Talsmannen - advokaten

Andakt på årsmøtet til Sørlandet krets av Kristne Arbeidere, søndag 29. mai 2022

Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?»
Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?
Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.
Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Vi skal lese det som er dagens tekst, denne søndag før pinse:
«Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av» (Joh 15, 26 – 27).
Slik lyder Herrens ord!

Svenske Lina Sandell var en produktiv salmedikter som skal ha skrevet om lag to tusen salmetekster, sanger og dikt.
Uten henne hadde vi ikke hatt tekster som «Blott en dag» eller «Å, Jesus, åpne du mitt øye» i våre sangbøker.
Den siste av disse skrev hun i 1861. Da var hun 29 år gammel. Tre år tidligere hadde hun vært øyenvitne til at hennes far, som hun var sterkt knyttet til, hadde falt over bord fra en ferge og druknet.
Denne hendelsen slapp aldri taket i henne, og bønnen om å få øynene åpnete for rikdommen i troen levde alltid i henne.
Ett av versene er slik:
«Jeg har en talsmann tro i nøden, en trøster og en hjelper god.
Jeg har et evig liv i døden, en evig fred i Jesu blod».

En talsmann defineres gjerne som en som taler noens sak eller fører ordet for en andre; en eller flere.
I en rettssal er det partenes advokater som er talsmann for dem, enten man er saksøkt, tiltalt eller saksøker.
Å være talsmann for en upopulær sak, eller for en omstridt person, kan medføre mye ubehag, men han eller hun gjør en viktig og nødvendig jobb.
En som ofte har fått merke dette er min gode venn Brynjar Meling. Han var jo aktiv i Frelsesarmeen i mange år, samtidig som han var advokat for Mullah Krekar.
Jeg synes han illustrerer veldig godt Jesu poeng: Behovet for en talsmann. Behovet for en forsvarer.
I Bibelen er «talsmann» eller «talsmannen» stort sett et annet uttrykk for Den Hellige Ånd.
I 1 Joh 2 brukes det om Jesus, og i 2 Pet 2 om Noa.

Dagens prekentekst er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
Her advarer han dem om all den motstand de kommer til å møte: Kritikk, løgn, hat og bakvaskelse. Alt fordi de tror på Jesus og følger ham.
I den situasjonen vil de trenge en god advokat; en talsmann.
Det vil de få i han som Jesus kaller «sannhetens Ånd».
Om ham hadde Jesus allerede sagt at han «skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (14, 6).
Talsmannen vitner om Jesus og han underviser om Jesus.

En ung jente hadde hatt en åndelig opplevelse som hadde endret på mange ting for henne.
Hun ble gladere, og hun ble tryggere.
Selv sa hun det slik: - Jeg trodde på Gud før også. Men etter dette tror jeg mer på Gud.
Talsmannen hadde vært i virksomhet!

Å tro på Gud vil aldri være et spørsmål om å produsere en trosmengde eller om å prestere.
Jesus bruker sennepsfrøet som et bilde på troen: «Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster» (Matt 13, 32).
Om troen er liten, kan den vokse.
Apostelen Peter minner om det i sitt andre brev: «Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (3, 18).
Da Jesus lovte å sende Den Hellige Ånd, skulle dette være en av Talsmannens oppgaver: Å «lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 21).

Ånden lærer oss å tro mer på Gud, som den unge jenta erfarte.
Som gutten jeg nevnte tidligere sa det: Ånden gjør det lettere å være kristen, tenker jeg!
Ha en velsignet pinse!
Amen

Øyenvitnet Maria Magdalena

Preken i Arendal korps 1. påskedag, 17. april 2022

Dagens prekentekst finner vi i Johannes-evangeliets 20. kapittel, de ti første versene, og vi leser i Jesu navn:
«Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem».

Slik lyder Herrens ord!

Nest etter Jesus selv, er kanskje Maria Magdalena den personen vi er mest opptatt av når det gjelder påskedagsfortellingen.
Hun var den første som fant den tomme graven.
Hun var den som fikk det mest personlige møtet med Jesus etter at han hadde stått opp fra de døde.
Hun fikk i oppdrag å formidle videre at han var stått opp.

I det som er denne påskedagens tekst spiller hun ennå en litt tilbaketrukket rolle.
Hun ser at steinen er rullet vekk.
Hun forstår at Jesus ikke er i graven lenger.
Hun skynder seg tilbake og varsler Peter og Johannes.
Det kan virke som hun møtte dem på veien - var de også på vei ut til graven?
Så har hun tydeligvis fulgt med dem tilbake til graven, for etter at de to disiplene hadde gått hjem igjen, ble Maria stående, og egentlig er det der dagens tekst slutter at fortellingen om Maria begynner.

Marias ettermæle er på mange måter definert av den salmeteksten en ung journalist i Kristiania skrev i 1890. «Maria Magdalenas jubel» kalte han teksten. I løpet av denne søndagen vil den bli sunget i hundrevis av kirker, bedehus, Frelsesarmé-lokaler, frikirker og menighetshus: «Å, salige stund uten like: Han lever, han lever ennu!»

Norsk påskefeiring ble ikke den samme etter at denne salmen klarte å erobre norsk kristenhet med Johan Halmrasts tekst og Kristian Wendelborgs glade melodi. Så glad er den at det tok sin tid før Den norske kirke syntes de kunne bruke den.

Ingen kommer nærmere en status som øyenvitne til Jesu oppstandelse enn Maria Magdalena.
Hun var den første som så den tomme graven og hun var den første som møtte den oppståtte Frelseren.
Hun søkte sin trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun, heter det i salmen.
Så fikk hun den levende møte – å, salige, salige stund!

Hvem var Maria Magdalena? Hva vet vi om henne?
Det var flere kvinner i Jesu nærhet som het Maria.
Det var hans mor, det var Maria i Betania, søsteren til Marta.
Det var en også tredje Maria; hun identifiseres ved hjelp av sine sønner, «mor til Jakob og Josef», som det står.
Og så var det Maria Magdalena.

Tilnavnet hennes er en henvisning til stedet hun kom fra: Magdala (nå Majdal i Israel).
I ettertid er dette tilnavnet blitt et kvinnenavn, ofte i kortformen «Magda».
En av mine tanter het Magda.
Jeg gikk også på Frelsesarmeens krigsskole sammen med en Magda – major Magda Iversen.
Men også den «fulle» versjonen av navnet er i bruk.
Det er mange kvinner som heter Magdalena. I land som Polen og Østerrike er det faktisk et forholdsvis vanlig navn.
Skiskytter-interesserte vil kanskje huske navn som Magdalena Neuner fra Tyskland eller Magdalena Forsberg fra Sverige?
Og mens vi likevel er i Sverige: Landets nye statsminister - Magdalena Andersson.

Maria fra Magdala.
Maria Magdalena. Hvem var hun?
Hun nevnes i alle de fire evangeliene, men etter pinsedagen hører vi ikke mer om henne.
Evangelisten Lukas gir oss et lite glimt inn i hennes historie: «I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv» (8, 1-3).

«Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av» - ut fra det kan vi anta at Maria hadde vært alvorlig, psykisk syk.
Det er mer sannsynlig enn at hun skal ha vært enten en prostituert eller en meget vidløftig kvinne. Slik har hun ofte vært framstilt i folkefromheten og i forkynnelsen. I Norge hadde man såkalte «Magdalenahjem» i så vel hovedstaden som i Bergen og Trondheim helt fram til 1920-tallet. Dette var en «betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner», som det heter i Store Norske Leksikon.

Myten om den prostituerte Maria kan føres tilbake til pave Gregor den store, som i sin påskepreken i 591 hevdet dette som den første, og myten har overlevd til denne dag.

Den svenske poeten og frelsessoldaten Majken Johansson, som levde fra 1930 til 1993, ga i 1972 ut en bok som heter «Från Magdala – fragmenter ur en självbiografi». Her forteller hun om et liv med mange utfordringer og mange nederlag, men også om hvordan det å møte Jesus, og hans medarbeidere, ble redningen for henne. Hun identifiserte seg med Maria fra Magdala.
Men myten om den prostituerte, skakkjørte Maria er dårlig begrunnet i det bibelske materialet.
Det som kan slås fast er at hun hadde fått hjelp av Jesus – blitt helbredet, og at hun etter det hadde fulgt ham.

Hun må ha hatt en særstilling blant de kvinnelige disiplene.
Hun var til stede ved korsfestelsen og hun så hvor Jesus ble gravlagt.
Da sabbaten var over gikk hun ut og kjøpte en salve som hun ville salve Jesu legeme med. En siste kjærlighetshandling til ham som hun sto i så stor gjeld til.

Og så møtte hun den oppstandne!

Hun nevnes alltid når det blir referert til kvinnene rundt Jesus, og hun nevnes ofte først.
Hun var den som ble sendt av gårde med et budskap til alle de andre: «Gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
Det oppdraget fikk hun av Jesus selv!
«Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg rope det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud!»

Han er oppstanden! Han lever!
I oldkirken ble Maria kalt «apostola apostolorum» - en apostel for apostlene.
Fram til Jesus åpenbarte seg for disiplene, var det Marias vitneutsagn man hadde å holde seg til.
Riktignok nevner ikke Paulus Maria Magdalena når han i 1 Kor 15 ramser opp de mange som Jesus viste seg for etter sin oppstandelse, men vi vet at hun var blant dem.
Paulus var ikke øyenvitne til oppstandelsen; det var Maria!
Så har hun da også vært vurdert som en av kirkens hellige kvinner helt siden urkirkens tid, og hun er vernehelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ull-vevere, fanger, elever og studenter, og for barn som har vanskelig for å lære å gå – for å ta det meste.

Jeg nevnte Majken Johansson og hennes identifisering med Maria.
Vi kan også identifisere oss med Maria Magdalena.
Vi kan identifisere oss med hennes takknemlighet: Hun hadde opplevd at Jesus satte henne fri.
Vi kan identifisere oss med hennes fortvilelse: «De har tatt Herren bort, og vi vet ikke hvor de har lagt ham», som hun sa da hun fant graven tom.
Vi kan identifisere oss med hennes takknemlighet: Jeg har sett Herren. «Jeg levende så ham i haven – og aldri så skjønn jeg ham så!»

Johan Halmrast, som skrev salmen «Maria Magdalenas jubel» ga aldri noen begrunnelse for hvorfor han valgte akkurat henne som sitt «talerør».
Kanskje var det litt tilfeldig?
Kanskje han også identifiserte seg med Maria?
«Jeg som er ringest blant ringe; den minste han kjenner på jord».

Johan Falkberget mente salmen sprang ut av det han kalte «en Patmos-opplevelse».
Kanskje ble den født mens forfatteren lyttet til en forkynnelse som tok utgangspunkt i nettopp møtet mellom Maria og den oppstandne Jesus.
Selv var han bare 24 år gammel da han skrev teksten, og mye kan tyde på at dette var den første litterære teksten han hadde på trykk.
Samme år skrev han også den andre teksten som lever etter ham og som står i Norsk Salmebok: «Hen over jord et pilgrimstog».

Johan Halmrast var journalist.
Han skulle skrive mye i årene fram til han døde, bare 46 år gammel i 1912, både dikt, romaner og oversettelser.
Men det er først og fremst teksten hans om Maria Magdalenas jubel som huskes. Den er da også blitt kalt «en reportasje fra påskemorgen».

Johan Halmrast har møtt et øyenvitne til oppstandelsen.
Det øyenvitnet var Maria Magdalena.

Hennes jubel er vår jubel!
Hennes takknemlighet er vår takknemlighet!
Hennes oppdrag er vårt oppdrag!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!

Veien til Jerusalem

Preken i Risør Frikirke, fastelavnssøndag, 27. februar 2022

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 31 til 34, og vi leser i Jesu navn:
«(Jesus) tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa».
Slik lyder Herrens ord!

Fortellingen om Jesus er i ferd med å nå sitt klimaks. Men den eneste som er klar over dette, er Jesus selv.
For disiplene handler dette med å dra opp til Jerusalem om en årlig begivenhet som skulle skje enda en gang. En stor religiøs høytid som det var viktig å delta i, men som mest sannsynlig ville gå inn en rekke av liknende, årlige hendelser.

Religiøse høytider – årvisse, viktige begivenheter i en kirke eller en organisasjon.
Med den bakgrunn jeg har, har Frelsesarmeens årskongress vært en slik begivenhet.
Den blir gjerne holdt ved St. Hans-tider. Man leide i mange år idrettshaller i Oslo; Njårdhallen eller Ekeberghallen. Senere er Oslo Kristne Senter blitt brukt. Lokaler med forholdsvis stort uteområde, der man kunne mingle, ha sosialt fellesskap, sette opp campingbord; kanskje grille.
Jeg vokste opp i Oslo, der det var mye frelsesarmé.
I det miljøet var kongressen noe vi tok for gitt. Og jeg undret meg over de som bodde andre steder og kunne fortelle at nei, kongess, det hadde de aldri vært på, eller det er mange år siden.

Min farmor var fra ei øy i Sunnfjord.
Der var det én skole, én kirke og ett bedehus. Det kunne gå år mellom hver gang Frelsesarmeen fra Florø besøkte det bedehuset.
Men i 1961 var Besta på besøk hos oss i Oslo, og fikk blant annet være med på Frelsesarmeens årskongress det året – i Njårdhallen.
Da hun lå på det siste, tre år senere, sa hun til min far: - Det var som en forsmak på himmelen! Og nå skal jeg dit!
Hun husket det som en stor begivenhet, som en religiøs høytid, som en festreise. Møtene i Njårdhallen ble som en forsmak på himmelen.

«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Enten vi tilhører Frikirken, Frelsesarmeen, pinsebevegelsen, Misjonssambandet eller hva den kan være: Jeg tror vi alle har slike møtepunkter og slike minner. Kanskje har vi vært på mange slike, men det vil alltid være en eller noen som stikker seg ut; som står fastere og sterkere i minnet enn mange andre.
Som den kongressen da jeg ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser.
Neste år er det 50 år siden den kongressen. Eller den kongressen da vi kom hjem etter å ha vært stasjonert i Island, på små steder, med få kjente, enda færre salvasjonister. På kongress kunne man nærmest svømme i kjentfolk og uniformer.

Jesus og disiplene var på vei til Jerusalem, og Jesus begynte å forberede disiplene på hva som ventet både han og dem.
I første omgang forsto nok disiplene Jesu ord dithen at nå var det på tide å bevege seg mot den byen som var – og er – så viktig for jødene: «Vi går opp til Jerusalem». Men så sa han noe som de nok stusset over, og i hvert fall ikke forsto: Hva som skulle komme til å skje akkurat denne påsken.
Men faktisk hadde Jesus gjennom hele sitt virke forberedt dem på dette: At han skulle lide og dø, men også stå opp igjen fra de døde.

Veien til Jerusalem var ikke noe som begynte med at Jesus ga det vi kan kalle et signal til oppbrudd i denne teksten: «Se, vi går opp til Jerusalem».
Jesus hadde vært underveis mot Jerusalem, i betydningen underveis mot korset, hele livet, fra fødselen i Betlehem, flukten til Egypt, oppveksten i Nasaret og de tre årene da han vandret på kryss og tvers i landet. De brukte han til å forkynne, til å undervise, til å hjelpe og til å helbrede. Slik brukte han også dagene og ukene på vei mot Jerusalem denne siste gangen. Det var i denne fasen Jesus møtte både den rike, men ulykkelige Sakkeus og med den blinde tiggeren Bartimeus.

«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Fastelavnssøndag er også en markering av at kirkeåret går mot et høydepunkt.
De neste ukene er alle en del av fastetiden, helt til vi kommer fram til påskehøytiden.
Fastetiden er kirkens vandring mot Jerusalem, det er den troendes vandring mot Jerusalem.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.

Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.

Faste kan være noe man gjennomfører i fellesskap med noen, eller man gjør det i ensomhet.
Faste kan være noe man gjør med glede, eller det kan være noe man gjør mer av sur plikt enn ut fra et oppriktig ønske om å bli mer i harmoni med seg selv, sine verdier og sin Gud.
Profeten Jesaia i Det gamle testamente sa om dette: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne» (Jes 58, 5-7).

En siste måte å markere faste på som jeg vil nevne, er å bruke mer tid på bibellesning og bønn i fastetiden enn man ellers gjør.
Lese ett kapittel mer; dele en andaktsstund mer.

«B&B» står det på skilt man kan se når man er på reise.
Det er forkortet for «bed and breakfast» eller «seng og frokost». Det er gjerne et tilbud av den enkle og rimelige sorten, men det dekker behovet der og da.
Bed and breakfast.
Losji og mat.
Hvile og næring.

Også i kristenlivet kan «B&B» være en god kode å ta med seg, og en god kode å kunne «knekke».
Da er det forkortet for «Bibel og bønn». Til en viss grad kan man si at det handler om det samme som reiselivets «B & B»: Hvile og næring.

En av Bibelens mest kjente tekster, Salme 23, er en slik «B&B».
David sier her om Herren at «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile» (v. 2) og at han «dekker bord for meg, like foran mine fiender», slik at «mitt beger renner over» (v. 5).

Akkurat som vi har forskjellige frokostvaner, kan vi også tillate oss å ha ulike «B&B»-vaner i kristenlivet, bare vi har dem med oss. Og kanskje særlig i fastetiden.
I stedet for å avstå fra visse typer fysisk næring kan det være en måte å markere fasten på at man tar til seg mer av den næringen vi får gjennom bønnen, gjennom det kristne fellesskapet, gjennom bibellesning og andakt.

Jeg hørte en gang om en som fortalte at han brukte én time i bønn hver dag, unntatt når han hadde det travelt.
- Hvor mye bruker du da? ble han spurt.
- Da bruker jeg to timer, svarte han.

Jeg for min del bruker nok verken én eller to timer i bønn til daglig, men jeg tenker at i et faste-perspektiv er det noe riktig ved den anekdoten, som dette vel er.
I fastetiden, som er en oppkjøring mot påsken, mot Jesu lidelse og død, men også hans oppstandelse; la oss ikke glemme det; trenger vi den ekstra «booster-dosen» som det gir å fokusere ekstra på «B&B» - bønn og bibel.

«Se, vi går opp til Jerusalem!»

Fastetiden er en vandring «opp til Jerusalem»; en vandring mot påske.
La oss bruke den til å følge Jesus og disiplene hans på denne vandringen, og la oss be om en velsignet fastetid!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Sterkere enn døden

Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden - 19. september 2021

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel og fra det ellevte til det syttende vers; i Jesu navn:

Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.

Slik lyder Herrens ord!


Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle «håpløse tilfeller».
Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.

De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra.
De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.

Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene.
Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at «frøken» kunne henge dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kroppsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.

Den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus.
Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Likevel ble Jesus med hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet.
Det var den første gangen.
En død pike - et barn - ble vekket til live mens hun lå på likstrå.

Den neste beretningen er den som er dagens tekst – fortellingen om enkens sønn i Nain. Den skal vi gå grundigere inn i etter hvert, men la meg også nevne den tredje fortellingen; det er fortellingen om Lasarus.

Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken.
«Herre! Han du elsker, er blitt syk.»
Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med.
I dagens bibelutgaver heter det «Herre, han som du er så glad i er blitt syk.»

Det er en sterk fortelling.
En fortelling om vennskap; vennskapet mellom Jesus og de tre søskenene i Betania.
Det er Marta og Maria vi hører mest om.
Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre.
Jeg har stor sympati for Lasarus.
Jeg kan identifisere meg med ham.
En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro.
Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre.
Dødens overmann.

De to andre fortellingene i denne gruppen er annerledes.
De er annerledes, blant annet ved det at Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er annerledes gjennom georgrafien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.
Endelig er de annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tredje gangen hadde den døde ligget flere dager i graven.

Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?

Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår Bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.
Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble.
Han brøt gravens segl selv.

De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – «prøveballonger» er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.

Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.»
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.

«Helvete bever» – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen».

La oss gå litt inn under huden på den fortellingen som er dagens tekst.
Jesus og disiplene hans kom til en liten by som het Nain.
Det var en liten by.
Nærmest en landsby.
Den lå om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag.
Den lå pent til og med vakker utsikt.

Hit kom Jesus og disiplene.
Jeg vet ikke om Nain lå naturlig i Jesu reiserute, eller om det var en omvei.
Men da de kom hit, møtte de et følge.
En ung mann som skulle følges til graven.
En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne.
En enke.
En mor.
En mor som hadde mistet sitt eneste barn.
Sin eneste sønn.
En ung mann.
En gutt.
En som burde ha livet foran seg.
Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen.

Dette var en kvinne som hadde vært i sorg før.
Hun var enke – det vil si at hun hadde mistet sin mann.
Han hun skulle dele livet med, var dødd fra henne.
Men han hadde gitt henne en sønn.
Var det hennes eneste barn?
Teksten sier det ikke rett ut, men det er vel naturlig å lese den slik: Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke.

Jeg minnes en replikkveksling fra romanen «Kristin Lavransdatter» – romanen som ga Sigrid Undset Nobelprisen i litteratur.
Da Kristin hadde fått enda en av sine mange sønner, var det en som kommenterte dette: - Du har mange sønner nå, Kristin!
- Men jeg har ingen å miste, svarte Kristin da – nokså skarpt.

Vi kjenner oss igjen i den følelsen, vi som har barn.
Tapet vil være uopprettelig, uansett hvor mange barn man har.

En enke som hadde mistet sitt eneste barn.
En tragisk fortelling, men ikke enestående.
Ikke i vår tid og ikke på Jesu tid.
Mange enker har opplevd det samme.
Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Hun fikk sønnen sin tilbake.
Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.

Likevel sitter vi med noen spørsmål etter å ha lest denne fortellingen – og de andre fortellingene om mennesker som Jesus vekket opp fra de døde.
Disse spørsmålene kan være omtrent slik:
Når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?

Det må være lov å stille slike spørsmål.
Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.

Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.

Det skjer ikke – det vet vi alle sammen.
Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden «for bestandig».
Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.

For en del år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet «Ordet» av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk.
Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.

Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel.
Han skrev det som et slags svar på et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnsson. Det heter «Over Ævne», og hans tema er nettopp er at mirakler ikke skjer.
Men i Kaj Munks drama skjer et mirakel.
Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Og mens Kaj Munks «Ordet» fremdeles blir satt opp og spilt, er det lenge siden Bjørnsons «Over Ævne» ble det.

Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Jeg har nevnt noe om progresjonen i disse fortellingene.
Det som gikk på geografi og det som gikk på tid.
En jente i Jeriko, kalt tilbake til livet fra den samme sengen som hun nettopp har dødd i.
En ung mann i Nain som kalles tilbake til livet fra båren han ligger på mens han blir ført til graven.
En mann i Betania som kalles ut av graven der han alt har ligget i flere dager.

Alt dette peker fram mot den begivenheten der han som kalte dem ut av graven selv går ut av graven.
Da Lasarus kom ut av graven, var det andre som måtte rulle steinen til side.
Da Jesus gikk ut av graven, var det oppstandelseskraften selv om veltet stenen til side.

Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.

Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.
Det er Jesus vi setter vår lit til.
Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede.
Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.

Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

Ved Jesu føtter

Preken i Arendal korps 15. søndag i treenighetstiden, 5. september 2021

Prekenteksten for denne 15. søndag i treenighetstiden, finner vi i Lukas-evangeliet, i det 10. kapittel, fra vers 38 til 42; vi leser i Jesu navn:

«Da de dro videre, kom (Jesus) til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne».
Slik lyder Herrens ord!

Hjemme har vi et par malerier som viser kjente, bibelske scener.
Det er et der Jesus og disiplene går gjennom en åker, og det er ett som viser det scenarioet som vi også presenteres for å dagens tekst: Maria ved Jesus føtter, Jesus som underviser og i bakgrunnen Marta, som ser litt utålmodig ut.
Hun som har malt det, het Gunhild Bie, og var Gretas grandtante.

Maria ved Jesu føtter.
Det å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.
Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39).
Apostelen Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).

Det var fortellingen om Maria som lå i Mattias Orheims tanke og hjerte da han i 1908 skrev teksten til den sangen vi sang her tidligere i formiddag: «Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn».

Å sette seg ved Jesu føtter er å gjøre en prioritering.
Marias søster, Marta, syntes dette var å kaste bort verdifull tid.
Det var jo så mye som skulle ordnes!
«Ett er nødvendig», svarte Jesus. Og mange har nok erfart at en stund ved Jesu føtter også gir overskudd til det praktiske.

Marta og Maria var søstre, men de hadde også en bror.
Han het Lasarus.
Det kan virke som om hjemmet i Betania, der denne søskenflokken bodde, var et av de få – kanskje det eneste? – fristedene Jesus hadde.
At det var et nært vennskap mellom dem, ser vi blant annet av ordlyden i den meldingen Jesus fikk, og som vi finner i Joh 10, 3: «Herre, han som du er så glad i er blitt syk».
Og evangelisten Johannes skriver i den forbindelse: «Jesus var glad i Marta og hennes søster, og Lasarus».

De bodde i den vesle byen Betania, omtrent 15 stadier fra Jerusalem.
Det var nok gangavstand den gangen; strekningen tilsvarte drøyt tre kilometer. På wikipedia leste jeg at fordi Jesus besøkte disse vennene sine i Betania såpass ofte, er Betania blitt et navn som ofte brukes på bedehus og kristne forsamlingssteder.

Betania – stedet er Jesus og hans venner kunne møtes.

Noen har tolket Jesu ord til Marta som en form for refs; dette er kanskje den vanligste forståelsen av det han sier til henne.
Jeg er ikke sikker på om det er helt rettferdig, verken mot Jesus eller Marta.

Formaning?
Ja vel, men ikke refs.

Noen har tatt Marta i forsvar og ment at det var vel ikke bare Jesus som kom innom hjemmet i Betania, men hele disippelflokken; 12 voksne karer pluss Jesus.
Det var derfor hun ble litt stresset.

Nå står det ikke direkte at det var andre gjester denne dagen enn Jesus, men de fleste av oss har vel hatt såpass mye nærkontakt med husmødre at vi vet det ikke skal så mange gjester til før «stelle-i-stand» blir en greie.
Og kanskje kan Jesu ord til henne forstås som en vennlig henstilling?
«Slapp litt av, Marta! Ta deg tid til å lytte, du også!»

Noen betrakter Marta og Maria som eksempler på to typer kristne: Marta som den aktive, praktiske og handlende, med Maria som den reflekterte, meditative og kontemplative.
Og det er behov for begge deler i Guds rike og i den kristne kirke.
Det er rett og slett snakk om ulike tjenester; ulike nådegaver.

Marta og Maria.
Det er flere kvinner i Det nye testamente som heter «Maria».
Maria, Jesu mor, Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Joses, Maria, Klopas’ hustru og Maria fra menigheten i Roma.

Men det er bare én Marta.
Noen stusser kanskje litt over Jesu respons til Marta i dagens tekst.
Han var tross alt gjest, og Marta var da vertinne?
Men denne hendelsen fra samværet mellom Jesus og familien i Betania, er jo ikke det eneste vi leser om forbindelsen mellom dem og Mesteren fra Nasaret.

For hva vet vi om disse vennene?
Vi kan begynne med Lasarus, han som ikke er med i denne fortellingen.
Vi hører egentlig ikke om ham annet i forbindelse med at han blir syk og dør.
Og så kommer Jesus og vekker ham opp igjen.
Ifølge den kirkelige tradisjonen ble Lasarus biskop på Kypros etter pinsedagen.
Og den eneste gangen Jesus ga navn til en av personene i sine lignelser, ga han vedkommende navnet Larasrus.
I språket lever navnet videre i litt gammelmodige ord som «lasarett» og «lasaron».
Det er referanser til Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus – om Lasarus som var syk og fattig.
Lasarett er jo et gammelt ord for sykehus, og lasaron hadde i utgangspunktet ikke den odiøse og negative klangen som det senere fikk – og har fortsatt.

Marta – hun framstår som «propellen» i søskenflokken.
Hun var aktiv; hun tok initiativ.
Det var hun som eide huset der de tre bodde.
Det var hun som sendte bud på Jesus da Lasarus ble syk, og som møtte ham da han omsider kom: «Hadde du vært her, var min bror ikke død!»
Det var vel også en form for refs; en form for bebreidelse?
«What took you so long?»
Hadde du bare kommet før…

Det var hun som «var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand» da Jesus kom på besøk.
I en bok om Bibelens kvinner leste jeg at mange kvinnelige helse- og sosialarbeidere har, helt siden middelalderen, betraktet Marta som sin vernehelgen. Kanskje kunne hun være en vernehelgen for de travle husmødrene også?

Maria – det var hun som satte seg ved Jesu føtter.
Men det var også hun som salvet Jesu føtter etter at Lasarus var vekket opp fra de døde.
Vi leser i Johannes 12, vers 2 og 3: «Der gjorde de et måltid for ham, og Marta gikk til hånde; men Lasarus var en av dem som satt til bords med ham. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft».

For også Maria visste å ta grep når situasjonen krevde det.
Vi har alt nevnt salvingen av Jesu føtter, der hun brøt inn i selskapet og foretok en handling som nok fikk noen til å reagere.
Og da Jesus lå i graven var Maria - «vår» Maria - en av de kvinnene som gikk ut til graven for å salve Jesu legeme. Hun var en del av den flokken med kvinner som fikk meldingen: «Han er ikke her! Han er stått opp!»

«Ved Jesu føter» - for å lytte, men også for å tilbe.
Og for å reise seg opp for å gå ut og handle, gå ut og tjene.

Marta og Maria – to av Jesu kvinnelige disipler.
To av Jesu medarbeidere.
To av dem Jesus hadde – og har – bruk for.
De hadde ulike gaver og derfor også litt ulike tjenester.
Men de tjente den samme herre; de trodde på den samme Frelser.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Jesu jubel

Preken i Arendal korps for treenighetssøndagen, 30. mai 2021

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det tiende kapittel, fra vers 21 til 24; i Jesu navn: «I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det».

Slik lyder Herrens ord!

Forrige søndag feiret vi pinse. Denne søndagen kalles «treenighetssøndagen», og med den begynner treenighetstiden i kirkeåret. De neste søndagene, helt fram til Allehelgensdag, vil bli benevnt med utgangspunkt i dette. Det kan være både 20 og 21 søndager i treenighetstiden.
Og pinsedagen er altså startskuddet til denne rekken av søndager i treenighetstiden.
Jeg mener å huske at man tidligere snakket om «den-og-den» søndagen «etter pinse», men i virkeligheten handler det om «den-og-den» søndag i pinse.
For pinse er ikke noe som «har vært»; pinse er noe som er; pinse er noe som varer.

Hverdagen innhentet nok apostlene også for to tusen år siden.
Men de levde i pinsen, som også vi gjør det. Hele kirkens historie, fra pinsedag og til Jesus kommer igjen, er en sammenhengende pinsefortelling.

«Å pinse» er et uttrykk som iblant brukes om når noen blir veldig begeistret over noe og uttrykker dette, enten verbalt eller med kroppsspråk.
Se bare på en fotballkamp når noen klarer å score et mål!
Da «pinses» det over en lav sko!

Prekenteksten vår åpner med at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
Han «pinset», kan vi godt si.
Hvordan artet det seg når Jesus jublet?
Hoppet han opp og ned? Viftet han med armene?
Løp han rundt som en propell?

Jeg vet ikke hvilke bilder du får når det står om Jesus at han «jublet i Den hellige ånd», men det var uansett det som skjedde. Og det er den eneste gangen vi leser om en slik reaksjon fra Jesu side.
Det er også en annen følelsesmessig reaksjon fra Jesu side som vi bare leser om én gang.
Det er i forbindelse med at han vekket opp Lasarus. Da står det i Johannes-evangeliet et vers på bare to ord; det korteste verset i Bibelen: «Jesus gråt».
Men her jublet han.
Her frydet han seg.

Hva var bakgrunnen for denne jubelen?
I versene forut for vår tekst fortelles det om utsendelsen av de 72 disiplene, og at disse kom tilbake og gledet seg over det de hadde fått oppleve. Syke som ble helbredet; plagede som ble satt fri.
Og Jesus ga dem rett: Dette var virkelig noe å glede seg over.
Men så gjorde han en tilføyelse: «Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!»
Deretter, etter at han hadde minnet dem om dette, var det at Jesu jubel brøt fram. Han minnet disiplene om det; kanskje minnet han også seg selv om det?
Navnene deres er blitt innskrevet i himmelen

Treenighetssøndag!
Og i det første verset av dagens tekst står vi midt i treenighetens kraftfelt: Jesus jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen.
Faderen – Sønnen – Den hellige ånd.

Det er dette kraftfeltet – treenighetens kraftfelt – som dagens tekst plasserer oss i.
Man kan fort komme til å snuble i paradoksene dersom man skal «forklare» treenigheten.
For mange – kanskje de fleste? – er dette med Faderen og Sønnen forholdsvis begripelig.
Far og sønn – det kan vi forholde oss til. Vi er alle sønn eller datter av noen; vi har, eller har hatt, en far og en mor.

Men Den hellige ånd?
Mange av oss kan nikke litt gjenkjennende til ordene fra en liten gutt som skulle fortelle hvem de tre personene i guddommen er: Det er Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd, svarte han.

Troen på treenigheten er forankret i alle de kjente, kristne trosbekjennelsene.
I våre egne trosartikler, i Frelsesarmeen, heter det: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen; like i makt og ære».

Slik jeg forstår det Jesus sier i denne teksten, er det med navnene som er skrevet opp i himmelen noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster som sier noe om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom», heter det i Salme 19,8.
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som fikk kallet, som han
skriver til de kristne i Korint (1 Kor 1, 26).

Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.

Røveren på korset erfarte det.
Den etiopiske hoffmannen erfarte det.
Millioner av enkeltmennesker har erfart det, og erfarer det stadig.

Jeg har derfor stor sans for den kvinnelige frelsessoldaten som stilte et spørsmål til en såkalt «fin mann»: - Er du frelst?
Mannen skal ha sett på henne og svart, med en viss verdighet: - Jeg har da en doktorgrad i teologi!
- Å, men du kan bli frelst for det, skjønner du, skal frelsessoldaten ha svart.

Jesus jublet i Den hellige ånd. Og hans jubel var knyttet til dette: At budskapet hans hadde nådd fram. At de som trodde på ham – vi som tror på ham! – har fått våre navn skrevet opp i himmelen.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette, og det var slik som dette jeg lærte det: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På dette bibelverset har min kristentro kunnet hvile i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere bibelvers enn dette, kunne jeg likevel jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus, over at mitt navn er innskrevet i himmelen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen<

«Jeg tror – hjelp min vantro!»

Preken for tredje søndag i faste, 7. mars 2021

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det niende kapittel, fra vers 17 til 29; i Jesu navn:
«En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: - Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: - Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste».

Slik lyder Herrens ord!

Dagens tekst er blant de bibeltekster der det største problemet kan se ut til å være: Hvor skal man begynne og hvor skal man slutte? Hva skal man gå inn i og hva skal man la ligge?
Er dette en tekst om demoner og onde ånder? Er det en tekst om sykdom og helbredelse? Eller er det en tekst om noe helt annet?

Jo, det kan leses som en tekst om åndskrefter.
Det kan leses som en tekst om sykdom og helbredelse.
Og det kan leses som en tekst om – noe helt annet.

De som levde på Jesu tok på alvor at det fantes – finnes? – onde krefter i tilværelsen. Sykdom i sin alminnelighet og psykisk sykdom i særdeleshet ble oppfattet som bevis på dette. Slik sykdom var det onde åndsmakter som sto bak.

Slik tenker vi ikke om noen form for sykdom i dag, selv om mange av oss fremdeles tror på at Gud kan gripe inn i sykdomsperioder. Det kan skje både ved at han helbreder sykdom – den syke blir frisk! – og ved at han hjelper den som er syk gjennom sykdomsperioden.

Hva feilte det denne gutten som vi leser om i teksten?
Faren sa det slik: - Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.
I en bibelkommentar som jeg slo opp i da jeg skulle arbeide med denne teksten, står det gutten led av epilepsi.
Det kan høres riktig ut, i hvert fall ut fra det lille jeg vet om denne sykdommen.
Som 15-åring var jeg på en lagsleir der en av de andre deltakerne fikk et epileptisk anfall.
Det var skremmende å se på. Men vi forsto at gutten var syk, og lege ble tilkalt.
I Matteus-evangeliet kan vi lese den samme beretningen, og der brukes ordet «månesyk» om guttens tilstand. Det er en gammel betegnelse på nettopp epilepsi.

Jeg ønsker ikke å gå inn i tematikken «demoner» og «onde ånder» her i formiddag.
Det har vært altfor mye usunn opptatt av dette i mange kristne miljøer.
Jeg var ung frelsesoffiser da debatten om og oppmerksomheten rundt dette «raste» rundt 1980; jeg kjenner mennesker som fikk troslivet sitt ødelagt av misforstått nidkjærhet rundt dette den gang.

Handler så teksten vår om helbredelse ved bønn? Og i så fall også dette: Hvorfor er det noen som ikke blir helbredet?

Jeg tror på helbredelse ved bønn.
Jeg har selv vært med og bedt for syke, og opplevd at personer kom etterpå og fortalte at de var blitt kvitt det som plaget dem. Men jeg har også opplevd at sykdommen gikk sin gang også etter at vedkommende var blitt bedt for.
Jeg sier ikke at «det ikke skjedde noe», for jeg tror det skjer noe når vi ber for hverandre, men det var ikke det vi håpet på som skjedde.
Da jeg skulle forberede denne prekenen, brukte jeg mye tid på å tenke rundt de delene av teksten som jeg har nevnt så langt: Åndskrefter, helbredelse.

Men teksten handler jo om mer!
Og da er vi framme ved Jesu ord, omtrent midtveis i fortellingen: «Alt er mulig for den som tror».
Det er en sterk ytring.
Sterk, og ikke minst fortvilet, er også utsagnet fra faren i denne teksten: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»
Og Jesus svarer: Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror!

I noen av de bibelkommentarene jeg har lest i under forberedelsene til denne prekenen, heter det at Jesus «refset» vantroen han møtte.
Men Jesu svar til denne faren har ingenting med «refs» å gjøre.
Det er ikke Jesu måte å «refse» de som kommer til ham, verken med sin sorg eller sin fortvilelse.
Heller ikke refser han den som kommer til ham med sine problemer med å tro.
Og det er det denne faren gjør!
Han kommer med et utbrudd som nærmest er blitt et ordtak: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» I den bibeloversettelsen vi bruker nå heter det «hjelp meg i min vantro».

«Tvil» og «vantro» er to ord som ikke klinger så godt i kristelig språkbruk.
En av Jesu apostler fikk betegnelsen «tvileren» knyttet til navnet sitt. «Tvileren Tomas» blir han ofte omtalt som.
Det er ikke bibelteksten som har gitt ham det navnet.
Når en annen av disiplene, Judas Iskariot, blir nevnt, er det alltid med tilføyelsen «han som forrådte ham».
Ikke så med Tomas.
Utenom i navnelistene over Jesu disipler, leser vi tre ganger om ham i evangeliene.
Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i forbindelse med at Jesus sier om seg selv at han er veien og dit han går, skal også disiplene gå. Men Tomas stusser: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Tredje gang er i forbindelse med påsken og disiplenes møte med den oppstandne Jesus.
Det var etter dette han fikk betegnelsen «Tvileren Tomas».
Jeg hørte en gang en som skulle forklare forskjellen mellom tvil og vantro. Han sa det slik: «Tvil er at man ikke kan tro; vantro er at man ikke vil tro!»
Jeg tror ikke det er så enkelt!

«Jeg tror, hjelp min vantro» - «jeg tror, hjelp meg i min vantro».

Jeg har en del forskjellige bibeloversettelser i hyllene mine, og sjekket noen av dem, hvordan de har oversatt dette utbruddet fra faren.
En dansk oversettelse: «Kom min vantro til hjelp!»
En engelsk: «Jeg har tro, men ikke nok!»
En annen engelsk oversettelse: «Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!»

Ikke «nok» tro – Jesus opererer ikke med noen mengdebetegnelser på vår tro. Han bruker sennepsfrøet som målestokk på troen! Da er det kanskje lettere å kjenne seg igjen i den oversettelsen som snakker om at «troen kommer til kort»?

Så er det tro som er tema for teksten vår denne tredje søndagen i faste.
Vi er kommet halvveis i fastetiden.
Fasten er en tid da vi forbereder oss til påsken som snart kommer.
Vi innstiller sinn og tanker mot det budskapet som er påskens evangelium; om han som led og døde for vår skyld, men som også sto opp igjen fra de døde.
Faste og tro hører sammen – faste og bønn hører sammen.
En god venn av meg, Emil Skartveit, sendte meg for noen år siden en liten tekst – et dikt – han hadde skrevet om det å tro. Det sto på trykk i et blad jeg redigerte. Jeg måtte finne det fram igjen under arbeidet med denne prekenen:

Troen min
De kommer med
store bæreposer
av tro.
Handlet på åndelige
supermarkeder
med velfylte hyller.
Smilende lesser de
bagasjerommet fullt.

Troen min er en liten matpakke
godt nede i veska mi.

Sennepsfrøet!
Matpakka er god nok, den – men av og til kan det vel hende at den noen ganger trenger et supplement.
Det var der denne faren var da han møtte Jesus.
Jeg tror, sa han – hjelp min vantro.
Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!
Så skjedde miraklet! Så skjedde underet! Gutten ble frisk!
Teksten vår slutter med et spørsmål, men jeg er ikke sikker på at spørsmålet får et svar.
«Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: - Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: - Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste».
Det er ikke alle som blir friske.
Det er ikke alle bønner som får det svaret vi ønsker oss eller håper på.
Hvorfor ikke?
Jeg tror det nærmeste vi kommer et svar, er dette: Det vet vi ikke.
Det vi da har å gripe til, er farens respons: Jeg tror, hjelp meg i min vantro!
«Jeg har tro! Hjelp meg der hvor troen min kommer til kort!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!