DEN RIKE MANN OG LASARUS

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravd. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 'Far Abraham,' ropte han, 'forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.' Men Abraham svarte: 'Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.' Da sa den rike: 'Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.' Men Abraham sa: 'De har Moses og profetene, de får høre på dem.' Han svarte: 'Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.' Abraham sa: 'Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde'» (Luk 16, 19 – 31).

Liknelsen om Den rike mann og Lasarus står i en særklasse blant Jesu mange liknelser. Lukas er den eneste av evangelistene som refererer denne liknelsen. Det er den eneste liknelsen der noen av personene opptrer med et eget navn. I de andre hører vi om ”en enke”, ”en dommer”, ”en far som hadde to sønner”, ”den eldste sønnen”, den yngste sønnen”, ”en gjeter”, ”en samaritan”. Den ene personen det fortelles om i denne liknelsen omtales også slik: ”En rik mann”. Motstykket hans er ”en fattig mann”, men den fattige mannen får også et navn. Han het Lasarus. Navnet betyr ”han som Gud hjelper”.
Men Lasarus var ikke et tilfeldig navn i Jesu bevissthet. Lasarus var navnet på en av Jesu venner, Han var den tredje i søskenflokken i byen Betania der Jesus etter tradisjonen oppholdt seg en del. Han var bror til de to søstrene Marta og Maria. I Joh 11, 5 står det om disse: ”Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus”.
Liknelsen om Den rike mann og Lasarus er tilsynelatende lett å forstå. Det er tilsynelatende en fortelling om at de som er rike og lever i luksus her nede på jorden, kommer til ”pinens sted” etter døden. Og de som sultet og led her nede, skal få det godt og bli frelst og salig etter døden.
Jaha? Men er dét evangeliet, da?
De fleste av oss vet at det er det ikke. Evangeliet er ikke budskapet om at alle rike går fortapt, og det er heller ikke budskapet om at alle fattige blir frelst. Det må derfor være noe i denne fortellingen som Jesus ikke sier eksplisitt, men som tilhørerne forsto. Dette ”noe” har ikke med forholdet mellom rikdom og fattigdom å gjøre, men det har med forholdet mellom Gud og mennesker å gjøre, og det forhold at fordi vi alle er Guds barn, har vi også et ansvar for hverandre. Lasarus var en fattig tigger, og den rike mannen overså ham. Det var et brudd på de religiøse forpliktelsene han hadde som jøde overfor de fattige. Det er først etter døden, når Lasarus sitter i nærheten av deres felles stamfar Abraham at den rike mannen blir oppmerksom på ham.
Hva var altså den rike mannens synd? Ikke at han var rik. Kanskje heller ikke det at han forsømte de religiøse pliktene sine i og for seg. Men ved å forsømme dem, viste han at rikdommen var viktigere for ham enn Guds lov.
Jesus fortalte også andre liknelser som handler om dette. Liknelsen i Luk 12, 16 - 21 om den rike bonden er en av disse: ”Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: 'Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?' Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Kanskje er disse liknelsene inspirert av det møtet vi leser om i Matt 19, møtet mellom Jesus og hans om gjerne kalles ”den rike unge mannen”?
Da det gikk opp for den rike mannen i denne liknelsen at han hadde kastet bort sine muligheter, begynte han å tenke på brødrene sine. Og igjen er det Lasarus han appellerer til, tiggeren som han hadde oversett et helt liv: Om ikke han kunne dra tilbake og vitne for brødrene hans, så i hvert fall de kunne bli frelst?
Men det er ikke gjennom spektakulære hendelser evangeliet skal forkynnes. Det er gjennom Guds ord. Det er gjennom vitnesbyrdet. Også det vitnesbyrdet som det er å være til stede for de av våre medmennesker som trenger oss. ”Forkynn evangeliet på alle måter”, skal den hellige Frans av Assisi ha sagt. ”Om nødvendig, også med ord.”

Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 13. juni 2009

PINSE GJØR DET LETTERE Å VÆRE KRISTEN

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» (…)Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere (Joh 14, 15 – 21; 26).

Jeg har hørt mange pinseprekener i mitt liv. Jeg har holdt noen også, og det er alltid en stor utfordring å skulle formidle og forklare dette sterke, utrolige budskapet som gjør at pinsedag er «kirkens fødselsdag». Men den beste pinsepreken jeg har hørt, ble holdt av en gutt på ti år for mange år siden.
Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?» Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?
Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.

Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Ånden skulle komme som en hjelper og veileder. Han skulle hjelpe disiplene til kjenne det rette og leve rett. Han skulle minne dem om de ord Jesus hadde sagt, han skulle undervise dem, og han skulle gi dem kraft til å være vitner.

Derfor kan vi si at Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen. Vi kan saktens si det enda sterkere: Den Hellige Ånd gjør det mulig for oss å være kristne. Gjennom den hjelp, veiledning og utrustning som han gir den som tror på Jesus.

Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen ved at han forklarer innholdet i Guds ord for den troende, fra det å overbevise om synd og nåde, til det å gi trosvisshet og å veilede i troslivet. Den Hellige Ånd gjør det også lettere å være en kristen ved at han gir den kristne kraft til å vitne og til å leve i samsvar med Guds ord.
Han gjør det lettere å være en kristen gjennom den utrustning han gir, de åndelige gaver, nådegavene. Han gjør det lettere å være kristen gjennom det fellesskapet vi er satt inn i; fellesskapet med Gud og med hverandre.

Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Dette er grunnen til at Gud gir Den Hellige Ånd til alle som tror på ham, og alle som tror at Jesus kom til verden for å frelse alle mennesker fra deres synd.

Akkurat som mange indere har sitt kastemerke for å vise hvor de tilhører, har den kristne fått Den Hellige Ånd som bevis på hvor han eller hun tilhører. Soldaten har sin uniform, foreningsmedlemmet har sitt medlemsbevis, men den kristne har fått Åndens innsegl. Den Hellige Ånd er den kristnes identitetsbevis. Den Hellige Ånds komme til menigheten var Guds redningsaksjon for alle som tror på ham.

Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen.

Den beste pinsepreken jeg har hørt, er fremdeles svaret fra en gutt på 10 år til en radioreporter.

NOW YOU SEE ME - NOW YOU DON'T

PREKEN I ASKIM KORPS – TREDJE SØNDAG ETTER PÅSKE - 3. mai 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 16 til 22, i Jesu navn: ”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg." Da sa noen av disiplene hans til hverandre: "Hva mener han med å si: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg', og: 'Jeg går til Far'? Hva mener han med 'om en liten stund'? Vi skjønner ikke hva han snakker om." Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: "Snakker dere om det jeg sa: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg'? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skalbli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.” Slik lyder Herrens ord!

Da jeg leste denne søndagens bibeltekst, ble jeg minnet om tittelen på en sang som var populær, jeg tror det må ha på 1970- eller 80-tallet. Blant annet laget Cliff Richard en versjon av den: ”Now you see me – now you don’t” (så ser du meg, så ser du meg ikke). Teksten er en advarsel mot å ta den man er glad i for gitt. Plutselig kan vedkommende være borte. ”Now you see me, now you don’t”.
Kanskje hadde Jesu disipler litt av den samme følelsen da Mesteren sa til dem at han skulle bli borte for dem, men så skulle de få se ham igjen?

Det er ikke uten grunn at dette er en tekst for den tredje søndagen etter påske. Vi er i denne litt limboaktige fasen i kirkeåret mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Det er en underlig tid. Noen vil kanskje si at det er en utfordrende tid. Hva skjedde i disse ukene? Hvor befant Jesus seg i disse ukene? Hvor sov han? Vi vet så å si ingenting om hva som skjedde i disse ukene. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om. Vandret de omkring? Var de samlet på ett sted?
Tekstene for disse søndagene mellom påske og Kristi himmelfart er stort sett tekster om ting som skjedde før påske. Den teksten vi har lest sammen nå, er fra Jesu avskjedstale til disiplene, som han holdt før forhørene og korsfestelsen.
Den eneste samtalen mellom Jesus og disiplene fra disse ukene mellom påske og Kristi himmelfart, er den teksten som ofte kalles ”Peters konfirmasjon”. Det er en sterk og gripende tekst, og vi kan vel si at den på mange måter er en forberedelse til den rollen Peter skulle spille på pinsedagen og tida deretter. Like mye som Peters konfirmasjon, kan vi kalle den Peters aposteleksamen.
Vi husker fortellingen, ikke sant? Peter og disiplene som dro ut for å fiske, men ikke fikk noe. Så sto Jesus på strandbredden. Now you see me – now you don’t.

”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg."
Slik hadde Jesus talt til dem før korsfestelsen. Når vi leser teksten i dag, leser vi den som en menighet som vet at disiplene har vært nødt til å gå gjennom noen av de fasene som beskrives i denne teksten: Jesus var blitt tatt fra dem, men så hadde han vendt tilbake.
Men vi leser også teksten med den kunnskap at snart skal han tas fra dem en gang til – han skal hentes opp til himmelen. Og vi vet at han skal komme tilbake, både til dem og oss – enda en gang.

Han skal komme tilbake, både gjennom den store, dramatiske begivenheten som den kristne kirke alltid har ventet på – Jesu gjenkomst – men han kom også, gjennom det som skjedde den første pinsedagen, da Jesus sendte Den Hellige Ånd.

Now you see me – now you don’t.
Alle vi som har hatt små barn, har lekt den leken der den lille legger hendene foran øynene og er ”borte”. Den voksne later som man ikke ser den lille, og når hendene fjernes, sier man med fryd: - Der var du! Og barnet hikster av fryd.
Det er en lek som han sin tid, og den tiden er gjerne kort. Snart forstår barnet at man er der, selv om man ikke synes.

Som kristne gjør vi den samme erkjennelsen.
At man ikke ser Gud, ikke ser Jesus, i den ene eller andre situasjonen, er ikke det samme som at han ikke finnes. Han finnes. Han er der. Now you see me…. Ja! Men viktigere er det at han ser oss! Derfor måtte Job, den hardt prøvde skikkelsen fra Det gamle testamente, få denne formaningen: ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham” (Job 35, 14)!

Ett av de sterkeste, såreste og mest smertefulle utsagnene i påskebudskapet, er det som Maria Magdalena kom med i hagen, da hun trodde Jesus var gartneren: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Joh 20, 12). Jesus var borte! Men så kjente hun ham igjen: ”…jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så”.

Om det er situasjoner der vi ikke synes vi ser Jesus, er det ikke dermed sagt at han er tatt fra oss, eller enda mindre: At han har forlatt oss. Jesus så at disiplene var redde for å miste ham av syne. Derfor munner denne søndagens tekst ut i et løfte: ”Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere”.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,

én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen

KORSET - GUDS ADRESSE

Preken i Golgatamøte på Frelsesarmeen i Askim
Langfredag 10. april 2009


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:

Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19, 16 – 19).

Slik lyder Herrens ord!

Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i formiddag, ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.

Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i formiddag. Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent. Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent. Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste i Frelsesarmeen i formiddag. Vi vet hvorfor denne gudstjenesten kalles et Golgatamøte. Hadde vi ikke visst det, hadde vi ikke vært her. Men vi vet at langfredag er en dag som bør, kan og må markeres i en kristen menighet.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.

Og derfor har jeg valgt å lese en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: ”Korset – Guds adresse”.

Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.
Korset – Guds adresse.

En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
”Navn og adresse”, sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.

Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.

Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.

Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.

Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Jeg har vært i Egypt også. Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke. Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp to tusen år. Samlet seg. Undret seg. Bedt og takket. De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin. De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby. I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by. Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten. Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.

Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: ”Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på” ( Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.

Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde. Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles ”Gordons Golgata”, det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet. Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder. Takket Gud for Golgata. Takket Gud for frelsesverket. Takket Gud for det som skjedde på Golgata. Takket Gud for korset.

Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 16), og fortsetter: ”… men vi forkynner en korsfestet Kristus” (v. 22).

Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre. Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset. Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Korset er evangeliets kjennetegn. Korset er evangeliets adelsmerke.
Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.

Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.

Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.

Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
– én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen

HANS NAVN SKAL VÆRE JESUS

Maria budskapsdag:
HANS NAVN SKAL VÆRE JESUS
Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som ble kalt ufruktbar, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne (Luk 1, 26 – 38).

På Maria Budskapsdag er det to temaer man kan fokusere på. Det ene er jomfrufødselen. Få tema innen kristen tro, tanke og teologi er så kontroversielt, så omdiskutert og så latterliggjort som nettopp dette. Graffiti av typen ”Josef har tilstått – julen er avlyst” dukker opp med jevne mellomrom, og alle tror det er like originalt hver gang, og noe de selv har funnet på. Ved å gjøre jomfrufødselen til tema, retter man fokus – i hvert fall tilsynelatende – mot Maria.
Men det er et annet fokus som er vel så viktig. Det er ikke den unge kvinnen Maria, men barnet hun skulle bære fram. Når vi leser teksten, ser vi at Maria selv kom dit forholdsvis raskt. Først en undring rundt henne selv – «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» - men så var det oppgaven og barnet som var det viktigste: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.»
Man tenker gjerne at både Josef og Maria hørte til den lille gruppen som kaltes ”de stille i landet”. Det var de som ventet på at Messias skulle komme. Messias – Frelseren som Gud hadde lovet å sende allerede på syndefallets dag i Eden. Løftet om Messias var av de få ting menneskeslekten fikk med seg ut fra Edens hage. Løftet ble gitt inne i hagen, før menneskene ble drevet ut av den. Løftet om Messias var en urfortelling i den jødiske kulturen. Fortellingen om løftet hadde fulgt folket gjennom alle tider, og hadde fått ulike former. Det fantes ganske sikkert Messias-forventninger i folket også under den romerske okkupasjonen, men de var mer politiske enn de var teologiske. Men en liten gruppe mennesker ventet på en Messias som skulle være et Guds sendebud. De hadde nok ingen klar oppfatning av hvordan han ville framstå, bare at han ville framstå. De visste ikke når han skulle komme eller hvordan han skulle komme, bare at han skulle komme.
Maria var den første som fikk vite både tid og form, var ei ung jente fra Nasaret: Han skal bli født som et lite barn, og du er den som skal bære ham fram: ”Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus”.
Navnet Jesus var ikke noe nytt navn som dukket opp i historien første gang med denne meldingen til Maria. Det var et gammelt og hederskront navn i den jødiske kulturen. Vi finner det i Det gamle testamente også, hos hærføreren Josva. Det er nemlig det samme navnet. Begge er dannet av det hebraiske Jeshúa som betyr «Gud frelser». I spansktalende land er det fremdeles mange barn som får dette navnet. Men når navnet nevnes, vil det for de aller fleste være bare én person som dukket opp i tanken. Det er han som i dette øyeblikk ble lagt under Marias hjerte, og som hun bar fram og fødte.
For snart 100 år siden satt en ung frelsesoffiser og reflekterte over denne fortellingen. Tankene hans utkrystalliserte seg i noen vers som fremdeles synges: ”Hans navn skal være Jesus, det er et frelsernavn” heter det i det første verset av Bernhard Fjærestrands salme fra 1913. I det neste verset synger han: ”Hans navn skal være Jesus, for verden er i nød”. I det tredje verset heter det: ”Hans navn skal være Jesus, for han av Gud er sendt, å knuse syndens velde”.
Alle disse tingene fanges opp av dette ene navnet. Derfor vil dette navnet både engasjere, begeistre og provosere så lenge navnet huskes og nevnes, og så lenge det finnes en kristen kirke som snakker om dette navnet. Derfor heter det i en annen salme, som en annen ung frelsesoffiser skrev noen år senere: ”Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann. Navnet Jesus, det er evig, ingen det utslette kan.”

Søndagsbetraktning for lokalavisa, 2009

SÅMANNSSØNDAGEN - Andakt over Luk 8, 4-15

SÅMANNSARVEN
Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse: "En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd." Da han hadde sagt dette, ropte han ut: "Den som har ører å høre med, hør!"
Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: "Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se og høre, men ikke forstå. Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot og tror bare en tid; når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men på veien gjennom livet kveles de av bekymringer og rikdom og nytelser og bærer ikke fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt (Luk 8, 4 – 15).

Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde, som har såkornet i en sekk som henger over skulderen hans, og han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan. Han bare strør det ut – sår det ut – sprer det.
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt at såmannsliknelsen er en sentral liknelse i Det nye testamente, men det har nok også med en historisk arv å gjøre: Det er arven etter Hans Nielsen Hauge, såmannen framfor noen i norsk kirkehistorie. Den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans. Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde – han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying. Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototyp på såmannen. Såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolket.
Vi har god dekning for å si at det også sto sterkt i Jesu bevissthet. Han må ha vært glad i såmannsmotivet. Under sine vandringer på kryss og tvers i Det hellige land må han ha sett mange så menn. Synet av dem må ha truffet en streng i Jesu eget hjerte og i Jesu egen tanke: Det er jo det samme jeg driver med! Kanskje var det i forlengelsen av disse refleksjonene at bilder som "det levende brød" dukket opp? Tre ganger leser vi i Det nye testamente at Jesus fortalte liknelser om så menn. Tre ganger leser vi at han forklarte disiplene hvordan liknelsen skal forstås, og han gir i hvert fall to forskjellige tolkninger av den. Såmannsmotivet må ha fascinert Jesus sterkt!
Det bør fascinere fremdeles, og ikke bare kristne. Som mennesker driver vi såmannsarbeid noen hver av oss, enten vi er oss det bevisst eller ikke. Vi sår tanker, vi sår holdninger, vi så gjerninger.
"Såkornet er Guds ord", sier Jesus i sin forklaring til disiplene. Samtidig ser vi at resultatet av såmannsarbeidet ble veldig forskjellig. Noe "falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt", forteller Jesus. Kvaliteten på såkornet var den samme, men jordsmonnet det falt i og omstendighetene rundt det var forskjellig. Derfor ble også resultatet forskjellig.
Liknelsen om såmannen kan leses som en enkel, hverdagslig fortelling om en av de menneskelige grunnaktiviteter: Arbeidet for det daglige brød. Men den kan også leses som en utfordring både til enkeltmennesker, kirke og samfunn: Hva kan man gjøre for at jordsmonnet skal bli så godt så såkornet spirer og gror? Jo, Jesus hadde god grunn til å være fascinert av såmannsmotivet.Han så sprengkraften i det. Han så utfordringen i det. Han var også en som gikk ut for å så.
Amen

JESU SJU ORD PÅ KORSET

Preken ved Golgata-møte i Askim korps - Langfredag 21. mars 2008

Det er Golgata som står i fokus på langfredag.
Golgata.
Korset.
Og han som hang på korset.
Jesus fra Nasaret. Vi kjenner fortellingen om hans liv, fra krybben i stallen i Betlehem og fram til denne dagen. Korsdagen. Smertens dag. Lidelsens dag.

La oss stille oss rundt korset der han henger.
La oss betrakte hans lidelse.
La oss lytte til hans ord.
For han har noe på hjertet også i denne situasjonen. Det er ting han ønsker å formidle til oss. Sju ganger kommer han til å tale mens han henger på korset.
De sju ordene skal vi lytte til.
Jesu sju ord på korset.

Og vi skal høre den første teksten – det første Jesus har på hjertet:

Luk 23, 32 – 35:
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst,» sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!»

”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!”
Det er Jesu første ord på korset. En bønn for sine mordere. En bønn for de som håner og plager ham. ”De vet ikke hva de gjør!”
Som regel hører vi argumentet brukt den motsatte veien. ”Bevisstløs i gjerningsøyeblikket” er et uttrykk fra strafferettspleien. Kan din forsvarer argumentere med at du er eller var ”bevisstløs i gjerningsøyeblikket”, og få gehør for det, kan du regne med redusert straff og kanskje tilmed frifinnelse.
- Jeg visste ikke hva jeg gjorde!
- Jeg forsto ikke hva jeg var med på!
- Vi fattet ikke konsekvensene av det vi holdt på med.

Alt dette er unnskyldninger og forklaringer vi har hørt, enten det var for å avdramatisere noe som kanskje ikke var så stort og viktig, eller det gjaldt noe som var alvorlig – skremmende – truende.

Men her er det ikke den eller de skyldige som sier det. Det er den som er gjenstand for volden – maktbruken – terroren. Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.
Jesus hadde vært gjennom timer med hån, smerte og tortur.
Han hadde ikke sagt et ord under hele denne tiden. Ikke svart. Ikke hånt tilbake. Ikke rast mot sine plageånder. Nå åpner han munnen. Nå taler han. Og det han sier, er en bønn for de mishandler ham.
En bønn om tilgivelse.
Vi kan ikke dekke oss bak at vi ikke vet hva vi gjør. Vi må tvert om konfronteres med det og ta ansvaret for det. Ja; slik er min skyld. Slik er mitt nederlag. Denne uretten har jeg begått, både mot Gud og mennesker. Vår vei til frelse er ikke å unngå ansvaret, men å be om tilgivelse. Tilgi oss, enda vi visste hva vi gjorde.

La oss så lytte til det neste Jesus har på hjertet:

Luk 23, 39 – 43:
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Hvem var de, disse to som ble korsfestet sammen med Jesus?
Noen småkjeltringer kan de ikke ha vært. Og forbrytelsene de hadde gjort seg skyldige i, måtte ha vært rettet mot romerne, for ellers ville de ikke blitt korsfestet. Det var en romersk henrettelsesmåte – grusom og blodig.
Per Lønning har sagt om disse to: ”Den ene visste at han var en kjeltring – den andre viste at han var det.”
Kanskje er det litt billig å si det slik. Smertene var ikke noe mindre for de to forbryterne enn for Jesus. Dødsangsten var ikke annerledes for dem enn for ham. At man reagerer med aggresjon overfor smerter og frykt, er noe de fleste av oss vet.
De kom med hvert sitt ønske, disse to – kall det gjerne hver sin bønn.
I bunn og grunn ba de om det samme: De ba om å bli befridd. De ba om å bli frelst.
De visste at foran dem lå timer med de frykteligste smerter, og deretter døden.
”Frels deg selv og oss!” Han hadde hørt hva som var sagt av de som sto rundt. ”Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse”! Og han utfordret Jesus: Vis dem nå! Vi hvem du er! Frels deg selv og oss!
Jesus svarte ikke på dette. Kanskje lød det som et ekko av noe han hadde hørt tidligere: ”Er du Guds sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!” ”Er du Guds sønn, så kast deg utfor templet, og la englene berge deg!”
Men til den andre bønnen hadde han et svar: ”Husk på meg når du kommer i ditt rike!” Og svaret: I dag skal du være med meg i Paradis.
Det er Jesus slik vi kjenner ham. På sine vandringer. Fra sin himmel. På korset. Selv der. Ja, særlig der! Frelseren. Frelseren. Frelseren.

Vi skal synge et vers sammen nå fra Hjalmar Hansens salme "Se, mengden til Golgata iler"

La oss lytte til det tredje Jesus har på hjertet:

Joh 19, 26 – 27
Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Mens guttene våre ennå var små skulle Mona til en undersøkelse for noe som hadde plaget henne. Det kunne være noe alvorlig (noe det viste seg ikke å være!), og Mona ga sine instruksjoner. En av dem var at når jeg giftet meg igjen, måtte det være med en som var snill med guttene.
Fordi det ikke var noe alvorlig kan vi snakke om det og fleipe litt med det, men tanken hun ga uttrykk for ligger dypt rotfestet i mange av oss: Hva med dem jeg har ansvaret for når jeg er borte? Hva med dem jeg er glad i når jeg er borte?
For de fleste av oss er det slik at ikke noe bånd til andre mennesker er så sterkt som båndet mellom foreldre og barn. Livet har lært meg at det å være far, er noe jeg aldri blir ferdig med. Det er et ansvar og en forpliktelse og et kall jeg aldri kan legge fra meg.
Når noen går bort, er det ikke bare de etterlatte som lider et tap.
Den som dør mister også kontakten med de som er rundt en og som en er glad i. Det er et tap, selv om man tror på og er forvisset om en bedre tilværelse og et bedre liv etter dette.
Dette tok Jesus på alvor.
Han som hadde sagt til disiplene at han ikke ville etterlate dem farløse, han etterlot ikke sin mor sønnløs.
Som Jesu venner, som Jesu etterfølgere er vi satt inn i et fellesskap. Vi tilhører noe mer enn oss selv. Vi er satt inn i en familie – inn i en menighet – inn i Herrens kropp her på jorden.

La oss lytte til det fjerde Jesus har på hjertet:
Joh 19, 28 – 29:
Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.

Vi sang: ”Det var ved den niende time/et rop fra Golgata ble hørt; det kom fra en døendes lepper som nesten vansmektet av tørst…”.
En av de reaksjonene som oppstår i en kropp som er hengt opp slik en korsfestet kropp er, er sterk tørste.
Når det henvises til at ”Skriften skulle bli oppfylt”, er det med referanse til Salme 22, 16: ”Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen”.
Hadde vi lest langfredagberetningen fra Matteus, ville vi sett at Jesus var blitt tilbudt drikke tidligere: Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke (Matt 27, 33b-34).
Dette var noe de ga fanger før de ble korsfestet, og som virket sløvende på dem. Det ga en form for rus. Det Jesus fikk drikke mens han hang på korset, var egentlig beregnet på soldatene, som en form for leskedrikk.
I sangen som vi synger, gjør Hjalmar Hansen denne tørsten til en form for liknelse: ”Åja, dette bristende hjerte – det tørstet for sjeler å få!”
I trosbekjennelsen sier vi om Jesus at han var ”virkelig og sant menneske”, samtidig som han er ”virkelig og sann Gud”.
Som et virkelig og sant menneske kunne Jesus føle smerte, føle sult og føle tørst. Når Jesus roper ”Jeg tørster!” fra korset, sier han samtidig: Jeg er et menneske! Jeg er et menneske som lider!
En av de som sto der – vi aner ikke hvem – oppfattet det ropet. Og han lot den døende Jesus om ikke annet, så få fukte leppene sine.
Jeg tørster!
Til oss som tror på ham, sier dette ropet: Et menneske som lider – men også Guds Sønn. Og som menneske lider jeg for din skyld. Jeg lider for at du skal kunne bli frelst.
Han glemte seg selv midt i døden
Han glemte sin tornfulle vei
Han så kun på menneskenøden.
Å, tenk – det var allting for meg.

Vi synger det tredje verset i Hjalmar Hansens sang.
La oss lytte til det femte Jesus har på hjertet:

Matt 27, 46 – 49:
Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»

Det er en stigning i dramaet på Golgata nå. Vi har lyttet til fem av de sju utsagnene Jesus kom med på korset. De tre første handlet om menneskene rundt Jesus. Han begynte med å be for soldatene og de som korsfestet ham. De som han menneskelig sett minst av alt hadde noen grunn til å be for. Han begynte med å be for dem.
Så oppmuntret og velsignet han røveren på korset ved siden av ham. Han som selv sa at han ikke fikk annet enn det han hadde fortjent. Men Jesus velsignet ham.
Så velsignet han de som hadde stått ham nær i livet. Sin mor. Den disippel han hadde hatt et særlig nært forhold til. Ba dem ta vare på hverandre.
Først da tenkte han et øyeblikk på seg selv. Jeg tørster!
Ved den sjette timen falt et stort mørke over landet, leser vi i bibelteksten. Og ved den niende timen er det Jesu rop lyder: ”Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg!”
Evangelisten har gjengitt ropet slik det lød fra Jesu munn, på Jesu språk, som var arameisk. Og oversettelsen har beholdt den arameiske versjonen for å forklare oss den merkelige replikkveksklingen som kommer etterpå.
- Han roper på Elia, sa de til hverandre. Profeten Elia fra Det gamle testamente. Han spilte en sentral rolle i folkefromheten. Døperen Johannes var blitt sett på som en Elia-skikkelse. Og igjen leser vi at en ville fukte en svamp og gi Jesus å drikke. Kanskje ikke for å hjelpe denne gangen, men for å høre om han hadde mer å si. Og de som sto rundt, sa foraktlig: Nei, la oss se om Elia kommer for å redde ham!
Hva slags rop var det Jesus kom med?
Det var et rop fra den ytterste nød og den ytterste pine.
Vi som noen ganger kanskje snakker lettvint om ”et gudsforlatt sted”; la oss huske at det har bare vært ett gudsforlatt sted i historien, og det var korset på Golgata. Der ble Jesus forlatt av Gud. Forlatt av Gud!
Det har lenge vært diskutert om ordet ”helvete” skal tas ut av den norske bibeloversettelsen. Jeg kan saktens se gode grunner for det. Jeg er ikke sikker på at det er noe godt ord. Jeg er ikke sikker på om det kommuniserer den realiteten det er snakk om: Fortapelsen. For hva er fortapelse? Det er å være forlatt av Gud! Fortapelse er å være forlatt av Gud!
Da kan man ha både svovel og andre effekter for meg. Fortapelsen er å være forlatt av Gud.
Også dét måtte Jesus gjennomgå. Han gjorde det, for at du og jeg ikke skal behøve det. For at vi aldri skal behøve å si til Gud: Hvorfor har du forlatt meg?

La oss se på det sjette utsagnet fra Jesus der han henger på korset:

Luk 23, 44 – 46:
Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

Vi nærmer oss slutten på dramaet.
Men det har skjedd noe.
Gudsforlattheten er opphevet. Gud har igjen vendt sitt ansikt som Sønnen.
Jeg tror ikke det kan ha gått mange minuttene mellom Jesu fortvilte utrop der han spør hvorfor Gud har forlatt ham, og den tillitsfulle erklæringen han kommer med her.
Hva har skjedd?
Teksten forteller hva som skjedde i mellomtiden.
Forhenget i templet revnet etter midten.
Forhenget som skilte folket fra guddommen – det hadde revnet. Det var ikke noe hinder lenger.
I det samme øyeblikket visste Jesus at gudsforlattheten var opphevet, og han kunne si til Faderen: I dine hender overlater jeg min ånd.
Bare et øyeblikk senere var han død, men han rakk å si én ting til, og vi skal nå stanse for det sjuende og siste av de ord Jesus sa på korset:

Joh 19, 30:
Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.

Det er over!
Den kampen Jesus stred – alle smertene han led.
Nå er det over.
Han er død.
Han som skriver akkurat denne teksten – evangelisten Johannes – var både øyne- og ørevitne til det som skjedde. De andre evangelistene var ikke det. De har fått det referert. Om du leser alle evangelistenes beskrivelse av korsfestelsen og føler at her er det noen kronologiske uoverensstemmelser: Ja, det er det. Som det alltid er når fire personer skal fortelle fra den samme hendelsen, og bare en av dem faktisk var til stede. Selv ikke han som var til stede får med seg alle detaljene.
Men helheten stemmer. Og sluttsummen stemmer.
”Det er fullbrakt!”
Det er sluttsummen.
Det er svaret med to streker under til slutt: Det er fullbrakt. Det er fullbrakt! Det er fullbrakt!!
Knapt noe ord fra Jesu munn er sitert så ofte. Mange av oss har sterke minner om hvordan disse ordene var malt på frontveggen, for eksempel i det gamle Templet i Pilestredet 22.
Før et nytt bygg kan tas i bruk, må det ha en ferdigstillelsesattest.
Frelsesverket har fått en slik attest.
Det var de siste ordene Jesus sa på korset, og hele langfredagens evangelium kan oppsummeres i disse tre ordene: Det er fullbrakt!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen