Herrens storverk på vårt eget språk

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2, 1-11)!

Det er særlig to tekster i Bibelen som sier noe om språk.
Den første er fra urhistorien, fra den tiden menneskene fremdeles bare talte ett språk. På et tidspunkt fikk de en idé: «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden» (1 Mos 11, 4)!
Men Gud likte ikke denne ideen, og han forvirret språket deres, slik at de ikke lenger forsto hverandre. Dette er urhistoriens forklaring på hvordan de ulike språkene oppsto. Stedet der det skjedde ble kalt for Babel. Navnet lever videre i uttrykk som ”babelsk forvirring”.
Den andre teksten er denne pinsedagens prekentekst.
Her kan man nesten si at språkene blir et lim som binder folkene sammen. Ikke fordi alle snakker det samme språket, men fordi alle språkene formidler det samme budskapet. ”Vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!”
All kommunikasjon og all formidling forutsetter språk.
Språk kan være mange ting. Frans av Assisi sa en gang: ”Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord!”
Med denne litt finurlige formuleringen pekte han på at det også finnes andre kommunikasjonskanaler enn de verbale.
Språk er ikke nødvendigvis bare ord. Det finnes millioner av mennesker som kommuniserer lydløst med hverandre. De har sitt eget språk – tegnspråket, som rommer mye skjønnhet og poesi, til tross for at det er helt lydløst.
Lydløst var det nok ikke på den øvre sal da pinsedagen opprant og Den hellige ånd fylte både huset og menneskene.
Det har vært tenkt, talt og skrevet mye rundt dette: Hvordan artet det seg? Hvor høyt var lydnivået? Var det – om man tillater en blødme – ”en babelsk forvirring”?
Helt sikkert ikke; ikke minst fordi Gud ikke er forvirringens Gud.
Det vi vet, er at budskapet om Guds storverk ble formidlet, og det ble formidlet på alle de ulike språk som var representert: partere og medere og elamitter – og alle de andre.
Det at ånden lot disiplene tale alle disse ulike språkene, og forkynne Guds storverk på den måten, viser det universelle i det kristne evangeliet.
Guds storverk og Guds nåde er ikke bare for ett enkelt folk eller noen utvalgte folk. Det er for alle.
Derfor forkynnes Guds storverk ”på våre egne tungemål” over hele verden, og derfor oversettes Bibelen til alle språk.
Dette er i tråd med den strategi Jesus påla disiplene sine å følge før han forlot dem på Kristi himmelfartsdag: ”… dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender» (Apg 1,8).
Nå hadde Jesus oppfylt sitt løfte: Den hellige ånd var kommet over dem, og de var i gang med å gjøre sin del: Forkynne Guds storverk på alle de tungemål som var representert.
Det er et prosjekt som fremdeles pågår – det å formidle budskapet om Guds storverk på hver enkelts tungemål og språk.
Velsignet pinse!

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 11. juni 2011

MER ENN VI BER OM...

Preken i Tønsberg korps 5. søndag etter påske, 29. mai 2011

Dagens prekentekst finner i apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Efesos, det tredje kapittel, fra vers 14 til 21; i Jesu navn:

Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.
Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde.
Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
Slik lyder Herrens ord!


Prekenteksten denne søndagen er ikke hentet fra evangeliene, slik prekenteksten nesten alltid er. Den er hentet fra brevene, nærmere bestemt apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Efesos.
Dette brevet skiller seg litt ut fra flere av de andre brevene Paulus sendte til menighetene rundt om kring. Det er mer generelt, det er mindre personlig. Det er for eksempel ikke en eneste personlig hilsen i dette brevet, som det er i mange av de andre. Han sier ingenting om indre forhold i menigheten – som han også gjør i mange av de andre brevene.
Brevet åpner med en fredshilsen, omtrent slik mange gudstjenester åpnes den dag i dag: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!»
Brevet bærer mer preg av å være et «rundskriv» til menighetene; det er mer et brev der apostelen deler tanker og betraktninger enn et brev med undervisning. Det er da også mange som har tenkt at dette er et slikt «sirkulærebrev». Det er grunnen til at det i mange moderne bibeloversettelser er satt en hakeparentes rundt ”i Efesos” i åpningshilsenen i brevet. Budskapet vil være det samme om man setter et annet navn inn der. Det kan like gjerne stå: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Tønsberg, de troende i Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!»
Mange har derfor tenkt at dette brevet kan være det brevet som ofte har vært betraktet som et ”tapt” Paulus-brev, nemlig det apostelen refererer til i brevet til menigheten i Kollosæ: ”Når dette brevet er lest opp hos dere, så sørg for at det også blir lest opp i menigheten i Laodikea, og at brevet fra Laodikea også blir lest opp hos dere” (4, 16).
Så mye om det teksthistoriske – la oss konsentrere oss om budskapet.

Prekenteksten vår begynner med en – skal vi kalle det ”liturgisk” formulering? ”Derfor bøyer jeg mine knær…”.
Hvorfor kaller jeg den ”liturgisk”?
Fordi Paulus bruker den samme formuleringen i åpningen av dette kapitlet.
Det er selvsagt ikke Paulus som har foretatt den inndelingen i kapitler og vers som vi bruker – den er gjort langt senere, rett og slett for at det skal bli lettere å finne fram i Bibelen. Men i det som i vår bibel er vers 1 i efeserbrevets tredje kapittel gjør Paulus et temaskifte. Etter å ha beskrevet Gud som alle folks Gud og Herre, og Jesus som alle folks frelser – menigheten i Efesos var en hedningkristen menighet, nemlig, går han over på en bekjennelse og en lovprisning. Den innleder han med de samme ordene: ”Derfor bøyer jeg mine knær”. Og han tilføyer: ”…jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld”. Etter å ha skrevet om sitt oppdrag, vender han tilbake til denne formuleringen, og til det som er vår tekst. Resten av teksten er trolig en liturgisk tekst, enten en salme eller en lovprisning, som ble brukt i urmenigheten.
Teksten er en bønn om styrke og innsikt, og vi kjenner igjen mange av de sterke formuleringene som vi ofte enten bruker selv eller hører bli brukt når det gjelder det å vokse i nåde og kunnskap: Må Kristus ved troen bo i deres hjerter, så dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Eller: Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Teksten er først og fremst en lovprisning. Det er en lovprisning som sier mye om hvem Gud er, men helt på slutten kommer det også en setning som sier noe om hva Gud gjør. Det er den setningen som er mitt hovedpoeng her i formiddag. Apostelen skriver: ”Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.”

Han som virker i oss med sin kraft – det er det ene.
Han som kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber og forstår – det er det andre.
Dette er altså en tekst om bønn.

Det er blitt sagt og skrevet og tenkt mye rundt bønn i den kristne kirke. Det er gjort mange erfaringer med bønn i den kristne kirke. Sterke erfaringer og mer hverdagslige erfaringer. Mirakler og helbredelser, men også de ”små” og enkle bønnesvarene – som det at man fant noe man lette etter, eller klarte en utfordring som man gruet for.

Jeg skal være helt ærlig med dere: Jeg synes mye av den bønneteologien man møter i kristne sammenhenger er problematisk. Det kan bli litt vel automatisk noen ganger.
Jeg tror på bønn.
Jeg har sett bønnesvar.
Jeg har sett mirakler.
Jeg har vært med og bedt for syke, og de har senere vitnet om at de ble friske.
Likevel: Når Paulus her skriver at Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, da tror jeg mye av nøkkelen ligger nettopp i dette: uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.
I en av de engelske bibeloversettelsene blir ordet ”beyond” brukt her. Han som kan gjøre uendelig mye mer ”beyond” det vi ber om og forstår. Ordet ”beyond” kan best oversettes med ”hinsides” – han som kan gjøre ”hinsides” det vi ber om og forstår.

Vi har tidligere i vår gudstjeneste lest en tekst fra Det gamle testamente. Det er profeten Jeremia sin hilsen til folket mens de var fanget i Babylon: ”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende lagnaden for dere og samle dere fra alle de folk og steder som jeg har drevet dere bort til, lyder ordet fra Herren. Og jeg vil la dere komme tilbake til det stedet jeg førte dere bort ifra.”

Det er også en tekst om bønn.

Og vi har lest teksten fra Johannes-evangeliet: ”Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far. Den dagen skal dere be i mitt navn, jeg trenger ikke spørre Far for dere da. For Far selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud. Jeg er utgått fra Far og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Far.”

Igjen en tekst om bønn.
Profeten Jeremia: Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.
Jesus fra Nasaret: Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far. Den dagen skal dere be i mitt navn, jeg trenger ikke spørre Far for dere da.
Jesus etablerer en ny – for å bruke et moderne ord! – ny ”kommunikasjonsplattform” når det gjelder forbindelsen mellom det menneskelige og det guddommelige. Denne plattformen heter ikke bare ”bønn”; den heter ”bønn i Jesu navn”.
Er det et spor fra denne plattformen i det som er dagens prekentekst? Kan vi kjenne igjen denne kommunikasjonsplattformen i det som Paulus skriver.
Jeg mener det.
Jeg tror det.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, skriver Paulus – han hvis navn løftene om bønnesvar er knyttet til. Og han sier videre: Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde.
Kjenne Kristi kjærlighet – han hvis navn løftene om bønnesvar er knyttet til.

Det står mye i Bibelen om bønn.
Det står mye i Bibelen om løfter knyttet til bønn. Løfter om å bli hørt. Løfter om å få svar. Men samtidig er det noen – skal vi kalle dem ”varsellamper”? Jakobs brev, kapittel 4, vers 2 og 3: ”Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe. Dere lever i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.”
I den første Bibelen jeg hadde, sto det slik: I beder og får ikke, fordi I beder ille, for å øde det i eders lyster.
Dere ber galt – dere ber ille. Hva er galt? Motivet er feil!

Om noen måneder er det 50 år siden FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkom ved en flyulykke i Kongo. Han var en kjent svensk politiker og diplomat. Etter hans død fant man et manuskript. Det ble gitt ut med tittelen ”Veimerker”. Det var en slags åndelig dagbok ”rörande mina förhandlingar med mig själv – och Gud", som Hammarskjöld selv hadde skrevet til en venn.
Denne lukkede, svært private diplomaten sto her fram som en varm og oppriktig kristen mystiker, nærmest en moderne Pascal.
Jeg leste den boka for mange år siden. Jeg var svært ung da jeg leste den, om lag 20 år. Mesteparten av det som sto i den gikk over hodet på meg den gang, og ville kanskje gjort det i dag også. Men ett sitat husker jeg: ”Menneskedyrets krav blir ikke bønn ved at man setter Gud som adressat.”

Dere får ikke, for dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.

Er det svaret på alle hvorfor knyttet til ubesvarte bønner?
Selvsagt ikke!
Og her står vi overfor ett av de store paradoksene i kristen tro og tanke: Hvorfor er det så mange bønner som ikke blir besvart?
Jeg sier ikke at de ikke blir hørt, for det blir de, men hvorfor blir de ikke besvart? Og i hvert fall ikke på en måte som gjør at vi oppfatter det som bønnesvar.
Jeg prøvde å antyde tidligere at noe av svaret på dette kan ligge i det Paulus skriver i dagens tekst: Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.

Da er det lett å tenke at i dette ”uendelig mye mer” ligger det et ”enda mer”. Ikke bare en smule, men et helt brød, for å vri litt på Øystein Sunde; ikke bare en dråpe, men en hel sjø.
For meg er det like naturlig å tenke at i dette ”uendelig mye mer” ligger det ikke nødvendigvis ”mer” i betydningen mengde, men i betydningen kvalitet. Hinsides det vi forstår og ber om – Guds tanker og ikke våre tanker – be i Jesu navn. Det er stikkord for de tekstene vi har lest sammen i formiddag.

Det er kanskje ikke noen som har formidlet dette bedre enn den svenske frelsesoffiseren August Storm.
Som en forholdsvis ung mann skrev han en sang der hver linje begynner med ordet ”Takk”. ”Tack, min Gud, för vad som varit”, heter den på svensk – ”Takk, min Gud, for tider svunne”. ”Sangen med de 32 takk”, er den blitt kalt.
Vi skal synge den om litt. Da synger vi også:
Takk for hva du åpenbarte,
takk for hva jeg ei forstår.
Takk for bønn som du besvarte,
takk for hva jeg ikke får.

August Storm var ung og sterk da han skrev denne sangen. Så fikk han en smertefull sykdom som først forkrøplet ham og til slutt tok livet av ham, bare 52 år gammel. Hans datter sa mange år senere: - Pappa fikk erfare alt han skrev om i sin sang.

Takk for bønn som du besvarte – takk for hva jeg ikke får.

Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

DEN GODE HYRDEN

Preken i Askim korps søndag 8. mai 2011 – andre søndag etter påske

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, det tiende kapittel, versene fra 11 til 16; i Jesu navn: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.» Slik lyder Herrens ord!



Det er en del tekster i Johannes-evangeliet som begynner med ordene «Jeg er»; tekster der Jesus sier noe om seg selv; «selvpresentasjoner» blir det kalt. Dette er en slik tekst. Vi har flere, og mange av dem er godt kjent for oss, og blir ofte sitert eller henvist til. Jeg skal nevne noen:
* Jeg er – det gode vintre, og min Far er vingårdsmannen. Det er én slik tekst.
* Jeg er – døren, eller porten, som det står i den nyeste bibelutgaven. «Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite». Den teksten innleder det kapitlet vi har lest fra.
* Jeg er – livets brød. Det er en tredje.
Og så har vi den som er dagens tekst: Jeg er den gode hyrde.
Bare så det er sagt: Jeg kommer til å bruke ordet «hyrde» her i formiddag; ikke «gjeter». Og jeg vil nok også bruke «får», og ikke «sau». Kanskje jeg tilmed sier «hjord», og ikke flokk. Jeg vet at den språklige betydningen er den samme, men det har kanskje litt med vane å gjøre for en som fikk sin første bibel for snart 50 år siden, og da het det både «hyrde», «får» og «hjord».

Jeg er!
Det er et veldig sterkt uttrykk i bibelsk sammenheng. Jeg tror at når Jesus brukte dette uttrykket, fikk de som hørte ham helt bestemte assosiasjoner til en helt bestemt bibelsk fortelling. Det var intet mindre enn fortellingen om da Gud ga Moses i oppdrag å føre Israels folk ut av Egypt og inn i landet som var lovet dem.
«Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere» (2 Mos 3, 13 – 14).

Denne selvpresentasjonen var det Jesus grep til. «Jeg er»...
Jeg er – den gode hyrde.
Jeg vet ikke hvor sterkt Salme 23 sto i folks bevissthet sånn i det daglige på Jesu tid. Kanskje står den sterkere hos oss, vi som lever i dag. Men den var kjent. Den var en del av – la oss kalle det barnelærdommen.
Herren er min hyrde jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.
Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Jo, det var kjente toner Jesus slo an med denne liknelsen.
«Jeg er» - selve Guds presentasjon av seg selv. «Den gode hyrde» - denne vakre trosbekjennelsen fra en av folkets største helter: Kongen, gjeteren og dikteren David.

Gjeteryrket var godt kjent blant de som hørte Jesus tale denne dagen. Det var et viktig yrke. Fedrift var en viktig næringsvei. Det ga mange arbeidsplasser og forsørget mange familier. Store formuer var bygd opp på denne næringen. Samtidig var det et yrke med lange tradisjoner. Det er nok å nevne Abraham, jødefolkets stamfar. Og Moses; han som førte folket ut av Egypt. Hva drev han med, i de 40 årene fra han flyktet fra farao og til han sto fram som folkets leder? Han gjette sauer for sin svigerfar Jetro.

Men det var også et yrke som kunne være farlig. Gjeteren kunne fort bli den eneste som sto mellom flokken og villdyrene, mellom sauene og de som ville drepe, stjele eller ødelegge. Da måtte han verge flokken med sin kropp, med sitt liv. Dette er det Jesus går inn i når han sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene.»
Hva er det som kjennetegner den gode hyrde, til forskjell fra – kanskje ikke den onde hyrde, men den likegyldige; leiekaren?

Forskjellen er at den gode hyrde gir sitt liv for fårene. Han stikker ikke av.

Vi har akkurat feiret påske.
Vi har hørt fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse.
Jesus – han som sa om seg selv at han er den gode hyrde.
Jesus – han som viste i handling at han er den gode hyrde.
På hvilken måte? Ved at han ga sitt liv for fårene. Han forlot dem ikke. Han overlot dem ikke til villdyrene.
Det er kjennetegnet på den gode hyrden.

Men å være hyrde, innebærer også en annen oppgave. Det innebærer å være leder. La oss gripe tilbake til David og hans salme igjen: Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.

Hyrden skulle lede fårene; han skulle sørge for at de kom til områder der de fikk hvile, der de fikk næring, der de fant ny kraft. Han skulle lede dem på de stiene som førte til målet - «på de rette stier for sitt navns skyld». Ikke nødvendigvis de snorrette – men helt klart de riktige.

Hyrdetjenesten er også en tjeneste i menigheten. Skal jeg si noe om det, blir det en annen preken over en annen tekst enn den vi har foran oss i formiddag. Det som er dagens tekst og dagens tema er Jesus som den gode hyrde. Den gode hyrde som den som gir sitt liv for fårene.
Men Jesus har mer å si om den gode hyrden. Han har et kjennetegn til. Hør bare: «Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far.»
Jeg kjenner mine – og mine kjenner meg, sier Jesus, og så bringer han inn farsmotivet. Ikke først og fremst det generelle farsmotivet, men han sier noe om det fellesskapet som var mellom ham og hans himmelske far. Det tette båndet mellom ham og hans far, blir en beskrivelse av fellesskapet mellom hyrden og fårene. De kjenner hverandre.

Denne gjenkjennelsens – hva skal vi kalle det? Mystikk? - er et velkjent fenomen og en velkjent erfaring. Den viser seg hos mennesker og den viser seg hos dyr.
I store dyreflokker eller fugleflokker kan foreldre og unger kjenne hverandre igjen på skriket eller på stemmen. En selvopplevd hendelse: Mona og jeg var stasjonert i Akureyri. Martin var blitt født ved St. Hans-tider før vi kom dit, så han var liten. Han var baby. Da han ennå var ganske liten, sju, åtte måneder gammel, skulle vi på offisersmøter i Reykjavik. Skulle vi ta ham med? Noen i korpset foreslo at de kunne passe ham. De hadde fire barn selv, så det burde være helt trygt. Det var det også. Han var kongen i familien de to-tre dagene. Så kom jeg og skulle hente ham. Han satt på gulvet og lekte, men da han fikk øye på meg, slapp han det han hadde og krabbet med lynets fart mot meg og ga klar beskjed om at pappa kunne bare våge å gå uten ham...
Som far gjorde det sterkt inntrykk på meg, dette nesten desperate behovet for å oppnå kontakt, for å bli løftet opp, for å bli tatt med.

Jeg kjenner mine, sa Jesus – og mine kjenner meg.
Det kjennetegner den gode hyrde.
Det kjennetegner – jeg sier det stor ydmykhet – den som er far contra den som passer; den som er mor, contra den som ikke er det. Bildet halter litt, for det finnes mange strålende barnevakter rundt om kring; venner, tanter, onkler, besteforeldre.

Det tredje leddet i denne selvpresentasjonen fra Jesu side, handler om hvem han er hyrde for.

Han har slått fast at han er den gode hyrde, og han har begrunnet det. Han har også vist oss det båndet som finnes mellom hyrden og hjorden. De kjenner hverandre. Han kjenner dem – de kjenner ham. Men Jesus sier mer: «Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.»

Jesus var jøde. Han var omgitt av jøder; disiplene hans var jøder; tilhørerne hans var jøder og motstanderne hans var jøder. Jødene var Guds utvalgte folk. Det hadde de vært helt siden Sinaipakten mellom Gud og folket ble opprettet. Dersom noen fra andre folkeslag ville høre til i den jødiske menigheten, måtte de omskjæres. Det var paktstegnet.
Jeg gir mitt liv for fårene, sier Jesus, men så legger han til noe: Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Jeg har også andre får som ikke hører til denne sti, som det het i tidligere oversettelser.
Hvordan skal denne litt kryptiske formuleringen forstås?

Jeg leser dette bibelverset som et frampek mot noe som skulle komme tydelig fram både i Apostlenes gjerninger og i Paulus sine brev: At evangeliet ikke bare er for en gruppe eller for ett folk. Det er for alle mennesker, alle slekter, alle raser og alle folkeslag.

Tenk bare på Jesu avskjedsord til disiplene, før han ble tatt opp til himmelen:
”Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»
Det er som et ekko av den teksten vi nettopp har lest: ”Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.”

Vi leste en tekst fra profeten Esekiel tidligere i vår gudstjeneste. Det var også en hyrdetekst. Esekiel var en av profetene fra eksiltida; fra folkets babylonske fangenskap. Når han på Herrens vegne sier ”Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem”, er det naturlig å lese dette i et slikt perspektiv. ”Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem igjen fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land”, og videre: ”De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake.”

Men som så mange andre av de gammeltestamentlige profetiene, har også denne et dobbelt siktepunkt; ett i et forholdsvis kort tidsperspektiv og ett i et lenger. Derfor handler ikke denne profetien ”bare” om at jødene skulle komme tilbake til landet sitt fra Babylon, ei heller at de skulle komme tilbake til det hellige land etter nesten 2000 år i diasporaen, slik mange også leser den, men den handler også om at evangeliet har et globalt sikte; at det gjelder hele verden.

Derfor lar vi han få det siste ordet; han som sier om seg selv at han er den gode hyrde, når han sier om den hjorden han er betrodd: For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen

Et Guds ord kan ham binde

Preken for 1. søndag i faste; Askim korps 13. mars 2011'

Dette hellige evangelium står i Matteus’ evangelium, det fjerde kapittel, de 11 første vers; i Jesu navn:
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Da tok djevelen ham med til den hellige by, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg. Og de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er kommet inn i fastetiden. Den begynte sist onsdag, som var onsdag i den syvende uken før første påskedag. Fastetiden er da de kommende 40 dagene. Tallet 40 hørte vi i bibelteksten, og fastetiden skal da også minne oss om de 40 dagene og 40 nettene som Jesus fastet i ørkenen. Tallet 40 møter vi også i andre sammenhenger, for eksempel når vi leser om Israels vandring i ørkenen etter utgangen fra Egypt. Den varte, som vi husker, i 40 år.

”Jesus ble så ført ut i ødemarken…”. Slik innledes prekenteksten vår. Hva gikk forut for dette ”så”?
Det var Jesu dåp. Møtet mellom Jesus og døperen Johannes der ved Jordans bredd. Forvirringen Johannes følte da Jesus kom og ville døpes han også. Her hadde Johannes sagt til folket at han bare kunne døpe med vann, men etter ham selv skulle han komme som døpte i Den hellige ånd og ild. Og så står han foran ham og vil bli døpt han også!
Jeg kan ikke lese den fortellingen annerledes enn at dette var Jesu anerkjennelse av Johannes – Døperen Johannes var forløperen, han som gikk foran og beredte veien for Messias. Men nå var Messias kommet. Dette ble bekreftet av stemmen som lød fra himmelen: ”Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.”

Og dermed er vi over i dagens tekst: Jesus ble så ført ut i ødemarken….
Med røsten fra himmelen ennå i hodet, i tanken og i øret ble han ført i ødemarken. Ja, mer enn det: Han ble ført av Ånden ut i ødemarken, og han ble ført dit av en eneste grunn: Han skulle møte fristelser. Han skulle møte fristeren. Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.
Jesus hadde ennå ikke begynt sitt offentlige virke.
Det er som om det er noen brikker som må på plass ført.
Møtet med Johannes. Dåpshandlingen. Røsten fra himmelen – bekreftelsen, kan vi godt kalle det; salvelsen. Og nå: Fristelsen.
Deretter begynner han sin gjerning.
Hvis vi holder oss til Matteus-evangeliet, er det første vi leser etter at Jesus hadde kjempet sin kamp mot djevelen der ute i ødemarken at Johannes var blitt arrestert. Hva leser vi om ham? Han folot Nasaret og slo seg ned i Kapernaum. Han begynte å forkynne. Og han kalte disipler.
Han hadde bestått prøven.
Han var klar.

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.
La oss se på hvem det er Jesus møter først.
”Djevelen” kaller Matteus ham. Ordet som brukes kan enten bety anklager eller mostander. La oss velge det siste her. Jesu motstander. Jesu fiende. Han skal sette Jesus på prøve.
Skulle vi lest denne teksten helt bokstavelig, som er referat av et hendelsesforløp, ser jeg nesten for meg en scene fra den første Star Wars-filmen, der Jesus og djevelen farter rundt i ørkenen og djevelen peker på den ene fristelsen etter den andre. Jeg tror kanskje ikke det var slik det foregikk. Jeg tror fristelsene – og samtalen – foregikk på det indre planet. Jesus hadde fastet i 40 dager og 40 netter. Han var sulten. Han var tørst og han var alene.

”Da kom fristeren til ham”, leste vi. Han visste at Jesus var sulten. Og satte støtet inn der: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Når vi leser denne fortellingen, ser vi hvordan møtet mellom Jesus og djevelen, mellom Frelseren og fristeren, forløper. Det som er interessant, er at begge bruker skriftsteder. Etter at Jesus hadde avvist den første fristelsen med et bibelord, kommer Fristeren med et nytt forslag – og denne gangen gir han det en bibelsk begrunnelse. Men Jesus svarer med et annet skriftsted.
Det står skrevet…
Det står også skrevet…

Vi har hørt uttrykket ”som fanden leser Bibelen”. Det er et gammelt uttrykk. Første gang det dukker opp, eller i hvert fall betydningen av det, er i Shakespeares skuespill: ”Kjøpmannen i Venedig”. ”The devil can cite scripture for his purpose”, skrev Shakespeare, eller ”Fanden kan sitere Bibelen som det passer ham” – slik Fanden leser Bibelen.

Shakespeare kjente sin bibel. Han kjente også denne fortellingen.
La oss se på hvordan djevelen argumenterte overfor Jesus.
To av de tre framstøtene hans begynner slik: ”Er du Guds Sønn…”.
Det var ikke bare Jesus som hadde hørt røsten fra himmelen da han ble døpt.
Johannes hadde hørt den.
Folket hadde hørt den.
Djevelen hadde hørt den.
”Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.”

Ingen var i tvil om hvem det var som hadde talt. Men kanskje det kunne skapes litt tvil om hva som var blitt sagt? Det var det djevelen prøvde på. ”Er du Guds Sønn så si at disse stenene skal bli til brød.”
Det var en strategi han hadde lyktes med før. Går vi helt tilbake til syndefallsberetningen, ser vi hvordan slangen argumenterte der. ”Har Gud virkelig sagt?” Nå prøvde han seg igjen: ”Er du Guds Sønn….”.
Dette spørsmålet ble Jesus møtt med flere ganger. Da han sto for Rådet den siste påsken, ble han spurt om dette: ”Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer» (Matt 26, 63-64).
Og da han hang på korset: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»
Men legg merke til at Jesus svarer aldri på dette spørsmålet. Han behøver ikke det. For det er eklært en gang for alle – røsten fra Himmelen! – at”Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.”

Vi husker den fortellingen som gjerne kalles ”Peter konfirmasjon”. Når Jesus spurte disiplene hvem folk sa han var, fikk han forskjellige svar. Døperen Johannes; profeten Elia; en av profetene. –Men dere? spurte Jesus. – Hvem sier dere at jeg er? Da svarte Peter: ”Du er Messias – den levende Guds Sønn”.
Han stilte ikke noe spørsmål ved det – han erklærte det; slo det fast; bekjente det. ”Du er Messias – den levende Guds Sønn”.
Tre forsøk på å friste Jesus.
Det første gikk på de basale behovene: Mat.
Det neste gikk på, skal vi kalle det ”de strategiske behovene”? Hvordan skulle Jesus klare å sette dagsorden? Hvordan skulle folket bli oppmerksom på ham? Å kaste seg ut fra toppen av templet og bli berget av engler; det måtte være en vekker? En øyeåpner?
I den siste prøven kastet djevelen masken. Nå var ikke spørsmålet om Jesus var Guds Sønn; nå handlet det om hvem som skulle være herre. ”Gå over på min side! Da skal jeg gi deg alt dette!”

Skal vi ta en liten snartur innom Star Wars igjen?
Der er det også to krefter som kjemper. Det er ”The Force” – ”Kraften”. Og det er ”The Dark Side” – den mørke siden. Den spede Luke Skywalker mot den store Lord Vader. David mot Goliat?
Igjen avviste Jesus fristelsen, og igjen brukte han Skriftens ord. «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»

Dette ”Bort fra meg, Satan!” er sterke ord i Jesu munn. Vi leser bare en gang til at han bruker et slikt uttrykk, og da er det Peter han sier det til. Det kan vi lese i Matteus 16; det samme kapitlet der Peter har stått til konfirmasjon, ja, faktisk i det neste avsnittet: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.»

Hørte Jesus et ekko fra opplevelsen i ødemarken gjennom Peters ord?
Da hadde han møtt denne fristelsen etter sin dåp og den erklæring som Gud hadde gitt gjennom røsten fra ørkenen. Nå hadde han nettopp hørt – og frydet seg over! – Peters bekjennelse. Men i neste øyeblikk sier Peter noe som vil være ødeleggende for hele den tjeneste han har stått i: Å være verdens Frelser.
Vi skal straks synge avslutningssalmen her i dag.
Det er Martin Luthers kjente salme: ”Vår Gud, han er så fast en borg”.
Den skrev Martin Luther i 1529, og den er inspirert av Salme 46 i Bibelen. Her heter det i vers 2: "Gud er vår tilflukt og vår styrke,i alle trengsler var det han som hjalp oss, og i det siste verset", og i det 12: "Herren, Allhærs Gud, er med oss,Jakobs Gud er vår faste borg."

I det tredje verset av denne salmen skal vi derfor synge:
Om verden full av djevler var/som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har/den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred;/og vil oss støte ned,
han ingen ting formår/fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Fordi vi er verd det...

Preken i Askim korps søndag 13. februar 2011

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 20. kapittel, og vi leser fra vers 1 til 16; i Jesu navn:
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt 20, 1 – 16).
Slik lyder Herrens ord!

Enda en gang forteller Jesus en liknelse om Guds rike. ”Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin.” Derfor kalles denne søndagen vingårdssøndagen. Tidligere het den Søndag Septuagesima, og var starten på før-fasten, som startet 70 dager før påske. ”Septuagesima” betyr 70; noen av oss har kanskje også hørt om den oversettelsen av Det gamle testamente som ble kalt ”Septuaginta”, og som ble skrevet i Alexandria i Egypt mellom 100 og 200 år før Kristi fødsel. Navnet fikk den fordi det etter sigende var 70 lærde jøder som gjorde arbeidet med å oversette teksten fra hebraisk til gresk.
Vingårdsfortellingen, slik vi leser den her, er også en fortelling om arbeid.
På samme måte som Jesus brukte såmannsmotivet flere ganger i sine lignelser, brukte han også vingårdsmotivet flere ganger. Vi husker sikkert liknelsen om vintreet, der Jesus sier om seg selv at han er stammen, disiplene er grenene ”og min far er vingårdsmannen”.
Denne liknelsen er mer konkret i sin tilnærming; mer hverdagslig. Den handler om det daglige brød – om det å ha et arbeid å gå til, og det å få lønn for det arbeidet man gjør.
La oss starte der!

Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle. Det gjenspeiler seg i språket vårt. ”En arbeider er sin lønn verd”. ”Lik lønn for likt arbeid.” ”Det skal lønne seg å jobbe.” Hvordan kommer denne fortellingen ut i møtet med den typen erklæringer?

Vi leser om flere ”skift” eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer. De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt. Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.
Så var det et skift som jobbet i ni timer – ett som jobbet i seks timer – ett som jobbet i tre og ett som bare jobbet i én time.
Det kunne virke som om denne jordeieren hadde et ubegrenset behov for arbeidskraft. Han spurte ikke etter kompetanse; han spurte ikke etter fagbrev. Han spurte etter hender; han spurte etter armer og bein. ”Hvorfor står dere her?” spurte han den siste gruppen han leide inn. – Fordi ingen har leid oss, svarte de. – Ingen har spurt etter oss.

Vi leser ikke om noen ”lønnsforhandlinger” der jordeieren gikk og hentet inn stadig nye medarbeidere. Med den første gruppen avtalte han en lønn – de skulle få én denar. Det var en vanlig dagslønn. Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var. Til de siste sa han ikke det engang.
Så skulle lønningene utbetales, og Jesus forteller at de som hadde kommet sist, fikk lønn først. Det er en dramaturgisk grep i denne fortellingen; det er med på å bygge opp en forventning. Når de som har arbeidet i 12 timer ser at de som har jobbet én time får det samme som de var lovet, tenker de at de kommer nok til å få mer. ”Kanskje var det ikke dagslønn han snakket om – én denar? Kanskje det var timelønn…”.

Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde. ”De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.”
Er det ikke som å høre et ekko fra en annen lignelse? Fra fortellingen om han som vi kjenner som ”Den fortapte sønn”? Der sa den hjemmeværende broren noe av det samme: 'Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!'
Ikke la oss gjøre oss bedre enn vi er: Vi forstår den eldste broren! Vi forstår de skuffede arbeidsmennene.

Men da må vi se hva disse liknelsene egentlig handler om. Dagens tekst: ”For himmelriket er likt en jordeier som...”.
Ikke: ”For arbeidslivet er likt en jordeier som…”.
Det samme gjelder liknelsen om den fortapte sønn. Det er en liknelse om Guds rike; en liknelse som sier noe om hvordan Gud er.
Så dersom dagens tekst skal bli noe annet enn en litt teit fortelling om en jordeier som gjør som han vil – det sier han jo rett ut; må vi løfte den opp på den planet der fortellingen hører hjemme.
Dette er ikke en fortelling om arbeidslivet – det er en fortelling om Guds rike. Vingården er et bilde på Guds rike – jordeieren et bilde på Gud og arbeiderne, det er oss.

Hva sier denne fortellingen om Gud?
Den sier at han holder det han lover.
Gud holder det han lover – den som arbeider for ham, får den lønn som er lovet. Ikke ”en denar”, men en evighet. Guds nåde og Guds tilgivelse. Det er det vi er lovet.

Lønn?
Ikke i den vanlige betydningen av lønn, nemlig den at en arbeidsgiver har kjøpt min tid og mine krefter, og betaler meg for det. Paulus skriver til de kristne i Rom: Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror (Rom 4, 1 – 5).
Gud blir ikke noen noe skyldig. Har vi fått arbeide i hans vingård, er det nåde. Jo lenger vi har arbeidet, jo større er nåden. ”Mer nåde han gir når vår byrde blir større – når arbeidet vokser, mer kraft han da gir.” Vi kjenner sangen – kanskje har vi også gjort et snev av erfaringen?

Hvem er de så, disse ulike arbeidslagene som hentes inn utover dagen?
Er det fortellingen om kirkens utbredelse vi har lest? Er det fortellingen om det Jesus beskrev slik: ”…dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender” (Apg 1,8)? De som ble leid inn ved daggry – urmenigheten; de jødekristne; de første menighetene i Midtøsten – landet der kirken er eldre enn Bibelen? De som ble leid inn på formiddagen – de første menighetene i Europa, i Roma, i Hellas, i Nord-Afrika? De som kom midt på dagen, de som kom tidlig på kvelden – ”helt til jordens ender”. De som kom om kvelden; innhøstingen i de siste tider?

Skal lignelsen leses slik?
Den kan nok leses slik også – jeg synes det er en vakker måte å lese den på, og den ivaretar at Herren holder det han lover; han blir ikke noen skyldig noe. Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det ”lønn”, da; den samme gave, den samme nåde og frelse.
Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er ”fordi jeg fortjener det”; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være. Utgangspunktet for det slagordet er ikke ”fordi jeg fortjener det”, men ”because I’m worth it” – fordi jeg er verd det.
Det har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verd det.

Hva sier Guds ord om et menneskes verdi? Guds ord sier at ett enkelt menneske, en enkelt sjel, ”er mer verd enn himmel og jord”.
Frelsen er ikke noe vi har fortjent – den er noe vi får fordi vi er verd det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

UGRESSET I ÅKEREN

Preken i Askim korps søndag 6. februar 2011 –
5. søndag etter Kristi Åpenbaring

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Mattes, i det 13. kapittel, fra vers 24 til 30, i Jesu navn:
”Han (Jesus) la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: 'Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?' 'Det har en fiende gjort,' svarte han. Tjenerne spurte ham: 'Vil du vi skal gå og luke det bort?' 'Nei,' svarte han, 'for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min».

Slik lyder Herrens ord

Jesus brukte såmannsmotivet en rekke ganger i sine liknelser om Guds rike. Det gjør han også i denne, selv om han bruker det på en litt annen måte enn i andre såmannsliknelser. Denne gangen snakker han ikke om jordsmonnet eller de ulike typene jord kornet blir sådd i. Han snakker om såkornet som sådan. Han snakket om hva det skal bli av det som blir sådd.

”Himmelriket kan sammenlignes med…”.
Slik begynner nesten alle lignelsene Jesus forteller der han skal beskrive Guds rike. Liknelsen om skatten i åkeren begynner slik. Liknelsen om den fortapte sønn begynner slik. Lignelsen om talentene begynner slik: ”Himmelriket kan sammenliknes med…”

I denne lignelsen er det med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.
La oss stanse litt der:
Han sådde godt korn, slås det fast.
Kan vi se en tråd helt tilbake til skapelsesfortellingen her? Urhistorien; urfortellingen? Der leser vi: ”Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt” (1 Mos 1, 31). Da skaperverket var fullført, var det ”overmåte godt” – ja, vi kan si: Det var fullkomment. Himmelriket kan sammenliknes med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.
Da såmannsarbeidet var ferdig, var det kun godt korn i åkeren. Ikke noe ugress. Ikke noe farlig eller usunt. Kun godt korn.

Så skjer det noe!
Urfortellingen nok en gang: Etter skapelsesfortellingen leser vi syndefallsberetningen. Da skjedde det noe med det fullkomne skaperverket Gud hadde levert. Det fullkomne gikk i stykker. En fiende oppnådde det han ville.
Det samme leser vi her: Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
Såmannen og tjenerne rådslår med hverandre. Hva har skjedd her? spør tjenerne. Her har en fiende vært på ferde, svarer husbonden. Og tjenerne vil vite: Hva gjør vi nå?
Og nå begynner det interessante, hadde jeg nær sagt.
For når tjenerne vil røske opp ugresset der og da, ber herren dem om å vente. ”Nei,” svarte han, ”for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.”
Det gode kornet som var blitt sådd, var altså hvete. Jeg leste i en bibelkommentar at ugresset som fienden hadde sådd, sannsynligvis var et giftig raigress som i utgangspunktet likner på hvete. Først når den svartaktige frukten til dette gresset blir synlig, ser man forskjellen. Det finnes flere typer raigress i Norge også, blant dem et som heter ”svimling”, som var giftig, og som tidligere var forholdsvis vanlig også her i landet.

Så mye om botanikken; la oss vende tilbake til teksten.
Mannen som sådde godt korn, er et bilde på Jesus selv. Det forklarer han litt lenger ut i dette kapitlet. Åkeren er verden, og det gode kornet, er de som hører Guds rike til. Fienden som har sådd ugresset, er djevelen, og ugresset er de som hører ham til.
Vi står altså overfor to typer såmannsarbeid. Guds såmannsarbeid – og djevelens såmannsarbeid. De har sådd i den samme åker, og begges såkorn vokser opp. Og de vokser opp parallellt.

Gjør det liknelsen noe enklere å forholde seg til?
Hvis vi sammenlikner med skapelsesberetningen – skjedde det noen form for parallell skapelse, at djevelen skapte noe, han også? Vi leser ikke noe om det. Syndefallsberetningen er fortellingen om at djevelen gikk inn og forkludret skaperverket, og det kunne skje fordi mennesket lot seg friste; fordi mennesket falt; fordi mennesket var ulydig.

I en annen bok leste jeg et sitat; en som har sagt at ”der Gud sår, sår samtidig djevelen”.
La oss holde fast i den tanken. Det er den samme – skal vi kalle det ”forkludringstanken”? – som vi ser i urhistorien; skapelsesberetningen og syndefallsberetningen. Der Gud sår, sår samtidig djevelen.
Det er – i hvert fall tilsynelatende - noen fallgruver som denne teksten åpner opp for.
En av dem er denne: At noen er forutbestemt til å bli frelst, mens andre er forutbestemt til å gå fortapt. ”Predestinasjonslæren”, heter dette i teologien og i kirkehistorien. Den har hatt sine talsmenn. Ingen ringere enn kirkefaderen Augustin, som levde på 300-tallet, konkluderte med at fordi mennesket ikke kan gjøre noe for sin egen frelse, har Gud på forhånd utvalgt et bestemt antall til å frelst, mens resten går fortapt. Så man får nær sagt bare håpe det beste. Reformatoren Jean Calvin, som levde i Sveits på 1500-tallet, tenkte på samme måte. Om jeg for min del har mer sans for Augustin enn jeg har for Calvin, er jeg ikke enig med noen av dem. Predestinasjonslæren står da heldigvis ikke spesielt sterkt innen kristenheten, verken den katolske eller den protestantiske. Det er troen på Guds frelse som et tilbud til alle, et tilbud man kan ta imot eller avvise, som er kjennetegnet på kristen forkynnelse. Det ville jo ellers bli en defensiv form for evangelisering og forkynnelse vi drev med, dersom noen likevel var forutbestemt til frelse, og ikke andre.

Jeg leser liknelsen om ugresset i åkeren som en beskrivelse av at det finnes både gode og onde krefter i verden. Åkeren i denne liknelsen er verden; ikke kirken. Dette er ikke en liknelse om den kristne kirke, om noen skulle tro det. Da kunne vi fort komme til å skule mot hverandre og spørre om det nå egentlig er som det skal være med den og den. Det er en øvelse det har vært altfor mye av blant kristne mennesker. Vi har sikkert hørt om den kristne mannen eller kvinnen som sa for seg selv at det var vel egentlig bare to som var skikkelig frelst i denne menigheten, og det var vedkommende selv, og så en til. ”Men i det siste har jeg begynt å lure litt på han andre…”.

Tjenerne ville gjøre kort prosess med ugresset. ”Vil du vi skal gå og luke det bort?”
Det ville ikke Herren. Han manet til forsiktighet. Kanskje tilmed ydmykhet. ”…når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer”.
Jesus er ikke like opptatt av å skille ”klinten fra hveten” – ugresset fra kornet – som vi ofte er. Hvorfor ikke? Han vet at det skillet likevelvil bli åpenbart en dag: ”La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min”.
Når han forklarer denne lignelsen for disiplene, peker Jesus fram mot verdens ende. Da skal Menneskesønnen sende ut englene, og det er de som skal gjøre både innhøstingsarbeidet og sorteringsarbeidet.

Kanskje kan denne lignelsen sammenlignes med en annen av Jesu lignelser? Ikke en av såmannslignelsene, men den om fiskenoten? Den står i det samme kapitlet: ”Endelig er himmelriket likt en dragnot som ble satt i sjøen og fanget fisk av alle slag. Da den var full, dro fiskerne den opp på stranden. De satte seg ned og samlet de gode fiskene i kar, men kastet ut de ubrukelige. Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner” (v. 47 – 50).
Igjen ser vi dette skillet mellom de gode fiskene; de som kunne brukes, og de ubrukelige. Sorteringen skjedde ikke mens nota var i sjøen, men etter at den var trukket på land. På samme måte ble ugresset skilt fra hveten da høsten satte inn.

Skal vi prøve å oppsummere?
Hva er det Jesus vil fortelle oss? Hva er det han vil minne oss om?
Vi lever i en verden der kampen står mellom godt og ondt; en verden der kampen står mellom Guds rike og djevelens rike. Som Gud trenger oss mennesker, og bruker oss, gjør djevelen det også. Vi må selv velge hvem av disse vi vil tjene. Josva var det slik, ved et veiskille i folkets historie: Velg i dag hvem dere vil tjene. Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.

Eller som Paulus skriver i det som var den ene lesteteksten i dag:”Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham”.

Vi skal altså ikke være opptatt av hvem som er ugress i åkeren, og hvem som ikke er det. Vi skal være opptatt av at vi selv er bærere av den gode frukten, at vi tilhører Guds rike.
Det er den utfordringen som lignelsen om ugresset konfronterer oss med.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Med Jesus som gjest

Preken i Sarpsborg korps søndag 16. januar 2011

Dette hellige evangelium for andre søndag etter Kristi Åpenbaring finner vi Johannes-evangeliet, det andre kapittel og versene fra 1 til 11; i Jesu navn:

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men hans mor sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann,» sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren,» sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er i den perioden i kirkeåret som kalles ”åpenbaringstiden”. Den begynner med Jesu navnedag, med fortellingen om da Maria og Josef ga gutten det navnet engelen hadde uttalt, og to av ”de stille i landet”; gamle Simon og den like gamle Anna Fanuelsdatter kom og profeterte om barnet. Simons ord: ”Nå kan du la din tjener fare herfra i fred: Med egne øyne har jeg sett din frelse”; det er ord som slår an tonen for åpenbaringstiden. Vi skal se Jesus. Vi skal se hvem han er. Vi skal se hva han er. ”Mine øyne har sett din frelse!” Slik hørte jeg Simon referert første gang jeg hørte den fortellingen; slik sto det i bibeloversettelsen fra 1930.

Evangeliefortellingen denne søndagen er også en åpenbaringsfortelling. Det er fortellingen om det første tegnet Jesus gjorde, og Johannes, som trolig var øyenvitne til dette, sier: ”Han (Jesus) åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham.”

Det er bryllup. Jesu mor er invitert, og Jesus og disiplene hans kommer også. Et bryllup i Midtøsten den gang var en gigantisk "happening" - det varte i flere dager, og folk kom og gikk hele tiden. At et følge på 10 - 12 ekstra gjester dumpet innom, var ikke noe uvanlig. Et bryllup var en form for ”åpent hus”. I vår kultur er et bryllup med hundre gjester eller mer litt sært. Da er det konger eller prinsesser som gifter seg.

La oss stanse litt der; la oss stanse ved bryllupet. Vi sier gjerne at Jesus brukte bilder fra hverdagslivet i sin undervisning, og det gjorde han. Men han brukte også bilder fra selskapslivet; fra festlivet. Jødedommen er en religion med mange fester. Festen ble et bilde på fellesskapet. Bryllupet. Måltidet. Når Jesus talte om Guds rike brukte han slike anledninger som en beskrivelse av Guds rike. Denne bildebruken topper seg i liknelsen om kongesønnens bryllup.

Det var bryllup. Det var fest. Og Jesus var blant gjestene.

La oss stanse et øyeblikk for det også. Gud som festens Gud. Jesus som festens deltaker. Han var ikke midtpunkt i festen; det var det brudeparet som var. Men han var til stede. Jesus ønsker å være til stede der mennesker er glade sammen. Et bryllup; en fødselsdag; et vennelag. Jesus som gjest. Jesus som deltaker i festen.
Så skjer det noe i festen; noe uforutsett. Man slipper opp for vin. Krise! I hvert fall: Flaut! Hva gjør man nå?
Nå var det ikke bare Jesus som var der. Hans mor Maria var der også. ”Pst! Jesus! De har ikke mer vin!” Men Jesus later som han ikke skjønner hva hun mener. Men han lurer ikke Maria: ”Det han sier, skal dere gjøre”, sier hun til tjenerne. Og så ba Jesus dem fylle de store rensekarene med vann.

Vann i et bryllup? Selv om jeg ikke har smakt en dråpe vin hele mitt liv: Jeg ville da ikke servert vann i et bryllup! Resten av fortellingen husker vi: Da kjøkemesteren fikk smake på vannet, var det blitt til vin.

Det er hele fortellingen. Det er en underberetning, men denne beretningen – den om det første tegnet Jesus gjorde - skiller seg ut fra de andre underberetningene vi leser om i Det nye testamente. Så vidt jeg kan se, finnes det ikke en eneste parallell fortelling til denne i noen av evangeliene. To ganger leser vi at Jesus skaffet mat til tusenvis av mennesker, men det går ikke an å sette noen form for likhetstegn mellom den beretningen vi har som tekst i dag, og beretningene om de to bespisningsundrene vi leser om i evangeliene. De fleste under som Jesus gjorde handlet om helt andre ting: Han helbredet syke, han vekket opp døde, han temmet naturkreftene.

Men hvordan skal vi oppfatte beretningen om bryllupet i Kana i dag? Hva kan denne fortellingen si oss, hva formidler den av åndelig lærdom, av velsignelse, av kunnskap?

Jeg tror de fleste predikanter synes det er en tekst som det ikke er helt lett å "få tak på”, og mange velger å gripe til det som på en måte er fortellingens avslutningsord, eller den fortellingen som slutter av den aktive handlingen, når kjøkemesteren sier til brudgommen: "Men du har gjemt den gode vin til nå". Det er en replikk som på mange måter kan oppsummere hele kristenlivet. Det beste er det vi får til slutt. En salig og forsonet avslutning på livet en frelst sjel - en evig himmel. "Du har gjemt den gode vin til nå." Det beste kommer til slutt. Og det er sant. Det er slik. Som kristne tror vi det. Som kristne vet vi det. Og det er mange tekster i Bibelen som forteller om dette. Men er det dét denne teksten handler om?

Det er også ofte blitt snakket om hvor pinlig det var for brudefolket at man slapp opp for vin, og hvor bra det var at Jesus var i nærheten og kunne løse det problemet. "Kom til Jesus med dine problemer." Det er også sant. Det er noe vi vet Det er noe vi har lest. Det er noe vi har erfart. Men er det dét denne teksten handler om?

Hva står det i teksten selv?
”Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet og hans disipler trodde på ham." Det er den oppsummeringen Johannes gir når han forteller dette. Når Jesus gjorde vann til vin, var det ikke for å1øse et problem for en som hadde invitert til fest. Det var ikke for å gi oss et godt bilde av himmelen, og det som venter oss der. Det var et tegn. Han ville vise noe gjennom denne handlingen.
Hvem var "målgruppe"- for å bruke et såkalt moderne ord - for dette underet?
Det var ikke brudgommen.
Det var ikke kjøkemesteren eller gjestene. Ja, slik teksten er skrevet, ser det ut til at ingen av disse visste hva som hadde skjedd eller at de forsto noe av det.
"Han åpenbarte sin herlighet - og disiplene trodde på ham." Det var disiplene som var målgruppe for dette Jesu første under. Jesus åpenbarte sin herlighet - ikke for gjestene, ikke for brudgommen og ikke for kjøkemesteren. Han åpenbarte den for - disiplene.

Jeg tror det denne teksten skal lære oss, knytter seg til tre ting.
Det første knytter seg til Jesu ord. Vi leser at Maria sa til tjenerne: "Det han sier, skal dere gjøre." Og da Jesus ba tjenerne helle vann i karene som sto der, gjorde de det. Og da de helte opp fra karet, var vannet blitt til vin. Hvorfor skjedde dette? Fordi noen handlet på Jesu ord. Fordi noen gjorde det Jesus sa - gjorde det han ba dem gjøre.
Jeg tror de fleste av oss har hørt uttrykket "Guds ord er velsignet i seg selv". Det fører til velsignelse å følge Guds bud, enten man er klar over at det er Guds bud eller ikke. Mot slutten av Johannes-evangeliet kan vi lese en slik historie. Det er i beretningen om Peters fiskefangst. Disiplene hadde vært ute og fisket hele natten, men ikke fatt noe. Om morgenen sa de en mann sta ved strandbredden, og han spurte om de hadde fatt fisk. Nei, ingenting. "Kast garnet ut på den høyre siden," sier mannen. Disiplene kjente ennå ikke igjen mannen, og var ikke klar over at det var Jesus. Likevel kastet de, og nå ble nota sa full at de nesten ikke fikk halt den inn. Da oppdaget disiplene at det var Jesus "Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham" - enda en gang. De fulgte Jesu ord. å fø1ge Jesu ord gir velsignelse. Det gir velsignelse til det enkelte menneske og det gir velsignelse til de som er omkring dette menneske. Det far ringvirkninger. Velsignelsen brer seg, slik den gjorde i Kana og slik den gjorde ved Tiberiassjøen.

Den andre lærdommen knytter seg til karene som sto der. "Det sto noen vannkar der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse," leser vi. Det var mange renselsesritualer en jøde måtte være oppmerksom på. De hadde et hygienisk, sunnhetsmessig perspektiv, og var både viktige og riktige på den måten. Men de hadde også et religiøst innhold. De symboliserte noe, rent religiøst.
Nå brukte Jesus disse karene på en annen måte. Han brukte dem på en måte som tilsa at tiden for de gamle renselsesritualene var over. Nå var det en annen renselse som gjaldt, en indre renselse, en hjertets renselse. Den tid var over da vannet i karet var det som skulle rense mennesket også i religiøs forstand - vannet ble noe annet enn vann. Vannet ble vin.

Og det er den tredje lærdommen. Hva skjedde med vannet?
Det ble vin. Og hva er vin? Jo, det er saften fra vindruene. Jeg vet ikke mye om det å lage vin, men såpass som dette ved seg: Vin er ikke noe som kan lages i et laboratorium. Det er- dypest sett - et naturprodukt.
Det som skjedde i disse karene var altså en skapelsesakt.
Paulus skriver i ett av sine brever om at på fruktene skal treet kjennes. Man ser ikke etter epler på et fikentre, skriver han. Du får ikke eplesaft av appelsiner, ville kanskje vi si. Sånn også med vannet. Vann er vann. Det finnes godt vann og det finnes dårlig vann, men vann er vann.
Mer her skjedde det noe med vannet. Det ble til vin. Det finnes ingen prosess som gjør vann til vin. Hva skjedde da? Det skjedde en skapelsesakt. Og hvem er det som utfører skapelsesakten? Det er Gud selv. Jesus viste disiplene sin herlighet - ikke ved å 1øse et problem for en litt uheldig vert, men ved å gjøre en skapelsesakt. Ved å gjøre vann til vin. Hva var det som utløste denne skapelsesakten?
Jesus talte - mennesker handlet.
Har vi en parallell til dette i våre egne liv og i vår tjeneste?
Jeg tror det. Parallellen er den Paulus beskriver slik i Romerbrevet: "Så kommer troen
av forkynnelsen og forkynnelsen av Guds ord." Guds ord blir talt - forkynnelsen lyder- det skjer en skaperakt også der. Den skjer ved at det blir skapt tro. Grundtvig sier det slik i salmen ”Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike”:
Dets gåte er et guddomsord
som skaper hva det nevner,
som fyller dalene på jord
og høydene utjevner.

”Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham".

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen