Veien, sannheten og livet - og de mange rom

Preken i Arendal korps søndag 12. mai 2019

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det 14. kapittel og de 11 første vers; i Jesu navn:
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld».
Slik lyder Herrens ord!

Dagens prekentekst er en tekst av den typen man godt kan holde både to og tre taler over; det være seg andakter eller prekener.
Da jeg holdt mine første taler – det var gjerne andakter eller korte prekener; det er snart 50 år siden – var det slik jeg arbeidet med tekstene: Jeg fant ett vers, kanskje to, eller en kjent fortelling eller lignelse, og så tok jeg utgangspunkt i det.

I møtet med en tekst som den vi har lest nå, er det nesten så den overvelder meg litt.
Hva skal jeg velge?
Hvor skal jeg begynne?
Her står de jo i kø, de ordene som kan danne utgangspunkt for så mange tanker om Jesus og hvem han er:
* I min Fars hus er det mange rom
* Jeg er veien, sannheten og livet
* Samtalen med Tomas; samtalen med Filip.

Skal vi begynne med Tomas?
Jeg er blitt litt glad i Tomas denne påsken.
I går var det to uker siden jeg snakket om Tomas i Farsund korps. Og jeg nevnte særlig den sterke bekjennelsen Tomas kom med da han møtte den oppståtte Jesus: «Min Herre og min Gud!»
Ingen andre steder i evangeliene finner vi en så sterk bekjennelse; et så sterkt vitnesbyrd om hvem Jesus er.
Peter har jo fått mye cred for sin bekjennelse – «Du er Messias, den levende Guds Sønn» - og det er en sterk og god erklæring.
Men Tomas sin er sterkere og klarere: «Min Herre og min Gud!»
Hvem kom med den?
Det var han som vi gjerne kaller «tvileren Tomas».

Samtalen mellom Jesus og Tomas i denne teksten fant sted før påskebegivenhetene.
Tre ganger leser vi om Tomas i evangeliene, utenom de stedene der navnene på Jesu 12 disipler blir listet opp.
Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i dagens tekst og tredje gang er når vi leser om Jesu møte med Tomas etter oppstandelsen.
Alle tre gangene er det Johannes som formidler dette.
Kanskje Johannes også hadde litt sans for Tomas?
Hadde litt sans for denne med-disippelen som ikke tok alt for god fisk?
Hadde litt sans for denne med-disippelen som våget å stille spørsmål?

Hva var det han stusset over denne gangen?
Det var Jesu ord om at disiplene ikke skulle bli grepet av angst, men «tro på Gud og tro på meg». Det var Jesu ord om de mange rommene i Fars hus. Og det var Jesu ord om at de bare skulle følge med ham dit han var på vei.
Da stanser det litt opp for Tomas.
- Men hallo, Jesus! Vi vet jo ikke hvor du går. Det er greit at vi har fulgt deg på kryss og tvers i dette landet i tre år, men hvor har du egentlig tenkt deg. Hvordan kan vi da vite veien?
- Jeg er veien, svarer Jesus.
Jeg tror han la trykk på «er». «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.

Jeg har ikke glemt de mange rommene!
Det er en barndomsopplevelse som sitter i hukommelsen: Vi hadde flyttet fra ett rom og kjøkken i Vika til fem rom og kjøkken på Frogner. Med ganger, bad og kjøkken var det i alt 12 rom i den store, men nedslitte leiligheten; god plass til en familie på fem.
Jeg vokste opp i et hjem med mange rom!
Vi bodde der i ti år.
Jeg bor der ennå - i Fars hus, huset med de mange rom.

Jeg leser Jesu ord om de mange rom som en tekst om mangfoldet i Guds rike.
Jeg leser det som et vitnesbyrd om at det er plass til alle i Guds rike – «i min Fars hus».
Men for å finne veien dit, må man slå følge med han som sier han er veien dit. Det er Jesus selv.
Jeg tror det er mange veier til «Fars hus» i den forstand at noen av oss vokste opp med troen på Jesus, mens andre har møtt ham på forskjellige stadier i livet.
Men veien heter Jesus, enten man slår inn på den fra en sidevei, et veikryss eller tenker at han har vært veien hele tiden.

I engelske oversettelser er det ikke bare mange rom i Fars hus, men «mansions».
Da snakker vi hus.
Noen norske oversettelser bruker ordet «boliger» i stedet for rom.
Jesus sa dette i en kultur der «fars hus» rommet hele storfamilien, og hvor huset ble utvidet etter hvert som svigerbarn og barnebarn kom til. Her er også en nøkkel til å forstå denne teksten: Jesus snakker ikke om kjernefamilien, men om hele slekten.

Så sent som søndag for en uke siden befant jeg meg i et slikt utvidet fellesskap: To sønner – to svigerdøtre – tre barnebarn. Og så et nytt medlem: Kjæresten til ett av barnebarn.
Og enda var vi ikke fulltallige.

Guds rike har alltid vært en mangfoldig hage.
Dette mangfoldet er en berikelse.
Hele skaperverket forteller om mangfold.
Den kristne kirke er ikke noe unntak.
Jeg ser ikke på de mange ulike kirkesamfunnene som noe problem – jeg ser på det som en ressurs.
Jeg ser på det som et uttrykk for mangfold, et uttrykk for romslighet.
«I min Fars hus er det mange rom!»

Samtalen med Filip!
Filip er ikke blant de apostlene som tar mest plass i evangeliene. Den eneste gangen ser ut til å være i denne teksten. Det er som om han prøver å ro samtalen litt i land liksom.
«Vis oss Far», sier han til Jesus. «Det er nok for oss!»

Jesu svar er kanskje litt komplisert?
«Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg».
«Jeg er i Far og Far i meg!»

Nå er vi i det som teologien heter «kristologien» eller «læren om Kristus» - læren om at Jesus er virkelig og sann Gud og virkelig og sant menneske.
I en av de gamle, klassiske trosbekjennelsene, den nikenske, heter det om Jesus: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen».

I salmeteksten «Tårnhøye bølger» av Dagfinn Zwilgmeyer; noen her har hatt ham som lærer på gymnaset i Arendal, heter det:
«Tårnhøye bølger går langt ifra havn.
Skipet sin skumkrans slår, dukker sin stavn.
Ikke en stjernes bud brenner for meg,
da sier Gud av Gud: Fred, det er jeg!»

Gud av Gud.
«Jeg er i Far og Far i meg!» Virkelig og sann Gud; virkelig og sant menneske.

Som de fleste av apostlene, skal også Filip ha lidd martyrdøden – festet til et liggende kors.

I en tekst fra Apostlenes gjerninger som er satt opp som en alternativ prekentekst for denne søndagen, leser vi også om en Filip. Men det er evangelisten Filip, ikke apostelen. Og det er fortellingen om evangelistens møte med den etiopiske hoffmannen – den første afrikaner som ble lagt til den kristne menighet.

Der var vi visst igjen: «I Fars hus er det mange rom!»

Til siste denne trippel-formuleringen som Jesus bruker om seg selv: «Veien, sannheten og livet».
Det er en del slike trippel-formuleringer i de bibelske tekstene.
Den mest kjente er selvsagt «Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd».
I den gamle pakt leser vi om «Abraham, Isak og Jakobs Gud».
Blant Jesu disipler finner vi «Peter, Jakob og Johannes».
I brevet til menigheten i Efesos skriver Paulus: «..syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren» (5, 19). I oversettelsen fra 1930 het det at menigheten skal tale «til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser». Jeg savner den formuleringen. Salmer, sanger og åndelige viser!

Disse trippel-begrepene har gjort noe om dynamikken i språket vårt. Ordene bekrefter hverandre og de forsterker hverandre. «Veien, sannheten og livet».

I en salme som vi ikke har i sangboka vår, dessverre, heter det:
«Du som veien er og livet,
deg vi har vårt håndslag givet,
deg det er på hvem vi tror.
Mellom alle verdens røster
bare din er den som trøster,
led oss i ditt hyrdespor!

Hjelp oss på de trange stier,
støtt oss i de bratte lier,
sval oss under dagens brann!
Vokt oss på de glatte stene,
trøst oss, skal vi gå alene,
du som alltid vil og kan!

Gi at deg vi følger efter,
styrk de små, de svake krefter,
bøy vår vilje, smelt vår tross!
La ditt navn i hjertet brennes,
så ved deg vi her må kjennes,
og du hist må kjenne oss!»

Veien, sannheten og livet!

Vi skriver fjerde søndag i påsketiden i dag.
Vi er sånn omtrent midt mellom påske og pinse.
Vi er ennå ikke kommet til Kristi himmelfartsdag.
Vi er i disse ukene da Jesus og disiplene ennå var sammen. Ikke hele tida, slik de hadde vært fram til påske, men likevel.
Hva skjedde i disse ukene? Hvor ofte viste seg for disiplene?

Paulus skriver om dette i sitt første brev til menigheten i Korint: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster» (15, 3-8).

Vi kan slå fast at Jesus viste seg for disiplene en rekke ganger; jeg tror nok det var flere ganger enn de Paulus nevner i brevet til Korint.

Hva brukte de tida til?
Hva snakket de om?
I evangeliene leser vi flere steder om at disiplene ikke forsto hvorfor Jesus sa eller gjorde det han sa eller gjorde den gang det skjedde. Men senere, etter at Jesus var blitt herliggjort; etter hans oppstandelse, etter hans himmelfart, etter Åndens komme – da forsto de det.

Kanskje Jesus brukte disse dagene til å forklare dem det?

Så kan vi oppsummere dagens lange og varierte prekentekst slik, med Jesu egne ord:
«I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Og videre: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Og endelig: «Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg».

Jesus er veien, sannheten og livet, og i hans og vår Fars hus er det mange rom.

Derfor kan vi synge med salmedikteren, og det skal være vår salme nå: «Med Jesus vil eg fara».


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Guds vilje eller vår?

Preken for første søndag i fastetiden 10. mars 2019 i Arendal korps

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Matteus, i det 26. kapittel, fra vers 36 til 45, og vi leser i Jesu navn:

«Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender».

Slik lyder Herrens ord!

En ung jente var alvorlig syk.
En dag ba hun sin far om å be for henne. Han ba, og da han hadde avsluttet bønnen så hun på ham.
– Du sa ikke «skje din vilje», pappa, sa hun.
– Nei, svarte han. -For det kunne bety at jeg er villig til å miste deg. Og det er jeg ikke.
Den syke sukket dypt, og så sa hun: - Det skulle jeg ønske du var, pappa!

Det hører med til historien at den unge jenta fikk flere gode år, men meg forteller denne historien, som jentas far selv fortalte flere ganger, noe om det dype alvoret i den bønnen Jesus ba der i Getsemane: «Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil».

Problemstillingen «Guds vilje eller vår» er noe av det mest utfordrende vi kan bli stilt overfor, det være seg i vårt eget trosliv, i forkynnelsen eller i sjelesorgen.
Mange har derfor spurt, og forsøkt å svare på, om det er mulig at vi gjennom våre bønner kan «binde» Gud på en slik måte at det blokkerer for det som er Guds egentlige vilje?

Hva lå bak når Jesus ba som han gjorde i det som må ha vært hans livs aller tøffeste bønnekamp?
Han visste hva som lå foran ham: Skuffelse over både forræderi og flukt fra disiplenes side; smertene ved tortur og mishandling og en lang og smertefull dødskamp.
Noen dager før hadde han sagt: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme» (Joh 12, 27).

Nå var spørsmålet der igjen. Fantes det noen annen vei? Kunne Guds plan oppfylles på en annen måte?
Livet var kjært, også for mannen Jesus. Men likevel kunne han si: «Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje».
Han visste hvor veien gikk videre; den gikk fra Getsemane, til yppersteprestens palass, til Pilatus’ borg og derfra til Golgata.

Var det ingen annen vei?
Guds vilje eller vår?
Kan vi komme til å «binde opp» Gud ved å be om konkrete løsninger uten samtidig å si «skje din vilje»?

Mange av oss har hørt anekdoten om jenta som ba slik: «Skje din vilje, men gutten vil jeg ha», og vi har smilt litt skjevt til den fortellingen. Men anekdoten sier noe om den utfordringen som det innebærer å be «skje din vilje».

Før vi leste prekenteksten, sang vi: «Ha du din vei, Gud».
Den sangen har sin fortelling.
Sangen er skrevet av den amerikanske metodisten Adelaide Pollard. Hun var lærerutdannet og underviste ved flere pikeskoler i Chicago. der. Hun var sterkt engasjert i kristent arbeid hele livet og virket både som evangelist og bibellærer. Hun hadde også en tjeneste med bønn for syke, og det fortelles at da hun fikk diabetes, skal hun ha bedt om helbredelse for den selv, og at hun ble helbredet.
Da hun nærmet seg 40 år, fikk hun det hun selv opplevde som et kall til å reise til Afrika som misjonær. Hun må åpenbart ha tenkt å reise uten å ha noen organisasjon eller menighet i ryggen, for hun forsøkte å samle inn midler til reisen. Dette klarte hun ikke, og planen måtte skrinlegges. Dette var en stor skuffelse.
En kveld da hun hadde oppsøkt et bønnemøte i en kirke, overhørte hun hva en eldre kvinne sa i sin bønn: - Det betyr egentlig ikke noe hva du gjør med oss, Herre, bare du har din egen vei med våre liv.

Denne enkle bønnen traff Adelaide Pollard i hjertet. Kvinnens ord, og teksten fra profeten Jeremias om leiren i pottemakerens hånd (Jer 18,3) gjorde at hun samme kveld skrev de fire versene som utgjør sangen «Have Thine Own Way, Lord», eller «Ha du din vei». Hun ble aldri misjonær selv, men hun underviste i mange år ved en misjonsskole for kvinner. Hun døde i 1934, 72 år gammel.

Guds vilje – eller vår?

Adalheid Pollard brukte teksten fra Jeremia 18 om leiren i pottemakerens hånd, der Herren sier «som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus» (v. 6b).
I den bønnen Jesus lærte oss å be, ber vi nettopp slik: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden».
«Ikke som jeg vil, men som du vil!»

Det er en tanke – en utfordring, kanskje? – som vi er nødt til å se litt på i møtet med en slik tekst: Kan vi, gjennom våre bønner, være med og styre Guds vilje? Kan vi, med våre bønner, gjøre at Gud ombestemmer seg?
Det er i hvert fall to tekster i Det gamle testamente som kan forstås slik.

Den første er fortellingen om kong Hiskia – Esekias, sa vi før.
Hiskia var en av de gode kongene i Juda, i motsetning til hva hans far Akas hadde vært. ««Hiskia gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt slik hans stamfar David hadde gjort», leser vi i 2 Kong 18, 3. Og videre: «Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Verken før eller siden har det vært hans like blant alle kongene i Juda» (v. 5).
Noen av oss husker kanskje fortellingen om da Hiskia fikk et brev fra assyrerkongen som spottet Gud. Da gikk han opp i templet, som han hadde fått satt i stand, og la brevet fram foran Guds ansikt. «Gud kan lese det selv», som han sa.
Men så ble kongen syk, og profeten Jesaia oppsøkte ham og fortalte ham at nå måtte han være forberedt på å dø.
Hva gjorde kongen da?
Han ba ikke «skje din vilje». I stedet begynte han å argumentere med Gud; han syntes han hadde så mye ugjort; han ville gjerne ha mer tid.
Og profeten kom tilbake. Gud hadde ombestemt seg. Kongen skulle få leve i 15 år til.

Den andre teksten om at Gud kan ombestemme seg, finner vi i profeten Jona sin bok.
Profeten Jona forbinder vel mange av oss med hans tre-dagers opphold i det som ofte kalles «hvalfiskens buk». I Jona 2, 1 står det bare at det var en stor fisk som slukte ham, og grunnen var at profeten prøvde å komme unna et skremmende oppdrag: Å forkynne byen Ninives undergang. Men når alvoret gikk opp for befolkningen i denne byen, skjedde det noe: «Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små.
Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under» (3, 5-9).
Og så står det i det neste verset: «Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke».

Han ombestemte seg!
Han forandret mening!

«Ikke min vilje, men din!»
Det var utgangspunktet for denne prekenen.

Jesu bønn i Getsemane.
Når er det relevant å be «skje din vilje»?

Er det en bønn vi skal be i absolutt alle situasjoner?
Jeg tror ikke det.
Vi er ikke automater som er prisgitt Guds vilje – mer eller mindre lunefulle vilje, kan man noen ganger tenke; vi er levende mennesker, skapt i Guds bilde, med et selvstendig ansvar for de valgene vi gjør og livene vi lever. Vi er heller ikke viljeløse leirklumper, og selv om lignelsen fra Jeremia-boka er en vakker og fin tekst, er ikke alt sagt med det.
Den amerikanske bibellæreren A. W. Tozer mente at i de fleste spørsmål i livet har Gud overlatt til oss selv å ta avgjørelsen. Det er vårt eget ansvar å bestemme de praktiske tingene rundt livet vårt, og man kan komme til å ende opp i en slags overspent åndelighet hvis vi i absolutt alle slike saker skal spørre etter Guds vilje.

Men Jesus var ikke der da han kjempet bønnekampen i Getsemane.
Den pappaen jeg nevnte til å begynne med var heller ikke der da hans veldig syke datter ba ham be for seg.
Kong Hiskia var heller ikke der da han lå på sin seng og var blitt fortalt at han skulle dø.
Og det er situasjoner der vi heller ikke er der.

Guds vilje – eller vår?
Jesus i Getsemane.
En av lesetekstene for denne søndagen er fra Hebreerbrevet 5. Her heter det: «Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham» (v. 7-9).

Er det situasjonen i Getsemane som blir skildret her?
Og hva ligger det i det teksten sier om at Jesus ble bønnhørt?
Kanskje den detaljen fra Getsemane som bare nevnes hos evangelisten Lukas: «Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham» (22, 43)?

Jeg kommer til å sette strek nå.
Jesu vei gikk videre, fra Getsemane til Golgata.
Vi kan også ha våre Getsemane-kamper. Veien fra dem kan gå til litt ulike steder. Men jeg tror på en Frelser som vil følge oss også på dem. Og jeg tror på Gud som kan ha en fullkommen vilje med våre liv, men som har en vilje som tillater andre løsninger. En fullkommenplan, men løsninger omfattes også av hans nåde.
Fordi Jesus gikk den veien han gikk, tror jeg han også vil følge oss på den veien vi går – også de gangene han innerst inne hadde ønsket at vi skulle gått en litt annen vei.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Mannen ved Betesda-dammen

Preken for søndag 3. februar 2019 i Arendal korps
«Diakonidagen» i Frelsesarmeen

Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Johannes, i det femte kapittel og vi leser de 15 første vers, i Jesu navn:
«Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk».

Slik lyder Herrens ord!

I Frelsesarmeens årsprogram er denne dagen markert som «Diakoniens dag».
Betegnelsen «diakoni» er hentet fra urmenigheten, der det tidlig ble behov for å gjøre en fordeling av tjenestene i menigheten. Vi kan lese i Apg 6: «De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem».
Sju menn som fikk denne oppgaven.
Stefanus hører vi jo mer om senere i det samme kapitlet.
Men det var ikke bare menn som var diakoner: I Rom 16 gir Paulus en varm anbefaling av en kvinnelig disippel, og sier om henne: «Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere, hun er en diakon fra menigheten i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren slik det sømmer seg for de hellige. Gi henne den hjelp hun måtte trenge av dere, for hun har selv tatt seg av mange, også meg».

I Frelsesarmeen har den diakonale tjenesten alltid vært høyt vurdert og regnet som viktig. Ikke bare fordi urmenigheten viste dette, men fordi Jesus selv viste det ved sitt eksempel.

Og der er vi i dagens tekst.
Eller er vi det?
Er dette en tekst om diakoni? Hva kan vi lære om diakoni ut fra denne teksten?

Det er en kjent tekst; la oss starte der.
En kjent fortelling.
Mange har trolig hørt den på søndagsskolen.
Men den er ikke uten utfordringer. Det skal vi komme tilbake til.

Dammen Betesda lå ved Fåreporten i den nord-østlige delen av Jerusalem.
I forbindelse med utgravinger er funnet spor etter en dam der, en dam omgitt av fem bueganger. Jeg har selv vært der og sett det området der denne dammen skal ha vært. Navnet betyr «Barmhjertighetens hus» eller «Nådens hus». Navnet brukes fortsatt som betegnelse på bedehus og frikirkelokaler.

«Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre», leste vi i teksten.
Når denne dammen var blitt en slikt samlingssted, hadde det en bestemt årsak: «De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde».

Noen av dere vil kanskje kunne se at i den Bibelen dere har, er vers 4 i teksten merket på en spesiell måte. Noen utgaver har en klamme rundt det som står om engelen, andre markerer det på annen måte.
Grunnen til det skal være at mange, selv såkalt konservative teologer, er usikre på om dette er noe Johannes skrev, eller om det er føyd til senere, som en slags forklaring.
Det skal vi ikke gå så dypt inn i her, men jeg tror mange har litt problemer med akkurat dette.
Det blir liksom et slags lotteri, det som skjer her. «Første mann til mølla», på en måte.
Rent sjelesørgerisk er det problematisk.

Det er ikke problematisk at vannet kom i bevegelse.
Det er et naturfenomen man har sett andre steder.
Det er heller ikke problematisk at vannet, når det var i bevegelse, kunne ha en kortvarig, helbredende effekt som så ga seg. Det finnes det også eksempler på. Rundt Dødehavet har det vokst fram en hel industri som handler om dette. Fra Island fortelles det om det samme.
Så dette med engelen kan rett og slett ha vært en måte å tolke dette på som har fått vokse fram i folkemeningen eller folketroen.

Men fortellingen om Betesda-dammen er ikke en fortelling om et naturfenomen eller om en engel som opprørte vannet. Det er heller ikke fortellingen om en som fikk snike i køen, om vi kan si det slik.

Fortellingen om det som skjedde ved Betesda-dammen, er en fortelling om en frelser som ser den enkelte.
Og det er diakoni-perspektivet i dagens tekst: Jesus ser den enkelte.
Jesus ser det behovet den enkelte har.

I samtalen mellom Jesus og mannen kan det virke som om mannen hadde resignert. Vi leste i teksten: «Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.»

- Vil du bli frisk? spurte altså Jesus, men det svarte ikke mannen på. I stedet hadde han en forklaring på hvorfor han ikke var blitt frisk, og hvorfor han antakelig aldri ville bli det heller. Nå hadde han ligget der i 38 år, og hver gang vannet var blitt opprørt, var han blitt skuffet.
Noen andre hadde kommet foran ham.

Igjen: Jesus så denne mannen.
Han så ønsket hans, lengselen hans; ja, drømmen hans om å bli frisk.
Der og da så Jesus den ene. Han så den enkelte. Og han grep inn – han hjalp den enkelte.

Ikke ved å ordne køen og så sørge for at vannet ble opprørt igjen, men ved å gripe inn direkte. «Stå opp, ta båren din og gå!»
En messiansk handling, men også en diakonal handling. Rettet mot et enkeltmenneske.

Diakoni er å hjelpe enkeltmennesker.
Jeg besøkte nylig Sandvika korps i Bærum.
Sommeren 1982 flyttet vår familie til Sandvika der kona mi skulle være leder for korpset. Det ble tre år med mange erfaringer, blant annet denne: Å møte enkeltmennesker som hadde behov for diakoni; for ulike former for hjelp: Ei matpakke, et klesplagg.

I år er det 35 år siden vi startet ei varmestue der i korpset.
Den er i drift fremdeles.
Jeg møtte noen av dem som går der da jeg var i Sandvika, og fikk vite at varmestua fortsatt betyr mye for mange.
Mange enkeltpersoner.
Ikke en gruppe – «uteliggerne i Sandvika»; men enkeltpersoner.
Jeg husker ennå navnene på noen av dem: En Frode, en Erik, ei May, ei Linda. Enkeltpersoner.

Slik også med det diakonale arbeidet i vår menighet; i vårt korps.
De som er engasjert i omsorgstjenesten ser ikke «gruppen» eller «brukerne».
De ser den enkelte.

Jesus fokuserte ikke på gruppen som lå langs Betesda-dammen; han så den ene.
I den grad han så mengden, så han dem som enkeltpersoner.

For noen år siden oversatte jeg ei bok for Frelsesarmeen. Den heter «Sammen i tjeneste».
Omslaget på den boka er et bilde av Jesu ansikt.
Men ser vi nøye på ansiktet, oppdager vi at det er satt sammen av mennesker.
Det er et fint kunstverk, og det har et bibelsk innhold.
Som kristne utgjør vi Kristi kropp; som kristne er det vi som skaper det bildet av Kristi ansikt som omgivelsene våre ser.

Den svenske forfatteren Barbro Karlén skrev i en av sine bøker: «Mange spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud bare ser».
Det han ser er enkeltmennesker. Barn og voksne; kvinner og barn.

I Lukas 4 sier Jesus noe merkelig med tanke på dette med den enkelte: «Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman» (v. 25-27).
«Alle i synagogen ble rasende da de hørte dette», står det videre i teksten.
Det kan man kanskje forstå. Og kanskje var det mange som lå rundt Betesda-dammen denne dagen som også ble rasende.
Eller skuffet.
Eller provosert.
«Hei, Jesus! Hva med oss? Vi har også ligget her lenge!»

Det står det ingenting om.
Derimot står det noe om en reaksjon fra noen andre: Fariseerne! Påpasselige, som alltid. «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.»
Nesten litt smålig. Nesten litt snurt.
Og litt urimelig.
For det forbudet det ble henvist til gjaldt ikke det å bære noe og så punktum, men det gjaldt det å bære noe som det var unødvendig å bære der og da, eller for å gjøre en jobb.
Forbudet gjaldt kommersialisering – for å bruke et moderne ord – av sabbaten.
Derfor har jeg veldig sans for den plakaten som Fretex i Lyngdal har satt opp, der de opplyser om sine åpningstider: «Søndag er det stengt! Det har sjefen bestemt!»

Jesus ble flere ganger kritisert for at han helbredet noen på sabbaten.
Da kunne han svare som han gjorde i en av tekstene for forrige søndag: «Løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?» (Luk 13, 15).

Det diakonale perspektivet. Blikket for den enkelte.

Betyr det at Jesus er blind for mengden? At han ikke ser de mange?
Jo, han ser de mange – men han ser dem enkeltvis.
Han ser oss enkeltvis.

«Gud ser ikke ut. Gud bare ser», skrev Barbro Karlén.

La oss vende tilbake til Betesda-dammen.
«Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre», leser vi.
De lå der og de ventet og de håpet.
Det var mengden.
Men vi leser videre: «Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge».

Han ventet nok også, men det virker ikke som han håpet lenger.
Ham var det Jesus så.
Ham var det Jesus helbredet.

Jesus ser oss ikke som mengde.
Han ser oss som enkeltmennesker.
Slik er den diakonale utfordringen fremdeles.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Sorg og glede - liv og død

Preken i Arendal korps andre søndag i advent, 9. desember 2018

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel og vi leser fra vers 21 til 24 i Jesu navn:
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen».

Slik lyder Herrens ord!

«Sorg skal bli til glede», kan man sette som overskriften til denne teksten.
«Sorg og glede» er det ene ordparet denne teksten innbyr til.
«Liv og død» er det andre.

Jesus tar utgangspunkt i den mest grunnleggende av alle menneskelige situasjoner, nemlig fødsel.
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet», sier Jesus.
Slik er det i dag, og slik var det enda mer på Jesu tid.
En fødsel i dag kan være smertefull; helt fram til vår egen tid kunne den også være livsfarlig, og er det i mange land ennå. Gjennom århundrene har barnefødsler vært den vanligste dødsårsak blant kvinner. Ofte døde barnet også. I dag skjer det sjelden, i hvert fall i vår del av verden.
Kombinasjonen smerte og fødsel er like gammel som menneskeslekten selv.
Allerede i utfortellingen, i 1 Mos, kan vi lese at Herren sa til kvinnen: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde» (3, 16).
Jo, Jesus satte derfor ord på en erfaring mange av dem som lyttet til ham kjente godt til: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet».

Som mann har jeg ingen førstehåndserfaring med denne smerten.
Bare med spenningen, forventningen og glede når fødselen er over, barnet er velskapt og det første skriket har fått lyde.
Også dette satte Jesus ord på: «Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».

Prekenteksten denne søndagen er hentet fra den delen av Johannes-evangeliet som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
I en avskjedstale er det alltid et element av sorg.
Man går mot et oppbrudd og en adskillelse, enten denne er midlertidig eller permanent.
Jesus er den som skal forlate disiplene; disiplene er de som skal bli igjen.
Likevel er Jesus den som trøster.
Han vet hva som venter, også bortenfor døden og graven. Han skal stå opp fra de døde. Han skal seire over døden.
Sorg skal bli til glede. Død skal bli til nytt liv.
Adskillelsen skal bli til gjenforening, og denne gjenforeningen skal være for evig. «Hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere», sier Jesus, før han legger til et løfte om den fullmakten disiplene, og alle vi som tror, skal få: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen».

Sorgen blir til glede.
Døden blir til liv.
Avmakt blir til trosvisshet, glede og bønnesvar.

Advent er å vente på at Guds løfter skal bli oppfylt i Jesus Kristus.
Det er for å minne hverandre på dette at vi tenner lys i adventstida.

Vi har tent to lys her i formiddag, og vi har sunget to vers i den «lys-salmen» som vi gjerne bruker:
«Vårt første lys vi tenner
og stirrer mot det blå.
Vårt første lys vi tenner,
Guds sønn vi venter på.

Vårt andre lys vi tenner,
for Jesus gjør vi det.
Vårt andre lys vi tenner,
snart får vi stjernen se.»

Guds sønn vi venter på – snart får vi stjernen se.
Desember er kjent som den mørkeste tiden på året. Det er på denne tiden av året at behovet for lys er størst og sterkest. Derfor er det så meningsfullt og riktig at det er på denne tiden vi tenner lys, synger om lys og lengter etter lys.

For noen år siden gjorde jeg som andre har gjort før meg: Skrev fire vers om lysene i adventstida.
De to første er slik:

«Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot natt.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om lysets dyre skatt.

Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot nød.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om seier over død.»

Om seier over død.

Det er der vi er, med prekenteksten denne andre søndagen i advent:
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere».

Andre søndag i advent blir også kalt «forventningens søndag» i adventtida.
Vi hørte om det i lesetekstene i begynnelsen av gudstjenesten.

Profeten Jesaia: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme», og konklusjonen: «Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!»

Eller fra Hebreerbrevet: «For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye».

Forventningens søndag!
Forventningen om lyset som skal komme.

I Johannes-prologen leser vi: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Glede og sorg – liv og død – lys og mørke.

Tre ordpar som hører med i adventstida.

Tre ordpar som hører med til det å leve.

Jesus oppsummerer det hele slik:
«Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!

«Med olje på lamper og kar»

Preken for Kristi kongsdag/Domssøndagen
Holdt i Nersten Bedehus onsdag 21. november 2018

Prekenteksten for kommende søndag finner vi i Matteus-evangeliet, det 25. kapittel og de 13 første versene, i Jesu navn:

«Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!» Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: «Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.» «Nei», svarte de kloke, «det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!»
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: «Herre, herre, lukk opp for oss!» Men han svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke».
Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen».

Slik lyder Herrens ord!


Det er et sangvers som melder seg når man leser denne bibelteksten:

«Vi må ferdige stå,
brudedrakten ha på
og med olje i lampe og kar.
Snart så lyder det bud:
Du skal møte din Gud,
Du skal se ham som sonoffer var!»

Det er det andre verset i en sang av predikanten og sangforfatteren Ole Brattekaas (1863 – 1916). Den mest kjente sangen hans er nok «Ren og rettferdig, himmelen verdig». Jeg refererer ofte til den som «en lovsang i moll» - det går på tonen, ikke teksten.
Sangen verset jeg nevnte er hentet fra, har tre vers i alt. Jeg synes nok dette verset er det beste av de tre.

«Olje i lamper og kar» - de ordene er på mange måter kjernen i denne lignelsen som Jesus fortalte. Lignelsen om brudepikene. Den går inn i en slags syklus med lignelser og undervisning som Jesus gir om det vi kan kalle «de siste tider». Dette utgjør kapittel 24 og 25 i Matteus-evangeliet, og her finner vi blant annet lignelsen om fikentreet, om huseieren og tyven, om den tro og utro tjener og den om talentene. Den, sammen med denne, er nok de mest kjente av disse.

Lignelsen om brudepikene, altså.
Jeg har lest mange bibelkommentarer, blant annet om denne lignelsen, og noen av dem går veldig langt i detaljer om hva slags funksjon brudepikene hadde ved et bryllup; hva det ble forventet av dem og så videre. Jeg vil ikke gå inn i noe av dette, men heller prøve å si noe om kjernen i denne lignelsen.

Når Jesus fortalte lignelser, hentet han sitt materiale fra folks hverdagsliv. Fra såmannsarbeid, fra fiske, fra handel, fra husarbeid.
Om et bryllup ikke er en hverdagshendelse for de fleste av oss, sånn for vår egen del, er det noe som skjer såpass ofte at vi har et forhold til det. Et bryllup involverer gjerne mange. Enda mer var det slik på Jesu tid, da et bryllup var noe som engasjerte hele lokalmiljøet. Så når Jesus fortalte en lignelse som tok utgangspunkt i et bryllup, snakket han om noe som tilhørerne kjente til; noe de var fortrolige med. De kjente kodene. De kjente rollene.
Men det er altså en lignelse. Det er en fortelling som skal si noe om noe annet.

«Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker…».
Lignelsen skal si noe – ikke om det å arrangere bryllup, men om himmelriket. Og rammen rundt den undervisningen Jesus gir i disse kapitlene er hva som skal skje når alle ting går mot sin avslutning.
I teologien er det et begrep som kalles «brudemystikken». Det er når man arbeider med tekster som beskriver den kristne menighet som en brud og Kristus selv som brudgom. Dette er en av de tekstene.
Og et viktig punkt både i denne og andre tekster innenfor det samme tekstuniverset, om vi kan bruke det ordet, er dette: Å være våken når brudgommen kommer.

Vi leste i teksten:
«Men ved midnatt lød et rop:- Brudgommen kommer! Gå og møt ham!»
Ingen av de ti brudepikene var våkne da dette ropet lød. De hadde sovnet. Brudgommen drøyde; kanskje tenkte de at han somlet. Og så sovnet de.

Noen av oss har nok hørt: Vi må være våkne, som de fem kloke brudepikene.
Men ingen av dem var våkne. Alle sov. Og alle ble vekket opp av det samme ropet: «Brudgommen kommer!»
Forskjellen mellom de fem kloke og de fem ikke fullt så kloke lå altså ikke i at den ene gruppen sov og den andre var våken.
De sov alle ti!
Og alle ti ble vekket av det samme ropet.

Forskjellen lå i at mens fem av dem fremdeles hadde olje på lampene sine og derfor kunne tenne den fakkelen de skulle møte brudgommen med, hadde de andre fem ikke denne oljen. Deres lamper lot seg ikke tenne. De sloknet.
Og der møter vi en ny utfordring med denne teksten.

Hvordan skal dette med oljen forstås?
Jeg har hørt dette forklart med at «oljen er et bilde på Den Hellige Ånd».
Ja vel?
Blir teksten noe enklere av det?
Betyr det at halvparten av de som kaller seg kristne, fem av ti, ikke har del i Den Hellige Ånd?
Det er kanskje de som vil si det, men jeg er ikke en av dem. For det å være en kristen, er da vitterlig å være født på ny - ved Den Hellige Ånd?

Jesus fortalte flere lignelser om det vi i dag tenker på som det kristne fellesskapet.
Han fortalte om fiskenoten, og om hvordan den gode fisken og den dårlige ble skilt fra hverandre etter at noten var dratt på land.
Han fortalte om ugresset i åkeren der god sæd og dårlig sæd fikk vokse opp sammen, og ved innhøstingen ble ugresset skilt fra den gode grøden og ugresset ble brent opp.

Disse lignelsene skiller seg likevel ut fra lignelsen om brudepikene.
For mens lignelsene om fiskenoten og ugresset i åkeren kan, om man vil, åpne for en slags forståelse om at det er tilfeldighetene som avgjør hva som skiller det ene fra det andre; for ugresset kan jo ikke hjelpe for at det er ugress og ufisken kan ikke hjelpe for at den er ufisk, åpner lignelsen om brudepikene for noe helt annet.
Den handler om det å være forberedt.
Det ser vi også i den formaningen som lignelsen avsluttes med: «Våk da! For dere kjenner ikke dagen eller timen!»
Lignelsen om brudepikene handler altså om å være forberedt. Om å være forberedt på at Jesus skal komme igjen.

Jeg leste en gang om en kvinne som hadde vært til et møte der taleren hadde snakket om dette at Jesus skal komme igjen. Etter møtet spurte hun ham: - Betyr det du sa i talen at Jesus kan komme igjen i morgen?
- Nei, svarte taleren. – Det betyr at han kan komme igjen i kveld.

Den kristne kirke har alltid ventet på Jesu gjenkomst.
Paulus ventet på Jesu gjenkomst; han var sikker på at det ville skje i hans levetid. Senere har generasjon etter generasjon ventet på Jesu gjenkomst. Det har vært kristne som har regnet ut nesten på dagen når dette skulle skje.

Det har vært skrevet tykke og bindsterke verk om «Tegnene i tiden».
Jeg leste i en periode noen av dem, men jeg har lagt dem vekk. Jeg er mer og mer kommet til dette: Han får komme når han kommer!
Jeg er ikke opptatt av når han kommer, men jeg tror at han kommer.

Men på et tidspunkt kommer ropet til å lyde: Brudgommen kommer! Gå ham i møte!

«Se, han kommer!
Jesus kommer!
Fikentreet står i blommer!
Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn…»

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Offiseren og hans tjener

Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden, 23. september 2018

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det åttende kapittel, fra vers 5 til 13; i Jesu navn:
«Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.»
Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund».

Slik lyder dagens evangelium!

For mange år siden leste jeg en artikkel som het «En dag i Kapernaum». Den handlet om at Jesus hadde en travel dag, denne dagen i Kapernaum. Han møtte mange mennesker og han helbredet mange syke. Kapernaum var Peters hjemby. Det var en relativt liten fiskelandsby som lå på den nordlige bredden av Genesaretsjøen. Ifølge Matteus 4 bodde også Jesus i Kapernaum – i den grad man kan si han bodde noe sted i de årene han vandret omkring i Israel.

En sang jeg husker fra søndagsskolen var slik:
«Himlens fugler har vel sine reder
revene i skogens huler bor.
Verdens Frelser hadde ingen steder
som han kalte for sitt hjem på jord.
Halm og høy, det var hans krybbeleie
verdens ørk, det var hans hvilested.
Han som jord og himmel har i eie
vandret hjemløs om på jorden ned.»

For 15-16 år siden var jeg faktisk der hvor man mener apostelen Peters hus var. Og da er vi tilbake til denne dagen i Kapernaum.

I Matteus 8 og 9 kan vi lese om undre Jesus gjorde. Mange av de mest kjente fortellingene fra Jesu liv er i disse to kapitlene. Dagens tekst er om en av disse, men før evangelisten nevner den, har han også fortalt om en spedalsk mann som kom og kastet seg ned foran Jesus. «Herre, om du vil, kan du rense meg!», sa han. Og Jesus rakte ut hånden, rørte ved mannen og sa: «Jeg vil! Bli ren!». Og i samme øyeblikk ble den spedalske mannen frisk.

Så gikk Jesus inn i byen, og nå kom «en offiser» bort til ham og ba om hjelp.
La oss stanse litt for denne offiseren.

Ordet for «offiser» er «kenturion». Vi som kan vår Asterix og Obelix har vært borti det ordet før: «centurion».
En kenturion var en romersk offiser av forholdsvis lav rang. Han førte befalet over en forholdsvis liten gruppe menn, mellom 80 og 100 i alt. Men han representerte altså okkupasjonsmakten og han var en fremmed i landet.

Hva har så den spedalske som Jesus hadde helbredet like før og denne romerske offiseren til felles?
De sto begge utenfor det jødiske fellesskapet.
Begge var «urene», om enn på ulike premisser. Den ene på grunn av sin sykdom; den andre på grunn av sin bakgrunn. Når den spedalske sa til Jesus «om du vil, kan du rense meg», var det fordi han visste at det var slik.
Jesus, som jøde, kunne holde den spedalske på lang avstand, og ha både loven og folkemeningen i ryggen. Men han ikke bare svarte «jeg vil», han rørte ved den syke; tok på ham, og sa: «Bli ren!»
Det var et signal.
Det var et sterkt signal.

Og så kom denne fremmede.
En okkupant.
Men om han var aldri så fremmed og aldri så mye okkupant, var han i en sårbar situasjon. Så sårbar at han ikke engang kom med en konkret bønn; han bare la fram en situasjon: «Herre, tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter».
Og igjen ga Jesus et sterkt signal: «Jeg skal komme og helbrede ham!»
Ja da, jeg vet du er en fremmed. Jeg vet du representerer okkupasjonsmakten. Men jeg skal komme og helbrede tjenestegutten din.
Et veldig sterkt signal!
Så skjer det noe uventet.
Den romerske offiseren blir brydd ved tanken på at Jesus skal komme inn under hans tak. Han var ikke verdig til det. «Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.»

Offiseren var klar over hva Jesus nær sagt risikerte ved å bli med ham hjem.
Jesus hadde allerede rørt ved en spedalsk. Etter datidens oppfatning gjorde han seg uren ved den berøringen. Men han ville bli enda mer uren om han gikk inn i huset hos en hedning. Det visste offiseren. Men samtidig hadde han så sterk tro på makten i Jesu ord at han tenkte: Jesus trenger ikke å komme hjem til meg. Han kan helbrede tjeneren min bare ved å si et ord.

I Matteus 9 kan vi lese om en kvinne som hadde vært syk i 12 år. Hun hadde hatt blødninger i alle disse årene, og det var også en lidelse som gjorde vedkommende uren. Hun våget ikke å spørre Jesus direkte, men hun tenkte: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk» (v. 21). Og det skjedde.

På samme måte som Jesus anerkjente denne kvinnens tro, hun som rørte ved kappen hans, anerkjente han offiserens tro. Ja, mer enn anerkjente den; han holdt den fram som et eksempel: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».

Og da er vi der hvor kanskje det viktigste budskapet i dagens tekst kommer fram: Den inkluderende Jesus!

Tidligere i gudstjenesten ble det lest en tekst fra Det gamle testamente. Det var fra den bønn kong Salomo ba da Templet i Jerusalem ble innvidd. Salomo bad slik:
«Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset, da må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne, og de skal frykte deg slik ditt folk Israel gjør, og vite at navnet ditt er nevnt over dette huset som jeg har bygd» (1 Kong 8, 41-43).
«Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne».

Ikke bare Israels folk.
Ikke bare det norske folk heller, for den sakens skyld. «Alle folk på jorden».

Denne romerske offiseren! Han hadde hørt om Jesus. Han hadde hørt om hans makt.
Og Jesus kunne si: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».

Dette har vi allerede sunget om i dagens gudstjeneste.
«De kommer fra øst og vest,
de kommer fra sør og nord.
Skal sitte til bords med Jesus en gang
og høre hans velkomstord».

Til Frelsesarmeens verdenskongress i 1978, da det skulle markeres at det var gått 100 år siden «Den kristne misjon» endret navn til Frelsesarmeen, laget John Gowans og John Larsson en musikal som het «The Blood of the Lamb» - Lammets blod.
Musikalen bygde på et kjent dikt av den amerikansk forfatteren Vachal Lindsday: «General William Booth enters Heaven» - «William Booth dreg inn i himlen».

Diktet begynner slik, i Sigmund Skards oversettelse:
Booth gjekk i brodden og hans dustromme skrall –
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Himmelfolket smilte: «Det er hit han skal.»
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Først kom dei spedalske, rad på rad,
Så kom fark og fusse frå allan stad,
Bakgate-skjøkjer og narkotikavrak,
Andletsgrå av lyster som langsamt slepper tak,
Makketne heilagmenn med muggen pust
Uvaska hopane med kyrkjegardsgust –
(Er du tvetta i Lammets blod?)

Fra denne musikalen har vi fått en sang som nå står i vår sangbok.
Det er flere sanger fra disse musikalene som gjør det, men den som er aktuell ut fra dagens tekst er denne:

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest,
og ta plass i Guds rike en gang.
Både fattig og rik skal som kongelig gjest
få ta plass i Guds rike en gang.
Det spørres ei om stand og makt
men om den hvite bryllupsdrakt.
De skal komme fra øst, de skal komme fra vest
og ta plass i Guds rike en gang.»

Menn og kvinner fra alle verdenshjørner – de skal få sitte til bords i Guds rike, sammen med alle som har blitt renset i Gudslammets blod.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Å salve en konge

Preken for Palmesøndag, 25. mars 2018, Frelsesarmeen, Arendal

Dagens prekentekst og evangelium henter vi fra Matteus-evangeliets 26. kapittel, versene fra 6 til 13; i Jesu navn:

«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Slik lyder Herrens ord!


Det er palmesøndag.
Når man hører det ordet, tenker man automatisk på Jesu inntog i Jerusalem; eselfolen, palmegreiner og kapper på veien.
Så også for den som skal preke denne søndagen.

Så slår man opp dagens tekst i kirkeårets tekstrekke, og så handler den om noe helt annet. Ikke om inntoget i Jerusalem, men om et selskap der Jesus er gjest og hvor en kvinne kommer inn og gjør en mer eller mindre oppsiktsvekkende handling.
Men vi er fremdeles på palmesøndagen, og denne fortellingen ser ut til å være noe som skjedde etter at Jesus hadde gjort sitt inntog i Jerusalem – kanskje på ettermiddagen eller kvelden den samme dagen?

Alle de fire evangelistene har en fortelling om at Jesus er gjest hos noen, og der skjer det noe litt spektakulært.
Samtidig er det helt tydelig at det er snakk om i hvert fall to forskjellige hendelser.

Den mest kjente er nok den vi finner i Lukas-evangeliet, der det fortelles om en kvinne som hadde levd et klanderverdig liv, og som dukket opp mens Jesus var gjest hos fariseeren Simon.
Hun ble stående og gråte der Jesus satt, så bøyde hun seg ned, vasket føttene hans med tårene sine, kysset dem og tørket dem med sitt eget hår.
Dette skjedde i Gallilea, og det er en alminnelig oppfatning at kvinnen det er snakk om, var Maria Magdalena.

Men det er ikke denne fortellingen som er dagens tekst.

Hendelsen som refereres i dagens tekst skjedde i Betania; denne lille byen like ved Jerusalem der Jesu venner bodde, Lasarus og de to søstrene hans: Marta og Maria.

Alle de tre andre evangelistene bortsett fra Lukas, har med denne fortellingen.
Johannes gir oss den mest detaljerte versjonen. Ikke så rart, kanskje; han må ha vært til stede da dette skjedde.
Også i denne fortellingen, i dagens tekst, er Jesus gjest hos en som heter Simon.
Evangelistene Markus og Matteus kaller ham begge for «Simon den spedalske». Det betyr mest sannsynlig at Simon har hatt en hudsykdom – han kan ha vært spedalsk, det kan ha vært noe annet – og at Jesus hadde helbredet ham fra denne lidelsen.
Nå var Jesus hans gjest.

Og igjen skjedde noe uventet.
En kvinne dukket opp og hun gikk «bort til (Jesus) med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords».
Jeg sa at vi finner denne samme fortellingen hos tre av evangelistene: Matteus, Markus og Johannes. Hos Matteus og Markus er de så å si identiske, men Johannes har en del detaljer de andre ikke har.

Hos Johannes er festen hjemme hos Lasarus, Marta og Maria. Hendelsen skjer etter at Lasarus er blitt vekket opp fra de døde, men før inntoget i Jerusalem.
Kanskje var det en fest som skulle vise gleden over at Lasarus var stått opp fra de døde?

Marta gjør som hun pleier, hadde jeg nær sagt, hun serverer Jesus. Lasarus ligger til bords, sammen med Jesus.
Og så er det Maria som kommer inn med alabastkrukken. Og hos Johannes heller ikke hun ikke salven over Jesu hode og kropp, som hos Matteus og Markus; hun salver føttene hans med den.
Men hos alle tre evangelistene er omgivelsenes reaksjon den samme: De blir forarget, kanskje tilmed sinte: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Hos Matteus er det disiplene som blir forarget, hos Markus «noen som var der».

Igjen er Johannes mest detaljert: Han presiserer at det var Judas Iskariot som satte ord på irritasjonen.
«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»
Og så føyer evangelisten til: «Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den».

Tre hundre denarer.
Var det mye penger?
En dagslønn var én denar. Salven Maria brukte var med andre ord verd en hel årslønn.
Så har Markus en detalj de to andre ikke har. Han skriver at kvinnen, som han ikke gir noe navn, «brøt krukken» - hun knuste den, med andre ord. Markus opererer også med et beløp på 300 denarer, men sier samtidig at de som kritiserte kvinnen var «noen som var der» - ikke nødvendigvis disiplene.

En alabastkrukke var også en kostbar gjenstand.
Kvinnen – la oss kalle henne Maria, da – brukte altså ikke bare salve for en formue i sin gest overfor Jesus, men hun knuste samtidig en kostbar krukke for å få gjort dette.

Hva slags handling var det denne kvinnen gjorde?
I den gamle pakt var det å salve noen en handling man gjorde mot konger, mot prester og profeter.

Profeten Samuel salvet først Saul og siden David til konger i Israel.

I historisk tid, faktisk helt fram til vår egen tid, har en slik handling vært en del av kroningsritualet i eksempelvis England.

I 2 Mos kan vi lese at Moses salvet Aron til yppersteprest.

I Jakobs brev brukes salve som en del av ritualet rundt forbønn for syke.

I sum kan vi si det slik: I Bibelen er salve et symbol på Guds velsignelse og på Den Hellige Ånd.

Når en avdød skulle begraves, salvet man både kroppen og likklærne rundt den døde.
Den praktiske hensikten med dette handlet nok dette om å nøytralisere lukten fra den døde, men det var også en kjærlighetshandling, slik som det er når man vasker en som er gått bort også i vår tid.
Jesus kommenterte at denne handlingen blir kritisert: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd», sa han.

Han gjennomskuet motivet som lå bak kritikken.
Det var en smålig kritikk, det de kom med.

Det er – og vil alltid være – nok av anledninger til å stille opp for de fattige.
Det handler bare om vilje.
Det handler bare om å ha kjærlighet.

Når Johannes gjengir denne hendelsen, skriver han at duften fra nardus-salven fylte hele huset.
Slik kan også kjærlighets-handlinger oppleves.
De fyller et helt rom.
De fyller et helt hus.
De fyller et helt liv.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg», sa Jesus, og så legger han til: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».

Vi er tilbake i dagens tekst.
Vi er i Betania. Jesus har ridd inn i Jerusalem og er blitt hyllet av menneskemengden.

Jesus visste hva som lå foran ham.
Joda, folkemengden hadde hyllet ham.
Men Jesus visste at om få dager skal det være helt andre rop som skulle lyde.
Ikke «Hosianna», men «Korsfest».
Ikke «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», men «Gi oss Barabbas fri».
Ikke hyllest, men svik: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».

Jesus visste hva som lå foran, og i denne situasjonen var det Maria dukket opp.
I hendene hadde hun en kostbar krukke med en enda mer kostbar salve i. Den helte hun over Jesus.

Det de andre så på som en litt bisarr handling, så Jesus på som en kjærlighetshandling.
En omsorgshandling.
Men også en profetisk handling.

Ennå kunne død og grav virke langt borte. Ennå var den der, duften av nardus, ekkoet fra jubelropene og palmesuset.

Men Jesus visste og kanskje Maria ante at det var noe mer enn jubel som ventet.
Jesus ble ikke bare salvet til konge, han ble salvet til sin gravferd.

Maria kjente Jesus.
Hun hadde sittet ved Jesu føtter og tatt imot hans undervisning.
Hun hadde møtt ham ansikt til ansikt da Lasarus var død.
Han hadde gitt henne verdighet og trøst.
Nå trengte han hennes styrke. Han fikk den gjennom det mest dyrebare hun eide.

Dette var ikke sløseri.
Dette var profetisk omsorg som styrket ham da han trengte det mest.
Slik at duften av nardus skulle kunne fornemmes selv gjennom det som skulle komme; piskeslag, blod og hånsord.

Til fortellingen om Jesu død hører også fortellingen om hans oppstandelse.
Det er den som samler oss om en uke, på påskedagen.

Fordi Jesus døde rett før sabbaten satte inn, kunne man ikke rekke å salve ham nær sagt på forskriftsmessig måte før han ble gravlagt.
Det var derfor kvinnene hadde det så travelt på påskemorgen – de ville ut til graven og salve ham slik han skulle salves.

Men da de kom dit, var han ikke lenger.
Det var ikke lenger behov for å salve den døde Jesus.
I stedet var han blitt salvet som konge og Messias av Maria.

Og Jesus fikk rett: Historien om Marias narduskrukke blir fortsatt fortalt overalt hvor evangeliet forkynnes, og den vil bli det – så lenge evangeliet fremdeles blir forkynt.

Det er Palmesøndagens evangelium i år: Ikke først og fremst hylingsrop og suset av palmegreiner, men duften av nardus og av Herrens velsignelse.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen