EN RØST I ØDEMARKEN – EN RØST FRA HIMMELEN

Preken for andre søndag etter Kristi Åpenbaring,
15. januar 2012 - Frelsesarmeen i Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det tredje kapittel fra vers 3 til vers 11; i Jesu navn:
En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Slik lyder Herrens ord!

Få replikker fra et skuespill er blitt så gjennomdiskutert og så gjennom-analysert som sluttreplikken i Henrik Ibsens skuespill «Brand». Det er en dramatisk sluttscene der et snøras fyller hele dalen. Hovedpersonen i dramaet – presten Brand – har hele livet vært en streng og kompromissløs prest med et nær sagt «viljens evangelium». - Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller, sier han. Men idet raset går, roper han: «Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?» (Det betyr ”tilstrekkelig mengde”). Og mens snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.

En Gud som lar sin røst lyde fra himmelen! Guds røst! Guds stemme!

Vi leser om det i Bibelen. I skapelsesberetningen leser vi at Gud talte, og så skjedde det. Var det en røst fra himmelen? En røst som runget ut over all den tomhet, all den intethet som må ha vært? «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys» (1 Mos 1, 1-3).

Gud sa! Gud talte!
Og så skjedde det. Og slik fortsetter skapelsesberetningen. ”Gud sa” – ”Gud sa”. Røsten fra himmelen.
Hvorfor tror jeg det må ha lydt en røst over den intetheten som må ha rådet? Fordi jeg tror det er en kraft i det uttalte ordet. En kreativ kraft – eller en destruktiv kraft. Men en kraft. En makt. Det uttalte ordet utretter noe – det fører til noe. Derfor skriver Paulus til menigheten i Roma om troen: «Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner»(10, 8).

Også i Det Nye Testamente leser vi om røsten fra himmelen. Tre ganger leser vi om denne røsten, og hver gang er det i situasjoner rundt Jesus. Det er ikke sånn at Guds røst lyder fra himmelen ”i tide og utide”, hadde jeg nær sagt. Vanligvis bruker Gud mennesker som sine talerør – et par ganger leser vi om de himmelske utsendingene som vi kaller engler. Ved Maria bebudelse. Da Jesus var stått opp. Da Jesus hadde fart opp til himmelen.

Men tre ganger leser vi i evangeliene at Herren lot sin egen røst lyde.
Den første gangen var etter at Jesus var blitt døpt av Johannes; det som er denne søndagens tekst. Den andre gangen var i forbindelse med den sterke – kanskje litt merkelige? – fortellingen som vi gjerne kaller ”forklarelsen på berget”, der Peter, Jakob og Johannes så Jesus tale med Moses og Elia. Så kom en sky og dekket dem, og en røst lød ut fra skyen. Den tredje gangen er når Jesus kommer med sitt følelsesmessige utbrudd: Nå er min sjel forferdet til døden; og han henvender seg direkte til Gud: Far! Herliggjør ditt navn. Og det lyder en røst: Både har jeg herliggjort det og jeg skal igjen herliggjøre det. «Det var nok torden», sa noen av de som sto rundt. Men hver gang vi leser om røsten fra himmelen, skjer det samme: Røsten fra himmelen peker på Jesus som Guds sønn.

Vi er i åpenbaringstiden i kirkeåret. Teksten vi har lest, er en tekst om åpenbaring. En tekst som forteller noe om hvem Jesus er. Dette er min sønn, sa røsten fra himmelen.
Men vi leser også om en annen røst – en røst fra ødemarken. Døperen Johannes; han som skulle gå i forveien og forberede folket på at nå kom Messias. «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», leser vi at han sa om Jesus (Joh 1,29).

Åpenbaringstiden. Tiden da vi får glimt av hvem Jesus er. Hvordan får vi disse glimtene?
I teksten vi har lest, fikk man det gjennom røsten. Guds røst. Guds røst som lød fra skyene. Men Guds røst lød også på andre måter. Den lød gjennom Jesu virke – hans undervisning, hans mektige gjerninger, hans liv, hans lidelse, død og oppstandelse.

Åpenbaringstiden!
Hva er det som innleder denne åpenbaringstiden i kirkeåret?
Det er Jesu navnedag – som hvert år faller på 1. januar - åtte dager etter Jesu fødsel. Da ble han, som skikken var, båret fram i helligdommen og gitt det navnet som det var knyttet så mange løfter til. Navnet som engelen hadde sagt til Maria. «Hans navn skal være Jesus – det er et frelsernavn», som det heter i Bernhard Fjærestrands sang.
«Han skal døpe dere med den hellige ånd og ild,» sa Johannes – «Du er min sønn, den elskede – i deg har jeg min glede», sa røsten fra himmelen.
Røsten som lød fra himmelen – røsten som lød gjennom Jesu forkynnelse og som lød gjennom hans gjerninger.

Hvordan lyder denne røsten i dag? Lyder den i dag?
Hvordan taler Gud i dag? Taler han i dag?
Jeg tror ikke at røsten fra himmelen er blitt taus. Jeg tror at både røsten i ødemarken og røsten fra himmelen har fremdeles sine oppgaver. De lyder! Men hvordan lyder de? Hvordan taler Gud til oss i dag?

Taler han gjennom forkynnelsen?
Det er den store utfordringen for oss som stiller oss opp på en talerstol, åpner en bibel og sier: Slik lyder Herrens ord! At det skal være Herrens ord som lyder, og ikke bare våre egne.

Taler han gjennom bibelordet?
Det er vel vår bønn og vårt ønske når vi åpner bibelboka – at han skal tale til oss gjennom det vi leser.

Taler han til oss gjennom det kristne fellesskapet? Gjennom andre mennesker? Gjennom den måten han leder oss på i hverdagen?

Paulus skriver til menigheten i Kollosæ: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Jeg synes dette er et spennende bibelvers. For her sier da vitterlig Paulus at sangen – «salmer, viser og åndelige sanger» - er en del av undervisningen i menigheten; er en del av den måten Gud taler til oss på.
Hvorfor nevner jeg dette? Jo, for en av tekstene til denne søndagen er en slik hymne. En åndelig sang. En åndelig vise, som var uttrykket man brukte i tidligere bibeloversettelser. Det er en tekst fra Efeserbrevet:

I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.

Så rik er Guds nåde,
som han har latt strømme over oss
med all visdom og forstand,
da han kunngjorde for oss
sin viljes mysterium,
det han gjerne ville gjøre i ham.

Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham.

I ham er også vi blitt arvinger,
vi som på forhånd var bestemt til det
etter Guds forsett,
han som gjennomfører alt
etter sin egen plan og vilje.

Slik skulle vi være til lov og pris
for hans herlighet,
vi som alt nå har satt vårt håp
til Kristus.


Ta for deg denne teksten når du kommer hjem. Den står i Ef 1, 7-12. Se for deg at menigheten i Efesos satt med den teksten for seg, eller kanskje de kunne den utenat, og så sang de. Og mens de sang, fikk de bekreftelsen i sitt hjerte. Ja! Ja! Slik er det! Amen! Amen!

Hvorfor er så mange kristne glad i bestemte salmer og sanger? Det er fordi den eller de bekrefter deres tro. Bekrefter deres erfaring. Forteller dem noe om hvem Gud er og hva Gud gjør.
«Hvilken venn vi har i Jesus.»
«Å, store Gud, når jeg i undringer aner – da bryter lovsang i mitt hjerte ut: Å store Gud!»
«Jesus har bedt oss å komme.»
«Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.»
Jo, Herren taler på utallige måter, og vi kan få be denne bønnen: «Tal om igjen, Gud. Jeg vil lytte til din røst. Tal til meg igjen, Gud» (820 i sangboka).

Ja, han taler. Ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Røsten fra himmelen lyder fremdeles.
Da må vi lytte. Ikke for hans skyld, men for vår egen skyld. For Guds rikes skyld. Det er derfor røsten fra himmelen lyder, og den lyder på så mange måter.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Jesus og Johannes

Betraktning for fjerde søndag i advent

«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse» (Luk 1, 39-45).

Dette er en tekst om noen som møtes. I første omgang er det to kvinner som møtes. To slektninger, selv om de hører til hver sin generasjon. Men akkurat denne dagen har de noe helt spesielt felles. De ventet begge barn. Begge visste at de ventet en sønn og begge hadde fått vite om barnet de bar på en litt uvanlig måte: Elisabeth – den eldste – ved at hennes mann, presten Sakarja, hadde fått en åpenbaring: Maria – den yngste – ved at hun fikk besøk av en engel. I tidens fylde skulle Elisabeth bli mor til han som i bibelhistorien er kjent som Døperen Johannes, mens Maria ble mor til «mannen fra Nasaret»; han som milliarder av mennesker verden over tror på og bekjenner som verdens Frelser.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte. «Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria. Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte? Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten? Vi har vel alle sett hvor hemningsløst begeistret et barn kan bli når han eller hun hører en kjær stemme eller ser et kjært ansikt. Da hopper man opp og ned av iver og glede.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst er den ene anledningen. Neste gang var mange år senere. Da var begge voksne menn. Johannes sto midt oppi det som var hans kall og oppgave, nemlig å være forløperen for Messias. Mange i samtiden trodde det var han som var den lovede Messias, men Johannes var helt klar på at slik var det ikke. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes selv om forholdet mellom seg og Jesus.
Så møttes de.
Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme. Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter? Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus. Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Så ble Jesus døpt av Johannes, og stafettvekslingen hadde skjedd. Johannes hadde fullført sitt oppdrag – Jesus kunne begynne på sitt. Neste gang vi hører om Døperen Johannes, har kong Herodes kastet ham i fengsel. Johannes hadde refset kongen for hans umoralske liv. Fra fengslet sendte Johannes en litt fortvilet henvendelse til Jesus: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Jesu svar var at han var den som skulle komme: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» Kort etter var Johannes død.
Da Jesus fikk høre det, gikk han for seg selv. Han dro til et øde sted for å være alene. Nå var han borte, han som hadde «sparket av fryd» første gang han hørte at Jesus var i nærheten, han som hadde pekt Jesus ut i folkemengden og sagt: «Der er Guds lam, han som bærer verdens synd.» Men det var ikke lenge Jesus fikk være alene med sin sorg over Johannes, for folket hadde fulgt etter ham ut i ødemarken. Rydningsmannen hadde fullført sitt oppdrag. Frelseren fortsatte sitt.
Denne søndagens tekst er om to mødre som møtes. De bar begge under hjertet sønner som fikk viktige oppdrag både i Guds rike og menneskehetens historie.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 17. desember 2011

Trøstens evangelium

Preken i Askim korps tredje søndag i advent, 11. desember 2011

Dagens prekentekst finner vi hos profeten Jesaia, kapittel 40, de fem første vers; vi leser i Jesu navn:
"Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.
En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt."
Slik lyder Herrens ord!

Jeg har valgt å sette ”Trøstens evangelium” som overskrift på de tanker vi skal dele sammen i formiddag. Begrunnelsen for en slik overskrift finner vi i de første ordene i teksten – de første ordene og i hele teksten.
Denne teksten fra profeten Jesaia er både innholdsmessig og stilistisk et brudd med det man leser i de foregående kapitlene. Mange mener derfor at det er en annen profet som har fått det budskapet som innleder denne delen av Jesaia-boka, at dette er ord fra Herren som kom en del senere enn det som har stått i boka fram til nå.
Kapittel 39 slutter nemlig ikke spesielt optimistisk, enn si trøsterikt. Kong Hisikia, som på mange måter var en god og from konge, hadde kommet seg etter en alvorlig sykdom. Så får han besøk fra en annen konges utsendinger, og viser dem – stolt som en hane, kan man nesten si – alt sitt gods og gull. Dette blir profeten oppgitt over. Han refser ham for dette, og forteller at en dag skal de samme mennene komme tilbake, ikke som gjester, men som erobrere. Men det virker ikke som kongen tar dette inn over seg. ”Det vil jo være fred og fordragelighet så lenge jeg lever,” er den trøsten han gir seg selv.

Så går det mange år.
Jesaias profeti er gått i oppfyllelse. Landet er blitt erobret. Skattkamrene ranet. Og nå er det Guds profet igjen står fram, og han kommer med den virkelige trøsten; den som er prekentekst her i formiddag. Fra og med kapittel 40 kalles da også profeten Jesaia ”evangelisten i Det gamle testament”; ”evangelisten blant profetene”.
Jeg gikk inn på www.bibel.no og søkte på ordet ”trøst”. Jeg fikk 37 treff. ”Trøst” er et viktig begrep i Bibelen. Guds sendebud – profetene; apostlene – hadde ofte et budskap om trøst å komme med.

Hva er så innholdet i den trøsten profeten kommer med på vegne av Herren selv? Hva leste vi? Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.

Jaha – det høres fint ut. Men hva betyr det?
Striden er fullført – skylden er betalt, og ”hun” – Jerusalem; Israels folk – har fått dobbelt for alle sine synder. Dobbelt – hva da? Dobbel straff? Nei, dobbel nåde!

Første gang noen forklarte meg dette bibelverset – da var jeg elev ved det som den gang het Vestlandske Indremisjonsforbunds bibelskole i Bergen – C. Sundts gate 22 var adressen. I faget ”GT” gikk vi gjennom profeten Jesaia – ”Esaias”, sa vi den gang. Og et stykke ut i kurset kom vi også til denne teksten. Og samme spørsmålet ble stilt. Hva betyr dette – fått dobbelt for alle sine synder?
”Det betyr,” sa han som underviste – ”at Gud ikke bare har betalt konkursen vår; han har også gitt oss ny startkapital.”
Dobbelt for alle sine synder.

Fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid har jeg hørt følgende historie: En familie ettersøkte en mann som hadde rømt fra landet og etterlatt seg en enorm gjeld. Budskapet familien hadde til mannen, var dette: Du kan trygt komme hjem igjen. Gjelden din er betalt.

Vi kjenner lignelsen om den fortapte sønn – den er den samme fortellingen. Det er det samme budskapet. Gjelden er betalt – han fikk en ny start. Sønneforholdet var gjenopprettet; mer enn det: Det hadde aldri vært brutt. Liknelsen om den fortapte sønn er en liknelse om evangeliet. Trøstebudskapet fra profeten er et evangelium. Det er trøstens evangelium.

Det er mange måter å trøste på.
I Jobs bok leser vi om den trøst Jobs tre venner ga ham da han hadde mistet alt. Vi leser om dem: ”Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor” (Job 2.13). En solidarisk trøst – de var til stede med han som led. Nærhetens trøst; vennskapets trøst.

Men det finnes også trøst som verken er nær eller gir nytt mot. Det finnes falsk trøst. Trøst som sier ”Det er ikke så farlig”. Trøst som sier ”Det går nok bra”; ikke fordi man tror det går bra, men fordi man ikke helt klarer å ta alvoret inn over seg.

Slik er ikke den trøsten som trøstens evangelium gir.
Det er en trøst som tar situasjonen på alvor.
Det er en trøst som tar synden på alvor.
Det er en trøst som tar nederlaget på alvor.
Det er en trøst som ikke bare ”betaler konkursen”, men som gir ny startkapital. En trøst som gir dobbelt for alle våre synder.

Paulus hadde sett dette. Derfor skriver han til menigheten i Korint: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten” (2 kor 1, 3-7). I den første utgaven av Bibelen jeg leste, het det ikke bare ”vår Gud som gir all trøst”, men ”lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud”. Trøstens evangelium – trøstens Gud. ”Trust him”, hadde jeg nær sagt…

Evangelieteksten for denne søndagen er om døperen Johannes. Det er ikke så lenge siden det ble snakket om ham her fra denne talerstolen. Også profeten Jesaia sier noe om ham i dagens tekst. Det er en del av det trøstens evangelium som profeten forkynner: ”En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt.”

Kjernen i trøstens evangelium er altså dette: Herren kommer! ”Se, han kommer, han som alle tiders floker løse kan…”. Når Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki om Jesu gjenkomst, skriver han til slutt: ”Trøst da hverandre med disse ord”.

Herren kommer! Derfor har vi advent. Vi skal minnes han som kom. Vi skal minnes om han som skal komme igjen. Og vi skal få erfare han som er her nå.

Trøstens evangelium er ikke bare et budskap for de store høytidene. Det er ikke bare et budskap for livet etter dette. Det er et budskap for dagen i dag. Nåden og tilgivelsen er for dagen i dag. Kraften, utrustningen, ressursene – de er for dagen i dag. ”Dobbelt for alle våre synder” – ikke bare betalt konkursen, men gitt ny startkapital. Apostelen Johannes i sitt første brev: ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1 Joh 3,9). Ser du tråden tilbake til profeten? Tilgir oss syndene – renser oss for all urett. Dobbelt for alle våre synder.

Blod og ild, står det på veggen her i lokalet. Jesu blod og Den Hellige Ånds ild. Blodet som tilgir oss syndene – ilden som renser oss for all urett. Blodet er nåden – ilden er kraften. Dobbelt for alle våre synder.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Se også salmen "Trøstens evangelium" i bloggen "Nye dikt".

En ukjent Gud?

Preken i Askim korps søndag 13. november 2011

Dagens prekentekst finner vi i Apostlenes gjerning, det 17. kapittel og versene fra 22 til 32; i Jesu navn:
Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: 'For en ukjent Gud'. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: 'For vi er hans slekt.' Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de så er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»
Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang».

Slik lyder Herrens ord!


Å kjenne Gud…
I mange sammenhenger får vi spørsmål om vi kjenner noen. – Kjenner du den-og-den?
Hvem som er kjent og hvem som er ukjent kan være en omfattende diskusjon å ta – hvor legger vi lista for det ene og hvor legger vi den for det andre? Er det å kjenne noen det samme som å vite at vedkommende finnes? Er det å kjenne noen det samme som å ha vekslet noen ord – det være seg i forbifarten, i jobbsammenheng, i sosial sammenheng. Vi kan tro vi kjenner noen – og så oppdager vi at vi kanskje ikke kjente vedkommende likevel. I hvert fall ikke så godt som man trodde.

Å kjenne Gud…
Paulus var i Athen. Den byen og landet den er hovedstad i har jo vært i nyhetsbildet i det siste. Det er et mangfoldig land. Noen vil kalle det en heksegryte, andre vil kalle det en smeltedigel.
Den beskrivelsen Paulus gir kan på mange måter passe også på dagens mennesker. Areopgas har mange likhetstrekk med dagens religiøse torg, det være seg i Norge og i verden. Det var mange helligdommer der – mange alter. ”Dere er svært religiøse,” sier Paulus til mennene i Athen – han sier det som en attest; som en kompliment. Han gir dem honnør for dette.

Noen tanker om dette med flere alter – det å ha flere hellige steder. La Kain og Abel være stikkord. De bygde hvert sitt alter. De brakte hvert sitt offer. Ville fortellingen om Kain og Abel blitt annerledes om det hadde ofret fra det samme alteret? Om de hadde tilbedt sammen, og ikke hver for seg?
Abraham bygde altre – ett av dem skulle han ofre Isak på. Vi husker den fortellingen. Det er ingen enkel fortelling å forholde seg til.
Jakob bygde et alter der hvor han hadde hatt sin drøm: Eben-Ezer. ”Hjelpesteinen” – en påminning om at Gud hadde hjulpet Jakob fram til da.

Å kjenne Gud…
Tidligere i gudstjenesten hørte vi beretningen om da Moses fikk sitt kall i ørkenen. Og det var ikke noe lite kall: Han skulle gå til Farao og si: La mitt folk fare!
Moses kjente kulturen ved Faraos hoff – han hadde vokst opp der. Han visste at ingen farao ville godta å miste en stor gruppe gratis arbeidskraft på den måten. ”Skal jeg la dem fare, sier du, Moses? Ja, hvis du sier det så…”.
Moses visste bedre. – Hvem er jeg som skal gå til farao og si dette?
Da svarte Herren: Jeg vil være med deg!
Jaha, må Moses ha tenkt. Men hvem er så du? Hva skal jeg svare dersom noen spør hvem du er og hva du heter.
Da svarte Gud: Du skal si Jeg Er har sendt meg.
Jeg Er. Jahve. ”Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.”

Å kjenne Gud…
Kjenne ham som den Gud som førte Abraham til det lovede landet. Kjenne ham som den Gud Isak tjente. Kjenne ham som den Gud Jakob tjente – Jakob som fikk navnet Israel, for du har kjempet med Gud og vunnet. Han som hadde gitt folket sitt navn – Israels folk. Nå skulle de føres tilbake til Israels land. Abraham, Isak og Jakobs land. De som hadde bygd altere for Herren i dette landet.
Mange alter, men til ære for én Gud. Til ære for Jahve – himmelens og jordens skaper. Senere kom det mange altre og til mange guder. Også i Israels folk – Guds utvalgte folk – fikk dette innpass. Profeten Jeremia refset dette: ”Herren sa til meg: Det er en sammensvergelse blant mennene i Juda og blant dem som bor i Jerusalem. De har vendt tilbake til syndene til sine første fedre, de som nektet å adlyde mine ord. De fulgte andre guder og tjente dem. Israels og Judas hus har brutt den pakten jeg sluttet med fedrene deres.
Derfor sier Herren: Se, jeg fører over dem en ulykke som de ikke kan slippe unna. Når de roper til meg, vil jeg ikke høre på dem. Da skal byene i Juda og de som bor i Jerusalem, gå og rope til gudene de tenner offerild for. Men de kan ikke berge dem i ulykkens tid. For du har like mange guder som du har byer, Juda! Og dere har reist like mange altere for Skammen som det er gater i Jerusalem, altere der dere tenner offerild for Baal (Jer 11, 9-13).

Og da er vi snart der hvor Paulus var mens han vandret rundt i Athen.
Han så at folks lengsel etter det guddommelige ga seg mange utslag. Mange guder. Mange religioner. Romerriket – som også Hellas var en del av – var et slags religionspluralismens – jeg hadde nær sagt ”Mekka”, men i Mekka dyrker man jo bare én Gud. Men midt i dette konglomerat av guddommer og trosretningen, dukket det altså opp et alter som skilte seg ut fra de andre: ”Til en ukjent Gud”.
Mange guddommer, og så midt i dette: Et alter til en ukjent Gud. Hva tenker vi om det? En slags helgardering?

Paulus gjør et pedagogisk grep: Han bruker dette alteret som en innfallsvinkel for det han har på hjertet. ”Dette som dere dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg,” sier han.

Denne ukjente Gud – hvem er han?
Han må jo være han som skapte himmel og jord. Han må jo være den står over alt og alle. Dette er det Paulus taler om når han står der på Areopagos-høyden og underviser de greske mennene. Og de lytter. De lytter lenge. Jeg tror de nikker. Ikke dumt, det der! Det er noe i det han sier!
De lytter – til et visst punkt! Helt til Paulus sier: ” Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de så er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.”
Der sa det stopp!
Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang».

Oppstandelsen fra de døde – det ble det kritiske punktet. Omtrent som når man i møtet med dagens religiøse mangfold sier: - Det finnes bare én Frelser.
Barnet i krybben og Mannen fra Nasaret er greie nok å forholde seg til. Barnet har sjarm og mannen har mye fint å si; er et stort eksempel. Frelseren på korset er mer utfordrende. Og den tomme graven enda mer.
Vi har hørt en tekst fra Johannes-evangeliet også i dag. ”Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Den som ser meg, ser han som har sendt meg.”

Hva mener Jesus med dette?
Jeg tror han mener at troen på Gud Faderen og troen på Guds Sønn henger sammen. Mannen fra Nasaret kan ikke ses adskilt fra Frelseren på korset. ”Jeg er ikke kommet for å dømme verden,” sier Jesus – han er kommet for å frelse verden. ”Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.”
En ukjent Gud?
Hva er ditt navn?
Første trinn til å bli kjent med noen, er som oftest å bli kjent med navnet. Dersom noen ikke vil si hva han eller hun heter, er det lett å tenke at vedkommende har noe å skjule. Man behøver ikke ta ansvar.
Hva slags autoritet ville Moses hatt om han kom til folket og sa: ”Jeg har hørt en stemme si sånn-og-sånn.” Hvilken stemme da? Nei, bare en stemme.
I stedet kunne han si: Slik lyder Herrens ord!
Eller Paulus: ”Jeg ser dere har et alter til en ukjent gud. Det er interessant...”. Og så kan man tillegge denne ukjente gud en masse fine meninger og holdninger.

En ukjent Gud? Nei, en kjent Gud, sa Paulus. Herren! Skaperen. Frelseren.
Å kjenne Gud…
Filosofen, forfatteren og søndagsskolelæreren Henrik Syse – det er han selv som bruker den siste tittelen – fikk nylig Bibelprisen for 2011 fra Det norske bibelselskap. Jeg var ansatt i Bibelselskapet da den første Bibelprisen ble delt ut. Den gikk til Edvard Hoem.
På Vårt Lands nettsider leste jeg deler av et intervju Henrik Syse hadde gitt til en serie Vårt Land holder på med. Der sier han: - Jeg tror ikke på Bibelen.
Umiddelbart er det en uttalelse som mange sikkert reagerer på. Men jeg tenkte: Hvor står det at det er Bibelen vi skal tro på? Står det i Bibelen, for å si det sånn?
Og ut fra en slik punsjline trekker Syse så et resonnement om at det er den Bibelen forteller om han tror på: Gud og Jesus.
Hva sier vi i trosbekjennelsen:
* Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
* Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre
* Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.
Dette er en gammel tekst – kanskje like gammel som Bibelen selv. Kanskje eldre. Da jeg var i Betlehem i 1995, møtte vi biskopen av Fødselskirken. Han sa noe jeg ofte har tenkt på siden: - Nå er dere der hvor kirken er eldre enn Bibelen.
En kirke som bekjente og bekjenner troen på Gud Fader, den allmaktige, himmelens og jordens skaper. En kirke som bekjente og bekjenner troen på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre. En kirke som bekjente og bekjenner troen på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere, sa Paulus.
Ingen ukjent Gud, med andre ord, men en Gud som har gitt seg til kjenne. En Gud som har åpenbart seg i Jesus Kristus; han som også kalles Ordet. Johannes-prologen – et mesterstykke både i poesi og visdom:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det (…). Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Ingen ukjent Gud. Ingen skjult Gud. En Gud som åpenbarer seg. En Gud som manifisterer seg. En Gud som har tatt sin bolig iblant oss.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Øksen ligger ved foten av treet

Preken i Askim korps søndag 30. oktober 2011 – Bots- og bededag

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus,
i det tredje kapittel, fra vers sju til 12; i Jesu navn:

Men da (Johannes) så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den kommende vrede? Bær da frukt som svarer til omvendelsen! Og tro ikke at dere kan si til dere selv: 'Vi har Abraham til far.' For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksa ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner».

Slik lyder Herrens ord!



Vi har nettopp fått en ny bibeloversettelse.

Det er snart 50 år siden jeg fikk min første bibel. Jeg har den ennå, en såkalt ”skolebibel” som jeg fikk i gave til min tiårsdag. Det var en gave jeg hadde ønsket meg. Jeg har ikke noen klar forestilling om hvorfor jeg ønsket meg akkurat en bibel til tiårsdagen, men det gjorde jeg altså, og det fikk jeg altså. Oversettelsen av 1930. Jeg hadde et ambisiøst prosjekt om å lese den fra perm fra perm, og begynte med skapelsesberetningen. Det var kjent stoff. Noas ark – Abraham – Josef i Egypt. 1 Mosebok gikk greit. 2 Mosebok – om blant annet Moses – gikk også bra. Lenge. Men så kom de 40 årene i ørkenen. Der datt jeg av på et tidspunkt. Jeg gikk meg vill i ørkenen, tror jeg – så å si bokstavelig talt.

Denne Bibelen fra 1930 har på mange måter definert det bibelske språket for meg. Derfor sier jeg ennå ”helliget vorde ditt navn” når jeg ber Fadervår (ja, jeg kaller Herrens bønn ”Fadervår”!). Som storforbruker av det norske språket tenker jeg også at det sakrale språket godt kan være annerledes enn hverdagsspråket. Det kan være mer sakralt; mer opphøyd. Det skal være mer sakralt; mer opphøyd.

Hva har så dette med dagens tekst å gjøre?
Ikke det minste! Men jeg sjekket denne teksten, hvordan den har lydt, ikke første gang den lød, men i hvert fall første gang jeg møtte den – for snart 50 år siden: "Men da (Johannes) så mange av fariseerne og sadduseerne komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede? Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig, og tro ikke at I kan si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden. Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer efter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild; han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild."

Hvor befinner vi oss i Jesus-fortellingen med denne teksten?
Vi er helt i forkant av at Jesus begynner sitt virke; vi er i det vi kan kalle ”stafettvekslingen” mellom Døperen Johannes og Jesus. Døperen Johannes var han som skulle berede veien for Messias. Døperen Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetene. Døperen Johannes er han som sa om forholdet mellom seg og Jesus: Han skal vokse, jeg skal avta.
Døperen Johannes er han som pekte på Jesus og sa: Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd.

Døperen Johannes var en refser. En domsprofet.
Han refset myndighetene – han refset presteskapet – han refset samtiden. I teksten vår leser vi at de kom til ham for å bli døpt, og så refset han dem. Han utfordret dem. ”Bær frukt som er omvendelsen verdig!” Det forplikter å omvende seg! Det er kjernen i det Johannes sier.

Døperen Johannes var, som jeg alt har sagt, den siste av de gammeltestamentlige profetene. Derfor kan ikke det han sier i denne teksten uten videre flyttes over i vår tid og brukes om vår samtid. Det kunne ellers være fristende – det er nok av fenomener som kunne trenge en refsende profetrøst også i våre dager.
Døperen Johannes peker derfor i to retninger med sin tjeneste. Han peker framover, mot Jesus, som han er forløperen for. Han bereder veien for Jesus. Han peker på ”Guds lam, som bærer verdens synd”. Men han peker også bakover. Han går inn i en tradisjon. Profettradisjonen. Refsertradisjonen. Tradisjonen fra profeter som Elia og Amos. Han gikk også inn i en annen tradisjon; la oss kalle den martytradisjonen. Han ble en av de mange profetene som måtte betale med sitt liv fordi de valgte å stå i Herrens tjeneste.
I det såkalte ”troskapitlet” i Hebr 11 leser vi: ”Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene. Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss.”

Denne tradisjonen var det Døperen Johannes ble en del av. Etter at han var død, sa Jesus dette om ham: ”Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han. Fra døperen Johannes' dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river det til seg. For alle profetene og loven har profetert fram til Johannes. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skulle komme. Den som har ører, hør!” (Matt 11, 7-15).

Men så pekte han også framover. Mot han som skulle komme. Mot det Guds Lam som bar verdens synd. Også det kan vi lese i dagens tekst: ”Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.”
Dermed er vi over i Det nye testamente. Vi er over i evangeliet. Vi er over i pinsedagens budskap og gave.

I dag er det bots- og bededag. Vi har tidligere i gudstjenesten sett litt på hva denne dagen er ment å være; en dag for bønn og syndserkjennelse. Men i kristen sammenheng peker all sann syndserkjennelse videre – mot tilgivelsen; mot nåden; mot frelsen. Dette går klart fram i en av de andre tekstene for denne søndagen, hos profeten Jesaia: ”Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre”, sier profeten der, og legger til: ”Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere.”
Og dermed er vi tilbake til det Johannes sa om Jesus: ”Se der er Guds Lam – som bærer verdens synd.”

Så er det et evangelium også i budskapet fra refseren Johannes. Det lyder en nådetone også i domsbasunen. Øksen ligger allerede ved foten av treet, sa Johannes, men han sa ikke at treet var dødt. Derfor heter det i Åpenbaringsboken: «Men en av de eldste sa til meg: - Gråt ikke! For løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Dersom du tror, skal du se Guds herlighet

Preken i Askim korps 16. søndag etter pinse, 9. oktober 2011

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, kapittel 11, versene fra 11 til 27 og fra 37 til 44; i Jesu navn:

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» (…)Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!
Slik lyder Herrens ord!


Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle ”håpløse tilfeller”. Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.

De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra. De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.

Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene. Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at ”frøken” kunne henge dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kroppsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.

Det første bildet - den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus. Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Men Jesus ble likevel ved hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet. Det var den første gangen. En død pike ble vekket til live mens hun lå på likstrå. Jeg ser for meg Jesus der han står ved en seng og ei jente reiser seg opp, litt forundret, som om noen nettopp har vekket henne fra en drøm. Moren kaster seg mot datteren i glede; faren bare står der, som om han er vitne til en eller annen form for absurd teater.

Den neste beretningen er fortellingen om enkens sønn i Nain. Jesus og disiplene hans kom til denne vesle byen Nain. Nærmest en landsby. Og da de kom hit, møtte de et følge. En ung mann som skulle følges til graven. En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne. En enke. En mor. En mor som hadde mistet sitt eneste barn. Sin eneste sønn. En ung mann. En gutt. En som burde ha livet foran seg. Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen. Og Jesus gikk bort, dyttet nærmest i den unge mannen. – Hei! Nå må du stå opp!
Slik er bildet jeg ser for meg: De som bærer båren har den ennå på skuldrene. Jesus strekker seg litt opp og snakker til ham som ligger på båren. Han sitter halvveis opp – det er nesten så han gnir seg litt i øynene.
Og han sto opp og begynte å snakke, står det i bibelteksten, og at Jesus gav ham tilbake til hans mor.

Så er det den tredje fortellingen; fortellingen om Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken. Vår fortelling i dag. Vår tekst.
I forkant av vår tekst, leser vi at det ble sendt bud til Jesus. ”Herre! Han du elsker, er blitt syk.” Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med. ”Herre, han som du er så glad i er blitt syk.”

Det er en sterk fortelling. En fortelling om vennskap; vennskap mellom Jesus og tre søsken der i Betania. Det er Marta og Maria vi hører mest om. Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre. Jeg har stor sympati for Lasarus. Jeg kan identifisere meg med ham. En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro. Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre. Dødens overmann.

Fortellingen om Lararus er annerledes enn de to første jeg nevnte.
Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene; Lasarus var en nær venn.

De er annerledes gjennom geografien. Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel. Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet. Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.

De er annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tredje gang hadde den døde ligget flere dager i graven.

Behøver det å bety noe? Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem? Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke. Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som sto opp fra de døde, var det Jesus selv det gjaldt. Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble. Ingen rørte ved hans hånd, som den vesle piken eller den unge mannen. Jesus brøt gravens segl selv. De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – ”prøveballonger” er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.

Peter sier om dette i sin store pinsepreken: ”Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.” Det lot seg ikke gjøre. Livskreftene i Jesus var for sterke. ”Helvete bever” – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen ”Påskemorgen slukker sorgen”.

Døden er det eneste sikre i dette livet. Den kommer til oss alle. Man kan nesten si at døden er enda sikrere enn livet. Livet kan vi miste eller beholde. Døden møter vi. Vi har lagt bak oss en sommer der døden fikk en særlig aktualitet. Datoen 22. juli har etset seg inn i hukommelsen vår.
Men det er jo ikke bare den.

Til neste år er det 100 år siden det som ble kalt historiens største skipskatastrofe skjedde. Luksusdamperen Titanic som gikk på et isfjell og sank. ”Skipet som ikke kunne synke” klarte ikke å fullføre sin første tur. Et sted mellom 1200 og 1500 mennesker omkom.
I fjor var det 20 år siden brannen på Scandinavian Star. 159 personer omkom. 136 av dem var norske. Noen var her fra Askim.
I år er det 17 år siden Estonia-forliset. 852 mennesker omkom. Jeg husker da listen med navnene over de norske ble lest i radio. Det var en lang liste. To reportere måtte skifte på å lese. Man kunne høre hvordan det slet på dem å lese de mange navnene.

Jeg har vært to ganger i Jerusalem. Begge gangene besøkte jeg Yad Vashem – holocaustmuseet. Det sterkeste der er barnehallen, hvor man leser navnene på alle de barna som omkom i holocaust. Den leses kontinuerlig, og det tar tre år å lese alle navnene én gang.
Mange navn – mange mennesker. Døden er alltid brutal. Den er alltid smertefull. Selv der hvor man får en fredelig død, omgitt av sine kjære, oppleves den ofte som brutal og smertefull. Så definitiv. Så endelig, sett fra det perspektivet som livet her nede gir.

Og da kommer dette stadig tilbakevendende spørsmålet: Hva så? Etter døden – hva da?
Da er det ingenting, sier mange. Kjente mennesker som står fram i intervjuer og sier dette – men samtidig sier det at de skulle ønske det var noe mer; at de savner troen på at det er noe mer.

I visa om ”Tanta til Beate” er Lillebjørn Nilsen innom dette. Tanta til Beate hun som mater duene på Harald Hårdrådes plass – jeg har bodd på Harald Hårdrådes plass. Tanta til Beate – hun som spiller den eneste plata hun har fra gamle dager: En plate med sigøynermusikeren Django Reinart.
Men en dag, synger Lillebjørn,
”… må Tanta til Beate forlate oss,
og duene må finne maten sjæl.
Da si’r St. Peter ”her har vi savna deg”,
og hu får en klem mens Django stemmer gitar’n.”

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Slik spurte Jesus søsteren til Lasarus. Marta, som han kjente så godt. Marta som han hadde måttet ta litt i skole da hun kritiserte søsteren for at hun først satte seg ned for å lytte til Jesu ord. «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Snakker de forbi hverandre? Både Marta og Maria tror at Jesus snakker om en annen oppstandelse, om den som alle som tror skal få del i. Og han gjør nok det også. Men så skjer det umulige: Jesus beordrer steinen rullet vekk, og han roper på Lasarus. Og Lasarus kommer ut.

I 1925 ga den danske teologen og dramatikeren Kaj Munk ut et skuespill. Det het ”Ordet”. Jeg så den forestillingen for mange år siden med Svein Tindberg i rollen som Johannes – sønn av storbonden Mikkel Borgen. Men det har rablet for Johannes – han tror han er Jesus. Så blir hans svigerinne Inger syk. Og hun dør. Men så kommer Johannes inn til den døde og gjør slik vi også leser om i fortellingen om Jairus’ datter – rører ved henne og ber henne stå opp.
Slik slutter stykket.

Det er et av de mest omdiskuterte skuespill i litteraturhistorien. Var Inger virkelig død? Kanskje hun bare var bevisstløs? Slike spekulasjoner har vært brukt om Lasarus også. Og om Jesus.
Mange har ment at Kaj Munk skrev ”Ordet” som et svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnson ga ut i 1883. Det het ”Over Ævne I”, og handlet også om miraklet. Her er det prestefruen Klara Sang som er syk. Hun sliter med tvil mens mannen hennes har en sterk tro. Han ber om hennes helbredelse og hun reiser seg fra sengen, men faller så død om. Troen var ”over evne”…
Men la oss se bort fra både Kaj Munk og Bjørnstjerne Bjørnson og heller konsentrere oss om bibelteksten. Det er en fortelling som utfordrer tanken vår. Den utfordrer våre tanker om døden. Den utfordrer også våre tanker om Gud, kanskje tilmed vår tro på Gud.

For når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?

Det må være lov å stille slike spørsmål. Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.
Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.

Det skjer ikke – det vet vi alle sammen. Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden ”for bestandig”. Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
Jeg nevnte Kaj Munks drama – det han skrev for å vise at han trodde på mirakler. Jeg tror også på mirakler. Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene? Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster? Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.

Det er Jesus vi setter vår lit til. Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede. Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Elia og enken i Sarepta

Preken for 16. søndag etter pinse i Tønsberg korps søndag 2. oktober 2011

Teksten for dagens preken henter vi fra første kongebok, det 17. kapittel og versene fra sju til 16; og vi leser i Jesu navn:


”Herrens ord (kom) til Elia, og det lød så: «Dra av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og gi deg til der! Jeg har sagt fra til en enke som bor der, at hun skal sørge for mat til deg.»
Elia drog av sted til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Slik lyder Herrens ord!

Jeg har valgt å bruke leseteksten fra Det gamle testamente som prekentekst. Evangelieteksten er blitt lest før, og vi kjenner den godt. Det er fra Jesu bergpreken; disse kjente ordene om ikke å være bekymret verken for mat eller klær. ”Se på fuglene under himmelen”, sa Jesus – ”se på liljene på marken.” Noen ting er viktigere enn andre. Bergprekenen er undervisning. Det er formaning, det er veiledning.

Den teksten vi har lest, er en fortelling.
Jeg er glad i fortellingen. Jeg tror på fortellingen som virkemiddel, som pedagogikk, som – undervisning.
Jesus brukte mye fortellinger. Tenk på alle liknelsene. ”Himmelens rike er å likne med…”, sa han, og så ga han oss fortellingene. Om kongesønnens bryllup. Om de ti jomfruene. Andre fortellinger som sitter spikret er den om den barmhjertige samaritan eller om den fortapte sønn.

Den teksten vi har lest, er ikke en lignelse. Det er fortellingen om noe som skjedde. Profeten Elia, som holdt til i det som gjerne ble kalt Nordriket eller Tistammeriket, etter at kong Davids rike ble splittet. Sørriket, som besto av de to stammene Juda og Benjamin, hadde Jerusalem til hovedstad. De hadde kong Salomos tempel; det han hadde bygget til Herrens ære. Nordriket hadde Samaria som hovedstad og de hadde et tempel på fjellet Garizim; bygd av kong Jeroboham, den første av kongene i Tistammeriket.
Splittelsen av riket kom som en straff over folket fordi kong Salomo, som hadde begynt så godt og var regnet for å være så vis, hadde åpnet landet for fremmede guder. Herren hadde sagt til Salomo at riket skulle bevares så lenge han levde, men så skulle det tas fram ham og hans ætt. Det var det som skjedde da de ti nordligste stammene gjorde opprør mot Salomos sønn, Rahabeam.

Det var i templet i Jerusalem at Guds paktkiste befant seg, men Gud hadde ikke forkastet tistammeriket. Han talte fremdeles til folket i det nordlige riket. Han sendte dem profeter. Og en av disse profetene – kanskje den største av dem? – var Elia. Døperen Johannes, han som beredte veien for Messias, ble sammenliknet med Elia. Da Jesus ble forklaret på berget foran øynene på Peter, Jakob og Johannes, var Elia en av dem som viste seg sammen med Jesus. Moses og Elia – to av de virkelig store profetskikkelsene i den gamle pakt.

”Herrens ord kom til Elia, og det lød så…”
Der er det vi er, denne søndag formiddag. Elia fikk en instruks. Han skulle dra til byen Sarepta. Der ville en enke ta seg av ham. Grunnen til at Elia fikk beskjed om å reise til Sarepta, var at han var på flukt fra kong Akab. I det hele tatt er det mye dramatikk i fortellingene om profeten Elia. Konflikten mellom profeten på den ene siden og kongen og dronningen på den andre – Akab og Jesabel. Vi har kampen på Karmel mellom Guds ene profet og de 400 Baals-prestene. Vi har Elia under gyvelbusken, dit han hadde søkt, umattet av å være på flukt, og hvor han nærmest ba om å få dø. Og vi har finalen – der Elia blir hentet til himmelen i en ildvogn.
Fortellingen om Elia og enken i Sarepta er som en liten roman. Den handler om profeten, enken og enkens sønn. Denne romanen har to hoveddeler. Vi har lest den ene. Den andre er en av de få – jeg tror faktisk den eneste - fortellingen vi har i Det gamle testamente der noen vekkes opp fra de døde.

”Herrens ord kom til Elia, og det lød så…”
Elia hadde i en periode holdt seg i live ved mat som ravner hadde brakt til ham og ved å drikke vann fra en bekk. Men så går bekken tom for vann. Den tørker inn, for det er tørke i landet som en Guds straffedom over kongen. Da er det Herren sier til profeten at i Sarepta er det en kvinne – en enke – som vil ta seg av ham; skaffe ham mat og drikke.
Det er selvsagt denne fortellingen som er opprinnelse til uttrykket ”Sareptas krukke”. Det er gått inn i dagligtalen; det brukes som et ordspråk. Mange er sikkert ikke klar over opprinnelsen til uttrykket, at det er denne bibelske fortellingen. Krukken som aldri blir tom. Kilden som aldri blir tørr. Det står ikke noe om at det var overskudd verken av mel eller olje, men det var alltid nok. Det var som med mannaen i ørkenen - den var også bare for én dag. Tok man mer enn man trengte for en dag, ble den ødelagt. For neste morgen hadde Herren ny manna klar. ”Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.”

Evangelieteksten for denne søndagen er i slekt med denne fortellingen. Begge handler om Guds omsorg; om at Gud sørger for sine.
Stemmer det alltid med vår egen erfaring? Er vår erfaring slik at vi kan si: Jeg bekymrer meg ikke for hvor maten min skal komme fra – jeg bekymrer meg ikke hvor klærne mine skal komme fra?
Min erfaring er stort sett slik – men det er fordi jeg har vært i arbeid siden jeg var 19 år og jeg har lært meg å klare meg med det jeg til enhver tid har. Men er det dette Jesus snakker om?

Eller for å vende tilbake til fortellingen om Elia: Hvis jeg var i den situasjonen at jeg visste det samme som denne moren: Jeg har råvarer nok til ett måltid til, og så er det slutt. Når det måltidet er slutt, kan vi legge oss ned og dø. Da tror jeg nok jeg hadde vært bekymret…
Hadde det dessuten kommet en fremmed og bedt om å få av det lille jeg hadde, ville jeg kanskje blitt irritert i tillegg.
Men så sier denne fremmede noe: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.»

Kjente denne kvinnen noe til Herren? Forsto hun at det ikke var en hvilken som helst vandringsmann som ba henne, men rett og slett et Guds sendebud? Sarepta var ingen jødisk by; det var en fønikisk by. Fønikerne var et folk som ofte var i konflikt med Israel. Byen lå mellom Tyrus og Sidon, og der ligger den fremdeles. Nå ligger den i Libanon og heter Khirbet Sarfend. Det er vel grunn til å tro at fønikerne visste noe om jødenes religion, akkurat som jødene visste noe om fønikernes. Det som heter ”religionssynkretisme” med et fint ord, er ikke noe nytt fenomen. Det var faktisk ett av nordrikets største problem, for alle kongene i dette riket hadde åpnet for dette gjennom de dronningene de hadde hentet fra andre folk. Kong Akab og dronning Jesabel representerte på mange måter toppunktet av denne utviklingen. Og dronning Jesabel var faktisk en fønikisk prinsesse! Så dronningen som sto profeten etter livet og enken som ga ham mat hørte til det samme folket!

Kjente hun den Gud Elia tjente? Hadde hun hørt om ham? Trodde hun på ham?
Jeg nevnte det religiøse mangfoldet som hadde fått utvikle seg i Israel på den tiden. Det hadde jo også spredd seg til områdene rundt. Så hun hadde nok hørt om Israels Gud og må ha visst noe om ham, for hun godtok det når Elia talte med den autoritet som Guds ord gir. Med profetisk autoritet.

I mitt bakhode hører jeg en fisker, mange hundre år senere: ”Mester, vi har fisket hele natten, og ikke fått noe.” Og så en tilføyelse: ”Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnet en gang til.”
Vi kjenner historien: Peters fiskefangst.
Peter visste ikke at det var Jesus som talte. Han kjente ikke igjen mannen på stranden. Men det må ha vært en autoritet i det som ble sagt – en kraft – som gjorde at han kom med den tilføyelsen. Peter handlet på det som ble sagt ham. Enken handlet på det som ble sagt henne. Og da profeten hadde talt på Herrens vegne, gikk hun og gjorde som han hadde sagt, ”og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Jesus sier noe om denne kvinnen i Lukas 4, versene 25 til 27: ”Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman».

La oss vende tilbake til utgangspunktet enda en gang: ”Herrens ord (kom) til Elia, og det lød så…”.
Herren ord kom til profeten – og han adlød det.
Herrens ord kom også via profeten – og det ble oppfylt. ”For så sier Herren, Israels Gud”, sa profeten: ”Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.” Og fortellingen fortsetter: ”Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Hvordan skal vi beskrive det som skjedde her?
Jeg kommer bare på ett ord for å beskrive det: Det var Guds velsignelse.
Det er ingen rasjonell forklaring.
Det er ingen ”fornuftig” forklaring.
Det er troens forklaring. Mer enn så: Det er troens erfaring.
Er det min egen erfaring?
Faren min hadde et uttrykk han av og til brukte: ”Gud hjelper den som hjelper seg selv.” Det er ikke hentet fra Bibelen, som noen faktisk tror. Men det har noe sant i seg likevel. La oss anvende dette ordspråket på den fortellingen vi har lest. Enken ”hjalp seg selv” på den måten at hun laget mat til profeten, sin sønn og seg selv. Og det utløste – Guds hjelp. Det utløste velsignelsen. Det utløste miraklet.

Har vi en parallell fortelling i Det nye testamente?
Jeg vil hevde det. Vi har faktisk to parallelle fortellinger i Det nye testamente. De to bespisningsundrene. Det ene – det vi nok kjenner best – er den med de fem brød og to fisker: det som ga mat til mer enn fem tusen mennesker. Gud hjelper den som hjelper seg selv – en gutts nistepakke, forvaltet gjennom Herrens hender.

Hva kan vi si om denne fortellingen fra Det gamle testamente hvis vi nå skal forsøke oss med en oppsummering?
Vi kan i hvert fall si dette: Det er en av mange fortellinger om Guds omsorg, både når det gjelder Bibelen, historien og erfaringen. La oss ta med litt av det som står om Elia også før vår tekst begynner: ”Elia fra Tisjbe, en av innflytterne i Gilead, sa til Akab: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.» Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Krit-dalen, øst for Jordan! Der kan du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.» Så drog Elia av sted og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til Krit-dalen, øst for Jordan, og gav seg til der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt hver morgen, og med brød og kjøtt hver kveld, og han drakk av bekken.”

Dette er innledningen til det kapitlet vi har lest fra. Gud sørget for profeten gjennom de naturressursene som var tilgjengelig. Men så tørket bekken ut. Og Gud førte profeten videre – førte ham sammen med mennesker – en enke og hennes sønn – mennesker som på den måten ble Guds medarbeidere; mennesker som fikk del i Guds omsorg på samme måte som profeten.

”…hun og folket i hennes hus”, står det i teksten.
Kanskje var de flere enn henne og sønnen. Kanskje hadde dette ringvirkninger utover det vi umiddelbart tenker oss. Velsignelsen befinner seg aldri i et tomrom. Den får ringvirkninger.

Jeg sa tidlig i denne prekenen – som kanskje har vært mer av en bibeltime enn en andakt – at fortellingen om Elia og enken også har en fortsettelse. Det er der hvor Elia vekker opp enkens sønn fra de døde. Gutten ble syk og døde. Moren ble fortvilt og lette etter en årsak. Kunne det være denne fremmede profetens skyld? «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet for å minne meg om min synd, så gutten min skal dø.»
Profeten svarte: «Gi meg sønnen din!» Så tok han gutten fra hennes fang, bar ham opp på takkammeret hvor han bodde, og la ham på sengen sin. Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så vondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La barnet få livet tilbake!» Herren hørte Elias bønn. Gutten fikk livet tilbake; han livnet til igjen. Elia tok barnet og bar det fra loftet ned i stuen. Han gav det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!» Da sa kvinnen til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herren virkelig taler gjennom deg.»

Herren talte gjennom Elia. Herren talte – og taler – gjennom Jesus. Herren talte – og taler – gjennom sitt eget, hellige ord.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen