Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det femte kapittel, fra vers 35 til 43; vi leser i Jesu navn:
«Mens (Jesus) ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.»
Slik lyder Herrens ord!
Jairus’ datter!
La oss starte der. De av oss som har denne fortellingen i bevisstheten tenker gjerne på den som «fortellingen om Jairus´ datter».
Hadde hun ikke et navn selv?
Maria?
Rebekka?
Lea?
Det er mange flotte jentenavn som fremdeles brukes og som har sin opprinnelse i det bibelske språket.
Men det er vel fremdeles slik at mange blir identifisert like mye ut fra hvem foreldrene deres er, som hvem de selv er.
I Island, der jeg bodde to viktige år i yngre dager, lærte jeg noe om dette. Om noen presenterte seg – «Jón heiter ég» - kunne responsen være: «Hvers són ertu?» Hvem er du sønn av?
Jesus selv opplevde dette: I Johannes-evangeliet kan vi lese at jødene spurte seg imellom: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo både faren og moren hans» (6, 42).
Jairus´ datter, altså.
Fortellingen om henne går inn i en serie fortellinger som alle handler om at Jesus gjør mirakler, at han helbreder og at han demonstrerer sin makt – skal vi si «allmakt»? – over destruktive krefter.
Dette kapitlet hos Markus begynner med fortellingen om mannen fra gravhulene. Han hadde en uren ånd i seg, leser vi – i dag ville vi vel sagt at han led av en psykisk sykdom. Når han fikk anfallene sine, ga det seg helt ekstreme utslag, også med tanke på fysisk styrke.
Men han ble helbredet av Jesus, leser vi – de som kjente mannen fikk rett og slett litt noia da de så ham sitte og snakke fornuftig med Jesus.
Når synagogeforstanderen Jairus har lagt fram sitt ærend for Jesus, blir Jesus rett og slett litt heftet.
For det neste som skjer, er at en kvinne som har vært syk i 12 år våger å nærme seg Jesus. Hun tør ikke kontakte ham direkte, men hun tenker: -Kan jeg bare røre ved kappen hans, vil jeg bli frisk.
Og det skjer!
Men mens Jesus snakker med henne, får Jairus denne grusomme beskjeden: Du behøver ikke hefte Jesus lenger. Datteren din døde nå nettopp.
Under arbeidet med denne prekenen leste jeg at det finnes en god, gammel tradisjon der denne søndagen omtales som «høstsemesterets påskedag». Alle tekstene for denne søndagen peker fremover mot Jesu egen oppstandelse fra de døde.
Da vant han seier over død og grav. Og i kraft av den seieren skal alle troende døde også stå opp på Herrens dag.
Fortellingen om Jairus´ datter henger med andre ord sammen med det kristne oppstandelsesbudskapet.
Tre ganger leser vi at Jesus vakte opp døde: Jairus´ datter; enkens sønn i Nain og Lasarus fra Betania. De av oss som bruker bibelleseplanen som andaktsbok fikk vel med oss at fortellingen fra Nain var gårsdagens tekst i denne.
De tre eksemplene har en slags progresjon i seg: Jairus’ datter lå ennå i sin seng, mens enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven. Lasarus lå allerede i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Men alle tre ble vekket tilbake til livet.
Og neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.
Fortellingene om Jesus som vekker opp døde kan være vanskelige å høre i situasjoner der man selv er i sorg.
De skaper spørsmål som kan melde seg – og med full rett! - når vi mister noen vi er glad i.
Og vi kommer ikke til rette med disse spørsmålene bare ved å si at vi må be mer og tro mer.
Det er spørsmål vi bare må leve med.
Det er fortellingen om Jairus’ datter som er dagens tekst, men jeg kan ikke lese den fortellingen uten å tenke på de to andre fortellingene om det samme; den om enkens sønn og den om Lasarus.
Det er noen forskjeller ved de tre fortellingene.
For eksempel var både Jairus’ datter og enkens sønn i Nain helt ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er også annerledes gjennom geografien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.
Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: For som alt nevnt: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.
En detalj som bare er i denne fortellingen, er når Jesus sier at jenta må få mat.
Det minner om Jesu første møte med disiplene etter hans oppstandelse: Han ba dem om mat (Luk 24, 42).
Slik ville han vise at oppvekkingen av den døde jenta, og senere hans egen oppstandelse, var realiteter, ikke illusjoner.
For om lag 25 år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet «Ordet» av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk.
Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Kaj Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel.
Han skrev det som et slags svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnsson hadde skrevet i 1883: «Over Ævne».
Bjørnssons budskap var at det skjer ikke mirakler. Men i Kaj Munks drama skjer det et mirakel.
Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser bare ved å si at jeg tror på mirakler.
Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.
Jairus´ datter, den unge mannen i Nain, Lasarus fra Betania – alle disse døde senere. Ikke så med Jesus.
Han sto opp, og han lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast».
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» - slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen»
Vi kan minne hverandre om den strofen på «høstsemesterets påskemorgen».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.
