias?» Rett og slett?

Så lot hun vannkrukken sto og løp inn til byen. «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» Kom og hør en mann som har sagt meg sannheten om meg selv.
Og folket fulgte med henne ut av byen. Og de hørte på det Jesus hadde å si.

Johannes refererer ikke noe av den undervisning Jesus ga folket i Sykar, men vi leser at de ba ham om å bli. Og at han ble der i to dager. Et to dagers intenst bibelkurs. Et seminar som samlet stadig flere deltakere. En møteserie der folk kom til tro, der folk ble frelst. «Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.»

Kanskje er det kirkehistoriens aller første vekkelse vi her har vært vitne til? Vekkelsen i Sykar?
Vekkelsen der mange kom til tro på Jesus fra Nasaret som Guds Messias?
Vekkelsen som begynte med at én kvinne fikk øynene åpnet for hvem Jesus var, og som ikke beholdt denne erkjennelsen for seg selv, men som sprang inn til byen og sa til folket der: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort!»
Og som spredte seg videre fordi folk først ble nysgjerrige, så interesserte og så overbeviste: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Legg merke til språkbruken her.
De snakker ikke lenger om «Messias», som både jøder og samaritaner ventet på, men om «verdens frelser». Hva kan Jesus ha sagt i sin undervisning som gjorde at de forsto dette? Kanskje har han gjentatt for dem det han også sa til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»? Kanskje har han foregrepet det Paulus skulle skrive noen år senere: «For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham» (Rom 10,12).
Her er ikke forskjell på samaritan og jøde – «For Gud gjør ikke forskjell på folk», som Paulus også skulle skrive til menigheten i Rom (2, 10).

«Kom og se!»
Det er ikke mye som kan utkonkurrere det personlige vitnesbyrdet om den personlige erfaringen eller opplevelsen. «Kom og se!» I det første kapitlet hos evangelisten Johannes, leser vi om når Jesus kalte sine disipler. En av dem han kalte var Filip, og han gikk straks til sin venn Natanael og fortalte at han hadde møtt Messias. Og da Natanael var skeptisk, sa Filip bare: «Kom og se!»

Da jeg var gutt, hadde vi et blad hjemme som het nettopp «Kom og se!»; det var Misjonsselskapets barneblad. Og dette «kom og se» er på mange måter nøkkelen til effektiv evangelisering. Hva kan Jesus gjøre? Kom og se!

Og responsen blir: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

«Du må prøve selv, min venn,
hva du får hos Frelseren.
Han gir fred og liflig glede,
men du må prøve selv, min venn!»

Kom og se!
Kom og hør!
Kom og erfar!



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet.Amen!

Mestermøte

Preken for åttende søndag i treenighetstiden, 14. juli 2013 i Askim korps – felleskristen gudstjeneste


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 12. kapittel, fra vers 28 til 34, i Jesu navn:
«En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.»

Slik lyder Herrens ord!


For noen år siden hadde Det Norske Teater stor suksess med en forestilling der en enkelt skuespiller framførte en lang tekst. Den eneste kulissen han hadde, var en stol. Skuespilleren heter Svein Tindberg og forestillingen var «Evangeliet etter Markus». Forestillingen gikk lenge, og mye lenger enn man egentlig hadde planlagt. Nyheten om en slik suksess sprer seg i teaterverdenen, og det ble sagt – og jeg har faktisk fått bekreftet at det er sant – at det kom en henvendelse fra et svensk teater: Om de kunne få tilsendt manus, og informasjon om hvem som satt på rettighetene til manuskriptet?

Markus-evangeliet.
Det er regnet som det eldste av de fire evangeliene vi har i Det nye testamente. Det er skrevet bare få tiår etter at tingene faktisk skjedde. Apostelen Peter skal ha vært en primærkilde for evangelisten når han skrev.
Et bibelsk skrift som teaterforestilling. Ikke som skuespill, men som resitasjon. Med de fortolkninger som ligger i bevegelser og tonefall; selvfølgelig, men samtidig: Teksten ren og klar. Fra åpningslinjen i kapittel 1, vers 1: «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn», til avslutningslinjen i kapittel 16, vers 19 og 20: «Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men (disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte».
Ja, i sannhet: Slik lyder Herrens ord – fra en teaterscene!
Jeg var i Det norske teater og så, hørte og opplevde Svein Tindbergs framføring av Markus-evangeliet. Og jeg husker særlig godt akkurat den scenen som er denne søndagens tekst; møtet mellom Jesus og «en av de skriftlærde». Vi leser jo om flere møter mellom Jesus og skriftlærde. Noen ganger møtte de ham i flokk – da ble det gjerne konflikt. Men noen møtte ham enkeltvis. Da ble det gjerne kommunikasjon; da ble det dialog. En Nikodemus som oppsøkte ham om natten; nysgjerrig, tror jeg han var.

Og denne anonyme, som hadde lagt merke til hvor godt Jesus svarte for seg. Hvor godt han svarte i spørsmålet om å betale skatt til keiseren; hvor godt han svarte når saddukeerne prøvde å latterliggjøre spørsmålet om de dødes oppstandelse. «Du verden», må han ha tenkt: «Han der vet å svare for seg!» Og så kom han fram med sitt spørsmål: «Hvilket bud er det første av alle?»
Sadukeerne trodde ikke på noen oppstandelse. Det gjorde fariseerne. Og denne skriftlærde – som trolig var en fariseer – var imponert over Jesu svar. Han syntes Jesus svarte godt for seg. Kanskje var det dette positive inntrykket han ville han bekreftet? Inntrykket av at Jesus var en som hadde peiling? Derfor gikk han bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»

Jeg tror ikke han ville «teste» Jesus; ha ham oppe til eksamen, så og si.
Denne formen med spørsmål og svar var en vanlig måte å samtale på, lærde i mellom. Se bare på samtalen mellom Jesus og Nikodemus i Johannes-evangeliets tredje kapittel. Den er bygget opp på samme måte.
Nikodemus var også en skriftlærd; han var også en fariseer. Han oppsøkte Jesus for å ha en samtale med ham. Og i kapittel 15 hos Johannes leser vi om fariseeren Simon som ba Jesus til middag. Riktignok kunne han ha vært en mer oppmerksom vert, men han ba altså Jesus hjem til seg, og til et måltid.

Hva forteller disse eksemplene?
Kanskje forteller de ikke noe som helst? Men kanskje forteller de også om en viss nysgjerrighet blant fariseerne: Hvem var denne Jesus fra Nasaret? Hva sto han for? Hva var hans lære; hans teologi? Ikke alle fariseere var negative til Jesus. Noen var først og fremst nysgjerrige. Noen var først og fremst undrende.

For tiden leser jeg en bok om da den såkalte «Oxfordbevegelsen» kom til Norge. Det skjedde i 1934. Det var en kristen bevegelse som fikk ord på seg for først og fremst å rette seg mot de høyere klasser i samfunnet. Det som preget den, var det frimodige vitnesbyrdet. «En frelsesarmé i smoking», ble den kalt. Og mange ble omvendt. Forfatteren Ronald Fangen er kanskje den mest kjente. Mange i kristen-Norge var begeistret da bevegelsen kom til Norge og spørsmål om kristen tro kom på dagsorden som aldri før. Så begynte noen å bli skeptiske – hva sto de egentlig for? I ettertid kan man vel konkludere at de sto ikke for noen bestemt teologi utover dette: Du vil ha godt av å bli frelst.

Tilbake til vår venn fariseeren som hadde hørt Jesus i samtale med sadukeerne. Han syntes Jesus svarte godt. Han satte sadukeerne litt på plass, rett og slett. Denne mannen ville han vite mer om. Og han stilte et spørsmål som var sentralt for alle fariseere: «Hvilket bud er det første av alle?» «Hvilket bud er det største i loven» var vel den versjonen mange av oss hørte første gang.
«Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»
Det var et svar som traff den skriftlærde. Ikke på noen negativ måte; mer som en åpenbaring. Han forsto hva han sto overfor. Derfor kalte han også Jesus «Mester». Det var et uttrykk for respekt. Og anerkjennelse. «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
Han kunne bare ha sagt: «Der svarte du godt»; og gitt Jesus et slags klapp på skulderen. I stedet forsto han at her sto han overfor sin likemann, ja, kanskje mer enn det når det gjaldt kunnskap om Guds ord og innsikt i Guds lov. Derfor gjorde han en tilføyelse; et uttrykk for respekt, kanskje også beundring: «Du svarer godt - mester».
Og så følger han opp med en bekreftelse; et annet bibelsitat, for å understreke at det Jesus sa stemmer med hans egen forståelse. Og svaret fra den skriftlærde gledet Jesus. Det var ikke bare Jesus som svarte godt for seg – det gjorde den skriftlærde også. «Du er ikke langt borte fra Guds rike», sier Jesus, men da trekker både den skriftlærde og de andre seg unna. De våget ikke å spørre ham mer.

Det største bud i loven.
Det som står over alt annet.
I teologien kalles Jesu svar – og den skriftlæres bekreftelse – for «det dobbelte kjærlighetsbud». Denne samtalen er også referert i Matteus-evangeliet. Referatet hos Matteus er kanskje litt friskere i tonen? Vi leser i Matteus 22, 34-40: «Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Matteus nevner ikke den skriftlæres respons på det Jesus sa. Og det er en nyanse i hvordan Jesus konkluderte. Markus siterer Jesus på at «Ikke noe annet bud er større enn disse», mens Matteus siterer ham på at «På disse to budene hviler hele loven og profetene».
Det dobbelte kjærlighetsbudet blir grunnlaget for alle andre bud, for alle andre lover, for all sann tro.
Det største bud i loven.
Det viktigste i kristentroen.

Jeg tror det skjedde noe med vår venn fariseeren. Han er ikke lenger bare nysgjerrig. Han er imponert. Han kunne ikke svart bedre selv. Automatisk tiltaler han Jesus med en tittel som hang høyt blant fariseere. Han kaller ham «mester»: «Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
Nølte han litt før han kalte Jesus «mester»? Bare det lille øyeblikket som fortalte at noe hadde gått opp for ham? Han hadde fått en ny innsikt. Han begynte å ane hvem denne Jesus fra Nasaret faktisk var.
Og det bekreftet Jesus med sin neste replikk: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.»

I Apostlenes gjerninger leser vi om da Paulus holdt sin store forsvarstale for kong Agrippa. Og når talen var ferdig, sier kongen: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen».
Er det en forbindelse mellom Jesu ord til fariseeren og kongens ord til apostelen? Den ene: «Du er ikke langt borte fra Guds rike». Den andre: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen».
Jeg tror forskjellen er større enn forbindelsen. Jesu svar hadde truffet fariseeren i hjertet. Paulus sin tale traff nok kongen mer i tanken. Hvis han da ikke bare var rett og slett ironisk.

«Det dobbelte kjærlighetsbud».
Hva går det ut på?
Det går ut på at det ikke er nok å elske Gud – du skal også elske dine medmennesker; du skal også elske din neste. Ikke bare like; ikke bare godta, men elske – som deg selv.
Andre steder utvider Jesus kjærlighetsbudet enda mer – som når Jesus sier at de som tror på ham også skal elske sine fiender. Nestekjærlighet fortoner seg enkelt, satt opp mot Jesu ypperste forventning: Fiendekjærlighet.

«Hvilket bud er det første av alle?»
Det største og første bud er summen av to store bud: Å elske Gud og å elske sin neste.
Det ene er en forutsetning for det andre.
Skal det ha noen troverdig å se at man elsker Gud, må man også elske sin neste; elske sine medmennesker – og vise dette. Da er ikke ord nok. Frans av Assisi sa det slik: «Forkynn evangeliet – bruk ord om nødvendig».

Det største bud i loven. Det viktigste i kristentroen.
William Booth ble en gang spurt om hva som er det viktigste i Frelsesarmeens forkynnelse. Jeg tror mange er kjent med det svaret han ga: «Det er det blødende Guds Lam», svarte han.

Elske Gud – elske våre medmennesker.
Det er en faktor som mangler dersom et slikt regnstykke skal gå opp.
Det er den faktoren som heter «Det blødende Guds Lam».
Det er forskjell på å elske Gud og å frykte Gud. Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først» (v. 17-19).
Å elske har en helt annen dynamikk i seg enn frykten har. Men også Johannes er opptatt av det dobbelte kjærlighetsbudet: «Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (v. 20-21).

Det største bud i loven.
Kjennetegnet på vår tro.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen