FRA JA MEN TIL AMEN

Andakt over Joh 4, 5 - 26
”(Jesus kom) til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer,» sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg».

Vi er i den tiden av kirkeåret som kalles ”åpenbaringstiden”. Forrige søndag handlet prekenteksten om den erklæring døperen Johannes ga om Jesus: Se det Guds lam som bærer verdens synd. Denne søndagen er prekenteksten fortellingen om ”kvinnen ved Sykars brønn”, fortellingen om en kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv, en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre. For brønnen var et viktig, sosialt møtested. Fra vår egen skjønnlitterære historie kjenner vi en boktittel som spiller på dette, nemlig Knut Hamsuns roman ”Konerne ved Vandposten” fra 1920.
Johannesevangeliet refererer flere av de samtalene Jesus hadde med enkeltmennesker. Samtalen med Nikodemus er kanskje best kjent, med denne som en god nummer to. Det er store forskjeller på de to samtalene. Nikodemus kom om natten – kvinnen ved Sykars brønn kom ved høylys dag. Nikodemus var en respektert mann i samfunnet – kvinnen ved Sykars brønn var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Men samtalen mellom henne og Jesus og Jesus og Nikodemus har noen felles trekk. Begge hadde de noen innvendinger til det Jesus sa. Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var. Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer – kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.
Først når Jesus sier noe om henne som han – en fremmed – umulig kunne vite på forhånd, forstår hun at det er ingen hvem som helst som har satt seg ved brønnen denne dagen. Det er en Guds mann. ”Herre, jeg ser at du er en profet!” Og en profet må kunne svare på det spørsmålet som mer enn noe annet skilte jøder og samaritanere: Hvor er det riktig å tilbe? I Jerusalem eller på fjellet Garizim?
Men Jesus lar seg ikke lure av et slikt spørsmål. Det er ikke stedet som er avgjørende. Det er hjertet. Troende mennesker har alltid vært flinke til å sette opp slike ”problemer”: Hvor er det riktig å tilbe? Hvordan skal man stå? Hvordan skal man sitte? Det er spørsmål som nok kan ha vært fromme i utgangspunktet, men som i realiteten skygger for det som all fromhet skulle rette seg mot: Troen på Jesus Kristus som Frelser og Herre. Det er spørsmål som sier ”ja men” i stedet for ”amen”.
Denne fortellingen har en epilog som ikke er med i søndagens prekentekst: Da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen. Teksten forteller tilmed uttrykkelig at hun lot vannkrukka stå. Hun som hadde gått til brønnen ved høylys dag for å unngå andre mennesker, løp nå inn i byen og fortalte de som bodde der hvem hun hadde møtt: ”Han skulle vel ikke være Messias?” Han som Gud skulle sende, og som skulle fortelle hele sannheten: Han satt ved brønnen utenfor byen, og hadde snakket med henne.
Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er.
”Ja men” blir til ”amen”.

AMEN

Mannen på taket

Søndagsbetraktning for 20. søndag etter pinse

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: 'Dine synder er tilgitt', eller: 'Stå opp, ta båren din og gå'? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett» (Mark 2,1-12).

Fortellingen om den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket og plassert foran Jesu føtter, er en klassiker fra søndagsskolen. Det er en fortelling som har ”alt”: Drama, spenning, overraskelser og en god slutt.
Dette skjedde i Jesu hjemby, Kapernaum i Galilea. Jesus var født i Betlehem og vokste opp i Nasaret, men det er Kapernaum som kalles for hjembyen hans. På Jesu tid var det en stor by, og en viktig by, der den lå ved nordenden av Genesaretsjøen. Det var denne sjøen Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander hadde i tankene da han ble spurt om hva som hadde gjort sterkest inntrykk på ham da han besøkte Israel første gang: - Att se min søndagsskolesjø, svarte han.
I denne byen var det altså det skjedde: Huset der Jesus talte, var så stappfullt at det var umulig å komme inn. Og der sto disse fire vennene med femtemann mellom seg. Han som lå på båren. Han som var lam. Men denne venneflokken var ikke tapt bak en vogn, for ikke å si en folkemengde. De gikk opp på taket, laget et hull i det og firte mannen ned.
Fortellingen om mannen på taket rommer to drama: Et menneskelig og et åndelig. Det menneskelige drama er det som handler om at mannen ble helbredet. Det er sterkt nok, men samtidig nokså likt mange andre av fortellingene om de helbredelser Jesus gjorde. Men fortellingen formidler også et annet drama. Det utspiller seg i ordvekslingen mellom Jesus og de skriftlærde. Det dramaet begynner når Jesus sier til den syke: - Sønn, dine synder er tilgitt!
Det fikk de skriftlærde til å reagere. Dette var blasfemi i deres ører. Det er bare Gud kan tilgi synd, og så står denne Jesus og deler ut syndstilgivelse sånn uten videre?
Både teologisk og sjelesørgerisk synes jeg fortellingen om mannen på taket er en krevende fortelling. Den er utfordrende. Den er utfordrende fordi den kan leses som om det er en sammenheng mellom sykdom og uoppgjort synd. Da er det lett å feilkoble, og tenke at sykdom skyldes synd. Det var en vanlig måte å tenke på, også på Jesu tid. Disiplene spurte en gang Jesus direkte om hva som var årsaken til at en mann var født blind: Var det han selv eller foreldrene som hadde syndet? Ingen av dem, svarte Jesus. Det svaret står seg fremdeles.
”Dine synder er deg forlatt!” Det er det viktigste budskapet Jesus kom med til menneskene. Kristendom handler ikke først og fremst om å bli helbredet fra sykdommer, eller om ikke å være syk. Kristendom handler om å bli frelst. Kristendom handler om å få sin synd tilgitt. At sykdom og lidelse er en konsekvens av syndefallet, er det liten uenighet om blant kristne. Men det skyldes ikke individuell synd – det skyldes at hele menneskeslekten lever med konsekvensene av syndefallet. Derfor blir det like meningsløst å tro at de sykdommer og smerter den enkelte møter, skyldes individuell synd, som at en god helse og fravær av sykdom i et liv, betyr at vedkommende lever under en særlig velsignelse og nåde.
Så selv om jeg tror at Gud også helbreder sykdom, og tror at det skjer også ved troende menneskers forbønn, tror jeg først og sist at han tilgir synd. Det gjør han fordi Jesus har levd, har dødd og sto opp igjen.
Slik er evangeliet.

DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN

Preken på Frelsesarmeen i Askim søndag 6. september 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel, fra vers 25 til 37; i Jesu navn:
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:
"En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".
Slik lyder Herrens ord!

Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte. Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime. Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.
Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema. Eller?
For søndagens tekst er ikke bare liknelsen om den barmhjertige samaritan. Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan. For den liknelsen er bare en del av teksten. Den egentlige teksten, den egentlige fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer. Han ”ville sette Jesus på prøve”, leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. ”Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?”
La oss gjøre et lite opphold her.

Er det ikke noe kjent med det spørsmålet? Har vi ikke hørt det før, i forbindelse med Jesus? Er det ikke en annen fortelling om en som stiller dette spørsmålet? Jo da, og den står i Lukas-evangeliet, den også. Den er fortellingen om ham som vi gjerne kaller ”den rike, unge mann”. Vi leser fra Lukas 18:
”Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Hedre din far og din mor.» Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du enda: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud» (v.18 – 26).

En lovkyndig – et medlem av rådet. To menn med det samme spørsmålet. To menn fra den samme gruppen; landets og folkets elite. Men to ulike måter å spørre på. Den lovkyndige i dagens tekst spør fordi han vil sette Jesus på prøve – medlemmet av rådet i den andre teksten spør fordi han føler seg selv satt på prøve. Hos den ene er dette et intellektuelt spørsmål – hos den andre er det eksistensielt.
Begge spør, og begge får svar som er hentet fra loven.

Så vender vi tilbake til det som er dagens tekst:
Slik jeg leser denne første delen av samtalen, bærer den preg av å være lite mer enn en intellektuell øvelse. Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det. Han ”ville rettferdiggjøre seg selv”, heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på. Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!

Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner. Hvis seminarer kunne frelse verden, er jeg sikker på at både sult og sykdom hadde vært utryddet for lengst.
”Hvem er min neste? – Hvem er det som egentlig er min neste?”
Da er det Jesus svarer med liknelsen om den barmhjertige samaritan. Og i denne liknelsen legger han inn det som må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.

For hvem var samaritanene?
De var betraktet som Israels skamplett. Etter delingen av riket under kong Rehabeam dannet ti av de 12 stammene et eget kongerike nord i landet. Dette riket fikk byen Samaria som hovedstad. Men i 722 f.Kr. ble nordriket erobret av assyrerne, og folket ble ført vekk. De ti stammene forsvant rett og slett fra jordens overflate; ett av de eldste og mest effektive eksempler på etnisk rensning som historien kan fortelle om. Men noen ble igjen, og noen fra andre folkeslag ble ført inn i landet, og slik oppsto folket samaritanene. Et blandingsfolk med en blandingsreligion.
Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som ”helt” i sin fortelling? Var det for å provosere? Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet? Jeg tror vi vet svaret.
”Rød og gul og hvit og svart,
er det samme har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.”

Lukas-evangeliet er på mange måter ”samaritansevangeliet” i Det nye testamente. Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby ”fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem”. Vi kan ta med litt av den fortellingen: ”Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby (kap. 9, v. 54-56).

Men det er også her vi finner fortellingen om de ti spedalske – og den ene som kom tilbake og takket: ”På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (kap 17, v. 11 – 19).

Og det er her vi finner liknelsen om den barmhjertige samaritan!

La oss vende tilbake til ham nå.
Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det negativt ment. Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe. Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?» Samaritan var et skjellsord. Men i Jesu liknelse holdes han fram som et eksempel.

Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen. Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse. Det behøver han ikke. De var jøder. Ja, ikke bare det, men de var knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.
De var begge jøder. De kjente begge loven. De var en del av det religiøse establishment; en prest og en levitt. Han som var overfalt, var også jøde. Han var en av dem. En av deres egne. Men de stanset ikke opp. Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi. De så ham, men de gjorde ikke noe.
Den gjorde derimot den tredje. Samaritanen. Den fremmede. Den foraktede. Den utstøtte.
Kjente han loven? Det vet vi ingenting om. Men han handlet i pakt med lovens forventninger. Han stilte opp for et menneske i nød. Han så ikke til rase eller religion. Han så bare et menneske. Han så bare et menneske som led. Han så bare et menneske som hadde lidd overlast. Derfor stilte han opp. Derfor tok han ansvar.
Det er på mange måter hele fortellingen. Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan. Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik. Ingen henvisninger til loven. Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg, men også om medmenneskelig ansvar fra en kant man ikke skulle vente det.

Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: ”Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?”
Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto. Jesus hadde avslørt ham. ”Hvem ER min neste?” var spørsmålet han hadde stilt. ”Hvem VISTE seg som en neste?” er Jesu motspørsmål. Jo, han var nok brydd. Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. ”Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham."
Så er vi ved veis ende.
Hva er budskapet fra Guds ord denne søndagen? At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut? At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?
Jo, slik kan liknelsen leses. Det er en del av Jesu budskap. Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker. Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.

La meg fortelle en liten anekdote. Etter en naturkatastrofe i en walisisk gruvelandsby, ble man enige om å organisere hjelpearbeidet etter de forskjellige menighetene i byen. Den anglikanske presten tok hånd om sine får, metodistpresten om sine, pateren om sine. Men da alle hadde gått til sine ”flokker”, sto det fremdeles en nokså stor gruppe igjen. Da skal en liten, kvinnelig frelseskaptein ha stilt seg opp: - Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Hva var det hun sa? Selv om du ikke tilhører en gruppe, hører du til i Guds rike. Dere som ikke hører til noe sted – jeg vil gjerne tilhøre dere. For vi tilhører alle Gud og Guds rike.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

FARISEEREN OG TOLLEREN - TO MENNS BØNN

Preken for søndag 23. august 2009 på Frelsesarmeen i Askim


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 9 til 14; i Jesu navn:
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Slik lyder Herrens ord!


"Toller og fariseer" - "tollere og syndere". Det er ordpar som har gått inn i språket vårt og som er like naturlige som "Knoll og Tott", som "Per og Pål". De er blitt som ordtak, disse begrepsparene. Opprinnelsen til disse ordparene er, som veldig mange andre språklige verktøy, fra Bibelen, fra Det nye testamente, fra Jesu liknelser. Det finnes mange slike. "Sluke kameler" er ett av dem, "bjelken i øyet" er en annen.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu liknelser. I denne liknelsen setter Jesus opp to kontraster. To ytterpunkter i folks anseelse. Fariseeren - den lærde, den respekterte, den fromme. Tolleren - skurken, medløperen, den uærlige.
Vår oppfatning av fariseerne er nok langt på vei bestemt av hvordan de stilte seg til Jesus fra Nasaret. De var imot ham, de var kritiske til ham, de konspirerte mot ham. Ordet ”fariseer” har overlevd i språket helt til i dag, og er blitt et annet ord for ”hykler” eller for en som mer opptatt av det ytre enn av det indre livet.
Som en generell beskrivelse av fariseerne, er nok dette litt urettferdig. Mange fariseere var oppriktig interessert i Jesus – de var fascinert av ham og de trodde på ham.
Nikodemus var en slik fariseer. Han som kom til Jesus om natten og snakket med ham.
En annen av disse fariseerne het Simon. Han innbød Jesus hjem til seg. Det var en gest. Han kunne nok å ha vært en bedre vert; det var mens Jesus og vennene hans var hjemme i fariseeren Simon at en kvinne som hadde levd et syndig liv – noen tror det var Maria Magdalena – kom og vasket Jesu føtter med håret sitt.
Og i det samme kapitlet som denne teksten er hentet fra, leser vi om en som også må ha vært fariseer, et medlem av jødenes råd. Vi kjenner ham som ”den rike, unge mann”; han med spørsmålet: - Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Men som gruppe var nok ikke fariseerne kollektivt innmeldt i Jesu tilhengerskare. De var kritiske til Jesus – de var negative til ham – de motarbeidet ham.
Tollerne hadde et minst like dårlig ord på seg i samtiden som det fariseerne har fått i ettertiden. Og for tollernes vedkommende var nok dette fortjent. De sto mellom folket og okkupasjonsmakten. De var okkupasjonsmaktens tjenere, og de utnyttet folket. De tok avgifter i nokså stor grad etter skjønn, og overskuddet puttet de i egen lomme. De skapte seg formuer på den måten. Vi leser om en slik toller i Luk 19. Han het Sakkeus, og han var svært rik, leser vi.
Vi leser om en annen toller også – han kalles både Levi og Matteus, og er identisk med ham som ga oss Matteus-evangeliet. Han var en av Jesu disipler. At Jesus kalte en toller med i disippelflokken, må ha gjort inntrykk. Vi leser om dette kallet i tre av de fire evangeliene, og det er interessant å se hvordan de presenterer dette kallet. Det gjør de litt forskjellig. Den ene evangelisten sier at Jesus så ”en toller”. Den andre sier at han så ”en mann”. Men den tredje sier at han så – Levi; han så mannen, han så mennesket. Ikke bare en toller, ikke bare en mann, men ett bestemt, konkret menneske.

De som gikk forbi tollboden, så nok først og fremst tolleren. Men Jesus så individet.
Det gjorde han nok i møtet med fariseere også; som for eksempel i møtet med Nikodemus eller i møtet med Simon. Eller i møtet med ”den rike, unge mann”. Om ham står det tilmed at ”Jesus så på ham, og fikk ham kjær”.
Så når det ble sagt om Jesus at han ”spiste med tollere og syndere”, må det i sannhetens navn legges til at han spiste med fariseere også.

Så mye om bakgrunnen. Så mye om tollere og fariseere sånn i stort. Nå skal vi se på teksten. En tekst – en fortelling, en liknelse – om én konkret toller og én konkret fariseer. En oppdiktet toller og en oppdiktet fariseer. Jesus bruker dem som eksempler. Lukas forteller oss hva hensikten var med å bruke disse eksemplene: ”Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen”.
Slik ble fariseerne betraktet av den første, kristne menighet, og det inntrykket har holdt seg. Jeg sjekket ordet ”fariseer” på wikipedia, og der sto det at ”ordet «fariseer» er i dag brukt om en som er en hykler. Dette kommer av at Jesus mente fariseerne var mer opptatt av ytre renhet enn av kjærlighet til Gud og mennesker - det som virkelig var viktig”.

Med denne liknelsen skisserer Jesus med noen raske pennestrøk to mennesketyper. Og nå skal vi se bort fra at den ene var en toller og den andre en fariseer. La oss ta utgangspunkt bare i den første setningen i Jesu liknelse: ”To menn gikk opp til templet for å be”.
To menn. To personer. To mennesker. De kunne ha vært fariseere begge to, de kunne vært tollere, begge to, eller de kunne ha vært hva som helst annet, begge to.
To menn gikk opp i templet for å be.

Vi husker fortellingen om da Jesus kalte evangelisten og apostelen Matteus, og hvordan evangelistene beskriver dette. Var det en toller som satt der? Var det en mann? Eller var det Levi?

To menn gikk opp i templet for å be.
Så hopper vi over den neste setningen, og vi dropper titlene. Hva står vi da igjen med? Vi står med den samme fortellingen og den samme lærdommen.

Den ene ”stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”.

Man behøver ikke være fariseer for å be slik. En slik bønn sier ikke noe om hva yrket ditt er eller hva tittelen din er. Men den sier noe om hva slags person du er. Den sier noe hjertet ditt, slik vi ofte bruker hjertet som en beskrivelse på troen.
Det var den ene.

Den andre?
Han ”sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!”
Igjen: Du behøver ikke være toller for å be en slik bønn. Det holder lenge med å være et menneske som har forstått hvordan ens egen stilling er overfor Gud: Jeg er en synder som trenger nåde! Jeg har ikke noe å komme med selv, som vi ofte sier i kristne sammenhenger.

Vi kjenner vel sangen der det heter i omkvedet: ”Jesus, meg selv jeg deg bringer”. Det er det eneste jeg har å komme med. ”Er det noe å ha da?” kunne det være fristende å spørre. Vil Jesus ha det? Vil Jesus kunne bruke det?

Vi kjenner svaret.
Hele evangeliet er et rungende ja til de spørsmålene. Ja, mer enn det: Det er ikke noe annet Jesus vil ha. Herren trenger ikke mennesker som stiller seg opp og forteller både ham og menigheten at de er så mye bedre enn alle andre – i hvert fall er de bedre enn de fleste. De kan han ikke bruke. Og hva mer er: Ved å be slik, forteller de at de egentlig ikke trenger ham heller.
Det var den store forskjellen mellom fariseeren og tolleren. Derfor ble Jesu konklusjon som den ble: ”Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen


Hva skal jeg gi til min Frelser?
Hva kan jeg gjøre for ham?
Røkelse, myrra, juveler.
Ei kan forslå til Guds Lam.

Hva skal jeg gi til min Frelser?
Lepper som priser hans navn,
Føtter som går på hans stier,
Dyrtkjøpte sjeler til gavn.

Hva skal jeg gi til min Frelser?
Evig jeg tjene ham vil,
Elske ham, følge ham, leve,
For hva han kaller meg til.

Kor:
Jesus, meg selv jeg deg bringer,
Legger meg ned for din fot,
At du meg evig skal eie,
Jeg er jo kjøpt med ditt blod.

Å FORDELE DET HIMMELSKE BRØDET

En annen gang på den tiden var en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte Jesus disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien; noen av dem kommer jo langveisfra.» Disiplene svarte: «Hvordan kan noen skaffe brød til å mette alle disse her i ødemarken?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju,» svarte de. Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem i stykker og ga til disiplene for at de skulle dele ut, og de delte dem ut til folket. De hadde også noen få småfisk. Han velsignet dem og sa at også de skulle deles ut. Og de spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju store kurver. Det var omkring fire tusen mennesker der. Og han lot dem dra hjem (Mark 8, 1-9).

Dette er den ene – og minst kjente – av de to fortellingene vi har i Det nye testamente der det fortelles om at Jesus mettet store folkemengder med forholdsvis små ”matpakker”. Tusenvis fikk det de trengte, til tross for at utgangspunktet var forholdsvis beskjedent. Det kunne være fristende å sammenlikne de to fortellingene – for det er to ulike fortellinger om to ulike begivenheter, men la det ligge nå, og la oss konsentrere oss om denne teksten og det den sier.
Først og fremst er det en tekst om Jesu omsorg. Det gjelder begge de fortellingene vi har om dette. Det er fortellinger om Jesu omsorg, og denne omsorgen er total. Den omfatter hele menneskets tilværelse, og ikke bare deler av den. Den som tror at Jesu omsorg bare omfatter den åndelige delen av menneskelivet, har oppfattet like lite som den som tror den bare omfatter den legemlige. Få visste bedre enn nettopp Jesus at om mennesket ikke lever av brød alene, lever det slett ikke uten brød. Derfor angår det Jesus om mennesket har brød eller ikke, og det er mot hans vilje dersom noen sulter. Det var ikke bare denne dagen ute i ørkenen han var opptatt av dette – det er han fremdeles.
Da Jesus ble fristet av djevelen i ørkenen rett etter sin dåp, var dette en av fristelsene han møtte: Ble han sulten, kunne han jo bare gjøre steinene til brød. Det kunne han gjort nå også. Og nå ville det jo ikke være for seg selv og sine egne behov, men det ville være for folket. Det ville være for de tusenvis av menneskene som der og da trengte brød.
Men han gjorde det ikke. I stedet for å gjøre steiner til brød, brukte han det brødet som allerede var der. Sju brød. Sju brød? Tusenvis av mennesker? Han tok dem, ba takkebønnen og så begynte han å bryte det opp for at disiplene skulle begynne å dele ut. Han forvaltet ressursene – han fordelte dem, og det ble mat til alle.
Kan man lære noe av det – i et valgår? Kan man lære noe av det – under en finanskrise? Kan man lære noe av det – i en verden der millioner av mennesker sulter, og dør av sult hver eneste dag? Heller ikke i vår tid ønsker Jesus at mennesker skal bli sendt sultne av gårde. Det brødet disiplene hadde – og litt fisk, viste deg seg – var fellesskapets ressurser som ble bragt til Jesus, som ble forvaltet og fordelt, og som viste seg ikke bare å være tilstrekkelig, men ga overskudd.
Det himmelske brødet har vi allerede. Vår oppgave er å fordele det. Som enkeltmennesker. Som kirke. Som samfunn.
Det er som det heter i den bønnen vi finner i salmen ”Å, Jesus, åpne du mitt øye”. Der sier vi til Herren ”…at alt jeg her på jorden eier, er borget gods, og alt er ditt”.



(Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 26. juli 2009

SLIK LYDER HERRENS ORD...

Preken ved felleskristen gudstjeneste -
Frelsesarmeen, Askim søndag 19. juli 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel, fra vers 20 til 25, i Jesu navn: "Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ' Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.' Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: 'Din idiot!' skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: 'Din ugudelige narr!' skal være skyldig til helvetes ild. Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien".
Slik lyder Herrens ord!

Jeg avsluttet denne lesningen med den gamle formuleringen "Slik lyder Herrens ord!" Dere som har hørt meg preke noen ganger, vet at jeg pleier å avslutte lesningen av bibelteksten med den setningen. Det er en formulering jeg er blitt glad i. Den forteller meg at teksten vi har delt sammen, er ikke en hvilken som helst tekst. Det er en tekst fra Guds ord. Teksten vi har lest, er Guds ord. "Slik lyder Herrens ord!" Nå har Herren talt!
Teksten vi har lest kan være en "god" tekst; en tekst som får oss i godt humør. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som oppmuntrer oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som skaper ettertanke. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som refser oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst vi ikke skjønner. Og likevel: "Slik lyder Herrens ord!"

Jeg har noen ganger hørt uttrykket, at man leste "et slikt velsignet ord". Men hvis vi tror at det som står i Bibelen er Guds ord, så er vel alt som står "et velsignet ord"? Å bli velsignet er jo ikke bare å få en god følelse? Hvis velsignelse bare er en god følelse, ble ikke jeg velsignet av dagens prekentekst. Men velsignelse handler om å stå foran Guds trone og høre hva han har å si.
Slik lyder Herrens ord!

Jeg er ikke der, rent teologisk, at jeg tror alt som står i Bibelen skal leses like bokstavelig. Når det i åpenbaringen snakkes om "de fire verdenshjørner", er det en poetisk formulering, ikke en geografisk. Men ord fra Jesu munn stiller i en kategori for seg. Derfor har en av sangene i denne gudstjenesten vært Mattias Orheim sin sang: "Ved Jesu føter ei stille stund - når orda kjem frå hans eigen munn".
Og prekenteksten denne søndagen er ord fra Jesu egen munn. Teksten er hentet fra Bergprekenen, denne sterke oppsummeringen av Jesu lære og forkynnelse som er plassert nesten helt først i Matteus-evangeliet.
Mye av det Jesus sier i Bergprekenen er et flammende oppgjør med datidens religiøse establishment, med fariseerne og de skriftlærde. Ja, dagens prekentekst åpner med et slikt oppgjør: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.

Her kunne jeg gjort det lett for meg selv, og holdt en preken om de sider ved samtiden, både når det gjelder det religiøse, det åndelige og andre sider ved samtiden som jeg ikke liker, og anvendt Jesu ord på det. Men så slår det meg - og det er her den eventuelt gode følelsen blir borte: Sånn kan sikkert noen anvende Jesu ord på meg også. På det jeg sier. På det jeg skriver. På det jeg representerer.
Da er det knapt Herrens ord som lyder - da er det mine; eventuelt dine.

Hva er det så dagens tekst handler om?
Den handler ikke om hvilke skjellsord vi bør unngå. Den handler om vårt forhold til vår neste, og gjennom det: Vårt forhold til Gud.

Vi har lest to andre tekster også i dette møtet. En fra Det gamle testamente og en fra brevene. La oss bruke dem til å navigere i forhold til prekenteksten. Fra moseloven først, denne oppsummeringen av budene som Moses ga før folket gikk i landet og Moses ble igjen på fjellet: ”Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det”.

Hvordan skal dette forstås? Jeg forstår dem slik: Budene er noe som gjelder i hverdagen. Kristendom er hverdagsliv. Budene er ikke noe vi skal lete høyt og lavt etter. De finnes. De er gitt oss. De er en del av den arven vi har.
Dessuten: Evangeliet forteller at denne arven er en gave som er gitt oss. De er gitt av nåde. Det er det evangeliet handler om. Paulus skriver derfor: ”Vi gjør tjeneste ved Guds Ånd, vi er stolte av Kristus Jesus og setter ikke vår lit til det ytre. Ytre sett har jeg grunn til selvtillit. Om andre mener de kan sette sin lit til det ytre, kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins ætt, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven. Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap”.

Paulus kunne vise til mer enn de fleste: Han hadde en opprinnelse å være stolt av; de religiøse ritene var ivaretatt i hans liv, hans status i samfunnet var på plass. Han hadde vært lydhør for de politiske signalene i samtiden – ”uklanderlig i min rettferdighet etter loven”, skriver han. Men så oppdager han at ikke noe av dette fører fram. Det saken gjelder, er å ”vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.

Samme dag som jeg begynte å arbeide på denne prekenen, fikk jeg melding om at en vi har kjent i noen år var gått bort. En som var på min alder, en som hadde gått på mange nederlag i livet. Jeg kunne sikkert laget en liste der jeg sammenliknet meg selv med vedkommende, det være seg som samfunnsborger, som forelder eller noen av de andre funksjonene vi har som mennesker. Jeg ville antakelig fått flere poeng på de fleste av de parametrene.
Og så da? Jeg vil, like lite som Paulus, kunne levere et poengkort ved himmelporten og tro at det vil være adgangstegnet. ”Hva skal jeg med det?” vil Herren spørre. ”Hvorfor har du drevet og notert disse tingene?”
Hva blir det spørsmål om den dagen? Det blir spørsmål om man har vunnet Kristus og blitt funnet i ham, ”ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.

Kan vi bruke et så enkelt ord som ”barnetro”? Vedkommende jeg har nevnt, hadde barnetroen. Den var enkel. Den var trygg. Den lå fast. Så var det ikke uten en baktanke at også barnetroen – begrepet og sangen – også har vært tema i denne gudstjenesten.

La oss vende tilbake til prekenteksten. Det er en tekst om vårt forhold til Gud og vårt forhold til hverandre. ”Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien.”
Hører vi ikke en etterklang av Fadervår i denne teksten? "Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere”?

Bergprekenen er en interessant tekst på mange måter. For her gjør Jesus noe han ikke gjør andre steder, han setter opp noen kontraster. ”Dere har hørt det er blitt sagt – men jeg sier dere”. Dagens prekentekst er den første av disse kontrasteringene. Så følger det flere – i alt er det fem slike kontraster i forhold til kravene i den gamle moseloven. Og legg merke til dette: Jesus opphever ikke kravene fra moseloven – han forsterker dem; han utdyper dem. Han får fram at synd ikke først og fremst er et spørsmål om konkrete handlinger, men om å være i sannhet, være i oppriktighet, være i kjærlighet.
Synd er ikke først og fremst handlinger vi klarer å holde oss borte fra, det er noe vi må frelses fra. Ikke den ytre rettferdighet, men hjertets renhet. Frelst av nåde. Renset i Jesu blod. Så var det ikke uten grunn at vi sang, før prekenen, Ole Brattekaas sin mektige lovsang i moll: ”Ren og rettferdig, himmelen verdig”.
Ordet forkynner – at mine synder – kommer han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi – Sønnen har gjort meg virkelig fri.
Fri i fra nøden, dommen og døden. Amen! Halleluja!
Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

DEN RIKE MANN OG LASARUS

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravd. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 'Far Abraham,' ropte han, 'forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.' Men Abraham svarte: 'Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.' Da sa den rike: 'Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.' Men Abraham sa: 'De har Moses og profetene, de får høre på dem.' Han svarte: 'Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.' Abraham sa: 'Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde'» (Luk 16, 19 – 31).

Liknelsen om Den rike mann og Lasarus står i en særklasse blant Jesu mange liknelser. Lukas er den eneste av evangelistene som refererer denne liknelsen. Det er den eneste liknelsen der noen av personene opptrer med et eget navn. I de andre hører vi om ”en enke”, ”en dommer”, ”en far som hadde to sønner”, ”den eldste sønnen”, den yngste sønnen”, ”en gjeter”, ”en samaritan”. Den ene personen det fortelles om i denne liknelsen omtales også slik: ”En rik mann”. Motstykket hans er ”en fattig mann”, men den fattige mannen får også et navn. Han het Lasarus. Navnet betyr ”han som Gud hjelper”.
Men Lasarus var ikke et tilfeldig navn i Jesu bevissthet. Lasarus var navnet på en av Jesu venner, Han var den tredje i søskenflokken i byen Betania der Jesus etter tradisjonen oppholdt seg en del. Han var bror til de to søstrene Marta og Maria. I Joh 11, 5 står det om disse: ”Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus”.
Liknelsen om Den rike mann og Lasarus er tilsynelatende lett å forstå. Det er tilsynelatende en fortelling om at de som er rike og lever i luksus her nede på jorden, kommer til ”pinens sted” etter døden. Og de som sultet og led her nede, skal få det godt og bli frelst og salig etter døden.
Jaha? Men er dét evangeliet, da?
De fleste av oss vet at det er det ikke. Evangeliet er ikke budskapet om at alle rike går fortapt, og det er heller ikke budskapet om at alle fattige blir frelst. Det må derfor være noe i denne fortellingen som Jesus ikke sier eksplisitt, men som tilhørerne forsto. Dette ”noe” har ikke med forholdet mellom rikdom og fattigdom å gjøre, men det har med forholdet mellom Gud og mennesker å gjøre, og det forhold at fordi vi alle er Guds barn, har vi også et ansvar for hverandre. Lasarus var en fattig tigger, og den rike mannen overså ham. Det var et brudd på de religiøse forpliktelsene han hadde som jøde overfor de fattige. Det er først etter døden, når Lasarus sitter i nærheten av deres felles stamfar Abraham at den rike mannen blir oppmerksom på ham.
Hva var altså den rike mannens synd? Ikke at han var rik. Kanskje heller ikke det at han forsømte de religiøse pliktene sine i og for seg. Men ved å forsømme dem, viste han at rikdommen var viktigere for ham enn Guds lov.
Jesus fortalte også andre liknelser som handler om dette. Liknelsen i Luk 12, 16 - 21 om den rike bonden er en av disse: ”Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: 'Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?' Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Kanskje er disse liknelsene inspirert av det møtet vi leser om i Matt 19, møtet mellom Jesus og hans om gjerne kalles ”den rike unge mannen”?
Da det gikk opp for den rike mannen i denne liknelsen at han hadde kastet bort sine muligheter, begynte han å tenke på brødrene sine. Og igjen er det Lasarus han appellerer til, tiggeren som han hadde oversett et helt liv: Om ikke han kunne dra tilbake og vitne for brødrene hans, så i hvert fall de kunne bli frelst?
Men det er ikke gjennom spektakulære hendelser evangeliet skal forkynnes. Det er gjennom Guds ord. Det er gjennom vitnesbyrdet. Også det vitnesbyrdet som det er å være til stede for de av våre medmennesker som trenger oss. ”Forkynn evangeliet på alle måter”, skal den hellige Frans av Assisi ha sagt. ”Om nødvendig, også med ord.”

Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 13. juni 2009