Jesus skjerper tonen

Preken i Arendal korps, 19. søndag i treenighetstiden, 4. oktober 2026

Prekenteksten for denne søndagen finner vi i Matteus-evangeliet, i det femte kapittel og versene fra 20 til 26, og vi leser i Jesu navn:

«Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror eller søster, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror eller søster: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.
Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror eller søster har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror eller søster. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.»

Slik lyder Herrens ord!

Vi nærmer oss avslutningen på den lange bolken i kirkeåret som kalles treenighetstiden.
I denne fasen av kirkeåret er det troen på den treenige Gud som står i fokus.
Gud som far, Jesus som frelser og Den hellige ånd som talsmannen, han «overbeviser om synd, men også om nåde».
. Den treenige Gud er den samme, fra evighet og til evighet.
Hans vilje og bud står fast, på samme måte som hans trofasthet og kjærlighet i Kristus.
Men samtidig er det som om Jesus skjerper tonen i det vi har lest.

Teksten er en del av Bergprekenen.
Den går over tre hele kapitler i Matteus-evangeliet: Kapitlene 5, 6 og 7.
Den begynner så oppløftende, med saligprisningene, med beskrivelsen av disiplene som jordas salt og verdens lys, med forsikringene om at Jesus ikke er kommet for å oppheve loven, men oppfylle den.

Og så er det dette med den skjerpede tonen kommer inn: Jesus går rett og slett til angrep på fariseerne og de skriftlærde.
Ingen var så fromme som dem, ingen ba så lange bønner, ingen ga mer til de fattige, og ingen var så nøye på å overholde reglene som de var.
Likevel sier Jesus de sjokkerende ordene i dagens tekst: «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket».

Hvordan er det mulig?
Hvis ikke de superreligiøse fariseerne var gode nok, hvem kan da bli frelst?

Jeg tror at det som skjer, er at Jesus flytter fokus, bort fra fasaden og over det indre.
At mennesket ser til det ytre, men Herren ser til hjertet, er gammel, bibelsk visdom.
Det fikk Samuel høre, ikke bare én, men sju ganger når han skulle salve en av Isais åtte sønner til konge over Israel.
Den åttende - gjetergutten David - måtte hentes fra marka der han gjette sauene; faren hadde ikke engang innkalt ham til dette møtet.

Herren ser til hjertet.
Denne innfallsvinkelen må vi med oss når Jesus begynner å snakke om drap og sinne.

Jesus tar utgangspunkt i det femte av de ti bud: «Du skal ikke slå i hjel.»
Der føler nok de fleste av oss at vi kan pustet lettet ut her.
Vi har ikke tatt et annet menneskes liv.
Et pluss i boka, der!

Men Jesus stopper ikke med det.
Han sier at hvis du blir sint på din bror, eller hvis du kaller ham «din idiot» eller «din udugelige narr», da er det like ille.
Nå kan det nok være at disse skjellsordene var mye grovere på arameisk enn slik vi oppfatter dem på norsk, men det Jesus pirker i er det indre, skal vi kalle det «motivet»?
Vi snakker iblant om «karakterdrap» - det oppleves veldig sterkt for den som blir utsatt for det.

Jesus sier at det som fører til fysisk drap – følelser som hat, bitterhet, misunnelse og forakt – har det samme utgangspunktet.
Sinne er hjertets drap.
Når vi snakker stygt om andre, når vi baksnakker, fryser ut eller dømmer et annet menneske nord og ned, da bryter vi ned det Gud har skapt.
Våre ord og våre tanker har makt til enten å gi liv eller å spre død.

Når vi speiler oss i dette lyset, må vi vel alle bøye hodet.
Ingen av oss har en helt ren merittliste når det gjelder tankeliv og ord.

Prekenteksten vår kan egentlig oppsummeres i én setning: Kjærlighet til Gud og forakt for medmennesker kan ikke kombineres. Det hører ikke sammen.

Det er dette Jesus peker på når han i innledningen til teksten sier til de som hører ham tale at «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket».
Det er dette Jesus mener når han sier: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!»
Skal din gudstjeneste være troverdig, ikke for andre mennesker, men for Gud selv, kan du ikke ha en holdning som gjør at du ser ned på en nabo eller på folk av andre raser, eller religioner.

«De kristne er den bibel verden leser» er en tanke som har fått mange formuleringer.
Relasjoner er viktigere enn ritualer. Gud er ikke først fremst opptatt av fasaden, men hjertet.

Dagens prekentekst er en tekst som saktens kan ta motet fra oss.
Som salmisten sier det: «Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?» (Salme 130, 3).
Svaret er at det kan ingen av oss – ikke i egen kraft.
Men så er ikke budskapet i Bergprekenen vi bare må ta oss sammen og gjøre så godt vi kan; budskapet i evangeliet er et helt annet.
Mot slutten av treenighetstiden kan vi få hvile i Guds tilgivelse og nådige hjelp i møte med livets mange utfordringer og fristelser.
Han er den samme, fra evighet og til evighet.
Hans vilje og bud står fast, på samme måte som hans trofasthet og kjærlighet i Kristus.

Synden og dens konsekvenser er ikke noe vi kan ta oss sammen fra; de må vi frelses fra.
Så handler da også evangeliet om nettopp dette: Å bli frelst, å få våre synder tilgitt, å bli forlikt, både med Gud og våre omgivelser.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.