De søkte samme tempel

Preken for 12. søndag etter pinse, 4. september 2011 – Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18. kapittel, versene fra 9 til 14; i Jesu navn: Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Slik lyder Herrens ord!


Vi har lest en av Jesu mest kjente liknelser: Fariseeren og tolleren.
Som litterært fyrtårn står den i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn. Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger. Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre ”fariseersk” – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseersk? Har ikke det lett for å være et annet ord for ”hyklersk”? Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet. Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som ”den tolleren der”. Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?

Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier. Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig. En parallell fra litteraturen: Bjørnsons drama ”Sigurd Slembe”, med stoff fra Norgeshistorien, åpner med at den unge Sigurd kommer inn i kirken, kaster seg ned ved alteret og sier: - Nå skal du høre, hellig Olav! I dag vant jeg på Beintein. Beintein var den sterkeste i landet. Nå er jeg!
Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker…

Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – ”en toller og synder”. Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!
Fariseeren og tolleren.
To menn. To typer. Egentlig innbyr de begge – men særlig fariseeren – til en slags karikatur. Det pompøse blir fort komisk. La oss prøve å legge fra oss den måten å betrakte dem på. La oss prøve å se på fortellingen en gang til, helt forfra.
Hva ser vi da?
Vi ser to menn som er på vei inn i templet.
De søker det samme tempel. De søker den samme Gud.
La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.
Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker!
La oss stanse litt der. ”Jeg takker deg, Gud, at jeg ikke er som andre mennesker!” Det var for så vidt en grei tanke. Ingen av oss er ”som andre mennesker”. Det er noe av det som er så spennende med Guds skaperverk. En Gud som har fantasi nok til å gjøre hvert eneste snøfnugg forskjellig fra andre, skulle han ikke ha fantasi nok til å gjøre oss mennesker like forskjellige – vi som er det ypperste han har skapt? Tolleren kunne for så vidt også ha sagt det: Jeg er ikke som andre mennesker.
Men fariseeren gjorde et poeng av dette, og brukte det poenget til å framheve seg selv: Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!
Tolleren ba ikke slik. Han var ikke opptatt av andre mennesker. Han var opptatt av Gud. Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi kan si at begge ba en bønn om seg selv, for seg selv. Men det hvor fariseeren ba en bønn for å fortelle Gud hvor storartet han – fariseeren – var, ba tolleren en bønn som tok utgangspunkt i hvor syndig han var.
Eller: ”Hvor syndig”. Jeg tror ikke det har noe for seg å gradere folks syndighet; at noen er så mye større syndere enn andre; er så mye verre enn andre. Vi kan kanskje tenke på den måten, rent menneskelig, men Gud tenker ikke slik. Dette med ”store” og ”små” syndere, er et språk Gud ikke skjønner. I Guds øyne er vi syndere – punktum. Foran Guds trone blir det bare stillet ett eneste spørsmål: Søkte du tilgivelse for din synd. Ikke ”dine synder”, men ”din synd” – ikke de ulike handlingene, men din syndige natur; den vi må frelses fra.
”Er du ren i hans blod?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din kledning renset;
er den hvit som sne?
Er du renset i Frelserens blod?”

Eller i siste verset:
Når vår Frelser kommer, vil du da bli glad?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din sjel beredt for himlens skjønne stad?
Er du renset i Frelserens blod?

De søkte det samme tempel.
De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.
Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.
Når jeg har tenkt på denne fortellingen og det jeg skulle dele med dere i formiddag, er det en annen bibelsk fortelling som har dukket opp i tankene mine. Det er en fortelling fra Det gamle testamente.

Det er også en fortelling om to menn som søkte den samme Gud. De søkte ham for så vidt i det samme tempel også, i det store tempel, den store katedralen som heter ”Guds frie natur”.
Jeg snakker om Kain og Abel.
De to eldste sønnene til de første menneskene på jorden. Vi leser i 1 Mos 4,1-2: ”Adam levde sammen med sin hustru Eva. Hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: «Jeg har fått en gutt av Herren.» Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker.”

Vi kjenner den fortelling, ikke sant? Vi leser i de neste versene: ”Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde. Abel bar også fram offer; han gav av de førstefødte lammene i saueflokken sin og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og hans offergave, men Kain og hans gave enste han ikke. Da ble Kain brennende harm og stirret ned for seg.”

Egentlig er dette en underlig fortelling.
Jeg har hørt flere forsøk på å forklare hvorfor Gud tok imot Abels offer, men ikke Kains. Det skulle være fordi Abels lam var en slags pekefinger mot Jesus – mot Guds offerlam. Det skulle være fordi Gud hadde mer behag i fedrift enn jordbruk.
Jeg synes ikke det er gode nok forklaringer. Og derfor er jeg kommet til – og det er en erkjennelse jeg har kommet til nå mens jeg har arbeidet med liknelsen om Fariseeren og tolleren – eller den har arbeidet med meg: Fortellingen om Kain og Abel velger jeg å lese i lys av liknelsen om Fariseeren og tolleren.

To menn som søkte samme Gud, men med hvert sitt sinnelag.
Hva er alternativet? En Gud som gjør forskjell på folk? En lunefull Gud?
Når Gud ikke enset Kains offer, var det ikke fordi det var noe galt med offeret. Men det var noe galt med det sinnelaget som Kain bar fram offeret med. Derfor skriver Hebreerbrevets forfatter i det som ofte kalles ”troskapitlet”: ”I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi Abel trodde, fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, det vitnet Gud om da han ofret. Og med sin tro taler han ennå etter sin død” (Hebr 11, 2).

Eller apostelen Johannes: ”For dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen av: Vi skal elske hverandre. Vi må ikke ligne Kain: Han var av den onde og drepte sin bror. Og hvorfor drepte han broren? Fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige” (1 Joh 3, 11-12).

Et annet eksempel på to som var i samme situasjon: Røverne på korset. De som ble korsfestet sammen med Jesus. ”Er ikke du Guds Sønn?” sa den ene – ”Frels deg selv og oss!” Men den andre sa: ”Frykter du ikke engang for Gud?” Og til Jesus sa han: ”Tenk på meg når du kommer i ditt rike.”
Vi kjenner også Jesu svar: ”I dag skal du være med meg i Paradis.”

Ikke så lenge før dramaet på Golgata hadde Jesus talt til disiplene sine om de siste tider: ”Som det var i Noahs dager, slik skal det være ved Menneskesønnens komme. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal Menneskesønnens komme være. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen” (Matt 24, 37 – 40).

Igjen dette bildet: To personer. To kategorier. To resultater.

To menn gikk opp i templet for å be.
En scene fra musikalen ”Glory” – den henter handlingen sin fra Frelsesarmeens pionertid i England. I et møte kommer uteliggeren Jimmy fram til botsbenken. Det samme gjør en såkalt ”fin frue”. De havner ved siden av hverandre, og korpslederen sier: - Flytt deg litt, Jimmy…
- Nei, sier kvinnen, - vi søker jo samme Frelser.

De søkte samme tempel. De søkte samme Gud. De søkte samme alter. De søkte samme Frelser.
Templet er åpent for alle.
Gud tar imot alle.
Alteret er der for alle.
Jesus døde for alle.
Han døde for alle som ber: ”Gud, vær meg synder nådig.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

DE FALSKE PROFETENE

Søndagsbetraktning for 14. august 2011

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene (Matt 7, 15 – 21).

Dagens bibeltekst er hentet fra den siste delen av det som gjerne kalles Jesu bergpreken. I denne delen av teksten kommer Jesus med en rekke fyndord og advarsler. Det er her vi finner ”den gylne regel”, og her advares det både mot falske profeter og falske disipler. Hele prekenen munner ut i en formaning om å bygge på fjell, og ikke på sand.
Når Jesus advarte mot ”falske profeter”, var det en formulering som ga mening for de som hørte ham. Fenomenet var kjent, for å si det slik. De falske profetene var et fenomen fra gammeltestamentlig tid. De ga seg gjerne ut for å være Guds sendebud, men for det meste snakket de myndighetene og opinionen etter munnen. Stod valget mellom det profetiske og det populære, behøvde man aldri å tvile på hvor en falsk profet ville lande.

I løpet av kirkehistorien har det vært gjort mange forsøk på å definere og artsbestemme falske profeter. I ettertid er noen av dem samtiden kalte ”falske profeter” blitt vurdert blant kirkehistoriens mest lysende skikkelser.
Det er til dels frisk bildebruk Jesus viser oss i denne teksten. I tillegg til å advare mot de falske profetene, beskriver han noen kjennetegn på dem. De seiler under falsk flagg, må man kunne si – er ulver og kler seg ut som sauer. Men viktigere enn forkledningen, er konsekvensene. Dere skal kjenne dem på fruktene, sier Jesus. Dersom det som skulle være en drueranke viser seg å ha torner, eller det som skulle være et fikentre viser seg å bære tistler – da bør man ta et hint. ”Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt”, slår Jesus fast.

Mot slutten av Matteus-evangeliet, når Jesus snakker om de siste tider, kommer han tilbake til de falske profetene. ”Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste”, sier Jesus her (Matt 24, 11-12), og han forsterker dette ytterligere: ”Om noen da sier til dere: 'Se her er Messias', eller: 'Der er han', så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill” (v. 23-24).
To av Jesu disipler, apostlene Johannes og Peter, kommer med de samme advarslene i sine brev til de hedningekristne menighetene. Peter knytter tråden tilbake til Israelsfolkets historiske erfaringer med falske profeter når han skriver: ”Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det stå fram falske lærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører i fortapelsen, og til og med fornekte den Herre som har kjøpt dem fri” (2 Pet 2,1).

Her får vi det viktigste kjennetegnet på hvordan en falsk profet skal kjennes igjen: Ved at Jesus blir fornektet som frelser. Man kan si mange fine og store ord om Jesu eksempel, om hans betydning og det verdifulle i hans undervisning. Det er først når Jesus blir anerkjent som menneskenes frelser, han som kom for å forsone menneskene med Gud, at vi snakker om kristendom. Apostelen Johannes sier det slik: ”Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud” (1 Joh 4,1b-3).

Slik lyder Herrens ord!


Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 13. august 2011

Amazing Grace...

Preken for fjerde søndag etter pinse – fellesmøte i Frelsesarmeen i Askim 10. juli 2011


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 15. kapittel, der vi leser de ti første versene i Jesu navn:
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om».

Slik lyder Herrens ord!


Tidlig på 1970-tallet ble en salmemelodi en verdensslager. Et kjent, skotsk sekkepipeorkester hadde spilt inn melodien ”Amazing Grace”, og den ble rett og slett en slager. I kjølvannet av den instrumentale suksessen kom også teksten fram igjen – den var sikkert ikke glemt, men den fikk ny aktualitet. Fikk nytt liv. Den var allerede oversatt til norsk minst en gang, av Trygve Bjerkheim i 1966, nå ble det laget flere norske versjoner.
Salmen ble skrevet av John Newton i 1773 og ble publisert i 1779. John Newton levde et mangfoldig liv, blant annet som slavehandler, men mesteparten av sitt liv var han prest i den engelske kirke. Den er blitt kåret som verdens mest avholdte salme, og den som synges mest, tett fulgt av ”Å, store Gud”.

Hvorfor denne salmehistoriske innledningen? Av en eneste grunn: Det som står i salmens første vers, i den opprinnelige versjonen:

Amazing grace! How sweet the sound
That saved a wretch like me!
I once was lost, but now am found;
Was blind, but now I see.

Jeg var en gang fortapt, men nå er jeg funnet! Det er dagens prekentekst. Det er dagens episteltekst også. I once was lost, but now I’m found.

Det ene lammet – den ene mynten. To liknelser fra Jesu munn der han forteller den samme historien – historien om at Jesus er opptatt av den enkelte. Også fra Jesu eget liv finnes det mange fortellinger som bekrefter dette. Midt i en stor folkemengde merket han at noen rørte ved klærne hans. ”Hvem rørte ved meg?” spurte han. Disiplene ble vel nesten litt oppgitte. ”Hallo; her er det folk som trenger seg på fra alle kanter og spør du hvem som rører ved deg?” Men Jesus visste at denne berøringen ikke var noen dult; det var en målrettet, bevisst handling. ”Får jeg bare røre ved det ytterste av klærne hans, blir jeg frisk!” I den store forsamlingen var det en kvinne som hadde tenkt slikt. Og som hadde handlet slik. Og det hadde gått en kraft ut fra Jesus som hadde helbredet henne. Den ene!

Prekenteksten denne søndagen handler imidlertid ikke bare om ”den ene”; den handler om ”den ene som er kommet bort”. Det ene fåret – av de hundre. Den ene mynten – av de ti.
Jesus har ingen å miste. Jesus har ingen han kan avse eller ofre – det var derfor han ofret seg selv.

Hva var bakgrunnen for at Jesus fortalte disse lignelsene?
Det var en kritikk som ble rettet mot Jesus: En kritikk av det selskapet Jesus omga seg med: ”Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: - Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.”

Vi er sikkert kjent med denne formen for sosial dynamikk, noen hver av oss. Kjent med at det finnes oppfatninger av ”passende” og ”upassende” selskap.

Tidligere i sommer hadde jeg en interessant samtale med en spennende dame. Hun heter Marit Myklebust, og i en alder av 49 år ble hun nylig ordinert til tjeneste som offiser i Frelsesarmeen. Hun er daglig leder for Frelsesarmeens gatehospital i Oslo, et lavterskeltilbud til syke rusmisbrukere i Oslo. Jeg skulle intervjue henne, og spurte slik: Hadde du tenkt du skulle bli frelsesoffiser når du ble stor?
Da fortalte hun noe som hun selv hadde glemt i mange år, men som noen hadde minnet henne på: Som 18-åring var hun en kort tid frelsessoldat i hjembyen Egersund. Da var hun på Frelsesarmeens årskongress i Oslo. En morgen da hun og noen venninner skulle av gårde fra sitt flatsenglosji i Frelsesarmeens lokale på Grønland til møtet i Ekeberghallen, holdt de på å komme for sendt fordi Marit ble opptatt av å snakke med noen menn som tydelig var alkoholmisbrukere. – Jeg husker det ikke selv, men senere er jeg blitt fortalt at jeg etter den samtalen hadde sagt at jeg ville bli frelsesoffiser, forteller hun i dag.

Hva prøver jeg å peke på?
Jeg tror det må være dette: En ung frelsessoldat som så at viktigere enn de mange – ”vellykte”? – som samlet seg til gudstjeneste var ”tollere og syndere” som ikke oppsøkte dette fellesskapet.

Hva var Jesu svar på kritikken?
Det var å fortelle tre lignelser. To av dem har vi lest her – de er dagens prekentekst. Den tredje er kanskje den mest kjente av alle Jesu liknelser – en fortelling som står som en påle i verdenslitteraturen: Liknelsen om den fortapte sønn! Jeg skal ikke falle for fristelsen til å snakke om den her i kvelden, men i stedet holde fast ved de to lignelsene som er vår tekst: Den ene sauen – den ene mynten.

Sauen først!
Denne liknelsen kan til forveksling minne om en annen, kjent liknelse fra Jesus, nemlig fortellingen om Den gode hyrde. Motivet er det samme: Hyrden som ikke skyr noen anstrengelse for å finne det ene fåret han har mistet. Alt annet må ligge – det er det tapte fåret som har prioritet.
Samtidig er det en forskjell: I liknelsen om den gode hyrde handler det bare om hyrden og fåret. I den liknelsen vi har lest i dag – den om det bortkomne fåret – handler det også om de 99. Hyrden – det ene fåret – og de 99. De som hyrden forlater for å finne det ene.

Betyr det at de 99 blir forsømt mens det blir lett etter den ene? ”Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?” Er ikke dét en sjanse å ta? Hva om de 99 er spredd for alle vinder når man kommer tilbake med det ene?

Jeg tror Jesus har tenkt: De 99 har hverandre. Liknelsen om det bortkomne fåret er også en liknelse om kirken. Om menigheten.

Vi synger i en kjent sang:
”Jesus vil ha alle.
Selv om ni og nitti var
trygt i folden i forvar,
mangler ett, ei nok han har.
Jesus vil ha alle.”

De 99 har hverandre. De troende har hverandre. Men så lenge det mangler noen, er ikke huset fullt. Så lenge det mangler noen, er det et hull i veggen, en stol som er tom. Husker dere lignelsen om det store gjestebudet? Den står i Luk 1, 14, 15-24 og handler om en mann som innbød til et stort gjestebud. Vi tar den fortellingen med oss:
«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: 'Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' En annen sa: 'Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' Og en tredje sa: 'Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.' Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm og sa til tjeneren: 'Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.' Tjeneren kom tilbake og sa: 'Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.' Da sa herren til tjeneren: 'Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.»
Mitt hus skal bli fullt! ”Slik lyder Herrens ord”, kan det være nærliggende å si!

Hva var utgangspunktet vårt igjen?
Jo, det var den kritikken fariseerne og de skriftlærde rettet mot Jesus for den sosiale omgangen hans. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Skjønte de liknelsen han fortalte dem? Jesus tilhørte en tradisjon der fortellingen var både undervisning og argumentasjon. Derfor svarte han ikke: - Ja, men hør nå her… I stedet fortalte han en historie. Han ga dem en liknelse. Men han ga dem også en konklusjon: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Mange har nok stusset over denne setningen. ”Nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse” – hvem er det? Er Jesus ironisk? Jeg velger å tro at han gir oss en påminning: Du var også på villstrå en gang. Du var også utenfor. Men du ble hentet inn. På samme måte som hyrden hentet inn deg, henter han nå inn andre. ”Jesus må ha alle”. ”Mitt hus skal bli fullt.”

De 99 var ikke overlatt til seg selv – de var overlatt til hverandre. Til det fellesskapet som heter kirken, det fellesskapet som heter menigheten.

Vi har hørt to andre tekster bli lest her i kveld. Hva var budskapet til profeten Mika?
Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd for resten av sitt eget folk? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.
Eller fra apostelen Paulus: Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.
Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
De tre tekstene for denne gudstjenesten utgjør en helhet.
Mika-teksten peker framover – den er et løfte
Jesus-teksten er på nåtidsplanen – Jesus sier hvem han er, hva han gjør og hvorfor han gjør det.
Paulus-teksten er undervisning. Undervisning om Jesu liv, hans lidelse og død og både hva vi har i Jesus, og hva Guds vilje med våre liv er: For av nåde er vi frelst, ved tro. Det er ikke vårt eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
Lete etter det bortkomne fåret – lete etter den tapte mynten. Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

En samtale i natten

Preken i Askim korps
Treenighetssøndagen 19. juni 2011


Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det tredje kapittel og de 15 første vers, i Jesu navn:
Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.' Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
Slik lyder Herrens ord!


Se for deg situasjonen: To menn sitter og snakker sammen.
Den ene er Nikodemus, en lærd, velutdannet mann. Han tilhører samtidens elite, både politisk, religiøst og kulturelt. Den andre er Jesus. Slik samtiden kjente ham, var han sønn av en tømmermann fra Nasaret. Han var en av samtidens kjendiser, en mann ”alle” hadde hørt om og hadde en mening om. Han gikk omkring og snakket om Guds rike. Dessuten skjedde det så mye rundt ham. Folk som hadde vært syke, var blitt friske etter å ha møtt Jesus. Dette gjorde at Nikodemus oppsøkte Jesus og ga ham en honnør som mange andre i hans omgangskrets ville vært tilbakeholdne med: ”Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham.”
Det var utgangspunktet for samtalen – en samtale som dreide seg om Gud som Far og Skaper, om Den Hellige Ånd og om Frelseren Gud hadde lovet å sende.

Samtalen foregikk om natten, og mange har hengt seg opp i dette. De har ment at Nikodemus må ha vært litt feig. Han våget ikke å komme til Jesus i dagslys. Han er nesten blitt et ordtak på den måten: Å si at noen ”kommer som Nikodemus om natten” er ikke akkurat noe kompliment.
Det spørs om man ikke gjør Nikodemus urett med en slik konklusjon. Han hørte til i en kultur der natten var tidspunktet for denne typen samtaler, med spørsmål og svar, argument og respons, påstand og konklusjon. Da var det svalt og kjølig, da kunne man tenke klarere og mer logisk enn om dagen. Leser man samtalen nøye, ser man hvordan den til å begynne med er bygget opp etter et slags logisk mønster med spørsmål og svar; spørsmål og svar.

Nikodemus var en skriftlærd. Han kunne denne formen for samtale. Det var en samtale mellom likemenn; en samtale der begge som deltok i samtalen hadde respekt for hverandre.
Og det er en interessant side ved denne samtalen.
Nikodemus var så langt fra den eneste skriftlærde som oppsøkte Jesus. Det leser vi om flere steder. Men som regel er det en tilføyelse i disse tekstene: ”Dette sa de fordi de ville prøve ham” eller ”de ville fange ham i ord”. Nikodemus hadde ikke noe slikt ønske. Han var nysgjerrig på Jesus. Han hadde respekt for Jesus. Han kalte ham ”rabbi” – han kalte ham ”lærer”. «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»

Det er to lærere som sitter og snakker sammen i denne første delen av samtalen. Men i vers 9 brytes dette mønsteret, etter at Jesus har snakket om å bli født på ny. Da faller Nikodemus ut av rollen han har hatt til da, som den ene av to likeverdige samtalepartnere som har utvekslet synspunkter. ”Hvordan kan dette skje?” spør han.
Jesu svar kan nesten virke litt skarpt: ”Du er en lærer for Israel og vet ikke det?” Deretter fortsetter han, og nå spør ikke Nikodemus mer. Heretter er han eleven som sitter ved lærerens føtter. Nå får han svar på de spørsmålene som han har båret på og kanskje ikke helt vært i stand til å sette ord på: Hvem er denne Jesus – utover det at han er en lærer sendt fra Gud? Og hva betyr det å bli født på ny? Hvordan blir man frelst? Så lærd og livserfaren var Nikodemus at han visste det ikke ville være nok å holde loven og budene. Det ga ikke de svarene han lette etter. Han må ha hatt mye å tenke på da samtalen i natten var slutt.

Jesus underviser Nikodemus i denne samtalen.
Ellers når vi leser om Jesu undervisning, er det i form av taler. ”Bergprekenen” er det mest kjente eksemplet på dette. Om dette var én lang tale Jesus holdt eller om evangelisten har redigert sammen flere av Jesu taler til den teksten vi kjenner i dag, er det ulike oppfatninger om. Jeg synes ikke det er viktig om det var det ene eller det andre. Jeg ser liksom ikke for meg at noen sto og stenograferte det Jesus sa. Samtidig må vi huske at dette var en tid og en kultur der det å memorere ting var den viktigste formen for overlevering. Det var på samme måte i sagatiden i Norge, tusen år senere. Man memorerte taler, man memorerte fortellinger. Noen av oss gikk på skole i en tid da det var greit å pugge. Det vi pugget den gang, sitter ennå. Jeg kan ennå komme opp med tekster jeg pugget for 50 år siden. Tekster jeg memorerte for 50 år siden. Slik overlevde fortellingene, slik overlevde sangene, kvadene, salmene. Slik levde også Jesu ord videre.

For mange år siden så jeg en film som het ”Fahrenheit 451”. Filmen er fra 1966, jeg så den vel åtte-ti år senere. Det er en film om et totalitært framtidssamfunn der bøker er forbudt. Myndighetene vet, ut fra historien, at kritiske tanker, opprørske tanker og farlige tanker har en tendens til å overleve i bøker. Så alle bøker i dette samfunnet samles inn og brennes. Hovedpersonen i filmen jobber som ”brannmann”, men oppgaven hans er ikke å slukke branner, men å brenne bøker. Men så blir han nysgjerrig på det han brenner. Han stikker noen av dem unna. Han begynner å lese. Så blir han oppdaget og må flykte. Han flykter ut i ødemarken og kommer til en koloni av mennesker som alle sammen har memorert én bok hver, og når den dagen kommer at bøker igjen er tillatt, skal ”deres” bok skrives ned. Blir en bok gammel og syk, overfører han teksten til en ungdom – siterer den for den unge, som gjentar den, pugger den, lærer dem. Slik overlevde litteraturen i århundrer. Slik ble Bibelen ført videre. Slik ble Jesu undervisning ført videre.

Hvordan har vi fått kjennskap til samtalen mellom Jesus og Nikodemus?
Jeg tror det er Nikodemus selv som er kilden. Han husket denne samtalen. Han memorerte den. Han gjenfortalte den.
To ganger til kan vi lese om Nikodemus i Johannes-evangeliet. Den ene gangen er i forbindelse med at jødenes Høye Råd, der Nikodemus var medlem, drøftet hva de skulle gjøre med ham. Noen ville gjøre kort prosess, og Nikodemus opponerer så forsiktig, så forsiktig: ”Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er forhørt, og en vet hva han har gjort?” Han får bare et hånlig svar fra de andre i rådet. Først da Jesus var død, sto Nikodemus fram som en av Jesu tilhengere, og deltok i begravelsen av den døde.
Så hører vi ikke mer om Nikodemus i Det nye testamente, men i følge gamle tradisjoner sluttet han seg til den kristne menigheten etter pinse, og han skal ha lidd martyrdøden. De siste ordene i søndagens tekst ble dermed en realitet for Nikodemus: ”…for at hver den som tror på ham (Jesus), skal ha evig liv”.

Denne søndagen kalles ”Treenighetssøndagen”. Det er søndag etter pinse. Pinse, som også kalles ”kirkens fødselsdag”. Pinse, da Den Hellige Ånd kom til disiplene, og dermed til kirken.
Å være født på ny, er å være født av Den Hellige Ånd. Det er dette Jesus forklarer Nikodemus. Det er dette Nikodemus synes er så vanskelig å fatte. Nikodemus var en jødisk lærd. Han satte sin lit til loven. Derfor forsto han ikke dette med å bli født på nytt. ”Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.' Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.”

Hva er det Jesus sier til Nikodemus her? Den lærde jøden som har satt sin lit til loven; hva er det han får høre?
Han får høre at loven er ikke nok. Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

Loven – Gud selv; Skaperen; Faderen
Nåden – Sønnen; Jesus Kristus.
Kirken – de hellige samfunn; fellesskapet av alle som er født på ny ved Den Hellige Ånd.
Trenighetssøndagen – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»

I sannhet: Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Herrens storverk på vårt eget språk

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2, 1-11)!

Det er særlig to tekster i Bibelen som sier noe om språk.
Den første er fra urhistorien, fra den tiden menneskene fremdeles bare talte ett språk. På et tidspunkt fikk de en idé: «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden» (1 Mos 11, 4)!
Men Gud likte ikke denne ideen, og han forvirret språket deres, slik at de ikke lenger forsto hverandre. Dette er urhistoriens forklaring på hvordan de ulike språkene oppsto. Stedet der det skjedde ble kalt for Babel. Navnet lever videre i uttrykk som ”babelsk forvirring”.
Den andre teksten er denne pinsedagens prekentekst.
Her kan man nesten si at språkene blir et lim som binder folkene sammen. Ikke fordi alle snakker det samme språket, men fordi alle språkene formidler det samme budskapet. ”Vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!”
All kommunikasjon og all formidling forutsetter språk.
Språk kan være mange ting. Frans av Assisi sa en gang: ”Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord!”
Med denne litt finurlige formuleringen pekte han på at det også finnes andre kommunikasjonskanaler enn de verbale.
Språk er ikke nødvendigvis bare ord. Det finnes millioner av mennesker som kommuniserer lydløst med hverandre. De har sitt eget språk – tegnspråket, som rommer mye skjønnhet og poesi, til tross for at det er helt lydløst.
Lydløst var det nok ikke på den øvre sal da pinsedagen opprant og Den hellige ånd fylte både huset og menneskene.
Det har vært tenkt, talt og skrevet mye rundt dette: Hvordan artet det seg? Hvor høyt var lydnivået? Var det – om man tillater en blødme – ”en babelsk forvirring”?
Helt sikkert ikke; ikke minst fordi Gud ikke er forvirringens Gud.
Det vi vet, er at budskapet om Guds storverk ble formidlet, og det ble formidlet på alle de ulike språk som var representert: partere og medere og elamitter – og alle de andre.
Det at ånden lot disiplene tale alle disse ulike språkene, og forkynne Guds storverk på den måten, viser det universelle i det kristne evangeliet.
Guds storverk og Guds nåde er ikke bare for ett enkelt folk eller noen utvalgte folk. Det er for alle.
Derfor forkynnes Guds storverk ”på våre egne tungemål” over hele verden, og derfor oversettes Bibelen til alle språk.
Dette er i tråd med den strategi Jesus påla disiplene sine å følge før han forlot dem på Kristi himmelfartsdag: ”… dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender» (Apg 1,8).
Nå hadde Jesus oppfylt sitt løfte: Den hellige ånd var kommet over dem, og de var i gang med å gjøre sin del: Forkynne Guds storverk på alle de tungemål som var representert.
Det er et prosjekt som fremdeles pågår – det å formidle budskapet om Guds storverk på hver enkelts tungemål og språk.
Velsignet pinse!

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 11. juni 2011

MER ENN VI BER OM...

Preken i Tønsberg korps 5. søndag etter påske, 29. mai 2011

Dagens prekentekst finner i apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Efesos, det tredje kapittel, fra vers 14 til 21; i Jesu navn:

Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.
Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde.
Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
Slik lyder Herrens ord!


Prekenteksten denne søndagen er ikke hentet fra evangeliene, slik prekenteksten nesten alltid er. Den er hentet fra brevene, nærmere bestemt apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Efesos.
Dette brevet skiller seg litt ut fra flere av de andre brevene Paulus sendte til menighetene rundt om kring. Det er mer generelt, det er mindre personlig. Det er for eksempel ikke en eneste personlig hilsen i dette brevet, som det er i mange av de andre. Han sier ingenting om indre forhold i menigheten – som han også gjør i mange av de andre brevene.
Brevet åpner med en fredshilsen, omtrent slik mange gudstjenester åpnes den dag i dag: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!»
Brevet bærer mer preg av å være et «rundskriv» til menighetene; det er mer et brev der apostelen deler tanker og betraktninger enn et brev med undervisning. Det er da også mange som har tenkt at dette er et slikt «sirkulærebrev». Det er grunnen til at det i mange moderne bibeloversettelser er satt en hakeparentes rundt ”i Efesos” i åpningshilsenen i brevet. Budskapet vil være det samme om man setter et annet navn inn der. Det kan like gjerne stå: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Tønsberg, de troende i Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!»
Mange har derfor tenkt at dette brevet kan være det brevet som ofte har vært betraktet som et ”tapt” Paulus-brev, nemlig det apostelen refererer til i brevet til menigheten i Kollosæ: ”Når dette brevet er lest opp hos dere, så sørg for at det også blir lest opp i menigheten i Laodikea, og at brevet fra Laodikea også blir lest opp hos dere” (4, 16).
Så mye om det teksthistoriske – la oss konsentrere oss om budskapet.

Prekenteksten vår begynner med en – skal vi kalle det ”liturgisk” formulering? ”Derfor bøyer jeg mine knær…”.
Hvorfor kaller jeg den ”liturgisk”?
Fordi Paulus bruker den samme formuleringen i åpningen av dette kapitlet.
Det er selvsagt ikke Paulus som har foretatt den inndelingen i kapitler og vers som vi bruker – den er gjort langt senere, rett og slett for at det skal bli lettere å finne fram i Bibelen. Men i det som i vår bibel er vers 1 i efeserbrevets tredje kapittel gjør Paulus et temaskifte. Etter å ha beskrevet Gud som alle folks Gud og Herre, og Jesus som alle folks frelser – menigheten i Efesos var en hedningkristen menighet, nemlig, går han over på en bekjennelse og en lovprisning. Den innleder han med de samme ordene: ”Derfor bøyer jeg mine knær”. Og han tilføyer: ”…jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld”. Etter å ha skrevet om sitt oppdrag, vender han tilbake til denne formuleringen, og til det som er vår tekst. Resten av teksten er trolig en liturgisk tekst, enten en salme eller en lovprisning, som ble brukt i urmenigheten.
Teksten er en bønn om styrke og innsikt, og vi kjenner igjen mange av de sterke formuleringene som vi ofte enten bruker selv eller hører bli brukt når det gjelder det å vokse i nåde og kunnskap: Må Kristus ved troen bo i deres hjerter, så dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Eller: Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Teksten er først og fremst en lovprisning. Det er en lovprisning som sier mye om hvem Gud er, men helt på slutten kommer det også en setning som sier noe om hva Gud gjør. Det er den setningen som er mitt hovedpoeng her i formiddag. Apostelen skriver: ”Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.”

Han som virker i oss med sin kraft – det er det ene.
Han som kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber og forstår – det er det andre.
Dette er altså en tekst om bønn.

Det er blitt sagt og skrevet og tenkt mye rundt bønn i den kristne kirke. Det er gjort mange erfaringer med bønn i den kristne kirke. Sterke erfaringer og mer hverdagslige erfaringer. Mirakler og helbredelser, men også de ”små” og enkle bønnesvarene – som det at man fant noe man lette etter, eller klarte en utfordring som man gruet for.

Jeg skal være helt ærlig med dere: Jeg synes mye av den bønneteologien man møter i kristne sammenhenger er problematisk. Det kan bli litt vel automatisk noen ganger.
Jeg tror på bønn.
Jeg har sett bønnesvar.
Jeg har sett mirakler.
Jeg har vært med og bedt for syke, og de har senere vitnet om at de ble friske.
Likevel: Når Paulus her skriver at Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, da tror jeg mye av nøkkelen ligger nettopp i dette: uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.
I en av de engelske bibeloversettelsene blir ordet ”beyond” brukt her. Han som kan gjøre uendelig mye mer ”beyond” det vi ber om og forstår. Ordet ”beyond” kan best oversettes med ”hinsides” – han som kan gjøre ”hinsides” det vi ber om og forstår.

Vi har tidligere i vår gudstjeneste lest en tekst fra Det gamle testamente. Det er profeten Jeremia sin hilsen til folket mens de var fanget i Babylon: ”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende lagnaden for dere og samle dere fra alle de folk og steder som jeg har drevet dere bort til, lyder ordet fra Herren. Og jeg vil la dere komme tilbake til det stedet jeg førte dere bort ifra.”

Det er også en tekst om bønn.

Og vi har lest teksten fra Johannes-evangeliet: ”Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far. Den dagen skal dere be i mitt navn, jeg trenger ikke spørre Far for dere da. For Far selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud. Jeg er utgått fra Far og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Far.”

Igjen en tekst om bønn.
Profeten Jeremia: Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.
Jesus fra Nasaret: Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far. Den dagen skal dere be i mitt navn, jeg trenger ikke spørre Far for dere da.
Jesus etablerer en ny – for å bruke et moderne ord! – ny ”kommunikasjonsplattform” når det gjelder forbindelsen mellom det menneskelige og det guddommelige. Denne plattformen heter ikke bare ”bønn”; den heter ”bønn i Jesu navn”.
Er det et spor fra denne plattformen i det som er dagens prekentekst? Kan vi kjenne igjen denne kommunikasjonsplattformen i det som Paulus skriver.
Jeg mener det.
Jeg tror det.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, skriver Paulus – han hvis navn løftene om bønnesvar er knyttet til. Og han sier videre: Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde.
Kjenne Kristi kjærlighet – han hvis navn løftene om bønnesvar er knyttet til.

Det står mye i Bibelen om bønn.
Det står mye i Bibelen om løfter knyttet til bønn. Løfter om å bli hørt. Løfter om å få svar. Men samtidig er det noen – skal vi kalle dem ”varsellamper”? Jakobs brev, kapittel 4, vers 2 og 3: ”Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe. Dere lever i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.”
I den første Bibelen jeg hadde, sto det slik: I beder og får ikke, fordi I beder ille, for å øde det i eders lyster.
Dere ber galt – dere ber ille. Hva er galt? Motivet er feil!

Om noen måneder er det 50 år siden FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkom ved en flyulykke i Kongo. Han var en kjent svensk politiker og diplomat. Etter hans død fant man et manuskript. Det ble gitt ut med tittelen ”Veimerker”. Det var en slags åndelig dagbok ”rörande mina förhandlingar med mig själv – och Gud", som Hammarskjöld selv hadde skrevet til en venn.
Denne lukkede, svært private diplomaten sto her fram som en varm og oppriktig kristen mystiker, nærmest en moderne Pascal.
Jeg leste den boka for mange år siden. Jeg var svært ung da jeg leste den, om lag 20 år. Mesteparten av det som sto i den gikk over hodet på meg den gang, og ville kanskje gjort det i dag også. Men ett sitat husker jeg: ”Menneskedyrets krav blir ikke bønn ved at man setter Gud som adressat.”

Dere får ikke, for dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.

Er det svaret på alle hvorfor knyttet til ubesvarte bønner?
Selvsagt ikke!
Og her står vi overfor ett av de store paradoksene i kristen tro og tanke: Hvorfor er det så mange bønner som ikke blir besvart?
Jeg sier ikke at de ikke blir hørt, for det blir de, men hvorfor blir de ikke besvart? Og i hvert fall ikke på en måte som gjør at vi oppfatter det som bønnesvar.
Jeg prøvde å antyde tidligere at noe av svaret på dette kan ligge i det Paulus skriver i dagens tekst: Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.

Da er det lett å tenke at i dette ”uendelig mye mer” ligger det et ”enda mer”. Ikke bare en smule, men et helt brød, for å vri litt på Øystein Sunde; ikke bare en dråpe, men en hel sjø.
For meg er det like naturlig å tenke at i dette ”uendelig mye mer” ligger det ikke nødvendigvis ”mer” i betydningen mengde, men i betydningen kvalitet. Hinsides det vi forstår og ber om – Guds tanker og ikke våre tanker – be i Jesu navn. Det er stikkord for de tekstene vi har lest sammen i formiddag.

Det er kanskje ikke noen som har formidlet dette bedre enn den svenske frelsesoffiseren August Storm.
Som en forholdsvis ung mann skrev han en sang der hver linje begynner med ordet ”Takk”. ”Tack, min Gud, för vad som varit”, heter den på svensk – ”Takk, min Gud, for tider svunne”. ”Sangen med de 32 takk”, er den blitt kalt.
Vi skal synge den om litt. Da synger vi også:
Takk for hva du åpenbarte,
takk for hva jeg ei forstår.
Takk for bønn som du besvarte,
takk for hva jeg ikke får.

August Storm var ung og sterk da han skrev denne sangen. Så fikk han en smertefull sykdom som først forkrøplet ham og til slutt tok livet av ham, bare 52 år gammel. Hans datter sa mange år senere: - Pappa fikk erfare alt han skrev om i sin sang.

Takk for bønn som du besvarte – takk for hva jeg ikke får.

Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

DEN GODE HYRDEN

Preken i Askim korps søndag 8. mai 2011 – andre søndag etter påske

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, det tiende kapittel, versene fra 11 til 16; i Jesu navn: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.» Slik lyder Herrens ord!



Det er en del tekster i Johannes-evangeliet som begynner med ordene «Jeg er»; tekster der Jesus sier noe om seg selv; «selvpresentasjoner» blir det kalt. Dette er en slik tekst. Vi har flere, og mange av dem er godt kjent for oss, og blir ofte sitert eller henvist til. Jeg skal nevne noen:
* Jeg er – det gode vintre, og min Far er vingårdsmannen. Det er én slik tekst.
* Jeg er – døren, eller porten, som det står i den nyeste bibelutgaven. «Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite». Den teksten innleder det kapitlet vi har lest fra.
* Jeg er – livets brød. Det er en tredje.
Og så har vi den som er dagens tekst: Jeg er den gode hyrde.
Bare så det er sagt: Jeg kommer til å bruke ordet «hyrde» her i formiddag; ikke «gjeter». Og jeg vil nok også bruke «får», og ikke «sau». Kanskje jeg tilmed sier «hjord», og ikke flokk. Jeg vet at den språklige betydningen er den samme, men det har kanskje litt med vane å gjøre for en som fikk sin første bibel for snart 50 år siden, og da het det både «hyrde», «får» og «hjord».

Jeg er!
Det er et veldig sterkt uttrykk i bibelsk sammenheng. Jeg tror at når Jesus brukte dette uttrykket, fikk de som hørte ham helt bestemte assosiasjoner til en helt bestemt bibelsk fortelling. Det var intet mindre enn fortellingen om da Gud ga Moses i oppdrag å føre Israels folk ut av Egypt og inn i landet som var lovet dem.
«Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere» (2 Mos 3, 13 – 14).

Denne selvpresentasjonen var det Jesus grep til. «Jeg er»...
Jeg er – den gode hyrde.
Jeg vet ikke hvor sterkt Salme 23 sto i folks bevissthet sånn i det daglige på Jesu tid. Kanskje står den sterkere hos oss, vi som lever i dag. Men den var kjent. Den var en del av – la oss kalle det barnelærdommen.
Herren er min hyrde jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.
Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Jo, det var kjente toner Jesus slo an med denne liknelsen.
«Jeg er» - selve Guds presentasjon av seg selv. «Den gode hyrde» - denne vakre trosbekjennelsen fra en av folkets største helter: Kongen, gjeteren og dikteren David.

Gjeteryrket var godt kjent blant de som hørte Jesus tale denne dagen. Det var et viktig yrke. Fedrift var en viktig næringsvei. Det ga mange arbeidsplasser og forsørget mange familier. Store formuer var bygd opp på denne næringen. Samtidig var det et yrke med lange tradisjoner. Det er nok å nevne Abraham, jødefolkets stamfar. Og Moses; han som førte folket ut av Egypt. Hva drev han med, i de 40 årene fra han flyktet fra farao og til han sto fram som folkets leder? Han gjette sauer for sin svigerfar Jetro.

Men det var også et yrke som kunne være farlig. Gjeteren kunne fort bli den eneste som sto mellom flokken og villdyrene, mellom sauene og de som ville drepe, stjele eller ødelegge. Da måtte han verge flokken med sin kropp, med sitt liv. Dette er det Jesus går inn i når han sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene.»
Hva er det som kjennetegner den gode hyrde, til forskjell fra – kanskje ikke den onde hyrde, men den likegyldige; leiekaren?

Forskjellen er at den gode hyrde gir sitt liv for fårene. Han stikker ikke av.

Vi har akkurat feiret påske.
Vi har hørt fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse.
Jesus – han som sa om seg selv at han er den gode hyrde.
Jesus – han som viste i handling at han er den gode hyrde.
På hvilken måte? Ved at han ga sitt liv for fårene. Han forlot dem ikke. Han overlot dem ikke til villdyrene.
Det er kjennetegnet på den gode hyrden.

Men å være hyrde, innebærer også en annen oppgave. Det innebærer å være leder. La oss gripe tilbake til David og hans salme igjen: Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.

Hyrden skulle lede fårene; han skulle sørge for at de kom til områder der de fikk hvile, der de fikk næring, der de fant ny kraft. Han skulle lede dem på de stiene som førte til målet - «på de rette stier for sitt navns skyld». Ikke nødvendigvis de snorrette – men helt klart de riktige.

Hyrdetjenesten er også en tjeneste i menigheten. Skal jeg si noe om det, blir det en annen preken over en annen tekst enn den vi har foran oss i formiddag. Det som er dagens tekst og dagens tema er Jesus som den gode hyrde. Den gode hyrde som den som gir sitt liv for fårene.
Men Jesus har mer å si om den gode hyrden. Han har et kjennetegn til. Hør bare: «Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far.»
Jeg kjenner mine – og mine kjenner meg, sier Jesus, og så bringer han inn farsmotivet. Ikke først og fremst det generelle farsmotivet, men han sier noe om det fellesskapet som var mellom ham og hans himmelske far. Det tette båndet mellom ham og hans far, blir en beskrivelse av fellesskapet mellom hyrden og fårene. De kjenner hverandre.

Denne gjenkjennelsens – hva skal vi kalle det? Mystikk? - er et velkjent fenomen og en velkjent erfaring. Den viser seg hos mennesker og den viser seg hos dyr.
I store dyreflokker eller fugleflokker kan foreldre og unger kjenne hverandre igjen på skriket eller på stemmen. En selvopplevd hendelse: Mona og jeg var stasjonert i Akureyri. Martin var blitt født ved St. Hans-tider før vi kom dit, så han var liten. Han var baby. Da han ennå var ganske liten, sju, åtte måneder gammel, skulle vi på offisersmøter i Reykjavik. Skulle vi ta ham med? Noen i korpset foreslo at de kunne passe ham. De hadde fire barn selv, så det burde være helt trygt. Det var det også. Han var kongen i familien de to-tre dagene. Så kom jeg og skulle hente ham. Han satt på gulvet og lekte, men da han fikk øye på meg, slapp han det han hadde og krabbet med lynets fart mot meg og ga klar beskjed om at pappa kunne bare våge å gå uten ham...
Som far gjorde det sterkt inntrykk på meg, dette nesten desperate behovet for å oppnå kontakt, for å bli løftet opp, for å bli tatt med.

Jeg kjenner mine, sa Jesus – og mine kjenner meg.
Det kjennetegner den gode hyrde.
Det kjennetegner – jeg sier det stor ydmykhet – den som er far contra den som passer; den som er mor, contra den som ikke er det. Bildet halter litt, for det finnes mange strålende barnevakter rundt om kring; venner, tanter, onkler, besteforeldre.

Det tredje leddet i denne selvpresentasjonen fra Jesu side, handler om hvem han er hyrde for.

Han har slått fast at han er den gode hyrde, og han har begrunnet det. Han har også vist oss det båndet som finnes mellom hyrden og hjorden. De kjenner hverandre. Han kjenner dem – de kjenner ham. Men Jesus sier mer: «Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.»

Jesus var jøde. Han var omgitt av jøder; disiplene hans var jøder; tilhørerne hans var jøder og motstanderne hans var jøder. Jødene var Guds utvalgte folk. Det hadde de vært helt siden Sinaipakten mellom Gud og folket ble opprettet. Dersom noen fra andre folkeslag ville høre til i den jødiske menigheten, måtte de omskjæres. Det var paktstegnet.
Jeg gir mitt liv for fårene, sier Jesus, men så legger han til noe: Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Jeg har også andre får som ikke hører til denne sti, som det het i tidligere oversettelser.
Hvordan skal denne litt kryptiske formuleringen forstås?

Jeg leser dette bibelverset som et frampek mot noe som skulle komme tydelig fram både i Apostlenes gjerninger og i Paulus sine brev: At evangeliet ikke bare er for en gruppe eller for ett folk. Det er for alle mennesker, alle slekter, alle raser og alle folkeslag.

Tenk bare på Jesu avskjedsord til disiplene, før han ble tatt opp til himmelen:
”Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»
Det er som et ekko av den teksten vi nettopp har lest: ”Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.”

Vi leste en tekst fra profeten Esekiel tidligere i vår gudstjeneste. Det var også en hyrdetekst. Esekiel var en av profetene fra eksiltida; fra folkets babylonske fangenskap. Når han på Herrens vegne sier ”Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem”, er det naturlig å lese dette i et slikt perspektiv. ”Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem igjen fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land”, og videre: ”De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake.”

Men som så mange andre av de gammeltestamentlige profetiene, har også denne et dobbelt siktepunkt; ett i et forholdsvis kort tidsperspektiv og ett i et lenger. Derfor handler ikke denne profetien ”bare” om at jødene skulle komme tilbake til landet sitt fra Babylon, ei heller at de skulle komme tilbake til det hellige land etter nesten 2000 år i diasporaen, slik mange også leser den, men den handler også om at evangeliet har et globalt sikte; at det gjelder hele verden.

Derfor lar vi han få det siste ordet; han som sier om seg selv at han er den gode hyrde, når han sier om den hjorden han er betrodd: For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen