FARISEEREN OG TOLLEREN - TO MENNS BØNN

Preken for søndag 23. august 2009 på Frelsesarmeen i Askim


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 9 til 14; i Jesu navn:
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Slik lyder Herrens ord!


"Toller og fariseer" - "tollere og syndere". Det er ordpar som har gått inn i språket vårt og som er like naturlige som "Knoll og Tott", som "Per og Pål". De er blitt som ordtak, disse begrepsparene. Opprinnelsen til disse ordparene er, som veldig mange andre språklige verktøy, fra Bibelen, fra Det nye testamente, fra Jesu liknelser. Det finnes mange slike. "Sluke kameler" er ett av dem, "bjelken i øyet" er en annen.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu liknelser. I denne liknelsen setter Jesus opp to kontraster. To ytterpunkter i folks anseelse. Fariseeren - den lærde, den respekterte, den fromme. Tolleren - skurken, medløperen, den uærlige.
Vår oppfatning av fariseerne er nok langt på vei bestemt av hvordan de stilte seg til Jesus fra Nasaret. De var imot ham, de var kritiske til ham, de konspirerte mot ham. Ordet ”fariseer” har overlevd i språket helt til i dag, og er blitt et annet ord for ”hykler” eller for en som mer opptatt av det ytre enn av det indre livet.
Som en generell beskrivelse av fariseerne, er nok dette litt urettferdig. Mange fariseere var oppriktig interessert i Jesus – de var fascinert av ham og de trodde på ham.
Nikodemus var en slik fariseer. Han som kom til Jesus om natten og snakket med ham.
En annen av disse fariseerne het Simon. Han innbød Jesus hjem til seg. Det var en gest. Han kunne nok å ha vært en bedre vert; det var mens Jesus og vennene hans var hjemme i fariseeren Simon at en kvinne som hadde levd et syndig liv – noen tror det var Maria Magdalena – kom og vasket Jesu føtter med håret sitt.
Og i det samme kapitlet som denne teksten er hentet fra, leser vi om en som også må ha vært fariseer, et medlem av jødenes råd. Vi kjenner ham som ”den rike, unge mann”; han med spørsmålet: - Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Men som gruppe var nok ikke fariseerne kollektivt innmeldt i Jesu tilhengerskare. De var kritiske til Jesus – de var negative til ham – de motarbeidet ham.
Tollerne hadde et minst like dårlig ord på seg i samtiden som det fariseerne har fått i ettertiden. Og for tollernes vedkommende var nok dette fortjent. De sto mellom folket og okkupasjonsmakten. De var okkupasjonsmaktens tjenere, og de utnyttet folket. De tok avgifter i nokså stor grad etter skjønn, og overskuddet puttet de i egen lomme. De skapte seg formuer på den måten. Vi leser om en slik toller i Luk 19. Han het Sakkeus, og han var svært rik, leser vi.
Vi leser om en annen toller også – han kalles både Levi og Matteus, og er identisk med ham som ga oss Matteus-evangeliet. Han var en av Jesu disipler. At Jesus kalte en toller med i disippelflokken, må ha gjort inntrykk. Vi leser om dette kallet i tre av de fire evangeliene, og det er interessant å se hvordan de presenterer dette kallet. Det gjør de litt forskjellig. Den ene evangelisten sier at Jesus så ”en toller”. Den andre sier at han så ”en mann”. Men den tredje sier at han så – Levi; han så mannen, han så mennesket. Ikke bare en toller, ikke bare en mann, men ett bestemt, konkret menneske.

De som gikk forbi tollboden, så nok først og fremst tolleren. Men Jesus så individet.
Det gjorde han nok i møtet med fariseere også; som for eksempel i møtet med Nikodemus eller i møtet med Simon. Eller i møtet med ”den rike, unge mann”. Om ham står det tilmed at ”Jesus så på ham, og fikk ham kjær”.
Så når det ble sagt om Jesus at han ”spiste med tollere og syndere”, må det i sannhetens navn legges til at han spiste med fariseere også.

Så mye om bakgrunnen. Så mye om tollere og fariseere sånn i stort. Nå skal vi se på teksten. En tekst – en fortelling, en liknelse – om én konkret toller og én konkret fariseer. En oppdiktet toller og en oppdiktet fariseer. Jesus bruker dem som eksempler. Lukas forteller oss hva hensikten var med å bruke disse eksemplene: ”Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen”.
Slik ble fariseerne betraktet av den første, kristne menighet, og det inntrykket har holdt seg. Jeg sjekket ordet ”fariseer” på wikipedia, og der sto det at ”ordet «fariseer» er i dag brukt om en som er en hykler. Dette kommer av at Jesus mente fariseerne var mer opptatt av ytre renhet enn av kjærlighet til Gud og mennesker - det som virkelig var viktig”.

Med denne liknelsen skisserer Jesus med noen raske pennestrøk to mennesketyper. Og nå skal vi se bort fra at den ene var en toller og den andre en fariseer. La oss ta utgangspunkt bare i den første setningen i Jesu liknelse: ”To menn gikk opp til templet for å be”.
To menn. To personer. To mennesker. De kunne ha vært fariseere begge to, de kunne vært tollere, begge to, eller de kunne ha vært hva som helst annet, begge to.
To menn gikk opp i templet for å be.

Vi husker fortellingen om da Jesus kalte evangelisten og apostelen Matteus, og hvordan evangelistene beskriver dette. Var det en toller som satt der? Var det en mann? Eller var det Levi?

To menn gikk opp i templet for å be.
Så hopper vi over den neste setningen, og vi dropper titlene. Hva står vi da igjen med? Vi står med den samme fortellingen og den samme lærdommen.

Den ene ”stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”.

Man behøver ikke være fariseer for å be slik. En slik bønn sier ikke noe om hva yrket ditt er eller hva tittelen din er. Men den sier noe om hva slags person du er. Den sier noe hjertet ditt, slik vi ofte bruker hjertet som en beskrivelse på troen.
Det var den ene.

Den andre?
Han ”sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!”
Igjen: Du behøver ikke være toller for å be en slik bønn. Det holder lenge med å være et menneske som har forstått hvordan ens egen stilling er overfor Gud: Jeg er en synder som trenger nåde! Jeg har ikke noe å komme med selv, som vi ofte sier i kristne sammenhenger.

Vi kjenner vel sangen der det heter i omkvedet: ”Jesus, meg selv jeg deg bringer”. Det er det eneste jeg har å komme med. ”Er det noe å ha da?” kunne det være fristende å spørre. Vil Jesus ha det? Vil Jesus kunne bruke det?

Vi kjenner svaret.
Hele evangeliet er et rungende ja til de spørsmålene. Ja, mer enn det: Det er ikke noe annet Jesus vil ha. Herren trenger ikke mennesker som stiller seg opp og forteller både ham og menigheten at de er så mye bedre enn alle andre – i hvert fall er de bedre enn de fleste. De kan han ikke bruke. Og hva mer er: Ved å be slik, forteller de at de egentlig ikke trenger ham heller.
Det var den store forskjellen mellom fariseeren og tolleren. Derfor ble Jesu konklusjon som den ble: ”Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen


Hva skal jeg gi til min Frelser?
Hva kan jeg gjøre for ham?
Røkelse, myrra, juveler.
Ei kan forslå til Guds Lam.

Hva skal jeg gi til min Frelser?
Lepper som priser hans navn,
Føtter som går på hans stier,
Dyrtkjøpte sjeler til gavn.

Hva skal jeg gi til min Frelser?
Evig jeg tjene ham vil,
Elske ham, følge ham, leve,
For hva han kaller meg til.

Kor:
Jesus, meg selv jeg deg bringer,
Legger meg ned for din fot,
At du meg evig skal eie,
Jeg er jo kjøpt med ditt blod.

Å FORDELE DET HIMMELSKE BRØDET

En annen gang på den tiden var en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte Jesus disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien; noen av dem kommer jo langveisfra.» Disiplene svarte: «Hvordan kan noen skaffe brød til å mette alle disse her i ødemarken?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju,» svarte de. Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem i stykker og ga til disiplene for at de skulle dele ut, og de delte dem ut til folket. De hadde også noen få småfisk. Han velsignet dem og sa at også de skulle deles ut. Og de spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju store kurver. Det var omkring fire tusen mennesker der. Og han lot dem dra hjem (Mark 8, 1-9).

Dette er den ene – og minst kjente – av de to fortellingene vi har i Det nye testamente der det fortelles om at Jesus mettet store folkemengder med forholdsvis små ”matpakker”. Tusenvis fikk det de trengte, til tross for at utgangspunktet var forholdsvis beskjedent. Det kunne være fristende å sammenlikne de to fortellingene – for det er to ulike fortellinger om to ulike begivenheter, men la det ligge nå, og la oss konsentrere oss om denne teksten og det den sier.
Først og fremst er det en tekst om Jesu omsorg. Det gjelder begge de fortellingene vi har om dette. Det er fortellinger om Jesu omsorg, og denne omsorgen er total. Den omfatter hele menneskets tilværelse, og ikke bare deler av den. Den som tror at Jesu omsorg bare omfatter den åndelige delen av menneskelivet, har oppfattet like lite som den som tror den bare omfatter den legemlige. Få visste bedre enn nettopp Jesus at om mennesket ikke lever av brød alene, lever det slett ikke uten brød. Derfor angår det Jesus om mennesket har brød eller ikke, og det er mot hans vilje dersom noen sulter. Det var ikke bare denne dagen ute i ørkenen han var opptatt av dette – det er han fremdeles.
Da Jesus ble fristet av djevelen i ørkenen rett etter sin dåp, var dette en av fristelsene han møtte: Ble han sulten, kunne han jo bare gjøre steinene til brød. Det kunne han gjort nå også. Og nå ville det jo ikke være for seg selv og sine egne behov, men det ville være for folket. Det ville være for de tusenvis av menneskene som der og da trengte brød.
Men han gjorde det ikke. I stedet for å gjøre steiner til brød, brukte han det brødet som allerede var der. Sju brød. Sju brød? Tusenvis av mennesker? Han tok dem, ba takkebønnen og så begynte han å bryte det opp for at disiplene skulle begynne å dele ut. Han forvaltet ressursene – han fordelte dem, og det ble mat til alle.
Kan man lære noe av det – i et valgår? Kan man lære noe av det – under en finanskrise? Kan man lære noe av det – i en verden der millioner av mennesker sulter, og dør av sult hver eneste dag? Heller ikke i vår tid ønsker Jesus at mennesker skal bli sendt sultne av gårde. Det brødet disiplene hadde – og litt fisk, viste deg seg – var fellesskapets ressurser som ble bragt til Jesus, som ble forvaltet og fordelt, og som viste seg ikke bare å være tilstrekkelig, men ga overskudd.
Det himmelske brødet har vi allerede. Vår oppgave er å fordele det. Som enkeltmennesker. Som kirke. Som samfunn.
Det er som det heter i den bønnen vi finner i salmen ”Å, Jesus, åpne du mitt øye”. Der sier vi til Herren ”…at alt jeg her på jorden eier, er borget gods, og alt er ditt”.



(Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 26. juli 2009

SLIK LYDER HERRENS ORD...

Preken ved felleskristen gudstjeneste -
Frelsesarmeen, Askim søndag 19. juli 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel, fra vers 20 til 25, i Jesu navn: "Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ' Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.' Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: 'Din idiot!' skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: 'Din ugudelige narr!' skal være skyldig til helvetes ild. Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien".
Slik lyder Herrens ord!

Jeg avsluttet denne lesningen med den gamle formuleringen "Slik lyder Herrens ord!" Dere som har hørt meg preke noen ganger, vet at jeg pleier å avslutte lesningen av bibelteksten med den setningen. Det er en formulering jeg er blitt glad i. Den forteller meg at teksten vi har delt sammen, er ikke en hvilken som helst tekst. Det er en tekst fra Guds ord. Teksten vi har lest, er Guds ord. "Slik lyder Herrens ord!" Nå har Herren talt!
Teksten vi har lest kan være en "god" tekst; en tekst som får oss i godt humør. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som oppmuntrer oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som skaper ettertanke. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som refser oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst vi ikke skjønner. Og likevel: "Slik lyder Herrens ord!"

Jeg har noen ganger hørt uttrykket, at man leste "et slikt velsignet ord". Men hvis vi tror at det som står i Bibelen er Guds ord, så er vel alt som står "et velsignet ord"? Å bli velsignet er jo ikke bare å få en god følelse? Hvis velsignelse bare er en god følelse, ble ikke jeg velsignet av dagens prekentekst. Men velsignelse handler om å stå foran Guds trone og høre hva han har å si.
Slik lyder Herrens ord!

Jeg er ikke der, rent teologisk, at jeg tror alt som står i Bibelen skal leses like bokstavelig. Når det i åpenbaringen snakkes om "de fire verdenshjørner", er det en poetisk formulering, ikke en geografisk. Men ord fra Jesu munn stiller i en kategori for seg. Derfor har en av sangene i denne gudstjenesten vært Mattias Orheim sin sang: "Ved Jesu føter ei stille stund - når orda kjem frå hans eigen munn".
Og prekenteksten denne søndagen er ord fra Jesu egen munn. Teksten er hentet fra Bergprekenen, denne sterke oppsummeringen av Jesu lære og forkynnelse som er plassert nesten helt først i Matteus-evangeliet.
Mye av det Jesus sier i Bergprekenen er et flammende oppgjør med datidens religiøse establishment, med fariseerne og de skriftlærde. Ja, dagens prekentekst åpner med et slikt oppgjør: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.

Her kunne jeg gjort det lett for meg selv, og holdt en preken om de sider ved samtiden, både når det gjelder det religiøse, det åndelige og andre sider ved samtiden som jeg ikke liker, og anvendt Jesu ord på det. Men så slår det meg - og det er her den eventuelt gode følelsen blir borte: Sånn kan sikkert noen anvende Jesu ord på meg også. På det jeg sier. På det jeg skriver. På det jeg representerer.
Da er det knapt Herrens ord som lyder - da er det mine; eventuelt dine.

Hva er det så dagens tekst handler om?
Den handler ikke om hvilke skjellsord vi bør unngå. Den handler om vårt forhold til vår neste, og gjennom det: Vårt forhold til Gud.

Vi har lest to andre tekster også i dette møtet. En fra Det gamle testamente og en fra brevene. La oss bruke dem til å navigere i forhold til prekenteksten. Fra moseloven først, denne oppsummeringen av budene som Moses ga før folket gikk i landet og Moses ble igjen på fjellet: ”Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det”.

Hvordan skal dette forstås? Jeg forstår dem slik: Budene er noe som gjelder i hverdagen. Kristendom er hverdagsliv. Budene er ikke noe vi skal lete høyt og lavt etter. De finnes. De er gitt oss. De er en del av den arven vi har.
Dessuten: Evangeliet forteller at denne arven er en gave som er gitt oss. De er gitt av nåde. Det er det evangeliet handler om. Paulus skriver derfor: ”Vi gjør tjeneste ved Guds Ånd, vi er stolte av Kristus Jesus og setter ikke vår lit til det ytre. Ytre sett har jeg grunn til selvtillit. Om andre mener de kan sette sin lit til det ytre, kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins ætt, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven. Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap”.

Paulus kunne vise til mer enn de fleste: Han hadde en opprinnelse å være stolt av; de religiøse ritene var ivaretatt i hans liv, hans status i samfunnet var på plass. Han hadde vært lydhør for de politiske signalene i samtiden – ”uklanderlig i min rettferdighet etter loven”, skriver han. Men så oppdager han at ikke noe av dette fører fram. Det saken gjelder, er å ”vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.

Samme dag som jeg begynte å arbeide på denne prekenen, fikk jeg melding om at en vi har kjent i noen år var gått bort. En som var på min alder, en som hadde gått på mange nederlag i livet. Jeg kunne sikkert laget en liste der jeg sammenliknet meg selv med vedkommende, det være seg som samfunnsborger, som forelder eller noen av de andre funksjonene vi har som mennesker. Jeg ville antakelig fått flere poeng på de fleste av de parametrene.
Og så da? Jeg vil, like lite som Paulus, kunne levere et poengkort ved himmelporten og tro at det vil være adgangstegnet. ”Hva skal jeg med det?” vil Herren spørre. ”Hvorfor har du drevet og notert disse tingene?”
Hva blir det spørsmål om den dagen? Det blir spørsmål om man har vunnet Kristus og blitt funnet i ham, ”ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.

Kan vi bruke et så enkelt ord som ”barnetro”? Vedkommende jeg har nevnt, hadde barnetroen. Den var enkel. Den var trygg. Den lå fast. Så var det ikke uten en baktanke at også barnetroen – begrepet og sangen – også har vært tema i denne gudstjenesten.

La oss vende tilbake til prekenteksten. Det er en tekst om vårt forhold til Gud og vårt forhold til hverandre. ”Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien.”
Hører vi ikke en etterklang av Fadervår i denne teksten? "Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere”?

Bergprekenen er en interessant tekst på mange måter. For her gjør Jesus noe han ikke gjør andre steder, han setter opp noen kontraster. ”Dere har hørt det er blitt sagt – men jeg sier dere”. Dagens prekentekst er den første av disse kontrasteringene. Så følger det flere – i alt er det fem slike kontraster i forhold til kravene i den gamle moseloven. Og legg merke til dette: Jesus opphever ikke kravene fra moseloven – han forsterker dem; han utdyper dem. Han får fram at synd ikke først og fremst er et spørsmål om konkrete handlinger, men om å være i sannhet, være i oppriktighet, være i kjærlighet.
Synd er ikke først og fremst handlinger vi klarer å holde oss borte fra, det er noe vi må frelses fra. Ikke den ytre rettferdighet, men hjertets renhet. Frelst av nåde. Renset i Jesu blod. Så var det ikke uten grunn at vi sang, før prekenen, Ole Brattekaas sin mektige lovsang i moll: ”Ren og rettferdig, himmelen verdig”.
Ordet forkynner – at mine synder – kommer han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi – Sønnen har gjort meg virkelig fri.
Fri i fra nøden, dommen og døden. Amen! Halleluja!
Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

DEN RIKE MANN OG LASARUS

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravd. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 'Far Abraham,' ropte han, 'forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.' Men Abraham svarte: 'Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.' Da sa den rike: 'Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.' Men Abraham sa: 'De har Moses og profetene, de får høre på dem.' Han svarte: 'Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.' Abraham sa: 'Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde'» (Luk 16, 19 – 31).

Liknelsen om Den rike mann og Lasarus står i en særklasse blant Jesu mange liknelser. Lukas er den eneste av evangelistene som refererer denne liknelsen. Det er den eneste liknelsen der noen av personene opptrer med et eget navn. I de andre hører vi om ”en enke”, ”en dommer”, ”en far som hadde to sønner”, ”den eldste sønnen”, den yngste sønnen”, ”en gjeter”, ”en samaritan”. Den ene personen det fortelles om i denne liknelsen omtales også slik: ”En rik mann”. Motstykket hans er ”en fattig mann”, men den fattige mannen får også et navn. Han het Lasarus. Navnet betyr ”han som Gud hjelper”.
Men Lasarus var ikke et tilfeldig navn i Jesu bevissthet. Lasarus var navnet på en av Jesu venner, Han var den tredje i søskenflokken i byen Betania der Jesus etter tradisjonen oppholdt seg en del. Han var bror til de to søstrene Marta og Maria. I Joh 11, 5 står det om disse: ”Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus”.
Liknelsen om Den rike mann og Lasarus er tilsynelatende lett å forstå. Det er tilsynelatende en fortelling om at de som er rike og lever i luksus her nede på jorden, kommer til ”pinens sted” etter døden. Og de som sultet og led her nede, skal få det godt og bli frelst og salig etter døden.
Jaha? Men er dét evangeliet, da?
De fleste av oss vet at det er det ikke. Evangeliet er ikke budskapet om at alle rike går fortapt, og det er heller ikke budskapet om at alle fattige blir frelst. Det må derfor være noe i denne fortellingen som Jesus ikke sier eksplisitt, men som tilhørerne forsto. Dette ”noe” har ikke med forholdet mellom rikdom og fattigdom å gjøre, men det har med forholdet mellom Gud og mennesker å gjøre, og det forhold at fordi vi alle er Guds barn, har vi også et ansvar for hverandre. Lasarus var en fattig tigger, og den rike mannen overså ham. Det var et brudd på de religiøse forpliktelsene han hadde som jøde overfor de fattige. Det er først etter døden, når Lasarus sitter i nærheten av deres felles stamfar Abraham at den rike mannen blir oppmerksom på ham.
Hva var altså den rike mannens synd? Ikke at han var rik. Kanskje heller ikke det at han forsømte de religiøse pliktene sine i og for seg. Men ved å forsømme dem, viste han at rikdommen var viktigere for ham enn Guds lov.
Jesus fortalte også andre liknelser som handler om dette. Liknelsen i Luk 12, 16 - 21 om den rike bonden er en av disse: ”Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: 'Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?' Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Kanskje er disse liknelsene inspirert av det møtet vi leser om i Matt 19, møtet mellom Jesus og hans om gjerne kalles ”den rike unge mannen”?
Da det gikk opp for den rike mannen i denne liknelsen at han hadde kastet bort sine muligheter, begynte han å tenke på brødrene sine. Og igjen er det Lasarus han appellerer til, tiggeren som han hadde oversett et helt liv: Om ikke han kunne dra tilbake og vitne for brødrene hans, så i hvert fall de kunne bli frelst?
Men det er ikke gjennom spektakulære hendelser evangeliet skal forkynnes. Det er gjennom Guds ord. Det er gjennom vitnesbyrdet. Også det vitnesbyrdet som det er å være til stede for de av våre medmennesker som trenger oss. ”Forkynn evangeliet på alle måter”, skal den hellige Frans av Assisi ha sagt. ”Om nødvendig, også med ord.”

Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 13. juni 2009

PINSE GJØR DET LETTERE Å VÆRE KRISTEN

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» (…)Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere (Joh 14, 15 – 21; 26).

Jeg har hørt mange pinseprekener i mitt liv. Jeg har holdt noen også, og det er alltid en stor utfordring å skulle formidle og forklare dette sterke, utrolige budskapet som gjør at pinsedag er «kirkens fødselsdag». Men den beste pinsepreken jeg har hørt, ble holdt av en gutt på ti år for mange år siden.
Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?» Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?
Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.

Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Ånden skulle komme som en hjelper og veileder. Han skulle hjelpe disiplene til kjenne det rette og leve rett. Han skulle minne dem om de ord Jesus hadde sagt, han skulle undervise dem, og han skulle gi dem kraft til å være vitner.

Derfor kan vi si at Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen. Vi kan saktens si det enda sterkere: Den Hellige Ånd gjør det mulig for oss å være kristne. Gjennom den hjelp, veiledning og utrustning som han gir den som tror på Jesus.

Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen ved at han forklarer innholdet i Guds ord for den troende, fra det å overbevise om synd og nåde, til det å gi trosvisshet og å veilede i troslivet. Den Hellige Ånd gjør det også lettere å være en kristen ved at han gir den kristne kraft til å vitne og til å leve i samsvar med Guds ord.
Han gjør det lettere å være en kristen gjennom den utrustning han gir, de åndelige gaver, nådegavene. Han gjør det lettere å være kristen gjennom det fellesskapet vi er satt inn i; fellesskapet med Gud og med hverandre.

Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Dette er grunnen til at Gud gir Den Hellige Ånd til alle som tror på ham, og alle som tror at Jesus kom til verden for å frelse alle mennesker fra deres synd.

Akkurat som mange indere har sitt kastemerke for å vise hvor de tilhører, har den kristne fått Den Hellige Ånd som bevis på hvor han eller hun tilhører. Soldaten har sin uniform, foreningsmedlemmet har sitt medlemsbevis, men den kristne har fått Åndens innsegl. Den Hellige Ånd er den kristnes identitetsbevis. Den Hellige Ånds komme til menigheten var Guds redningsaksjon for alle som tror på ham.

Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen.

Den beste pinsepreken jeg har hørt, er fremdeles svaret fra en gutt på 10 år til en radioreporter.

NOW YOU SEE ME - NOW YOU DON'T

PREKEN I ASKIM KORPS – TREDJE SØNDAG ETTER PÅSKE - 3. mai 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 16 til 22, i Jesu navn: ”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg." Da sa noen av disiplene hans til hverandre: "Hva mener han med å si: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg', og: 'Jeg går til Far'? Hva mener han med 'om en liten stund'? Vi skjønner ikke hva han snakker om." Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: "Snakker dere om det jeg sa: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg'? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skalbli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.” Slik lyder Herrens ord!

Da jeg leste denne søndagens bibeltekst, ble jeg minnet om tittelen på en sang som var populær, jeg tror det må ha på 1970- eller 80-tallet. Blant annet laget Cliff Richard en versjon av den: ”Now you see me – now you don’t” (så ser du meg, så ser du meg ikke). Teksten er en advarsel mot å ta den man er glad i for gitt. Plutselig kan vedkommende være borte. ”Now you see me, now you don’t”.
Kanskje hadde Jesu disipler litt av den samme følelsen da Mesteren sa til dem at han skulle bli borte for dem, men så skulle de få se ham igjen?

Det er ikke uten grunn at dette er en tekst for den tredje søndagen etter påske. Vi er i denne litt limboaktige fasen i kirkeåret mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Det er en underlig tid. Noen vil kanskje si at det er en utfordrende tid. Hva skjedde i disse ukene? Hvor befant Jesus seg i disse ukene? Hvor sov han? Vi vet så å si ingenting om hva som skjedde i disse ukene. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om. Vandret de omkring? Var de samlet på ett sted?
Tekstene for disse søndagene mellom påske og Kristi himmelfart er stort sett tekster om ting som skjedde før påske. Den teksten vi har lest sammen nå, er fra Jesu avskjedstale til disiplene, som han holdt før forhørene og korsfestelsen.
Den eneste samtalen mellom Jesus og disiplene fra disse ukene mellom påske og Kristi himmelfart, er den teksten som ofte kalles ”Peters konfirmasjon”. Det er en sterk og gripende tekst, og vi kan vel si at den på mange måter er en forberedelse til den rollen Peter skulle spille på pinsedagen og tida deretter. Like mye som Peters konfirmasjon, kan vi kalle den Peters aposteleksamen.
Vi husker fortellingen, ikke sant? Peter og disiplene som dro ut for å fiske, men ikke fikk noe. Så sto Jesus på strandbredden. Now you see me – now you don’t.

”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg."
Slik hadde Jesus talt til dem før korsfestelsen. Når vi leser teksten i dag, leser vi den som en menighet som vet at disiplene har vært nødt til å gå gjennom noen av de fasene som beskrives i denne teksten: Jesus var blitt tatt fra dem, men så hadde han vendt tilbake.
Men vi leser også teksten med den kunnskap at snart skal han tas fra dem en gang til – han skal hentes opp til himmelen. Og vi vet at han skal komme tilbake, både til dem og oss – enda en gang.

Han skal komme tilbake, både gjennom den store, dramatiske begivenheten som den kristne kirke alltid har ventet på – Jesu gjenkomst – men han kom også, gjennom det som skjedde den første pinsedagen, da Jesus sendte Den Hellige Ånd.

Now you see me – now you don’t.
Alle vi som har hatt små barn, har lekt den leken der den lille legger hendene foran øynene og er ”borte”. Den voksne later som man ikke ser den lille, og når hendene fjernes, sier man med fryd: - Der var du! Og barnet hikster av fryd.
Det er en lek som han sin tid, og den tiden er gjerne kort. Snart forstår barnet at man er der, selv om man ikke synes.

Som kristne gjør vi den samme erkjennelsen.
At man ikke ser Gud, ikke ser Jesus, i den ene eller andre situasjonen, er ikke det samme som at han ikke finnes. Han finnes. Han er der. Now you see me…. Ja! Men viktigere er det at han ser oss! Derfor måtte Job, den hardt prøvde skikkelsen fra Det gamle testamente, få denne formaningen: ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham” (Job 35, 14)!

Ett av de sterkeste, såreste og mest smertefulle utsagnene i påskebudskapet, er det som Maria Magdalena kom med i hagen, da hun trodde Jesus var gartneren: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Joh 20, 12). Jesus var borte! Men så kjente hun ham igjen: ”…jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så”.

Om det er situasjoner der vi ikke synes vi ser Jesus, er det ikke dermed sagt at han er tatt fra oss, eller enda mindre: At han har forlatt oss. Jesus så at disiplene var redde for å miste ham av syne. Derfor munner denne søndagens tekst ut i et løfte: ”Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere”.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,

én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen

KORSET - GUDS ADRESSE

Preken i Golgatamøte på Frelsesarmeen i Askim
Langfredag 10. april 2009


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:

Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19, 16 – 19).

Slik lyder Herrens ord!

Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i formiddag, ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.

Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i formiddag. Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent. Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent. Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste i Frelsesarmeen i formiddag. Vi vet hvorfor denne gudstjenesten kalles et Golgatamøte. Hadde vi ikke visst det, hadde vi ikke vært her. Men vi vet at langfredag er en dag som bør, kan og må markeres i en kristen menighet.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.

Og derfor har jeg valgt å lese en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: ”Korset – Guds adresse”.

Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.
Korset – Guds adresse.

En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
”Navn og adresse”, sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.

Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.

Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.

Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.

Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Jeg har vært i Egypt også. Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke. Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp to tusen år. Samlet seg. Undret seg. Bedt og takket. De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin. De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby. I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by. Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten. Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.

Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: ”Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på” ( Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.

Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde. Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles ”Gordons Golgata”, det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet. Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder. Takket Gud for Golgata. Takket Gud for frelsesverket. Takket Gud for det som skjedde på Golgata. Takket Gud for korset.

Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 16), og fortsetter: ”… men vi forkynner en korsfestet Kristus” (v. 22).

Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre. Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset. Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Korset er evangeliets kjennetegn. Korset er evangeliets adelsmerke.
Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.

Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.

Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.

Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
– én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen