Fordi vi er verd det...

Preken i Askim korps søndag 13. februar 2011

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 20. kapittel, og vi leser fra vers 1 til 16; i Jesu navn:
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt 20, 1 – 16).
Slik lyder Herrens ord!

Enda en gang forteller Jesus en liknelse om Guds rike. ”Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin.” Derfor kalles denne søndagen vingårdssøndagen. Tidligere het den Søndag Septuagesima, og var starten på før-fasten, som startet 70 dager før påske. ”Septuagesima” betyr 70; noen av oss har kanskje også hørt om den oversettelsen av Det gamle testamente som ble kalt ”Septuaginta”, og som ble skrevet i Alexandria i Egypt mellom 100 og 200 år før Kristi fødsel. Navnet fikk den fordi det etter sigende var 70 lærde jøder som gjorde arbeidet med å oversette teksten fra hebraisk til gresk.
Vingårdsfortellingen, slik vi leser den her, er også en fortelling om arbeid.
På samme måte som Jesus brukte såmannsmotivet flere ganger i sine lignelser, brukte han også vingårdsmotivet flere ganger. Vi husker sikkert liknelsen om vintreet, der Jesus sier om seg selv at han er stammen, disiplene er grenene ”og min far er vingårdsmannen”.
Denne liknelsen er mer konkret i sin tilnærming; mer hverdagslig. Den handler om det daglige brød – om det å ha et arbeid å gå til, og det å få lønn for det arbeidet man gjør.
La oss starte der!

Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle. Det gjenspeiler seg i språket vårt. ”En arbeider er sin lønn verd”. ”Lik lønn for likt arbeid.” ”Det skal lønne seg å jobbe.” Hvordan kommer denne fortellingen ut i møtet med den typen erklæringer?

Vi leser om flere ”skift” eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer. De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt. Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.
Så var det et skift som jobbet i ni timer – ett som jobbet i seks timer – ett som jobbet i tre og ett som bare jobbet i én time.
Det kunne virke som om denne jordeieren hadde et ubegrenset behov for arbeidskraft. Han spurte ikke etter kompetanse; han spurte ikke etter fagbrev. Han spurte etter hender; han spurte etter armer og bein. ”Hvorfor står dere her?” spurte han den siste gruppen han leide inn. – Fordi ingen har leid oss, svarte de. – Ingen har spurt etter oss.

Vi leser ikke om noen ”lønnsforhandlinger” der jordeieren gikk og hentet inn stadig nye medarbeidere. Med den første gruppen avtalte han en lønn – de skulle få én denar. Det var en vanlig dagslønn. Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var. Til de siste sa han ikke det engang.
Så skulle lønningene utbetales, og Jesus forteller at de som hadde kommet sist, fikk lønn først. Det er en dramaturgisk grep i denne fortellingen; det er med på å bygge opp en forventning. Når de som har arbeidet i 12 timer ser at de som har jobbet én time får det samme som de var lovet, tenker de at de kommer nok til å få mer. ”Kanskje var det ikke dagslønn han snakket om – én denar? Kanskje det var timelønn…”.

Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde. ”De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.”
Er det ikke som å høre et ekko fra en annen lignelse? Fra fortellingen om han som vi kjenner som ”Den fortapte sønn”? Der sa den hjemmeværende broren noe av det samme: 'Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!'
Ikke la oss gjøre oss bedre enn vi er: Vi forstår den eldste broren! Vi forstår de skuffede arbeidsmennene.

Men da må vi se hva disse liknelsene egentlig handler om. Dagens tekst: ”For himmelriket er likt en jordeier som...”.
Ikke: ”For arbeidslivet er likt en jordeier som…”.
Det samme gjelder liknelsen om den fortapte sønn. Det er en liknelse om Guds rike; en liknelse som sier noe om hvordan Gud er.
Så dersom dagens tekst skal bli noe annet enn en litt teit fortelling om en jordeier som gjør som han vil – det sier han jo rett ut; må vi løfte den opp på den planet der fortellingen hører hjemme.
Dette er ikke en fortelling om arbeidslivet – det er en fortelling om Guds rike. Vingården er et bilde på Guds rike – jordeieren et bilde på Gud og arbeiderne, det er oss.

Hva sier denne fortellingen om Gud?
Den sier at han holder det han lover.
Gud holder det han lover – den som arbeider for ham, får den lønn som er lovet. Ikke ”en denar”, men en evighet. Guds nåde og Guds tilgivelse. Det er det vi er lovet.

Lønn?
Ikke i den vanlige betydningen av lønn, nemlig den at en arbeidsgiver har kjøpt min tid og mine krefter, og betaler meg for det. Paulus skriver til de kristne i Rom: Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror (Rom 4, 1 – 5).
Gud blir ikke noen noe skyldig. Har vi fått arbeide i hans vingård, er det nåde. Jo lenger vi har arbeidet, jo større er nåden. ”Mer nåde han gir når vår byrde blir større – når arbeidet vokser, mer kraft han da gir.” Vi kjenner sangen – kanskje har vi også gjort et snev av erfaringen?

Hvem er de så, disse ulike arbeidslagene som hentes inn utover dagen?
Er det fortellingen om kirkens utbredelse vi har lest? Er det fortellingen om det Jesus beskrev slik: ”…dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender” (Apg 1,8)? De som ble leid inn ved daggry – urmenigheten; de jødekristne; de første menighetene i Midtøsten – landet der kirken er eldre enn Bibelen? De som ble leid inn på formiddagen – de første menighetene i Europa, i Roma, i Hellas, i Nord-Afrika? De som kom midt på dagen, de som kom tidlig på kvelden – ”helt til jordens ender”. De som kom om kvelden; innhøstingen i de siste tider?

Skal lignelsen leses slik?
Den kan nok leses slik også – jeg synes det er en vakker måte å lese den på, og den ivaretar at Herren holder det han lover; han blir ikke noen skyldig noe. Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det ”lønn”, da; den samme gave, den samme nåde og frelse.
Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er ”fordi jeg fortjener det”; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være. Utgangspunktet for det slagordet er ikke ”fordi jeg fortjener det”, men ”because I’m worth it” – fordi jeg er verd det.
Det har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verd det.

Hva sier Guds ord om et menneskes verdi? Guds ord sier at ett enkelt menneske, en enkelt sjel, ”er mer verd enn himmel og jord”.
Frelsen er ikke noe vi har fortjent – den er noe vi får fordi vi er verd det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

UGRESSET I ÅKEREN

Preken i Askim korps søndag 6. februar 2011 –
5. søndag etter Kristi Åpenbaring

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Mattes, i det 13. kapittel, fra vers 24 til 30, i Jesu navn:
”Han (Jesus) la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: 'Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?' 'Det har en fiende gjort,' svarte han. Tjenerne spurte ham: 'Vil du vi skal gå og luke det bort?' 'Nei,' svarte han, 'for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min».

Slik lyder Herrens ord

Jesus brukte såmannsmotivet en rekke ganger i sine liknelser om Guds rike. Det gjør han også i denne, selv om han bruker det på en litt annen måte enn i andre såmannsliknelser. Denne gangen snakker han ikke om jordsmonnet eller de ulike typene jord kornet blir sådd i. Han snakker om såkornet som sådan. Han snakket om hva det skal bli av det som blir sådd.

”Himmelriket kan sammenlignes med…”.
Slik begynner nesten alle lignelsene Jesus forteller der han skal beskrive Guds rike. Liknelsen om skatten i åkeren begynner slik. Liknelsen om den fortapte sønn begynner slik. Lignelsen om talentene begynner slik: ”Himmelriket kan sammenliknes med…”

I denne lignelsen er det med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.
La oss stanse litt der:
Han sådde godt korn, slås det fast.
Kan vi se en tråd helt tilbake til skapelsesfortellingen her? Urhistorien; urfortellingen? Der leser vi: ”Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt” (1 Mos 1, 31). Da skaperverket var fullført, var det ”overmåte godt” – ja, vi kan si: Det var fullkomment. Himmelriket kan sammenliknes med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.
Da såmannsarbeidet var ferdig, var det kun godt korn i åkeren. Ikke noe ugress. Ikke noe farlig eller usunt. Kun godt korn.

Så skjer det noe!
Urfortellingen nok en gang: Etter skapelsesfortellingen leser vi syndefallsberetningen. Da skjedde det noe med det fullkomne skaperverket Gud hadde levert. Det fullkomne gikk i stykker. En fiende oppnådde det han ville.
Det samme leser vi her: Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
Såmannen og tjenerne rådslår med hverandre. Hva har skjedd her? spør tjenerne. Her har en fiende vært på ferde, svarer husbonden. Og tjenerne vil vite: Hva gjør vi nå?
Og nå begynner det interessante, hadde jeg nær sagt.
For når tjenerne vil røske opp ugresset der og da, ber herren dem om å vente. ”Nei,” svarte han, ”for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.”
Det gode kornet som var blitt sådd, var altså hvete. Jeg leste i en bibelkommentar at ugresset som fienden hadde sådd, sannsynligvis var et giftig raigress som i utgangspunktet likner på hvete. Først når den svartaktige frukten til dette gresset blir synlig, ser man forskjellen. Det finnes flere typer raigress i Norge også, blant dem et som heter ”svimling”, som var giftig, og som tidligere var forholdsvis vanlig også her i landet.

Så mye om botanikken; la oss vende tilbake til teksten.
Mannen som sådde godt korn, er et bilde på Jesus selv. Det forklarer han litt lenger ut i dette kapitlet. Åkeren er verden, og det gode kornet, er de som hører Guds rike til. Fienden som har sådd ugresset, er djevelen, og ugresset er de som hører ham til.
Vi står altså overfor to typer såmannsarbeid. Guds såmannsarbeid – og djevelens såmannsarbeid. De har sådd i den samme åker, og begges såkorn vokser opp. Og de vokser opp parallellt.

Gjør det liknelsen noe enklere å forholde seg til?
Hvis vi sammenlikner med skapelsesberetningen – skjedde det noen form for parallell skapelse, at djevelen skapte noe, han også? Vi leser ikke noe om det. Syndefallsberetningen er fortellingen om at djevelen gikk inn og forkludret skaperverket, og det kunne skje fordi mennesket lot seg friste; fordi mennesket falt; fordi mennesket var ulydig.

I en annen bok leste jeg et sitat; en som har sagt at ”der Gud sår, sår samtidig djevelen”.
La oss holde fast i den tanken. Det er den samme – skal vi kalle det ”forkludringstanken”? – som vi ser i urhistorien; skapelsesberetningen og syndefallsberetningen. Der Gud sår, sår samtidig djevelen.
Det er – i hvert fall tilsynelatende - noen fallgruver som denne teksten åpner opp for.
En av dem er denne: At noen er forutbestemt til å bli frelst, mens andre er forutbestemt til å gå fortapt. ”Predestinasjonslæren”, heter dette i teologien og i kirkehistorien. Den har hatt sine talsmenn. Ingen ringere enn kirkefaderen Augustin, som levde på 300-tallet, konkluderte med at fordi mennesket ikke kan gjøre noe for sin egen frelse, har Gud på forhånd utvalgt et bestemt antall til å frelst, mens resten går fortapt. Så man får nær sagt bare håpe det beste. Reformatoren Jean Calvin, som levde i Sveits på 1500-tallet, tenkte på samme måte. Om jeg for min del har mer sans for Augustin enn jeg har for Calvin, er jeg ikke enig med noen av dem. Predestinasjonslæren står da heldigvis ikke spesielt sterkt innen kristenheten, verken den katolske eller den protestantiske. Det er troen på Guds frelse som et tilbud til alle, et tilbud man kan ta imot eller avvise, som er kjennetegnet på kristen forkynnelse. Det ville jo ellers bli en defensiv form for evangelisering og forkynnelse vi drev med, dersom noen likevel var forutbestemt til frelse, og ikke andre.

Jeg leser liknelsen om ugresset i åkeren som en beskrivelse av at det finnes både gode og onde krefter i verden. Åkeren i denne liknelsen er verden; ikke kirken. Dette er ikke en liknelse om den kristne kirke, om noen skulle tro det. Da kunne vi fort komme til å skule mot hverandre og spørre om det nå egentlig er som det skal være med den og den. Det er en øvelse det har vært altfor mye av blant kristne mennesker. Vi har sikkert hørt om den kristne mannen eller kvinnen som sa for seg selv at det var vel egentlig bare to som var skikkelig frelst i denne menigheten, og det var vedkommende selv, og så en til. ”Men i det siste har jeg begynt å lure litt på han andre…”.

Tjenerne ville gjøre kort prosess med ugresset. ”Vil du vi skal gå og luke det bort?”
Det ville ikke Herren. Han manet til forsiktighet. Kanskje tilmed ydmykhet. ”…når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer”.
Jesus er ikke like opptatt av å skille ”klinten fra hveten” – ugresset fra kornet – som vi ofte er. Hvorfor ikke? Han vet at det skillet likevelvil bli åpenbart en dag: ”La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min”.
Når han forklarer denne lignelsen for disiplene, peker Jesus fram mot verdens ende. Da skal Menneskesønnen sende ut englene, og det er de som skal gjøre både innhøstingsarbeidet og sorteringsarbeidet.

Kanskje kan denne lignelsen sammenlignes med en annen av Jesu lignelser? Ikke en av såmannslignelsene, men den om fiskenoten? Den står i det samme kapitlet: ”Endelig er himmelriket likt en dragnot som ble satt i sjøen og fanget fisk av alle slag. Da den var full, dro fiskerne den opp på stranden. De satte seg ned og samlet de gode fiskene i kar, men kastet ut de ubrukelige. Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner” (v. 47 – 50).
Igjen ser vi dette skillet mellom de gode fiskene; de som kunne brukes, og de ubrukelige. Sorteringen skjedde ikke mens nota var i sjøen, men etter at den var trukket på land. På samme måte ble ugresset skilt fra hveten da høsten satte inn.

Skal vi prøve å oppsummere?
Hva er det Jesus vil fortelle oss? Hva er det han vil minne oss om?
Vi lever i en verden der kampen står mellom godt og ondt; en verden der kampen står mellom Guds rike og djevelens rike. Som Gud trenger oss mennesker, og bruker oss, gjør djevelen det også. Vi må selv velge hvem av disse vi vil tjene. Josva var det slik, ved et veiskille i folkets historie: Velg i dag hvem dere vil tjene. Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.

Eller som Paulus skriver i det som var den ene lesteteksten i dag:”Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham”.

Vi skal altså ikke være opptatt av hvem som er ugress i åkeren, og hvem som ikke er det. Vi skal være opptatt av at vi selv er bærere av den gode frukten, at vi tilhører Guds rike.
Det er den utfordringen som lignelsen om ugresset konfronterer oss med.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Med Jesus som gjest

Preken i Sarpsborg korps søndag 16. januar 2011

Dette hellige evangelium for andre søndag etter Kristi Åpenbaring finner vi Johannes-evangeliet, det andre kapittel og versene fra 1 til 11; i Jesu navn:

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men hans mor sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann,» sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren,» sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er i den perioden i kirkeåret som kalles ”åpenbaringstiden”. Den begynner med Jesu navnedag, med fortellingen om da Maria og Josef ga gutten det navnet engelen hadde uttalt, og to av ”de stille i landet”; gamle Simon og den like gamle Anna Fanuelsdatter kom og profeterte om barnet. Simons ord: ”Nå kan du la din tjener fare herfra i fred: Med egne øyne har jeg sett din frelse”; det er ord som slår an tonen for åpenbaringstiden. Vi skal se Jesus. Vi skal se hvem han er. Vi skal se hva han er. ”Mine øyne har sett din frelse!” Slik hørte jeg Simon referert første gang jeg hørte den fortellingen; slik sto det i bibeloversettelsen fra 1930.

Evangeliefortellingen denne søndagen er også en åpenbaringsfortelling. Det er fortellingen om det første tegnet Jesus gjorde, og Johannes, som trolig var øyenvitne til dette, sier: ”Han (Jesus) åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham.”

Det er bryllup. Jesu mor er invitert, og Jesus og disiplene hans kommer også. Et bryllup i Midtøsten den gang var en gigantisk "happening" - det varte i flere dager, og folk kom og gikk hele tiden. At et følge på 10 - 12 ekstra gjester dumpet innom, var ikke noe uvanlig. Et bryllup var en form for ”åpent hus”. I vår kultur er et bryllup med hundre gjester eller mer litt sært. Da er det konger eller prinsesser som gifter seg.

La oss stanse litt der; la oss stanse ved bryllupet. Vi sier gjerne at Jesus brukte bilder fra hverdagslivet i sin undervisning, og det gjorde han. Men han brukte også bilder fra selskapslivet; fra festlivet. Jødedommen er en religion med mange fester. Festen ble et bilde på fellesskapet. Bryllupet. Måltidet. Når Jesus talte om Guds rike brukte han slike anledninger som en beskrivelse av Guds rike. Denne bildebruken topper seg i liknelsen om kongesønnens bryllup.

Det var bryllup. Det var fest. Og Jesus var blant gjestene.

La oss stanse et øyeblikk for det også. Gud som festens Gud. Jesus som festens deltaker. Han var ikke midtpunkt i festen; det var det brudeparet som var. Men han var til stede. Jesus ønsker å være til stede der mennesker er glade sammen. Et bryllup; en fødselsdag; et vennelag. Jesus som gjest. Jesus som deltaker i festen.
Så skjer det noe i festen; noe uforutsett. Man slipper opp for vin. Krise! I hvert fall: Flaut! Hva gjør man nå?
Nå var det ikke bare Jesus som var der. Hans mor Maria var der også. ”Pst! Jesus! De har ikke mer vin!” Men Jesus later som han ikke skjønner hva hun mener. Men han lurer ikke Maria: ”Det han sier, skal dere gjøre”, sier hun til tjenerne. Og så ba Jesus dem fylle de store rensekarene med vann.

Vann i et bryllup? Selv om jeg ikke har smakt en dråpe vin hele mitt liv: Jeg ville da ikke servert vann i et bryllup! Resten av fortellingen husker vi: Da kjøkemesteren fikk smake på vannet, var det blitt til vin.

Det er hele fortellingen. Det er en underberetning, men denne beretningen – den om det første tegnet Jesus gjorde - skiller seg ut fra de andre underberetningene vi leser om i Det nye testamente. Så vidt jeg kan se, finnes det ikke en eneste parallell fortelling til denne i noen av evangeliene. To ganger leser vi at Jesus skaffet mat til tusenvis av mennesker, men det går ikke an å sette noen form for likhetstegn mellom den beretningen vi har som tekst i dag, og beretningene om de to bespisningsundrene vi leser om i evangeliene. De fleste under som Jesus gjorde handlet om helt andre ting: Han helbredet syke, han vekket opp døde, han temmet naturkreftene.

Men hvordan skal vi oppfatte beretningen om bryllupet i Kana i dag? Hva kan denne fortellingen si oss, hva formidler den av åndelig lærdom, av velsignelse, av kunnskap?

Jeg tror de fleste predikanter synes det er en tekst som det ikke er helt lett å "få tak på”, og mange velger å gripe til det som på en måte er fortellingens avslutningsord, eller den fortellingen som slutter av den aktive handlingen, når kjøkemesteren sier til brudgommen: "Men du har gjemt den gode vin til nå". Det er en replikk som på mange måter kan oppsummere hele kristenlivet. Det beste er det vi får til slutt. En salig og forsonet avslutning på livet en frelst sjel - en evig himmel. "Du har gjemt den gode vin til nå." Det beste kommer til slutt. Og det er sant. Det er slik. Som kristne tror vi det. Som kristne vet vi det. Og det er mange tekster i Bibelen som forteller om dette. Men er det dét denne teksten handler om?

Det er også ofte blitt snakket om hvor pinlig det var for brudefolket at man slapp opp for vin, og hvor bra det var at Jesus var i nærheten og kunne løse det problemet. "Kom til Jesus med dine problemer." Det er også sant. Det er noe vi vet Det er noe vi har lest. Det er noe vi har erfart. Men er det dét denne teksten handler om?

Hva står det i teksten selv?
”Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet og hans disipler trodde på ham." Det er den oppsummeringen Johannes gir når han forteller dette. Når Jesus gjorde vann til vin, var det ikke for å1øse et problem for en som hadde invitert til fest. Det var ikke for å gi oss et godt bilde av himmelen, og det som venter oss der. Det var et tegn. Han ville vise noe gjennom denne handlingen.
Hvem var "målgruppe"- for å bruke et såkalt moderne ord - for dette underet?
Det var ikke brudgommen.
Det var ikke kjøkemesteren eller gjestene. Ja, slik teksten er skrevet, ser det ut til at ingen av disse visste hva som hadde skjedd eller at de forsto noe av det.
"Han åpenbarte sin herlighet - og disiplene trodde på ham." Det var disiplene som var målgruppe for dette Jesu første under. Jesus åpenbarte sin herlighet - ikke for gjestene, ikke for brudgommen og ikke for kjøkemesteren. Han åpenbarte den for - disiplene.

Jeg tror det denne teksten skal lære oss, knytter seg til tre ting.
Det første knytter seg til Jesu ord. Vi leser at Maria sa til tjenerne: "Det han sier, skal dere gjøre." Og da Jesus ba tjenerne helle vann i karene som sto der, gjorde de det. Og da de helte opp fra karet, var vannet blitt til vin. Hvorfor skjedde dette? Fordi noen handlet på Jesu ord. Fordi noen gjorde det Jesus sa - gjorde det han ba dem gjøre.
Jeg tror de fleste av oss har hørt uttrykket "Guds ord er velsignet i seg selv". Det fører til velsignelse å følge Guds bud, enten man er klar over at det er Guds bud eller ikke. Mot slutten av Johannes-evangeliet kan vi lese en slik historie. Det er i beretningen om Peters fiskefangst. Disiplene hadde vært ute og fisket hele natten, men ikke fatt noe. Om morgenen sa de en mann sta ved strandbredden, og han spurte om de hadde fatt fisk. Nei, ingenting. "Kast garnet ut på den høyre siden," sier mannen. Disiplene kjente ennå ikke igjen mannen, og var ikke klar over at det var Jesus. Likevel kastet de, og nå ble nota sa full at de nesten ikke fikk halt den inn. Da oppdaget disiplene at det var Jesus "Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham" - enda en gang. De fulgte Jesu ord. å fø1ge Jesu ord gir velsignelse. Det gir velsignelse til det enkelte menneske og det gir velsignelse til de som er omkring dette menneske. Det far ringvirkninger. Velsignelsen brer seg, slik den gjorde i Kana og slik den gjorde ved Tiberiassjøen.

Den andre lærdommen knytter seg til karene som sto der. "Det sto noen vannkar der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse," leser vi. Det var mange renselsesritualer en jøde måtte være oppmerksom på. De hadde et hygienisk, sunnhetsmessig perspektiv, og var både viktige og riktige på den måten. Men de hadde også et religiøst innhold. De symboliserte noe, rent religiøst.
Nå brukte Jesus disse karene på en annen måte. Han brukte dem på en måte som tilsa at tiden for de gamle renselsesritualene var over. Nå var det en annen renselse som gjaldt, en indre renselse, en hjertets renselse. Den tid var over da vannet i karet var det som skulle rense mennesket også i religiøs forstand - vannet ble noe annet enn vann. Vannet ble vin.

Og det er den tredje lærdommen. Hva skjedde med vannet?
Det ble vin. Og hva er vin? Jo, det er saften fra vindruene. Jeg vet ikke mye om det å lage vin, men såpass som dette ved seg: Vin er ikke noe som kan lages i et laboratorium. Det er- dypest sett - et naturprodukt.
Det som skjedde i disse karene var altså en skapelsesakt.
Paulus skriver i ett av sine brever om at på fruktene skal treet kjennes. Man ser ikke etter epler på et fikentre, skriver han. Du får ikke eplesaft av appelsiner, ville kanskje vi si. Sånn også med vannet. Vann er vann. Det finnes godt vann og det finnes dårlig vann, men vann er vann.
Mer her skjedde det noe med vannet. Det ble til vin. Det finnes ingen prosess som gjør vann til vin. Hva skjedde da? Det skjedde en skapelsesakt. Og hvem er det som utfører skapelsesakten? Det er Gud selv. Jesus viste disiplene sin herlighet - ikke ved å 1øse et problem for en litt uheldig vert, men ved å gjøre en skapelsesakt. Ved å gjøre vann til vin. Hva var det som utløste denne skapelsesakten?
Jesus talte - mennesker handlet.
Har vi en parallell til dette i våre egne liv og i vår tjeneste?
Jeg tror det. Parallellen er den Paulus beskriver slik i Romerbrevet: "Så kommer troen
av forkynnelsen og forkynnelsen av Guds ord." Guds ord blir talt - forkynnelsen lyder- det skjer en skaperakt også der. Den skjer ved at det blir skapt tro. Grundtvig sier det slik i salmen ”Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike”:
Dets gåte er et guddomsord
som skaper hva det nevner,
som fyller dalene på jord
og høydene utjevner.

”Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham".

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Jordens salt og verdens lys

Søndagsbetraktning for Alle Helgens Dag:
”Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen” (Matt 5, 13 – 16)!

Det er en innholdsmettet tekst som møter de kristne på Alle Helgens Dag. Det er to korte lignelser som begge, hver for seg, kan gi stoff til mange og lange prekener. I en avisandakt må man derfor gjøre et nesten brutalt valg. Hva skal man gi videre og hva skal man legge til side?

Saltet først!
Jeg er neppe den eneste som på ett eller annet tidspunkt i sin kjøkkenkarriere har tatt feil av to ting som har en overfladisk likhet med hverandre, nemlig salt og sukker.
Resultatet er alltid ille. Enten du har tatt sukker der du skulle hatt salt, eller salt der du skulle hatt sukker, er konsekvensen den samme: Retten er ødelagt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte det som et bilde på kirken og de kristne. Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse. Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel. Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.
Det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både som enkeltkristne og menighet er det lignelsen nesten ubehagelig nærgående. Er vi salt i dagens verden? Som kirke? Som troende? Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen? Er vi – salt eller sukker?

Den andre liknelsen er det nok lettere å bli lyrisk over. Lys er noe positivt. Spre mørket! Det er oss, det! Skinne for menneskene!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende. For lyset avslører. Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker. ”En by som ligger på et fjell kan ikke skjules,” sier Jesus – den er den samme effekten.
I mange år var Frelsesarmeens uniform mitt arbeidsantrekk. Jeg hadde på meg den hver eneste dag, enten jeg var i byen, satt på toget eller sto på plattformen. Det er vel litt pompøst å si at man dermed var ”en by på et fjell”, men uansett innebar antrekket at alle så hvem man representerte og hva man sto for – sånn noenlunde, da. Det førte til mange kontakter og samtaler – noen gode og verdifulle, og noen man godt kunne vært foruten.

I vår protestantiske verden er Alle Helgens Dag den dagen da vi minnes de som er døde; de som ”gikk foran oss”. Man fokuserer ofte på himmelen på en slik dag. Denne teksten fokuserer på livet her nede – på det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker. Kallet til å være lys i verden. Utfordringen til å være salt.

Nils-Petter Enstad
Frelsesarmeen, Askim
Søndagsbetraktning for lokalavisa i Askim,
publisert lørdag 6. november 2010

DEN TRANGE DØR

Preken på Frelsesarmeen i Hokksund søndag 31. oktober 2010 (Bots- og bededag)

Dette hellige evangelium for bots- og bededag finner vi hos evangelisten Lukas, det 23. kapittel, fra vers 23 til vers 30; i Jesu navn: ”Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husets herre først har reist seg og lukket døren, og dere blir stående utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!' – da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.' Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Slik lyder Herrens ord!

Bot og bedring!
Vi kjenner uttrykket, og det er ikke et begrep som vi har noen entusiasme for. Det har noe nederlagsdømt i seg: Å love bot og bedring. I moderne språkbruk snakker man heller om ”å skjerpe seg”, men innholdet er det samme. Det forteller om at det er et område i livet der man har bommet. Eller flere. Og så skal man ”skjerpe” seg. Man lover ”bot og bedring”.

Å ”gjøre bot” i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg i forhold til det eller de områder der man har sviktet. ”En botsøvelse.”

”Bots- og bededag er en dag viet til bønn og syndserkjennelse”, leser vi på nettleksikonet Wikipedia. Det er en dag der vi skal fokusere på vår egen frelse. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange port,” sier Jesus.
Jesaia sa noe av det samme, flere hundre år før Jesus. Det er også en av tekstene for denne søndagen: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til Herren, så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse” (kap. 55, 6-7).

Utgangspunktet for det Jesus sier om den trange dør, er et spørsmål han får: Er det få som blir frelst? Svarer Jesus egentlig på det spørsmålet? Slik jeg leser teksten, gjør han ikke det. I stedet flytter han fokus fra en litt sånn akademisk tilnærming til en personlig. Er det få som blir frelst? Ikke tenk så mye på det, svarer Jesus. Tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Kontrasten mellom den smale vei og den brede vei, er godt kjent fra Bibelen. Vi kjenner den fra Bergprekenen, når Jesus sier det slik: ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Mange av oss har sikkert hørt de to sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide synge: ”To veier ligger foran deg, på en må du gå! Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!”

Den smale vei – den trange port. Det er flere slike bilder i Bibelen. Nåløyet er et slikt; det er jo gått inn i dagligspråket vårt – ”passere nåløyet”. Det er ikke et generelt bilde på hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike, men har én bestemt bakgrunn: Jesu møte med den rike, unge mannen; han som holdt alle budene, og alltid hadde gjort det, og som likevel bar på dette brennende spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
- Du skal gi avkall på alt det andre som binder deg svarte Jesus. – Du skal gi avkall på rikdommen din.
Men da gikk den unge mannen bedrøvet bort ”for han var meget rik”. Vi kan ta det med oss, det som avrunder den fortellingen: «Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 23 – 26).

Er det få som blir frelst?
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør. Velg den smale vei.
Det er forholdsvis sterke uttrykk Jesus bruker i denne teksten. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!” ”Mange skal prøve og ikke klare det.” Og han snakker om hvordan det skal være gråt og tenners gnissel blant de ufrelste.
Hadde denne teksten vært ”siste ordet”, eller hadde den endt med dette, kunne vi mistet motet noen hver. Men teksten munner ikke ut i gråt og tenners gnissel; den munner ut i det store gjestebudet: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Hva ligger det så i dette at døra er trang?
Jeg leste på bloggen til en prest noen punkter der han delte noe tanker rundt dette. Han hadde tre slike. Og det første punktet hans var dette: Himmelens dør er trang fordi det bare er én som kan passere om gangen.
Jeg tar toget to ganger hver dag – til og fra jobb. Når toget åpner dørene sine, for eksempel på Oslo S, ”flommer” folk ut, eller de presser seg inn. Det kan være både trangt og ubehagelig. Å gå inn én og én kan nok også oppleves trangt, men det er samtidig noe trygt ved det. Noe godt. Lapp-Lisa hadde en sang der det het: ”Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg.”
Når vi går inn den trange dør, går vi alene, men vi vet at det er en som står innenfor og tar imot oss.
Det andre punktet denne presten nevner, er at døra er trang – fordi de første skal bli de siste.
Det er et rart utsagn. Hvordan skal det forstås? Vi er vant til at den møter først opp, slipper først inn. Jeg vet ikke hvordan himmelkøen skal ordnes. Men jeg tror kanskje vi får noen overraskelser der. At noen slipper inn som vi ikke har tenkt oss skulle det. At noen ikke slipper inn som alle trodde bare kunne seile inn. De første skal bli de siste.
Det tredje punktet han nevner i bloggen sin er at døra er trang for at ingen skal ta med seg bagasje inn.
Flyreiser – begrensninger. Ett kolli håndbagasje.
Her: Ikke det en gang.
Alt må stå igjen. Alt vi har samlet. Alt vi har høstet. Alt vi har oppnådd.
Det må stå igjen.
Inger Hagerup skriver om dette – om enn i en annen sammenheng – i diktet om ”Våre små søsken”, om de ”med mindre håndbagasje/enn vi er utstyrt med”.
Her skriver hun:
”Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all baggasje stå”.

Døra er trang. Du får ikke med deg verken koffert eller ryggsekk.

Nå snakker du om døden, sier kanskje du?
Ja, jeg gjør kanskje det. Og bibelteksten vår handler ikke om døden. Den handler om Guds rike. Den handler om å komme inn i Guds rike. Om å bli Guds barn. Om å bli frelst.
Men punktene fra prestebloggen gjelder også da.
Om at det å ta imot Jesus som vår frelser er vårt eget, selvstendige valg.
Om at det ikke finnes rangordninger i Guds rike – de første blir de siste og omvendt.
Om at vi ikke kan ta oss med noe inn; vi må komme ”som vi er”, som det ofte blir sagt i forkynnelsen: Nakne, fattige, syndige – men som blir tatt imot av en himmelsk far, av Frelseren selv.

”De kommer fra øst og vest
de kommer fra sør og nord,
skal sitte til bords
med Jesus en gang
og høre hans velkomstord.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

JESUS ELSKER ALLE BARNA…

Preken i Askim korps
søndag 17. oktober 2010

Dette hellige evangelium leser vi hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel, fra vers 13 til 16; i Jesu navn: ”De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”
Slik lyder Herrens ord!

”Jesus elsker alle barna;
alle barna på vår jord.
Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.”
Dette er den første litterære teksten jeg er meg bevisst at jeg lærte utenat. Jeg vet ikke hvor jeg plukket den opp; kanskje var det på Frelsesarmeens søndagsskole i Holmestrand. Det har versert en historie i familiemytologien om at jeg skal ha stått på en stol – også det i Holmestrand – og sunget ”Guds ark, den kommer denne vei”. Det har jeg i så fall fortrengt. Men teksten om at Jesus elsker alle barna; den festet seg.

Og jeg var heller ikke så veldig gammel – 12 år kanskje? – da jeg oppdaget at dette kan være en tekst med sprengkraft i. Jeg hadde lest om land der folk ble forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Det var nok mer sørstatene i USA enn Sør-Afrika jeg hadde hørt om, men i den sammenhengen oppdaget jeg for første gang noe av den sprengkraften som ligger i evangeliet.
”Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt – Jesus elsker alle barna på vår jord.”

Dagens prekentekst er også en av de eldste fortellingene jeg kan huske både at jeg hørte og lærte. Fortellingen om den inkluderende Jesus. Fortellingen om en som ikke bare så de voksne, men som så barna. Som ikke bare så dem, men som var opptatt av dem. Som velsignet dem.
”…for Guds rike hører sådanne til”. Slik lød ordene i den versjonen av fortellingen som jeg hørte og husket. Kanskje var ordet litt vanskelig – ”sådanne” – men budskapet var til å begripe. Det bidro til å løfte en opp. Guds rike hører barna til. Ja, enda mer: ”Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.”

Vi tenker gjerne: Tar imot like tillitsfullt som et lite barn. Like betingelsesløst som et lite barn. Like betingelsesløst som et barn strekker armene ut mot en voksen som de enten vet eller har grunn til å tro vil dem godt.
”Guds rike hører barna til – og jeg får være med!”
Her popper de opp – tekstene vi lærte som barn. Tekster som sier noe om barnevennen Jesus.

I forrige uke leste jeg en bok. Den heter ”Vi som elsket Jesus”, og er skrevet av Levi Fragell. Han forteller om sin oppvekst i et predikanthjem innen pinsebevegelsen, sin ungdomstid som predikant og hvordan han så fjernet seg fra kristendommen. I fjor leste jeg en nær sagt tilsvarende bok, nemlig en Margaret Skjelbred skrev om sin oppvekst. Den heter ”Mors bok”. Det er mange paralleller i de to fortellingene – en oppvekst i et kristent, kanskje litt sekterisk hjem, og et brudd med den tro de vokste opp med.
”Vi som elsket Jesus”? Kanskje den like gjerne skulle hett ”Vi som fryktet Jesus”? For hva slags fortellinger er det de husker fra oppveksten?
Det er de dramatiske fortellingene – det er de dramatiske bildene. Kanskje hadde man et annet pensum på de søndagsskolene jeg gikk. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus barna. Jeg ser for meg flanellografbildet av Jesus som sitter på en stein mens mange barn står rundt ham, henger over ham, sitter på fanget hans og hører på at han forteller.
La de små barn komme til meg – for Guds rike hører slike til.

Denne søndagen kalles iblant for ”Familiesøndagen” i Kirkeåret. Lesetekstene, både fra 1. Mosebok – fra urhistorien! – og fra brevene – fra urmenigheten! – handler om familie og ekteskap. Forholdet mellom mann og kvinne – forholdet mellom foreldre og barn. Og så sier Paulus noe i slutten av teksten fra Efeserbrevet; han beskriver dette fellesskapet som ”et mysterium”, og han sammenlikner det med forholdet mellom Kristus og den kristne kirke. At kirken er ”Kristi brud” er et uttrykk vi har hørt før. Og skal vi holde oss i det bildet, om så bare for et øyeblikk, er det naturlig å tenke at barn er en naturlig konsekvens av dette mysteriet, av samlivet mellom mann og kvinne.

Og da er vi tilbake i prekenteksten: La de små barna komme til meg. Guds rike tilhører barna.
Jeg nevnte Levi Fragells bok.
For et par år siden var jeg invitert til et møte som ble arrangert av Human-Etisk Forbund i Indre Østfold. Vi var på Askim kulturhus. Jeg husker ikke hva temaet var, men det var samtale etterpå. En av dem som tok ordet, var veldig opptatt av at man ikke skulle velge for ungene, at de skulle få velge selv, for eksempel dette med tro. Derfor var det feil å døpe barn, mente han – da ble de jo medlemmer i kirka og foreldrene hadde valgt for dem.
Jeg ba ham se det fra den andre synsvinkelen: Hvis man ikke lar barna for eksempel gå på søndagsskolen eller høre om Jesus – da treffer man også et valg. Som foreldre er det for så vidt både vår rett og plikt, men det er altså det vi gjør.
Vi gir dem en ballast med, en bagasje, som de så må forholde seg til.
Eller vi lar være å gi dem det, og så må de i neste omgang klare seg uten.

Det blir mye boksnakk nå, men det får våge seg. Jeg vil nevne en bok jeg ikke har lest også. Den er skrevet av Nina Karin Monsen; kjent filosof, kjent samfunnsdebattant; en dame som er glad i de store bokstavene. Hun har også kommet med en bok i år. Der forteller hun om sin oppvekst. Det var ikke i et kristent hjem, men et humanetisk. Ikke barnedåp, ikke søndagsskole, borgerlig konfirmasjon. Boka heter ”Inn i virkeligheten”, og her forteller Nina Karin Monsen om sin barndom og oppvekst i en familie der moren som humanetiker bestemte familiens livssynsmessige fundament. Gjennom hendelser, erfaringer og refleksjoner blir barnet mer og mer utilfreds med de svar – eller mangel på svar – som hun fikk. Det ble starten på en vandring som både innebar et oppbrudd og en oppdagelsesreise inn i en ny virkelighet der troen på Gud spilte en større og viktigere rolle.

Det er ikke noe galt i å treffe valg på barnas vegne. Det er vår oppgave som foreldre. Men i denne prosessen er det at Jesu ord når oss. Som et råd, som en befaling.

”La de små barna komme til meg.”
Hvem sier han det til?
Til disiplene, selvsagt.
Men også til de voksne som sto rundt. De som hadde kommet til ham med barna for at han skulle velsigne dem.
De fikk et anerkjennende ord fra Jesus – slik leser jeg det han sier til disiplene.
Og så skal ikke vi deles opp i noen grupper her i formiddag. Mange av oss er foreldre, mange av oss er disipler. Vi møtes med den samme utfordringen fra Jesus: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Men han gjorde mer enn det. ”Han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

REGNBUEN OG KORSET

Preken i Tønsberg korps søndag 10. oktober 2010

Prekenteksten for denne 20. søndag etter pinse henter vi fra 1 Mos 9, 8-17, der vi leser i Jesu navn:
”Så sa Gud til Noah og sønnene hans: «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
Og Gud sa: «Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for de kommende ætter i alle tider: Jeg setter min bue i skyene; og den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. Når jeg samler skyer over jorden, og buen blir synlig i skyene, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og dere og hver levende skapning. Aldri mer skal vannet bli til en storflom som ødelegger alt liv. Buen skal komme i skyene; jeg skal se den og minnes den pakten som alltid skal bestå mellom Gud og hver levende skapning, alt som lever på jorden.»
Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Slik lyder Herrens ord!

Det er ikke mange dagene siden jeg så en flott regnbue. Jeg fotograferte den, og det ble et brukbart bilde av det. Samtidig vet jeg at regnbuen egentlig er et optisk bedrag. Regnbuen ”finnes” ikke i fysisk forstand. Den oppstår når sollys og vann brytes – for eksempel etter et regnvær.

Få naturfenomener har appellert så sterkt til fantasien som regnbuen. Mange av oss har sikkert hørt at dersom man finner enden av regnbuen, vil man bli rik. Der vil det ligge en gryte som er full av gullmynter. Men ingen har selvsagt funnet enden av regnbuen, for den ”ender” ikke noe sted. Regnbuen ”finnes” ikke som fysisk tilstand – bare som optisk fenomen.

Teksten vi har lest er hentet fra urhistorien. Forut for denne teksten kan vi lese om den store flommen – ”syndfloden”, kalles den gjerne. Vi har lest om Noa og sønnene hans. Vi har lest om den store arken som ble bygget, der ett par av alle verdens dyr ble ført inn for at de skulle berges fra den store ødeleggelsen.
Da flommen var over, da Noa, familien hans og alle dyrene var kommet ut igjen, må Gud ha sagt til seg selv: Dette gjør jeg ikke en gang til.
Det formidlet han videre til Noa og sønnene hans: ”Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.” Og som et tegn på dette, viste Gud dem regnbuen. ”Paktens bue”.

Regnbuen som naturfenomen hadde selvsagt eksistert også før storflommen. Regnbuen viser seg når sollys og vann brytes. Men etter storflommen må regnbuen ha vært spesielt synlig. Denne pekte Gud ut for menneskene, og så sa han: Dette er tegnet på den pakt vi har inngått. Gud skulle ikke flere ganger sende en slik katastrofe som straff for menneskenes synd. Det har vi hans løfte på. Det skal regnbuen minne oss om.

Hva forbinder vi så med en bue?
De av oss som hadde Robin Hood som en av våre helter i guttedagene, er fortrolige med buen. Jeg har ikke tall på alle de buer jeg laget i guttedagene – alle de kvistene jeg har bøyd og bundet en tråd i – en buestreng. Det var en leke, men en leke med en alvorlig opprinnelse. For buen var et våpen. Bueskytterne var viktige i et slag eller en krig. Da Einar Tambarskjelves bue brakk under slaget ved Svolder, spurte Olav Tryggvasson: Hva brast så høyt?
- Norge av din hånd, svarte bueskytteren. Kongen ga ham sin egen bue i stedet. Men den dudde ikke: - For veik, for veik er kongens bue…

Buen var et våpen man brukte både i krig og på jakt. Nå ga Gud den også en annen funksjon. Den ble et symbol, ikke på død, men på liv. Den ble en påminning om den pakten Gud opprettet med menneskene. Aldri mer skulle Gud sende en slik ødeleggelse over menneskene.

Aldri mer?
Hvor var så Gud romjulen 2004 da den såkalte tsunamien rammet store deler av Asia, og 300.000 mennesker mistet livet?
Hadde han glemt regnbuepakten? Og hvor var han alle de andre gangene mennesker ble rammet av jordskjelv, oversvømmelser og naturkatastrofer?
Flommen i Bangladesh på 1970-tallet?
Jordskjelvet på Haiti for mindre enn et år siden?

Jeg blar tilbake i Bibelen; jeg finner fortellingen om storflommen og – jo: Det står der ennå: ”Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.”

Hvordan skal dette forstås?
Holder Gud oss for narr? Har han ombestemt seg?

Slik jeg leser denne teksten, er den en forsikring fra Guds side om at det ikke er han som står bak når ulykker eller naturkatastrofer rammer.

Hva er det jeg prøver å si?
Jeg prøver å si: Jeg tror ikke på en Gud som straffer!
Jeg tror ikke på en Gud som sender naturkatastrofer.
Jeg tror ikke på en Gud som straffer med sykdom.
Jeg tror ikke på det, for Jesus sier oss at slik er ikke Gud.
Jeg nevnte tsunamien. Etter den katastrofen var det forkynnere som gikk ut og sa: Ja, Gud måtte jo sende noe slikt over et område der det er så mye synd – vedkommende nevnte Thailand spesielt – og hedenskap.
Etter jordskjelvet på Haiti hørte vi det samme: Gud måtte jo straffe et land der det er så mye okkultisme og trolldom.
De av oss som leser Vårt Land, har i den siste uka lest noe av det samme: Sykdom skyldes synd. Får noen et funksjonshemmet barn, skyldes det synd hos foreldrene.
Jeg vil si det så sterkt jeg kan: Slik er ikke Gud.
Og jeg behøver ikke engang å si det med mine ord; jeg kan velge Jesu ord. En av lesetekstene for denne søndagen, Joh 7, 1-7 er helt klar og tydelig på dette: ”Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.”

Slik lyder Herrens ord!
Er det noe som er ”gudsens sannhet”, er det dette: ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.”

Jeg tror ikke på en hevngjerrig og straffende Gud. Jeg tror på en Gud som kan gråte med de gråtende. Jeg tror på en Gud som kan sørge med de sørgende. Jeg tror på en Gud som kan lide med de lidende – og som gjør det!

Hvorfor sendte han Jesus? For at vi skulle bli frelst! Det er derfor korset er et så viktig vitnesbyrd for den kristne kirke.
Korset, ja!
Er det en sammenheng mellom regnbuen og korset?
Er det en forbindelse mellom regnbuen og korset?

Buen – krigssymbolet som ble fredssymbol.
Hva var korset?
Et enda verre symbol. Ikke et våpen, men et torturredskap.
En pil fra en bue dreper vanligvis raskt og effektivt.
Korset representerte den verste og groveste pine et menneske kunne utsettes for.Men ved sin lidelse og død ga Jesus korset et nytt innhold, en ny betydning.
Vi tror ikke på en Gud som straffer, men på en Gud som frelser.
Vi tror ikke på en Gud som forkaster, men en Gud inkluderer – som berger.
Regnbuen og korset forteller oss det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen