En kilde med levende vann

Preken i Arendal korps tredje søndag i åpenbaringstiden, 18. januar 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, fra vers 5 til 26; i Jesu navn:
«(Jesus kom) til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer,» sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg».

Slik lyder Herrens ord!


Vi er i den tiden av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden».
Åpenbaringstiden begynner med det som ofte kalles Jesu navnedag, og vi leser om de som lærte å forstå – fikk åpenbart – hvem Jesus var; hvem Jesus er.
Vi har lest om de to gamle menneskene i templet – gamle Simeon og Anna Fanuelsdatter.

Vi har lest om Døperen Johannes. Forrige søndag handlet prekenteksten om det som skjedde da Jesus ble døpt av ham, og hva som skjedde rundt det: «Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede».
Det var en del av forrige søndags tekst.

Jeg nevner dette, for i disse dager framføres Ibsens drama «Brand» på Det norske teater i Oslo. Dette skuespillet har en slutt som aldri slutter å fascinere meg.

Denne kompromissløse presten som ikke klarte å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt «viljens evangelium». «Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller», er et kjent sitat som er hentet fra dette dramaet.

I sluttscenen går det et ras som begraver både presten og bygda, og i det raset går, roper Brand ut: «Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?» (Det betyr «tilstrekkelig mengde» - jeg vet ikke hvor mange av oss som vil snakke latin i dødsøyeblikket…).

Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: «Han er deus caritatis!» Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.

Men denne søndagen er det ikke en kompromissløs prest som er i fokus.
I stedet leser vi om en kvinne som kanskje inngikk altfor mange kompromisser i sitt liv?

Vår tekst er fortellingen om «kvinnen ved Sykars brønn».

Noen av oss har kanskje sett den forestillingen Inger Lise Rypdal laget i sin tid: «Kvinnen ved brønnen»? Jeg så den i Askim kirke for en del år siden. En vakker forestilling om forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen. Også om kvinnen ved Sykars brønn, en av i hvert fall tre fortellinger om kvinner ved brønnen. Hagar er den første, Rebekka den andre, og kvinnen ved Sykars brønn den tredje.

Fortellingen om henne er fortellingen om en kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv; det er fortellingen om en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre.

For brønnen var et viktig, sosialt møtested. Fra vår egen skjønnlitterære historie kjenner vi en boktittel som spiller på dette, nemlig Knut Hamsuns roman «Konerne ved Vandposten» fra 1920.

Johannesevangeliet refererer flere av de samtalene Jesus hadde med enkeltmennesker. Samtalen med Nikodemus er kanskje best kjent, med denne som en god nummer to.
Det er store forskjeller på de to samtalene.

Nikodemus kom om natten – kvinnen ved Sykars brønn kom ved høylys dag.

Nikodemus var en respektert mann i samfunnet – kvinnen ved Sykars brønn var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.

Men samtalen mellom henne og Jesus og Jesus og Nikodemus har noen felles trekk.
Begge hadde de noen innvendinger til det Jesus sa.

Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var.

Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer – kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.

Først når Jesus sier noe om henne som han – en fremmed – umulig kunne vite på forhånd, forstår hun at det er ingen hvem som helst som har satt seg ved brønnen denne dagen. Det er en Guds mann. «Herre, jeg ser at du er en profet!»
Og en profet må kunne svare på det spørsmålet som mer enn noe annet skilte jøder og samaritanere: Hvor er det riktig å tilbe? I Jerusalem eller på fjellet Garizim?

Men Jesus lar seg ikke lure av et slikt spørsmål. Det er ikke stedet som er avgjørende. Det er hjertet.

Troende mennesker har alltid vært flinke til å sette opp slike «problemer»: Hvor er det riktig å tilbe? Hvordan skal man stå? Hvordan skal man sitte?

Avisa Dagen har en enquête hver uke der folk blir spurt om sin menighet. Ett av spørsmålene er: «Er din menighet «hands up» eller «hands down»?
Jeg skulle ønske jeg ble spurt i den enquêten snart. Da skulle jeg svare at den er «hands clap». I hvert fall noen ganger.

Sitte eller stå; knele eller danse: Det er spørsmål som kan være fromme nok i utgangspunktet, men som i realiteten skygger for det som all fromhet skulle rette seg mot: Troen på Jesus Kristus som Frelser og Herre. Det er spørsmål som sier «ja men» i stedet for «amen».

La oss se litt til på samtalen mellom Jesus og kvinnen.
Vi leste at Jesus sa: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»

Kvinnen tenkte fortsatt praktisk. Hun så for seg en vannkilde som gjorde at hun ikke behøvde å tørste mer. En vannkilde som gjorde at hun ikke måtte hente vann på den varmeste tiden av dagen, bare for å slippe blikkene, kommentarene, forakten.

Men Jesus snakker om en annen kilde. Og litt lenger ut i Johannes-evangeliet snakker han igjen om denne kilden: «På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (v. 37-38).

En kilde med levende vann!
Dette uttrykket «levende vann» finner vi også i Det gamle testamente.

Vi finner det i Høysangen. Det er brudgommen i dette diktet som sier til sin brud: «Så vakker du er, min elskede!»
Slik åpner fjerde kapittel. Og så fortsetter han å lovprise alle de gode egenskapene hos sin elskede, og all hennes skjønnhet, før han sier i vers 15: «Du er kilden i hagen, et oppkomme med levende vann».

Profeten Jeremia har et annet budskap, knyttet til det levende vannet. «For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (2,13).

Det er forskjell på vann, sier profeten. Det er det som kommer fra kilden med levende vann, og det er det man måtte finne i de sprukne brønnene, de som ikke holder vann; de som lar seg forurense av tilsig fra andre kilder.
Og i kapittel 17 gjentar han denne klage: «Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme (…). For de har forlatt Herren, kilden med levende vann».

Jesus igjen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv».

Og enda en gang: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann».

Vi hørte det bli sunget før prekenen:
Det fins en kilde,
fra Gud den veller fram.
Det levende vannet,
en kjærlighet fra ham!
Drikk av det vannet,
og evig liv du får.
Det fins en kilde,
fra Golgata den går!

Så kunne jeg sagt «amen», men denne fortellingen har en epilog som ikke er med i søndagens prekentekst:

Da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen.

Teksten forteller tilmed uttrykkelig at hun lot vannkrukka stå. Hun som hadde gått til brønnen ved høylys dag for å unngå andre mennesker, løp nå inn i byen og fortalte de som bodde der hvem hun hadde møtt: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Han som Gud skulle sende, og som skulle fortelle hele sannheten: Han satt ved brønnen utenfor byen, og hadde snakket med henne.

Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er.

Det finnes en kilde med levende vann.
La oss drikke av den.
La oss bade i den.
La oss leve ved den.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

«Mens vi venter på hans komme...»

Preken i Arendal korps 2. søndag i advent, 7. desember 2014

Prekenteksten for denne andre søndag i advent, finner vi i apostelen Paulus’ første brev til menigheten i Korint, det 15. kapittel, fra vers 50 til 57; i Jesu navn:

«Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.
Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?
Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves.»

Slik lyder Herrens ord!


Nylig var Greta og jeg i Kristiansand på Frelsesarmeens jule- og jubileumskonsert. Blant de som deltok var også operasangeren Bodil Arnesen. Hun skulle avslutte med å synge velsignelsen, men før hun gjorde det, hadde hun en liten appell: Hun oppfordret alle til å ta imot Jesus, og la til: «For Jesus kommer snart!»

Det er ikke så ofte man hører den setningen nå for tiden.
Da jeg var ung, i årene rundt 1970, hørte man disse ordene veldig ofte. «Jesus kommer snart!» «Tiden heretter er kort!» Jeg skal komme litt mer tilbake til akkurat den fasen, både av mitt liv og av historien.

Men først skal vi se litt nærmere på bibelteksten. Eller bibeltekstene. Kari leste til innledning fra Luk 21, der Jesus sier til disiplene om de som skal se «Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet». Og hun leste: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær.»
Vi har også sunget: «Se, han kommer; Jesus kommer – fikentreet står i blommer».

Så vet jeg ikke om dere la merke til hva Jesus sier i det som Kari leste: «Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer». Hvordan skal det forstås?
Egentlig kan det bare forstås på én måte: Jesus sier til de som står rundt ham at de skal leve til han kommer igjen. Slik er det også oversatt i flere bibelutgaver, som for eksempel New English Bible: «The present generation shall live to see it all». Denne generasjon skal oppleve det alt sammen. Og «denne generasjon» er ikke vår generasjon; vi som lever i dag, men det er den generasjonen som levde den gang Jesus virket – for to tusen år siden.

La oss så se på det Paulus skriver: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet».
Legg merke til det personlige pronomen Paulus bruker: «Vi», skriver han.
«Vi skal ikke alle sovne inn...»
«Vi skal alle forvandles…»
«De døde skal stå opp – og vi skal bli forvandlet…»

Dette er tekster som har utfordret både forkynnelsen og sjelesorgen gjennom hele kirkehistorien; både Jesu ord og Paulus sine ord.

Det er ingen uenighet om at den første generasjonen kristne – «urmenigheten» - trodde og forventet at Jesus skulle komme igjen mens de ennå levde. Kanskje hadde de det babylonske fangenskapet som «mal» - at Jesus skulle komme igjen 70 år etter at han hadde dratt opp til himmelen? I hvert fall i løpet av en generasjon. Paulus trodde dette. Apostlene trodde dette. Menigheten trodde dette.

Hvor sterkt Paulus trodde dette, kan vi lese i et annet Paulus-brev, i det første brevet til menigheten i Tessaloniki. Det er det eldste av de 13 Paulus-brevene vi kjenner, og noe av bakgrunnen for at det ble skrevet, var at noen i menigheten hadde dødd. Og det hadde fått resten av menigheten til å stusse. De skulle jo leve til Jesus kom igjen? De kunne ikke dø da?

Dette er bakteppet Paulus har når han skiver i det fjerde kapitleti dette brevet: «Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene» (v. 15-18).

Igjen ser vi hvordan han bruker det personlige pronomen; han snakker i første person og i presens: «Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer…».
Og: «Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften…».

Vi kan lese det samme i andre apostelbrev. Jakob skriver i sitt brev: «Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på den dyrebare grøden fra jorden og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart» (5, 7-8).

Og Peter skriver i sitt andre brev: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.» De som sier slikt, glemmer at det fra eldgammel tid var himler og en jord som steg fram av vann og består ved vann, i kraft av Guds ord. Og ved det gikk verden den gang under da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som nå er, er i kraft av det samme ordet spart til ilden. De holdes oppe helt til dommens dag, da ugudelige mennesker skal gå fortapt.
Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset» (3, 3-10).

Denne sterke troen på at Jesu gjenkomst var så nært forestående kan også ha slått inn i hvordan Jesu egne ord ble referert.

Troen på Jesu snarlige komme har fulgt kirken gjennom hele dens historie, og i noen perioder har forventningene vært sterkere og tydeligere enn i andre.

Den første menigheten ventet på hans komme, og vi gjør det fremdeles, to tusen år senere. Vi kan derfor kanskje både forstå og kjenne oss igjen i det som en frelsessoldat sa til meg en gang: - Dette med at Jesus kommer snart; det snakket de om i min ungdom også….

Ved det første tusenårsskiftet var den veldig sterk, både rundt år tusen og i årene rundt 1033. I Snorres kongesagaer leser vi om høvdingen Tore Hund, en av Olav Haraldssons banemenn i slaget på Stiklestad, at han etter kongens fall dro til «Jorsal» - Jerusalem – og kom ikke tilbake derfra.

Martin Luther skal også ha vært opptatt av når Jesus kom igjen, og han satte sin medarbeider Philip Melanchton til å regne ut dette. Han kom til at Jesus ville komme igjen i år 2000. Det likte ikke Luther, for som han sa: «Da råtner jo denne fete doktor i sin grav». Men han slo seg til ro med det.

Egne kirkesamfunn har oppstått som følge av at man forventet Jesu snarlige komme: Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er de mest kjente.

Jeg husker det kom en dame på døra vår da jeg var gutt; det kan ha vært i 1966 eller 67. Hun ga meg et blad hvor det sto: «Kommer Jesus igjen i 1975?»
Jeg tenkte vel den gang nærmest noe slikt som «den tid, den sorg». I ettertid kan jeg si at det mest eksistensielle som skjedde i mitt liv i 1975 var at jeg ble far for første gang.

Også i den kristelige skjønnlitteraturen har Jesu gjenkomst vært tema. Mest kjent er romanen «Våre lamper slokner», som faktisk er en av de mest solgte, kristne fortellingsbøkene her i landet. Den kom ut i 1942 – jeg leste den 30 år senere, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg den gangen.

Når kommer Jesus igjen?
Det vet vi ikke.
Det skal vi heller ikke vite. Det har vi Jesu egne ord på. I Markus 13 sier han at han skal komme «som en tyv om natten».

Men vi vet at han kommer igjen. Vi vet at vi en dag skal møte ham i skyen, enten fordi vi er med i den skaren som rykkes bort, eller fordi vi er blant dem som «skal stå opp i uforgjengelighet», som Paulus skriver i dagens tekst.

Jeg nevnte at jeg leste «Våre lamper slokner» i sin tid. Det var i 1971, jeg var elev ved Bibelskolen i Bergen, og boka gikk på rundgang blant oss elever.
Dette var en tid da det var mye fokus på Jesu gjenkomst blant norske kristne. Det ble av mange koblet opp mot en politisk debatt som gikk akkurat da, nemlig om Norge skulle slutte seg til det som den gang ennå het «Fellesmarkedet» og «EEC». Senere ble det EF og nå er det EU. Av en eller annen grunn trodde mange at hva Norge bestemte seg for i det spørsmålet, ville avgjøre om Jesus kom igjen da, eller om han drøyde.

Hvorfor nevner jeg dette?
Jeg nevner det fordi dette var en usunn forkynnelse om Jesu komme som virket inn på veldig mange kristne; jeg var en av dem.

Paulus måtte gjerne skrive «Trøst da hverandre med disse ord», for en ung gutt på 18 år var det ikke mye trøst i tanken på at Jesus kunne komme hvert øyeblikk. Det var skremmende. Det var usunt. Det var ubibelsk.

Jeg har én eneste gang i livet hatt en opplevelse der jeg tør å si at Gud talte til meg direkte. Det var i denne tiden. Det var en natt. Og det han sa, var dette: «Du skal ikke tenke mer på når jeg kommer. Men du skal ikke glemme at jeg kommer.»

Der har jeg vært etter det; det har gått mer 40 år siden, og jeg er der fortsatt. Jeg tenker ikke på når han kommer. Men jeg glemmer ikke at han kommer.

Martin Luther skal ha sagt det slik: «Selv om jeg tror Herren kan komme i morgen, vil jeg plante et tre i dag.» Det er kloke ord. Han var klokere da han sa det, enn da han ba Melanchton regne ut når Jesus skal komme igjen.

Men jeg kjenner meg enda bedre igjen i en linje fra en av Alf Prøysens viser; om Marte Brattsveen som er så oppgitt over mannen sin, Jens, som ikke får gjort noe som helst fordi han er så bekymret over verdenssituasjonen. Så Marte må være den som trår til med arbeidet på gården, og må være den som hogger ved, men som hun sier:
«…å sku det gå så gæli
at væla ska’ forgå,
og det je hogger opp i kveld
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska je stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»

Ja, vi kan være trygge på at Jesus kommer igjen.
Ja, vi skal vente på at han kommer igjen.
Og mens vi venter, kan vi plante et tre, og vi kan ta en kabbe til, for han vet hvor han finner oss, og han tar oss med når han kommer.

Det er adventbudskapet til oss i dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

På frukten skal treet kjennes

Preken i Arendal korps 22. søndag i treenighetstiden, 9. november 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 12. kapittel og fra vers 33 til 37; i Jesu navn:

«Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.
Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen.
Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.
Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Slik lyder Herrens ord!


La meg begynne med en nokså selvfølgelig observasjon: I hagen vår hjemme har vi et plommetre. Vil jeg smake på plommetreets frukter, så er det fordi jeg har lyst på plommer. Og plommene var gode på vårt tre i år. Men vil jeg ha epler eller pærer, går jeg ikke til plommetreet. «På frukten skal treet kjennes!» Frukten tilsvarer treet. Hver frukt – hver plomme – har i seg kjernen til et nytt tre. Og det blir ikke epletrær av en plommestein.
Det er en helt selvsagt observasjon; både litt banal og litt barnslig. Kanskje bare en myk overgang til det som egentlig er en vanskelig og krevende bibeltekst? Krevende å preke over; krevende å forholde seg til som bibelleser.

For Jesus snakker ikke om tresorter i denne teksten. Han snakker om trær som er gode eller dårlige. Og om trær som har god eller dårlig frukt. Kanskje kan vi også tenke at det handler om mye eller lite frukt.
Når det er sagt: Jesus er heller ikke spesielt opptatt av trær og frukter i denne teksten. For først og sist er dagens tekst en tekst om ordene våre.

Jesus snakker om ordene våre i dagens tekst. La oss holde fast på det. Derfor skal dette bli en preken om ord, både Jesu ord og våre egne.

Jeg har vært et skrivende og snakkende menneske hele mitt voksne liv; ja, jeg både snakket og skrev lenge før jeg ble voksen. Jeg liker å tenke at jeg er en som har hatt språket som arbeidsverktøy, og det jeg har produsert, er ord. Mengder av ord. Bøker, artikler, tekster, taler og foredrag.
Langt fra alt har vært like godt eller like viktig, og det var nok i erkjennelsen av dette at jeg for en del år siden skrev et dikt om dette:

Dei verkelege orda
Det kjem ein dag
då alle ord er sagt
og alle tankar tenkt
og alt er skrive ned.

Det kjem ein dag
då alle spørsmål er stilte,
og alle svar er gjevne.

Det kjem ein dag
då kvar tone har lydt
og alle songar er kvedne,
då kvar bøn er bedt,
og orda ikkje finst.

Den dagen
vil eg sette meg ned
og lytte
etter dei verkelege orda.

«De virkelige ordene…»

I møtet med Jesu ord i denne teksten kan man godt forstå de som foretrekker stillheten; tausheten. Det ble sagt om en norsk politiker en gang at han kunne holde munn på 13 språk. Det var et forsøk på å si på en litt vittig måte at han veide sine ord; han snakket ikke i utide.

«De virkelige ordene…»

I Johannes-prologen kalles Jesus for Ordet.
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud…»

Når Gud utførte sine skaperhandlinger, brukte han ordet som arbeidsredskap. Han sa «Bli lys», leser vi i skapelsesberetningen. Og det ble lys. Og vi leser at Gud sa at havet og landet skulle skilles, og så skjedde det, og han ga det navn: Det tørre kalte han land og det våte kalte han hav. Og han sa: «La oss skape mennesket i vårt bilde».

I Salme 33 heter det: «Han talte og det skjedde, han bød og det stod der».

«De virkelige ordene…»

Hvorfor advarer så Jesus mot akkurat ordene? Når det er slik skaperkraft i ordene, når han selv omtales som Ordet?
Og likevel sier han: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Jeg tror det er fordi Jesus vet noe om den makt som ligger i ordene. Det er en makt til både å såre og glede; det er en makt til både å skape og rive ned. Ord kan skape bilder som ikke noe annet kan matche. Bildet ordene kan skape, kan være bedre enn bildet selv.

En som også arbeidet med ord, var Knut Hamsun.
Jeg har nok lest mer om Hamsun enn av ham, men han behersket språket, det er det ingen tvil om. Han kunne bruke ordene.
Ett eksempel på dette:
Romanen «Markens grøde» er fortellingen om nybrottsmannen Isak Sellanraa, som går og går langt inn i skogen, og der bygger en gård.
Om Isak heter det: «Han var som sett gjennom en virvel i ruten».

Ingen tegner, ingen maler, ingen fotograf kan gjenskape et slikt bilde. Ikke på et ark, ikke på et lerret, ikke på en film. Og likevel tenker vi: Ja! Sånn må han ha vært. «Som sett gjennom en virvel i ruten!»
Ordene skaper et bilde.

Gud selv brukte Ordet da han skapte.
Våre ord skaper også noe. De er såkorn.
Såkorn bærer som regel frukt. God frukt eller dårlig frukt. «Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.»

Jesus fortalte to lignelser om såmannen. De er litt forskjellige, men den ene av dem er en lignelse om ordet. «Såkornet er Guds ord», heter det uttrykkelig når Jesus skal forklare disiplene hvordan den skal forstås. Såkornet er Guds ord – jordsmonnet er hjertene. Veikanten - den dårlige jorden - blant tistler og torner. Men noe falt i god jord.

God jord - godt tre - god frukt.
Vi bruker kanskje andre ord om dette når vi snakker om våre medmennesker. «Han er alltid så positiv». «Hun har alltid noe godt å si!» Eller motsatt: Den og den er alltid så negativ; alltid så kritisk.

Det finnes andre tekster som sier noe om dette, som når Jesus sier dette om den som tror på ham: «Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (Joh 7, 38).
Strømmer av levende vann – de skal ikke komme fra himmelen eller et annet fjernt sted – men fra den enkelte kristne. Akkurat som frukten.

Et tre som bærer frukt dømmes etter den frukten det bærer, ikke etter hvordan det ser ut. Om bladene er pjuskete kan det likevel være god frukt på treet. Om fargen har bleknet, kan eplene likevel være smakfulle og saftige.

I Johannes 6 leser vi om at en del av dem som hadde fulgt Jesus, etter hvert trakk seg unna ham. Hvorfor gjorde de det? De ble støtt av hans ord. De reagerte på undervisningen hans; på forkynnelsen. Dette merket Jesus. «Gjør dette at dere faller fra?», spurte han. «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.»
La oss gjenta det siste: «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv».
Og så leser vi den mest kjente delen av denne teksten; Joh 6, fra vers 66: «Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!

Det evige livs ord!
Disiplene hadde erfaring med ordene fra Jesu munn. De hadde sett mennesker bli vekket opp fra de døde ved at Jesus talte. De hadde vært der da offiseren i Kapernaum kom og ba for sin syke tjener. Og da Jesus ville bli med ham hjem, sa han: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet» (Matt 8,8). Jesus «undret seg over dette», leser vi, og sa at så stor tro hadde han aldri møtt før. Og så leser vi: «Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund» (v. 13).

Så var det teksten vår igjen, da!
Vi har vært innom «de virkelige ordene», de skapende ordene, de helbredende ordene. Men Jesus snakker også om de unyttige ordene. Vi leste: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Hva er «de unyttige ordene»?
I den offentlige debatt kan man noen ganger få inntrykk av det er viktigere å si noe enn å ha noe å si. Lytt til et hvilket som helst politikerintervju, og du vil forstå hva jeg mener. «Først vil jeg si…», og så kommer man med mange ord som ikke svarer på det man blir spurt om. Kanskje fordi spørsmålet er vanskelig? Eller kanskje fordi man ikke klarer å skille mellom de nyttige og unyttige ordene.
Jeg slo opp i en engelsk bibel for å se hva «de unyttige ordene» er kalt der (New English Bible). Her leste jeg: «Det sier jeg dere: Det er ikke ett tankeløst ord som kommer fra menneskenes lepper som de ikke skal svare regnskap for på dommens dag».
Unyttige ord – tankeløse ord.

Snakker Jesus rett og slett om det vi iblant kaller «pludring»? «Small talk»? «Snikk-snakk»?
Jeg tror faktisk ikke det. Hva sa han ikke? «For det hjertet er fullt av, det sier munnen.» Hvis hjertet er fullt av pludring og snikk-snakk, så er det leit og ikke så lite kjedelig for omgivelsene, men Jesus er opptatt av viktigere ting. Han er opptatt av dette: «Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd».
Han er opptatt av hvem som sitter på tronen i ditt hjerte, for å bruke et bilde fra søndagsskolen. Husker vi omkvedet om dette?

«Å, Jesus, kom inn i mitt hjerte
der er rom, der er rom for.
Å, kom inn – der er rom.
I mitt hjerte er rom for deg».

Vi snakker rett og slett om helliggjørelse.
Frelsesarmeen har 11 trosartikler. I den tiende heter det: «Vi tror alle troende har rett til å bli helliget «helt igjennom», og at «ånd, sjel og kropp» kan bli «bevart uskadet så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer» (1 Tess 5,23)».

Det er mange forskjellige uttrykk som brukes om det å oppleve Guds helliggjørende kraft i sitt liv. Noen av dem virker sterkere enn andre. Vi snakker om «Dåpen i Den Hellige Ånd» - «hellighetserfaring» - «erfaringen av et rent hjerte».
«For det hjertet er fullt av, det sier munnen.»

Rom for Jesus.
Ikke bare i vårt liv. Ikke bare i vår tanke. Men i vårt hjerte. I språket vårt. I ordene våre. På fruktene skal treet kjennes.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

«Lukk deg opp»

Preken i Kristiansand korps
16. søndag i treenighetstiden,
søndag 28. september 2014
(Den internasjonale Døves Dag)


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus,
i det sjuende kapittel og
versene fra 31 til 37; i Jesu navn:





«Siden forlot (Jesus) Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord!

Det er et kor som er slik: «Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig. Han løser bånd setter fanger fri. Døve hører og blinde ser og lamme går igjen. Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig. Han løser bånd og setter fanger fri.»

«De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale!»
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og døve ned gjennom historien. Det gjaldt ikke bare døve, forresten. I Johannes-evangeliet leser vi at da en blind mann ble ført til Jesus, ville disiplene vite hvem det var som hadde syndet, han eller hans foreldre. De lurte ikke på hva årsaken var, bare hvor ansvaret lå. Men Jesus avviste hele problemstillingen.

Døvhet, blindhet eller andre former for funksjonshemming er i mange kulturer sett på som Guds straff. Og denne holdningen fulgte dessverre «med på lasset» også i den kristne kirke i mange år. Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg. Først på 1500-tallet ble det tillatt for døve å gå i kloster.

I Moseloven heter det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3 Mos 19,14). Man skulle tro dette var nokså overflødige formaninger å gi, men trolig har både døve og blinde vært en slags allmene mobbeofre i samtiden.
I Det gamle testamente kan vi lese hva profeten Jesaia sier om Herrens dag: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18). Her taler profeten om de store forvandlingene som skal skje den dagen Guds rike blir virkeliggjort. For å beskrive dette, bruker han kontraster. Libanon – et ørkenland – skal bli en frukthage, og det som nå er frukthager skal bli som skog. De døve skal høre og de blinde skal se.
Jesus brukte den samme argumentasjonsteknikken da døperen Johannes sendte bud til ham og spurte om Jesus virkelig var den som skulle komme, eller om man skulle vente på en annen. Da svarte Jesus: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 4-5).

Det finnes flere beretninger i evangeliene om at Jesus helbreder folk som er døve eller blinde. Den mest kjente er den vi har lest her i dag. Den kalles ofte for «effata-beretningen» etter det arameiske ordet Jesus brukte, og som betyr «lukk deg opp» – åpne deg. I et nøtteskall sier det ordet noe om hva som skjer på «Herrens dag» – når Guds forvandling blir aktivisert. Da blir det som er lukket åpnet. Det som var mørkt, blir lyst. Det som var taust, får lyd. Vi som var hjelpeløse på grunn av vår synd, kan igjen juble over Herrens herlighet, hans nåde, kraft og velsignelse.

«Alt han gjør, er godt.»

Ja, mon det?
Det spørsmålet må vi ha lov til å stille i blant.
Når man møter en som er døv og har vondt for å tale; når man møter en som er blind og har vondt for å orientere seg. Er det da så lett å si «alt han gjør, er godt»? Kanskje for en annen, som hører godt og ser godt, men det er jo ikke dét vitnesbyrdet som er interessant.

Mange av oss har sikkert hørt og lest om denne pappaen som nylig har skrevet en bok om det å miste et barn. Boka heter «Pass på liten og på stor», en setning fra den kveldsbønnen han og kona hans lærte barna sine å be hver kveld. Så en kveld ble datteren kjørt ned. «Hvor var du, Gud?» er spørsmålet pappaen ikke føler han har fått svar på, og han sier at han er sint på Gud, og han er ikke på talefot med ham.
Jostein Sandsmark, som pappaen heter, har latt seg intervjue om dette både i fjernsyn og aviser, og fått mange tilbakemeldinger. Noen av dem ligger på nettet, og mange av dem handler om at «vi forstår jo ikke alltid Guds vei». Hva er det for slags svar?

Jo eldre jeg blir, jo sterkere blir jeg i troen på at Gud er en Gud som lider sammen med oss, og som gråter sammen med oss. Han vil oss ikke noe vondt, og når det vonde og smertefulle skjer, da lider Gud også.

Nå skal jeg vende tilbake til teksten.
Den mannen som var døv og hadde vondt for å tale; hva gjorde Jesus med ham?

Vi leser først: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden.»
Jesus drev ikke med noe mirakelshow overfor denne mannen. Noen ganger ble nok folk helbredet i full offentlighet med mange til stede, men andre ganger skjedde det nær sagt i sjelesorgens rom. Dette var en slik anledning.
Så leser vi videre: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: Lukk deg opp!»

La oss stanse for det sukket.
Jeg har lest at ordet som er oversatt med «sukk» også kan oversettes med «dypt stønn».
Når stønner man? Er det ikke i møtet med det tilsynelatende håpløse? Det kan være i møtet med uvitenhet og uforstand, men helst i møte med smerte og lidelse; egen og andres.
Dette sukket er hele skaperverkets sukk. Det skjedde noe på syndefallets dag, ikke bare med mennesket, men med hele skaperverket. Det fullkomne var ikke lenger fullkomment. Det uforgjengelige ble forgjengelig.
Dette sukket etter uforgjengelighet er hele skaperverkets sukk; det er menneskets sukk og det er Jesu sukk.

«I Romerbrevet åtte, jeg bor i nummer én», heter det i en kjent sang.
Men det er ikke bare i «nummer én» vi bor. Vi bor også i nummer 22 og 23 der i Romerbrevet 8: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri».

Jesus sukket.
Evangeliet er ikke noen mirakel-katalog. Jeg tror mennesker kan bli så sultne på under og mirakler at det skygger for evangeliet. I kapitlet etter denne teksten, leser vi: «Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden» (Mark 8, 11-13).

Der var sukket igjen!
Jesus hadde ikke behov for å bevise noe overfor den døve mannen ved å gjøre mirakler. Men han så at her var det noe som var lukket, og som han ønsket å åpne. Et hjerte. Et sinn. Derfor sa han sitt «Effata!» Lukk deg opp.

«Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Skapelsens sukk. Forløsningens sukk. Frelsens sukk.

Jeg tror på mirakler. Jeg tror på helbredelse ved bønn. Jeg har sett det skje. Jeg har hørt Skaperens og Frelserens sukk. Når noen reiste seg. Når noen ble frelst. Når noen kom til tro.

Skapelsens under, det er det vi er vitne til hver eneste dag i naturen. I blomsten på marken, i fuglen i luften. «…men det underets under som overgår alt, er at Gud også min sjel har kjær».

Jesu «Effata» går langs mange linjer. Han åpner øyne og ører. Han løser tunger. Men han åpner også hjerter og sinn.

Der Jesus brukte ett ord, trenger vi tre. «Effata» - «Lukk deg opp».

Jesus brukte ikke mange ord i møtet med den døve. I stedet brukte han fingrene. Stakk dem i de døve ørene – berørte den lamme tungen. Sa ett ord.

Da Jesus-bevegelsen oppsto på 1970-tallet, ble mange introdusert for «one way»-tegnet. En finger, rettet mot himmelen. Det var en hilsen og det var et vitnesbyrd. Frelsessoldater verden over kjente det godt, det hadde vært vår måte å hilse på i nesten 100 år allerede da. Ikke mange ord. Ikke ett ord, en gang. Bare en gest. En hilsen.
Sånn også i bønnelivet. Ikke mange ord. Kanskje bare en gest – korsets tegn. Eller et sukk.

Sukket uten ord. Paulus skriver til de kristne i Rom: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje (Rom 8, 26 – 27).

La oss minne hverandre om fortellingen en gang til: «De førte til (Jesus) en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

«Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke, skystøtte vær meg når dagen er het»

Preken for 12. søndag i treenighetstiden, 31. august 2014, i Arendal korps

Dagens prekentekst finner vi i Nehemjas bok, i det niende kapittel, fra vers 19 til 21; og vi leser i Jesu navn:

«Men i din store barmhjertighet
forlot du dem ikke i ørkenen.
Skysøylen vek ikke fra dem om dagen,
men førte dem på veien;
og ildsøylen vek ikke fra dem om natten,
men lyste opp veien de skulle gå.

Du ga dem din gode Ånd
for at de skulle få visdom.
Du nektet dem ikke manna til mat
og ga dem vann mot tørsten.

Du sørget for dem i førti år,
i ørkenen manglet de ikke noe.
Klærne deres ble ikke utslitt,
og føttene hovnet ikke opp».

Slik lyder Herrens ord!

Dagens prekentekst finner vi i ett av de gammeltestamentlige skriftene som vi nok ikke leser så ofte, verken til vår andakt eller i gudstjenester.

Nehemjas bok…
Det er en av de historiske bøkene i Det gamle testamente. Det er flere grupper skrifter i denne delen av Bibelen. Det er urhistorien, som Mosebøkene, det er visdomslitteraturen, som Salmene, høysangen og klagesangene; det er den profetiske litteraturen; tre store og 12 små profeter; Obadja er en av dem, med ett kapittel. Og det er de historiske bøkene: Josva, Dommerne, Samuelsbøkene, kongebøkene, Esras bok, Esters bok – og Nehemja.


Hvem var så Nehemja?
Han er en av heltene i den gammeltestamentlige fortellingen. Han var en Josva-skikkelse, mange hundre år etter Josva. Som Josva førte han folket tilbake til landet de var blitt lovet. Men der Josva var den som ledet erobringen og gjenoppbyggingen av landet etter de mange årene i Egypt, var Nehemja den som bygget opp igjen Jerusalems murer etter eksilet i Babylon. Nehemjas bok har noe selvbiografisk over seg. Boka åpner med at han forteller hvordan han fikk sitt kall: «Ord av Nehemja, sønn av Hakalja. Det var i måneden kislev i det tjuende året, mens jeg var i borgen Susa. Da kom Hanani, en av brødrene mine, og noen menn fra Juda. Jeg spurte dem ut om de judeerne som hadde sluppet unna fangenskapet, og om Jerusalem. De svarte: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.» Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud» (Neh 1, 1-4).
Så bestemmer han seg for å bygge opp igjen murene, og han søker kongen i Babylon om tillatelse til å reise hjem og gjøre dette. Og den tillatelsen får han. Og dermed er det hele i gang.

Historien om Nehemja. Historien om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer.
Jeg nevnte parallellen til Josva. Det er ikke bare jeg som har sett den. Nehemja selv så den. Derfor har han referanser til vandringen fra Egypt i det som vi har lest.
Han minner folket om at de har vært i liknende situasjoner før. De har vært bortført før. De har vendt tilbake også før. Han minner dem om dette i form av en lovsang; en bønn: «Men i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, men førte dem på veien; og ildsøylen vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien de skulle gå».
Nehemja kunne sitt folks historie. Og folket selv kunne den. De visste hva han refererte til. Vi kan lese fra 2 Mos 13, 21-22: «Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt. Skysøylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten».
Lina Sandell kunne også sin bibelhistorie. Derfor har vi allerede sunget her i formiddag: «Lysende ildstøtte vær meg i mørke; skystøtte vær meg når dagen er het.»

Hva handler denne teksten om?
Hva handler ørkenfortellingen om?
Det handler om Guds trofasthet. Den handler om Guds omsorg
Men hvorfor dette behovet for å bli minnet om Guds trofasthet og omsorg?
«Det trenger vi alltid å bli minnet om», kan det være fristende å svare. Et tilsynelatende fromt svar, men det er ikke der behovet ligger denne søndagen. Vi har ikke lest denne teksten bare for å bli minnet om selvfølgeligheter. Vi har lest den fordi det er noe Herren vil si oss.

Nehemja var en helt. Han var sin tids Josva. Han sto midt i en formidabel oppgave, praktisk, men også politisk.
I Norge har vi markert 200-årsjubileet for den norske grunnloven i år. Det var nok verken Josva eller Nehemja-dimensjoner over de 112 som samlet seg på Eidsvoll, men det var et dristig prosjekt de ga seg i kast med. «Grunnlov» - eller «Konstitusjon» - var et forholdsvis nytt begrep. Det var noe man hadde fått i Amerika 40 år før, og det hadde ført til en krig med England. Det var noe de hadde fått i Frankrike 20 år før – det hadde ført til en revolusjon. Det var ikke gitt at de europeiske stormaktene bare ville sitte og se på dette.
Det kunne derfor komme godt med, det rådet en skyss kar skal ha gitt en av Eidsvollsmennene, Georg Sverdrup, på vei til dette møtet: «Hva dere enn rår prinsen til, så husk at Gud er attåt».

Nehemja kunne minne både folket og seg selv om Guds trofasthet fordi både han og de visste: Dette har vi erfart før! Herren hadde sørget for folket før. «Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom. Du nektet dem ikke manna til mat og ga dem vann mot tørsten. Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp».
Sang vi ikke også: «Vis du meg kilden i ørkenens tørke/hvorom ei verden det ringeste vet»?

Det finnes en anekdote om Martin Luther og hans Katarina.
Luther var en mann som kunne bekymre seg. Og en gang han var i en slik bekymringsfase kom hans kone Katarina til frokostbordet, kledd i sørgeklær. Martin ble forskrekket. – Er det noen som er død? spurte ham.
- Jeg tror Gud er død, svarte Katarina.
- Sånn må du ikke snakke, sa Martin Luther, både forskrekket og sint i stemmen. – Du vet da godt at Gud ikke kan dø!
- Men hvorfor oppfører du deg som om han er død, da? spurte Katarina.
Det går an å bli så bekymret at vi blir helt handlingslammet. Jeg tror de fleste av oss har brukt en del energi på det å bekymre oss. Som regel var det ingen grunn til det.

Det finnes en liten fortelling om denne teddybjørnen med det han selv kaller «en passe stor forstand», nemlig Ole Brumm. En dag som han går gjennom Hundremeterskogen sammen med Kristoffer Robin, sier han plutselig: - Tenk om det falt et tre over oss akkurat nå?
- Men tenk om det ikke gjorde det, svarte Kristoffer Robin.

Hvorfor oppfører du deg som om Gud er død? spurte Katarina Luther sin mann. Tenk om det ikke falt ned noe tre, sa gutten til den vesle bamsen.

Israelsfolket hadde bekymret seg der ute i ørkenen.
Tenk om Faraos soldater innhenter oss!
Hvor skal vi få mat fra? Hvor skal vi få drikke fra? Hvor skal vi søke ly for sola? Hvordan skal vi klare oss i nattemørket?

«Vis du meg kilden i ørkenens tørke
hvorom ei verden det ringeste vet.
Lysende ildstøtte vær meg i mørke,
skystøtte vær meg når dagen er het.»

Fortellingen om israelsfolkets vandring fra Egypt kunne ha vært en fortelling om en lang og håpløs vandring der en hel generasjon døde der ute i ørkenen. For det skjedde! Men i stedet levde den videre som en fortelling om at Gud som tok seg av sitt folk, som ikke vek fra dets side, som gav trøst og trygghet den gang og til mennesker siden. Minnet om Guds omsorg ble en trøst i dagens situasjon.
Den Gud som var på Josvas tid – han var den samme på Nehemjas tid. Han er den samme i dag.

Vi har lest to andre tekster i denne gudstjenesten. Vi har lest Jesu ord fra Bergprekenen om at ingen kan tjene Gud og Mammon, og om at man ikke skal bekymre seg, men tro på Jesus. Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at Mammon er en gud for bekymringer.
Og vi har lest en tekst fra Hebreerbrevet: «La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?»

Er alt sagt med det?
I disse dager jages kristne i Irak og Syria fra hus og hjem, de frykter for sine liv fordi noen vil drepe dem. Hvem av oss tør å si til dem – fra vårt trygge Norge! – at de ikke skal bekymre seg; at de bare skal stole på Gud så vil det nok ordne seg?
Vi skal ikke ta lett på andre menneskers frykt for eget liv, enten det nå er vold eller sykdom som truer med å ta det fra oss.
Det er helt legitimt å være glad i livet. Det er helt legitimt å ønske å leve videre – fullføre oppgaver; se barn og barnebarn vokse opp; følge med dem enda en tid.
Fatalisme og kristendom er ikke det samme. Hvorfor helbredet Jesus syke? Hvorfor vekket han opp døde? Hvor søker syke mennesker forbønn?
Fordi livet er kjært. Fordi livet er en gave. Men i denne gaven ligger også en visshet og en kunnskap for den kristne: Vissheten og kunnskapen om en evig frelse hjemme hos Herren.
Vi kan stole på Gud, både fordi vi tror han har omsorg for oss mens vi lever her nede, men også fordi vi vet han har en omsorg som strekker seg ut over dette livet.
Når mørket faller på rundt oss: Herren vil lyse for oss!
Når heten steker: Herren vil gi oss ly!

For ikke så lenge siden så jeg et opptak med Martin Luther King jr. på youtube. Jeg har sett opptaket mange ganger før, og det gjør like sterkt inntrykk hver gang. Det var fra den siste kvelden han levde og viste den siste talen – eller appellen – som han holdt.
Han var 39 år gammel. Han hadde vært truet på livet mange ganger. Men denne kvelden var han full av mot. «Kanskje skal jeg ikke være med dere så mye lenger», sa han. «Som alle mennesker, ønsker jeg et langt liv. Men det betyr ikke noe for meg i dag. For jeg har stått på fjellet og sett inn i det lovede landet».
Og så avsluttet han med å sitere en sangstrofe som alle amerikanere kjenner, åpningslinjen til det som kalles «The Battle Hymn of the Republic»: «My eyes have seen the glory of the comming of the Lord!»
Mine øyne har sett herligheten av Herrens komme!

Moses, der han sto på fjellet og så inn i det lovede landet.
Gamle Simon, der han sto i templet og holdt et lite barn i armene sine.
Nehemja, der han ledet et folk som bygde opp igjen Jerusalem med murerskjeen i den ene hånden og sverdet i den andre.
Gjenskinnet av Herrens herlighet når han kommer.

«Lysende ildstøtte vær meg i mørke – skystøtte vær meg når dagen er het»!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Når Jesus sier «kom»…

Preken i Risør Frikirke 9. søndag etter treenighet, 10. august 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 11. kapittel, fra vers 28 til 30; i Jesu navn:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Slik lyder Herrens ord!

Jeg tror det første verset i dagens tekst var ett av de første bibelversene jeg lærte utenat. Kanskje kunne jeg «den lille bibel» fra før; kanskje kunne jeg «la de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører sådanne til». Slik lærte vi det tidlig på 1960-tallet. Men så kom dette: «Kom til meg, allerede som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile». Igjen siterer jeg slik det står i hukommelsen til en som har passert 60 år.

Et kjent vers. Kanskje ett av de mest kjente og mest siterte vers i hele evangeliet.
Og derfor også et krevende vers å preke over. Kanskje ikke et «vanskelig» vers, men et krevende. For hva kan jeg vel si om dette verset som ikke er blitt sagt mange ganger før? Hvilke tanker kan jeg vel dele med noen ut fra dette verset, som ikke er blitt delt mange ganger før, og med mange mennesker?
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder…»

Hva er det med dette Jesu «kom» som gjør at vi gjentar det gang på gang, både for oss selv og for hverandre?

Det er en innbydelse.
Innbydelser setter vi som regel pris på. Det betyr at noen gjerne vil ha oss i vårt selskap; i sin nærhet. Enten det en innbydelse til en enkel kopp kaffe, en middag for to, et lite selskap eller en stor anledning; et bryllup.

En av Jesu mest kjente lignelser handler om dette: Innbydelse til et bryllup. Ikke et hvilket som helst bryllup, men «Kongesønnens bryllup». Fra den lignelsen husker vi kanskje hvordan det gikk med ham som møtte opp uten å være innbudt. I en annen lignelse forteller Jesus om «det store gjestebudet», der mange av dem som var innbudt, ikke kom, og derfor gikk tjenerne til verten ut og nødet folk til å komme, slik at vertens hus kunne bli fullt.
Den innbydelsen vi leser om i dagens tekst, er en innbydelse som gjelder alle. Ordet «alle» er adressaten for Jesu innbydelse. «Kom – alle».

Men hvem omfattes av «alle»? Jesus sier at «alle», det er «alle dere som strever og bærer tunge byrder». Dermed retter han innbydelsen mot den eller dem som innbydelsen gjelder. Han sier ikke «alle de», men «alle dere». Så er det kanskje et element av utelukkelse også i Jesu «kom». Hans «kom» er for dem – oss! – som trenger ham. Og kriteriet for at vi trenger ham, er at vi «strever og bærer tunge byrder».

Dette «kom»-motivet kjenner vi også fra den kristne sangskatten. «Kom til din Frelser, oppsett det ei», heter det i en slik sang. I en annen kjent sang, skrevet av T.B. Barratt, og tydelig inspirert av dagens tekst, heter det: «Kom hit, hver tørstig sjel, og drikk av livets vann. Du lenge nok har drukket der hvor tørsten ei slukkes kan.»

En siste «kom»-sang skal jeg nevne: Da H.A. Tandberg var leder for Frelsesarmeens arbeid blant barn rundt 1904 hadde han et møte der ei lita jente kom fram til forbønn. Og Tandberg gikk ned for å snakke med henne, og høre hva hun ville. «Hvorfor er du her, lille venn?» spurte han. «Fordi Jesus har bedt meg å komme», svarte jenta. Og slik ble sangen «Jesus har bedt oss å komme» født.

«Kom til meg!»
«Jesus har bedt oss å komme!»
Jesu innbydelse.

Selv i døden var det innbydelsen som kjennetegnet Jesus.
Han ble drept som en forbryter, men selv mens han hang på korset, innbød han en av dem som døde sammen med ham. «I dag skal du være med meg i Paradis», sa Jesus til den røveren som ba ham om en tanke.
Armene hans var strakt ut mot alle der han hang på korset.
De fleste som dør fordi myndighetene har dømt dem til å dø, er gjerne bakbundet eller bundet på annen måte.
Jesus var naglet til korset, men armene hans var strakt ut.

Utstrakte armer! De fleste av oss oppfatter det som en innbydelse. En invitasjon.
Til et barn.
Til en vi er glad i.
Til den vi elsker.

Kom til meg, sier Jesus. Kom til meg – og få hvile. Jeg vil gi deg hvile.

Men det er et ord til i denne teksten vi må snakke om.
Det er ordet «byrde».

En gammel kone gikk langs veien med en stor bør på ryggen. En bonde kom forbi med hest og kjerre. Han innbød den gamle kona til å sette seg i kjerra, og hun klatret takknemlig opp og satte seg, fremdeles med børa på ryggen.
– Men sett nå fra deg børa, da, sa bonden.
- Å nei, sa den gamle kona. – Det er ille nok at du skal kjøre meg. Børa mi får jeg bære sjøl.

Om ikke historien er sann, er nok erfaringen det.
Man kommer til Jesus, men fortsetter å bære på børa.
Men legg merke til en ting: I denne teksten sier faktisk ikke Jesus at vi ikke skal bære byrder mer. I stedet sier han noe om hvordan byrdene skal håndteres. «Ta mitt åk på dere og lær av meg», sier han.

«Åk» er et ord vi ikke liker. Åk er det samme som byrde, har vi lett for å tenke.
Men et åk er faktisk et hjelpemiddel for den som har byrder – åket gjør det enklere å håndtere byrden.
Fra min barndom husker jeg en reklame for et meieriprodukt, der man så ei blond budeie med en melkebøtte i hver hånd. Over skuldrene hennes lå et trestykke, og i hver enda av det var det en snor og en krok.
Det var et åk. Åket gjorde det lettere for budeia å bære melkebøttene. Det fjernet ikke byrden, men gjorde den mer håndterbar.

«Mitt åk er lett», sier Jesus, og som følge av dette: «Min byrde er lett».

Jesu åk – kan det være noe annet enn den kjærlighet han viste? Den tilgivelse og forsoning som han brakte til veie for oss?

Jesu åk gjør at det vi kaller «syndebyrden» blir kunnskapen om at syndene er tilgitt.
Den kunnskapen er lettere å bære, enn vissheten om uoppgjort synd.

Jesu åk gjør at vi tar på oss et ansvar for våre medmennesker, ikke fordi vi synes vi må, men fordi Jesu åk gjør at vi elsker dem.
Da blir det mindre av en byrde og mer av en glede. En forrett. Et privilegium.

I min ungdom hadde popgruppa «The Hollies» stor suksess med en sang som het «He ain’t heavy; he’s my brother».
Bakgrunnen for sangen skal ha vært et svar ei jente ga da noen kommenterte at den vesle gutten hun bar på; han måtte da være en altfor stor byrde for henne? «Han er ingen byrde», sa jenta. «Han er broren min!»
Kanskje er det en vandrehistorie; varianter av den kan spores bakover til 1800-tallet. Men det er en klokskap i den som tåler tidens tann.

Min byrde er lett, sier Jesus.
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov», skrev Paulus til de kristne i Galatia.
Bær hverandres byrder – i vissheten om at den største og tyngste byrden var det en annen som bar. Det var han som sier «Kom til meg».

For 45 år siden var jeg elev ved Sauda Gymnas. I klassen min var det en gutt som het Bjørn. Jeg husker nok det klassefellesskapet bedre enn han gjør.
Da Bjørn var sykehusprest på Lier, skulle han holde en preken for pasientene der. Kort tid før gudstjenesten skulle begynne, skrev han en sang som siden er blitt folkeeie, og som står i sang- og salmebøker. Den heter «Eg ser».
Denne «eg» som ser, er Jesus selv. Teksten kjenner vi nok til:

«Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg vil grina med deg.
eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.

Eg ser at du e redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjer død til liv for deg,
eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg.»

Ja, i sannhet: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Slik lyder Herrens ord!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!

«Ett i vesen, like i makt og ære»

Preken for treenighetssøndagen 15. juni 2014 i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og vi leser fra vers 16 til 20, i Jesu navn:
«Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Slik lyder Herrens ord!
Hellige Far! Hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen


Denne søndagen har et bestemt navn: Den kalles «treenighetssøndagen». De neste søndagene i kirkeåret vil bli nummerert som «første søndag etter treenighet», «andre søndag..» og så videre. Noen av oss husker kanskje at uttrykket «første søndag etter trefoldighet», og går vi enda lenger tilbake i tid snakket man om denne søndagen som «trinitatis»-søndagen. Da jeg arbeidet ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo, gikk jeg hver dag fordi Trefoldighetskirken. Og her i Arendal finnes også en kirke med det navnet. Også i mange andre land og byer er det kirker med slike navn. «Holy Trinity Church».

Treenigheten! Den hellige treenighet. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
Vi leste Frelsesarmeens trosartikler tidligere i denne gudstjenesten. I den tredje av disse, er treenigheten omtalt: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære».

Læren om treenigheten, det at Gud er tre personer i ett guddomsvesen, og at disse tre er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, er et sentralt begrep i den kristne lære. Den er noe «alle» - i hvert fall så å si alle – kristne trosretninger er enige om hovedinnholdet i.
Samtidig kan vi ikke si at det finnes noen klart utformet lære om treenigheten i Bibelen. Ordet «treenighet» finnes ikke der. Men det er noen få eksempler i Det nye testamente på det som kalles «trinitariske formler», der Faderen, Sønnen og Den hellige ånd nevnes sammen. Dagens tekst er det første eksemplet på dette. Et annet er den apostoliske velsignelsen, som vi finner i 2 Kor 13, 13. Her avslutter Paulus sitt brev på denne måten: «Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!»
Det er en formulering vi kjenner igjen fra mange gudstjenester, vil jeg tro!

Læren om treenigheten har aldri vært noen «enkel» læresetning å forholde seg til.
Læren om Gud som skaper, er mye «enklere». Man behøver ikke være kristen eller troende for å ane/forstå/godta at det finnes en skapende intelligens bak alt det skapte.
Mange vil tenke på samme måte om Jesus. Læren om Jesus som frelser og forsoner kan også forstås logisk, i hvert fall et stykke på vei.
Å forklare Den Hellige Ånd er langt mer komplisert. Det er ikke for ingenting at mange vil kjenne seg igjen i den gutten som skulle svare på hvem de tre personene i guddommen er, og som svarte: «Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd».

Og skal man forklare treenigheten, blir det skikkelig krevende.

Vi har lest Frelsesarmeens trosartikler sammen her i dette møtet. Om treenigheten heter det i disse: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Disse er ett i vesen, like i makt og ære.»
Det er en kortfattet sammenfatning av hva læren om treenigheten handler om.
Som jeg alt har nevnt, er læren om den treenige Gud noe de aller fleste kirkesamfunn står sammen om: Katolske, ortodokse og protestantiske. Den er nedfelt i alle de tre bekjennelsene vi kjenner fra oldkirken, den apostoliske, den nikenske og den med det litt vanskelige navnet: Den athanasianske, fra 400-tallet.

I Frelsesarmeens håndbok i troslære, som kom i ny utgave i 2013, er alle disse bekjennelsene gjengitt, og den athanasianske er kanskje den mest pedagogiske når det gjelder læren om treenigheten. Her heter det:

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.

Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.
Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.
Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.
På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.

Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.
For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer.
Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født.
Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født.
Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.
Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.

Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten.»

En forholdsvis ordrik tekst, kanskje, for å beskrive det som våre egne trosartikler oppsummerer slik: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære».

Ett i vesen, like i makt og ære!

Dette er første søndag etter pinse.

På andre pinsedag, var prekenteksten hentet fra Joh 16, 5 – 11. Her heter det, og det er Jesus som taler: «Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ For sorg har fylt hjertet deres fordi jeg har sagt dere dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

Faderen – Skaperen.
Sønnen – Frelseren.
Ånden – Tolken eller Fortolkeren. Pedagogen.

«Og når han (Talsmannen; Ånden) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

Ett i vesen; like i makt og ære.

Vi kan beskrive treenigheten som «et team». Treenigheten viser oss at Gud i sitt vesen er fellesskap.
Faderen – Frelseren – Fortolkeren – de utgjør et fellesskap.

Og dette er det frelsen også handler om: Vi blir invitert inn i den treenige Guds fellesskap.
Når apostelen Johannes skriver i sitt første brev at «Gud er kjærlighet», sier han også at Gud er fellesskap. Fellesskap er en forutsetning for kjærlighet. Det kan ikke vokse fram kjærlighet dersom det ikke er fellesskap. Det gjelder i forhold – som ekteskapet. Det gjelder i familien. Det gjelder i menigheten.
Det finnes en enkel, liten barnesang som sier noe om hva treenigheten er og hvordan vi kan tenke om den. Kanskje kan vi kalle den «en trinitatisvise»?

Denne «trinitatisvisen» sier også noe om fellesskap.
Visen er slik:

Fader, du har skapt meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg. Bruk meg

Jesus, du har frelst meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg bruk meg.

Hellig Ånd, kom, styrk meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg bruk meg.

Ett i vesen – like i makt og ære.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen