«Ett i vesen, like i makt og ære»

Preken for treenighetssøndagen 15. juni 2014 i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og vi leser fra vers 16 til 20, i Jesu navn:
«Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Slik lyder Herrens ord!
Hellige Far! Hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen


Denne søndagen har et bestemt navn: Den kalles «treenighetssøndagen». De neste søndagene i kirkeåret vil bli nummerert som «første søndag etter treenighet», «andre søndag..» og så videre. Noen av oss husker kanskje at uttrykket «første søndag etter trefoldighet», og går vi enda lenger tilbake i tid snakket man om denne søndagen som «trinitatis»-søndagen. Da jeg arbeidet ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo, gikk jeg hver dag fordi Trefoldighetskirken. Og her i Arendal finnes også en kirke med det navnet. Også i mange andre land og byer er det kirker med slike navn. «Holy Trinity Church».

Treenigheten! Den hellige treenighet. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
Vi leste Frelsesarmeens trosartikler tidligere i denne gudstjenesten. I den tredje av disse, er treenigheten omtalt: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære».

Læren om treenigheten, det at Gud er tre personer i ett guddomsvesen, og at disse tre er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, er et sentralt begrep i den kristne lære. Den er noe «alle» - i hvert fall så å si alle – kristne trosretninger er enige om hovedinnholdet i.
Samtidig kan vi ikke si at det finnes noen klart utformet lære om treenigheten i Bibelen. Ordet «treenighet» finnes ikke der. Men det er noen få eksempler i Det nye testamente på det som kalles «trinitariske formler», der Faderen, Sønnen og Den hellige ånd nevnes sammen. Dagens tekst er det første eksemplet på dette. Et annet er den apostoliske velsignelsen, som vi finner i 2 Kor 13, 13. Her avslutter Paulus sitt brev på denne måten: «Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!»
Det er en formulering vi kjenner igjen fra mange gudstjenester, vil jeg tro!

Læren om treenigheten har aldri vært noen «enkel» læresetning å forholde seg til.
Læren om Gud som skaper, er mye «enklere». Man behøver ikke være kristen eller troende for å ane/forstå/godta at det finnes en skapende intelligens bak alt det skapte.
Mange vil tenke på samme måte om Jesus. Læren om Jesus som frelser og forsoner kan også forstås logisk, i hvert fall et stykke på vei.
Å forklare Den Hellige Ånd er langt mer komplisert. Det er ikke for ingenting at mange vil kjenne seg igjen i den gutten som skulle svare på hvem de tre personene i guddommen er, og som svarte: «Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd».

Og skal man forklare treenigheten, blir det skikkelig krevende.

Vi har lest Frelsesarmeens trosartikler sammen her i dette møtet. Om treenigheten heter det i disse: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Disse er ett i vesen, like i makt og ære.»
Det er en kortfattet sammenfatning av hva læren om treenigheten handler om.
Som jeg alt har nevnt, er læren om den treenige Gud noe de aller fleste kirkesamfunn står sammen om: Katolske, ortodokse og protestantiske. Den er nedfelt i alle de tre bekjennelsene vi kjenner fra oldkirken, den apostoliske, den nikenske og den med det litt vanskelige navnet: Den athanasianske, fra 400-tallet.

I Frelsesarmeens håndbok i troslære, som kom i ny utgave i 2013, er alle disse bekjennelsene gjengitt, og den athanasianske er kanskje den mest pedagogiske når det gjelder læren om treenigheten. Her heter det:

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.

Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.
Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.
Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.
På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.

Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.
For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer.
Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født.
Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født.
Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.
Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.

Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten.»

En forholdsvis ordrik tekst, kanskje, for å beskrive det som våre egne trosartikler oppsummerer slik: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære».

Ett i vesen, like i makt og ære!

Dette er første søndag etter pinse.

På andre pinsedag, var prekenteksten hentet fra Joh 16, 5 – 11. Her heter det, og det er Jesus som taler: «Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ For sorg har fylt hjertet deres fordi jeg har sagt dere dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

Faderen – Skaperen.
Sønnen – Frelseren.
Ånden – Tolken eller Fortolkeren. Pedagogen.

«Og når han (Talsmannen; Ånden) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

Ett i vesen; like i makt og ære.

Vi kan beskrive treenigheten som «et team». Treenigheten viser oss at Gud i sitt vesen er fellesskap.
Faderen – Frelseren – Fortolkeren – de utgjør et fellesskap.

Og dette er det frelsen også handler om: Vi blir invitert inn i den treenige Guds fellesskap.
Når apostelen Johannes skriver i sitt første brev at «Gud er kjærlighet», sier han også at Gud er fellesskap. Fellesskap er en forutsetning for kjærlighet. Det kan ikke vokse fram kjærlighet dersom det ikke er fellesskap. Det gjelder i forhold – som ekteskapet. Det gjelder i familien. Det gjelder i menigheten.
Det finnes en enkel, liten barnesang som sier noe om hva treenigheten er og hvordan vi kan tenke om den. Kanskje kan vi kalle den «en trinitatisvise»?

Denne «trinitatisvisen» sier også noe om fellesskap.
Visen er slik:

Fader, du har skapt meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg. Bruk meg

Jesus, du har frelst meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg bruk meg.

Hellig Ånd, kom, styrk meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg bruk meg.

Ett i vesen – like i makt og ære.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Korset er Guds adresse

Andakt ved pasjonsmøte i Arendal korps langfredag 18. april 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:

Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».

Slik lyder Herrens ord!


Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i kveld. ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.

Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i kveld.
Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent.
Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent.
Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til pasjonsmøte på Frelsesarmeen i kveld.

Vi er samlet til «pasjonsmøte».
Ordet er kanskje litt uvant. Pasjon kan bety lidenskap. Men det kan også bety lidelse.

I år er det 400 år siden den islandske presten og salmedikteren Hallgrimur Péturson ble født.
Han hadde et omskiftelig liv, blant annet som smed og huslærer. Etter mange år på kontinentet, kom han hjem til Island igjen og ble etter hvert prest. Etter at han hadde blitt syk av spedalskhet skrev han 50 såkalte pasjonssalmer der han reflekterte over Jesu lidelser.
Salmene er fremdeles ett av de mest kjente verk i islandsk litteratur, og hvert år blir disse tekstene lest i radio av noen av Islands mest kjente skuespillere.

Pasjonsmøte. Pasjonssalmer. Hallgrimur Péterson. Men også vår egen Hjalmar Hansen. Korset. Lidelsen. Langfredag.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.

Og derfor har jeg valgt å bruke en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: «Korset – Guds adresse».

Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.

Korset – Guds adresse.

En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
«Navn og adresse», sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
Da jeg flyttet hit til Arendal for ikke fullt et år siden, måtte jeg melde flytting til både offentlige kontorer og private kontakter. Jeg måtte lage nye visittkort og et nytt stempel. Navn og adresse henger sammen.

Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.

Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.

Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.

Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Jeg har vært i Egypt også. Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke. Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp to tusen år. Samlet seg. Undret seg. Bedt og takket. De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin. De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby. I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by. Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten. Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse. Han kalles fremdeles «Jesus fra Nasaret».

Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.

Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde.
Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles «Gordons Golgata», det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet.
Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder.
Takket Gud for Golgata.
Takket Gud for frelsesverket.
Takket Gud for det som skjedde på Golgata.
Takket Gud for korset.

Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1 Kor 1, 16), og fortsetter: «… men vi forkynner en korsfestet Kristus» (v. 22).

Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre.
Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium.
Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset.
Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium.

Korset er evangeliets kjennetegn.

Korset er evangeliets adelsmerke.

Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.

Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.

Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.

Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Det er der – og bare der – vi ser ham som han virkelig er.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen

Hvem skal vi gå til?

Preken i Arendal korps søndag 9. februar 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det sjette kapittel, fra vers 63 til 69, og det er Jesus som taler:
«Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige».
Slik lyder Herrens ord!

«Mange av disiplene trakk seg unna», leste vi. De trakk seg unna fordi Jesus ble litt for kontroversiell for dem. Kanskje fordi han berørte noen ømme punkter? «Det er noen av dere som ikke tror».
De trakk seg unna. «Det var gøy, så lenge det varte», er et uttrykk man iblant hører når noen trekker seg unna, enten fordi det ikke er «gøy» lenger, eller kanskje rett og slett fordi det blir for krevende. Fordi det koster noe.
Dette var bakgrunnen for denne kjente replikkvekslingen mellom Jesus og Peter. Det er nesten som om Jesus tester ut «de tolv»; kjernen i den flokken som hadde fulgt ham til nå. «Vil også dere gå bort?»
Det var Peter som svarte; det var gjerne det. «Herre, hvem skal vi gå til?» spurte han. «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Nylig offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå oversikten over de mest populære navnene på barn født i 2013. Blant guttene dominerte de bibelske navnene, med Filip på topp, og med Lukas på tredje, Mattias på fjerde og Jakob på femte plass. På tiende plass kom Isak. I en del sør-europeiske og søramerikanske land er det også mange gutter som får navnet Jesus.
Jeg husker at jeg som medarbeider på Krigsropet rundt 1980 leste om en søramerikansk divisjonssjef i Frelsesarmeen – han var major og het Jesus Santos.
I Norge er det bare 25 menn som heter Jesus, og de er nok ikke norske. Vi har stor respekt for Jesus-navnet her i Norge. Det er et unikt navn. «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige», sa Simon Peter.
Ingen andre å gå til. Ingen andre steder å gå.
Også de tolv hadde den muligheten at de kunne gå. De andre gikk jo. De andre trakk seg unna. Det står ikke noe om hvor de gikk. Kanskje ble de bare der de var? De sluttet å følge Jesus. Det står ikke noe om at de fulgte noen andre. Den muligheten hadde også de tolv.
Den gang døperen Johannes pekte på Jesus og sa «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd», leser vi at disiplene til Johannes forlot ham og fulgte Jesus. Det var Johannes fornøyd med; det var slik han ville det skulle være. Hans oppgave var å være forløperen for Jesus. Disiplene hans hadde gått i en slags forberedelsesklasse hos Johannes, men nå var Jesus kommet, og da skulle de følge ham. En av de disiplene var Andreas, bror til Simon Peter. Det var ham Andreas hadde oppsøkt. «Vi har funnet Messias», sa han den gang.
Nå satte Peter ord på det de alle tenkte: «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi vet at du er Guds hellige.» De hadde funnet Messias.

I en annen situasjon leser vi at Jesus spurte disiplene sine: «Hvem sier folk at jeg er?»
Og folk sa så mangt. Elia, kanskje – en av profetene.
«Og dere?» spurte Jesus. «Hvem sier dere at jeg er?»
Igjen var det Peter som svarte: «Du er Messias, den levende Guds sønn!»

Vi har funnet Messias! Hvem skulle vi vel kunne gå til? Du har det evige livs ord, og vi vet at du er Guds hellige.
Og så la jeg merke til noe da jeg leste teksten:
Peter sa ikke: «Hvor skal vi gå?» Han sa: «Hvem skal vi gå til?»
Vi synger i en sang: «Hvor han går, jeg følger – følger for hver dag. Hvor han går, jeg følger, følger Jesus for hver dag». Poenget er altså mindre hvor vi går, og mer hvem vi går sammen med. Og da kan det kanskje være på sin plass med enda en salmestrofe: «Og hvor din Frelser utestenges, der må ei heller du ta inn.»
Det blir en sammenheng mellom hvor vi går og hvem vi går sammen med.
Det har i årenes løp vært mange diskusjoner om både hvor man kan gå som en kristen og hvem man kan være sammen med. Man har nok ikke alltid vært like klok i slike diskusjoner, verken i argumentasjon eller konklusjon.

Da jeg bodde i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet, frekventerte jeg nokså regelmessig et par Oslos mest «brune» steder; først og fremst et sted på Grønland som het «Olympen». Det ble gjerne kalt «Lompa». Der var jeg nesten hver uke – for å selge Krigsropet. Og en av de erfaringene jeg gjorde, og som jeg har sett enda bedre i ettertid, var at jeg har vært mange «penere» steder enn «Lompa» der det var mye vanskeligere å snakke naturlig om Jesus enn det var der.
Det handler ikke så mye om hvor man går, som hvem man går sammen med. Jeg tror kanskje Jesus var mer velkommen på «Lompa» enn på «Speilen».

«Hvor skulle vi gå?» spurte Peter.
Det blir iblant hevdet at det er «mange veier til Gud».
Hvis man med det mener: Det er mange veier til Jesus; så er jeg nok enig. Jesus møter menneskene i mange situasjoner og mange slags situasjoner. Gjennom bibelordet; gjennom vitnesbyrdet; gjennom enkeltmennesker. Men når det gjelder veien til frelse og tilgivelse, finnes det bare én vei. Det er den veien Jesus gikk, den veien han gjorde klar, den veien han viser. Derfor kunne Jesus si: «Jeg er veien, sannheten og livet – ingen kommer til Faderen uten ved meg».
I Johannes-evangeliet leser vi også at Jesus sier: «Tro på Gud og tro på meg». Det sier han i samme sammenheng der han sier «I min Fars hus er det mange rom». Det betyr – som vi snakket om for noen uker siden – at det er god plass.
Men disse versene kan ikke leses slik at det er så god plass at det er det samme hva man tror eller hvem man tror på. Kriteriet er at man tror på Gud og at man tror på Jesus.

La oss vende tilbake til Peter: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord! Du er Guds hellige!»
Hva bygget Peter på da han sa dette?
Han hadde vært vitne til mange av Jesu undergjerninger. Sist søndag var det fortellingen om mannen som ble firt ned gjennom taket der Jesus var som var prekentekst. Hva sa Jesus til ham: «Dine synder er deg forlatt!» Du er tilgitt! Og for å vise at han hadde fullmakt til å tilgi synder, sa han også: «Stå opp, ta sengen din og gå!»
Det er andre fortellinger om Jesu undergjerninger. Mannen ved Betesda dam; kvinnen med blødninger, kvinnen som var krumbøyd av revmatisme – «en sykdomsånd fra satan», sier teksten. Alle fikk høre: Din tro har frelst deg! Dine synder er tilgitt! Bli frisk!
Gang på gang hadde Peter vært vitne til dette. Jo, han kunne saktens si: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige!»
Det er ingen andre å gå til.
Men det er én å gå til.
Det er han som selv kom til oss, til vår jord og våre liv, for at han skulle kunne ta oss med hjem til seg når den dagen kommer.
Peter og de andre disiplene ønsket ikke å gå bort fra Jesus.
Hvem skulle de gå til? De var allerede sammen med ham som har det evige livs ord, og de ikke bare trodde, men visste at han – Jesus – er Guds hellige.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Skapt i Guds bilde

Preken for tredje søndag i åpenbaringstiden, 19. januar 2014, i Arendal korps

Prekenteksten for denne tredje søndag i åpenbaringstiden finner vi i Første mosebok, det første kapittel, fra vers 26 til 31, og vi leser i Jesu navn:

«Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»

Slik lyder Herrens ord!

Vi er i den delen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Det er en tid hvor Guds herlighet skal åpenbares for oss gjennom Jesus Kristus. Teksten vi har lest, er en del av skapelsesberetningen. En av andre tekstene for denne søndagen beskriver nær sagt den andre ytterligheten: Apostelen Johannes sin visjon om en ny himmel og en ny jord. Og evangelieteksten handler om Jesu første mirakel, bryllupet i Kana der han gjorde vann til vin.
Vi kan altså se en tråd i disse tekstene, som på ulike måter sier noe om hvordan Gud åpenbarer seg i skaperverket: Da det ble til, når det skal gjenopprettes, og at han er herre over det da, men også mens det finnes i sin nåværende form.
Vi er i åpenbaringstiden, og vi skal stanse for hvordan Gud åpenbarer seg i skaperverket. Teksten som vi leste er hentet fra siste del av skapelsesberetningen. Etter å ha skilt lys og mørke, etter å ha skapt himmel og jord, blomster og trær, dyr, fugler og fisk, er det som om Skaperen tar ett skritt tilbake, og så sier han: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
Og så gjorde han det. Vi leste: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.»

Jeg leser dette som en fundamental og eksistensiell tekst: Vi er skapt i Guds bilde.
Jeg vet ikke hva Gud så for seg da han skapte alt det andre: Planter, dyr, fugler og fisk. Om han hadde noen «modell» for det han gjorde, eller om han bare lot kreativiteten blomstre, flomme, utfolde seg. Om han improviserte. Noen ganger kan improvisasjoner være det som skaper den vakreste kunsten, de vakreste bildene, den vakreste musikken. Jeg improviserer sjelden. Da barnebarna var små, hendte det jeg improviserte små viser for dem mens vi spiste eller skiftet bleie eller noe slikt. Det var koselig, men ikke kunst og det ble aldri skrevet ned. Eller jeg kan improvisere små kjærlighetsviser til kona mi. Men de er også bare øyeblikkets kunst, øyeblikkets tekst, og de får bare det ene minuttets levetid der og da.
Den guddommelige improvisasjonen er sikkert annerledes, akkurat som den guddommelige planleggingen var det og er det. For er det noe som preger skaperverket den dag i dag, er det nettopp dette mangfoldet, og hvordan de mange detaljene som vi ikke ser betydningen av, faktisk er veldig viktige og har en funksjon. I planteriket. I dyreriket. I havet.

«La oss lage mennesker i vårt bilde», sa Gud.
Her har han hatt en plan; en arbeidstegning: Sitt eget bilde.
Vi som har barn, uansett alder, har både hørt og selv deltatt i samtaler om hvem barnet og barna «ligner». De fleste av oss har med oss trekk fra våre biologiske foreldre: Kroppsbygning, farger på øynene, evner og anlegg – noe av det er biologisk betinget, annet kan være sosialt betinget. Et barn som vokser opp i et hjem med mange bøker blir selv glad i å lese – sannsynligvis. Vi er – et stykke på vei – skapt i våre foreldres bilde.
Mine foreldre var hvite – derfor er jeg hvit. Jeg fikk barn med en hvit kvinne, derfor er mine barn også hvite.
Men da Gud skapte mennesket i sitt bilde, skapte han dem ikke bare hvite; han skapte oss – som vi synger med ungene – «rød og gul og hvit og svart». Guds bilde er mangfold. Å være skapt i Guds bilde, er å være skapt i og med mangfold. «Rød og gul og hvit og svart, er det samme, har han sagt».

Vi er skapt i mangfold. Guds bilde er mangfold. «What colour is God’s skin?» het det i en sang som var en del av min ungdomstid. Det var bevegelsen «Up with people» som lanserte den. Teksten forteller om en far som skal si god natt til sin lille sønn, og i det han skal bre over ham, sier gutten: «Pappa, hva er Guds hudfarge?»
Faren svarer: «It's black, brown, yellow, it is red, it is white
Every man's the same in the good Lord's sight».

«Men hvorfor sloss de forskjellige rasene da?» spør gutten, og faren svarer at det er en del av den lidelsen menneskene bærer på, men nå er man i ferd med å lære…
Sangen er fra 1968 – mange av oss tenker nok at den læringskurven har vært slak. Fremdeles er det nok de som lurer på hva som er Guds hudfarge. Men svaret er det samme.

Vi er skapt i Guds bilde, og det er et bilde som viser mangfold. Det presiseres også i bibelteksten. Vi har lett for å tenke i mannlige kategorier når vi ser for oss Gud. Men når Gud skulle skape mennesket i sitt eget bilde, var det ikke nok med det mannlige bildet. Vi leste: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem». For å skape mennesket i sitt bilde, var det ikke nok å skape mannen. Han skapte kvinnen også. Bare slik kunne mennesket i Guds bilde være korrekt; bare slik var det fullstendig.

Skapt i Guds bilde; et bilde i mangfold; et bilde som omfatter både mann og kvinne.
Men tekster sier noe mer. Den forteller om et oppdrag. Vi leste: «Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik».

Dette er det vi kaller «forvalteroppdraget».
Gud har overlatt forvaltningen av skaperverket til mennesket. Han har delegert det ansvaret til oss.
Dere har kanskje hørt historien om bonden som fikk besøk av presten. Bonden viste ham jordene sine, åkre og eng, alt det som skulle gi grøde og høst.
- Ja, her har Gud gitt deg meget, Ola, sa presten litt høytidelig.
- Åja, sa Ola, - men du skulle sett hvordan det var mens han drev her alene.

Bonden hadde et godt poeng. Det poenget heter «forvalteroppdraget».

Forvalteroppdraget har også et nytestamentlig perspektiv, beskrevet gjennom lignelsen om talentene. Den forteller oss at mennesket en dag skal stå til regnskap for hvordan forvalteroppdraget ble utført og gjennomført. Det gjelder alle sider ved forvalteroppdraget: Naturen og dens ressurser, men også de menneskelige ressursene – menigheten, menneskene i den, menneskene rundt oss; og det gjelder de åndelige ressursene: Gavene vi fikk, anledningene vi fikk og viktigst av alt: Budskapet vi fikk. Evangeliet. Hvordan forvaltet vi det?

Forvalterskap.
Hva forutsetter det?
Først og fremst dette: Vi eier ikke det vi er satt til å forvalte. Vi låner det. Det er betrodd oss.

I gamle dager snakket man om «gudslånet». Det var maten eller grøden som ble omtalt slik. Maten var «et gudslån» - et lån fra Gud til den enkelte. Gudslånet skulle behandles med respekt. Ikke sløses med. Ikke misbrukes. Forvaltes. Låner man noe, vil man helst levere det tilbake i like god stand som da man fikk det. Eller bedre.
Maten – grøden – livet. Det er lån.

Jeg tenker ofte på den bønnen som brukes i kirken i forbindelse med offerhandlinger. Det er en sterk bønn. Der heter det: «Din er jorden og alt som fyller den. Av ditt eget gir vi deg tilbake.»

Gudslån-tanken. Forvalteransvaret.
Fordi vi er skapt i Guds bilde, er vi også betrodd å være forvaltere over det han har skapt. «Av ditt eget gir vi deg tilbake.»

Vi er på skapelsens sjette dag i dagens prekentekst. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»
Skaperverket er fullført og det er fullkomment. Gud har skapt all natur og alt liv, og han har skapt mennesket i sitt bilde og satt mennesket til å forvalte skaperverket.
Det neste som skjer i frelseshistorien er syndefallet. Skaperverket er fremdeles fullkomment. Mennesket er fremdeles skapt i Guds bilde. Men noe fremmed er kommet inn. Noe skjer med mangfoldet i det gudsbildeskapte mennesket. Noe skjer med forvalterskapet. Noe skjer med skaperverket.

Men det fullkomne idealet er der fremdeles, og Herren bestemmer seg for å gjenopprette det.
Derfor har vi fått evangeliet.
Derfor kom Jesus.
Derfor kan vi si:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Preken for tredje søndag i advent, Arendal korps 15. desember 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 11. kapittel, fra vers to til 11; i Jesu navn:

«I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:
Se, jeg sender min budbærer foran deg,
han skal rydde veien for deg.
Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.»

Slik lyder Herrens ord!

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg vet ikke hvor mange av dere som var med om Frelsesarmeens årskongress i 1972? Det var en av de siste gangene denne ble holdt i Njårdhallen, og hovedtaler var kommandør Kaare Westergaard. I møtet søndag kveld var det denne bibelteksten det ble talt over: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Og taleren hadde tre «knagger» for sitt budskap, nemlig dette: Han kom – han kommer igjen – han er her nå.
Jeg skal ikke prøve å kopiere Kaare Westergaard, verken i stil eller innhold, men når jeg husker akkurat dette, mer enn 40 år senere, må det jo være fordi talen – kanskje også taleren? – gjorde inntrykk.

Det er tredje søndag i advent i dag.
Den kristne adventsforventningen har alltid hatt to parallelle løp. Det har både sett fram mot Jesu første komme – julebudskapet – og mot hans andre komme, ved verdens ende.
«Når kommer Jesus igjen?»
Det er et spørsmål den kristne kirke har stilt seg i to tusen år. Og svaret har vært det samme i to tusen år: Jesus kommer snart! De siste setningene i Det nye testamente handler om dette: «Han som vitner om dette, sier: «Ja, jeg kommer snart.» Og svaret fra menigheten er «Amen. Kom, Herre Jesus!». Og så setter apostelen Johannes strek med en velsignelse til alle kristne til alle tider: «Herren Jesu nåde være med alle!»
Når kommer Jesus igjen?
Han kommer snart!
Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Hvem er det som stiller dette spørsmålet?
Det var en som hadde god grunn til å stille det. Døperen Johannes. Forløperen. Han som hadde fått en kall til å være røsten som ropte i ørkenen før Messias skulle komme. Han som selv var blitt spurt om han var Messias. Vi kan lese i det første kapitlet hos evangelisten Johannes: «Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da?» spurte de. «Er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke», svarte han. «Er du profeten?» «Nei», sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett,som profeten Jesaja har sagt» (v. 19 – 23).

Døperen Johannes var han som hadde pekt på Jesus og sagt: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd!»
Jeg tror Johannes hadde vært trygg i sitt kall. Han hadde vært trygg på at Jesus var den som var lovet. Men nå satt Johannes i fengsel. Ble han hjemsøkt av tvil? Eller måtte han bare ha en bekreftelse? Han forsto nok at han ikke kom levende ut fra dette fengslet. Han forsto at hans tid snart var ute. Men var oppdraget virkelig fullført? Det måtte han ha visshet om. Derfor sendte han et bud til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg tror Johannes ble beroliget da han fikk Jesu svar. «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

Jeg nevnte kongressen i 1972. Det var i kongressen det året jeg fikk min første ordre som frelsesoffiser: Som assistent til Rjukan korps. I løpet av det året – og særlig månedene på Rjukan - hørte jeg mer snakk om Jesu gjenkomst enn jeg har hørt i resten av mitt liv til sammen. Mye av det var direkte usunt. Mye av det var mest egnet til å skape angst, ikke trøst. Men når Paulus skriver om at Jesus skal komme igjen, er det med denne konklusjonen: «Trøst da hverandre med disse ord.» Disse forventningene var særlig knyttet an til politiske begivenheter den høsten her i Norge. At Jesu gjenkomst skulle være styrt av en politisk debatt i Norge er jo unektelig en spesiell form for tilnærming, men jeg skal la det ligge.
Det ble snakket mye om Jesu gjenkomst, og for en 19 år gammel frelseskadett var det mange ting å komme til rette med. Og en kveld skjedde det noe.
Jeg har ikke for vane å høre stemmer eller få åpenbaringer. Men en kveld «hørte» jeg en stemme. Ikke fysisk, men den talte til mitt indre. Og det stemmen sa, var dette: «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer.»
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg tror svaret Johannes fikk, var et svar til trøst. Det var et svar til oppmuntring: «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige».
Svaret jeg fikk – svaret på et spørsmål jeg egentlig ikke hadde stilt! – var også til trøst. Og til hjelp. «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer.»

Det har alltid vært noen som skulle «regne ut» dagen for Jesu gjenkomst. Det skjedde allerede i urkirken. Peter skriver i det tredje kapittel i sitt første brev: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: - Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av». Og litt lenger ute i samme kapittel: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset».

For et par år siden var det en amerikansk pastor som hadde regnet ut at Jesus skulle komme igjen søndag 22. mai 2010. Dette fikk stor oppmerksomhet, blant annet i media. På fredag ble sekretæren hans spurt hva hun tenkte om dette. «Jeg regner med å komme på jobb til mandag som vanlig», svarte hun. Jeg har sans for den sekretæren. Hun står i en lang og sindig, kristen tradisjon der man ikke lar seg affisere av finurlige regnestykker, men i stedet forholder seg til det Jesus selv sa om saken: «Men den dagen og timen kjenner ingen» (Matt 24, 36).
Martin Luther sa noe liknende: «Selv om jeg fikk vite at Herren skal komme igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag».

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Han kom en gang.
Han skal komme igjen en gang.
Men han er her nå. Er her for å frelse. Er her for å helbrede. Er her for å åpenbare sin herlighet og sin vilje. Er her for at evangeliet fortsatt skal forkynnes for alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

I min Fars hus er det god plass

Preken for andre søndag i advent,
8. desember 2013, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjortende kapittel og de fire første vers; i Jesu navn:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Slik lyder Herrens ord!

For noen uker siden var jeg med om en gospelkonsert i Eidsberg kirke i Østfold. Konserten hadde tittelen «Amazing Grace – a gospel tribute», og alle sangene i konserten var gospelsanger som Elvis Presley hadde spilt inn. Jeg var en slags konferansier og knyttet de forskjellige avdelingene sammen ved å fortelle om bakgrunnen for dem, og om Elvis Presley sitt forhold til gospelmusikk.
Og det var et sterkt forhold! Dette var den musikken han vokste opp med. Dette er den musikken som betydde mest for ham, og i ettertid er det mange som oppfatter ham som en større gospelsanger enn rockesanger.
Når jeg leste denne søndagens tekst, var det en av Elvis sine gospelsanger som dukket opp i tanken min. Den sto ikke på programmet i denne konserten, og jeg – under sterk tvil! – kommet til at jeg ikke skal synge den for dere her. Men jeg vil nevne den, og la den være en slags vei inn i dagens tekst.
Sangen heter: «In my Father’s House», og oversatt til norsk, er den omtrent slik:

I min Fars hus er det mange rom (hus)
Var ikke det sant, ville han vært nødt til å si det
For han har reist for å bo i den lyse staden
Der gjør han i stand «a mansion» for meg, jeg vet.

Jesus døde på et kors for å bære min sorg
Døde frivillig for at sjeler som du skulle få et nytt liv
Men jeg vet at snart kommer en lys morgendag
der verden er fri all synd og alt slit

Så ikke forkast Frelserens kjærlighet der oppe fra,
for da vil ikke du komme dit for å synge med i lovsangen
I min Fars hus er det mange rom
Er du tro, skal du garantert nå dette landet.

Vi kjenner jo igjen bildebruken fra dagens tekst, og han som skrev denne sangen har koblet Jesu ord i teksten sammen med det som er kjernen i evangeliet: Det at Jesus døde på et kors nettopp for å åpne adgangen til dette huset. Hadde det ikke vært slik, ville jeg selvsagt ha sagt det, sier Jesus i teksten – og det gjentas i sangen.
«La ikke hjertet bli grepet av angst!»
Slik innleder Jesus dette avsnittet av det som er hans avskjedstale til disiplene. Rett før han sier dette, har det vært en litt dramatisk episode. En av de 12 – Judas Iskariot – har forlatt selskapet etter at Jesus hadde sagt noe litt kryptisk om at en av dem skulle forråde ham. Deretter hadde han sagt – med rene ord! – til Peter at han skulle fornekte ham tre ganger innen få timer.
Og så sier han dette: «La ikke hjertet bli grepet av angst!»

Ordet som er oversatt med «angst» er et forholdsvis sterkt og dramatisk ord; Jesus sier ikke bare «la oss roe oss litt ned, gutter». Ordet han bruker betegner nærmest en rystelse; et sjokk.
Judas kunne jo ikke høre dette, men Peter var der fremdeles; litt satt ut etter å ha hørt hva Jesus sa til ham. Men Jesus begrunner hvorfor disiplene ikke skal la seg gripe av angst: «Tro på Gud og tro på meg!»

Ja ha? Og så da?
Det neste Jesus sier er det som blir hovedsaken i denne prekenen. Det er når han snakker om at i hans fars hus «er det mange rom» - slik også gospelsangen jeg nevnte til å begynne med handler om.
Hva ligger det i dette uttrykket «mange rom»?
I eldre, engelske bibeloversettelser sto det tilmed «many mansions». Og «mansion» betyr ikke bare rom; det betyr hus og det betyr faktisk et fint hus.

Så hva er det Jesus forespeiler oss?
Et rom eller et hus?
En hybel eller en villa?
Faktisk ikke noen av delene.
For det ordet som er brukt i grunnteksten betyr rett og slett «god plass». I min Fars hus er det god plass, sier Jesus. I min Fars hus er det plass til alle. Det kan også bety «hvileplass». Jeg leste I forbindelse med at jeg forberedte denne talen at i antikken var en fars hus stedet der hele familien bodde – generasjonsbolig, ville vi si i dag, og dette huset ble utvidet i takt med at familien vokste. Så når Jesus sier han vil gjøre i stand plass til disiplene, kan det være dette han refererer til.

Men la oss holde fast ved dette med «god plass». I min Fars hus er det god plass, sier Jesus.
Det er flere bibeltekster som sier noe om denne himmelske romsligheten. Det ser vi ikke minst i lignelsen om det store gjestebudet i Lukas 14. Den begynner slik: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange…».

Innbyr man mange, har man god plass. Et gjestebud i Midtøsten på Jesu tid omfattet nesten pr. definisjon mange. Så et stort gjestebud må ha omfattet veldig mange. Men hvorfor ikke? «I min Fars hus er det god plass!»

Hvordan gikk det så med dette gjestebudet? La oss lese videre:
«Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: - Kom, for nå er alt ferdig!
Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: -Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.
En annen sa: - Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.
Og en tredje sa: - Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.
Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: - Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.
Tjeneren kom tilbake og sa: - Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.
Da sa herren til tjeneren: - Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.»

«I min Fars hus er det god plass!» Og det er som om han som innbyr til gjestebudet – som er et bilde på Gud selv; på Jesu Far – sier: «Nei så men! Jeg vil ha huset fullt når jeg innbyr til gjestebud! Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn!»

«I min Fars hus er det god plass!»
En parentes: Jeg kjente en gang en mann som het Gotthard Staveland.
Han hadde vært frelsesoffiser i sin ungdom; han var på mange måter en skrue. En original. På sine eldre dager ble han katolikk, og Kjeld Arild Pollestad har skrevet et fint portrett av ham i en av sine bøker. Og det er Pollestad som har fortalt det jeg nå skal fortelle: Da Gotthard Staveland fylte 50 år, hadde han sendt ut en åpen invitasjon til en «mottagelse». Mat og drikke, kaffe og kaker. Han trodde han hadde mange venner.
Så kom det ikke en eneste.
Og fra den dagen innbød han aldri til selskap for seg selv, men for alle andre. For enslige. For ensomme. For eldre. Et raust menneske. Jeg undret meg lenge over hvorfor han var så overstrømmende hver gang jeg møtte ham eller så ham. Han kunne rope på deg fra den ene enden av Egertorget til den andre i pur gjenkjennelsesglede. I hans hjerte var det god plass. Han visste noe om ensomhet, men også noe om vennskap, noe om felleskap og tilhørighet. I hans hjerte var det god plass. Parentes slutt.

For nå er vi kommet til det som er Jesu løfte i denne teksten: «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Det er dette løftet som gjør dette til en tekst for adventstida. For adventstida er ikke bare en tid der vi forbereder oss på jul og på det at Jesus kom som et lite barn. Advent handler også om å forberede seg på at Jesus skal komme igjen. For som han sier: «Når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Dette skal vi snakke mer om neste søndag, så dere må komme igjen da!

Gjestebud!
I Matteus-evangeliet bruker Jesus et annet bilde på dette. Der sammenlikner han himmelens rike med en konge som stelte i stand til bryllup for sin sønn. Og så skjedde det samme som i lignelsen om gjestebudet: Folk kom ikke! De takket nei! Og igjen sendte verten ut tjenerne sine og nærmest høstet inn folk fra både hovedveier og sideveier.
«I min Fars hus er det god plass!»
Guds rike er et mangfoldig rike. Det er en mangfoldig storfamilie som holder til i «min Fars hus» - «påskevenner, pinsevenner», som det het i en sang en gang.
Noen har nok trodd at i disse mange rommene «i min Fars hus» skal de ulike menighetene få hvert sitt rom og drive med sine ting. Det eneste rommet der det ikke er noen, blir kanskje Frelsesarmeen sitt, for de er ute og holder friluftsmøter, alle sammen…
Jeg tror ikke det blir slik.
I dette huset med så god plass skal mangfoldet få råde. Et mangfold som er knyttet til dette: Det er en som har gjort i stand et sted for oss, «og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er», sier Jesus.
Dette er Herrens ord.
Dette er Herrens løfte.
Der han er, skal vi også få være, for i hans – og vår! - fars hus er det god plass.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Trenger vi helgener?

Preken i Arendal korps Alle Helgens Dag,
søndag 3. november 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjette kapittel, fra vers 20 til 23; i Jesu navn:
«Da løftet (Jesus) blikket, så på disiplene sine og sa: «Salige er dere fattige, Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd, stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.»
Slik lyder Herrens ord!


Hver gang jeg er i Roma, er det en kirke jeg må innom. Den heter Santa Maria Sopera Minerva. Den ligger rett bak Panteon. Det er en vakker kirke, men det er én bestemt grunn til at jeg oppsøker denne kirken. Her ligger min venninne i Roma begravet. Hun har ligget der siden 1380 – altså i godt over 700 år, og er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena. Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være Europas skytshelgen. Hun ble bare 33 år, og fikk stor politisk betydning mens hun levde.
Er jeg i Roma, unner jeg meg selv noen minutter ved hennes grav. Og jeg går alltid ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet: For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid? For det andre: Har vi råd til å la det være?

Det er Alle Helgens Dag i dag.
Vi i Frelsesarmeen har – i likhet med de andre protestantiske kirkene - ikke den samme oppfatningen av dette med helgener som de katolske og ortodokse kirkene har.
Men vi tror på hellighet i Frelsesarmeen også. Vi tror at det finnes helliggjorte mennesker; vi tror at det er mulig å leve et hellig liv.
«Min natur er ilden», sa Den hellige Katarina om seg selv. Det kan vi kjenne oss igjen i, vi som har «Blod og ild» som motto; vi som forkynner om dåpen i ild, vi som gjerne synger William Booths sang: «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn: Send din ild! Oppfyll ditt løfte nå, Guds Sønn: Send din ild.»

Alle Helgens Dag. Det er en dag med lange tradisjoner. Den har sin opprinnelse helt tilbake til 300-tallet, da man begynte å feire Alle martyrers dag, etter de store kristendomsforfølgelsene. Senere fikk dagen navnet Alle helgeners dag, og på 800-tallet ble den en felles minnedag for alle de helgener som ikke har en egen minnedag, og etter hvert en dag til minne om alle døde. Etter reformasjonen på 1500-tallet ble den i protestantiske land feiret som en dag der man mintes alle de som var døde i troen på Jesus. Der er vi nå. Dette er en dag for ettertanke. Det er en dag for minner. Det er en dag da vi alle har en eller flere graver som vi besøker, enten ved å møte opp eller ved å gå dit i tanken. Foreldre. Venner. Ektefelle, kanskje? Barn? Å sørge er prisen vi alle betaler for å ha vært glad i noen.

Men dagens prekentekst er ikke en tekst om de som har gått bort.
Det er en tekst om oss som lever. Det er en tekst til oss som lever.
Vi kjenner teksten som «saligprisningene». Saligprisningene finner vi to steder i Det nye testamente. Vi finner dem hos Matteus og vi finner dem hos Lukas. Hos Matteus sier Jesus «Salige er de…», og så nevner han disse som vi også har lest om nå: De fattige, de sultne, de gråtende, de utstøtte. Men i Matteus-teksten snakker Jesus om «de» - i Lukas-teksten sier han «dere». Han snakker ikke til en stor, uspesifisert folkemengde der ute et sted; han snakker til disiplene, til sin egen, nærmeste krets.
Han snakker til sine etterfølgere.
Han snakker til oss.

Så vi finner ikke bare saligprisningene to forskjellige steder i evangeliene, vi finner dem også i to forskjellige utgaver. Er den ene «riktigere» enn den andre? Jeg tror ikke det. Jeg tror begge er like «riktige».
Mange teologer mener det er snakk om to forskjellige prekener av Jesus. «Bergprekenen» er den utgaven vi finner hos Matteus, der det er ni saligprisninger, mens teksten hos Lukas kalles «Sletteprekenen», og der er det fire saligprisninger. Og disse fire finner vi alle igjen også i Matteus-teksten: Fattigdom, gråt, sult, forfølgelse.
Det er i disse dager kommet en bok til i Tor Bomann-Larsens serie om kong Haakon. Den tar for seg fire måneder i 1940 – mai til august. Det var i denne perioden statsminister Winston Churchill sa de berømte ordene i parlamentet: «Jeg vil si til dette hus, som jeg har sagt til dem som er gått med i regjeringen: Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette (blood, toil, tears and sweat).» Ikke bare blod, svette og tårer, men også slit.
Det Jesus sier til disiplene er ikke så veldig annerledes. Hva er det han lover? Han lover fattigdom. Han lover sult. Han lover tårer. Han lover utestengelse og forakt. Men han lover også salighet.

Han lover ikke salighet fordi fattigdommen, sulten, tårene og utestengelsen i seg selv gir frelse og salighet; at de er en slags belønning for disse tingene – uansett. Hvem er adressat for disse ordene fra Jesus? Det er disiplene. De 12, eventuelt de 70, men det er disiplene. Derfor sier Jesus «dere».
I «Bergprekenen» (Matteus) snakket han også om disiplene, men da snakket han til flere, så da sa han «de». Men «kriteriet» for saligheten er den samme: Det er at man lider dette fordi man tror på Jesus. «Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!»

Dette er med andre ord en tekst som går mer inn på utgangspunktet for markeringen av denne dagen: Martyrene, de som har lidd for evangeliets skyld; blitt fengslet; blitt drept; blitt forfulgt.
Det skjer fremdeles, men det skjer nok ikke rundt oss. Og Jesu ord er da heller ikke å forstå slik at vi er nødt til å lide og bli forfulgt for å bli frelst. Frelst blir vi gjennom troen på Jesus Kristus.

Jeg har en facebookvenn som heter Marie Willermark. Hun ble jeg kjent med for mange år siden i forbindelse med et besøk til Sverige. Da var hun løytnant og ungdomssekretær i Smålands divisjon. Senere har vi møttes fra tid til annen. I dag er hun kommandør og leder for Frelsesarmeen i Sverige. I forrige uke la hun ut en link til sin blogg, der hun kommenterte en radioandakt der en svensk prest hadde sagt, slik jeg husker det og refererer det nå, at bare man gjorde så godt man kunne, ble man frelst. Dette argumenterte kommandør Marie mot, og jeg er enig med henne. Jeg skrev da også på Facebooksiden hennes at «kristendom er ikke å gjøre så godt man kan; det er å sette sin lit til Jesus og hans forsoningsverk», med henvisning til hva William Booth en gang sa: «Den sentrale i Frelsesarmeens teologi er det blødende Guds Lam».
Frelst blir vi gjennom troen på Jesus Kristus og hans forsoningsverk. Noen annen vei til frelse finnes ikke.
Men det å tro på dette forsoningsverket; det å ha tatt imot denne frelsen; det kan ha sin pris. Derfor martyrene. Derfor blodsvitnene. Kirkehistorien har mange av dem. Frelsesarmé-historien har også noen av dem.
Men også: Derfor de mange som har gått seirende hjem; som har sovnet inn i denne samme troen. De mange som trofast gjorde sin tjeneste der hvor de var satt.
Dikterpresten Anders Hovden besøkte ei gammel kone som lå på det siste. Hun var kommet i anfektelse. Hun følte at hun ikke hadde fått gjort noe for sin Frelser i livet. Hun hadde slitt på denne vesle gården der hun og mannen hadde oppdratt en stor flokk unger.
- Kva kan vel eg syne Meisteren? spurte hun.
- Du kan syne han hendene dine, svarte presten.
Kanskje har ikke vi heller noe annet å vise Mesteren den dagen enn et par slitte hender; hender som har kjempet i bønn, øyne som har grått, knær som har knelt.
Men han vil se dem og han vil kjenne dem igjen.

Trenger vi helgener?
Trenger vi mennesker som lever et hellig liv? Et liv innvidd til ham; et liv innvidd til tjeneste?

Ja, vi trenger slike mennesker.
Ja, vi er kalt til å være slike mennesker.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen