Den fortapte sønn...

Bibeltekst: Luk 15, 11 – 32

Har det eksistert noen større forteller enn Jesus fra Nasaret? Mange av de lignelsene han fortalte er gått inn blant verdenslitteraturens «perler» og på mange måter strukket kjølen for både romaner og noveller som senere er blitt skrevet. Det gjelder også denne søndagens tekst. I moderne bibeloversettelser kalles fortellingen «Sønnen som kom hjem»; de fleste av oss kjenner den som «Den fortapte sønn».

Teksten går inn i en slags fortellingssyklus av tre lignelser som alle handler om det samme: At det som var tapt, blir funnet igjen. En sau, en mynt – og en sønn. Men der hvor sauen og mynten er i ro på et sted til den blir funnet, gjør sønnen noe aktivt. Han innser sin egen situasjon og vender tilbake, dit han kom fra. Sånn sett blir det en progresjon i fortellingene.
Lignelsen om den fortapte sønn er den lengste av de tre; ja, det er en av de lengste tekstene vi har når det gjelder Jesu lignelser. Den tar utgangspunkt i en etablert situasjon, forteller om et oppbrudd, og derfra følger den ham som brøt opp, og som en dag finner seg selv i den mest ynkverdige situasjon som kunne tenkes for en jøde: Han er blitt grisepasser.
Alf Prøysen skriver både i viser og prosa om det å være grisekokk – den som lager mat til grisene. Det var så langt nede på den sosiale rangstigen som man kunne komme på Prøysens tid. Men den fortapte sønn kom enda lenger ned.
Det er liten tvil om at faren i denne fortellingen er et bilde på Gud selv. At Gud er vår far, erkjenner vi hver gang vi ber den bønnen Jesus lærte sine disipler: «Vår Far, du som er i himmelen…». Sønnen blir da et bilde på menneskene som gjør opprør mot Gud, men som også kan få lov til å vende tilbake til ham.
Så er det en tredje person i dette scenariet: Broren som hadde vært hjemme hele tiden. Han var ikke noe glad da den fortapte sønn vendte tilbake. Han likte ikke at faren tok imot ham med åpne armer og stor gjestfrihet. De fleste av oss er ikke så begeistret for denne eldste broren. Men kanskje minner han mer om oss selv enn vi liker å tenke på. Det er så greit med det vante. Det uvante forstyrrer.
Lignelsen om den fortapte sønn er en av Jesu måter å fortelle oss dette på: Dere har godt av å bli forstyrret. Det uvante er sunt. La derfor de fortapte sønner og døtre føle seg velkomne når de vender tilbake til Fars hus.

Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 26. oktober 2013 - med denne betraktningen ble et langt medarbeiderskap i avisa som Frelsesarmeens faste andaktsskribent avsluttet.

Når Jesus vil....

Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden,
søndag 22. september 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det første kapittel, fra vers 40 til 45; i Jesu navn:

«En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.»

Slik lyder Herrens ord!


«Jeg vil – bli ren!»
«Jeg vil» er en sterk ytring. I den engelskspråklige verden, svarer ikke et brudepar bare «ja» når vigselsmannen eller kvinnen spør; man svarer «I will». Jeg vil.
«Om du vil…», sa den spedalske. Og Jesus svarte: «Jeg vil!»
For om lag 40 år siden hadde Frelsesarmeen i Norge et motto: «…men Gud kan!» Det var først mottoet for ett år, og det slo så godt an at det ble forlenget for ett år til: «…men Gud kan». Mottoet var inspirert av Paulus hilsen til menigheten i Efesos, slik man leste det i den bibeloversettelsen man brukte den gang: «Men ham som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, efter den kraft som ter sig virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennem alle slekter i alle evigheter! Amen» (3, 20-21).

I den oversettelsen vi bruker nå, heter det:
«Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen».

Gud kan!
Det er noe vi alle vet. Gud kan!
Men i dagens tekst kobles dette sammen med en forutsetning til. Ikke bare at han kan, men også at han vil.
Legg merke til måten mannen henvendte seg til Jesus på.
Han sa ikke: «Jeg vet det er din vilje å rense meg; gjør det nå!»
Han sa: «Dersom du vil…» Og da kom Jesu svar: Ja, jeg vil!

Dersom du vil!
Livet har lært meg at er det noe man skal være varsom med, er det å være kategorisk på hva som er Guds vilje.
Et eksempel fra historien: For snart tusen år siden talte en pave til et kirkemøte. Paven het Urban II. Han talte til et kirkemøte i den franske byen Clermont i året 1095. Han var opptatt av Jerusalem var på «de vantro» sine hender, som han sa; muslimene hadde erobret Det Hellige Land. Han oppfordret de konger og fyrster og riddere som var til stede å dra ut og gjenerobre landet, byen og de hellige stedene, blant annet stedet der Jesus hadde ligget begravd. Gjorde de det, skulle de berge sine sjeler, lovte paven, for «Deus vult!» Gud vil det!
Dette ble slagordet for korstogene som i de neste par hundre år krevde titusenvis av menneskeliv og skapte enorme lidelser. Hvorfor? Fordi en mann som mange lyttet til gjorde seg til talsmann for Gud selv og en forvalter av hans vilje.
Spurte han noen gang Gud om dette var hans vilje?
Det får vi aldri vite. Men historien ga svaret på sin måte. Det kan umulig ha vært Guds vilje at så mange skulle dø for ingenting.

Om du vil, kan du rense meg, sa den spedalske mannen til Jesus.
Dette var en tid da enkelte sykdommer ble betraktet som Guds straff. Vi husker fortellingen om den blindfødte mannen, og disiplenes spørsmål til Jesus: «Er det han eller hans foreldre som har syndet, siden han ble født blind?»
Jesus avviste hele problemstillingen. «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham», svarte Jesus. Og mannen fikk synet tilbake (Joh 9, 2ff).
«Om du vil…». Nå kunne Guds gjerninger bli åpenbart også på den spedalske mannen. «Jeg vil – bli ren!»

Jeg har hørt mange fortellinger om mennesker som er blitt helbredet gjennom forbønn. Jeg har møtt mennesker som har fortalt at de er blitt helbredet ved at noen ba for dem.
Men jeg har også hørt mange fortellinger om mennesker som ikke ble helbredet, selv om noen ba for dem, og jeg har møtt mennesker som ikke ble helbredet, selv om noen ba for dem.
Derfor: Er det én ting jeg ikke kommer til å gjøre i denne prekenen, er det å så mye som antyde at det finnes en slags automatikk mellom hva som er Guds vilje med den enkelte av oss, og at vi skal bli helbredet fra alle slags sykdommer. I utgangspunktet var verken sykdom, lidelse eller død en del av Guds fullkomne skaperverk. Men med syndefallet ble det fullkomne forkludret. Både sykdom, lidelse og død ble en del, ikke bare av den menneskelige erfaring, men av hele skaperverkets erfaring. Nettopp derfor forespeiler Gud oss det Johannes så da han fikk sin åpenbaring: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer» (21, 1).

La oss vende tilbake til fortellingen: «En mann som var spedalsk, kom til (Jesus), falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.»
Legg merke til språkbruken!
Han sa ikke: «Om du vil, kan du gjøre meg frisk!» Han sa ikke: «Om du vil, kan du helbrede meg!» Han sa: «Om du vil, kan du gjøre meg ren!»

Hvorfor ren? Jo, fordi en som var spedalsk ble betraktet som uren i datidens samfunn. Slik var det i Israel og slik var det i landene omkring. Slik har det vært helt opp mot vår egen tid. Den som var spedalsk, ble isolert fra resten av samfunnet, ble stengt ute, ble holdt i egne kolonier – langt borte fra andre. I Moseloven var det foreskrevet at når en spedalsk nærmet seg andre mennesker, eller de nærmet seg den spedalske, skulle denne rope ut: «Uren! Uren!»
Spedalskhet er en smittsom sykdom, men det finnes mange sykdommer som er langt mer smittsomme. Det er ikke sånn at man blir spedalsk selv bare fordi om man har vært i nærheten av en spedalsk person én enkelt gang. Men det er en sykdom som vekker både skrekk og vemmelse fordi den – når den får utvikle seg – gir så skremmende utslag. Vond lukt – væskende sår – forkrøpling.
I våre dager kan denne sykdommen behandles etter at en norsk lege på 1800-tallet, Armeuer Hansen, oppdaget hva den skyldes: Den såkalte lepra-basillen. På Jesu tid fantes ikke noen slik behandling, og sykdommen ble sett på som en guddommelig straff eller forbannelse – man var uren.

«Om du vil, kan du rense meg!»
Hvordan visste den spedalske dette?
Det var en dristig bønn. Helbredelse eller rensing av spedalske var ikke hverdagskost. I hele Det gamle testamente leser vi om én slik begivenhet. Det var da den syriske hærføreren Na’aman ble helbredet av profeten Elisja, som vi leser om i 2 Kong 5. Og Jesus henviser til ham i Lukas 4: «Det var mange spedalske på profeten Elisjas tid, men bare én ble renset: syreren Na’aman.»
Og vi leser heller ikke om så mange andre spedalske som ble renset av Jesus. Men i Lukas 17 leser vi om de ti spedalske som kom Jesus i møte da han nærmet seg en landsby: «De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» (Jesus) så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham.

Denne mannen var en samaritan» - det er mye interessant å få ut av forholdet mellom Jesus og samaritanere. Vi har liknelsen om den barmhjertige samaritan, møtet med den samaritanske kvinnen og her beretningen om den takknemlige samaritan.
Han måtte ha hørt om Jesus, den spedalske vi leser om i dagens tekst. Han måtte ha forstått at her var det en som kunne hjelpe ham – rense ham fra denne lidelsen. Og Jesus ville rense ham. Han ville det – og han gjorde det.

Som vi synger i en sang:
«Hva ingen andre
på jorden kunne,
det både ville og kunne han.»

Vi husker kanskje hele omkvedet?
«Ja, jeg har prøvet
å tro på Jesus,
og jeg har funnet at det går an.
Hva ingen andre
på jorden kunne,
det både ville og kunne han.»

I det korte perspektivet er dette en fortelling om en av dem Jesus helbredet. Vi leser mange slike fortellinger i evangeliene, og om mange ulike sykdommer.
I det lange perspektivet peker denne fortellingen lenger enn til det faktum at vi kan be for hverandre i sykdom. Den peker mot en annen renselse, mot den tilgivelse fra synd som vi kan få gjennom troen på Jesus Kristus.
Det er dette som skal være i fokus i avslutningssangen her i kveld; en lovsang i moll:

«Ren og rettferdig,
himmelen verdig
er jeg i verdens Frelser alt nu.
Ordet forkynner
at mine synder
kommer han aldri mere i hu...».


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Kvinnen ved brønnen

Preken for 12. søndag i treenighetstiden,
11. august 2013, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, fra vers 27 til 30 og fra vers 39 til 43; i Jesu navn:
«I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham. (…) Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.»

Slik lyder Herrens ord!


Artisten Inger Lise Rypdal har i flere år besøkt norske kirker med en forestilling som heter «Kvinnen ved brønnen». Det er en forestilling der hun presenterer fortellingen fra evangeliene, sett fra et kvinneperspektiv, om møter mellom Jesus og mennesker. Utgangspunktet er den fortellingen som vår tekst er en del av, om kvinnen som opplevde å møte en mann som «har fortalt meg alt jeg har gjort» – men uten å stemple henne; uten å fordømme henne.

Jeg har sett denne forestillingen en gang i Askim kirke. Det var en fin, lavmælt og respektfull framføring av de bibelske fortellingene. Det er tøffe kvinneskjebner hun presenterer: Den utstøtte kvinnen med det frynsete ryktet. Den urene kvinnen som har hatt blødninger i 12 år. Den handikappete kvinnen som har gått tvekroket i 18 år. Den unge jenta som blir gravid etter et besøk av en engel – hvem vil vel tro på en slik forklaring? Den gamle ufruktbare konen som etter et langt ekteskap plutselig venter sitt første barn. Den dødsdømte, hun som ble tatt på fersk gjerning i utroskap. Den grenseløse «synderinnen» - «offentlig fruentimmer», sa man tidligere - som gråter og kysser Jesu føtter, som vasker dem med sine tårer og tørker dem med sitt hår. De stigmatiserte, de som har mistet fasadene, de som lever på kanten av det aksepterte, de som lider under folkemeningen, de som ikke har holdt mål.

Vår «kvinne ved brønnen» er kanskje ikke den verst stilte i dette selskapet?
Teksten vi har lest, er et utdrag av fortellingen om møtet mellom henne og Jesus. Det er en lang fortelling. Johannes-evangeliet har i hvert fall to slike forholdsvis lange referater av samtaler som Jesus hadde på tomannshånd med personer han møtte: Nikodemus er én, den samaritanske kvinnen en annen.

Men Nikodemus var en skriftlærd. Samtalen mellom ham og Jesus fulgte kjente, formelle lover. Kvinnen ved brønnen var en helt vanlig kvinne, ikke spesielt skolert.

Nikodemus nærmet seg Jesus med ærbødighet; kvinnen ved brønnen svarte ham egentlig litt nebbete da han ba om vann. En jøde som ba en samaritansk kvinne om vann? Jødene betraktet jo samaritaner som urene – pr. definisjon. Jesus gikk inn i dette kompliserte forholdet mellom jøder og samaritaner med sin liknelse om den barmhjertige – ja, nettopp: samaritan. En prest og en levitt gikk forbi; den ene stanset tilmed og kikket på voldsofferet som lå langs veien. Men det var en samaritan som stanset og hjalp ham…

Kvinnen ved brønnen hadde nok ikke hørt denne lignelsen. Hun visste ikke noe om Jesus og hvem eller hva han var på dette tidspunktet. Hun visste bare at han var en jøde som ba henne om vann, og hun reagerte med å gå i forsvarsposisjon. «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»

Teksten vår går inn mot slutten av fortellingen. Innledningsvis forteller Johannes at Jesus og disiplene hans var på vei fra Gallilea til Judea. Da måtte de reise gjennom Samaria. Eller – måtte... De kunne gått utenom. Mange gjorde det. Samaria var ikke et strøk de gjerne dro gjennom. Men i dette tilfellet gjorde Jesus og disiplene det.
De reiste gjennom Samaria. De kom til byen Sykar. Der var en brønn som hadde historiske røtter helt tilbake til patriarken Jakob. Her satte Jesus seg ned, mens disiplene skulle ordne mat. Jesus var sliten og det var midt på dagen. Så kommer denne kvinnen til brønnen.

Nå var ikke midt på dagen det beste tidspunktet å gjøre den typen arbeid på. Det var da sola sto på det høyeste. Vann hentet man når det gikk mot kveld. Men kanskje syntes «vår» kvinne at det var best å gjøre det på et tidspunkt da hun ikke risikerte å treffe så mange andre. Men så satt det en der likevel…

Samtalen mellom Jesus og kvinnen ved brønnen er ikke en del av teksten vår i dag. Men den må nevnes. Det kan minne litt om den samtalen Jesus hadde med Nikodemus. Der snakket Jesus om behovet for å bli «født på nytt». Her snakker han om «det levende vann». Og så – tilsynelatende helt ut av den blå luft – ber Jesus henne hente mannen sin. «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Men du har hatt fem menn», sa Jesus. «Og han du har nå, er ikke din mann.» Ingen bebreidelse i dette, bare en konstatering av fakta.

Var det derfor hun kom til brønnen på dette underlige tidspunktet? Fordi hun ville unngå folkesnakket? Hvisking bak ryggen, borende blikk, halvkvedede viser? Hun var en livet hadde rotet seg til for. Hun hadde satset gang på gang, og blitt skuffet, enten det var fordi disse mennene hadde dødd eller de hadde forlatt henne på andre måter.

Og så er vi inne i teksten vår:
Disiplene kommer tilbake og ser at Jesus er i samtale med en kvinne. De kommenterer det ikke, og kvinnen lar krukka stå og går tilbake til byen: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»
Jeg vet ikke hvor logisk de andre i byen syntes denne koblingen var.
Kvinnens litt frynsete rykte var vel ikke en spesielt godt bevart hemmelighet?

Men for kvinnen selv var den logisk. Jesu ord hadde truffet henne på en spesiell måte. Han hadde snakket om levende vann. Han hadde snakket om vann som gjorde at man ikke tørstet mer. Han hadde snakket om at det skulle komme en tid der tilbedelsen av Gud verken skulle skje i Jerusalem eller på Garizim, men i ånd og sannhet. Spørsmålet var ikke hvor tilbedelsen skulle skje, men hvordan den skjedde. Alt dette gjorde at hun først forsto at Jesus var en profet – ja, det begynte å ane henne at han var mer enn det: «Han skulle vel ikke være Messias?» Rett og slett?

Så lot hun vannkrukken sto og løp inn til byen. «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» Kom og hør en mann som har sagt meg sannheten om meg selv.
Og folket fulgte med henne ut av byen. Og de hørte på det Jesus hadde å si.

Johannes refererer ikke noe av den undervisning Jesus ga folket i Sykar, men vi leser at de ba ham om å bli. Og at han ble der i to dager. Et to dagers intenst bibelkurs. Et seminar som samlet stadig flere deltakere. En møteserie der folk kom til tro, der folk ble frelst. «Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.»

Kanskje er det kirkehistoriens aller første vekkelse vi her har vært vitne til? Vekkelsen i Sykar?
Vekkelsen der mange kom til tro på Jesus fra Nasaret som Guds Messias?
Vekkelsen som begynte med at én kvinne fikk øynene åpnet for hvem Jesus var, og som ikke beholdt denne erkjennelsen for seg selv, men som sprang inn til byen og sa til folket der: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort!»
Og som spredte seg videre fordi folk først ble nysgjerrige, så interesserte og så overbeviste: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Legg merke til språkbruken her.
De snakker ikke lenger om «Messias», som både jøder og samaritaner ventet på, men om «verdens frelser». Hva kan Jesus ha sagt i sin undervisning som gjorde at de forsto dette? Kanskje har han gjentatt for dem det han også sa til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»? Kanskje har han foregrepet det Paulus skulle skrive noen år senere: «For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham» (Rom 10,12).
Her er ikke forskjell på samaritan og jøde – «For Gud gjør ikke forskjell på folk», som Paulus også skulle skrive til menigheten i Rom (2, 10).

«Kom og se!»
Det er ikke mye som kan utkonkurrere det personlige vitnesbyrdet om den personlige erfaringen eller opplevelsen. «Kom og se!» I det første kapitlet hos evangelisten Johannes, leser vi om når Jesus kalte sine disipler. En av dem han kalte var Filip, og han gikk straks til sin venn Natanael og fortalte at han hadde møtt Messias. Og da Natanael var skeptisk, sa Filip bare: «Kom og se!»

Da jeg var gutt, hadde vi et blad hjemme som het nettopp «Kom og se!»; det var Misjonsselskapets barneblad. Og dette «kom og se» er på mange måter nøkkelen til effektiv evangelisering. Hva kan Jesus gjøre? Kom og se!

Og responsen blir: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

«Du må prøve selv, min venn,
hva du får hos Frelseren.
Han gir fred og liflig glede,
men du må prøve selv, min venn!»

Kom og se!
Kom og hør!
Kom og erfar!



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet.Amen!

Mestermøte

Preken for åttende søndag i treenighetstiden, 14. juli 2013 i Askim korps – felleskristen gudstjeneste


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 12. kapittel, fra vers 28 til 34, i Jesu navn:
«En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.»

Slik lyder Herrens ord!


For noen år siden hadde Det Norske Teater stor suksess med en forestilling der en enkelt skuespiller framførte en lang tekst. Den eneste kulissen han hadde, var en stol. Skuespilleren heter Svein Tindberg og forestillingen var «Evangeliet etter Markus». Forestillingen gikk lenge, og mye lenger enn man egentlig hadde planlagt. Nyheten om en slik suksess sprer seg i teaterverdenen, og det ble sagt – og jeg har faktisk fått bekreftet at det er sant – at det kom en henvendelse fra et svensk teater: Om de kunne få tilsendt manus, og informasjon om hvem som satt på rettighetene til manuskriptet?

Markus-evangeliet.
Det er regnet som det eldste av de fire evangeliene vi har i Det nye testamente. Det er skrevet bare få tiår etter at tingene faktisk skjedde. Apostelen Peter skal ha vært en primærkilde for evangelisten når han skrev.
Et bibelsk skrift som teaterforestilling. Ikke som skuespill, men som resitasjon. Med de fortolkninger som ligger i bevegelser og tonefall; selvfølgelig, men samtidig: Teksten ren og klar. Fra åpningslinjen i kapittel 1, vers 1: «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn», til avslutningslinjen i kapittel 16, vers 19 og 20: «Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men (disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte».
Ja, i sannhet: Slik lyder Herrens ord – fra en teaterscene!
Jeg var i Det norske teater og så, hørte og opplevde Svein Tindbergs framføring av Markus-evangeliet. Og jeg husker særlig godt akkurat den scenen som er denne søndagens tekst; møtet mellom Jesus og «en av de skriftlærde». Vi leser jo om flere møter mellom Jesus og skriftlærde. Noen ganger møtte de ham i flokk – da ble det gjerne konflikt. Men noen møtte ham enkeltvis. Da ble det gjerne kommunikasjon; da ble det dialog. En Nikodemus som oppsøkte ham om natten; nysgjerrig, tror jeg han var.

Og denne anonyme, som hadde lagt merke til hvor godt Jesus svarte for seg. Hvor godt han svarte i spørsmålet om å betale skatt til keiseren; hvor godt han svarte når saddukeerne prøvde å latterliggjøre spørsmålet om de dødes oppstandelse. «Du verden», må han ha tenkt: «Han der vet å svare for seg!» Og så kom han fram med sitt spørsmål: «Hvilket bud er det første av alle?»
Sadukeerne trodde ikke på noen oppstandelse. Det gjorde fariseerne. Og denne skriftlærde – som trolig var en fariseer – var imponert over Jesu svar. Han syntes Jesus svarte godt for seg. Kanskje var det dette positive inntrykket han ville han bekreftet? Inntrykket av at Jesus var en som hadde peiling? Derfor gikk han bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»

Jeg tror ikke han ville «teste» Jesus; ha ham oppe til eksamen, så og si.
Denne formen med spørsmål og svar var en vanlig måte å samtale på, lærde i mellom. Se bare på samtalen mellom Jesus og Nikodemus i Johannes-evangeliets tredje kapittel. Den er bygget opp på samme måte.
Nikodemus var også en skriftlærd; han var også en fariseer. Han oppsøkte Jesus for å ha en samtale med ham. Og i kapittel 15 hos Johannes leser vi om fariseeren Simon som ba Jesus til middag. Riktignok kunne han ha vært en mer oppmerksom vert, men han ba altså Jesus hjem til seg, og til et måltid.

Hva forteller disse eksemplene?
Kanskje forteller de ikke noe som helst? Men kanskje forteller de også om en viss nysgjerrighet blant fariseerne: Hvem var denne Jesus fra Nasaret? Hva sto han for? Hva var hans lære; hans teologi? Ikke alle fariseere var negative til Jesus. Noen var først og fremst nysgjerrige. Noen var først og fremst undrende.

For tiden leser jeg en bok om da den såkalte «Oxfordbevegelsen» kom til Norge. Det skjedde i 1934. Det var en kristen bevegelse som fikk ord på seg for først og fremst å rette seg mot de høyere klasser i samfunnet. Det som preget den, var det frimodige vitnesbyrdet. «En frelsesarmé i smoking», ble den kalt. Og mange ble omvendt. Forfatteren Ronald Fangen er kanskje den mest kjente. Mange i kristen-Norge var begeistret da bevegelsen kom til Norge og spørsmål om kristen tro kom på dagsorden som aldri før. Så begynte noen å bli skeptiske – hva sto de egentlig for? I ettertid kan man vel konkludere at de sto ikke for noen bestemt teologi utover dette: Du vil ha godt av å bli frelst.

Tilbake til vår venn fariseeren som hadde hørt Jesus i samtale med sadukeerne. Han syntes Jesus svarte godt. Han satte sadukeerne litt på plass, rett og slett. Denne mannen ville han vite mer om. Og han stilte et spørsmål som var sentralt for alle fariseere: «Hvilket bud er det første av alle?» «Hvilket bud er det største i loven» var vel den versjonen mange av oss hørte første gang.
«Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»
Det var et svar som traff den skriftlærde. Ikke på noen negativ måte; mer som en åpenbaring. Han forsto hva han sto overfor. Derfor kalte han også Jesus «Mester». Det var et uttrykk for respekt. Og anerkjennelse. «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
Han kunne bare ha sagt: «Der svarte du godt»; og gitt Jesus et slags klapp på skulderen. I stedet forsto han at her sto han overfor sin likemann, ja, kanskje mer enn det når det gjaldt kunnskap om Guds ord og innsikt i Guds lov. Derfor gjorde han en tilføyelse; et uttrykk for respekt, kanskje også beundring: «Du svarer godt - mester».
Og så følger han opp med en bekreftelse; et annet bibelsitat, for å understreke at det Jesus sa stemmer med hans egen forståelse. Og svaret fra den skriftlærde gledet Jesus. Det var ikke bare Jesus som svarte godt for seg – det gjorde den skriftlærde også. «Du er ikke langt borte fra Guds rike», sier Jesus, men da trekker både den skriftlærde og de andre seg unna. De våget ikke å spørre ham mer.

Det største bud i loven.
Det som står over alt annet.
I teologien kalles Jesu svar – og den skriftlæres bekreftelse – for «det dobbelte kjærlighetsbud». Denne samtalen er også referert i Matteus-evangeliet. Referatet hos Matteus er kanskje litt friskere i tonen? Vi leser i Matteus 22, 34-40: «Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Matteus nevner ikke den skriftlæres respons på det Jesus sa. Og det er en nyanse i hvordan Jesus konkluderte. Markus siterer Jesus på at «Ikke noe annet bud er større enn disse», mens Matteus siterer ham på at «På disse to budene hviler hele loven og profetene».
Det dobbelte kjærlighetsbudet blir grunnlaget for alle andre bud, for alle andre lover, for all sann tro.
Det største bud i loven.
Det viktigste i kristentroen.

Jeg tror det skjedde noe med vår venn fariseeren. Han er ikke lenger bare nysgjerrig. Han er imponert. Han kunne ikke svart bedre selv. Automatisk tiltaler han Jesus med en tittel som hang høyt blant fariseere. Han kaller ham «mester»: «Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
Nølte han litt før han kalte Jesus «mester»? Bare det lille øyeblikket som fortalte at noe hadde gått opp for ham? Han hadde fått en ny innsikt. Han begynte å ane hvem denne Jesus fra Nasaret faktisk var.
Og det bekreftet Jesus med sin neste replikk: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.»

I Apostlenes gjerninger leser vi om da Paulus holdt sin store forsvarstale for kong Agrippa. Og når talen var ferdig, sier kongen: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen».
Er det en forbindelse mellom Jesu ord til fariseeren og kongens ord til apostelen? Den ene: «Du er ikke langt borte fra Guds rike». Den andre: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen».
Jeg tror forskjellen er større enn forbindelsen. Jesu svar hadde truffet fariseeren i hjertet. Paulus sin tale traff nok kongen mer i tanken. Hvis han da ikke bare var rett og slett ironisk.

«Det dobbelte kjærlighetsbud».
Hva går det ut på?
Det går ut på at det ikke er nok å elske Gud – du skal også elske dine medmennesker; du skal også elske din neste. Ikke bare like; ikke bare godta, men elske – som deg selv.
Andre steder utvider Jesus kjærlighetsbudet enda mer – som når Jesus sier at de som tror på ham også skal elske sine fiender. Nestekjærlighet fortoner seg enkelt, satt opp mot Jesu ypperste forventning: Fiendekjærlighet.

«Hvilket bud er det første av alle?»
Det største og første bud er summen av to store bud: Å elske Gud og å elske sin neste.
Det ene er en forutsetning for det andre.
Skal det ha noen troverdig å se at man elsker Gud, må man også elske sin neste; elske sine medmennesker – og vise dette. Da er ikke ord nok. Frans av Assisi sa det slik: «Forkynn evangeliet – bruk ord om nødvendig».

Det største bud i loven. Det viktigste i kristentroen.
William Booth ble en gang spurt om hva som er det viktigste i Frelsesarmeens forkynnelse. Jeg tror mange er kjent med det svaret han ga: «Det er det blødende Guds Lam», svarte han.

Elske Gud – elske våre medmennesker.
Det er en faktor som mangler dersom et slikt regnstykke skal gå opp.
Det er den faktoren som heter «Det blødende Guds Lam».
Det er forskjell på å elske Gud og å frykte Gud. Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først» (v. 17-19).
Å elske har en helt annen dynamikk i seg enn frykten har. Men også Johannes er opptatt av det dobbelte kjærlighetsbudet: «Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (v. 20-21).

Det største bud i loven.
Kjennetegnet på vår tro.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Ingen å miste...

Bibeltekst: Matt 18, 12 – 18

Denne søndagens bibeltekst faller i to deler. Første del er en kjent liknelse: Om de 100 sauene, og den ene som roter seg bort. Den andre handler om det ansvaret vi har som kristne for å veilede hverandre. Budskapet i begge deler av teksten er dette: Det er ingen å miste!
Mange vil tenke at det er to helt adskilte tekster, men leser man dem i sammenheng, ser man også at de hører sammen. Fortellingen om han som leter etter den bortkomne sauen henger sammen med formaningen om å rettledere og korrigere hverandre.
Alle som har oppdratt barn, eller som husker hvordan det var å være barn, vet noe om den pedagogiske betydningen av å ha gjort en litt «skummel» erfaring. Denne erfaringen har også skapt ordtaket om at «brent barn skyr ilden». Noen ganger var barnet – eller en selv – kanskje ikke klar over den faren man utsatte seg for. Så har noen forklart det, og så vet man det.
Sånn kan det være i kristenlivet også. Ser vi at en medkristen er i ferd med å tråkke galt, er Jesu råd – kanskje tilmed befaling? – at man snakker sammen på tomannshånd, eventuelt et par stykker sammen. Ikke for å triumfere, men for at ingen skal bli borte fra fellesskapet. Ikke fra flokken, ikke fra menigheten.

Bildet av «den gode hyrde» er kanskje det mest kjente av alle kristne motiver, nest etter Jesus på korset. Det er et vakkert bilde. Men det har sin begrensning. For i Guds rike er det ikke slik at vi som kristne bare kan slappe av mens den ene av de 100 er i ferd med å rote seg bort; slappe av og regne med at Jesus ordner opp selv. Han vil nok lete og finne. Det vil han – men ved hjelp av oss. Vi har ansvar for hverandre. Ansvar for å lete etter den som går seg bort, ansvar for å rettlede den som tråkker feil. For vi har ingen å miste.

Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 22. juni 2013

Vitne om Jesus...

Preken for Treenighetssøndagen 26. mai 2013 – Frelsesarmeen, Askim



Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 45 til 48; i Jesu navn:
«Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.»

Slik lyder Herrens ord!


Vi har akkurat feiret pinse. «Kirkens fødselsdag», som den gjerne kalles. Løftet om at Jesus skulle sende Den Hellige Ånd sto sentralt i den undervisningen han ga fram mot påske. Og i de 40 dagene han var sammen med disiplene, mellom oppstandelsen og hans himmelfart, minnet han dem om dette løftet.

Dagens tekst er fra en slik «påminningsseanse». Tidligere hadde Jesus sagt: «Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 26). Han hadde også sagt: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av» (Joh 15, 26-27).

I dagens tekst leser vi: «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene...».
Disiplene var i en annen ende av læringskurven når Jesus sa dette, enn de hadde vært da han sa de tingene vi leste fra Johannes-evangeliet. Det ble sagt før påske; før arrestasjonen, korsfestelsen, begravelsen. Før oppstandelsen. Nå hadde alt dette skjedd. Disiplene visste mer, de hadde erfart mer. Nå kunne Jesus «åpne deres forstand». Det handlet ikke om å tilegne seg kunnskap, som fra ei lærebok. Det handlet om å tilegne seg innsikt, erfaring. De forsto mer, mer enn hele sannheten ville de forstå når Talsmannen kom.

Forrige søndag var det pinse. Vi kjenner fortellingen om pinseunderet. Ildtungene på disiplenes hode. De mange språkene disiplene snakket. De mange som kom til tro.
Men pinseunderet er ikke først og fremst ildtungene og språkene.
Pinseunderet er innsikten, kunnskapen og erfaringen; det at alt dette kom på plass for disiplene. Påminningen, som Jesus snakket om da han lovte dem Den Hellige Ånd. Pinseunderet er at Den Hellige Ånd ble en rettighet for alle troende.

Sist søndag leste vi hva som skjedde da Peter talte til den store folkemengden. Det står at budskapet «stakk dem i hjertet», og de spurte: «Hva skal vi gjøre?»
Hvordan oppsto dette stikket i hjertet?
Det kom fordi de fikk høre evangeliet. Det kom fordi noen vitnet.

Og nå er vi inne i dagens tekst og Jesu utfordring: «Dere er vitner om dette!»
Vi har lest to tekster tidligere i denne gudstjenesten.
Det er to tekster om å vitne.
Jesaia sitt kall: «Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss?»
Det var Gud selv som spurte. Og Jesaia svarte: «Herre, her er jeg! Send meg!»
Den andre teksten var om Paulus som vandret omkring blant dem mange templer og altre som sto på Aerogapos. På ett av disse sto det: «Til en ukjent Gud».
En slags helgardering, kanskje?
De gamle grekere hadde guder for det meste. Guder for krig, guder for fred. Guder for landbruk og guder for kjærlighet. You name it. Og likevel var det et savn, noe de manglet. Derfor satte de også opp et alter til en ukjent Gud.
«Dette som dere dyrker uten å kjenne, er det jeg forkynner», sa Paulus. Det var dette han var vitne om.

Vitner er viktige.
De er viktige i en rettssal. De er viktige når ting skal bekreftes eller dokumenteres.
Disiplene hadde den viktigste av alle kvalifikasjoner for å være vitner om Jesu verk og gjerning: De hadde sett det. De hadde vært til stede. De hadde hørt ham undervise. De hadde sett ham helbrede. De hadde dratt inn den store fangsten. De hadde sett ham stille stormen. De hadde sett ham lide og dø. De hadde møtt ham etter oppstandelsen. «Dere er vitner om dette!»

Det er Lukas som forteller om den samtalen som er dagens tekst. Det er helt mot slutten av hans evangelium, hans «første bok», som han skriver. Vi er fremdeles – rent kronologisk – i dagene mellom oppstandelsen og himmelfarten. Jeg ser for meg at dette er et referat av den samtalen Jesus hadde med disiplene underveis mot stedet der han fór opp til himmelen fra. Det siste møtet. Han hadde vist seg for dem. Han hadde vist at han var av kjøtt og blod; han hadde spist et stykke fisk. Og kapitlet avsluttes med at Jesus hentes opp, og at disiplene går tilbake til byen, til templet, der de lovpriser Gud.
I det neste skriftet Lukas skriver, og som vi kjenner som Apostlenes gjerninger, gjentar han så denne fortellingen om Jesu himmelfart, bare med en del flere detaljer. Og i det neste kapitlet forteller han om pinsen.

Denne søndagen kalles «treenighetssøndagen».
Å markere denne dagen, har lange tradisjoner i den kristne kirke. Den går tilbake til før år 1000. Det er den første søndagen i den andre halvdelen av kirkeåret. I det første halvåret feirer vi både jul, påske og pinse. I det halvåret som vi nå går inn, er det ingen slike «fester». Nå er alt på plass, liksom.
Troen på den treenige Gud har også svært lange røtter i den kristne kirkes historie. Det er en læresetning som i praksis alle kristne kirker står sammen om, selv om ordet «treenighet» ikke finnes i Bibelen. Men det er flere tekster der de tre – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – nevnes sammen, som en enhet. Den velsignelsen Paulus bruker i 2 Kor er bare ett eksempel: «Må vår Herre Jesu Kristi nåde, Gud, vår Fars kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med oss alle».
Vi har lest sammen Frelsesarmeens trosartikler tidligere i denne gudstjenesten. I den tredje av disse heter det: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære.» Og i den sjuende heter det: «Vi tror at anger for Gud, tro på vår Herre Jesus Kristus og gjenfødelse ved Den Hellige Ånd er nødvendig for å bli frelst».
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd! Treenigheten.

Hva innebærer det at vi er gått inn i treenighetstiden i kirkeåret? Det innebærer at vi er inne i vitnesbyrdets tid. «Dere er vitner om dette», sier Jesus i dagens tekst. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og Samaria og like til jordens ender», leser vi i Matteus-evangeliet, i det vi gjerne kaller «Misjonsbefalingen».

Ser du de rundingene Jesus beskriver i Misjonsbefalingen? Sirklene i vannet som han tegner opp?
Han begynner i Jerusalem. Det var disiplenes nærmiljø. Vårt nærmiljø er hjemmet, familien, nabolaget, de nærmeste vennene.
Så går han videre til Samaria. Jeg skal ikke stresse for langt at han nevner akkurat Samaria, men vi vet jo at jøder og samaritanere hadde sine «issues». Der skal dere vitne, sa Jesus. Arbeidsplassen – lokalsamfunnet.
Og så tar han den helt ut - «like til jordens ender».

Jeg skrev en artikkel for noen år siden om en ung frelsessoldat fra Mysen. Klara Muskaug, het hun. «Fra Mysen til Madhras» kunne visst den ha hett; eller «Fra Mysen til India». For det var dit hun dro. Det var der hun gjorde tjeneste i mange år.
Eller Ludvig Ringsby – den første misjonæren til Kina som Frelsesarmeen i Norge sendte ut. Han var fra Askim. Være vitner i Askim og Mysen – og like til jordens ender.

Vi skal ikke alle ta hele den sirkelbevegelsen. Noen av oss skal bli i Jerusalem. Noen skal ikke dra lenger enn til Samaria. Vi kan si det slik: «Ingen kan vitne for «alle», men alle kan – eller skal – vitne for noen».

«Dere skal begynne i Jerusalem», sier Jesus til disiplene i dagens tekst. Så legger han til: «Dere er vitner om dette». Om hva? Om det Skriften hadde sagt: «Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag».

Dere har kanskje hørt fortellingen om mannen som kom til den amerikanske predikanten Spurgeon? Han ville så gjerne være en evangelist, en sjelevinner, og nå ba han den kjente predikanten om råd. Hva trodde Spurgeon var Guds vilje med hans liv og tjeneste? Han var villig til å reise hvor som helst.
- Hva jobber De med? spurte Spuregon.
- Jeg er lokomotivfører, svarte mannen.
- Er fyrbøteren på lokomotivet Deres frelst?
- Ikke så vidt jeg vet.
- Da tror jeg det er Guds vilje at De skal bli på lokomotivet Deres, svarte Spurgeon.

«Dere skal begynne i Jerusalem», sa Jesus.
Det er mange måter å vitne på.
Munken Frans av Assisi, som levde på 1200-tallet, sa det slik: «Forkynn evangeliet – med ord, om nødvendig.»

Jeg leste i Vårt Land i forrige uke et intervju med Trond Eriksen, som er daglig leder i Evangeliesenteret i Norge. Han sier det er et økende problem at det blir stadig færre kristne miljøer dit man trygt kan anbefale de nyomvendte og tørrlagte fra Evangeliesenteret å søke fordi det å drikke alkohol blir stadig vanligere i disse miljøene. Jeg synes det er et tankekors. Derfor er jeg stolt av at det i hvert fall finnes ett slikt miljø, og at jeg tilhører det miljøet og den menigheten.
Jeg sier ikke nødvendigvis at det er «synd» å drikke alkohol.
Men dersom mitt eksempel – eller mangel på eksempel - fører noen til fall, er det synd, ikke bare i betydningen «uff så dumt da», men i religiøs forstand; det er synd mot Gud og mot en av hans minste.
«Forkynn evangeliet – gjennom ditt eksempel!» Bruk ord om nødvendig, men eksemplet er viktigere.

Hva er evangeliet?
Det er budskapet om omvendelse og tilgivelse – et budskap som skal forkynnes for alle folkeslag.
Men start i Jerusalem, sier Jesus. Begynn der du befinner deg. Og bring det videre derfra.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Pinse gjør det lettere å være kristen

Jeg har hørt mange pinseprekener i mitt liv. Jeg har holdt noen også, og det er alltid en stor utfordring å skulle formidle og forklare dette sterke, utrolige budskapet som gjør at pinsedag er «kirkens fødselsdag». Men den beste pinsepreken jeg har hørt, ble holdt av en gutt på ti år for mange år siden.

Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?» Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?

Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.

HJELPER OG VEILEDER
Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Ånden skulle komme som en hjelper og veileder. Han skulle hjelpe disiplene til kjenne det rette og leve rett. Han skulle minne dem om de ord Jesus hadde sagt, han skulle undervise dem, og han skulle gi dem kraft til å være vitner.
Derfor kan vi si at Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen. Vi kan saktens si det enda sterkere: Den Hellige Ånd gjør det mulig for oss å være kristne. Gjennom den hjelp, veiledning og utrustning som han gir den som tror på Jesus.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen ved at han forklarer innholdet i Guds ord for den troende, fra det å overbevise om synd og nåde, til det å gi trosvisshet og å veilede i troslivet. Den Hellige Ånd gjør det også lettere å være en kristen ved at han gir den kristne kraft til å vitne og til å leve i samsvar med Guds ord.
Den Hellige gjør det lettere å være en kristen. Dette er grunnen til at Gud gir Den Hellige Ånd til alle som tror på ham, og alle som tror at Jesus kom til verden for å frelse alle mennesker fra deres synd.

KJENNETEGN
Akkurat som mange indere har sitt kastemerke for å vise hvor de tilhører, har den kristne fått Den Hellige Ånd som bevis på hvor han eller hun tilhører. Soldaten har sin uniform, foreningsmedlemmet har sitt medlemsbevis, men den kristne har fått Åndens innsegl. Den Hellige Ånd er den kristnes identitetsbevis. Den Hellige Ånds komme til menigheten var Guds redningsaksjon for alle som tror på ham.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen.
Så den beste pinsepreken jeg har hørt, var svaret fra en gutt på 10 år til en radioreporter.