Mestermøte

Preken for åttende søndag i treenighetstiden, 14. juli 2013 i Askim korps – felleskristen gudstjeneste


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 12. kapittel, fra vers 28 til 34, i Jesu navn:
«En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.»

Slik lyder Herrens ord!


For noen år siden hadde Det Norske Teater stor suksess med en forestilling der en enkelt skuespiller framførte en lang tekst. Den eneste kulissen han hadde, var en stol. Skuespilleren heter Svein Tindberg og forestillingen var «Evangeliet etter Markus». Forestillingen gikk lenge, og mye lenger enn man egentlig hadde planlagt. Nyheten om en slik suksess sprer seg i teaterverdenen, og det ble sagt – og jeg har faktisk fått bekreftet at det er sant – at det kom en henvendelse fra et svensk teater: Om de kunne få tilsendt manus, og informasjon om hvem som satt på rettighetene til manuskriptet?

Markus-evangeliet.
Det er regnet som det eldste av de fire evangeliene vi har i Det nye testamente. Det er skrevet bare få tiår etter at tingene faktisk skjedde. Apostelen Peter skal ha vært en primærkilde for evangelisten når han skrev.
Et bibelsk skrift som teaterforestilling. Ikke som skuespill, men som resitasjon. Med de fortolkninger som ligger i bevegelser og tonefall; selvfølgelig, men samtidig: Teksten ren og klar. Fra åpningslinjen i kapittel 1, vers 1: «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn», til avslutningslinjen i kapittel 16, vers 19 og 20: «Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men (disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte».
Ja, i sannhet: Slik lyder Herrens ord – fra en teaterscene!
Jeg var i Det norske teater og så, hørte og opplevde Svein Tindbergs framføring av Markus-evangeliet. Og jeg husker særlig godt akkurat den scenen som er denne søndagens tekst; møtet mellom Jesus og «en av de skriftlærde». Vi leser jo om flere møter mellom Jesus og skriftlærde. Noen ganger møtte de ham i flokk – da ble det gjerne konflikt. Men noen møtte ham enkeltvis. Da ble det gjerne kommunikasjon; da ble det dialog. En Nikodemus som oppsøkte ham om natten; nysgjerrig, tror jeg han var.

Og denne anonyme, som hadde lagt merke til hvor godt Jesus svarte for seg. Hvor godt han svarte i spørsmålet om å betale skatt til keiseren; hvor godt han svarte når saddukeerne prøvde å latterliggjøre spørsmålet om de dødes oppstandelse. «Du verden», må han ha tenkt: «Han der vet å svare for seg!» Og så kom han fram med sitt spørsmål: «Hvilket bud er det første av alle?»
Sadukeerne trodde ikke på noen oppstandelse. Det gjorde fariseerne. Og denne skriftlærde – som trolig var en fariseer – var imponert over Jesu svar. Han syntes Jesus svarte godt for seg. Kanskje var det dette positive inntrykket han ville han bekreftet? Inntrykket av at Jesus var en som hadde peiling? Derfor gikk han bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»

Jeg tror ikke han ville «teste» Jesus; ha ham oppe til eksamen, så og si.
Denne formen med spørsmål og svar var en vanlig måte å samtale på, lærde i mellom. Se bare på samtalen mellom Jesus og Nikodemus i Johannes-evangeliets tredje kapittel. Den er bygget opp på samme måte.
Nikodemus var også en skriftlærd; han var også en fariseer. Han oppsøkte Jesus for å ha en samtale med ham. Og i kapittel 15 hos Johannes leser vi om fariseeren Simon som ba Jesus til middag. Riktignok kunne han ha vært en mer oppmerksom vert, men han ba altså Jesus hjem til seg, og til et måltid.

Hva forteller disse eksemplene?
Kanskje forteller de ikke noe som helst? Men kanskje forteller de også om en viss nysgjerrighet blant fariseerne: Hvem var denne Jesus fra Nasaret? Hva sto han for? Hva var hans lære; hans teologi? Ikke alle fariseere var negative til Jesus. Noen var først og fremst nysgjerrige. Noen var først og fremst undrende.

For tiden leser jeg en bok om da den såkalte «Oxfordbevegelsen» kom til Norge. Det skjedde i 1934. Det var en kristen bevegelse som fikk ord på seg for først og fremst å rette seg mot de høyere klasser i samfunnet. Det som preget den, var det frimodige vitnesbyrdet. «En frelsesarmé i smoking», ble den kalt. Og mange ble omvendt. Forfatteren Ronald Fangen er kanskje den mest kjente. Mange i kristen-Norge var begeistret da bevegelsen kom til Norge og spørsmål om kristen tro kom på dagsorden som aldri før. Så begynte noen å bli skeptiske – hva sto de egentlig for? I ettertid kan man vel konkludere at de sto ikke for noen bestemt teologi utover dette: Du vil ha godt av å bli frelst.

Tilbake til vår venn fariseeren som hadde hørt Jesus i samtale med sadukeerne. Han syntes Jesus svarte godt. Han satte sadukeerne litt på plass, rett og slett. Denne mannen ville han vite mer om. Og han stilte et spørsmål som var sentralt for alle fariseere: «Hvilket bud er det første av alle?» «Hvilket bud er det største i loven» var vel den versjonen mange av oss hørte første gang.
«Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»
Det var et svar som traff den skriftlærde. Ikke på noen negativ måte; mer som en åpenbaring. Han forsto hva han sto overfor. Derfor kalte han også Jesus «Mester». Det var et uttrykk for respekt. Og anerkjennelse. «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
Han kunne bare ha sagt: «Der svarte du godt»; og gitt Jesus et slags klapp på skulderen. I stedet forsto han at her sto han overfor sin likemann, ja, kanskje mer enn det når det gjaldt kunnskap om Guds ord og innsikt i Guds lov. Derfor gjorde han en tilføyelse; et uttrykk for respekt, kanskje også beundring: «Du svarer godt - mester».
Og så følger han opp med en bekreftelse; et annet bibelsitat, for å understreke at det Jesus sa stemmer med hans egen forståelse. Og svaret fra den skriftlærde gledet Jesus. Det var ikke bare Jesus som svarte godt for seg – det gjorde den skriftlærde også. «Du er ikke langt borte fra Guds rike», sier Jesus, men da trekker både den skriftlærde og de andre seg unna. De våget ikke å spørre ham mer.

Det største bud i loven.
Det som står over alt annet.
I teologien kalles Jesu svar – og den skriftlæres bekreftelse – for «det dobbelte kjærlighetsbud». Denne samtalen er også referert i Matteus-evangeliet. Referatet hos Matteus er kanskje litt friskere i tonen? Vi leser i Matteus 22, 34-40: «Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Matteus nevner ikke den skriftlæres respons på det Jesus sa. Og det er en nyanse i hvordan Jesus konkluderte. Markus siterer Jesus på at «Ikke noe annet bud er større enn disse», mens Matteus siterer ham på at «På disse to budene hviler hele loven og profetene».
Det dobbelte kjærlighetsbudet blir grunnlaget for alle andre bud, for alle andre lover, for all sann tro.
Det største bud i loven.
Det viktigste i kristentroen.

Jeg tror det skjedde noe med vår venn fariseeren. Han er ikke lenger bare nysgjerrig. Han er imponert. Han kunne ikke svart bedre selv. Automatisk tiltaler han Jesus med en tittel som hang høyt blant fariseere. Han kaller ham «mester»: «Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
Nølte han litt før han kalte Jesus «mester»? Bare det lille øyeblikket som fortalte at noe hadde gått opp for ham? Han hadde fått en ny innsikt. Han begynte å ane hvem denne Jesus fra Nasaret faktisk var.
Og det bekreftet Jesus med sin neste replikk: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.»

I Apostlenes gjerninger leser vi om da Paulus holdt sin store forsvarstale for kong Agrippa. Og når talen var ferdig, sier kongen: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen».
Er det en forbindelse mellom Jesu ord til fariseeren og kongens ord til apostelen? Den ene: «Du er ikke langt borte fra Guds rike». Den andre: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen».
Jeg tror forskjellen er større enn forbindelsen. Jesu svar hadde truffet fariseeren i hjertet. Paulus sin tale traff nok kongen mer i tanken. Hvis han da ikke bare var rett og slett ironisk.

«Det dobbelte kjærlighetsbud».
Hva går det ut på?
Det går ut på at det ikke er nok å elske Gud – du skal også elske dine medmennesker; du skal også elske din neste. Ikke bare like; ikke bare godta, men elske – som deg selv.
Andre steder utvider Jesus kjærlighetsbudet enda mer – som når Jesus sier at de som tror på ham også skal elske sine fiender. Nestekjærlighet fortoner seg enkelt, satt opp mot Jesu ypperste forventning: Fiendekjærlighet.

«Hvilket bud er det første av alle?»
Det største og første bud er summen av to store bud: Å elske Gud og å elske sin neste.
Det ene er en forutsetning for det andre.
Skal det ha noen troverdig å se at man elsker Gud, må man også elske sin neste; elske sine medmennesker – og vise dette. Da er ikke ord nok. Frans av Assisi sa det slik: «Forkynn evangeliet – bruk ord om nødvendig».

Det største bud i loven. Det viktigste i kristentroen.
William Booth ble en gang spurt om hva som er det viktigste i Frelsesarmeens forkynnelse. Jeg tror mange er kjent med det svaret han ga: «Det er det blødende Guds Lam», svarte han.

Elske Gud – elske våre medmennesker.
Det er en faktor som mangler dersom et slikt regnstykke skal gå opp.
Det er den faktoren som heter «Det blødende Guds Lam».
Det er forskjell på å elske Gud og å frykte Gud. Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først» (v. 17-19).
Å elske har en helt annen dynamikk i seg enn frykten har. Men også Johannes er opptatt av det dobbelte kjærlighetsbudet: «Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (v. 20-21).

Det største bud i loven.
Kjennetegnet på vår tro.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Ingen å miste...

Bibeltekst: Matt 18, 12 – 18

Denne søndagens bibeltekst faller i to deler. Første del er en kjent liknelse: Om de 100 sauene, og den ene som roter seg bort. Den andre handler om det ansvaret vi har som kristne for å veilede hverandre. Budskapet i begge deler av teksten er dette: Det er ingen å miste!
Mange vil tenke at det er to helt adskilte tekster, men leser man dem i sammenheng, ser man også at de hører sammen. Fortellingen om han som leter etter den bortkomne sauen henger sammen med formaningen om å rettledere og korrigere hverandre.
Alle som har oppdratt barn, eller som husker hvordan det var å være barn, vet noe om den pedagogiske betydningen av å ha gjort en litt «skummel» erfaring. Denne erfaringen har også skapt ordtaket om at «brent barn skyr ilden». Noen ganger var barnet – eller en selv – kanskje ikke klar over den faren man utsatte seg for. Så har noen forklart det, og så vet man det.
Sånn kan det være i kristenlivet også. Ser vi at en medkristen er i ferd med å tråkke galt, er Jesu råd – kanskje tilmed befaling? – at man snakker sammen på tomannshånd, eventuelt et par stykker sammen. Ikke for å triumfere, men for at ingen skal bli borte fra fellesskapet. Ikke fra flokken, ikke fra menigheten.

Bildet av «den gode hyrde» er kanskje det mest kjente av alle kristne motiver, nest etter Jesus på korset. Det er et vakkert bilde. Men det har sin begrensning. For i Guds rike er det ikke slik at vi som kristne bare kan slappe av mens den ene av de 100 er i ferd med å rote seg bort; slappe av og regne med at Jesus ordner opp selv. Han vil nok lete og finne. Det vil han – men ved hjelp av oss. Vi har ansvar for hverandre. Ansvar for å lete etter den som går seg bort, ansvar for å rettlede den som tråkker feil. For vi har ingen å miste.

Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 22. juni 2013

Vitne om Jesus...

Preken for Treenighetssøndagen 26. mai 2013 – Frelsesarmeen, Askim



Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 45 til 48; i Jesu navn:
«Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.»

Slik lyder Herrens ord!


Vi har akkurat feiret pinse. «Kirkens fødselsdag», som den gjerne kalles. Løftet om at Jesus skulle sende Den Hellige Ånd sto sentralt i den undervisningen han ga fram mot påske. Og i de 40 dagene han var sammen med disiplene, mellom oppstandelsen og hans himmelfart, minnet han dem om dette løftet.

Dagens tekst er fra en slik «påminningsseanse». Tidligere hadde Jesus sagt: «Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 26). Han hadde også sagt: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av» (Joh 15, 26-27).

I dagens tekst leser vi: «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene...».
Disiplene var i en annen ende av læringskurven når Jesus sa dette, enn de hadde vært da han sa de tingene vi leste fra Johannes-evangeliet. Det ble sagt før påske; før arrestasjonen, korsfestelsen, begravelsen. Før oppstandelsen. Nå hadde alt dette skjedd. Disiplene visste mer, de hadde erfart mer. Nå kunne Jesus «åpne deres forstand». Det handlet ikke om å tilegne seg kunnskap, som fra ei lærebok. Det handlet om å tilegne seg innsikt, erfaring. De forsto mer, mer enn hele sannheten ville de forstå når Talsmannen kom.

Forrige søndag var det pinse. Vi kjenner fortellingen om pinseunderet. Ildtungene på disiplenes hode. De mange språkene disiplene snakket. De mange som kom til tro.
Men pinseunderet er ikke først og fremst ildtungene og språkene.
Pinseunderet er innsikten, kunnskapen og erfaringen; det at alt dette kom på plass for disiplene. Påminningen, som Jesus snakket om da han lovte dem Den Hellige Ånd. Pinseunderet er at Den Hellige Ånd ble en rettighet for alle troende.

Sist søndag leste vi hva som skjedde da Peter talte til den store folkemengden. Det står at budskapet «stakk dem i hjertet», og de spurte: «Hva skal vi gjøre?»
Hvordan oppsto dette stikket i hjertet?
Det kom fordi de fikk høre evangeliet. Det kom fordi noen vitnet.

Og nå er vi inne i dagens tekst og Jesu utfordring: «Dere er vitner om dette!»
Vi har lest to tekster tidligere i denne gudstjenesten.
Det er to tekster om å vitne.
Jesaia sitt kall: «Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss?»
Det var Gud selv som spurte. Og Jesaia svarte: «Herre, her er jeg! Send meg!»
Den andre teksten var om Paulus som vandret omkring blant dem mange templer og altre som sto på Aerogapos. På ett av disse sto det: «Til en ukjent Gud».
En slags helgardering, kanskje?
De gamle grekere hadde guder for det meste. Guder for krig, guder for fred. Guder for landbruk og guder for kjærlighet. You name it. Og likevel var det et savn, noe de manglet. Derfor satte de også opp et alter til en ukjent Gud.
«Dette som dere dyrker uten å kjenne, er det jeg forkynner», sa Paulus. Det var dette han var vitne om.

Vitner er viktige.
De er viktige i en rettssal. De er viktige når ting skal bekreftes eller dokumenteres.
Disiplene hadde den viktigste av alle kvalifikasjoner for å være vitner om Jesu verk og gjerning: De hadde sett det. De hadde vært til stede. De hadde hørt ham undervise. De hadde sett ham helbrede. De hadde dratt inn den store fangsten. De hadde sett ham stille stormen. De hadde sett ham lide og dø. De hadde møtt ham etter oppstandelsen. «Dere er vitner om dette!»

Det er Lukas som forteller om den samtalen som er dagens tekst. Det er helt mot slutten av hans evangelium, hans «første bok», som han skriver. Vi er fremdeles – rent kronologisk – i dagene mellom oppstandelsen og himmelfarten. Jeg ser for meg at dette er et referat av den samtalen Jesus hadde med disiplene underveis mot stedet der han fór opp til himmelen fra. Det siste møtet. Han hadde vist seg for dem. Han hadde vist at han var av kjøtt og blod; han hadde spist et stykke fisk. Og kapitlet avsluttes med at Jesus hentes opp, og at disiplene går tilbake til byen, til templet, der de lovpriser Gud.
I det neste skriftet Lukas skriver, og som vi kjenner som Apostlenes gjerninger, gjentar han så denne fortellingen om Jesu himmelfart, bare med en del flere detaljer. Og i det neste kapitlet forteller han om pinsen.

Denne søndagen kalles «treenighetssøndagen».
Å markere denne dagen, har lange tradisjoner i den kristne kirke. Den går tilbake til før år 1000. Det er den første søndagen i den andre halvdelen av kirkeåret. I det første halvåret feirer vi både jul, påske og pinse. I det halvåret som vi nå går inn, er det ingen slike «fester». Nå er alt på plass, liksom.
Troen på den treenige Gud har også svært lange røtter i den kristne kirkes historie. Det er en læresetning som i praksis alle kristne kirker står sammen om, selv om ordet «treenighet» ikke finnes i Bibelen. Men det er flere tekster der de tre – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – nevnes sammen, som en enhet. Den velsignelsen Paulus bruker i 2 Kor er bare ett eksempel: «Må vår Herre Jesu Kristi nåde, Gud, vår Fars kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med oss alle».
Vi har lest sammen Frelsesarmeens trosartikler tidligere i denne gudstjenesten. I den tredje av disse heter det: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære.» Og i den sjuende heter det: «Vi tror at anger for Gud, tro på vår Herre Jesus Kristus og gjenfødelse ved Den Hellige Ånd er nødvendig for å bli frelst».
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd! Treenigheten.

Hva innebærer det at vi er gått inn i treenighetstiden i kirkeåret? Det innebærer at vi er inne i vitnesbyrdets tid. «Dere er vitner om dette», sier Jesus i dagens tekst. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og Samaria og like til jordens ender», leser vi i Matteus-evangeliet, i det vi gjerne kaller «Misjonsbefalingen».

Ser du de rundingene Jesus beskriver i Misjonsbefalingen? Sirklene i vannet som han tegner opp?
Han begynner i Jerusalem. Det var disiplenes nærmiljø. Vårt nærmiljø er hjemmet, familien, nabolaget, de nærmeste vennene.
Så går han videre til Samaria. Jeg skal ikke stresse for langt at han nevner akkurat Samaria, men vi vet jo at jøder og samaritanere hadde sine «issues». Der skal dere vitne, sa Jesus. Arbeidsplassen – lokalsamfunnet.
Og så tar han den helt ut - «like til jordens ender».

Jeg skrev en artikkel for noen år siden om en ung frelsessoldat fra Mysen. Klara Muskaug, het hun. «Fra Mysen til Madhras» kunne visst den ha hett; eller «Fra Mysen til India». For det var dit hun dro. Det var der hun gjorde tjeneste i mange år.
Eller Ludvig Ringsby – den første misjonæren til Kina som Frelsesarmeen i Norge sendte ut. Han var fra Askim. Være vitner i Askim og Mysen – og like til jordens ender.

Vi skal ikke alle ta hele den sirkelbevegelsen. Noen av oss skal bli i Jerusalem. Noen skal ikke dra lenger enn til Samaria. Vi kan si det slik: «Ingen kan vitne for «alle», men alle kan – eller skal – vitne for noen».

«Dere skal begynne i Jerusalem», sier Jesus til disiplene i dagens tekst. Så legger han til: «Dere er vitner om dette». Om hva? Om det Skriften hadde sagt: «Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag».

Dere har kanskje hørt fortellingen om mannen som kom til den amerikanske predikanten Spurgeon? Han ville så gjerne være en evangelist, en sjelevinner, og nå ba han den kjente predikanten om råd. Hva trodde Spurgeon var Guds vilje med hans liv og tjeneste? Han var villig til å reise hvor som helst.
- Hva jobber De med? spurte Spuregon.
- Jeg er lokomotivfører, svarte mannen.
- Er fyrbøteren på lokomotivet Deres frelst?
- Ikke så vidt jeg vet.
- Da tror jeg det er Guds vilje at De skal bli på lokomotivet Deres, svarte Spurgeon.

«Dere skal begynne i Jerusalem», sa Jesus.
Det er mange måter å vitne på.
Munken Frans av Assisi, som levde på 1200-tallet, sa det slik: «Forkynn evangeliet – med ord, om nødvendig.»

Jeg leste i Vårt Land i forrige uke et intervju med Trond Eriksen, som er daglig leder i Evangeliesenteret i Norge. Han sier det er et økende problem at det blir stadig færre kristne miljøer dit man trygt kan anbefale de nyomvendte og tørrlagte fra Evangeliesenteret å søke fordi det å drikke alkohol blir stadig vanligere i disse miljøene. Jeg synes det er et tankekors. Derfor er jeg stolt av at det i hvert fall finnes ett slikt miljø, og at jeg tilhører det miljøet og den menigheten.
Jeg sier ikke nødvendigvis at det er «synd» å drikke alkohol.
Men dersom mitt eksempel – eller mangel på eksempel - fører noen til fall, er det synd, ikke bare i betydningen «uff så dumt da», men i religiøs forstand; det er synd mot Gud og mot en av hans minste.
«Forkynn evangeliet – gjennom ditt eksempel!» Bruk ord om nødvendig, men eksemplet er viktigere.

Hva er evangeliet?
Det er budskapet om omvendelse og tilgivelse – et budskap som skal forkynnes for alle folkeslag.
Men start i Jerusalem, sier Jesus. Begynn der du befinner deg. Og bring det videre derfra.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Pinse gjør det lettere å være kristen

Jeg har hørt mange pinseprekener i mitt liv. Jeg har holdt noen også, og det er alltid en stor utfordring å skulle formidle og forklare dette sterke, utrolige budskapet som gjør at pinsedag er «kirkens fødselsdag». Men den beste pinsepreken jeg har hørt, ble holdt av en gutt på ti år for mange år siden.

Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?» Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?

Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.

HJELPER OG VEILEDER
Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Ånden skulle komme som en hjelper og veileder. Han skulle hjelpe disiplene til kjenne det rette og leve rett. Han skulle minne dem om de ord Jesus hadde sagt, han skulle undervise dem, og han skulle gi dem kraft til å være vitner.
Derfor kan vi si at Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen. Vi kan saktens si det enda sterkere: Den Hellige Ånd gjør det mulig for oss å være kristne. Gjennom den hjelp, veiledning og utrustning som han gir den som tror på Jesus.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen ved at han forklarer innholdet i Guds ord for den troende, fra det å overbevise om synd og nåde, til det å gi trosvisshet og å veilede i troslivet. Den Hellige Ånd gjør det også lettere å være en kristen ved at han gir den kristne kraft til å vitne og til å leve i samsvar med Guds ord.
Den Hellige gjør det lettere å være en kristen. Dette er grunnen til at Gud gir Den Hellige Ånd til alle som tror på ham, og alle som tror at Jesus kom til verden for å frelse alle mennesker fra deres synd.

KJENNETEGN
Akkurat som mange indere har sitt kastemerke for å vise hvor de tilhører, har den kristne fått Den Hellige Ånd som bevis på hvor han eller hun tilhører. Soldaten har sin uniform, foreningsmedlemmet har sitt medlemsbevis, men den kristne har fått Åndens innsegl. Den Hellige Ånd er den kristnes identitetsbevis. Den Hellige Ånds komme til menigheten var Guds redningsaksjon for alle som tror på ham.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen.
Så den beste pinsepreken jeg har hørt, var svaret fra en gutt på 10 år til en radioreporter.

Herrens bønn...

Preken for 6. søndag i påske, Frelsesarmeen, Askim, søndag 5. mai 2013

Dette hellige evangelium er skrevet hos evangelisten Matteus, det sjette kapittel, fra vers sju til vers 13; i Jesu navn: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»
Slik lyder Herrens ord!


«Fadervår» er en av de mest sentrale tekstene i hele den vestlige kulturhistorien. Man snakker om å «kunne mer enn sitt Fadervår», og teksten brukes i mange sammenhenger.
Ett eksempel: 20. april 1992 var det en stor minnekonsert på Wembley i London etter at rockemusikeren Freddie Mercury – vokalisten i gruppa «Queen» - var død av aids. Konserten hadde som formål å samle inn penger til aidsforskningen, og en av artistene var David Bowie. Han innleder sin opptreden med å si at han ville gjøre «noe helt personlig» i kampen mot aids. Det han gjør, er å knele på scenegulvet og begynne å lese en tekst: «Our Father, Thou who art in Heaven, hollowed be Thy Name…». Han leser Fadervår.

Man kan selvfølgelig tenke at det var da en nokså teatralsk gimmick, og David Bowie er jo på mange måter en posør. Men jeg synes teksten han valgte er interessant. Han måtte gripe til et av kulturens grunnelementer for å sette ord på de følelsene som var inni ham – og kanskje inni publikummet hans også. Da nyttet det ikke med en poptekst eller en ny vise. Han måtte gripe tak i en av de mest fundamentale, mest grunnleggende tekstene i hele den vestlige kulturarven: Herrens bønn! Fadervår.

Teksten vi har lest er hentet fra Bergprekenen. Det finnes to fortellinger i evangeliene om hvordan «Fadervår» nært sagt «ble til». Den andre finner vi i Lukas-evangeliet, kapittel 11, og vi skal ta med den også: «En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» Han svarte: «Når dere ber, skal dere si: «Far! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. Gi oss hver dag vårt daglige brød. Tilgi oss våre synder, for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss. Og la oss ikke komme i fristelse.»

Jeg skal ikke gå inn i noen analyse av forskjellene i disse to fortellingene, og heller ikke de to utgavene av den mønsterbønnen, som Fadervår også er blitt kalt. Det er forskjeller, men for en som har brukt hele sitt voksne liv på å referere hva andre har sagt, er det ikke spesielt dramatisk med to referater som skiller seg litt fra hverandre. Kjernen i teksten er den samme, og Jesus kan saktens ha brukt de samme «poengene», enten han talte til en stor forsamling eller bare hadde de 12 disiplene foran seg. For poenget var ikke å lære verken disiplene eller folkemengden en tekst; det var å lære dem noe om bønn.

La oss se litt på dette med bønn:
Bønn har som forutsetning at mennesket tror man kan kommunisere med Gud, både som enkeltmenneske og som fellesskap, og at Gud kan svare, både den enkelte og fellesskapet. Å be er en måte å vise glede og takknemlighet på, men også anger og ønske om tilgivelse.

Dette er en allmenn, religiøs erkjennelse, men den er spesielt sterk i de tre religionene jødedom, kristendom og islam. Om det å be er en religiøs plikt eller en religiøs forrett, er det trolig ulike meninger om, også blant troende innen hver enkelt av disse religionene. Bønn er ellers ikke noe som er forbeholdt disse tre religionene: Bønn forekommer i alle religioner. I Bibelen omtales bønn første gang i 1 Mos 4, 26, siste gang i Åp 22,20. Det står mye om bønn i Bibelen, og det refereres også til mye bønn. Jeg har lest at i alt er referert 85 forskjellige bønner i Bibelen; mange av dem i Salmes Bok. En av disse bønnene fikk en slags renessanse for noen år siden, gjennom ei lita bok som het «Jabes bønn».
Om ham leser vi i 1 Krøn 4.10 at han bad slik: «Jabes påkalte Israels Gud og sa: «Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd! Om du ville lage det så at jeg slipper ulykke og smerte!» Og Gud lot ham få det han hadde bedt om.»
Hvem var Jabes? Det vet vi ingenting om. Vi vet bare at han bad en bønn, og at han ble bønnhørt!

En av lesetekstene denne søndagen er om den bønn Salomo bad da han ble konge etter sin far David. Det var også en enkelt bønn. Noen flere ord enn Jabes, men fremdeles enkelt: Han bad om visdom til å styre klokt.

I en andaktsbok av Karsten Isachsen fant jeg denne bønnen: «Gud – hvis det finnes en Gud; frels min sjel – hvis jeg har en sjel».
En enkel bønn. Få ord. En bønn som fanger opp både tro og usikkerhet; begge deler er en del av den religiøse erfaringen de fleste av oss gjør.

Jabes bønn var en enkel bønn.
Jeg er nokså sikker på at Jesus kjente fortellingen om Jabes – det lille som var å kjenne av den. Og jeg leser Jabes tankegang inn i det Jesus sier i sin undervisning om bønn; det er jo ikke Jabes som er tema for denne prekenen: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem!»

Hvem er det Jesus refererer til når han snakket om «hedningene»?
Vi har veldig lett for å tenke at når Jesus var kritisk mot noe, var det fariseerne og de skriftlærde han refset. Og ofte var det nok det. Men ikke her. Jesus ville aldri kalt fariseerne og de skriftlærde for «hedninger». Fariseerne og de skriftlærde var jøder; akkurat som Jesus selv. Når Jesus underviste om bønn, underviste han jøder. Disiplene var jøder; folkemengden som lyttet til bergprekenen var jøder.

Vi omtaler gjerne «Fader vår» som «bønnen Jesus lærte oss» eller som «Herrens bønn»; vi tenker på den som en kristen bønn. Men det er ingenting i denne bønnen som ikke en hvilken som helst from jøde kunne sagt både «ja og amen» til.
Antakelig er det heller ikke noe i Fadervår som ikke en hvilken som helst from muslim kunne slutte seg til. Det betyr ikke at Fadervår er en slags bønn for alle religioner. Men det er en bønn for de som tror på bare én Gud.
Når Jesus underviser om bønn, er det altså ikke de jødiske bønnetradisjonene han vil til livs, men de hedenske.

Og hvem var «hedningene»? For Jesus og hans samtidige var alle de som ikke kjente eller trodde på den ene, sanne Gud; de som ikke trodde på «Far, du som er i himmelen». Ordet «hedning» hadde et helt annet innhold på Jesu tid enn i dag. I dag brukes «hedning» om mennesker som ikke tror på noe som helst. Religionshistorisk er det helt feil. «Hedningene» både på Jesu tid og senere i historien trodde saktens, om ikke på Gud, så på guder. Det var jo derfor de brukte så mange ord; de ville ha gudenes oppmerksomhet. De var som små unger, snakket, ropte og skrek; egentlig en litt fortvilet situasjon: Se meg, da! Hør meg, da! Jeg maser jo på deg!

I Det gamle testamente har vi en kjent fortelling om dette møtet med hedningene og Guds representant. Guds representant; det var profeten Elia. Hedningene var representert ved 450 prester for guden Ba’al. Fortellingen står i 1 Kong 18; jeg skal ikke dra hele den fortellingen her, men den kom til et punkt der Guds profet og hedningenes prester satte hverandre stevne på fjellet Karmel.

«Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord. Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» (v. 21-25).
«Den guden som da svarer med ild, han er Gud».

Ba’als prester brukte hele dagen. Det står at de «påkalte Baals navn fra morgen til middag. «Svar oss, Baal!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket og hoppet de omkring det alteret de hadde reist. Da det var blitt middag, hånte Elia dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne.» Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant nedover dem. (…) Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enset dem.»

Da så Guds profet trådte fram, bad han en enkelt bønn: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket skjønner at du, Herre, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.» Da fór Herrens ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: « Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»

«Den guden som da svarer med ild, han er Gud».

Det hjalp ikke med de mange ordene, de veldige anstrengelsene og den sterke skrikingen.

«Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem!»
Det er altså ikke slik at vi gjennom mange ord kan tvinge Gud til å handle. Bønnens kraft – bønnens mulighet – ligger ikke i verken antallet på eller volumet i våre ord. Bønnen styrke og mulighet ligger hos Gud – den Gud vi retter vår bønn mot.
Kan Gud handle?
Ba’al kunne ikke det, simpelthen fordi han ikke fantes. Å be er derfor en bekjennelseshandling. Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»
Ber jeg en bønn, er det fordi jeg tror det finnes en Gud som bryr seg om hva jeg trenger!

Det samme sier Jesus: «For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»

Hva er det denne bønnen sier?
Den sier at den som tror, har en Far i himmelen.
Den sier at denne Far har et navn som er større enn alle andre navn. Vi husker kanskje det svaret Moses fikk da han sto ved den brennende tornebusken og hørte Herrens røst. «Hvem skal jeg si har sendt meg?» spurte han. «Hva er ditt navn?»
Og Herren svarte: «Jeg er den jeg er. Dette skal du si til Israel: Jeg Er har sendt meg».

«Navnet over alle navn er Jesus», synger vi ofte. «Navnet Jesus blekner aldri». Det er sant, begge deler. Men hvorfor er det sant? Jo, fordi det er slik som Paulus skriver i Fil 2; en tekst som trolig er en av de eldste, kristne salmer som finnes: «Derfor har også Gud opphøyd ham (Jesus!) til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Men bønnen sier mer.
Den sier at denne Far i himmelen, med navnet som er over alle navn, har et rike, og det er et rike som ikke går under.
Var det noen som hadde erfaring med riker som gikk under, var det jødene. Davids rike hadde gått under. Alle de andre rikene som hadde erobret dem i tur og orden, var gått under. Romerriket skulle også gå under. Men Guds rike? «La riket ditt komme» - det skal være en del av det du ber om, sa Jesus – at Guds rike skal vokse. Og at Guds vilje skal skje – både i himmelen og på jorden. Hvem har ansvaret for at Guds vilje skal skje?
Det må Gud selv ha. Vi blir jo bedt om å be ham fullføre sin vilje – på jorden, som i himmelen. Vårt ansvar er å gjøre det vi tror er Guds vilje med våre egne liv.

En bønn med en adresse. En bønn som sier hvem det er man henvender seg til: Navnet, riket, viljen.

Så kommer våre behov: Det daglige brød, tilgivelse og evne til å tilgi; disse henger sammen, og å bli bevart både fra fristelser og fra ondskap.
Men det er også alt! Det er slående hvor lite man egentlig ber om på egne vegne når man ber Fadervår.
Janis Joplin var en amerikansk artist som bare ble 27 år gammel. Hun døde i 1970, men ennå kan man høre den spesielle stemmen hennes når platene blir spilt i radio. Ikke minst denne: «Lord, won’t you buy me a Mercedes Benz». En flott bil; et fargefjernsyn, en helaften ute.

Du kan ikke forankre slike bønner i Fadervår. Det vi kan forankre, er dette: Det daglige brød, å bli bevart fra ondskap, å kunne gi og motta tilgivelse.

Hvordan kan man be om alt dette? Jo, «for riket er ditt og makten og æren i evighet». Denne avslutningen er ikke med i Lukas sin versjon av denne fortellingen, og kan vel ha kommet til i etterkant, som en liturgisk avrunding på en bønn som er blitt en del av gudstjenestens liturgi.

Bruk ikke mange ord, sier Jesus – fokuser på Gud og på det du trenger.

Vi snakker ofte om bønnens muligheter. Kanskje skal vi av og til også våge å snakke om bønnens begrensninger? Bønn er ingen automat der du kan bestille en vare eller tjeneste, og så får du den.
Dag Hammarskiöld skrev: «Menneskedyrets krav blir ikke bønn ved at man setter Gud som adressat».

Jesus sier: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det».



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Bryt, Herre, livets brød...

Preken tredje søndag i påske,
Askim korps, søndag 14. april 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det sjette kapittel, fra vers 30 til 44, i Jesu navn:
«Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.»

Slik lyder Herrens ord!


På kjøkkenveggen hos meg selv har jeg hengende et lite fat. Det gjengir en mosaikk fra 500-tallet. Denne mosaikken viser en kurv der det ligger noen brød – jeg klarer sant og si ikke å telle flere enn fire, men det femte kan jo ligge i bunn, og så er det dandert en fisk på hver side. Fem brød og to små fisker. En liten nistekurv; ei matpakke til én person.
Det er en suvenir, selvfølgelig. Jeg kjøpte den da jeg hadde et studieopphold i Israel sommeren 2001, og vi besøkte det stedet som kalles Tagbah.
Det er i gangavstand fra Genesaretsjøen, og er ifølge tradisjonen det stedet der dette skjedde som vi har lest om i dagens tekst. Det har vært et pilegrimsmål, et hellig sted helt siden den første kristne tid. Det har ligget en kirke der siden 300-tallet. Og i denne kirken, i gulvet, kan man se den mosaikk fra 500-tallet som jeg nevnte, og som jeg har en kopi av på kjøkkenveggen min. En kurv med fem brød, og to fisker dandert rundt kurven – en fisk på hver side. Rett bak mosaikken er det reist et alter, og under det alteret er det en stein. Det er – ifølge overleveringene – den steinen Jesus brukte som bord mens han delte opp og delte opp og delte opp den vesle matpakka, og gjorde at det ble mat nok for tusenvis av mennesker – og at det som ble til overs, var mer enn det som var utgangspunktet.

I norske reisehåndbøker kalles den «Brødunderkirken». På engelsk heter den intet mindre enn «The Church of Multiplication of loaves and fish». Multiplikasjon – ikke gangetabellen, denne gang, men mangfoldiggjøring. Ikke bare et brødunder, men også et mirakel med fisk. «Fish and chips»? I hvert fall fish and bread…
Søndagens tekst er egentlig to fortellinger. Den første handler om at Jesus trakk ut i ødemarken for å hvile sammen med disiplene. Han har akkurat fått høre om døperen Johannes’ død og trengte litt tid for seg selv. Jesus og Johannes var i slekt, gjennom sine mødre. Hadde de hatt mye kontakt med hverandre? Det vet vi ingenting om. Mødrene dere møttes; da var de begge gravide. Elisabeth, Johannes sin mor, var seks måneder lenge framme i svangerskapet enn Maria. Begge graviditetene hadde noe av miraklet over seg – Elisabeth på grunn av hennes alder; Maria på grunn av hennes uskyld. Og da de møttes, sier Elisabeth at barnet i hennes mage sparket av fryd da Maria nærmet seg – det var Frelseren og hans forløper som møttes for første gang!

Så møttes de ved Jordan, da Jesus ble døpt av Johannes. Jesus ble døpt og Den Hellige Ånd kom ned over Jesus. Røsten som lød fra himmelen. Et budskap til folket, et budskap til Jesus – og et budskap til Johannes: «Ditt oppdrag er fullført»!
Og nå var Johannes død. Drept på ordre av en konge som pratet over seg i fylla!
Ikke til å undres over at Jesus trengte litt tid for seg selv. Han trengte en time out. For å sørge over Johannes. Kanskje også for å tenke på det han selv hadde i vente?

Men Jesus fikk ikke være lenge alene sammen med disiplene. Folkemengden fulgte etter dem, de forsto hvor han hadde tenkt seg, og de kom ham i forkjøpet. «Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.»
Om mange ting. I mange timer. Det må ha vært litt av et seminar. Vi har ikke noe referat fra denne undervisningen. Noe av den er kanskje tatt med i bergprekenen? Kanskje fortalte han noe av lignelsene i løpet av dette seminaret? «Guds rike kan lignes med en mann som skulle ut på en lang reise…». Eller: «Guds rike kan lignes med en mann som hadde to sønner…».
«Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.»

Og da seminaret var slutt, viste Jesu omtanke og medfølelse seg også på et annet område: For når disiplene sa at nå fikk Jesus be folket om å gå, sånn at de kom seg hjem og fikk mat, svarte Jesus: «Dere skal gi dem mat!»
Hallo! Jesus! Hvor skal vi få den maten fra? Det vil gå med brød for 200 denarer – penger vi ikke har, forresten.
200 denarer. Det var mer enn en halv årslønn for en vanlig arbeider, det.
- Hvor mye brød finnes, da? spør Jesus. Og får svar: Fem brød. Og så to fisker, da. Alt monner, liksom…

Derfra og ut kjenner vi fortellingen - en av de mest kjente fortellingene fra søndagsskolen: Jesus metter fem tusen ved hjelp av fem brød og to fisker. Alle de fire evangelistene forteller om den begivenheten. Detaljen som mange av oss husker fra søndagsskolen, at det var nistepakka til en liten gutt som ga mat til så mange; den er det Johannes som har med. Han var ellers til stede, så han burde jo vite det.

Fem brød. Og to små fisker. Var de rå? Hadde gutten Johannes forteller om vært på fisketur, og så var dette dagens fangst som han ga Jesus, sammen med nistepakka si? Eller var de en del av nistepakka? Stekt på forhånd, som en slags pålegg til brødet?
Nå fikk Jesus det. Gutten overlot matpakka si til ham. Folket fikk beskjed om å sette seg ned. Markus kaller det «matlag»; noen på hundre og noen på femti. Langbord og småbord, kan man nesten si. De satte seg. De må ha fylt hele sletta. Fem tusen mennesker, i lag på femti og hundre. Det ene laget etter det andre. Ventet på mat. « Rekke på rekke», skriver evangelisten. «Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle.»

Hva tenkte disiplene? Hva tenkte folket? Hva tenkte den lille gutten med matpakka? Hva »tenkte Jesus selv, for den del? Han bad og brøt, brøt og bad. Og disiplene delte ut og delte ut og delte ut. Og menneskene spiste og spiste og spiste. «Og alle spiste og ble mette.»
Så ble det vel akkurat nok? «Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.» Øyenvitnet Johannes har med et par detaljer som Markus ikke har med. Han skriver at alle fikk spise så mye de ville, og han skriver at da måltidet var over, ba Jesus disiplene samle det som var blitt overs, slik at ingenting skulle gå til spille. 12 fulle kurver!

Hva skal vi så si om denne teksten?
En fin fortelling?
Selvfølgelig er det en fin fortelling!
Har den noe å si oss?
Selvsagt har den noe å si oss!
Men hva?

Fortellingen om brødunderet kan leses på flere måter.
Den kan leses som en bekreftelse på at Guds omsorg for menneskene gjelder det som har med dagliglivet å gjøre.
Den omsorgen; det ansvaret har han delegert videre til oss. «Dere skal gi dem mat», sa han til disiplene. Og hvem er «disiplene» i dag? Det er oss, det – den enkelte; kirken; Guds kirke på jord. Vi skal gi mat. Vi skal kle de nakne. Vi skal beskytte de forfulgte. Hva var det Jesus sa når han skildret den store domsscenen ved tidenes avslutning, i Matteus 25? «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Og til de på den andre siden: «For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.»

Dette blir det store skillet på dommens dag! William Booth sa det på sin måte: «Man kan ikke forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult!»

Det er altså ikke Guds vilje når mennesker sulter eller lider. Derfor ba Jesus disiplene skaffe mat til den store menneskemengden. De som har mat, de som har ressurser, plikter å dele med de som ikke har. Det er også en del søndagsskolefortellingen om gutten med matpakka!

Men fortellingen har også en åndelig side.
Jesus sa om seg selv «Jeg er livets brød». Som kristne omtaler vi gjerne Guds ord som «sjelens mat».
Fortellingen om brødunderet – som jeg tror er en fortelling om noe som faktisk skjedde – er også en undervisning om dette: At selv et enkelt Guds ord kan bli mat for mange, og generere langt mer enn det som var utgangspunktet: 12 fulle kurver.
Sulten, behovet for mat – det er ikke slik at vi oppsøker dette behovet. Det er sulten som oppsøker oss. Det er behovet for mat som melder seg i vår kropp og i våre tanker. Derfor var det folket oppsøkte Jesus også. Det var et behov som lå der – en lengsel. Hva besto den i, den medlidenheten Jesus følte med folket da de sto der på bredden og ventet på ham? Ikke i at de frøs eller satt i fengsel eller følte seg utenfor! Han så deres nød; han så den åndelige lengsel de bar på. Og dette underviste han dem om.

Et siste poeng: Disiplene kom til Jesus med det de hadde – de kom med de ressursene som fantes.
De hadde ikke brød til 200 denarer. Men de hadde fem små brød og to fisker.
Jesus ber oss aldri komme med det vi ikke har. Han ber oss komme med det vi har.
Jesus sier ikke at han vil bruke det vi ikke har. Han vil bruke det vi har.

Det er så lett å si: «Hadde jeg hatt det og det eller så og så mye; da skulle Gud fått det; da skulle jeg gjort mye, da!»
En mann sa til presten sin: «Å, bare jeg hadde hatt hundre sauer; da skulle Guds rike fått femti av dem!» Eller: «Om jeg hadde hatt tjue griser, skulle Gud fått ti av dem.»
- Men hva om du hadde to kuer? spurte presten. – Skulle Guds rike fått en av dem også?
- Hvorfor spør du om det? sa mannen. – Du vet jo at jeg har to kuer.

Gud forventer ikke at vi skal komme med det vi ikke har. Han ber oss komme med det vi har. Fem brød og to fisker, hvis det er det vi har. Våre evner. Vår tid. Våre midler.
«Dere skal gi dem mat!» En åndelig og en praktisk tilnærming. Et budskap og en håndsrekning.
Det ene utelukker ikke det andre. Salmestrofen «Bryt, Herre, livets brød» kan både synges og praktiseres på mange måter.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Tvileren Tomas

Andakt på Fyrlyskorpset, Oslo
Søndag 7. april 2013


«Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene
da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20, 24 – 19).

«Jeg tror det ikke før jeg får se det!»
Det er et uttrykk vi har hørt mange ganger. Kanskje har vi sagt det selv også i ulike sammenhenger. «Har du hørt det-og-det?» - «Jeg tror det ikke før jeg får se det!»

Vi har akkurat feiret påske.
Noen få dager der det skjedde en masse; fra Jesu inntog i Jerusalem, pågripelsen i Getsemane, forhøret, korsfestelsen, begravelsen – og oppstandelsen. Deretter: Møtene mellom den oppstandne Jesus og disiplene hans: Maria Magdalena, Peter, alle de gjenværende disiplene; samtalen på Emmaus-veien. Ordet spredte seg «som ild i tørt gress», som vi sier iblant. «Har du hørt det?» - «Har du hørt det?»
«Jesus lever!» - «Jesus lever!» Han har stått opp fra de døde! Mange har møtt ham! Maria Magdalena har snakket med ham! Peter har møtt ham! Vi har møtt ham!
Ti stemmer i munnen på hverandre: «Vi har sett Herren!»
Alle disiplene unntatt to: Judas, som hadde tatt sitt eget liv, og Tomas, som ikke hadde vært til stede da Jesus åpenbarte seg.

Apostelen Tomas!
Hva vet vi om ham?
«Tvileren Tomas», kaller vi ham.
Han hadde fult Jesus i tre år; han som de andre.
Han hadde hørt ham tale.
Han hadde sett ham helbrede syke, vekke opp døde.
Men han hadde også sett ham bli arrestert, forhørt, torturert og korsfestet.
Han hadde sett ham bli begravd.
Og nå skulle han være stått opp igjen?

Det er gått en uke siden påskemorgen.
En uke siden de hadde kommet, den ene etter den andre, Peter, Maria Magdalena, de andre ti – alle kunne de si det samme: «Vi har sett Herren!»
Den eneste som ikke hadde sett ham, var Tomas. Kunne han ikke bare godta det de alle hadde sett? Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Jeg synes på mange måter det er et ærlig svar. Det var noe som stoppet opp for Tomas. Dette ble for sterkt, for utrolig. «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
«Da kan jeg ikke tro.»
Han sa ikke: «Da vil jeg ikke tro». Da kan jeg ikke – da får jeg det ikke til.
Jeg har møtt mennesker som har sagt til meg: «Jeg vil gjerne tro på dette med Jesus og frelsen, men jeg kan ikke tro at det er for meg». Jeg kan ikke tro det – jeg får det ikke til – det er ikke for meg; kanskje alle andre, men ikke for meg.
Men evangeliet er nettopp for – deg! For meg, for deg!
Jeg tror det var derfor Jesus åpenbarte seg denne dagen – åtte dager etter påske. De var der, alle disiplene, men det var Tomas Jesus ville møte.
Tvileren Tomas?
Like mye: Den fortvilte Tomas.
Like mye: Den kjempende Tomas.
Like mye: Den lengtende Tomas.
Hva var det som hadde utløst gleden hos Peter og de andre disiplene? Hva var det som hadde utløst jubelen hos Maria Magdalena? Hva var det som hadde fått de to Emmaus-vandrerne til å løpe tilbake til Jerusalem, i stedet for å bli i losjiet sitt?
De hadde møtt Herren!
De hadde sett Jesus!
Tomas var ikke noe annerledes enn dem.
Skulle han kunne tro, måtte han møte Jesus. Og Jesus møtte ham.
Hva vet vi om Tomas?
Vi leser ikke særlig mer om ham i Det nye testamente. Han nevnes en gang i Apostlenes gjerninger, i første kapittel, i en oppramsing av alle apostlene. Så blir det stille om ham. Men i tradisjonen lever han videre. Og i følge den, kom han helt til India og grunnla den kristne kirke der. Denne kirken levde i så fall i mange hundre år sitt eget liv, isolert fra den mer og mer vestlige kristenheten. Ifølge tradisjonen led apostelen Tomas martyrdøden i år 72 etter Jesu fødsel, stukket ned bakfra av et spyd eller en lanse.
Han som ba om å få legge hånden i Jesu side; kjenne i naglegapet med fingeren – han ble selv stukket ned. Han fikk ikke bare møte den oppstandne – han ga også livet for ham.
Mange kristne som sliter med det å tro «sterkt nok», har Tomas som sitt forbilde. Han kjempet seg gjennom tvilen. Ja, han gjorde det, men ikke ved hjelp av tanker og argumenter. Han møtte Jesus. Og han avla sin bekjennelse: «Min Herre og min Gud».

Amen