«Er det få som blir frelst?»

Preken for Bots- og bønnedag, søndag 29. oktober, i Arendal korps

Dette hellige evangelium for bots- og bønnedag finner vi hos evangelisten Lukas, det 13. kapittel, fra vers 23 til vers 30; vi leser i Jesu navn:

«Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» (Jesus) sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husets herre først har reist seg og lukket døren, og dere blir stående utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!' – da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.' Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Slik lyder Herrens ord!

«Er det få som blir frelst?»
En gammel, pensjonert frelsesoffiser lå på et sykehus i Oslo; jeg tror kanskje det var på Diakonhjemmet.
Alderen preget ham, og han var ikke lenger så veldig til stede i nåtiden.
Og det fortelles at hver kveld, når sykepleiersken kom inn med medisinene hans, stilte han det samme spørsmålet: - Fikk dere be med sjeler i kveld, løytnant?
Han levde ikke lenger i nåtiden; han levde i fortiden.
Han levde i ungdomstiden, i Frelsesarmeens pionértid. Han levde i den tiden da man ba med sjeler hver kveld.

«Er det få som blir frelst?»
Det er Jesus som får dette spørsmålet i dagens tekst.
Hva svarer han på det?
Så vidt jeg kan se, svarer han ikke på det.
I stedet flytter han fokus fra en litt sånn akademisk tilnærming til en personlig.
Er det få som blir frelst?
Ikke tenk så mye på det, du, svarer Jesus. Tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Kontrasten mellom den smale vei og den brede vei, er godt kjent fra Bibelen.
Vi kjenner den fra Bergprekenen, når Jesus sier det slik: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7, 13-14).
Mange av oss har sikkert hørt de to sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes synge: «To veier ligger foran deg, på en må du gå! Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!»

Er det få som blir frelst?
Det er bots- og bønnedag i dag.
Bot og bønn. Bot og bedring.
Det siste er et uttrykk vi kjenner, og det er vel et begrep vi ikke har noen stor entusiasme for.
Det har noe nederlagsdømt over seg: Å love bot og bedring.
I moderne språkbruk snakker man heller om «å skjerpe seg», om «skjerpings», men innholdet er det samme.
Det forteller om at det er områder i livet der man har bommet.
Ett eller flere. Og så skal man «skjerpe» seg. Man lover «bot og bedring».

Å «gjøre bot» i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg i forhold til det eller de områder der man har sviktet. «En botsøvelse».

«Bots- og bønnedag er en dag viet til bønn og syndserkjennelse», leser vi på nettleksikonet Wikipedia.
Det er en dag der vi skal fokusere på vår egen frelse.
«Kjemp for å komme inn gjennom den trange port», sier Jesus.

Utgangspunktet for at Jesus begynner å snakke om den trange døra og den smale veien, er at han får nettopp dette spørsmålet som er blitt referert flere ganger: Er det få som blir frelst?

Det er nesten som Jesus tenker litt høyt.
Få og få – det er en smal vei. Det er en trang port.

Den smale vei – den trange port.
Det er flere slike bilder i Bibelen.
Nåløyet er et slikt bilde; det har jo gått inn i dagligspråket vårt. Vi snakker om å «passere nåløyet».
Det er ikke et generelt bilde på hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike, men har én bestemt bakgrunn: Jesu møte med den rike, unge mannen; han som holdt alle budene, og alltid hadde gjort det, og som likevel bar på dette brennende spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Han spør ikke: Er det få som blir frelst? Han spør i stedet: Hva skal til for at jeg skal være en av dem?
- Du skal gi avkall på alt det andre som binder deg svarte Jesus. – Du skal gi avkall på rikdommen din.
Men da gikk den unge mannen bedrøvet bort «for han var meget rik».
Vi kan ta det med oss, det som avrunder den fortellingen: «Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 23 – 26).

Er det få som blir frelst?
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Velg den smale vei.

Det er forholdsvis sterke uttrykk Jesus bruker i denne teksten.
«Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør», sier han, og legger til: «Mange skal prøve og ikke klare det».
Og han snakker om hvordan det skal være gråt og tenners gnissel blant de ufrelste.
Hadde denne teksten vært «det siste ordet», eller hadde den endt med dette, kunne vi mistet motet noen hver.
Men teksten munner ikke ut i gråt og tenners gnissel; den munner ut i det store gjestebudet:
«Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Hva ligger det så i dette at døra er trang?
Jeg leste på bloggen til en prest noen punkter der han delte noe tanker rundt dette. Han hadde tre slike.
Det første punktet hans var dette: Himmelens dør er trang fordi det bare er én som kan passere om gangen.
I mange år tok jeg toget to ganger hver dag – til og fra jobb mellom Askim og Oslo. Når toget åpnet dørene sine, for eksempel på Oslo S, «flommet» folk ut, eller de presser seg inn. Det kunne være både trangt og ubehagelig.
Å gå inn én og én kan nok også oppleves trangt, men det er samtidig noe trygt ved det. Noe godt.
Lapp-Lisa hadde en sang der det het: «Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg.»
Når vi går inn den trange dør, går vi alene, men vi vet at det er en som står innenfor og tar imot oss.

Det andre punktet denne presten nevner, er at døra er trang – fordi de første skal bli de siste.
Det er et rart utsagn.
Hvordan skal det forstås?
Vi er vant til at den møter først opp, slipper først inn. Vi blir litt provosert når den som stilte seg opp sist i køen, er den første som kommer inn.
Jeg vet ikke hvordan himmelkøen skal ordnes. Men jeg tror kanskje vi får noen overraskelser der.
At noen slipper inn som vi ikke har tenkt oss skulle det.
At det er noen ikke slipper inn, men som alle trodde bare kunne seile inn.
De første skal bli de siste.

Det tredje punktet denne presten nevner i bloggen sin er at døra er trang for at ingen skal ta med seg bagasje inn.
Skal vi reise med fly, er det alltid noen begrensninger på hvor mye kan ta med oss. Og vi kan bare fått ett kolli med som håndbagasje. Den må holde bestemte mål.
Her får du med såpass en gang.
Alt må stå igjen.
Alt vi har samlet.
Alt vi har høstet.
Alt vi har oppnådd.
Det må stå igjen.

Inger Hagerup skriver om dette – om enn i en annen sammenheng – i diktet om «Våre små søsken», om de som i utgangspunktet ikke har så mye å drasse med seg. Her skriver hun:
«Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasje stå».

Døra er trang. Du får ikke med deg verken koffert eller ryggsekk.

Nå snakker du om døden, sier kanskje du?
Ja, jeg gjør kanskje det.
Og bibelteksten vår handler ikke om døden.
Den handler om Guds rike.
Den handler om å komme inn i Guds rike.
Om å bli Guds barn.
Om å bli frelst.

Men punktene fra prestebloggen gjelder også da.
Om at det å ta imot Jesus som vår frelser er vårt eget, selvstendige valg.
Om at det ikke finnes rangordninger i Guds rike – de første blir de siste og omvendt.
Om at vi ikke kan ta oss med noe inn; vi må komme «som vi er», som det ofte blir sagt i forkynnelsen: Nakne, fattige, syndige – men som blir tatt imot av en himmelsk far, av Frelseren selv.

«De kommer fra øst og vest,
de kommer fra sør og nord,
skal sitte til bords
med Jesus en gang
og høre hans velkomstord.
Ja, skue hans herlighet
og mettes av salighet.
Synge Guds og Lammets sang hos ham i evighet.»

«Fikk dere be med noen i kveld, løytnant?» spurte den gamle frelsesoffiseren der han lå og ventet på å bli hentet hjem.
«Er det få som blir frelst?» ble Jesus spurt.
La det være vår bønn at vi, hver enkelt, kan være blant disse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

«Gjør det lille du kan» - om enkens skjerv

Andakt på Frelsesarmeen i Drammen søndag 8. oktober 2017
- Prekentekst for søndag 15. oktober

Bibeltekst: Mark 12, 41 - 44

Få beretninger er så utfordrende som den om enkens skjerv. Den er ikke en liknelse, slik vi av og til hører noen si, men en faktisk opplevelse som Jesus hadde. Han var øyenvitne til den, og den må ha gjort inntrykk på ham. Han må selv ha fortalt den til disiplene, og fortalt også det han sa, men som kanskje ikke noen andre visste: Gaven som ble gitt var alt denne enken eide og hadde av kapital.

«Enkens skjerv» er blitt et begrep og en talemåte som brukes langt utenfor kristne kretser. Det brukes gjerne for å betegne en liten gave til et kristelig eller humanitært arbeid.
- Det er ikke så mye, det er bare en liten skjerv, blir det av og til sagt når slike gaver blir gitt.
Eller: - Det er ikke så mye, men husk på enkens skjerv.
Det grenser til juks å bruke uttrykket på denne måten.
Enkens skjerv var ikke en «en liten slant» som ble gitt fordi den nå tilfeldigvis var blitt til overs, eller fordi den gikk til et godt formål. Enken som ga skjerven, ga ikke av sin overflod. Hun ga alt hun hadde.

Beretningen om enkens skjerv er dermed det kanskje sterkeste vitnesbyrdet om et trosprosjekt, om å vise Gud total tillit, som vi har i hele Det nye testamente.
Men det var et trosprosjekt for henne som ga, ikke for de som mottok. Velsignelsen kom over henne som ga, og ikke tørst og fremst over de som mottok.
Kanskje hadde Jesus denne kvinnen spesielt i tankene når han sa at det er saligere å gi enn å få.
Det følger mer velsignelse med å være den som gir, enn med å være den som mottar.
Men det forutsetter at man gir med det rette sinn.
Det forutsetter at man erkjenner at det er Gud som er den egentlige eier av alt vi har og forvalter, og ikke vi selv.
Det forutsetter en erkjennelsen av «...at alt jeg her på jorden eier, er borget gods, og alt er ditt», som vi synger i en sang.

«Gud måler ikke vare gaver etter hva vi gir, men ut fra hva vi holder tilbake», heter det i et sitat.
Jesus sa det samme: Den som sår karrig, skal høste karrig.
Men Bibelen forteller også at det som sås med tårer, skal høstes med lovsang.

Den svenske salmeskalden Lina Sandell skrev en sang som fremdeles brukes i kristne sammenhenger over hele Norden.
Foranledningen til at den ble skrevet, var at det skulle holdes en innsamlingsaksjon til et misjonsprosjekt.
Lina Sandell innbød til en samling i sitt hjem, og på innbydelseskortet som ble sendt ut skrev hun disse linjer:
«Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt
Stå ei ledig mens dagene flyr.
Etter vår kommer høst og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr».

Det fortelles at offeret under denne samlingen ble rekordstort, og det fortelles at de fleste sa da de leverte sine bidrag: «Jeg vil gjøre det lille jeg kan».
Det utfordrende ved beretningen om enkens skjerv er ikke at en kvinne kom til Guds hus og la to øre i tempelkisten.
Utfordringen ligger i at hun ga alt hun hadde.

Amen